Julekalender 2013: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

14. Les Misérables

Regi: Tom Hooper

Manus: William Nicholson, Alain Boublil, Claude-Michel Schönberg og Herbert Kretzmer, basert på scenemusikalen av Boublil og Schönberg, som igjen var basert på romanen av Victor Hugo.

Med: Hugh Jackman, Russell Crowe, Anne Hathaway, Amanda Seyfried, Sacha Baron Cohen, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne, Aaron Tveit og Samantha Barks.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 158 min.

Premiere: 18.01.13

Les Misérables, skrevet av Victor Hugo og gitt ut i 1862, er regnet som en av 1800-tallets største romaner. Musikalen ble satt opp for første gang i Paris i 1980, West End i 1985 og kom til Broadway i mitt fødeår, 1987. Den er nok regnet som en av de mest kjente musikalene noensinne, og boken har blitt laget film- og TV-versjon av hele fem ganger før årets forsøk. Det er den britiske regissøren Tom Hooper som står bak, en mann som stort sett har drevet med forskjellige TV-serier, men fikk et enormt gjennombrudd med The King’s Speech for tre år siden. Den sanket inn 4 Oscar, blant annet for Beste Film og Beste Regi.

Jean Valjean (Jackman) har i flere tiår vært på flukt og gjemt seg for politimannen Javert (Crowe). Han har klart å «forkle» seg som en annen mann, og adoptert til seg datteren Cosette (Seyfried) fra en meget uheldig fabrikkvinne (Hathaway).I det det går mot opprør i Paris forelsker Cosette seg i en av opprørerne, mens Valjean slites mellom å beskytte henne og seg selv, og å bli med i opprøret mot overmakten.

"Hiv o'hoi, skjegg og lite hår."
«Hiv o’hoi, skjegg og lite hår.»

Denne filmen har en stor ulempe i forhold til hva som skal til for å komme inn på mine kalendere. Det er en musikal. I de aller fleste tilfeller en tullesjanger, der blandingen av musikk, dans og drama nesten hver eneste gang tar meg ut av historien. Likevel er det altså nok sterke sider til at den klatrer helt opp på 14. plass.

På den negative siden finner vi i hovedsak en ting: snakkesynging. Dette er en musikal av typen «absolutt alt skal synges». Ikke den verste typen (som er «nå stopper vi handlingen for å synge og danse også plukker vi opp handlingen etterpå»), men det fører likevel til at mange replikker blir sunget uten at det er noen melodilinje der, og det blir slitsomt i lengden. Så til skrytet.

For meg er det ikke tvil. Les Misérables er i en egen klasse når det gjelder sangmateriale. Her bugner det over av nydelige sanger, sanger som helt på egenhånd kan få deg til å bli rørt uansett hvilken situasjon du er i når du hører dem. I tillegg er det selvfølgelig en flott, dramatisk og voldsomt tragisk historie.

Skuespillet er også av aller ypperste klasse. Hugh Jackman, Russel Crowe og Anne Hathaway er de største stjernene, og også de som leverer de beste prestasjonene. Spesielt Hathaway, som også meget fortjent vant årets Oscar for Beste kvinnelige birolle. Tom Hooper har gjort et godt valg ved å la alle synge sangene live foran kamera, som jo er mye vanskeligere å få til enn å mime og legge sangen til etterpå (både for lyd og skuespillere), men som gir mye vakrere og mer intense og autentiske sangopplevelser.

Fotoet, sammen med kulisser, kostymer og koreografi, er utrolig flott, og gir sannsynligvis de fineste bildene jeg har sett fra en musikal, og høyt der oppe innen alle sjangre, egentlig. Alt samlet gjør det at 2,5 time flyr forbi fortere enn man skulle tro. I tillegg til Oscaren til Hathaway, vant filmen også for Beste sminke og Beste lydmiksing, og var også nominert til fem andre, inkludert Beste film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (163 393 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Julekalender 2011: 19. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

6. The King’s Speech

Regi: Tom Hooper

Manus: David Seidler

Med: Colin Firth, Geoffrey Rush, Helena Bonham Carter, Guy Pearce, Michael Gambon og Timothy Spall.

Land: Storbritannia

Spilletid: 118 min

Premiere: 11.02.11

Nokså ukjente Tom Hooper stod stort sett bak engelske TV-serier før han lagde filmen The Damned United om Brian Cloughs tid som manager for fotballklubben Leeds. Det var to år siden, og i år hadde han altså regien på den mest forventede filmen for Oscar-komiteen.

Kong George den 6. (faren til dagens dronning) av England ble konge etter at broren hans abdiserte for å gifte seg med den han ville ha. Dessverre sliter George med en lei stamming, og det tar seg jo ikke særlig godt ut for en mann som det forventes jevnlige taler fra. Kongen bestemmer seg for å gå i taleterapi hos Lionel Logue, en mann med heller uvanlige metoder. Spørsmålet er om han kan kureres i tide til 2. verdenskrig?

Når britene lager film om sine egen kongelige, er det bare å følge med. Dette kan de, åpenbart. Og de kongelige har ganske mange interessante historier liggende på lur, selv om få av dem kan være såpass sjarmerende som denne. Flytende på en bølge av morsomme øyeblikk, med en fast bunn i og med at det er basert på ekte hendelser, slår denne filmen an hos de fleste aldre og målgrupper.

Y-You want m-m-me to sing P-P-Poker Face b-by Lad-d-d-dy Ga-ga-ga-ga-ga-ga-ga?

Skuespillet er nærmest perfekt. Colin Firth gjør sin beste rolle noensinne, og overskinner de fleste andre i filmen. Det til tross for at Geoffrey Rush absolutt gjør sine saker bra, og Helena Bonham Carter er forfriskende å se uten goth-sminken til ektemannen Tim Burton.

Historien har en lignende oppbygning som sportsfilmer, der talene George må holde er som de store kampene. Og det er ikke fritt for at det er gøy å se framgangen, og spennende under de store øyeblikkene. Musikk, lyd, kamera, lys og kostymer er også gjennomført til punkt og prikke.

Mitt problem blir at det kanskje er for flinkt. Ja, det er kvalitet i alle ledd, og en av årets beste filmer, utvilsomt. Men er det en som vil henge med meg like lenge som de aller beste? Dessverre tvilsomt. Dette er den typen film som vinner masse priser, er et trygt valg, og aldri vil komme helt til topps på min favorittliste.

Angående priser, så vant altså filmen fire Oscar under årets utdeling, for Beste film, Beste regissør, Beste mannlige hovedrolle (Firth) og Beste originale manus. Den var også nominert til Beste mannlige birolle (Rush), Beste kvinnelige birolle (Bonham Carter), Beste kinematografi, Beste filmmusikk, Beste art direction, Beste kostyme, Beste klipp og Beste lydmiksing. Den vant også 7 BAFTA-priser (av 14 nominasjoner) og ble nominert til 7 Golden Globes (der Colin Firth igjen vant for Beste mannlige hovedrolle).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.3/10 (135 353 stemmer, rangert som den 128. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 6

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Både Audun, Inge, Ottar og Stein hadde tro på førsteplass til The King’s Speech, mens Maria trodde den ville ende på tredjeplass. At den dukker opp utenfor topp 4 må derfor kanskje regnes som årets kalenders største overraskelse til nå? Audun og Inge ligger fremdeles teoretisk bra an, med tre mulige rette i topp 4.

Julekalender 2011: 11. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

14. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2

Regi: David Yates

Manus: Steve Kloves, basert på boken av J.K. Rowling.

Med: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Ralph Fiennes, Alan Rickman, Michael Gambon, John Hurt og Helena Bonham Carter.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 130 min

Premiere: 15.07.11

David Yates har stort sett gjort karrieren sin med Harry Potter. Han har fått regissere de fire siste filmene om trollmannen, til tross for å ikke ha noen store filmer under beltet på forhånd. Tv-filmer og serier er det en del av, derimot, mest nevneverdig thrillerserien State of Play, som senere ble gjort om til en god film i USA (20. plass i kalenderen for to år siden). Steve Kloves har bearbeidet Harry Potter-bøkene om til 7 av de 8 filmene. Nylig har han vært med på å skrive manuset til omstarten av Spider-Man-franchiset, og han har også skrevet både Wonder Boys og The Fabulous Baker Boys.

I den siste filmen om Harry Potter, må han, Hermione og Ron finne og ødelegge de siste av de sju gjenstandene som forsikrer Voldemorts udødelighet. Voldemort har samlet alle sine tilhengere og omringet Hogwarts, der Harry, resten av elevene og lærerene befinner seg. Det er duket for et storslått slag om trollmannsverdenen, store avsløringer og en endelig avslutning.

The Sphinx called. It wants its face back.

Hittil har jeg vært mindre tilhenger av filmene om Harry Potter enn resten av verden, har det virket som. Jeg har lest tre av bøkene for lenge siden, og sett alle filmene. De har alltid vært underholdende, og definitivt gode nok, men har aldri vekket den helt store entusiasmen. Derfor var det en positiv overraskelse som ventet meg i den siste filmen. Karakterene har nok klart å sette dypere røtter i meg enn først ventet, da det plutselig blir både rørende og trist, i tillegg til gåsehud med jevne mellomrom. Nettopp det en storslått finale trenger å levere.

Effektene er herlige, og det er åpenbart at vi har kommet til det punktet der nesten hva som helst kan se helt ekte ut, det være seg dataanimerte slanger eller fargesprakende lyn fra tryllestaver i kamp. Syns også Yates sammen med fotografen sin gir oss noen veldig vakre bilder i løpet av drøye to timer, spesielt når vi får se disse avgjørende øyeblikkene i stor skala.

Mange av skuespillerene er blitt synonyme med disse karakterene. Tenker da først og fremst på Radcliffe, Watson og Grint, som har vokst med rollene gjennom årene og leverer bra også her. Heldig for produsentene at de valgte nettopp Radcliffe som Potter, hadde jo vært synd om han viste seg å bli en dårlig skuespiller etter hvert som han ble eldre. Andre høydepunkt er jo selvsagt Alan Rickman, som får mer å spille på som sin Snape-karakter i denne filmen enn de forestående. Også er det jo godt å ha en rutinert Ralph Fiennes som ondskapen selv, noe han formidler bra (ved hjelp av en del sminke, vel å merke).

Historien faller fint på plass, og vi får en tilfredsstillende avslutning på det somer en av de mest populære filmseriene noensinne. Jeg tror det er/var svært få skuffede publikummere som kom ut av kinosalene denne gang, og det er jo kanskje imponerende nok bare det.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (131 067 stemmer, for øyeblikket plassert som den 186. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Julekalender 08: 2. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene. Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

24. Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street

Regi: Tim Burton

Manus: John Logan, basert på en musikal av Stephen Sondheim og Hugh Wheeler.

Med: Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Alan Rickman, Timothy Spall og Sacha Baron Cohen.

Land: USA/England

Spilletid: 116 min

Tim Burton har blitt en kulthelt uten like, spesielt for alle goth-folk og lignende. Ikke at de tar feil, han er virkelig flink på å lage mørke filmer som samtidig er morsomme og underholdende. Han har tidligere laget Batman, Edward Scissorhands og det som er min favorittfilm av hans, Ed Wood. Johnny Depp spiller i hele 6 av filmene hans, og en av dem er altså Sweeney Todd.

Den onde dommer Turpin (Rickman) får Benjamin Barker (Depp) sendt i eksil for en forbrytelse han ikke har begått, sånn at dommeren selv kan ta konen til Barker. År senere kommer Barker tilbake som Sweeney Todd, og finner ut at konen er død, og datteren er i Turpins varetekt. Han blir rasende og besatt på å få hevn. Han får hjelp av Mrs. Lovett (Carter) og starter som barberer for å drepe alle som på en eller annen måte har satt ham i denne situasjonen.

Det er en klassisk Burton-film i stil og innhold, i tillegg til at Depp spiller. I tillegg er det en musikal, som du kanskje fikk ut av traileren der oppe. Jeg pleier ikke å være så altfor glad i musikaler, men denne taklet jeg forholdsvis greit. Sangene er til tider ganske morsomme, og de inneholder for det meste fulle replikker som driver handlingen videre. Det hjelper også at historien er såpass mørk og dyster, sånn at det ikke blir en typisk musikal, som generelt pleier å være helt overlykkelige affærer.

Depp spiller veldig bra, og synger også ganske bra. Carter spiller også bra, hun får en del roller i Burton sine filmer, kanskje fordi de er forlovet og har to barn. Ikke at jeg tror det er som med Kate Capshaw i Indiana Jones and the Temple of Doom, Carter er nemlig ganske så flink. Men det aller beste skuespilleriet får vi som så ofte før fra Alan Rickman. Han er perfekt i rollen som den ondsinnede skurken Turpin, kynisk og sarkastisk som alltid.

Som sagt, sangene fungerer godt, og det var mange jeg likte her. Noen ganger kan det bli litt mye, men for det meste fungerer det godt. Kinematografien er fantasifull, og en kan nok en gang merke at det er Burton som har laget filmen. Veldig mange fine sett og kulisser i filmen også, som gir oss et stilig 1800-talls London.

Jeg vil gjerne vise et kort klipp fra filmen, der vi får høre både Depp og Rickman synge, i det som jeg husker som en av de beste sangene fra filmen. Dette er bare et kort utdrag, men det var ikke all verden å finne på youtube.

Også Sweeney Todd vant en Oscar på årets utdeling, for Beste art direction, i tillegg til nominasjoner i kategoriene Beste mannlige hovedrolle og Beste kostymer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.8/10 (76 966 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett. (Svakt…)

Legg gjerne igjen en kommentar med ditt synspunkt!

DHF’s favorittfilmer – 13

Ok, etter et lite avbrudd for å presentere noen videoer (Pants man!!), så er jeg tilbake til å skrive om favorittfilmene mine. Som jeg skrev i forrige innlegg, er vi altså halvveis, og med kun 13 plasseringer igjen. Det får være nok introduksjon, plass nummer 13 er:

Fight Club (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0137523/

Regi: David Fincher

Manus: Jim Uhls og Chuck Palahniuk (bok)

Med: Edward Norton, Brad Pitt, Helena Bonham Carter, Meat Loaf og Zach Grenier.

Spilletid: 139 min

David Fincher er nok en av mine yndlingsregissører. Han har i tillegg til Fight Club laget Se7en, Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Det som kjennetegner han er en veldig klar visuell stil, han er flink å bruke teknologien på nye måter, og han bruker mye low-key lyssetting, ofte sammen med en litt kald blåfarge på bildene. Senere i år kommer han med en ny film, The Curious Case of Benjamin Button, og den ser jeg veldig fram til.

Fight Club har store stjerner i hovedrollene. Brad Pitt er nok mest kjent (Se7en, Snatch.), men Edward Norton (American History X og den nyeste versjonen av The Incredible Hulk) er ikke akkurat noen lettvekter han heller. I tillegg har de med seg Helena Bonham Carter (Big Fish, Sweeney Todd) og sangeren Meat Loaf.

Hovedpersonen i Fight Club (Norton) forblir navnløs gjennom filmen, og refereres til som fortelleren. Han har det egentlig ganske så kjipt, og sliter med søvnmangel. Han går på mange forskjellige slags støttegrupper, selv om han ikke kvalifiserer til å være der i det hele tatt. Der treffer han Marla Singer (Carter), som også utnytter støttegruppene på samme måte. De blir en slags rivaler. På en flytur treffer fortelleren Tyler Durden (Pitt), som har mange interessante synspunkter på verden. Når så fortelleren finner ut at leiligheten hans bokstavelig talt har sprengt pga en gasslekasje, er Durden personen han ringer for en midlertidig plass å bo. Durden får ham til å innse at det å slåss mot hverandre er en god måte å få ut aggresjon og andre opplåste følelser, og sammen starter de etterhvert Fight Club. Men fortelleren har ingen anelse om hvordan dette skal utvikle seg…

Fight Club er en utrolig kynisk film, og funker dermed absolutt best om du er i det humøret når du skal se den. Men uansett er den fylt av fantastiske replikker, morsomme, gjennomtenkte replikker som får deg til å se ting på nye måter. Så leveres de jo også veldig bra av Brad Pitt. Norton står også for sin del, men hans replikker er de med mer trist utsyn på livet. Tyler Durden har rett og slett sluttet å bry seg om hva som er riktig eller galt, og lever gjennomført etter sin egen moral.

Som tidligere nevnt er det en veldig stilig film visuelt. Umulige kameraføringer og bilder lagt inn i en enkelt frame, sånn at du merker at det er noe der, men ikke helt hva det er. Akkurat det siste er jo noe Tyler Durden liker å gjøre i filmen, der han setter inn en enkelt frame av en pornofilm inn i en tegnefilm på kino. Rett før rulleteksten gjør så Fincher den samme spøken mot oss, med et enkelt bilde av en penis.

Skuespillet er perfekt, i mine øyne, og en av hovedgrunnene til at jeg respekterer Norton og Pitt så mye som skuespillere. De blir gjerne påstått å være typiske Hollywood-stjerner, men disse to er et langt steg over de fleste andre.

I tillegg bør det jo dras fram at også slutten på denne er helt vidunderlig god, med en twist som vil få deg til å fly veggimellom av overraskelse, før de drar in rulleteksten med Where is my mind? av The Pixies. En finfin avslutning på filmen.

Filmen ble nominert til en Oscar, for Beste lydeffektredigering, men vant den ikke. Faktisk gjorde den det ikke særlig godt på kino, spesielt ikke i USA. Men senere har den blitt en kulthit, og har solgt i mengder på dvd. På IMDb har den 8.7/10 med 281 274 stemmer, noe som plasserer den på 23. plass på top 250. Som alltid, se på traileren nedenfor, og se filmen etterpå. Det er en av de smartere filmene du finner, etter min mening.

Har du, trofaste leser som fremdeles henger med, sett Fight Club? I såfall vil jeg gjerne vite hva du syns om den. Legg igjen en kommentar.