RSS

Stikkordarkiv: england

Julekalender 2019: 8. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

17. Rocketman

Regi: Dexter Fletcher

Manus: Lee Hall

Med: Taron Egerton, Jamie Bell, Richard Madden og Bryce Dallas Howard.

Land: Storbritannia/Canada/USA

Spilletid: 121 min.

Premiere: 29.05.19

Elton John (Egerton) sitter i en gruppesamtale på en rehabilitasjonklinikk for dop, og forteller livet sitt i flashback. Helt fra oppveksten i Storbritannia på 50-tallet, med en tilbakeholden og negativ mor, og hele veien til å være en av de mest berømte artistene i verden. En musikalsk reise, men også med nok av personlige kriser og avhengighet.

Dexter Fletcher vil nok for de fleste være mer kjent som skuespiller enn som regissør. Han hadde en av de mange rollene i Lock, Stock and Two Smoking Barrels, og var også en god del med i Band of Brothers. Han startet regi-karrieren i 2011 med Wild Bill, men flere har sannsynligvis sett Eddie the Eagle (her startet også samarbeidet med Taron Egerton). Enda flere igjen har sett fjorårets Bohemian Rhapsody, og det var nettopp Dexter Fletcher som kom inn og fullførte filmen da det stormet som verst rundt den opprinnelige regissøren Bryan Singer. Å ro den filmen godt i land var nok en beroligende faktor for alle som var bekymret for kvaliteten på Rocketman. Her så de at regissøren så ut til å kunne lage god musikkfilm.

rocketman.gif

Jeg har vanskelig for å forstå hvordan man kan gå fra en visning av Rocketman og ikke være utrolig imponert over Taron Egerton. Skuespilleren er hovedsaklig kjent fra Kingsman-filmene, en lunkent mottatt Robin Hood og et ganske hjertevarmt blikk på Eddie the Eagle, men her feier han vekk all tvil. Fyren er skikkelig dyktig, og i tillegg til at han portretterer Elton John på en meget bra måte (Elton selv har velsignet filmen på alle måter), så slår han til og med til med sangprestasjoner på et like høyt nivå!

Resten av castet er også sterkt. Richard Madden får fjernet seg litt fra sin heltemodige rolle i Game of Thrones, og får virkelig skrudd på den ekleste typen sjarm. Jamie Bell vil få sympatien din som Eltons mangeårige låtskriver-kompanjong Bernie Taupin, og Bryce Dallas Howard overbeviser som Eltons forferdelige mor. En utakknemlig rolle å spille, men utrolig viktig for å få oss godt over på Eltons side før han begynner å bli mer og mer ufordragelig etter hvert som narkotikaen påvirker ham i feil retning.

Rocketman er i grenseland mellom biografisk drama og musikal. Der tidligere nevnte Bohemian Rhapsody var nærmere et rent biografisk drama der Queen framførte sine sanger på scenen i filmen, så glir Rocketman mer over i musikalens verden, og har synge/danse-numre der sangene glir frem fra bakgrunnen og «fremføres» av Elton John, med koreografert dans og bevegelse rundt ham på alle kanter. Vanligvis ikke mitt favorittgrep, og ofte grunnen til at en musikal ikke slår helt hjem hos meg. Fordelen er jo selvfølgelig en mye større visuell kreativ frihet for filmskaperne, der de plutselig har tillatelse til at «hva som helst» skjer under fremførelsen av sangen. Og det bruker filmen til sin store styrke. De scenene som gjør mest inntrykk er nettopp disse koreograferte sangnumrene. Det kan være små ting som når hele rommet blir vektløst i et langt øyeblikk i en av de tidlige klubb-opptredenene, men det kan også være hele sekvenser der Elton blir dratt fra sykeseng til opptreden mens en sang blir fremført.

En selvsagt slager for de som er fans av musikken, men det kan lett argumenteres for at filmen er en god opplevelse for de aller fleste som kan like en musikalsk biografi-film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (81 079 stemmer)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 89% fresh

VG: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 3

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

16. Broken

Regi: Rufus Norris

Manus: Mark O’Rowe, basert på en roman av Daniel Clay.

Med: Eloise Laurence, Tim Roth, Cillian Murphy, Robert Emms og Rory Kinnear.

Land: Storbritannia

Spilletid: 91 min.

Premiere: 31.05.13

Fra et regissør-forfatter-team av folk som for meg er totalt ukjente, så kommer den siste filmen i rekken av den britiske «kitchen sink realism»-sjangeren. Det store trekkplasteret her er skuespillerlisten, med Tim Roth (Reservoir Dogs, Pulp Fiction) og Cillian Murphy (Batman Begins, Inception) i spissen.

Skunk (Laurence) er elleve år og bor sammen med faren (Roth), storebroren og au pair’en Kasia. Kasia er sammen med Skunks yndlingslærer, Mike (Murphy), og det meste føles fint. Blant naboene hennes finner vi Rick (Emms), en litt enkel ung mann som nok har en diagnose, og bor hos foreldrene, og Oswald-familien, som består av far og tre døtre. En dag angriper Mr. Oswald Rick etter at døtrene har anklaget Rick for å stirre på dem, og plutselig faller alt fra hverandre for Skunk.

"Alt jeg husker er at han kalte seg Mr. Orange."

«Alt jeg husker er at han kalte seg Mr. Orange.»

Det er til tider ganske tunge greier vi får servert her. Det mest imponerende er hvordan Oswald-familien på mange måter er fire av de største drittsekkene du kan tenke deg, uten at det bikker over til noe urealistisk. Alle gjør handlinger som føles sannsynlige for dem, og gjør at vi utvikler et brennende hat for dem etter hvert. Tim Roth er god som den sympatiske karakteren som likevel ikke klarer å ordne opp i ting sånn som han har planlagt. Ellers er Rick også en god karakter, en type menneske de aller fleste kjenner igjen fra sitt eget liv, en litt tragisk skikkelse du automatisk unner alt godt.

Men aller best er faktisk Eloise Laurence som Skunk. Dette er hennes første og eneste film (ingenting på imdb-horisonten ennå), og hun er et funn. Noe av det herligste som fins er når en film har et barn som hovedkarakter, og skuespilleren de har funnet klarer å spille gjennom alle følelsene og stemningene bedre enn de fleste «voksne» som er med i filmen. Når karakteren i tillegg er såpass omsorgsfull og morsom som hun er, så er dette en jente du blir sjarmert av.

La det være sagt, dette er både mørkt og dystert, men desto sterkere kommer lyspunktene fram. Forbered deg på hele spekteret av følelser, fra den sjarmerende starten til den hardtslående slutten. En flott regidebut, og en av årets skjulte filmskatter.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (4 890 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 16. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Se oversikt over deltakerne i bunnen av innlegget.

9. Tyrannosaur

Regi:Paddy Considine

Manus: Paddy Considine

Med: Peter Mullan, Olivia Colman og Eddie Marsan.

Land: Storbritannia

Spilletid: 92 min

Premiere: 20.04.12

Tyrannosaur er regidebuten til briten Paddy Considine, en utvidelse av hans egen kortfilm Dog Althogether. Men han er nok fremdeles mest kjent som skuespiller, fra In America og Dead Man’s Shoes, samt småroller i personlige favoritter som The Bourne Ultimatum og Hot Fuzz. Det ser foreløig ut som om han fortsetter mest som skuespiller, med fire filmer på vei i 2013.

Joseph (Mullan) er en selvdestruktiv, bitter alkoholiker med store sinneproblemer. Etter å ha blitt banket opp av en gjeng ender han opp utenfor en bruktbutikk, der Hannah (Colman) er frivillig. Hun tar seg av han, og om enn noe motvillig starter et vennskap mellom de to. Men Hannah har også sine problemer, med en sjalu og voldelig ektemann.

tyrannosaur

La det ikke være noen tvil, dette er absolutt ikke filmen å se om man vil muntres opp. Filmen starter med at en full og rasende Joseph stavrer ut av en pub og sparker sin eneste venn, hunden sin, i hjel. Han angrer selvfølgelig umiddelbart, men sånn går ting for Joseph. Sinnet tar kontroll og ødelegger livet hans. Vi får servert noen lyspunkter underveis, men dette er årets dystreste film.

Det vil nok skremme vekk noen, men det er utvilsomt verdt det. Peter Mullan er fullstendig troverdig i hovedrollen, og det er overraskende å se hvor flink Olivia Colman er i rollen som Hannah, da jeg tidligere mest har sett henne i komiske roller. Sammen lager de to mange intense og mørke øyeblikk, som sitter i deg i lang tid etter at filmen er ferdig.

Paddy Considine vant en BAFTA for beste regidebut, og har du overskudd nok til å tåle å bli litt nedstemt, er dette en opplevelse du godt kan unne deg.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.5/10 (12 688 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen 2012:

Med et rekordstort antall påmeldte i år (11), så blir det forhåpentligvis et tettere felt enn noensinne. Tipperne blir presentert alfabetisk.

Audun: The Dark Knight Rises, Beasts of the Southern Wild, Skyfall (10), The Avengers

DanJill: The Dark Knight Rises, Skyfall (10), The Avengers, The Intouchables

Hello Kitty: The Intouchables, Moonrise Kingdom, Looper, The Dark Knight Rises

HKH: Kon Tiki (11), Immortals, Tinker Tailor Soldier Spy (12), The Dark Knight Rises

Inge: The Dark Knight Rises, The Descendants, The Avengers, Kompani Orheim

Kristian: The Dark Knight Rises, The Iron Lady, The Girl With the Dragon Tattoo, The Hunger Games

Maria: Prometheus, The Dark Knight Rises, The Girl With the Dragon Tattoo, The Intouchables

Martin: Skyfall (10), Kon Tiki (11), The Hunger Games, The Avengers

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10), Kompani Orheim

Stein Galen: Moonrise Kingdom, The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10)

Toejam: The Dark Knight Rises, The Avengers, Prometheus, Lawless

Ingen hadde valgt ut Tyrannosaur blant sine topp fire, og stillingen er dermed uforandret.

 
2 kommentarar

Posta av den desember 16, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 3. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

22. Sherlock Holmes: A Game of Shadows

Regi: Guy Ritchie

Manus: Michele og Kieran Mulroney, basert på romankarakterer av Sir Arthur Conan Doyle.

Med: Robert Downey Jr., Jude Law, Noomi Rapace, Rachel McAdams, Jared Harris og Stephen Fry.

Land: USA

Spilletid: 129 min

Premiere: 25.12.11

Sherlock Holmes er en karakter som begynner å bli tolket så ofte at han nesten kan telle som en sjanger, som zombier eller vampyrer. For øyeblikket er han altså å få se i to TV-serier (den helt godkjente amerikanske varianten Elementary, og Sherlock, BBCs versjon som er så bra at det er vanskelig å sette ord på det) og en filmserie. Det er det andre innslaget i filmserien som omtales i dagens innlegg. A Game of Shadows er, som den forrige regissert av britisk gangsterfilms posterboy Guy Ritchie (Snatch, Lock, Stock and Two Smoking Barrels).

Sherlock Holmes (Downey Jr.) etterforsker eksplosjoner i London alene, siden hans trofaste følgesvenn Dr. Watson (Law) skal gifte seg og dermed har lagt forstørrelsesglasset på hylla. Holmes finner spor som antyder at hans kanskje største fiende, professor Moriarty (Harris), står bak eksplosjonene og en større plan om å starte krig i Europa. Moriarty liker ikke at Holmes blander seg, og vil ta det ut over Watson og hans nye kone. Derfor blir det et siste oppdrag sammen for Holmes og Watson, med hjelp av sigøyner-spådamen Somza Heron (Rapace).

Skal det være en spådom? Eller kanskje en tatovering av et fabeldyr?

Skal det være en spådom? Eller kanskje en tatovering av et fabeldyr?

Holmes-puristene sitter nok fremdeles og rister litt på hodet for seg selv, men filmen har fremdeles nok av de «faste» elementene til at jeg ikke syns at det gjør noe at det er en veldig oppfrisket versjon av innholdet. Her florerer det med sakte film, velkoreografert slåssing og løping fra eksplosjoner. Kjemien mellom Downey Jr. og, ja, egentlig alle, men spesielt Law, er fin og lett. Noomi Rapace skjemmer seg ikke bort i det internasjonale gjennombruddet sitt, og selv om Jared Harris nok ikke vil gå inn på listen over beste skurker med sin Moriarty, så ser han i det minste skikkelig sleip ut.

Historien glir ikke like lett som i den første filmen, og derfor må filmen også finne seg i en lavere plassering. Men det blir sjelden kjedelig med Downeys Holmes, så da gjør det kanskje ikke så mye at jeg hadde lyst til at den skulle være enda smartere?

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.5/10 (167 736 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 3

 

 
2 kommentarar

Posta av den desember 3, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 19. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

6. The King’s Speech

Regi: Tom Hooper

Manus: David Seidler

Med: Colin Firth, Geoffrey Rush, Helena Bonham Carter, Guy Pearce, Michael Gambon og Timothy Spall.

Land: Storbritannia

Spilletid: 118 min

Premiere: 11.02.11

Nokså ukjente Tom Hooper stod stort sett bak engelske TV-serier før han lagde filmen The Damned United om Brian Cloughs tid som manager for fotballklubben Leeds. Det var to år siden, og i år hadde han altså regien på den mest forventede filmen for Oscar-komiteen.

Kong George den 6. (faren til dagens dronning) av England ble konge etter at broren hans abdiserte for å gifte seg med den han ville ha. Dessverre sliter George med en lei stamming, og det tar seg jo ikke særlig godt ut for en mann som det forventes jevnlige taler fra. Kongen bestemmer seg for å gå i taleterapi hos Lionel Logue, en mann med heller uvanlige metoder. Spørsmålet er om han kan kureres i tide til 2. verdenskrig?

Når britene lager film om sine egen kongelige, er det bare å følge med. Dette kan de, åpenbart. Og de kongelige har ganske mange interessante historier liggende på lur, selv om få av dem kan være såpass sjarmerende som denne. Flytende på en bølge av morsomme øyeblikk, med en fast bunn i og med at det er basert på ekte hendelser, slår denne filmen an hos de fleste aldre og målgrupper.

Y-You want m-m-me to sing P-P-Poker Face b-by Lad-d-d-dy Ga-ga-ga-ga-ga-ga-ga?

Skuespillet er nærmest perfekt. Colin Firth gjør sin beste rolle noensinne, og overskinner de fleste andre i filmen. Det til tross for at Geoffrey Rush absolutt gjør sine saker bra, og Helena Bonham Carter er forfriskende å se uten goth-sminken til ektemannen Tim Burton.

Historien har en lignende oppbygning som sportsfilmer, der talene George må holde er som de store kampene. Og det er ikke fritt for at det er gøy å se framgangen, og spennende under de store øyeblikkene. Musikk, lyd, kamera, lys og kostymer er også gjennomført til punkt og prikke.

Mitt problem blir at det kanskje er for flinkt. Ja, det er kvalitet i alle ledd, og en av årets beste filmer, utvilsomt. Men er det en som vil henge med meg like lenge som de aller beste? Dessverre tvilsomt. Dette er den typen film som vinner masse priser, er et trygt valg, og aldri vil komme helt til topps på min favorittliste.

Angående priser, så vant altså filmen fire Oscar under årets utdeling, for Beste film, Beste regissør, Beste mannlige hovedrolle (Firth) og Beste originale manus. Den var også nominert til Beste mannlige birolle (Rush), Beste kvinnelige birolle (Bonham Carter), Beste kinematografi, Beste filmmusikk, Beste art direction, Beste kostyme, Beste klipp og Beste lydmiksing. Den vant også 7 BAFTA-priser (av 14 nominasjoner) og ble nominert til 7 Golden Globes (der Colin Firth igjen vant for Beste mannlige hovedrolle).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.3/10 (135 353 stemmer, rangert som den 128. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 6

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Både Audun, Inge, Ottar og Stein hadde tro på førsteplass til The King’s Speech, mens Maria trodde den ville ende på tredjeplass. At den dukker opp utenfor topp 4 må derfor kanskje regnes som årets kalenders største overraskelse til nå? Audun og Inge ligger fremdeles teoretisk bra an, med tre mulige rette i topp 4.

 
8 kommentarar

Posta av den desember 20, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 6. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

19. The Eagle

Regi: Kevin Macdonald

Manus: Jeremy Brock, basert på en bok av Rosemary Sutcliff.

Med: Channing Tatum, Jamie Bell, Donald Sutherland og Mark Strong.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 114 min

Premiere: 15.04.11

Kevin Macdonald begynte som dokumentar-regissør, og har laget en hel bråte av dem siden 1995, inkludert den utrolig fengslende Touching the Void (anbefales!). Han vant også en Beste dokumentar-Oscar for One Day in September. Når han så begynte å gå over til fiksjonsfilm, har han sakte klatret på DHFs julekalender, og det er han nok glad for. The Last King of Scotland sanket en 22. plass i 2007, mens State of Play klarte 20. plass for 2 år siden. Og nå er han altså oppe på 19. plass, og på stødig kurs mot årets beste film i 2035. Jeremy Brock skrev manuset, noe han også gjorde på The Last King of Scotland.

Vi befinner oss i år 140, 20 år etter at en romersk legion har forsvunnet i de skotske fjellene, og med dem  legionens symbol, en ørn i gull. En ung centurion, Marcus Aquila, sønn av den forsvunnede legionens leder, tar med seg slaven sin Esca opp i villmarken for å rette opp familiens rykte, finne ut hva som skjedde med faren og ikke minst bringe tilbake ørnen.

I have a vewy gweat fwiend in Wome called Biggus Dickus.

Historiemessig har vi vel sett det før. En reise inn i ville forhold, en mann mot mange, og en uungåelig flukt gjennom fremmed terreng. Det er nok mange som ikke deler min entusiasme for denne filmen. Men jeg er glad i sjangeren, altså halvhistoriske heltefortellinger, spesielt de satt til romertiden. The Eagle treffer riktig på de aller fleste punktene, i hvert fall de som teller mest.

Action-scenene er brutale og fint satt sammen. Det viktigste for meg her er om det er spennende å se på, og det er flere sekvenser som limer meg fast til stolen. I tillegg skader det ikke med det overveldende landskapet, og imponerende og skremmende «design» på de skotske villmennene, om man kan kalle de det.

Skuespillet er variabelt. Donald Sutherland leverer alltid mer eller mindre bra, og Jamie Bell har sjelden skuffet meg. Channing Tatum var en skuespiller jeg ikke hadde det store forholdet til, og det gjør ikke altfor mye om jeg slipper å forsterke det forholdet fremover. Mark Strong er alltid interessant å se på, og utgjør et fint tilskudd.

Så lenge en vet hva en går til (og det gjør man helt sikkert om man har sett traileren), så er dette en film som underholder godt. Men om en venter seg det helt store, noe i samme gate som Gladiator, så må en dessverre lete lenger. Når det er sagt, så ser jeg gjerne The Eagle igjen, både en og to ganger.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 6.2/10 (18 569 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 3

 
4 kommentarar

Posta av den desember 6, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2010

Hei hei! Nå begynner julekalenderen min med nedtelling av årets beste filmer etter hvert å bli til en tradisjon. Javel, sier du, og spør hvor mange folk som må gjøre noe for at det skal regnes som en tradisjon. En, svarer jeg. Og i år som i tidligere år, så tjuvstarter jeg kalenderen med en liste over de dårligste filmene jeg har sett på kino i løpet av året, en nedtelling som begynner med minst verst og slutter med verst verst. Som vanlig finner jeg ut på slutten av året at jeg egentlig har vært rimelig fornøyd med de fleste filmene jeg har sett. Om det betyr at jeg er flink til å nesten bare se de gode filmene, eller om jeg er uhyre lite kresen, har jeg ikke bestemt meg for. Men nå begynner vi. Tjohei!

10. Four Lions

En av tre selvmordsbombere syntes faktisk at Muhammed-tegningene var litt morsomme.

En komedie om selvmordsbombere høres kanskje for svart ut. Og det er vel nettopp det det blir. Filmen begynner ganske greit, og gir oss en del morsomme situasjoner og karakterer. Men etter hvert sklir det ut i nesten kun slapstick. Og når filmen mot slutten lar både skyldige og uskyldige dø i allsalgs eksplosjoner, så passer det heller dårlig sammen med den tøysete følelsen som er satt opp.

Jeg er veldig glad i svart humor, men her ble det for svart, og for lite humor. Og humoren som var, blir jeg lei lenge før filmen faktisk er ferdig. Men den får poeng for å være original, og å ha en underholdende første halvdel.

Svak 5/10

9. Das Weisse Band

 

I am a zerious german boy. Let me tell you a long story.

Det kommer vel kanskje som en overraskelse at denne filmen havner på denne listen, og ikke i kalenderen. 7.9/10 på IMDb, nominert til 2 Oscar, blant annet Beste utenlandske film og regissert av den respekterte Michael Haneke. Jeg har bare sett en annen film av Michael Haneke. Det var den utrolig kjedelige og overtydelige Funny Games US. Og etter Das Weisse Band, er jeg slett ikke overbevist om at jeg bør respektere han noe særlig.

For jada, det ser flott ut. Det er bra skuespill, og det fanger sikkert opp både stemningen og tidsfølelsen fra merkelige Tyskland. Men selv om jeg husker at det handlet om noen mystiske dødsfall, så har jeg egenlig glemt ut hva som skjer i filmen, for den er så slitsomt saktegående og rett og slett kjedelig. Nesten 2,5 timer med gravalvorlige tyskere fra tidlig 1900-tall. Nei, det blir for mye.

Svaaaak 5/10

8. Predators

 

Ikke lag en oppfølger til dette…

Jeg hadde noen forhåpninger til den nyeste filmen i Predator-franchiset. En filmrekke som liksom ikke fikk blitt en trilogi en gang før den skulle suges inn i Alien vs. Predator-greiene. Og når Robert Rodriguez (Sin City, Planet Terror) plutselig var i produsent-rollen ble jeg enda mer optimistisk. Men når du ser rollelisten forstår du at det umulig kan leve opp til originalen fra 80-tallet. En film der han som spilte Apollo Creed i Rocky-filmene var pingla i gjengen. I denne nye versjonen har vi Adrien Brody, Eric Forman fra That ’70s Show og en mann med det snurrige navnet Mahershalalhashbaz Ali.

Til tross for noen fine action-scener, blir denne filmen lett å glemme. Jeg føler meg i hvert fall sikker på at det ikke fins noen som foretrekker den nye over originalen. Ingen jeg har lyst til å se film med, i det minste…

4/10

7. From Paris With Love

 

Tyst! Jeg ER ung og kul!

Enda en actionfilm fra hjernen til Luc Besson. Mannen som nylig gav oss den fantastiske Taken sliter med å forstå hva vi faktisk liker. John Travolta er vel en av de skuespillerne jeg syns funker aller minst som hardbarka. Ja, han kan dra i land en playboy-aktig bad guy, som i Pulp Fiction, Get Shorty eller Swordfish, for den saks skyld, men skikkelig hard? Stemmer bare ikke. Han prøvde seg som skurk i fjorårets The Taking of Pelham 123, og fungerer like dårlig som antihelten her.

Der Taken hadde en glimrende hevnhistorie, en skikkelig skuespiller i hovedrollen og skikkelig hardtslående action-scener, stiller From paris With Love opp med en latterlig klisjehistorie, desperate skuespillere som nekter å gi slipp på roller de burde slutte med og action-scener som er så overdrevne at det bare blir teit. Og tittelen er bare lov hvis du parodierer Bond-filmer. From paris With Love tar dessverre seg selv mer eller mindre seriøst.

Svak 4/10

6. The Last Airbender

 

"Hva brenner du, Slumdog Millionaire?" "Karrieren min."

Ryktene kom fra USA lenge før filmen ble satt opp på kino i Norge. Dette var en av de dårligste filmene noensinne. Siden jeg gikk inn med det i tankene, så endte den nok opp bedre i mitt syn enn den kunne gjort. En ting er i hvert fall klart: Shyamalan har mistet grepet. The Sixth Sense er en av favorittfilmene mine. Jeg er også stor fan av både Unbreakable og Signs. Jeg syns til og med The Village var ganske ok. Han er jo utvilsomt en teknisk flink regissør. Men at han fremdeles får lov å skrive sine egne manus etter The Happening er jo et mye mer interessant mysterium enn det vi fikk presentert i nettopp The Happening.

The Last Airbender har et utrolig dårlig manus. Det er det ingen tvil om. Det virker heller ikke som om Shyamalan har vært særlig kresen når det kommer til skuespillerprestasjoner. Hvis de har satt sammen de rette stavelsene, så trengs ikke noe særlig med verken følelse eller innlevelse. Og selv om det høres veldig spennende ut med kamp mellom folk som kontrollerer hvert sitt element, så klarer filmen lett å gjøre det kjedelig. Av alle mulighetene som åpnes, så velges nesten kun de enkleste løsningene.

I Shyamalans neste prosjekt, Devil, har han kun kommet opp med historien, og latt noen andre regissere. Hadde det vært opp til meg, hadde han gjort det motsatte. Uansett, The Last Airbender seiler lett inn som hans dårligste og kjedeligste film.

3/10

5. Valhalla Rising

 

One-Eye just realized he forgot the safety word.

En viking-film om den voldelige krigeren One-Eye (spilt av Mads Mikkelsen), som holdes som fange av noen andre vikinger, og brukes til gladiatorkamper. Han bryter seg fri, og slår seg sammen med noen kristne vikinger på en reise.

Denne filmen sanker alle poengene sine på at den ser helt fantastisk ut visuelt. Helt glimrende foto. Men, det skjer jo så og si ingenting! Mads Mikkelsen sin karakter er stum, men det betyr ikke at de andre står for mye snakking. Her er det helt stille for det meste av tiden, mens folk ser utover, innover, oppover og nedover. Av og til slåss noen, med ultravoldelige bilder. Men så går de igjen. Vi får nesten ingen informasjon. Ingen karakterer å bli kjent med eller identifisere oss med. Dette er den filmen jeg har hatt mest problemer med å holde meg våken gjennom i løpet av hele året. Og den er ikke lang, kun 93 minutter.

3/10

4. Brødrene Dal og Vikingsverdets Forbannelse

 

Ikke si det. Benedicte Adrian er rett bak meg, er hun ikke?

Som stor fan av i hvert fall de tre første seriene med Brødrene Dal, var jeg litt bekymret når jeg hørte om denne filmen. En filmatisering av et scene-show på Tusenfryd? Som ventet, så ble det ikke særlig bra. Trond Kirkvaag er med på storskjerm, og prøver å hjelpe de to andre med å komme seg hjem fra vikingtiden.

Humoren fungerer mye dårligere når det er på scene. Borte er de tørre ordspillene som jeg liker best. Igjen er det barre de mest tydelige vitsene, åpenbart siktet inn mot barn. I tillegg blir det ikke bedre av at de har kuttet vekk alt latteren fra publikum i etterarbeidet, sånn at det er masse merkelige pauser etter en del av replikkene.

I tillegg ser det ikke særlig fint ut med en flerkameraproduksjon på film. Det hadde nok kanskje vært bedre å ikke gi ut dette på kino i det hele tatt. Jeg foretrekker å huske tilbake til de gamle tv-seriene.

Svak 3/10

3. The Switch

 

Jason Bateman klarer ikke å huske hvorfor han sa ja til dette. Pengene var det ja. Pengene.

Uffameg. For en slitsom komedie. Jennifer Aniston begynner vi vel å bli vant med at skal være med i alle de kjedeligste romantiske komediene. Men at Jason Bateman, den geniale «straight face»-karakteren fra Arrested Development, skal fanges inn i sånne ting, er synd. Konseptet er at Jennifer skal få barn med en sæd-donor. Og så tar bestevennen Bateman og søler ut sæd-prøven. Og så tar han bare og bytter ut prøven med sine egne små soldater! Uten å fortelle Jennifer om det! Hahaaaa! Tipp om ungen ender opp med å ligne på bateman sin karakter? Både fysisk og psykisk! Hysterisk!

Det føles ikke som det er noe originalt i dette i det hele tatt, og alle involverte ser ut til å være klar over det. I tillegg er ikke vitsene særlig morsomme, og derfor er det ikke noen grunn til å se filmen lenger.

2/10

2. Kommandør Treholt og Ninjatroppen

 

"Fint å lene seg på en statue?" "Ja, bevares. Fint det."

En utrolig absurd komedie-aktig film om Arne Treholt, norsk ninja i kong Olavs tjeneste. Sammen med resten av ninjatroppen, beskytter Treholt oss mot skumlinger under den kalde krigen.

Det som redder dette fra bånnkarakter er mest Trond-Viggo Torgersen i rollen som kong Olav. Han er helt fantastisk, og det er nesten verdt å se filmen bare på grunn av ham. Men resten av filmen er bare veldig rar. Det er vanskelig å forstå hvordan de tenkte seg dette. Det ser lavbudsjett-aktig ut, men åpenbart med vilje. Humoren er en blanding av å sette disse fiktive karakterene inn i ekte historiske hendelser, og bare helt vilt tilfeldige ting. Men det fungerer dessverre ikke. At en person er rar, gjør ikke at han automatisk blir morsom.

Jeg er tilhenger av galskapshumor, og alt det absurde Monty Python har kommet opp med, men dette her gikk enten langt over hodet på meg, eller så falt det helt flatt. Og om det er meningen at det skal gå an å engasjere seg i historien, så er det i hvert fall helt umulig.

2/10

1. Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa

 

Hvorfor ler du ikke? Ser du ikke den psykisk utviklingshemmede nordlendingen i badekaret?

Jeg har aldri vært noen fan av disse karene her. Kill Buljo var ikke morsom. Død Snø var et kult konsept, men komidelen var også der veldig lite morsom. Og denne mockumentary’en var heller ikke morsom. Den er teit. De har tidligere sagt at de har hentet inspirasjon fra filmer som Airplane! og lignende, men det kan jeg ikke se igjen i humoren. Her går det mest i underbukse-humor og dårlige ordspill.

Det eneste lyspunktet i filmen er Kristoffer Joner, som spiller en pedofil lærer. Han har noen små artige øyeblikk. Ellers er dette bare sorgen, og nok et bevis på at kulturforskjellen er for stor mellom nord og sør til at jeg skal synes dette er morsomt. Jeg kårer det til den dårligste kinofilmen jeg så i 2010.

Svak 2/10

Heldigvis har jeg altså unngått rene 1/10-filmer i år, så det er jo fint å tenke på på sene høstkvelder. I morgen kommer jeg tilbake med den 24. beste filmen fra kinoåret 2010. Håper du er tilbake da!

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2010 in Film, Kritikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,