RSS

Stikkordarkiv: tim

Julekalender 2018: 10. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

15. The Ballad of Buster Scruggs

Regi: Joel og Ethan Coen.

Manus: Joel og Ethan Coen, delvis basert på fortellinger av Jack London og Stewart Edward White.

Med: Tim Blake Nelson, James Franco, Brendan Gleeson, Zoe Kazan, Liam Neeson og Tom Waits.

Land: USA

Spilletid: 133 min.

Premiere: 09.11.18

Ah, Coen-brødrene. Et jevnlig gjensyn for lesere av denne kalenderen, da de tydeligvis klarer å treffe meg veldig godt med både mørk humor og filmatisk stil. Årets bidrag ble sluppet på Netflix for en drøy måned siden, og er den attende filmen siden de startet opp med Blood Simple i 1984. Av de atten finner jeg egentlig seksten filmer jeg vil vurdere som veldig gode, og dermed er disse brødrene blant de mest konsistent dyktige filmskaperne noensinne. Blant mine øverste favoritter finner vi filmer som Fargo, No Country for Old Men, The Big Lebowski, O Brother, Where Art Thou? og Barton Fink.

Tittelen, The Ballad of Buster Scruggs, er den første historien i denne antologifilmen. Vi får servert seks forskjellige historier, som ikke henger sammen på noen annen måte enn at de alle finner sted i den ville vesten. Vi får møte Buster Scruggs, vestens raskeste revolver og fantastisk sanger. Vi får være med på mislykkede bankran, indianer-angrep mot karavane-tog, gullgraving i villmarken, teaterforestilling med en mann uten armer og ben, og et kammerspill i en diligence.

buster

Der Coen-brødrenes forrige film, Hail, Caesar!, var en hyllest til den klassiske Hollywood-filmen, er denne en ren hyllest til western-sjangeren. De seks korte historiene er veldig forskjellige, kanskje for å reflektere de forskjellige typene western som finnes innen sjangeren. Buster Scruggs henvender seg direkte til kamera, karakterene stopper opp for sangnummer og det hele har lite realisme over seg. Mens «Meal Ticket», med Liam Neeson som en strevende omreisende underholder og hans arm- og ben-løse skuespiller, er ganske mørk, trist, og tett opp mot det virkelige liv på den tiden.

Uansett hvilken stil de går for, så skinner det gjennom at dette er en Coen-film. Humoren går fra mørk til beksvart, men det er alltid en undertone av humor tilstede. James Francos replikk i traileren over, i det han ser på nabomannen i galgen og spør «First time?», er et erkeeksempel på en Coen-vits.

Morsomhetene er likevel ikke alt som er verdt å merke seg her. Det er også veldig mye bra skuespill. Hver minste karakter er traktert på en overbevisende måte, selv om den bankansatte i «Near Algodones» nok stjeler det aller meste av showet. Vi får også Coens usedvanlige filmatiske stil, der du kan kjenne på kroppen hvor gjennomtenkt hvert eneste bilde er. Her er lite latt til tilfeldighetene, hver kamerabevegelse har sitt formål.

Tom Waits leverer også en veldig imponerende rolle, der han er helt alene som den gamle gullgraveren mot naturen. Å lage en kortfilm med kun en karakter uten at publikum mister interessen er nok lettere sagt enn gjort.

I en antologi-film er det naturlig at enkelte historier fungerer bedre enn andre, og det er også tilfellet her. På den ene siden er det fint, siden du vet at det snart kommer en ny historie om den du er inne i ikke fenger, men det er vanskelig å lage en film som sitter perfekt sammen som en helhet. Her er likevel de beste historiene mer enn nok til å sitte gjennom de som ikke fungerer like godt. Coen-brødrene kan rett og slett ikke annet enn å lage skikkelig bra film!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (35 940 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 92% fresh

VG: Ingen anmeldelse

Dagbladet: Ingen anmeldelse

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den desember 10, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

8. The Hateful Eight

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: Samuel L. Jackson, Kurt Russell, Jennifer Jason Leigh, Walton Goggins, Demian Bichir, Tim Roth, Michael Madsen og Bruce Dern.

Land: USA

Spilletid: 167 min.

Premiere: 08.01.16

Reservoir Dogs. Pulp Fiction. Jackie Brown. Kill Bill 1 og 2. Death Proof. Inglourious Basterds. Django Unchained. Sju filmer som har gjort Quentin Tarantino til en av den moderne tids mest berømte regissører. Pulp Fiction er min personlige favoritt, men alle de tre forrige filmene hans har endt opp i kalenderen. Derfor ville det være overraskende om han plutselig skulle miste helt taket på sin åttende film, som faktisk nesten ble en bok. Et av manusets tidligere utkast ble nemlig lekket ut, og Tarantino truet med å ikke lage filmen i det hele tatt. Han kom på andre tanker, og omtrent på disse tider i fjor kom filmen ut i USA.

I The Hateful Eight møter vi åtte mer eller mindre mystiske karakterer som tvinges til å tilbringe tid sammen i lokalet til en kolonialbutikk i det gamle vesten (litt etter den amerikanske borgerkrigen). Dusørjegeren John Ruth (Russell) har med seg fangen Daisy Domergue (Leigh), som han skal heve dusør for i Red Rock. Fanget av en snøstorm finner de seg plutselig sammen med blant annet en annen dusørjeger, en mann som hevder å være Red Rocks nye sheriff og en mystisk meksikaner som hevder han passer på kolonialbutikken mens de egentlige eierne er bortreist. Etter hvert blir mer og mer hemmeligheter avslørt om fortiden til dem alle, og det er slett ikke sikkert at de kommer seg levende til Red Rock noen av dem.

hateful eight.jpg

Her får du levert de tingene du har lært deg å forvente fra en Tarantino-film. Meget velskrevne og godt framførte monologer og dialoger, jevnt fordelt over alle karakterene. Ingen kan beskylde mannen for å lage små, uviktige roller. Vi får som vanlig et gjensyn med noen av hans favorittskuespillere, som Samuel L. Jackson, Michael Madsen og Tim Roth. Spesielt de to førstnevnte vil mange gi Tarantino mye av æren for at de har hatt så mange jobber i filmbransjen som de har hatt de siste 20 årene. Vi får også oppleve Kurt Russel igjen, i hans andre samarbeid med Tarantino (han spilte også seriemorderen Stuntman Mike i Death Proof), men Russell oser såpass mye integritet og kulhet at han bare kan forsterkes litt av Tarantino.

Den beste rollen i The Hateful Eight bekles likevel av Walton Goggins, som hvert fall påstår han er den nye sheriffen av Red Rock. En klassisk karakter-skuespiller som jeg først og fremst kjenner fra seks sesonger med TV-serien Justified. Han var også med i hele The Shield, men siden jeg ikke har sett den, så kjenner jeg ham ikke særlig godt derfra. Hans karakter var den som falt meg mest interessant av dem alle, og på tross av at Jennifer Jason Leigh har fått mye skryt for framstillingen av den usympatiske Daisy Domergue, så var han min favoritt.

Western-estetikken er det som faller aller best for Tarantino. Han er en mann som liker å «låne» ting fra sine favorittfilmer og sjangre, og spaghetti-westernens storslåtte totalbilder klippet sammen med dramatiske ultranære bilder er noe han behersker nesten like godt som mesteren Sergio Leone selv. Hans forrige film, Django Unchained, var også en western, og jeg har tidligere argumentert for at krigsfilmen Inglourious Basterds også i praksis er en visuell spaghetti-western. Musikken her er det også bare å nyte, for Tarantino har lånt enda en ting fra Leone, nemlig yndlingskomponisten hans (og min), Ennio Morricone.

Når det er Tarantino-film, betyr det også vold, og selv om det ikke er første gang han pøser på med blod og dødsfall, så var The Hateful Eight den første gangen jeg faktisk fikk litt avsmak for detaljrikdommen i det hele. Vi har gått fra Reservoir Dogs, der kameraet bevisst beveger seg opp i hjørnet og filmer ingenting i det en mann får øret kuttet av, til The Hateful Eight, der vi får et nærbilde av et hode som eksploderer av et skudd. Det er en tydlig trend i Tarantinos filmer mot å bli drøyere og drøyere for hver gang, og kanskje er det for å kontinuerlig kunne sjokkere publikum, men som sagt, dette var første gangen det ble litt mye for meg.

The Hateful Eight vant Oscar for Beste Filmmusikk, og ble også nominert for Beste Kinematografi og Beste Kvinnelige Birolle (Leigh). Når nå Tarantino selv har gått ut og sagt at han vil legge opp filmkarrieren etter å ha laget ti filmer, så blir det veldig spennende å se hva han kommer til å bruke de siste to filmene på.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,9/10 (304 439 stemmer)

AVClub.com: A-

Rottentomatoes: 75% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room – The Big Short

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Med fire tips var The Hateful Eight den fjerde mest populære filmen blant årets konkurransedeltakere. Både Audi, Casio, HKH og Stein Galen mente denne måtte være blant årets fire beste. Dessverre nådde den ikke helt så høyt som Tarantinos tre forrige, men en respektabel plassering er det jo likevel. Nevnte Audi og HKH blir kanskje litt nervøse nå, siden de begge har fått avslørt to av fire tips allerede, men kan hvert fall trøste seg med at alle deltakerne nå har fått avslørt minst ett av tipsene sine.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 17, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 15. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

10. Deadpool

Regi: Tim Miller

Manus: Rhett Reese og Paul Wernick.

Med: Ryan Reynolds, Morena Baccarin, Ed Skrein og TJ Miller.

Land: USA

Spilletid: 108 min.

Premiere: 12.02.16

Deadpool er filmen som brukte 16 år på å bli en realitet, etter å ha gått gjennom en rekke manusforfattere og regissører. Hovedrolleinnehaver Ryan Reynolds har vært en av filmens største forkjempere. Han fikk først spille rollen i X-Men Origins: Wolverine, men den filmens versjon av karakteren ble ikke godt tatt imot. Spesielt siden de tok fra ham munnen og muligheten til å snakke. Det ble enighet om å prøve å gjenskape karakteren og starte på nytt, fremdeles med Ryan Reynolds i rollen, og etter at en test-scene som ble laget lekket på nettet (til enorm jubel fra fansen) ble det endelig fart i sakene.

Wade Wilson (Reynolds) er en rappkjefta leiesoldat som får livet snudd på hodet etter at han blir diagnostisert med kreft i store deler av kroppen. En mystisk mann kontakter ham med en lovnad om en kur, og Wilson går med på å prøve. Etter mange smertefulle eksperimenter ender han opp kurert, med regenerative egenskaper og muligheten til å helbrede seg selv. Problemet er at han har fått forferdelige merker over hele kroppen. Han våger ikke gå tilbake til kjæresten (Baccarin) og vise seg, og blir til Deadpool. Han går på jakt etter mannen som er ansvarlig for at han endte opp som han gjorde, for å kreve en kur.

deadpool-2-boyfriend-pic1

Selve historien i Deadpool er så rett fram som du får det. En ren action-komedie, lite komplisert. Men likevel har den et element vi aldri har sett brukt så mye i en superheltfilm, Deadpool selv. Han bryter nemlig den fjerde veggen nærmest konstant. En ting er at han forteller oss ting gjennom voice-over, han henvender seg ofte direkte til oss fra skjermen også. I tillegg er det meta-vitser og referanser over en lav sko.

Aller morsomst syns jeg det blir når Deadpool kommer med slengbemerkninger om Ryan Reynolds («Looks are everything! (…) You think Ryan Reynolds got this far on a superior acting method?») og X-Men-universet, som karakteren er en del av. Blant annet når han blir truet med å bli tatt med til professor X, og lurer på hvilken av dem han skal til, Patrick Stewart eller James McAvoy («These timelines can get so confusing!»).

Filmen er en konstant strøm av sånne vitser og referanser, og for de som blir slitne av for mye Ryan Reynolds; her er det overdose. Men det er egentlig bare å innse det, denne karakteren passer perfekt til ham. Ryan Reynolds er Deadpool. Det er allerede planlagt en film til, og en tredje er på trappene. I tillegg blir det interessant å se om de klarer å blande Deadpool inn sammen med resten av X-Men-universet, selv om det kanskje vanskelig lar seg gjøre, med tanke på Deadpools stil.

Deadpool ble nominert til to Golden Globes, for Beste komedie og Beste mannlige hovedrolle i en komedie, men vant ingen av dem.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,1/10 (550 570 stemmer)

AVClub.com: B-

Rottentomatoes.com: 84% fresh

Filmmagasinet: 4/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Ingen anmeldelse.

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room – Creed

HKH: The Hateful Eight – The Big Short – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight – Room – The Big Short

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War – The Hateful Eight

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight

Da fikk vi altså den første filmen som noen hadde tippet, og det var hele fem stykker som trodde Deadpool ville havne blant de fire beste i år. Sånn gikk det altså ikke, og selv om det i praksis er et godt tips, er det nok ikke alle helt fornøyde med at den dukker opp så tidlig.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 15, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

16. Broken

Regi: Rufus Norris

Manus: Mark O’Rowe, basert på en roman av Daniel Clay.

Med: Eloise Laurence, Tim Roth, Cillian Murphy, Robert Emms og Rory Kinnear.

Land: Storbritannia

Spilletid: 91 min.

Premiere: 31.05.13

Fra et regissør-forfatter-team av folk som for meg er totalt ukjente, så kommer den siste filmen i rekken av den britiske «kitchen sink realism»-sjangeren. Det store trekkplasteret her er skuespillerlisten, med Tim Roth (Reservoir Dogs, Pulp Fiction) og Cillian Murphy (Batman Begins, Inception) i spissen.

Skunk (Laurence) er elleve år og bor sammen med faren (Roth), storebroren og au pair’en Kasia. Kasia er sammen med Skunks yndlingslærer, Mike (Murphy), og det meste føles fint. Blant naboene hennes finner vi Rick (Emms), en litt enkel ung mann som nok har en diagnose, og bor hos foreldrene, og Oswald-familien, som består av far og tre døtre. En dag angriper Mr. Oswald Rick etter at døtrene har anklaget Rick for å stirre på dem, og plutselig faller alt fra hverandre for Skunk.

"Alt jeg husker er at han kalte seg Mr. Orange."

«Alt jeg husker er at han kalte seg Mr. Orange.»

Det er til tider ganske tunge greier vi får servert her. Det mest imponerende er hvordan Oswald-familien på mange måter er fire av de største drittsekkene du kan tenke deg, uten at det bikker over til noe urealistisk. Alle gjør handlinger som føles sannsynlige for dem, og gjør at vi utvikler et brennende hat for dem etter hvert. Tim Roth er god som den sympatiske karakteren som likevel ikke klarer å ordne opp i ting sånn som han har planlagt. Ellers er Rick også en god karakter, en type menneske de aller fleste kjenner igjen fra sitt eget liv, en litt tragisk skikkelse du automatisk unner alt godt.

Men aller best er faktisk Eloise Laurence som Skunk. Dette er hennes første og eneste film (ingenting på imdb-horisonten ennå), og hun er et funn. Noe av det herligste som fins er når en film har et barn som hovedkarakter, og skuespilleren de har funnet klarer å spille gjennom alle følelsene og stemningene bedre enn de fleste «voksne» som er med i filmen. Når karakteren i tillegg er såpass omsorgsfull og morsom som hun er, så er dette en jente du blir sjarmert av.

La det være sagt, dette er både mørkt og dystert, men desto sterkere kommer lyspunktene fram. Forbered deg på hele spekteret av følelser, fra den sjarmerende starten til den hardtslående slutten. En flott regidebut, og en av årets skjulte filmskatter.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (4 890 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 2. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene. Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

24. Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street

Regi: Tim Burton

Manus: John Logan, basert på en musikal av Stephen Sondheim og Hugh Wheeler.

Med: Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Alan Rickman, Timothy Spall og Sacha Baron Cohen.

Land: USA/England

Spilletid: 116 min

Tim Burton har blitt en kulthelt uten like, spesielt for alle goth-folk og lignende. Ikke at de tar feil, han er virkelig flink på å lage mørke filmer som samtidig er morsomme og underholdende. Han har tidligere laget Batman, Edward Scissorhands og det som er min favorittfilm av hans, Ed Wood. Johnny Depp spiller i hele 6 av filmene hans, og en av dem er altså Sweeney Todd.

Den onde dommer Turpin (Rickman) får Benjamin Barker (Depp) sendt i eksil for en forbrytelse han ikke har begått, sånn at dommeren selv kan ta konen til Barker. År senere kommer Barker tilbake som Sweeney Todd, og finner ut at konen er død, og datteren er i Turpins varetekt. Han blir rasende og besatt på å få hevn. Han får hjelp av Mrs. Lovett (Carter) og starter som barberer for å drepe alle som på en eller annen måte har satt ham i denne situasjonen.

Det er en klassisk Burton-film i stil og innhold, i tillegg til at Depp spiller. I tillegg er det en musikal, som du kanskje fikk ut av traileren der oppe. Jeg pleier ikke å være så altfor glad i musikaler, men denne taklet jeg forholdsvis greit. Sangene er til tider ganske morsomme, og de inneholder for det meste fulle replikker som driver handlingen videre. Det hjelper også at historien er såpass mørk og dyster, sånn at det ikke blir en typisk musikal, som generelt pleier å være helt overlykkelige affærer.

Depp spiller veldig bra, og synger også ganske bra. Carter spiller også bra, hun får en del roller i Burton sine filmer, kanskje fordi de er forlovet og har to barn. Ikke at jeg tror det er som med Kate Capshaw i Indiana Jones and the Temple of Doom, Carter er nemlig ganske så flink. Men det aller beste skuespilleriet får vi som så ofte før fra Alan Rickman. Han er perfekt i rollen som den ondsinnede skurken Turpin, kynisk og sarkastisk som alltid.

Som sagt, sangene fungerer godt, og det var mange jeg likte her. Noen ganger kan det bli litt mye, men for det meste fungerer det godt. Kinematografien er fantasifull, og en kan nok en gang merke at det er Burton som har laget filmen. Veldig mange fine sett og kulisser i filmen også, som gir oss et stilig 1800-talls London.

Jeg vil gjerne vise et kort klipp fra filmen, der vi får høre både Depp og Rickman synge, i det som jeg husker som en av de beste sangene fra filmen. Dette er bare et kort utdrag, men det var ikke all verden å finne på youtube.

Også Sweeney Todd vant en Oscar på årets utdeling, for Beste art direction, i tillegg til nominasjoner i kategoriene Beste mannlige hovedrolle og Beste kostymer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.8/10 (76 966 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett. (Svakt…)

Legg gjerne igjen en kommentar med ditt synspunkt!

 
10 kommentarar

Posta av den desember 3, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 3

Da er vi inne i topp 3. Inne på pallen. Inne på bronseplassen, hvis det hadde vært en olympisk øvelse, eller verdensmesterskap eller noe sånn. Det er det ikke. Det er kun en liste over yndlingsfilmene mine. Men det er fint nok det, vi trenger ingen medaljer for å kose oss. 3. plass på listen er

The Shawshank Redemption (1994)

http://www.imdb.com/title/tt0111161/

Regi: Frank Darabont

Manus: Frank Darabont, basert på novelle av Stephen King.

Med: Tim Robbins, Morgan Freeman, Bob Gunton, William Sadler og Clancy Brown.

Spilletid: 142 min

Frank Darabont er en ganske flink regissør som kun har laget 4 spillefilmer. The Shawshank Redemption er den klart beste, men i likhet med den er to av de andre filmene hans adapsjoner av Stephen King-bøker. Den veldig gode The Green Mile og The Mist (som jeg ikke har sett). I tillegg står han bak The Majestic, med Jim Carrey i hovedrollen.

Morgan Freeman ble jo presentert i forrige innlegg, om Se7en. Tim Robbins er en av mine yndlingsskuespillere, og utenom denne, spiller han i Mystic River, The Player og Jacob’s Ladder. De andre skuespillerne er mindre kjente navn, som dukker opp med jevne mellomrom i tv-serier og mindre roller i filmer.

Andy Dufresne (Robbins) blir dømt til fengsel på livstid for drapet på kona og elskeren hennes, til tross for alle sine påstander om å være uskyldig. Han blir sendt til Shawshank fengsel i 1947. Der har han naturlig nok store problemer med å finne seg til rette, med en knallhard bestyrer (Gunton) som gjør livet hans vanskelig. Men så treffer han Red (Freeman), en annen innsatt. Red blir veien hans inn, og etter hvert klarer han å oppnå respekt av både innsatte og voktere. Men Andy har større planer.

Det er sjelden du får se en film som så bra som denne. Trist, inspirerende, spennende, den har det meste. Når jeg var yngre hadde jeg det inntrykket at sjangeren drama, det var kun kjedelige filmer, sånne som de viste på onsdagskvelden på TVNorge. The Shawshank Redemption var filmen som endret det for meg. Rett og slett en veldig veldig god historie, all ære til Stephen King for den. Det er også deilig med filmer som denne, der du har så mye empati for karakterene at du syns det er skikkelig fælt når dårlige ting skjer for dem, og du får lyst til å juble når det endelig går deres vei et øyeblikk. En av yndlingsscenene mine i filmen er når Andy benytter en mulighet til å låse seg inne på bestyrerens kontor for å spille Mozart over høyttaleranlegget:

Skuespillet er helt perfekt. Det er ingen jeg ville byttet ut i denne filmen. Alle passer så godt til rollene sine, og du glemmer helt ut at de faktisk spiller til tider. De får jo selvfølgelig hjelp av manuset, som er veldig fint skrevet. Mange gode dialoger, spesielt mellom Andy og Red. Det er også ganske betryggende å ha fortellerstemmen til Morgan Freeman over det hele. Det har jo blitt en slags standard å måle seg opp mot etter hvert.

Den er filmet veldig elegant, på den måten at du ikke merker mye til det. Ikke så mange flashy effekter her, men absolutt effektiv filmskaping. Som vi så i eksempelet over, mange fine kjøringer. Også veldig bra musikk gjennom hele filmen.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si. Er vanskelig å beskrive de gullkornene av noen scener som befinner seg i denne filmen. Er en av de filmene som jeg sitter igjen med best følelse i kroppen etter å ha sett. Den ble nominert til 7 Oscar, i kategoriene Beste film, Beste mannlige hovedrolle, Beste klipp, Beste kinematografi, Beste originalmusikk, Beste lyd og Beste manus basert på annet materiale. Den vant dessverre ingen, men det var et godt år. Den tapte til henholdsvis Forrest Gump, Forrest Gump, Forrest Gump, Legends of the Fall, The Lion King, Speed, Forrest Gump. Av dem er det egentlig bare Beste film jeg absolutt ville gitt til The Shawshank Redemption.

På IMDb har The Shawshank Redemption blitt stemt fram til den æren å ligge øverst på top 250, i hvertfall for øyeblikket. 9.2/10 med 382 770 stemmer plasserer den komfortabelt på topp, og nesten 60% av stemmene er 10/10, min inkludert, såklart. Se traileren nedenfor, og uansett hvem du er, vil jeg faktisk anbefale denne filmen på det sterkeste. Alle burde se den.

Har du sett den? Legg gjerne igjen din mening om den i en kommentar.

 
2 kommentarar

Posta av den november 2, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,