RSS

Stikkordarkiv: sacha

Julekalender 2013: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

14. Les Misérables

Regi: Tom Hooper

Manus: William Nicholson, Alain Boublil, Claude-Michel Schönberg og Herbert Kretzmer, basert på scenemusikalen av Boublil og Schönberg, som igjen var basert på romanen av Victor Hugo.

Med: Hugh Jackman, Russell Crowe, Anne Hathaway, Amanda Seyfried, Sacha Baron Cohen, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne, Aaron Tveit og Samantha Barks.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 158 min.

Premiere: 18.01.13

Les Misérables, skrevet av Victor Hugo og gitt ut i 1862, er regnet som en av 1800-tallets største romaner. Musikalen ble satt opp for første gang i Paris i 1980, West End i 1985 og kom til Broadway i mitt fødeår, 1987. Den er nok regnet som en av de mest kjente musikalene noensinne, og boken har blitt laget film- og TV-versjon av hele fem ganger før årets forsøk. Det er den britiske regissøren Tom Hooper som står bak, en mann som stort sett har drevet med forskjellige TV-serier, men fikk et enormt gjennombrudd med The King’s Speech for tre år siden. Den sanket inn 4 Oscar, blant annet for Beste Film og Beste Regi.

Jean Valjean (Jackman) har i flere tiår vært på flukt og gjemt seg for politimannen Javert (Crowe). Han har klart å «forkle» seg som en annen mann, og adoptert til seg datteren Cosette (Seyfried) fra en meget uheldig fabrikkvinne (Hathaway).I det det går mot opprør i Paris forelsker Cosette seg i en av opprørerne, mens Valjean slites mellom å beskytte henne og seg selv, og å bli med i opprøret mot overmakten.

"Hiv o'hoi, skjegg og lite hår."

«Hiv o’hoi, skjegg og lite hår.»

Denne filmen har en stor ulempe i forhold til hva som skal til for å komme inn på mine kalendere. Det er en musikal. I de aller fleste tilfeller en tullesjanger, der blandingen av musikk, dans og drama nesten hver eneste gang tar meg ut av historien. Likevel er det altså nok sterke sider til at den klatrer helt opp på 14. plass.

På den negative siden finner vi i hovedsak en ting: snakkesynging. Dette er en musikal av typen «absolutt alt skal synges». Ikke den verste typen (som er «nå stopper vi handlingen for å synge og danse også plukker vi opp handlingen etterpå»), men det fører likevel til at mange replikker blir sunget uten at det er noen melodilinje der, og det blir slitsomt i lengden. Så til skrytet.

For meg er det ikke tvil. Les Misérables er i en egen klasse når det gjelder sangmateriale. Her bugner det over av nydelige sanger, sanger som helt på egenhånd kan få deg til å bli rørt uansett hvilken situasjon du er i når du hører dem. I tillegg er det selvfølgelig en flott, dramatisk og voldsomt tragisk historie.

Skuespillet er også av aller ypperste klasse. Hugh Jackman, Russel Crowe og Anne Hathaway er de største stjernene, og også de som leverer de beste prestasjonene. Spesielt Hathaway, som også meget fortjent vant årets Oscar for Beste kvinnelige birolle. Tom Hooper har gjort et godt valg ved å la alle synge sangene live foran kamera, som jo er mye vanskeligere å få til enn å mime og legge sangen til etterpå (både for lyd og skuespillere), men som gir mye vakrere og mer intense og autentiske sangopplevelser.

Fotoet, sammen med kulisser, kostymer og koreografi, er utrolig flott, og gir sannsynligvis de fineste bildene jeg har sett fra en musikal, og høyt der oppe innen alle sjangre, egentlig. Alt samlet gjør det at 2,5 time flyr forbi fortere enn man skulle tro. I tillegg til Oscaren til Hathaway, vant filmen også for Beste sminke og Beste lydmiksing, og var også nominert til fem andre, inkludert Beste film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (163 393 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Éin kommentar

Posta av den desember 11, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 2. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene. Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

24. Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street

Regi: Tim Burton

Manus: John Logan, basert på en musikal av Stephen Sondheim og Hugh Wheeler.

Med: Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Alan Rickman, Timothy Spall og Sacha Baron Cohen.

Land: USA/England

Spilletid: 116 min

Tim Burton har blitt en kulthelt uten like, spesielt for alle goth-folk og lignende. Ikke at de tar feil, han er virkelig flink på å lage mørke filmer som samtidig er morsomme og underholdende. Han har tidligere laget Batman, Edward Scissorhands og det som er min favorittfilm av hans, Ed Wood. Johnny Depp spiller i hele 6 av filmene hans, og en av dem er altså Sweeney Todd.

Den onde dommer Turpin (Rickman) får Benjamin Barker (Depp) sendt i eksil for en forbrytelse han ikke har begått, sånn at dommeren selv kan ta konen til Barker. År senere kommer Barker tilbake som Sweeney Todd, og finner ut at konen er død, og datteren er i Turpins varetekt. Han blir rasende og besatt på å få hevn. Han får hjelp av Mrs. Lovett (Carter) og starter som barberer for å drepe alle som på en eller annen måte har satt ham i denne situasjonen.

Det er en klassisk Burton-film i stil og innhold, i tillegg til at Depp spiller. I tillegg er det en musikal, som du kanskje fikk ut av traileren der oppe. Jeg pleier ikke å være så altfor glad i musikaler, men denne taklet jeg forholdsvis greit. Sangene er til tider ganske morsomme, og de inneholder for det meste fulle replikker som driver handlingen videre. Det hjelper også at historien er såpass mørk og dyster, sånn at det ikke blir en typisk musikal, som generelt pleier å være helt overlykkelige affærer.

Depp spiller veldig bra, og synger også ganske bra. Carter spiller også bra, hun får en del roller i Burton sine filmer, kanskje fordi de er forlovet og har to barn. Ikke at jeg tror det er som med Kate Capshaw i Indiana Jones and the Temple of Doom, Carter er nemlig ganske så flink. Men det aller beste skuespilleriet får vi som så ofte før fra Alan Rickman. Han er perfekt i rollen som den ondsinnede skurken Turpin, kynisk og sarkastisk som alltid.

Som sagt, sangene fungerer godt, og det var mange jeg likte her. Noen ganger kan det bli litt mye, men for det meste fungerer det godt. Kinematografien er fantasifull, og en kan nok en gang merke at det er Burton som har laget filmen. Veldig mange fine sett og kulisser i filmen også, som gir oss et stilig 1800-talls London.

Jeg vil gjerne vise et kort klipp fra filmen, der vi får høre både Depp og Rickman synge, i det som jeg husker som en av de beste sangene fra filmen. Dette er bare et kort utdrag, men det var ikke all verden å finne på youtube.

Også Sweeney Todd vant en Oscar på årets utdeling, for Beste art direction, i tillegg til nominasjoner i kategoriene Beste mannlige hovedrolle og Beste kostymer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.8/10 (76 966 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett. (Svakt…)

Legg gjerne igjen en kommentar med ditt synspunkt!

 
10 kommentarar

Posta av den desember 3, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,