RSS

Stikkordarkiv: j.k.

Julekalender 2015: 23. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmoholiske julekalender, som i år feirer 9-års-jubileum. Et år har passert siden vi møttes sist, og det året har jeg som vanlig fylt med en ganske avsindig mengde filmer. Fram mot julaften vil jeg presentere de 24 beste, til glede for deg som er glad i film, uansett sjanger!

Som vanlig er det også en tippekonkurranse involvert, men det er nå for sent å bli med. Se en oversikt over deltakerne nederst i dette innlegget. Men det er på tide å komme i gang!

2. Whiplash

Regi: Damien Chazelle

Manus: Damien Chazelle

Med: Miles Teller, J.K. Simmons, Paul Reiser og Melissa Benoist.

Land: USA

Spilletid: 107 min

Premiere: 09.01.15

Regissør og manusforfatter Damien Chazelle er 30 år, og et nokså ubeskrevet blad. Hans første spillefilm var Guy and Madeline on a Park Bench, som han også hadde skrevet. Så var det stille en stund, før ting virkelig skjedde i 2013. Dette året kom det ut to filmer han hadde vært involvert på manussiden på, både musikk-baserte Grand Piano, og den paradoksalt betitlede The Last Excorsism Part II. I tillegg slet Chazelle med å få midler til å lage en film kalt Whiplash. Han lagde derfor en kortfilm av historien, som så vant Juryprisen under Sundance-festivalen. Snart var pengene på plass, og spillefilm-versjonen av Whiplash var på vei.

Andrew Neiman (Teller) er en lovende ung trommeslager som går på en av de beste musikkskolene i landet. Nærmest ved en tilfeldighet får han prøve seg i det beste jazz-orkesteret på skolen, dirigert av smått legendariske Terence Fletcher (Simmons). Metoden hans for å få folk opp på nivået han ønsker dem på består av mye fornærmelser og direkte fysiske trusler. Andrew ønsker å gjøre hva som helst for å bli god nok, men kan han takle det enorme presset?

whiplash

Fletcher går ned i angrepsstilling.

Whiplash deler en god del av oppbygningen med en typisk inspirerende sportsfilm. Vi har treningsmontasjer (eller øvingsmontasjer) og prestasjoner på et veldig høyt nivå med mye press involvert. Å spille sangene perfekt er som å vinne kampen, på en måte.

De to hovedpersonene har et fantastisk interessant forhold, og skuespillet er helt fremragende. Mange vil argumentere for at dette er J.K. Simmons film, og det er vanskelig å si seg uenig i det. En skuespiller som gjerne har levd på mindre roller, og som nå viser oss hva som bor i ham bare han brukes riktig. Han har manet fram en oppriktig skremmende karakter her, og for at filmen skal fungere så må vi virkelig hate Fletcher. Og det gjør vi. Men Miles Teller gjør også lett sin beste rolle her, og det er veldig bra for filmen at han faktisk har spilt trommer siden han var 15 år. I tillegg har vi gode biroller med den forsmådde kjæresten, og ikke minst Paul Reiser som Andrews far.

Det er vanskelig å se for seg på forhånd at jeg skulle bli så engasjert i en film som omhandler en jazz-trommis, men det at disse trommene spilles etter noter og ufattelig nøyaktige takter blir godt fortalt til oss som publikum, og dette blir aldri kjedelig. Det er faktisk sjelden jeg har ønsket at en karakter skulle lykkes så mye som Andrew Neiman, jeg tror det var hakket før jeg begynte å heie på kinolerretet enkelte ganger.

Slutten er meget bra, og filmen under ett er tett, underholdende og gjennomført godt laget. Den vant hele tre Oscar-priser i år. Beste klipp, Beste lydredigering og Beste mannlige birolle til J.K. Simmons (vel fortjent). I tillegg var den også nominert til Beste film og Beste manus basert på annet materiale. I følge IMDb har J.K. simmons vunnet hele 47 priser for sin rolletolkning i filmen.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.5/10 (323 930 stemmer, plassert som nummer 44 på listen over tidenes beste filmer)

AVClub.com: A

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: The Hobbit: The Battle of the Five Armies (6) – Birdman – Sicario – Spectre

HKH: Calvary – Nightcrawler (10) – Ex Machina (4) – The Theory of Everything

Inge(n): Birdman – Kingsman: The Secret Service – Ex Machina (4) – What We Do in the Shadows

Maria-Manah: The Martian – Birdman – The Imitation Game – The Theory of Everything

Oda to Joy: The Martian – The Hobbit: The Battle of the Five Armies (6) – Birdman – Jurassic World

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hobbit: The Battle of the Five Armies (6) – The Martian – Birdman – Whiplash (2)

Stein Galen: The Martian – The Imitation Game – Black Mass – Ex Machina (4)

Svetlaninka: Whiplash (2) – Nightcrawler (10) – The Imitation Game – The Hobbit: The Battle of the Five Armies (6)

Toejam: Whiplash (2) – The Hobbit:The Battle of the Five Armies (6) – Foxcatcher (9) – Avengers: Age of Ultron (5)

Ottar, Svetlaninka og Toejam hadde med Whiplash i sine tips, og samler ett poeng hver. For tredobbelt regjerende mester Toejams del betyr det at alle hans filmer er avslørt, og at han endte på bare en riktig, til tross for at alle tipsene hans var innenfor de ni øverste plasseringene. Med tanke på at fem andre deltakere har en riktig i øyeblikket, så kan det se stygt ut for å beholde tittelen. Hvis morgendagens innlegg handler om enten Calvary, The Theory of Everything, Birdman, Kingsman: The Secret Service, What We Do in the Shadows, The Martian, The Imitation Game eller Black Mass, så får vi en ny tippemester. Åtte filmer å unngå der altså, så det virker kanskje vanskelig. Men det står fremdeles meget åpent i spørsmålet om hvilken film som vinner årets kalender, og hvilken tippemester vi ender opp med!

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 23, 2015 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 11. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

14. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2

Regi: David Yates

Manus: Steve Kloves, basert på boken av J.K. Rowling.

Med: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Ralph Fiennes, Alan Rickman, Michael Gambon, John Hurt og Helena Bonham Carter.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 130 min

Premiere: 15.07.11

David Yates har stort sett gjort karrieren sin med Harry Potter. Han har fått regissere de fire siste filmene om trollmannen, til tross for å ikke ha noen store filmer under beltet på forhånd. Tv-filmer og serier er det en del av, derimot, mest nevneverdig thrillerserien State of Play, som senere ble gjort om til en god film i USA (20. plass i kalenderen for to år siden). Steve Kloves har bearbeidet Harry Potter-bøkene om til 7 av de 8 filmene. Nylig har han vært med på å skrive manuset til omstarten av Spider-Man-franchiset, og han har også skrevet både Wonder Boys og The Fabulous Baker Boys.

I den siste filmen om Harry Potter, må han, Hermione og Ron finne og ødelegge de siste av de sju gjenstandene som forsikrer Voldemorts udødelighet. Voldemort har samlet alle sine tilhengere og omringet Hogwarts, der Harry, resten av elevene og lærerene befinner seg. Det er duket for et storslått slag om trollmannsverdenen, store avsløringer og en endelig avslutning.

The Sphinx called. It wants its face back.

Hittil har jeg vært mindre tilhenger av filmene om Harry Potter enn resten av verden, har det virket som. Jeg har lest tre av bøkene for lenge siden, og sett alle filmene. De har alltid vært underholdende, og definitivt gode nok, men har aldri vekket den helt store entusiasmen. Derfor var det en positiv overraskelse som ventet meg i den siste filmen. Karakterene har nok klart å sette dypere røtter i meg enn først ventet, da det plutselig blir både rørende og trist, i tillegg til gåsehud med jevne mellomrom. Nettopp det en storslått finale trenger å levere.

Effektene er herlige, og det er åpenbart at vi har kommet til det punktet der nesten hva som helst kan se helt ekte ut, det være seg dataanimerte slanger eller fargesprakende lyn fra tryllestaver i kamp. Syns også Yates sammen med fotografen sin gir oss noen veldig vakre bilder i løpet av drøye to timer, spesielt når vi får se disse avgjørende øyeblikkene i stor skala.

Mange av skuespillerene er blitt synonyme med disse karakterene. Tenker da først og fremst på Radcliffe, Watson og Grint, som har vokst med rollene gjennom årene og leverer bra også her. Heldig for produsentene at de valgte nettopp Radcliffe som Potter, hadde jo vært synd om han viste seg å bli en dårlig skuespiller etter hvert som han ble eldre. Andre høydepunkt er jo selvsagt Alan Rickman, som får mer å spille på som sin Snape-karakter i denne filmen enn de forestående. Også er det jo godt å ha en rutinert Ralph Fiennes som ondskapen selv, noe han formidler bra (ved hjelp av en del sminke, vel å merke).

Historien faller fint på plass, og vi får en tilfredsstillende avslutning på det somer en av de mest populære filmseriene noensinne. Jeg tror det er/var svært få skuffede publikummere som kom ut av kinosalene denne gang, og det er jo kanskje imponerende nok bare det.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (131 067 stemmer, for øyeblikket plassert som den 186. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

 
11 kommentarar

Posta av den desember 11, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 20. desember

Først litt bloggnytt. I går slo bloggen besøksrekorden for andre gang denne måneden. Knuste, faktisk. Det endelige tallet ble 159 views, i forhold til forrige rekord, som var på usle 73. Og som om ikke det var nok, så rundet bloggen 5000 views totalt i går også! Yay! Nå tilbake til det forventede programmet.

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

5. Burn After Reading

Regi: Joel og Ethan Coen

Manus: Joel og Ethan Coen

Med: George Clooney, Frances McDormand, John Malkovich, Tilda Swinton, Brad Pitt, Richard Jenkins, Elizabeth Marvel, David Rasche og J. K. Simmons.

Land: USA/England/Frankrike

Spilletid: 96 min

Å, Coen-brødrene. Der har du et par filmskapere jeg syns veldig mye godt om. De har gitt oss fantastiske filmer som Fargo, The Big Lebowski, Barton Fink, O Brother, Where Art Thou?… Listen bare fortsetter. De behersker både komedie og drama, men i de aller fleste filmene deres finnes et element av genial svart humor. Burn After Reading var den nye komedien, og ut fra traileren, så gledet jeg meg ganske mye.

Osbourne Cox (Malkovich) blir sparket fra CIA, og bestemmer seg for å skrive memoarene sine. Konen hans, Katie (Swinton), vil skille seg og kopierer alle de personlige filene hans over på en disk, både finansiell informasjon og tilfeldigvis manuskriptet. Disken blir gjenglemt på et treningsstudio, der Chad (Pitt) og Linda (McDormand) finner den. De tror at det er hemmelige CIA-filer, og prøver å selge cden tilbake til Cox. Det er starten på en mengde med forviklinger, som inkluderer russere og Katie Cox sin elsker Harry (Clooney), som også dater Linda.

Det eneste som egentlig er negativt med denne, er at den bruker ganske lang tid til å bygge opp. Det er ikke så mye morsomt i første del, vi må gjøres kjent med alle karakterene og forholdene dem imellom. Jeg ser nødvendigheten av dette, og vil egentlig ikke rette så mye kritikk mot det. Men faktum er at den resterende delen av filmen er desto mye bedre. Filmen utvikler seg mer og mer som en farse, og mer og mer morsomt blir det.

Det som er fint, er at det bare blir morsommere og morsommere dess lengre den foregår, og den aller siste scenen er den morsomste av de alle, jeg lo sammenhengende gjennom hele den scenen, tror jeg. Slutten av denne er kanskje noe av det morsomste jeg har sett av Coen-brødrene, og det sier en hel del.

Ellers så må det jo nevnes at historien har evnen til å overraske deg skikkelig, i det de slenger en utrolig vending inn omtrent midt i filmen, uten at jeg skal avsløre den her. Og som en kan forvente av Coen-brødrene, så bør en ha en ganske stor sans for svart humor for å kunne le av enkelte ting her. Jeg har det.

Skuespillet er absolutt vidunderlig av alle involverte, fra de store stjernene til de ukjente folkene i veldig små roller. Men kaken tar muligens J. K. Simmons, som CIA-sjef som sliter med å forstå sammenhengen i alt som skjer. Han er helt perfekt til denne typen rolle, og et stort pluss med filmen.

En annen ting som filmnerder alltid kan sette pris på med en Coen-film, er at den er veldig stilfullt og gjennomført bra filmet. Jeg har faktisk ennå til gode å se en dårlig filmet Coen-film. Det skjer rett og slett ikke. Manuset er forresten også bra, som alltid.

Burn After Reading er en skikkelig Coen-komedie. Altså svart, intelligent og original. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende, og det begynner å bli litt av et kompliment i dagens filmverden. Anbefales varmt til alle Coen-fans.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.5/10 (38 115 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Da er det bare å beklage for Ottar, som får sitt første bomskudd på topp 4. Legg gjerne igjen kommentar!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 20, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 1. desember

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene, og selv om det var lite aktivitet i den konkurransen sist, så kan du hvertfall bruke det som en indikator på hvor mye du vet om min filmsmak. Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

25. Juno

Regi: Jason Reitman

Manus: Diablo Cody

Med: Ellen Page, Michael Cera, Jennifer Garner, Jason Bateman, Allison Janney og J. K. Simmons.

Land: USA/Canada

Spilletid: 96 min

Fra regissøren av Thank You for Smoking fikk vi denne varme komedien tidlig på året. Er vel godt plantet i det som nå er blitt en egen sjanger, indie, eller independent om du vil. Det som kjennetegner disse filmene er små hverdagslige historier, lett overdrevne karakterer og vittig dialog, hvertfall sånn som jeg ser det. Ofte sammen med indie-musikk, som også er en egen sjanger.

Juno (Page) er 16 år, og finner ut han hun er gravid med sin beste venn, Bleeker (Cera), sitt barn. Hun vil først ta abort, men ombestemmer seg på klinikken. Nå vil hun heller føde barnet, og adoptere det bort. Hun finner en annonse i avisen, og valget faller på Vanessa (Garner) og Mark (Bateman) Loring. Vanessa er forholdsvis stressa og e litt av en kontrollfreak, mens Mark er mer avslappet og på bølgelengde med Juno.

Skuespillet er veldig bra her. Ellen Page og Michael Cera spiller lignende roller som de har hatt før, men de er virkelig gode på dem. J.K. Simmons er alltid utrolig morsom, og resten av castet gjør absolutt jobben sin. Gøy med en liten rolle fra Rainn Wilson fra The Office US.

Ellers er det fint filmet, ganske standard i forhold til sjangeren. Alle tekniske sider er tilfredsstillende, uten at det egentlig er overveldende bra heller. Det som er filmens store styrke er jo manuset. Veldig kjapt språk, fylt med morsomme slanguttrykk og små vitser både støtt og stadig. Merkelig nok er det også manuset som gjør at jeg må trekke filmen litt ned. Det blir rett og slett overdose for meg etterhvert. Det er gøy veldig lenge, men mot slutten så syns jeg det blir litt slitsomt med alle de kjappe kommentarene til hovedpersonen vår. Nå legger jeg kanskje litt mye fokus på det, det drar ikke så utrolig mye ned, men litt ødelegger det for meg.

Ellers bør det jo nevnes at musikken er fantastisk. Skikkelig god følelse gjennom hele filmen, sannsynligvis mye takket være den. Jeg vil vise et eksempel på det nedenfor her. Så vidt jeg husker er dette slutten på filmen, så om du ikke har sett den kan det jo være en ide å droppe denne videoen. Ikke det at jeg tror den ødelegger så mye av opplevelsen om du skal se filmen i etterkant.

Juno vant Oscar for Beste manus skrevet direkte for film, og ble i tillegg nominert til Beste kvinnelige hovedrolle, Beste regi og Beste film, under utdelingen tidligere i år. Nå er den kommet på DVD for lengst, så det er barre å sjekke den ut, om du vil ha litt feel-good-film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 8.0/10 (112 905 stemmer)

VG:Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Legg gjerne igjen en kommentar!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 1, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,