RSS

Stikkordarkiv: les

Julekalender 2013: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

14. Les Misérables

Regi: Tom Hooper

Manus: William Nicholson, Alain Boublil, Claude-Michel Schönberg og Herbert Kretzmer, basert på scenemusikalen av Boublil og Schönberg, som igjen var basert på romanen av Victor Hugo.

Med: Hugh Jackman, Russell Crowe, Anne Hathaway, Amanda Seyfried, Sacha Baron Cohen, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne, Aaron Tveit og Samantha Barks.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 158 min.

Premiere: 18.01.13

Les Misérables, skrevet av Victor Hugo og gitt ut i 1862, er regnet som en av 1800-tallets største romaner. Musikalen ble satt opp for første gang i Paris i 1980, West End i 1985 og kom til Broadway i mitt fødeår, 1987. Den er nok regnet som en av de mest kjente musikalene noensinne, og boken har blitt laget film- og TV-versjon av hele fem ganger før årets forsøk. Det er den britiske regissøren Tom Hooper som står bak, en mann som stort sett har drevet med forskjellige TV-serier, men fikk et enormt gjennombrudd med The King’s Speech for tre år siden. Den sanket inn 4 Oscar, blant annet for Beste Film og Beste Regi.

Jean Valjean (Jackman) har i flere tiår vært på flukt og gjemt seg for politimannen Javert (Crowe). Han har klart å «forkle» seg som en annen mann, og adoptert til seg datteren Cosette (Seyfried) fra en meget uheldig fabrikkvinne (Hathaway).I det det går mot opprør i Paris forelsker Cosette seg i en av opprørerne, mens Valjean slites mellom å beskytte henne og seg selv, og å bli med i opprøret mot overmakten.

"Hiv o'hoi, skjegg og lite hår."

«Hiv o’hoi, skjegg og lite hår.»

Denne filmen har en stor ulempe i forhold til hva som skal til for å komme inn på mine kalendere. Det er en musikal. I de aller fleste tilfeller en tullesjanger, der blandingen av musikk, dans og drama nesten hver eneste gang tar meg ut av historien. Likevel er det altså nok sterke sider til at den klatrer helt opp på 14. plass.

På den negative siden finner vi i hovedsak en ting: snakkesynging. Dette er en musikal av typen «absolutt alt skal synges». Ikke den verste typen (som er «nå stopper vi handlingen for å synge og danse også plukker vi opp handlingen etterpå»), men det fører likevel til at mange replikker blir sunget uten at det er noen melodilinje der, og det blir slitsomt i lengden. Så til skrytet.

For meg er det ikke tvil. Les Misérables er i en egen klasse når det gjelder sangmateriale. Her bugner det over av nydelige sanger, sanger som helt på egenhånd kan få deg til å bli rørt uansett hvilken situasjon du er i når du hører dem. I tillegg er det selvfølgelig en flott, dramatisk og voldsomt tragisk historie.

Skuespillet er også av aller ypperste klasse. Hugh Jackman, Russel Crowe og Anne Hathaway er de største stjernene, og også de som leverer de beste prestasjonene. Spesielt Hathaway, som også meget fortjent vant årets Oscar for Beste kvinnelige birolle. Tom Hooper har gjort et godt valg ved å la alle synge sangene live foran kamera, som jo er mye vanskeligere å få til enn å mime og legge sangen til etterpå (både for lyd og skuespillere), men som gir mye vakrere og mer intense og autentiske sangopplevelser.

Fotoet, sammen med kulisser, kostymer og koreografi, er utrolig flott, og gir sannsynligvis de fineste bildene jeg har sett fra en musikal, og høyt der oppe innen alle sjangre, egentlig. Alt samlet gjør det at 2,5 time flyr forbi fortere enn man skulle tro. I tillegg til Oscaren til Hathaway, vant filmen også for Beste sminke og Beste lydmiksing, og var også nominert til fem andre, inkludert Beste film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (163 393 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Éin kommentar

Posta av den desember 11, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 14. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, The Dark Knight, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

KAN DU BEDRE? SISTE FRIST FOR INNLEVERING AV TIPS ER 15. DESEMBER.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

11. Tropic Thunder

Regi: Ben Stiller

Manus: Ben Stiller, Justin Theroux og Etan Cohen.

Med: Ben Stiller, Robert Downey Jr., Jack Black, Steve Coogan, Nick Nolte, Brandon T. Jackson og Jay Baruchel.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 107 min

Ben Stiller er nok mest kjent som komedieskuespilleren fra en rekke hit-komedier de siste 10-15 årene, men han har vært i registolen før, med Reality Bites, The Cable Guy og sist den veldig morsomme Zoolander fra 2001. På manussiden har han ikke vært fullt så aktiv, det er kun nevnte Zoolander han tidligere har stått bak. Ikke at det gjorde meg mindre entusiastisk, med tanke på den traileren du nettopp har sett.

Filmen om Four Leaf Tayback (Nolte) sine opplevelser under Vietnam-krigen skal lages, og tre forskjellige stjerner har hovedrollene. Tugg Speedman (Stiller) er actionstjernen, Jeff Portnoy (Black) er komikeren og Kirk Lazarus (Downey Jr.) er den kritikerroste skuespilleren fra Australia som har gjennomgått operasjoner for å kunne spille en svart mann mest mulig troverdig. Men produksjonen går dårlig, det er stjernenykker involvert overalt, og de har massivt press fra studioet for å fullføre prosjektet. Derfor tar regissøren, Damien Cockburn (Coogan), et drastisk valg og sender dem alene ut i villmarken, for å filme hele filmen med skjulte kameraer.

Noe av det morsomste med hele filmen kom jo før den faktiske filmen begynte, spør du meg. Først en falsk reklame for karakteren Alpa Chino (si det fort etter hverandre) sin nye drikk, «Booty Sweat». Ekkelt og morsomt. Men så slår de til, og gir oss hele tre falske trailere, en for hver hovedkarakter i filmen. Vi får The Fatties: Fart 2 med Jeff Portnoy:

En åpenbar parodi på Eddie Murphy der, men videre får vi også en parodi på den meningsfulle og dype filmen om forbudt kjærlighet i et kloster, med Kirk Lazarus og Tobey Maguire i hovedrollene. Satan’s Alley:

Veldig morsom, men den jeg syntes var best, var Tugg Speedmans oppfølger, Scorcher VI: Global Meltdown…

Here we go again. Again.

Dette er en glimrende introduksjon til karakterene, og filmen hadde nok hatt ikke fungert så bra om vi ikke hadde denne informasjonen å bygge på. Her er det mye bra komikerskuespill, og Downey Jr. stjeler nok en gang showet, som i Iron Man (6. desember i min kalender). Men alle de tre hovedrollene gjør glimrende parodier på velkjente roller innenfor filmindustrien.

Ellers syns jeg det er veldig gøy når kjente folk dukker opp i roller, og her er det nok av folk som spiller seg selv, i tillegg til mindre roller av folk som Matthew McConaghey og det som må være en av de morsomste roller noensinne av Tom Cruise. Han spiller nemlig den halvfeite, skallende og moralsk forkastelige produsenten Les Grossman, og det på en fantastisk måte, med mye pinlig dansing. I tillegg setter jeg pris på å finne mer personlige komifavoritter, som Bill Hader og Danny McBride.

Så er det også en veldig storslått komedie, for når en skal lage parodi av en krigsfilmproduksjon, så må en gjerne ha en ekstra stor produksjon, og etter hvert utvikler jo dette også seg nærmest til å bli en krigsfilm, med eksplosjoner og lignende på samme nivå som mang en actionfilm.

Kritikken min må gå på at det er deler av filmen som ikke er særlig morsomme, det går litt lange strekk uten noe særlig å le av. Og denne type komedie er sånn at du ikke egentlig lever deg veldig mye inn i historien, så du trenger noe morsomt ganske kontinuerlig for at det skal bli skikkelig bra.

Men for all del, en av de morsomste filmene jeg så i år, og anbefales til alle som setter pris på en god Ben Stiller-komedie, selv om det kanskje ikke er alle, sånn generelt sett. For meg, som filminteressert, er dette en gullgruve av fantastiske parodier på ting jeg har sett mange ganger før, så dess mer film du har sett, dess morsommere vil jeg påstå at denne filmen er.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.4/10 (55 558 stemmer)

VG: Terningkast 3 (Det andre avsnittet under «DOM» i denne anmeldelsen klarer jeg faktisk ikke å tolke. Det virker som han begynner med kritikk, men så forstår jeg rett og slett ikke hva han mener lenger. Tåpelig humor, der Stiller har hentet inn venner til mental rehab og sensitivitetstrening? Eksempler: Tom Cruise og rollebeskrivelsen hans? Bra eller dårlig? Eksempel 2: Downey Jr., i filmens, tross alt, beste rolle. Den forrige setningen der er ikke kritikk, det er veldig mye ros. Han har den beste rollen, tross alle de andre gode rollene. Det er det du mener, Jon Selås? Herlighet, for en dårlig anmeldelse.)

Dagbladet: Terningkast 4

Legg gjerne igjen kommentar!

 
2 kommentarar

Posta av den desember 15, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,