RSS

Stikkordarkiv: fight

Julekalender 2011: 22. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

3. The Fighter

Regi: David O. Russell

Manus: Scott Silver, Paul Tamasy, Eric Johnson og Keith Dorrington.

Med: Mark Wahlberg, Christian Bale, Amy Adams og Melissa Leo.

Land: USA

Spilletid: 116 min

Premiere: 11.02.11

David O. Russell er hovedsaklig kjent for to filmer, Three Kings og I Heart Huckabees. Jeg har kun sett førstnevnte, som er en interessan krigsfilmvariant der tre soldater går på gulljakt etter den første gulf-krigen. Å ta et steg inn i boksesjangeren er altså noe nytt for han. Det er det også for den første av manusforfatterene, Scott Silver, selv om han har vært borti litt inspirerende greier før, som 8 Mile.

The Fighter er basert på den sanne historien om (halv)brødreparet Dickie Eklund og Micky Ward, begge boksere. Dicky er kjent for sin tittelkamp mot Sugar Ray Leonard, der han klarte å slå han ned, men til slutt tapte kampen. Etter hvert har han tatt over rollen som trener for Micky, som setter stor tillit til broren og moren sine meninger omkring boksekarrieren hans. Etter hvert som det endelig løsner for Micky, får Dickie større og større dop-problemer. Konflikter mellom Mickys nye kjæreste og familien setter lys på at de kanskje har forskjellige motiver for Mickys suksess.

"This guy...Can you believe he played a teacher in The Happening?"

Jeg er veldig glad i boksefilmer. Favorittene inkluderer Raging Bull, Cinderella Man og Rocky. Lite som slår spenningstoppene en får i en avgjørende boksekamp på slutten av filmer. Det er lett å lage underdog-helter og overlegne «skurker», og engasjementet river meg med til et nivå som kan nå opp til de beste «ekte» sportseventene. Så også med The Fighter, som gjør det meget godt i denne avdelingen. Følger fint reglene til sjangeren uten å bli for klisjefylt.

Skuespillet er veldig bra. Mark Wahlberg overrasker med litt mer bredde enn vi er vant til å få, og Melissa Leo er irriterende (med positivt fortegn) i rollen som moren. Amy Adams gjør det også skarpt, men det har vi blitt vant med. Noe annet vi har blitt vant med er hvor fantastisk det kan være å se Christian Bale forandre seg selv fysisk til en ny rolle. En kan bli svimmel av å se på bilder fra filmografien hans, og se hvordan kroppen blir presset til forskjellige ytterpunkter i The Machinist og Batman Begins (6 måneder mellom disse filmeperiodene).

Men det er ikke bare en fysisk endring han har gjort for å nærme seg Dickie Eklund. I løpet av filmen føler du kanskje at karakteren er litt overdreven, men i det slutten viser et klipp med den ekte Dickie forstår du hvor utrolig nær Bale er å gjenskape eks-bokseren.

Fint filmet og med godt koreograferte boksekamper, dette er god nok boksefilm til å mette behovet mitt for en ny periode. Bale vant Oscar for Beste mannlge birolle (så til de grader fortjent), mens Melissa Leo vant tilsvarende pris for kvinner. Filmen var også nominert til Beste film, Beste regi, Beste klipp, Beste originale manus og nok en nominasjon for Beste kvinnelige birolle (Adams).

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.0/10 (90 076 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (3), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (3), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Audun og Inge hadde begge The Fighter, også til og med på tredjeplass begge to. Stor respekt for helt rette tips! Spesiell tilfeldighet: Dagens og gårsdagens innlegg hadde norsk premiere på samme dag. 11. februar var en god filmdag i år.

 
2 kommentarar

Posta av den desember 22, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 4

Da er jeg tilbake igjen, for å gi nettopp deg det neste innlegget. Kun 4 igjen. Det er ikke særlig mange. Vi hopper på toget og drar i fløyta. Den 4. beste filmen jeg har sett er

Se7en (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114369/

Regi: David Fincher

Manus: Andrew Kevin Walker

Med: Brad Pitt, Morgan Freeman, Gwyneth Paltrow og Kevin Spacey.

Spilletid: 127 min

Nok en gang er det altså David Fincher som er regissøren. Han ble presentert tidligere i denne listen i innlegget om Fight Club, og har også laget Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Han er da naturlig nok en av mine favoritter, og Se7en er etter min mening det aller beste han har laget.

Hovedrollene spilles av Brad Pitt, også i Fight Club og Snatch (min omtale) og Morgan Freeman, også kjent fra The Shawshank Redemption og The Dark Knight (min omtale). I tillegg har vi Gwyneth Paltrow, kona til Coldplay-vokalist Chris Martin, men også en god skuespillerkarriere, med for eksempel Iron Man og The Talented Mr. Ripley, og Kevin Spacey, kjent fra The Usual Suspects (min omtale) og American Beauty.

Se7en handler om to politimenn på jakt etter en syk seriemorder. David Mills (Pitt) er ny i jobben, og får William Somerset (Freeman) som en slags mentor. Det varer ikke lenge før de begynner å finne lik, alle myrdet på forferdelige, utenkelige måter. Etterforskningen fører dem frem til motivet bak mordene. Det virker som om morderen dreper folk som begår en av de sju dødssyndene, ved å overdrive dødssynden så mye at de dør av det. Og som om ikke det var nok, så kan det vise seg å være risikabelt å komme for nær en person som er såpass mentalt ustabil…

Dette er det jeg vil kalle den ultimate thrilleren. Bare for å starte kan jeg nevne stemningen. Det er mye mørkt og dystert, det regner ofte, tett. Lyssettingen er ganske low-key, vi får en slags noir-stemning på hele filmen. Visuelt sett ser den altså helt fantastisk ut.

Så kommer vi til skuespillet. Jeg syns det er Brad Pitt’s beste film, og Morgan Freeman gjør en veldig god jobb. Paltrow gjør det godt nok til sitt formål. Rosinen i pølsa er som så ofte Kevin Spacey, som er en av de beste skuespillerne som er der ute. Han håndterer skurken på en veldig bra og skremmende kald måte, sannsynligvis hjulpet en del av manuset, men likevel.

Historiemessig så er det jo et veldig fascinerende konsept, og et av de bedre i forhold til andre filmer om seriemordere. Åstedene er utrolig ekle og fæle, som de må være for å gi oss den rette mengden avsky mot morderen. Men det som er det beste med historien er utvilsomt slutten. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er den beste slutten jeg vet om. Den aller beste slutten jeg har sett. Skuespillet er helt fantastisk, og måten twisten blir bygd opp på er helt unik. Vi blir med på forskrekkelsen til karakterene, og når alt er over, henger det sammen på en perfekt måte. Bra gjort av David Fincher å ha laget 3 filmer med twister i slutten (denne, Fight Club og The Game), hvor alle er bra, og folk aksepterer det glatt (det gikk jo ikke like bra for M. Night Shyamalan). Bare for å fullføre tanken min, så har jo da også Se7en den beste sluttreplikken, som summerer opp budskapet til filmen.

Det var då åpningstekstene, som også er blant de beste jeg vet om. Vi får se morderen jobbe med «loggboken» sin i en bra klippet montasje, med veldig passende musikk. Du får en slags følelse av uhygge, som så blir gjennomført i hele filmen. Effektivt.

Se7en ble kun nominert til en Oscar, for Beste klipp. Her føler jeg den ble skikkelig snytt. Det hadde vært på sin plass med nominasjoner for Beste film (Babe ble nominert!), Beste mannlige hovedrolle (Brad Pitt), Beste mannlige birolle (Kevin Spacey, som rett nok vant den prisen, for The Usual Suspects, men burde blitt nominert for denne også), Beste Regissør (nok en gang, Babe. Var virkelig den sååå bra?), og de kunne gjerne slengt med en for Beste kinematografi og Beste manus direkte for film også.

I det minste blir Se7en anerkjent av folket. På IMDb har den en rating på 8.6/10 med 209 002 stemmer. Det plasserer den på 34. plass på top 250. Som alltid presenterer jeg traileren nedenfor. Den er ganske bra, men klarer likevele ikke å yte filmen det den fortjener i det hele tatt. Dette er en film jeg virkelig har lyst til at du skal se, gjerne en gang til.

Hva er din mening om den ultimate thrilleren? Legg igjen en kommentar.

 
5 kommentarar

Posta av den oktober 31, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 13

Ok, etter et lite avbrudd for å presentere noen videoer (Pants man!!), så er jeg tilbake til å skrive om favorittfilmene mine. Som jeg skrev i forrige innlegg, er vi altså halvveis, og med kun 13 plasseringer igjen. Det får være nok introduksjon, plass nummer 13 er:

Fight Club (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0137523/

Regi: David Fincher

Manus: Jim Uhls og Chuck Palahniuk (bok)

Med: Edward Norton, Brad Pitt, Helena Bonham Carter, Meat Loaf og Zach Grenier.

Spilletid: 139 min

David Fincher er nok en av mine yndlingsregissører. Han har i tillegg til Fight Club laget Se7en, Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Det som kjennetegner han er en veldig klar visuell stil, han er flink å bruke teknologien på nye måter, og han bruker mye low-key lyssetting, ofte sammen med en litt kald blåfarge på bildene. Senere i år kommer han med en ny film, The Curious Case of Benjamin Button, og den ser jeg veldig fram til.

Fight Club har store stjerner i hovedrollene. Brad Pitt er nok mest kjent (Se7en, Snatch.), men Edward Norton (American History X og den nyeste versjonen av The Incredible Hulk) er ikke akkurat noen lettvekter han heller. I tillegg har de med seg Helena Bonham Carter (Big Fish, Sweeney Todd) og sangeren Meat Loaf.

Hovedpersonen i Fight Club (Norton) forblir navnløs gjennom filmen, og refereres til som fortelleren. Han har det egentlig ganske så kjipt, og sliter med søvnmangel. Han går på mange forskjellige slags støttegrupper, selv om han ikke kvalifiserer til å være der i det hele tatt. Der treffer han Marla Singer (Carter), som også utnytter støttegruppene på samme måte. De blir en slags rivaler. På en flytur treffer fortelleren Tyler Durden (Pitt), som har mange interessante synspunkter på verden. Når så fortelleren finner ut at leiligheten hans bokstavelig talt har sprengt pga en gasslekasje, er Durden personen han ringer for en midlertidig plass å bo. Durden får ham til å innse at det å slåss mot hverandre er en god måte å få ut aggresjon og andre opplåste følelser, og sammen starter de etterhvert Fight Club. Men fortelleren har ingen anelse om hvordan dette skal utvikle seg…

Fight Club er en utrolig kynisk film, og funker dermed absolutt best om du er i det humøret når du skal se den. Men uansett er den fylt av fantastiske replikker, morsomme, gjennomtenkte replikker som får deg til å se ting på nye måter. Så leveres de jo også veldig bra av Brad Pitt. Norton står også for sin del, men hans replikker er de med mer trist utsyn på livet. Tyler Durden har rett og slett sluttet å bry seg om hva som er riktig eller galt, og lever gjennomført etter sin egen moral.

Som tidligere nevnt er det en veldig stilig film visuelt. Umulige kameraføringer og bilder lagt inn i en enkelt frame, sånn at du merker at det er noe der, men ikke helt hva det er. Akkurat det siste er jo noe Tyler Durden liker å gjøre i filmen, der han setter inn en enkelt frame av en pornofilm inn i en tegnefilm på kino. Rett før rulleteksten gjør så Fincher den samme spøken mot oss, med et enkelt bilde av en penis.

Skuespillet er perfekt, i mine øyne, og en av hovedgrunnene til at jeg respekterer Norton og Pitt så mye som skuespillere. De blir gjerne påstått å være typiske Hollywood-stjerner, men disse to er et langt steg over de fleste andre.

I tillegg bør det jo dras fram at også slutten på denne er helt vidunderlig god, med en twist som vil få deg til å fly veggimellom av overraskelse, før de drar in rulleteksten med Where is my mind? av The Pixies. En finfin avslutning på filmen.

Filmen ble nominert til en Oscar, for Beste lydeffektredigering, men vant den ikke. Faktisk gjorde den det ikke særlig godt på kino, spesielt ikke i USA. Men senere har den blitt en kulthit, og har solgt i mengder på dvd. På IMDb har den 8.7/10 med 281 274 stemmer, noe som plasserer den på 23. plass på top 250. Som alltid, se på traileren nedenfor, og se filmen etterpå. Det er en av de smartere filmene du finner, etter min mening.

Har du, trofaste leser som fremdeles henger med, sett Fight Club? I såfall vil jeg gjerne vite hva du syns om den. Legg igjen en kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 2, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

The World of the Movie

Som dere alle sikkert har fått med dere, ble det en gang laget en flott dokumentar ved navnet The World of the Movie. Ikke? Vel, det ble det. På videregående, som et prosjekt i faget engelsk. Denne dokumentaren består mest i at jeg og 4 andre (Lars (link til høyre), Martin, Christopher og Eirik) snakker litt om hvordan filmer lages, og så satte vi det sammen med masse klipp og eksempler fra spillefilmer, eller så lagde vi eksemplene selv. Det var utrolig gøy, og innlegget i dag er satt av til å presentere de klippene fra denne dokumentaren som er tilgjengelige på Youtube.

Det første klippet er rett og slett åpningen av filmen, eller «opening credits», som vi liker å kalle det. Den er veldig koselig. Legg merke til at det produseres av D.U.M & VF, som har sammenheng med Lars. Dette var før DHF.

Noen som tok den med at jeg holder en hammer? Helt spontan humor. Og introduksjonen med Lars er filmet i den store salen i Karmøy kino, så vet du hvordan den ser ut.

Neste video er det vi satte sammen selv for å illustrere en typisk slåssescene i en actionfilm. For deg som har peiling, kikk etter aksebrudd på aksebrudd i allerede de første klippene. For deg som ikke har peiling, kikk etter kontinuitetsfeil (nesten umulige å finne). Dette er blitt akkurat passe latterlig, spør du meg:

Alle som var med på produksjonen spilte i denne scenen, så her var det fantasifull filming med vinkler og diverse. Favorittøyeblikket må være uttrykket til Lars etter at Bush snur seg og ser han. Det er også fint at Bush gir seg selv en liten applaus etter voldsorgien, og det er bare å være enig med Martin; That’s what I call hard…..core action *eksplosjon fra Independence Day*

Vi skal videre til et veldig kort klipp der vi forteller om location:

Nå må du barre spørre deg selv om to ting. 1: Finnes det en merkeligere måte å beskrive et sett på enn «an illusionary enviroment»? 2: Viss vi hadde tatt bort ordene New Zealand og Vedavågen fra videoen, ville du merket overgangen? Svaret er nei, på begge spørsmålene.

Kjapt videre til vår forklaring av storyboards. Her satt faktisk Lars og jeg og tegnet storyboards til scener vi ville filme. Lars tegner til actionsekvensen du så litt tidligere, og jeg tegner til en scene der vi skal kaste en pai med krem på i ansiktet til noen (planleggingen til denne scenen var en gjennongangsting i filmen). Det at vi faktisk brukte disse som storyboards gjør det enda bedre.

Under innspillingen av denne scenen hadde vi det så utrolig koselig, og det skinner igjennom, syns jeg. Jeg blir åpenbart avkuttet mens jeg forklarer storyboards, du hører meg faktisk si «Yeah, you use it in big budget movies, and…» før musikken kommer opp. Ellers syns jeg det er helt fantastisk når Lars sier «It’s not very detailed, it’s just a rough sketch.», og hele greia med ørene liker jeg også veldig godt.

Siste video for i dag er hentet fra ekstramaterialet på dvden til filmen. Det er tabberullen, eller kanskje mer en fun reel, som vi har kalt det, tror jeg. Her får du også et glimt av den berømte Pie-in-face scenen, som selvsagt finnes inne på selve The World of the Movie. Og ja, det skal være svart bilde noen sekunder, hør på musikken i mens. Snurr fun reel:

Martin’s fall (ved 1.12 i videoen) er en øyeblikkelig klassiker og har vært en glede for oss alle mang en gang.

Det var altså alt for denne gang, men jeg kommer som alltid snarlig tilbake. Woohoo!

 
2 kommentarar

Posta av den mai 12, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,