Julekalender 2017: 13. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Fristen for å levere bidrag gikk ut 12. desember, oversikt over deltakerne finner du i bunnen av dette innlegget. Nå til dagens film!

12. Lion

Regi: Garth Davis

Manus: Luke David, basert på en bok av Saroo Brierley.

Med: Dev Patel, Rooney Mara, Nicole Kidman og David Wenham.

Land: Storbritannia/Australia/USA

Spilletid: 118 min

Premiere: 06.01.17

Lion er basert på den biografiske boken til Saroo Brierley, som da logisk nok har opplevd en tilnærmet versjon av det som skjer i filmen. Boken ble utgitt i 2013, og veien til film har altså vært ganske rask. Filmen er regissert av Garth Davis, og det er faktisk også spillefilm-debuten hans! Han har slått seg opp som reklamefilm-regissør, men etter å ha regissert fire episoder av den kritikerroste krim-serien Top of the Lake, så ble han valgt til jobben her.

Saroo (Patel) er en liten gutt som bor i India på 80-tallet, sammen med sin mor og sine søsken. Saroo og broren pleier å stjele kull fra godstog for å bytte til seg matvarer. En dag kommer Saroo bort fra broren, viller seg inn på et tog og sovner der. Når han våkner er han langt borte, og klarer selvsagt ikke å finne tilbake igjen. Han havner på barnehjem, og adopteres av et australsk par. 20 år senere er Saroo student i Melbourne, og begynner plutselig å bli klar over uante minner om sin egen barndom. Han bestemmer seg for å prøve å finne familien sin, på tross av at han har minimalt med informasjon om de og stedet han kommer fra.

Det er en viss «Tore på sporet»-faktor her, men det ville nok vært en av de aller beste episodene, for å si det sånn. For historien er feel-good til tusen. Såklart ikke hele veien, men det er en av de viktigste delene for at en feel-good film skal fungere på høyt nivå. Vi må gjennom elendigheten sammen, for å komme ut på den andre siden og føle oss bra sammen med våre følgesvenner. Så er også Lion en sånn type historie der du hadde klaget på hvor sannsynlig det er at dette skulle skje hvis den ikke var basert på en sann historie.

Dev Patel har hovedrollen, og bærer det meste av filmen selv. Han har allerede spilt i en inspirerende feel-good film fra India, nemlig Slumdog Millionaire. Det er såklart ingen ulempe å ha Nicole Kidman og David Wenham i rollen som adoptiv-foreldrene, de hever opplevelsen begge to. Rooney Mara er også troverdig i sin rolle, og bringer inn litt konflikt i Saroos jakt etter opphavet sitt.

India gjør seg bra på film, et fargerikt og kaotisk land – på godt og vondt. Lion er ingen perfekt film, men jeg vil nesten garantere at avslutningen vil gjøre deg rørt, og slike øyeblikk er ikke selvsagte på film, så benytt sjansen til å oppleve det når du kan. Under årets Oscar-utdeling var Lion nominert til seks priser: Beste film, Beste mannlige birolle (Patel), Beste kvinnelige birolle (Kidman), Beste manus basert på annet materiale, Beste kinematografi og Beste filmmusikk. Den vant derimot ingen av dem.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,1/10 (142 493 stemmer)

AVClub.com: B-

Rotten Tomatoes: 85% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

I år slår vi rekorden grundig, og har hele 22 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville være med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass. En repetisjon av vinnerkriteriene:

1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å tippe førsteplass teller mer enn å tippe andreplass).
4. Hvis det mot formodning fremdeles skulle være uavgjort vil den som har flest tips på riktig plassering vinne.

Audun: Blade Runner 2049 – Logan – Baby Driver – Dunkirk

Bush: Dunkirk – Blade Runner 2049 – Lion (12) – Logan

Casio: Thor: Ragnarok – Dunkirk – Wonder Woman – Logan

Dabju: Blade Runner 2049 – Logan – La La Land – Wonder Woman

Dagi: Dunkirk – Blade Runner 2049 – Thor: Ragnarok – Baby Driver

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Manchester by the Sea – Dunkirk – Logan – Baby Driver

Eirik: Dunkirk – Manchester by the Sea – Blade Runner 2049 – Logan

HKH: Dunkirk – Manchester by the Sea – Nocturnal Animals – Valerian and the City of a Thousand Planets

Inge: Logan Lucky – Logan – Dunkirk – Baby Driver

Kelger: Dunkirk – Thor: Ragnarok – La La Land – The Accountant

Line Victoria: Thor: Ragnarok – Baby Driver – Dunkirk – Moonlight

Maria: Thor: Ragnarok – La La Land – Lion (12) – Ghost in the Shell

May Linn: Blade Runner 2049 – Dunkirk – Manchester by the Sea – Hell or High Water

Michelle: Lion (12) – Logan – Manchester by the Sea – Dunkirk

Oda: Manchester by the Sea – La La Land – Dunkirk – Blade Runner 2049

Roy: La La Land – Blade Runner 2049 – Dunkirk – Logan

Stein Galen: Dunkirk – Blade Runner 2049 – Thor: Ragnarok – The Killing of a Sacred Deer

Ståle: Dunkirk – Logan – Thor: Ragnarok – Manchester by the Sea

Toejam: Lion (12) – Manchester by the Sea – Baby Driver – Dunkirk

Tone: Manchester by the Sea – Blade Runner 2049 – Lion (12) – I, Daniel Blake

Tor Arne: Manchester by the Sea – Logan – Dunkirk – The Square

Ulrik: Moonlight – Dunkirk – Logan – Lion (12)

De 22 tipperne har altså fordelt seg på totalt 19 filmer, som dessverre betyr at minst 7 av filmene som er tippet er fra utenfor årets kalender (flere hvis det dukker opp filmer som ingen har tippet). Hvis alle skulle slått seg sammen til et snitt-tips, ville det blitt Dunkirk (19 tips) – Logan (12 tips) – Manchester by the Sea (10 tips) – Blade Runner 2049 (10 tips). Interessant nok er det en tipper med nøyaktig denne sammensetningen, Eirik. Gjør det ham til favoritt?

Bak de mest populære tipsene finner vi Thor: Ragnarok (7), Baby Driver og Lion (6 hver), La La Land (5), Moonlight og Wonder Woman (2 hver) og ni forskjellige filmer med ett tips hver. Av erfaring ser vi at det ofte er disse filmene som er tippet en gang som sniker seg inn og avgjør en konkurranse.

De seks som hadde Lion på sin liste er forståelig nok litt snurte i dag, surt å få et tips avslørt på første konkurransedag. Men det er som alle alltid sier: «Bedre å havne i topp 12 enn utenfor topp 12» (ekstremt vanlig ordtak).

 

Julekalender 2014: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er I DAG!! Men nok prat, la oss begynne å snakke!

13. 12 Years a Slave

Regi: Steve McQueen

Manus: John Ridley, basert på en roman av Solomon Northup.

Med: Chiwetel Ejiofor, Michael Fassbender, Benedict Cumberbatch, Paul Dano, Brad Pitt, Paul Giamatti, Lupita Nyong’o.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 134 min

Premiere: 31.01.14

Et slave-drama regissert av Steve McQueen, den store actionhelten fra 60-tallet?!? Neida, det er bare navnebroren hans, den mye mindre døde regissøren fra England. I stedet for å hoppe rundt Europa på motorsykkel, har regi-McQueen gjort seg kjent gjennom en karriere full av kortfilmer. 24 i tallet, på 21 år. En ganske imponerende mengde. I tillegg brøt han barrieren og lagde sin første langfilm Hunger i 2008. Den fikk mye bra kritikk, og etter at han følgte opp med Shame tre år senere var suksessraten såpass stor at det var klart for en av McQueens drømmejobber. Han skulle få regissere 12 Years a Slave, og (la oss være ærlige), for alvor få luktet litt på den gode gamle gullkroppen til Oscar.

Solomon Northup (Ejiofor) er en fri svart mann i New York før den amerikanske borgerkrigens tid. Han og familien hans lever bra, men en kveld blir han bortført av slavehandlere. De nekter å høre på hva han har å si, og snart er han fraktet ned til sørstatene, der han blir solgt til den fæle gårdseieren Edwin Epps (Fassbender). Han møter mye motgang,overraskende godhet, og må kjempe for å overleve, men ikke minst for å beholde verdigheten. Er det ingen redning fra denne forferdelige skjebnen?

«Jeg har ikke bestemt meg helt for hvor lenge du skal bli her, men max 10 år. Æresord.»

Historien er vanskelig å forstå for oss i det moderne samfunnet, og det er sterkt å tenke på at dette var hverdagen for så mange for en 160 år siden eller så. Du får tilhørighet til Solomon ganske fra starten av, og jeg kjente det på kroppen at det var tungt å følge ham nedover i dypet.

Chiwetel Ejiofor bærer nærmest hele filmen selv. Han er ikke en skuespiller jeg har sett veldig mye av, men dette er nok sannsynligvis hans livs rolle. Desperasjonen er til å ta og føle på, og som enkeltprestasjon er det nok en av årets aller beste. I tillegg vil jeg dra fram Michael Fassbender, som i film etter film viser at han har en intensitet å gå til som få matcher. Paul Dano gjør det også bra, i det han får den karakteren å jobbe med som han gjør best: Han som gjør deg litt ukomfortabel når du ser på. Du vet ikke helt hva det er, men det er bare noe ekstra guffent med ham. Så får vi håpe det bare er bra skuespill, og ikke ekte personlighet som skinner gjennom…

En liten klage har jeg, og det er i forhold til rytmen og farten i filmen. Etter en god start, så går filmen i fella og det drar seg ut i andre akt. Såklart er det vanskelig å beskrive 12 år uten å gjøre det litt langsomt, men jeg mistet kanskje litt fokus underveis. Også ikke til å stikke under en stol at komponist Hans Zimmer har gjentatt seg selv litt i hovedtemaet (lytt og lytt), og at dette er en svakere versjon. Men heldigvis tas nivået opp igjen med en veldig flott og (selvforklarende spoiler) forløsende slutt.

Filmen ble nominert til hele ni Oscar (Hva sa jeg?), og vant tre av dem, for kategoriene Beste Manus basert på tidligere utgitt materiale, Beste Kvinnelige birolle og ikke minst Beste Film. Jeg kan avsløre at jeg ikke var enig i den sistnevnte avgjørelsen, selv om dette så klart er kvalitetsfilm så det holder!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (279 499 stemmer, plassert som den 174. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

 

Julekalender 2012: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

19. Argo

Regi: Ben Affleck

Manus: Chris Terrio, basert på en artikkel av Joshuah Bearman.

Med: Ben Affleck, Bryan Cranston, Alan Arkin og John Goodman.

Land: USA

Spilletid: 120 min

Premiere: 09.11.12

Mange hadde nok avskrevet Ben Affleck tilbake i 2003, etter en usedvanlig dårlig mottatt trio av hovedroller, i Daredevil, Gigli og Paycheck. De som mente han ikke hadde noe særlig rekkevidde som skuespiller hadde få motstandere, og så fikk han heller ikke en skikkelig god rolle å spille før 6 år senere i State of Play. Men så kom en av de mest positive overraskelsene innen amerikansk film det siste tiåret; Fyren er jo en glimrende regissør! Først med barnekidnappingsdramaet Gone Baby Gone, og så med den drivende bankraner-thrilleren The Town for to år siden. Argo er hans tredje film, basert på absurde, men sanne hendelser.

Vi skal tilbake til 1979. Den iranske revolusjonen er i full gang, og på det verste stormes den amerikanske ambassaden. De aller fleste amerikanerene i ambassaden blir tatt som gisler, men seks stykker klarer å snike seg ut, og gjemmer seg hjemme hos den kanadiske ambassadøren. Ekspert på «uthenting» av gisler, Tony Mendez (Affleck), blir hentet inn som rådgiver av CIA. Problemet er hvordan de skal få dem ut av landet. Mendez klrer til slutt å få gjennom en mer eller mindre gal plan, der han skal gi dem falske identiteter som et kanadisk filmcrew som er på locationjakt til den nye science fiction-filmen sin. For å gi bakhistorien tyngde benytter han seg av hjelpen til noen kontakter i Hollywood, før han selv flyr til Iran for å gi seg ut som filmens produsent.

You expect me to believe you are involved in moviemaking?

Dette er en av de filmene der det hjelper å vite at dette faktisk (mer eller mindre) har skjedd. For om du ikke visste det, ville du muligens avskrive enkelte ting som for usannsynlige. Du merker når de åpenbart har skrudd til litt tidsmessig i de mest spennende øyeblikkene, men sånt må være lov for å lage en bedre film ut av det.

Skuespillet er jevnt over bra og overbevisende, der de karakterene som skinner gjennom er filmtypene spilt av Alan Arkin og John Goodman. Rollene deres er fulle av komiske øyeblikk og observasjoner, nesten så morsomme at de til tider tar bort litt av den alvorlige stemningen situasjonen egentlig .burde hatt.

Ellers vil jeg dra fram åpningssekvensen, med rasende iranske borgere og stormingen av ambassaden. Dette fungerer veldig bra, det er spennende å få være med på de ansattes stressede sletting av dokumenter og ødelegging av stempler og lignende. Du holdes inne i historien hele veien gjennom, og det er mye takket være den gode opptakten.

En underholdende og artig film som viser at Ben Affleck (i likhet med George Clooney fra i går) er en skuespiller som takler regiyrket meget bra. En liten trekk for at det som sagt noen ganger ble litt for morsomt, sånn at jeg mistet stemningen littegrann.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (42 728 stemmer, plassert på 187. plass på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

 

Julekalender 2011: 19. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

6. The King’s Speech

Regi: Tom Hooper

Manus: David Seidler

Med: Colin Firth, Geoffrey Rush, Helena Bonham Carter, Guy Pearce, Michael Gambon og Timothy Spall.

Land: Storbritannia

Spilletid: 118 min

Premiere: 11.02.11

Nokså ukjente Tom Hooper stod stort sett bak engelske TV-serier før han lagde filmen The Damned United om Brian Cloughs tid som manager for fotballklubben Leeds. Det var to år siden, og i år hadde han altså regien på den mest forventede filmen for Oscar-komiteen.

Kong George den 6. (faren til dagens dronning) av England ble konge etter at broren hans abdiserte for å gifte seg med den han ville ha. Dessverre sliter George med en lei stamming, og det tar seg jo ikke særlig godt ut for en mann som det forventes jevnlige taler fra. Kongen bestemmer seg for å gå i taleterapi hos Lionel Logue, en mann med heller uvanlige metoder. Spørsmålet er om han kan kureres i tide til 2. verdenskrig?

Når britene lager film om sine egen kongelige, er det bare å følge med. Dette kan de, åpenbart. Og de kongelige har ganske mange interessante historier liggende på lur, selv om få av dem kan være såpass sjarmerende som denne. Flytende på en bølge av morsomme øyeblikk, med en fast bunn i og med at det er basert på ekte hendelser, slår denne filmen an hos de fleste aldre og målgrupper.

Y-You want m-m-me to sing P-P-Poker Face b-by Lad-d-d-dy Ga-ga-ga-ga-ga-ga-ga?

Skuespillet er nærmest perfekt. Colin Firth gjør sin beste rolle noensinne, og overskinner de fleste andre i filmen. Det til tross for at Geoffrey Rush absolutt gjør sine saker bra, og Helena Bonham Carter er forfriskende å se uten goth-sminken til ektemannen Tim Burton.

Historien har en lignende oppbygning som sportsfilmer, der talene George må holde er som de store kampene. Og det er ikke fritt for at det er gøy å se framgangen, og spennende under de store øyeblikkene. Musikk, lyd, kamera, lys og kostymer er også gjennomført til punkt og prikke.

Mitt problem blir at det kanskje er for flinkt. Ja, det er kvalitet i alle ledd, og en av årets beste filmer, utvilsomt. Men er det en som vil henge med meg like lenge som de aller beste? Dessverre tvilsomt. Dette er den typen film som vinner masse priser, er et trygt valg, og aldri vil komme helt til topps på min favorittliste.

Angående priser, så vant altså filmen fire Oscar under årets utdeling, for Beste film, Beste regissør, Beste mannlige hovedrolle (Firth) og Beste originale manus. Den var også nominert til Beste mannlige birolle (Rush), Beste kvinnelige birolle (Bonham Carter), Beste kinematografi, Beste filmmusikk, Beste art direction, Beste kostyme, Beste klipp og Beste lydmiksing. Den vant også 7 BAFTA-priser (av 14 nominasjoner) og ble nominert til 7 Golden Globes (der Colin Firth igjen vant for Beste mannlige hovedrolle).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.3/10 (135 353 stemmer, rangert som den 128. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 6

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Både Audun, Inge, Ottar og Stein hadde tro på førsteplass til The King’s Speech, mens Maria trodde den ville ende på tredjeplass. At den dukker opp utenfor topp 4 må derfor kanskje regnes som årets kalenders største overraskelse til nå? Audun og Inge ligger fremdeles teoretisk bra an, med tre mulige rette i topp 4.

 

Julekalender 2010: 11. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

14. New York, I Love You

Regi: Fatih Akin, Yvan Attal, Randall Balsmeyer, Allen Hughes, Shunji Iwai, Wen Jiang, Shekhar Kapur, Joshua Marston, Mira Nair, Natalie Portman og Brett Ratner.

Manus: Hu Hong, Yao Meng, Israel Horowitz, Suketu Mehta, Shunji Iwai, Olivier Lécot, Jeff Nathanson, Alexandra Cassavettes, Stephen Winter, Anthony Minghella, Natalie Portman, Fatih Akin, Joshua Marston, Hall Powell, James C. Strouse, Tristan Carné og Yvan Attal.

Med (utvalg): Natalie Portman, Andy Garcia, Bradley Cooper, Ethan Hawke, James Caan, Rachel Bilson, Hayden Christensen, Christina Ricci, Orlando Bloom, Drea de Matteo, Julie Christie, John Hurt, Shia LaBeouf, Chris Cooper, Maggie Q, Robin Wright, Eli Wallach.

Land: USA

Spilletid: 103 min

Premiere: 26.12.09

Filmfans vil nok allerede ha trukket koblinger mellom denne og Paris, je t’aime, kortfilmsamlingen der en rekke kjente regissører fikk lage hver sin kjærlighetshistorie satt i kjærlighetens hovedstad. Og ja, det er en videreutvikling av konseptet, som nå skal foregå i verdens mest kjente by, New York.

Det er veldig vanskelig å gjengi noe handlingsreferat, forståelig nok. Den røde tråden er som sagt kjærlighet og New York. Vi følger en rekke små fortellinger, satt (uhyre) løst sammen med New Yorkiske overganger og noen små karakteroverlappinger. Unge som går på sitt første stevnemøte, et eldre ektepar som vandrer gjennom byen, tilfeldige møter og fornying av forhold. Vi får være med på en del i løpet av dette flettverket.

Jeg er veldig glad i konseptet. Fint å kunne få kortfilm på kino, og det er dessuten mye greiere om noe er litt mindre bra, for du vet at om ti minutter får du en helt ny historie. Så er det jo interessant å legge alt til samme by. Nå mener jeg vel kanskje at Paris-versjonen er hakket bedre, men New York, I Love You holder generelt veldig god standard. Selvfølgelig er det ikke alle segmentene som treffer like bra, men da er det jo en del av sjarmen at folk er ulike, og det du ikke liker kan kanskje noen andre sette mer pris på. En film som kan snakkes mye om etterpå.

De delene jeg fremdeles husker best (det er snart et år siden jeg så den) er en som omhandler et eldre ektepar som krangler seg gjennom byen, en om en aldrende kvinnelig operastjerne på et hotell, med Shia LaBeouf som gjør en skikkelig bra rolle, og en om et par som sitter og snakker sammen på en restaurant. Det er de jeg husker best, og de jeg likte best.

Filmen har mindre kjente regissørnavn enn Paris, je t’aime. Der Paris… kunne skilte med Coen-brødrene, Gus van Sant, Wes Craven og Alfonso Cuaron, er det få kjente navn på regilisten i New York, I Love You. Vi har Brett Ratner, en mann kanskje mest kjent for Rush Hour-filmene. I tillegg har vi selvsagt regidebuten til Natalie Portman. Egentlig skulle filmen også inneholde debuten til en annen kvinnelig skuespillerinne, nemlig Scarlett Johansson. Men innslaget hennes ble kuttet fra den ferdige filmen, uten at vi skal komme nærmere inn på hvorfor.

New York, I Love You er en interessant samling små fortellinger, til tider veldig vakker, både på innhold og visuelt. Masse flinke folk, både bak og foran kamera, og en fin filmopplevelse. Jeg håper de kommer til å fortsette denne serien, og utvide konseptet til flere byer!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.6/10 (11 814 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Ser ut som jeg er litt alene i å rangere denne såpass høyt… Kommenter gjerne!

 

 

Julekalender 08: 17. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod, Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

8. I’m Not There

Regi: Todd Haynes

Manus: Todd Haynes og Oren Moverman

Med: Cate Blanchett, Ben Wishaw, Christian Bale, Richard Gere, Marcus Carl Franklin, Heath Ledger og Kris Kristofferson.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 135 min

Det er vanskelig å beskrive filmen. Det er 6 forskjellige skuespillere som portretterer Bob Dylan, i mer eller mindre overført betydning. I alle historiene er Dylan ved et veiskille i livet, og til sammen er dette et forsøk på å gi et fnugg av innsikt i det kompliserte livet til mannen. En annerledes musikerbiografi.

Jeg kan lite om Bob Dylan. Jeg regner ikke meg selv for Dylan-fan engang. Mitt inntrykk av musikken har vært at det varierer fra skikkelig bra til litt plagsomt. Men musikken i denne filmen er i hvertfall helt fantastisk, jeg satte veldig mye pris på den. Men som sagt, jeg kan lite om Dylan. Så hvor nøyaktig disse karakteriseringene treffer på han, eller deler av livet hans, det kan jeg ikke si noe særlig om.

Det jeg kan si noe om, er at jeg likte filmen veldig godt. Det må være noe med følelsen. Musikken, satt sammen med den rolige måten å legge fram historien på. Her har vi tid, og derfor bruker vi tid. Det er også en fryd å se de ulike skuespillerne leke seg i rollen som den samme personen, men på såpass vidt forskjellige måter. Selv syns jeg kanskje Cate Blanchett sin tolkning ble litt for mye etter en stund, at det begynte å bli litt småirriterende. Men Gere, Bale og unge Franklin imponerte meg stort. Eller, Bale er jeg blitt vant med skal være utrolig flink, så han innfridde kanskje mer enn han  imponerte.

Stilen på de forskjellige delene er jo åpenbart forskjellige, og det liker jeg. At det veksles mellom farger og svart-hvitt osv. Fotografen har gjort en usedvanlig fin jobb, en av årets beste når det gjelder fine bilder, spesielt på delen der Gere spiller Dylan. Den delen var også favorittdelen min av de seks, med åpningsdelen på en god andreplass.

Nei, dette er rett og slett en fin opplevelse, en film inspirert av Dylans mange liv, som den reklamerer for seg selv med. Hvordan Dylan-fans liker den, er jeg litt usikker på, men av de som så den med meg, så virket det som om de syns det var ganske bra. Jeg fikk hvertfall en god stemning i kroppen etter å ha sett denne, og to drøye timer fløy fort forbi. Forresten den eneste filmen jeg har sett på såkalt «luksuskino» i Stavanger, med gratis kaffe og twist, og gode lenestoler. Jeg gikk ut og tenkte: «Dette var vel verdt 140 kr.»

Filmen ble nominert til en Oscar, Beste kvinnelige birolle (Blanchett). Det har jeg ingen problemer med, hun spilte eksemplarisk. Det jeg slet med var at selve karakteren hennes begynte å gå meg litt på nervene.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.2/10 (14 840 stemmer)

VG: Terningkast 4 (Men det virker som om den eneste kritikken her er at det ikke er en standard biografifilm? What?)

Dagbladet: Terningkast 4

Fun Fact: Nå har det vært to filmer på rad med titler som begynner med «I’m». Litt forskjell, ja, men samme betydning. Artig, og sant. Ergo, fun fact. Legg gjerne igjen en kommentar!

 

DHF’s favorittfilmer – 11

Nytt innlegg enda en gang. Denne gangen skal jeg presentere det som er den beste boksefilmen. Ikke Cinderella Man. Ikke Ali. Ikke The Boxer. Heller ikke Rocky. Den aller beste boksefilmen er utvilsomt

Raging Bull (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0081398/

Regi: Martin Scorsese

Manus: Paul Schrader og Mardik Martin (basert på selvbiografi)

Med: Robert De Niro, Cathy Moriarty, Joe Pesci og Frank Vincent.

Spilletid: 129 min

Martin Scorsese er en annen av favorittregissørene mine. Han brukte Robert De Niro i et utall filmer, inkludert Goodfellas, Taxi Driver og Casino. Scorsese har laget utrolig mange bra filmer, og vant en æresoscar noen år tilbake. Han regnes som en av regissørene som skapte en kvalitetsendring i Hollywood på 70-tallet, sammen med for eksempel Francis Ford Coppola (The Godfather). I nyere tid har han slått seg sammen med Leonardo Di Caprio noen ganger, med vellykkede resultat.

De Niro regnes som en av de beste skuespillerne noensinne, og det med rette. Det var som sagt samarbeidet med Scorsese gjennom 8 filmer at han ble kjent og anerkjent. Han fikk et gjennombrudd i Mean Streets, før han spilte den unge Vito Corleone i The Godfather Part II, og karrieren var i gang. Joe Pesci er også en kjent gjenganger i gangsterfilmene til Scorsese, i tillegg til mer koselige ting som My Cousin Vinny eller Home Alone.

Raging Bull forteller oss den sanne livshistorien til bokseren Jake La Motta. Sinnet og temperamentet hans hjelper han til en fantastisk boksekarriere, og han er den første som klarer å slå legendariske Sugar Ray Robinson. Men om den rasende oksen fungerer godt som bokser, så fungerer han ikke like godt som familiemann.

Dette er etter min mening De Niro’s aller beste prestasjon. Han spiller La Motta på en fullstendig overbevisende måte, både på veien opp og kanskje spesielt på veien ned igjen. Han la på seg det som da var rekordmye vekt (ca 30 kg) for å spille La Motta på sine eldre dager. Rekorden ble senere slått av Vincent D’Onofrio på Full Metal Jacket, men det bli ikke mindre imponerende av den grunn.

Filmen er i svart-hvitt, og benytter det på en veldig god måte. Den ser fantastisk bra ut, og boksekampene har hver sin egen stil og tone. Størrelsen på ringen det blir bokset i blir endret fra kamp til kamp, for å reflektere stemningen i kampen. Kampene er for øvrig også veldig bra koreografert og filmet. I tillegg må jeg trekke fram en helt genial kameraføring, der kameraet på kran følger La Motta helt inne fra garderoben, ut gangen og inn på stadion, hvor det løftes opp og gir oversikten. Her kan du se åpningssekvensen, som også er veldig bra.

Jeg liker det faktum at filmen ikke er den typiske heltehistorien der alt går bra. Sånne type filmer fungerer ofte godt, og kanskje spesielt innen denne sjangeren, men Raging Bull er realistisk og dyster, og tjener mye på det. Kanskje den aller beste framvisningen av «medaljens bakside» jeg har sett.

Lydeffektene er også veldig bra, blant annet brukte de pistolskudd til å lydlegge blitsene som gikk av under kamper. Etter at filmen var ferdig, ødela lydteknikerne opptakene, sånn at de ikke skulle bli brukt igjen. Andre litt morsomme ting er at de brukte sjokolade som blod, for at det skulle vise bedre på svart-hvit film, og at De Niro deltok i tre ekte boksekamper i Brooklyn som forberedelse, og vant to av dem.

Filmen vant 2 Oscar, Beste mannlige hovedrolle (De Niro) og Beste klipp, og ble i tillegg nominert til 6 Oscar til; Beste mannlige birolle (Pesci), Beste kvinnelige birolle (Moriarty), Beste Kinematografi, Beste lyd, Beste Regissør og Beste film. På IMDb har den en rating på 8.4/10 med 67 618 stemmer, og er dermed på 71. plass på top 250. Se traileren nedenfor, og få sett denne klassikeren så fort som mulig!

Har du sett Raging Bull? Legg igjen en kommentar med din mening om den!