Julekalender 2020: 20. desember

Velkommen til år fjorten av Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! De 24 beste filmene fra året som har gått skal telles ned. I år velger vi fra 92 filmer, bedre og bedre, frem til årets beste film på selve julaften!

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er dessverre gått ut, men oversikten over årets deltakere finner du i bunnen av dette innlegget.

5. Hamilton

Regi: Thomas Kail

Manus: Lin-Manuel Miranda, inspirert av en bok av Ron Chernow.

Med: Lin-Manuel Miranda, Leslie Odom Jr., Phillipa Soo, Renée Elise Goldberry, Daveed Diggs, Chris Jackson og Jonathan Groff.

Land: USA

Spilletid: 160 min

Premiere: 15.09.20

Mitt første møte med Hamilton var en opptreden av Lin-Manuel Miranda i 2009, der han framførte åpningssangen fra en musikal under arbeid for president Obama (se forresten den opptredenen her (anbefales)). Seks år senere premierte musikalen Hamilton, og senere samme år ble den flyttet til Broadway. Musikalen var en stor hit, og allerede i 2016 ble flere opptredener regissert og filmet med alle de originale skuespillerne. Det er en sammensetning av disse opptredenene som ble gitt ut på strømmetjenesten Disney+ tidligere i år.

Alexander Hamilton (Miranda) var USAs første finansminister, og helt sentral i revolusjonen og grunnleggelsen av nasjonen. Vi følger livet hans fra starten, som foreldreløs gutt på en øy i Karibien, og hans dramatiske og spennende reise mot toppen av amerikansk politikk. På veien blir det også tid til intrigene i hans personlige kjærlighetsliv og hans livslange rivaleri med senere vise-president Aaron Burr (Odom Jr.).

Jeg har en langvarig skepsis mot musikaler, og generelt problemer med å ikke bli tatt ut av handlingen. Det er en håndfull jeg virkelig liker, men jeg syns egentlig at de gjør seg best på scenen, og ikke nødvendigvis på lerretet. Her har dermed Hamilton en fordel med en gang. Dette er en innspilling av live-show på scenen, og det blir mye lettere for meg å akseptere at karakterene skal bryte ut i sang til stadighet. Når det er sagt, så er det mer film over dette en at de har satt et kamera på salens beste sete og spilt ut musikalen foran oss. Her er det endring av kameravinkler, og det er også tatt seg tid til å spille inn ekstra tagninger for å få gode nærbilder når det trengs. Men vi er i en slags versjon av filmet teater, det er det ikke tvil om.

Musikken er det vanskelig å ikke bli smittet av, med sitt humør og tempo som gjennomsyrer mye av showet. Det er kanskje mest rap og hip-hop vi får her, og det er motsetningen mellom musikken, skuespillerne og de karakterene de faktisk skal portrettere som kanskje er showets største egenart. Det er vanskelig å ikke være innom tanken «hvordan kom de på denne ideen her?» i løpet av spilletiden. Men det fine er jo at det fort går over, og du er snart dypt inne i historien. Selv om det er mye rap, så får du også massevis av mer tradisjonell musikal-musikk, og gjerne de to stilene kombinert.

Skuespillet er imponerende, og selv om Lin-Manuel Miranda nok er en av de svakere vokalistene som står på scenen, så vinner han meg over med mye sjarm, og vissheten om at han er smart nok til å ha skrevet hele showet. Ellers er Leslie Odom Jr. helt fantastisk som Aaron Burr, Daveed Diggs er utrolig vinnende i sin dobbeltrolle som Lafayette og Thomas Jefferson, og ikke minst er Jonathan Groff (nylig sett som hovedrollen i TV-serien Mindhunter) gjerne filmens høydepunkt. Han har en gjentakende rolle som kong George den tredje, og kommer frem på scenen og synger en sang med variasjoner rundt temaet «You’ll be back». Den erkebritiske holdningen om at disse tåpelige revolusjonerende amerikanerne ikke egentlig vet hva de vil er fornøyelig, og Groffs opptreden er veldig morsom. Og hva sier vel mer om britisk syn på kolonier enn linjen «Cause when push comes to shove, I will kill your friends and family… to remind you of my love.»?

Selve oppsettet på scenen er også verdt å merke seg. De har konstruert en slags roterende sirkel på midten av scenen, og bruker den meget effektivt. Her passerer karakterer rundt hverandre i en sirkel for å komme inn i synsvinkelen til hverandre uten å bevege seg, og danseopptredener blir dynamiske på en helt annen måte når selve gulvet beveger seg samtidig som de som opptrer. Hamilton klarer til og med å portrettere et flashback, live på scenen, med filmaktige virkemidler som alle blir gjort der og da. En utrolig fascinerende sekvens.

Men i kjernen av det hele er det en meget fin historie. For meg, som er historieinteressert fra før, så er dette en gullgruve, å kunne lære om store historiske hendelser på en så lettbeint og artig måte, men til og med de som ikke kan noe om denne perioden vil kunne få mye ut av dette. En sann historie full av dramatikk, både på personlig og internasjonalt plan. Morsomt, rørende og inspirerende. Jeg gir meg nesten ende over, og påstår at dette kan være den beste musikalen jeg har sett på film. Så kan diskusjonene starte om dette kvalifiserer som en «film-film» etter hvert.

Hamilton vant 11 Tony-prise (teaterverdenens Oscar, for de uinvidde), men den har også plukket med seg både Grammy pris og en Pulitzer-pris til forfatteren, Lin-Manuel Miranda.

Dom

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,6/10 (49 687 stemmer, rangert som den 50. beste filmen noensinne)

Rotten Tomatoes: 98% fresh

Den Store Tippekonkurransen

Etter to år med rekordsettende deltakelse på 24 stykk, så er det i år hele 27 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville bli med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Her kommer en repetisjon av vinnerkriteriene:

1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å ha førsteplassen i sitt tips er bedre enn å ha andreplassen).
4. Hvis to eller flere har levert de samme fire filmene i sitt tips, så vil den med flest helt korrekte plasseringer rangeres øverst.

Audun: Parasite – Star Wars Episode IX (9) – The Gentlemen (10) – Tenet

Bard&Randi: Tenet – The Two Popes – Star Wars Episode IX (9) – Honey Boy

Christopher: Parasite – Tenet – 1917 – The Lighthouse

Dagi: Parasite – The Gentlemen (10) – Tenet – 1917

DenFattigeMann: Star Wars Episode IX (9) – Parasite – The Gentlemen (10) – Jojo Rabbit (11)

Earl: Tenet – Parasite – Star Wars Episode IX (9) – The Gentlemen (10)

Eirik: Parasite – Jojo Rabbit (11) – Marriage Story (8) – A Hidden Life

Georg: 1917 – Parasite – Tenet – The Lighthouse

Inge: Star Wars Episode IX (9) – Parasite – The Gentlemen (10) – 1917

Kim: Tenet – 1917 – Blinded by the Light – The Outpost

Maria: Parasite – Star Wars Episode IX (9) – Druk (7) – 1917

Martin: Star Wars Episode IX (9) – 1917 – The Gentlemen (10) – The Lighthouse

May Linn: Star Wars Episode IX (9) – Hamilton (5) – Parasite – Jojo Rabbit (11)

Michelle: 1917 – Tenet – Marriage Story (8) – Jojo Rabbit (11)

Miranda: Star Wars Episode IX (9) – 1917 – Tenet – El Hoyo (Hullet)

Oda: Tenet – 1917 – Jojo Rabbit (11) – Druk (7)

Odd Harald: Parasite – 1917 – Star Wars Episode IX (9) – Marriage Story (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: 1917 – Tenet – Jojo Rabbit (11) – Parasite

Renate: Parasite – 1917 – Tenet – Druk (7)

Roy: Marriage Story (8) – Jojo Rabbit (11) – Star Wars Episode IX (9) – Dark Waters

Samuel: Tenet – 1917 – Parasite – The Lighthouse

Stein Galen: Tenet – The Gentlemen (10) – Palm Springs – Hamilton (5)

Stian: Parasite – Tenet – The Gentlemen (10) – 1917

Thomas: Tenet- Parasite – Star Wars Episode IX (9) – The Gentlemen (10)

Toejam: 1917 – Tenet – Parasite – Druk (7)

Tor Arne: Tenet- Parasite – 1917 – Palm Springs

Ulrik: Parasite – 1917 – Druk (7) – The Lighthouse

Det var to tippere som hadde tro på Hamilton, nemlig May Linn og Stein Galen. De sanker dermed inn en finfin 5. plass, men det gir jo dessverre ingen direkte poeng i konkurransen… Den er jo derimot meget nyttig å ha hvis det kommer ned til å bryte en uavgjort stilling!

I morgen starter vi på de poenggivende filmene, og her er noen fakta til dere:

Christopher, Georg, Kim, Samuel og Tor Arne har fremdeles muligheten til å få alle fire riktige. Christopher, Georg og Samuel har de samme fire filmene, Tor Arne har valgt seg Palm Springs i stedet for The Lighthouse, og Kim har både Blinded by the Light og The Outpost helt for seg selv. Det er nå fire innlegg igjen å skrive, og det er tolv tippede filmer som ikke er avslørt. Det betyr at hele åtte av de filmene har havnet utenfor topp 24. Med andre ord; her blir noen skuffet, det er det ikke tvil om.

De tre klart mest tippede filmene i årets konkurranse, Parasite (19), 1917 (18) og Tenet (18) har til gode å dukke opp. Det er hele ni tippere som har alle disse tre i sitt tips, og hvis alle skulle dukke opp før jul, så vil jo den fjerde filmen selvfølgelig være meget avgjørende.

Det er duket for julethriller!

 

Julekalender 2020: 7. desember

Velkommen til år fjorten av Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! De 24 beste filmene fra året som har gått skal telles ned. I år velger vi fra 92 filmer, bedre og bedre, frem til årets beste film på selve julaften!

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen på å bli med i den er innen midnatt 12. desember.

18. Little Women

Regi: Greta Gerwig

Manus: Greta Gerwig, basert på romanen av Louisa May Alcott.

Med: Saoirse Ronan, Florence Pugh, Emma Watson, Eliza Scanlen, Laura Dern, Timothée Chalamet, Meryl Streep, Bob Odenkirk og Chris Cooper.

Land: USA

Spilletid: 135 min

Premiere: 31.01.20

Little Women er en roman som ble utgitt i 1868, og boken er blitt filmatisert en rekke ganger. Hele syv ganger har det blitt laget spillefilm av historien, i 1917, 1918, 1933 (første med lyd, med Katharine Hepburn i hovedrollen), 1949 (første med farge), 1994 (med Winona Ryder, Claire Danes, Kirsten Dunst og Christian Bale) og 2018, før versjonen vi skal snakke om i dag. Regissøren av denne nyeste versjonen er Greta Gerwig, som først og fremst har jobbet som skuespiller i en årrekke, og i de siste årene har begynt å regissere. Hun er kjent fra roller i indiefilmer som Frances Ha og Mistress America, og først og fremst for å regissere Lady Bird i 2017, som ble nominert til 5 Oscarpriser.

Little Women handler om de fire søstrene Jo (Ronan), Meg (Watson), Amy (Pugh) og Beth (Scanlen). De bor i Massachusetts under den amerikanske borgerkrigen, sammen med moren sin. Faren er soldat i krigen. Vi følger oppveksten deres og vennskapet de bygger til den rike nabogutten Laurie (Chalamet). Det handler om deres ønsker og drømmer, i møtet med samfunnets forventninger om hva en kvinne skal være.

Det er en grunn til at en roman som er over 150 år gammel blir filmatisert igjen og igjen. Det er en meget bra historie i bunn, og så virker det rett og slett evig aktuelt med en fortelling om kvinner som gjerne vil gøre det de selv ønsker, men møter veldig mange forventninger fra alle rundt seg. På tross av at akkurat de problemstillingene damene i Little Women møter kan være ganske utdaterte, så er dette likevel ideer som resonnerer med publikum også i den moderne verden.

Jeg har selv sett versjonen fra 1994 i tillegg til denne, og det største fellestrekket må være hvor koselige disse filmene er. Begge klarer å få gjennom en utrolig varme, på tross av en god del snø i omgivelsene. Laura Dern er helt fantastisk som jentenes mor i denne nyeste versjonen, men du merker nesten enda bedre hvor godt du er trukket inn i denne fiksjonelle familien i scenen der faren kommer hjem fra krigen. Rørende og veldig fint.

Meryl Streep er også morsom som den veldig utradisjonelle tanten som først og fremst er pragmatisk og vil sørge for at hvert fall en i søskenflokken gifter seg inn i økonomisk sikkerhet. Det er generelt meget bra skuespill i filmen, med Saoirse Ronan og Timothée Chalamet som mine personlige favoritter. To stjerneskudd som ser ut til å velge meget gode roller for tiden. Jeg har litt problemer med at Florence Pugh spiller karakteren Amy. Ikke med Pugh som skuespiller, hun er meget dyktig (det har vi fått bevist i fjorårets Midsommar), men problemet er at Amy åpenbart er ment å være en god del yngre enn de andre søstrene. Det at regissøren har valgt å la Pugh spille rollen både som barn og voksen, gjør at det skurrer litt for meg. For vi får en del scener der en voksen kvinne spiller rollen sin ganske barnslig, helt ned til nokså karikert furting. Så jeg kunne ønsket meg en flink jente som spilte Amy i starten av filmen, så kunne Pugh tatt over etter hvert.

Filmen er spilt inn i vakre omgivelser, både med natur og gamle ærverdige bygninger, og kostymene er flotte og imponerende gjennomført. Så vant jo også filmen Oscar for Beste Kostyme. Den ble også nominert til Beste Film, Beste Adapterte Manus og Beste Filmmusikk, i tillegg til nominasjoner til Saoirse Ronan og Florence Pugh for henholdsvis Beste Kvinnelige Hovedrolle og Beste Kvinnelige Birolle.

Dom

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,8/10 (133 541 stemmer)

AVClub.com: A

Rotten Tomatoes: 95% fresh

Filmpolitiet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

 

Julekalender 2020: 3. desember

Velkommen til år fjorten av Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! De 24 beste filmene fra året som har gått skal telles ned. I år velger vi fra 92 filmer, bedre og bedre, frem til årets beste film på selve julaften!

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen på å bli med i den er innen midnatt 12. desember.

22. A Beautiful Day in the Neighborhood

Regi: Marielle Heller

Manus: Micah Fitzerman-Blue og Noah Harpster, basert på en artikkel av Tom Junod.

Med: Tom Hanks, Matthew Rhys, Chris Cooper og Susan Kelechi Watson.

Land: Kina/USA

Spilletid: 109 min

Premiere: 22.11.19

En biografisk film om Mr. Rogers, en mann som kanskje ikke er like kjent i Norge som i USA. Han var hele Amerikas barne-TV-onkel, en slags blanding av Sjonkel Rolf, Tidemand fra Sesam Stasjon, Trond-Viggo og Fantorangen. Han ledet barneprogrammet Mister Rogers» Neighborhood fra 1968 til 2001 (!), fikk en Lifetime Achievement Emmy i 1997, og til og med en Presidential Medal of Freedom i 2002. Alle vet hvem han er og har et forhold til programmet hans på andre siden av havet, virker det som.

Selve filmen er likevel ikke en historie om livet til Fred Rogers (Hanks), men kanskje mer en fortelling om hvordan han påvirket livene til menneskene rundt seg. Manuset er basert på en artikkel skrevet om Rogers, og i filmen møter vi den kyniske journalisten Lloyd Vogel (Rhys) som da skal gjøre et dybdeintervju med Rogers om temaet «helter». Vogel føler oppdraget er under hans verdighet, men litt etter litt påvirker Mr. Rogers livet hans gjennom deres samtaler sammen.

Det er vel vanskelig å tenke seg en bedre casting enn å velge verdens koseligste skuespiller, Tom Hanks, til å spille verdens koseligste TV-personlighet. Hanks brukte visstnok massevis av timer til å studere Rogers for å komme inn i rollen, men for oss som seere så føles det som veien mellom de to er ganske kort. Regissøren av filmen, Marielle Heller, har i ett intervju uttalt at karakteren Fred Rogers rett og slett ikke er dynamisk nok til å fungere som hovedperson, og at han i filmen i praksis er en antagonist, som kommer inn og «kaster» livet til journalisten opp ned gjennom sin væremåte.

I en kynisk verden, så er det lett å forstå hvordan journalisten tenker, og for å få mest mulig ut av filmen må man rett og slett gi seg over til hvor tvers gjennom god denne Fred Rogers virker å være. Selv er jeg egentlig typen til å sette pris på en ganske dyster filmvirkelighet, men i dette tilfellet føles det lett å la den delen av seg vaskes bort, for heller å bare pakke seg inn i den varme, koselige følelsen av å gå litt tilbake til barndommen og bli tatt vare på av en snill barne-TV-onkel.

Regissør Heller har ikke laget mange filmer tidligere, men hennes forrige film Can You Ever Forgive Me? ble nominert til 3 Oscar-priser, og kan nok regnes som et gjennombrudd. Selv om A Beautiful Day in the Neighborhood «bare» ble nominert til 1 Oscar, så virker det som hun fortsetter i det gode sporet her. Det er ikke en prangende film visuelt, men bildene er behagelig komponerte, og alle de forskjellige bitene passer godt sammen. Det største trekkplasteret her er uansett skuespillet, og først og fremst prestasjonene til de to hovedrollene av Tom Hanks og Matthew Rhys.

Filmen tar aldri helt steget opp til de aller største for meg, for det er den kanskje litt for trygg i formen. Men du skal være ganske hard om hjertet for ikke å la deg sjarmere, og du bør gjerne ta en sjanse på denne filmen, på tross av at du kanskje ikke har et forhold til Amerikas største barne-TV-personlighet.

Dom

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (56 563 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 95% fresh

 

Julekalender 2019: 10. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er i løpet av torsdag 12. desember.

15. Werk ohne Autor (Verk uten skaper)

Regi: Florian Henckel von Donnersmarck

Manus: Florian Henckel von Donnersmarck

Med: Tom Schilling, Sebastian Koch, Paula Beer, Saskia Rosendahl og Oliver Masucci.

Land: Tyskland/Italia

Spilletid: 189 min.

Premiere: 05.09.19

Verk uten skaper følger kunstneren Kurt Barnert (Schilling) sitt liv. Han vokser opp i Tyskland under nazist-partiets storhetstid, og opplever at hans tante, Elisabeth (Rosendahl), blir tatt bort av nazistene pga psykiske problemer. Kurt hadde et tett forhold til tanten sin, og hendelsen setter preg på livet hans videre. Etter krigen begynner Kurt sin utdannelse som kunstner, men er frustrert over de strenge kunstneriske reglene i Øst-Tyskland. Han treffer og forelsker seg i Ellie (Beer), men sliter med å bli akseptert av faren hennes (Koch). Det Kurt ikke vet, er at faren var overlege og høyt rangert nazist under krigen, og at han hadde direkte påvirkning til Elisabeths skjebne.

Den tyske regissøren Florian Henckel von Donnersmarck har kun laget to spillefilmer. En meget bra, og en meget middels. Den første, som også var den beste, er den Oscar-vinnende Das Leben der Anderen (De Andres Liv), som også er rangert som den 59. beste filmen noensinne på IMDb.com. Den andre var den middelmådige actionfilmen The Tourist, med Johnny Depp og Angelina Jolie i hovedrollene. Med andre ord et litt mislykket opphold i Hollywood, og ikke helt ukjent for en kunstnerisk europeisk regissør som har slått gjennom med en kvalitetsfilm. Med Verk uten skaper er von Donnersmarck tilbake i Tyskland, og tilbake med periode-film og Øst-Tyskland.

Werk ohne Autor kan nok være en vanskelig film å sette seg ned for å se. For det første er den på tysk, og selv om jeg syns språket får ufortjent mye tyn, så er det ikke til å stikke under en stol at det hvert fall er et litt røft språk å lytte til. For det andre er filmen i overkant lang for de fleste, med en spilletid på rett over tre timer. Og for det tredje er det ikke alltid mest fristende med en film som beskrivelses som en fortelling om en kunstner som jobber med å finne seg selv og sitt kunstneriske uttrykk.

Men for de som klarer å komme seg forbi disse hindrene, så venter en veldig fin film-opplevelse. Den lange spilletiden merkes ikke noe særlig, dette er en film som drar deg inn sakte, men sikkert. Selve historien finner sted over en veldig lang tidsperiode, men den er spennende og engasjerende, og dermed glemmer du ut hvor lenge du har befunnet deg i filmens verden. Det hjelper at filmen er veldig god på å vise tidsperioden sin til enhver tid, med gode kostymer og scenografi.

Noen veldig fine scener med kunst-produksjon, som virkelig får den fine, varme filmmusikken til sin rett. Ofte kan kunst være et frustrerende tema for film, der kunsten som lages er vanskelig å forstå. Til tider er dette egentlig tilfelle for noen av karakterene i filmen, men egentlig virker den tyske kunstverdenen på denne tiden ganske fascinerende nettopp på grunn av sine eksentriske kunst-typer. Man blir merkelig opptatt av at læreren/mentoren på kunstskolen skal sette pris på kunsten de forskjellige elevene lager.

Skuespillet er meget bra, spesielt de to hovedrollene i Tom Schilling og Sebastian Koch. Sistnevnte har du sannsynligvis sett her og der, og det er også han som har det som virker som den mest utfordrende rollen. Han spiller den konfliktfylte tidligere nazisten uten de store faktene, men likevel effektivt nok til å gi karakteren nyanser utenfor å være en typisk skurk. Tom Schilling er nødt til å ha kjemi direkte med oss som publikum, da mange av scenene består av ham som reagerer til andre ting, og lager kunsten sin. Han har et veldig uttrykksfullt ansikt, og spesielt i samspillet med Paula Beer er han imponerende.

Werk ohne Autor er filmen for dem som ønsker en vakker filmopplevelse med mye historie og dramatiske skjebner. Filmen ble nominert til to Oscar-priser, for Beste Utenlandske Film og Beste Kinematografi.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (9 298 stemmer)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 78% fresh

 

Julekalender 2017: 13. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Fristen for å levere bidrag gikk ut 12. desember, oversikt over deltakerne finner du i bunnen av dette innlegget. Nå til dagens film!

12. Lion

Regi: Garth Davis

Manus: Luke David, basert på en bok av Saroo Brierley.

Med: Dev Patel, Rooney Mara, Nicole Kidman og David Wenham.

Land: Storbritannia/Australia/USA

Spilletid: 118 min

Premiere: 06.01.17

Lion er basert på den biografiske boken til Saroo Brierley, som da logisk nok har opplevd en tilnærmet versjon av det som skjer i filmen. Boken ble utgitt i 2013, og veien til film har altså vært ganske rask. Filmen er regissert av Garth Davis, og det er faktisk også spillefilm-debuten hans! Han har slått seg opp som reklamefilm-regissør, men etter å ha regissert fire episoder av den kritikerroste krim-serien Top of the Lake, så ble han valgt til jobben her.

Saroo (Patel) er en liten gutt som bor i India på 80-tallet, sammen med sin mor og sine søsken. Saroo og broren pleier å stjele kull fra godstog for å bytte til seg matvarer. En dag kommer Saroo bort fra broren, viller seg inn på et tog og sovner der. Når han våkner er han langt borte, og klarer selvsagt ikke å finne tilbake igjen. Han havner på barnehjem, og adopteres av et australsk par. 20 år senere er Saroo student i Melbourne, og begynner plutselig å bli klar over uante minner om sin egen barndom. Han bestemmer seg for å prøve å finne familien sin, på tross av at han har minimalt med informasjon om de og stedet han kommer fra.

Det er en viss «Tore på sporet»-faktor her, men det ville nok vært en av de aller beste episodene, for å si det sånn. For historien er feel-good til tusen. Såklart ikke hele veien, men det er en av de viktigste delene for at en feel-good film skal fungere på høyt nivå. Vi må gjennom elendigheten sammen, for å komme ut på den andre siden og føle oss bra sammen med våre følgesvenner. Så er også Lion en sånn type historie der du hadde klaget på hvor sannsynlig det er at dette skulle skje hvis den ikke var basert på en sann historie.

Dev Patel har hovedrollen, og bærer det meste av filmen selv. Han har allerede spilt i en inspirerende feel-good film fra India, nemlig Slumdog Millionaire. Det er såklart ingen ulempe å ha Nicole Kidman og David Wenham i rollen som adoptiv-foreldrene, de hever opplevelsen begge to. Rooney Mara er også troverdig i sin rolle, og bringer inn litt konflikt i Saroos jakt etter opphavet sitt.

India gjør seg bra på film, et fargerikt og kaotisk land – på godt og vondt. Lion er ingen perfekt film, men jeg vil nesten garantere at avslutningen vil gjøre deg rørt, og slike øyeblikk er ikke selvsagte på film, så benytt sjansen til å oppleve det når du kan. Under årets Oscar-utdeling var Lion nominert til seks priser: Beste film, Beste mannlige birolle (Patel), Beste kvinnelige birolle (Kidman), Beste manus basert på annet materiale, Beste kinematografi og Beste filmmusikk. Den vant derimot ingen av dem.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,1/10 (142 493 stemmer)

AVClub.com: B-

Rotten Tomatoes: 85% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

I år slår vi rekorden grundig, og har hele 22 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville være med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass. En repetisjon av vinnerkriteriene:

1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å tippe førsteplass teller mer enn å tippe andreplass).
4. Hvis det mot formodning fremdeles skulle være uavgjort vil den som har flest tips på riktig plassering vinne.

Audun: Blade Runner 2049 – Logan – Baby Driver – Dunkirk

Bush: Dunkirk – Blade Runner 2049 – Lion (12) – Logan

Casio: Thor: Ragnarok – Dunkirk – Wonder Woman – Logan

Dabju: Blade Runner 2049 – Logan – La La Land – Wonder Woman

Dagi: Dunkirk – Blade Runner 2049 – Thor: Ragnarok – Baby Driver

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Manchester by the Sea – Dunkirk – Logan – Baby Driver

Eirik: Dunkirk – Manchester by the Sea – Blade Runner 2049 – Logan

HKH: Dunkirk – Manchester by the Sea – Nocturnal Animals – Valerian and the City of a Thousand Planets

Inge: Logan Lucky – Logan – Dunkirk – Baby Driver

Kelger: Dunkirk – Thor: Ragnarok – La La Land – The Accountant

Line Victoria: Thor: Ragnarok – Baby Driver – Dunkirk – Moonlight

Maria: Thor: Ragnarok – La La Land – Lion (12) – Ghost in the Shell

May Linn: Blade Runner 2049 – Dunkirk – Manchester by the Sea – Hell or High Water

Michelle: Lion (12) – Logan – Manchester by the Sea – Dunkirk

Oda: Manchester by the Sea – La La Land – Dunkirk – Blade Runner 2049

Roy: La La Land – Blade Runner 2049 – Dunkirk – Logan

Stein Galen: Dunkirk – Blade Runner 2049 – Thor: Ragnarok – The Killing of a Sacred Deer

Ståle: Dunkirk – Logan – Thor: Ragnarok – Manchester by the Sea

Toejam: Lion (12) – Manchester by the Sea – Baby Driver – Dunkirk

Tone: Manchester by the Sea – Blade Runner 2049 – Lion (12) – I, Daniel Blake

Tor Arne: Manchester by the Sea – Logan – Dunkirk – The Square

Ulrik: Moonlight – Dunkirk – Logan – Lion (12)

De 22 tipperne har altså fordelt seg på totalt 19 filmer, som dessverre betyr at minst 7 av filmene som er tippet er fra utenfor årets kalender (flere hvis det dukker opp filmer som ingen har tippet). Hvis alle skulle slått seg sammen til et snitt-tips, ville det blitt Dunkirk (19 tips) – Logan (12 tips) – Manchester by the Sea (10 tips) – Blade Runner 2049 (10 tips). Interessant nok er det en tipper med nøyaktig denne sammensetningen, Eirik. Gjør det ham til favoritt?

Bak de mest populære tipsene finner vi Thor: Ragnarok (7), Baby Driver og Lion (6 hver), La La Land (5), Moonlight og Wonder Woman (2 hver) og ni forskjellige filmer med ett tips hver. Av erfaring ser vi at det ofte er disse filmene som er tippet en gang som sniker seg inn og avgjør en konkurranse.

De seks som hadde Lion på sin liste er forståelig nok litt snurte i dag, surt å få et tips avslørt på første konkurransedag. Men det er som alle alltid sier: «Bedre å havne i topp 12 enn utenfor topp 12» (ekstremt vanlig ordtak).