RSS

Stikkordarkiv: cohen

Julekalender 2020: 8. desember

Velkommen til år fjorten av Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! De 24 beste filmene fra året som har gått skal telles ned. I år velger vi fra 92 filmer, bedre og bedre, frem til årets beste film på selve julaften!

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen på å bli med i den er innen midnatt 12. desember.

17. The Invisible Man

Regi: Leigh Wannell

Manus: Leigh Wannell

Med: Elizabeth Moss, Oliver Jackson-Cohen, Harriet Dyer, Aldis Hodge, Storm Reid og Michael Dorman.

Land: Canada/Australia/USA

Spilletid: 124 min

Premiere: 06.03.20

Den usynlige mann er en gammel skrekk-slager av en roman av H.G. Wells, som også ble filmatisert på 30-tallet, på den tiden der Universal virkelig likte å masseprodusere skrekk med Dracula, Frankenstein, Wolfman med flere. Selv om det er vanskelig å påstå noe annet enn at dagens film er inspirert av det kildematerialet, så er det en helt ny historie regissør og manusforfatter Leigh Wannell har laget her. Oppmerksomme filmtittere vil kjenne igjen Leigh som en av de to som er lenket fast i et rom i den første Saw-filmen. I 2015 fikk han prøve seg som regissør med skrekkoppfølgeren Insidious 3, noe som gav mersmak både for Leigh og filmstudioene. I fjorårets kalender stod han bak filmen som endte på 3. plass i denne kalenderen, nemlig Upgrade.

Cecilia (Moss) er fanget i et kontrollerende og voldelig forhold med ingeniøren og forretningsmannen Adrian (Jackson-Cohen). En natt doper hun ham ned og klarer å rømme, og ikke lenge etterpå blir hun fortalt at Adrian tok selvmord. Hun blir etterlatt en stor pengesum, men så begynner merkelige ting å skje. Cecilia blir etter hvert overbevist om at Adrian ikke er død, men at han på en eller annen måte har klart å finne en måte å bli usynlig, og at han terroriserer henne. Spørsmålet er bare om hun kan klare å overbevise de rundt seg om det uten å virke gal.

Jeg gikk inn med en viss skepsis til denne filmen. Jeg hadde fått et inntrykk av traileren at den kanskje kunne være litt småskummel, men var redd for at den hadde avslørt for mye. Samtidig hadde jeg jo fått et godt inntrykk av regissøren, og Elizabeth Moss i hovedrollen gav en mye trengt tyngde til filmen. Hun spiller fantastisk i The Handmaid’s Tale, men vi får håpe at hun ikke har jobbet seg inn i et hjørne der hun først og fremst skal spille kvinner terrorisert av menn. Jeg hadde heldigvis rett angående Moss, og det at hun har hovedrollen gjør at mange av vendingene i filmen blir mye lettere å svelge.

Oliver Jackson-Cohen, kanskje for mange nå kjent for sin rolle i The Haunting of Bly Manor. Han har et herlig ekkelt oppsyn, og passer glimrende til sin rolle her også. Resten av rollene spilles bra, så vi slipper heldigvis unna klisjeen med svakt skuespill i skrekkfilm.

Om The Invisible Man kan regnes som en ren skrekkfilm kan nok diskuteres, det er nok mer av en intens thriller. Etter hvert som historien vrir og vender seg videre, så trenger man litt godvilje for å akseptere stadig drøyere sekvenser. Jeg har den godviljen, og syns filmen balanserer fint på linjen mellom topp underholdning og å gi skurken for overlegne egenskaper. Det blir hvert fall noen flotte sjokkerende scener, og spesielt en scene på restaurant merker seg ut, sammen med en godt iscenesatt sekvens i en sykehusgang.

Det mangler ikke på overraskende vendinger, og for mye av det gode kan jo gjøre det latterlig, men med en tilfredsstillende slutt så syns jeg det ble et effektivt stykke historiefortelling. Så hjelper det så kalrt at det er gjennomført godt thriller-håndtverk, og det er lett å se at regissør Whannell allerede har bygget seg opp verdifull erfaring i å sette opp skumle situasjoner. Det blir spennende å følge ham videre i karrieren, her tror jeg det blir mye intense øyeblikk i de neste filmene også…

Dom

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,1/10 (153 476 stemmer)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 91% fresh

Filmpolitiet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2020 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2020: 6. desember

Velkommen til år fjorten av Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! De 24 beste filmene fra året som har gått skal telles ned. I år velger vi fra 92 filmer, bedre og bedre, frem til årets beste film på selve julaften!

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen på å bli med i den er innen midnatt 12. desember.

19. The Trial of the Chicago 7

Regi: Aaron Sorkin

Manus: Aaron Sorkin

Med: Eddie Redmayne, Alex Sharp, Sacha Baron Cohen, Jeremy Strong, John Carroll Lynch, Yahya Abdul-Mateen II, Mark Rylance, Joseph Gordon-Levitt og Frank Langella.

Land: USA/Storbritannia/India

Spilletid: 129 min

Premiere: 16.10.20

Aaron Sorkin er først og fremst kjent som manusforfatter, men er til gjengjeld veldig kjent innenfor den jobben. Han debuterte med manuset til A Few Good Men, og selv om du ikke har sett den filmen er du nok kjent med den smått legendariske replikken «You can’t handle the truth!». Senere skapte Sorkin den suksefulle TV-serien The West Wing, som gikk over 7 år og hadde over 150 episoder. Så, for 10 år siden skrev han manuset til David Finchers The Social Network, filmen om Facebook-skaperen Mark Zuckerberg, før han igjen var med å skape en god TV-serie i The Newsroom. Det er først nylig Sorkin har startet å regissere sine egne manus, han debuterte med Molly’s Game i 2017, og dagens innlegg omhandler hans andre film som regissør.

Vi befinner oss på slutten av 1960-tallet i USA, og mange forskjellige grupper er misfornøyde med landets involvering i krigen i Vietnam. En protest går av hengslene i Chicago, og en rekke enkeltpersoner tilknyttet disse forskjellige gruppene blir anklaget for å ha startet opprør i gatene. Selv mener de at politiet var de som startet volden, og rettsaken mot «the Chicago 7» blir en av de mest fulgte rettsakene i landets historie.

Filmen faller inn under det Aaron Sorkin gjerne liker å lage film om. Politisk innhold, gjerne plassert på rettferdighetens side, og litt mot venstre. Utfyllende persongalleri og et manus stappfullt av vittige replikker. Samtidig som det på en måte ikke er tvil om hvilken side han betrakter som skurkene og heltene i denne konflikten, så makter han å lage karakterer som er litt fanget mellom barken og veden også, slik at det ikke blir en helt ensidig framstilling av hendelsene.

Filmens største styrke er laget med skuespillere Sorkin har samlet sammen. Her finner vi både ukjente navn som virkelig skinner i rollene sine, Eddie Redmayne som virkelig kan dra på i de dramatiske scenene, Frank Langella som ser ut til å kose seg i sin drittsekkrolle, Mark Rylance som hvert fall ser ut til å kose seg som veldig avslappet advokat, Sacha Baron Cohen som kan dra nytte av sine egenskaper som komiker og ikke minst Joseph Gordon-Levitt, en skuespiller som alltid leverer gode prestasjoner.

Filmen er til tider veldig morsom og underholdende, først og fremst hjulpet av det litt absurde i enkelte deler av rettsaken, og at det rett og slett blir kaotisk når så mange forskjellige typer blir stilt for retten sammen. Men så er det også en mer alvorlig nerve i bunn, med ønsket om rettferdighet for de involverte. Motstanden mot Vietnam-krigen gjennomsyrte film og musikk i den tiden den pågikk, og i etterkant av krigen har nok filmer først og fremst forsterket romantiseringen av denne motstanden.

Dom

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,9/10 (66 115 stemmer)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 90% fresh

Filmpolitiet: Terningkast 5

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 6, 2020 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

14. Les Misérables

Regi: Tom Hooper

Manus: William Nicholson, Alain Boublil, Claude-Michel Schönberg og Herbert Kretzmer, basert på scenemusikalen av Boublil og Schönberg, som igjen var basert på romanen av Victor Hugo.

Med: Hugh Jackman, Russell Crowe, Anne Hathaway, Amanda Seyfried, Sacha Baron Cohen, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne, Aaron Tveit og Samantha Barks.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 158 min.

Premiere: 18.01.13

Les Misérables, skrevet av Victor Hugo og gitt ut i 1862, er regnet som en av 1800-tallets største romaner. Musikalen ble satt opp for første gang i Paris i 1980, West End i 1985 og kom til Broadway i mitt fødeår, 1987. Den er nok regnet som en av de mest kjente musikalene noensinne, og boken har blitt laget film- og TV-versjon av hele fem ganger før årets forsøk. Det er den britiske regissøren Tom Hooper som står bak, en mann som stort sett har drevet med forskjellige TV-serier, men fikk et enormt gjennombrudd med The King’s Speech for tre år siden. Den sanket inn 4 Oscar, blant annet for Beste Film og Beste Regi.

Jean Valjean (Jackman) har i flere tiår vært på flukt og gjemt seg for politimannen Javert (Crowe). Han har klart å «forkle» seg som en annen mann, og adoptert til seg datteren Cosette (Seyfried) fra en meget uheldig fabrikkvinne (Hathaway).I det det går mot opprør i Paris forelsker Cosette seg i en av opprørerne, mens Valjean slites mellom å beskytte henne og seg selv, og å bli med i opprøret mot overmakten.

"Hiv o'hoi, skjegg og lite hår."

«Hiv o’hoi, skjegg og lite hår.»

Denne filmen har en stor ulempe i forhold til hva som skal til for å komme inn på mine kalendere. Det er en musikal. I de aller fleste tilfeller en tullesjanger, der blandingen av musikk, dans og drama nesten hver eneste gang tar meg ut av historien. Likevel er det altså nok sterke sider til at den klatrer helt opp på 14. plass.

På den negative siden finner vi i hovedsak en ting: snakkesynging. Dette er en musikal av typen «absolutt alt skal synges». Ikke den verste typen (som er «nå stopper vi handlingen for å synge og danse også plukker vi opp handlingen etterpå»), men det fører likevel til at mange replikker blir sunget uten at det er noen melodilinje der, og det blir slitsomt i lengden. Så til skrytet.

For meg er det ikke tvil. Les Misérables er i en egen klasse når det gjelder sangmateriale. Her bugner det over av nydelige sanger, sanger som helt på egenhånd kan få deg til å bli rørt uansett hvilken situasjon du er i når du hører dem. I tillegg er det selvfølgelig en flott, dramatisk og voldsomt tragisk historie.

Skuespillet er også av aller ypperste klasse. Hugh Jackman, Russel Crowe og Anne Hathaway er de største stjernene, og også de som leverer de beste prestasjonene. Spesielt Hathaway, som også meget fortjent vant årets Oscar for Beste kvinnelige birolle. Tom Hooper har gjort et godt valg ved å la alle synge sangene live foran kamera, som jo er mye vanskeligere å få til enn å mime og legge sangen til etterpå (både for lyd og skuespillere), men som gir mye vakrere og mer intense og autentiske sangopplevelser.

Fotoet, sammen med kulisser, kostymer og koreografi, er utrolig flott, og gir sannsynligvis de fineste bildene jeg har sett fra en musikal, og høyt der oppe innen alle sjangre, egentlig. Alt samlet gjør det at 2,5 time flyr forbi fortere enn man skulle tro. I tillegg til Oscaren til Hathaway, vant filmen også for Beste sminke og Beste lydmiksing, og var også nominert til fem andre, inkludert Beste film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (163 393 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Éin kommentar

Posta av den desember 11, 2013 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 7. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

18. Lebanon

Regi: Samuel Maoz

Manus: Samuel Maoz

Med: Yoav Donat, Itay Tiran, Oshri Cohen, Michael Moshonov og Zohar Shtrauss.

Land: Israel/Frankrike/Libanon/Tyskland

Spilletid: 93 min

Premiere: 09.04.10

Vi får et personlig innblikk fra krigen mellom Israel og Lebanon i 1982, når vi blir med i en israelsk tank, sammen med de fire soldatene som opererer den. Den eneste kontakten med omverdenen skjer gjennom små besøk fra utsiden, eller gjennom siktet for kanonen. Gjennom noen vanskelige oppdrag, får vi se hvordan gjengen takler en brutal krig, hvordan det bryter dem opp, og sveiser dem sammen. Vi får et innblikk i vanskelige avgjørelser og de store konsekvensene de kan få.

Som traileren sier, dette er tankfilmenes Das Boot. Nå fins det vel ikke særlig mange filmer som kan sies å være i sjangeren «tanks», men det er uansett til den tyske u-båtfilmen tankene går. Det er trangt, klaustrofobisk og midt i en intens situasjon. Det høres kanskje ut som om det er slitsomt, for en får nemlig ingen lufteturer ut av tanksen som tilskuer. Men det er sånn det må være, for at filmen skal fungere. Det er tungt å henge med, men du blir dratt inn i handlingen på en helt egen måte.

Det er også naturlig å trekke sammenligninger til den veldig gode Vals im Bashir, en annen selvreflekterende film laget av en israelsk eks-soldat. Det er nemlig også situasjonen til regissør Samuel Maoz, som var involvert i denne krigen. Det gir jo en ekstra dimensjon, og en slags trygghet om at dette er realistisk framstilt, og sånn det faktisk var.

 

En av solsikkene er av plast. Men hvilken? Gjett og vinn!

Skuespillet er vanskelig å bedømme skikkelig når det foregår på hebraisk, eller hvilket som helst språk en ikke forstår. Men det virker i alle fall på meg som om de fleste gjør en god jobb. Også poeng til kamerafolkene, som gir oss nye og interessante bilder fra et veldig lite rom.

Det fins mange viktige filmer om krig, og der temaene i Lebanon er lignende med mange andre filmer, så har den i hvert fall et originalt konsept, som altså fungerer både til å gjøre historien bedre, samt til å gi oss en visuell opplevelse vi ikke har sett før. Med andre ord en av de mer interessante krigsfilmene i nyere tid.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (2 675 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

Kommenter gjerne.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 7, 2010 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 2. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene. Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

24. Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street

Regi: Tim Burton

Manus: John Logan, basert på en musikal av Stephen Sondheim og Hugh Wheeler.

Med: Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Alan Rickman, Timothy Spall og Sacha Baron Cohen.

Land: USA/England

Spilletid: 116 min

Tim Burton har blitt en kulthelt uten like, spesielt for alle goth-folk og lignende. Ikke at de tar feil, han er virkelig flink på å lage mørke filmer som samtidig er morsomme og underholdende. Han har tidligere laget Batman, Edward Scissorhands og det som er min favorittfilm av hans, Ed Wood. Johnny Depp spiller i hele 6 av filmene hans, og en av dem er altså Sweeney Todd.

Den onde dommer Turpin (Rickman) får Benjamin Barker (Depp) sendt i eksil for en forbrytelse han ikke har begått, sånn at dommeren selv kan ta konen til Barker. År senere kommer Barker tilbake som Sweeney Todd, og finner ut at konen er død, og datteren er i Turpins varetekt. Han blir rasende og besatt på å få hevn. Han får hjelp av Mrs. Lovett (Carter) og starter som barberer for å drepe alle som på en eller annen måte har satt ham i denne situasjonen.

Det er en klassisk Burton-film i stil og innhold, i tillegg til at Depp spiller. I tillegg er det en musikal, som du kanskje fikk ut av traileren der oppe. Jeg pleier ikke å være så altfor glad i musikaler, men denne taklet jeg forholdsvis greit. Sangene er til tider ganske morsomme, og de inneholder for det meste fulle replikker som driver handlingen videre. Det hjelper også at historien er såpass mørk og dyster, sånn at det ikke blir en typisk musikal, som generelt pleier å være helt overlykkelige affærer.

Depp spiller veldig bra, og synger også ganske bra. Carter spiller også bra, hun får en del roller i Burton sine filmer, kanskje fordi de er forlovet og har to barn. Ikke at jeg tror det er som med Kate Capshaw i Indiana Jones and the Temple of Doom, Carter er nemlig ganske så flink. Men det aller beste skuespilleriet får vi som så ofte før fra Alan Rickman. Han er perfekt i rollen som den ondsinnede skurken Turpin, kynisk og sarkastisk som alltid.

Som sagt, sangene fungerer godt, og det var mange jeg likte her. Noen ganger kan det bli litt mye, men for det meste fungerer det godt. Kinematografien er fantasifull, og en kan nok en gang merke at det er Burton som har laget filmen. Veldig mange fine sett og kulisser i filmen også, som gir oss et stilig 1800-talls London.

Jeg vil gjerne vise et kort klipp fra filmen, der vi får høre både Depp og Rickman synge, i det som jeg husker som en av de beste sangene fra filmen. Dette er bare et kort utdrag, men det var ikke all verden å finne på youtube.

Også Sweeney Todd vant en Oscar på årets utdeling, for Beste art direction, i tillegg til nominasjoner i kategoriene Beste mannlige hovedrolle og Beste kostymer.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.8/10 (76 966 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett. (Svakt…)

Legg gjerne igjen en kommentar med ditt synspunkt!

 
10 kommentarar

Posta av den desember 3, 2008 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,