RSS

Stikkordarkiv: slåss

Julekalender 2013: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

SISTE FRIST FOR Å VÆRE MED PÅ KONKURRANSEN ER I DAG, KLOKKEN 23.59.59!

13. Pacific Rim

Regi: Guillermo del Toro

Manus: Travis Beacham og Guillermo del Toro.

Med: Charlie Hunnam, Idris Elba, Rinko Kikuchi, Charlie Day, Robert Kazinsky og Ron Perlman.

Land: USA

Spilletid: 131 min.

Premiere: 02.08.13

Også kjent som filmen det er umulig å pitche på en seriøs måte. «Altså, enorme monster-aliens kommer opp av en sprekk i Stillehavet, også bygger vi kjemperoboter og slåss med dem! Pow! Smack! Kerplunk!» (sies mens man gjør boksebevegelser i luften). Men konseptet får mer legitimitet med del Toro som regissør, en mann som har laget bra tullete eventyrfilmer før, som Blade II, Hellboy, Hellboy II og Pan’s Labyrinth. Det var også han som skulle regissere de tre Hobbiten-filmene fram til det ble Peter Jackson igjen, sånn til slutt.

I framtiden får vi besøk av svære monster-aliens som kommer opp av en sprekk i Stillehavet. De angriper kystbyer i Amerika, Asia og Australia, og verdensbefokningen må gjøre noe. De finner opp Jaeger-programmet, der de bygger kjemperoboter fylt med våpen og kjempeharde knyttnever, og setter piloter inni for å slåss med romvesenene. Det viser seg fort at ingen kan styre enn så stor robot alene, da det ødelegger hjernen, derfor må to og to «smelte sammen» hjernene sine, sånn at de helt synkront kan bestemme bevegelsene til roboten i kamp.

Kjeeempestore monstre!

Kjeeempestore monstre!

For å sette pris på denne filmen gjelder det å omfavne det tåpelige konseptet til fulle, og bare godta at det er en del av deg, dypt inne, som er veldig interessert i å se disse actionscenene. En liten del som har veldig lyst å bryte ut med en håhåhåhå-latter når en av robotene drar til et monster med et tankskip, selv om du er blitt voksen og egentlig syns at sånt er teit. For er det en ting del Toro har roen på her, så er det disse actionscenene. Bra lagt opp, spennende og morsomme.

For å dra det hele litt ned på jorda igjen, så er det et par problemer med castingen. Nærmere bestemt de to hovedrollene, Charlie Hunnam og Rinko Kikuchi. De har lite av både kjemi og karisma generelt. Det ødelegger en del, men heldigvis lever de i et univers av stilige biroller, ledet an av general Idris «Tonight we will CANCEL THE APOCALYPSE» Elba, forsker Charlie Day (kjent fra den glimrende komiserien It’s Always Sunny in Philadelphia) og del Toro-favoritt Ron Perlman som dodgy selger av romvesen-kroppsdeler i Hong Kong.

Som gammel dinosaur-fan og nåværende dyrefan satte jeg stor pris på forskjellig design av disse monstrene. Mye kult, og i tillegg så ga filmen oss en bedre forklaring på det hele enn at de bare dukket opp. Det finnes faktisk en bakhistorie her, som ikke er tilbakestående, heller en positiv overraskelse for min del. Design-delen slo også til når vi får se de forskjellige robotene laget av forskjellige nasjoner. Russerne har såklart en stor, tung og mekanisk utseende robot, mens kineserne har laget en variant med tre armer, styrt av trilling-piloter. Noen roboter er raske og smidige, andre mer stabile og pålitelige.

En av årets mest tydelige «guilty pleasures», som kan og bør få deg til å gå i barndommen. Om du gjør det, blir det i det minste mye gøyere enn om du sitter der med filmsnobbebrillene og analyserer karaktermotiver i andre akt. Nå er det bare å vente på neste Godzilla-film!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (188 597 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 12, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 12. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

13. Sherlock Holmes

Regi: Guy Ritchie

Manus: Michael Robert Johnson, Anthony Peckham og Simon Kinberg.

Med: Robert Downey Jr., Jude Law, Rachel McAdams, Mark Strong og Eddie Marsan.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 128 min

Premiere: 25.12.09

Mesterdetektiven Sherlock Holmes er vel sannsynligvis det forfatteren Arthur Conan Doyle er mest kjent for. De aller fleste har øyeblikkelig et bilde av karakteren, med pipe og deerstalker-hatt (selv om hatten kun blir nevnet i en av historiene). Det har allerede blitt laget en del filmversjoner, og denne gangen var det en av mine favorittregissører, briten Guy Ritchie, som skulle få prøve seg.

Dette er en usedvanlig slagkraftig versjon av detektiven, som i tillegg til sin logiske tankegang og egenskap til å løse mysterier har fått en rimelig grei kunnskap til kampsport. Med seg har han også følgesvennen Dr. Watson, som prøver å holde Holmes i live gjennom alkoholisme og andre problemer. En seriemorder og svart magiker, Lord Blackwood, blir fanget og drept. Men da han plutselig ser ut til å ha kommet tilbake fra graven og fortsetter med drepingen, blir Holmes nødt til å løse det intrikate mysteriet for å stoppe Blackwood en gang for alle.

Guy Ritchie er og blir kongen av underholdende actionkomedier satt til britisk jord. Han er tross alt mannen bak moderne klassikere som Snatch, Lock, Stock and Two Smoking Barrels, RocknRolla og den kompliserte og etter min mening undervurderte Revolver. I Sherlock Holmes får vi mer av signaturgrepene hans. Slåsskamper i supersakte film og vittige karakterer.

Maybe I should build a mechanical suit? Like an iron man?

Filmen er satt til den kuleste historiske tiden for London, slutten av 1800-tallet. Det oser liksom Jack the Ripper-stemning fra røykfylte brosteinsgater. Når du setter en fartsfylt actionfilm inn i dette miljøet, gir det en type film det ikke fins særlig mange av. Storslåtte kamper, etterforskning og kodeknekking satt sammen med humor er en oppskrift for mitt filmhjerte. Også et veldig fint grep å la Holmes forklare hvordan han tenker å slå folk ut, vise oss det han tenker i sakte film, og så la det skje i normal hastighet.

I tillegg fungerer Robert Downey Jr. veldig bra i rollen som Holmes, og har god kjemi med medspillerene Law og McAdams. Mark Strong, et etter hvert kjent skurkefjes (som ser mer enn middels ut som Andy Garcia, bare for å nevne det), gir oss også en underholdende skurk. Visuelt så ser det ut som en Guy Ritchie-film, og for de som er kjent med arbeidet hans betyr det selvsagt de vanlige stiliserte bildene, mye bruntoner i fargene.

Filmen ble nominert til 2 Oscar, for Beste art direction og Beste filmmusikk. Den vant ingen av dem, men var en kommersiell suksess, og det er planlagt en oppfølger, som visstnok skal komme på kino november neste år. Jeg gleder meg!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.5/10 (99 128 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Should you leave a comment? Elementary, my dear reader! You should.

 
3 kommentarar

Posta av den desember 12, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 5. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

20. Blod & Ære

(av mangel på IMDb-side (!), linker jeg til filmweb på denne)

Regi: Håvard Bustnes

Manus: Bjørn-Erik Hanssen og Håvard Bustnes

Med: Ole Klemetsen m/familie og diverse motstandere og støttespillere.

Land: Norge

Spilletid: 85 min

Blod & Ære er en norsk dokumentar om Team Klemetsen. Om Ole Klemetsen sin ferd oppover i boksesystemet, konflikter med det norske bokseforbundet, familiens sigøynerrøtter og det familien driver med nå, nemlig å jobbe som omreisende musikanter.

Jeg føler ikke jeg trenger mer beskrivelse av handlingen. Jeg visste egentlig veldig lite om Ole Klemetsen sin karriere på forhånd. Jeg fulgte ikke noe særlig med på boksing når han hadde sin storhetstid, så det var mest at jeg kjente navnet, og så stoppet det med det. Så når jeg nå fikk et første innblikk i disse fantastiske historiene, så ble jeg ganske engasjert, og i tillegg var jeg jo ikke sikker på hvem som skulle vinne kampene de viste klipp fra.

Sportsdokumentarer fungerer ganske bra på meg, siden jeg er generelt sportsinteressert. Men denne dokumentaren handler om mer enn sport. Det viktigste er nemlig forholdet mellom Ole og faren, som trente ham gjennom det meste av karrieren. Nå reiser de som sagt rundt og spiller i bryllup og lignende sammen med Ole’s bror. Det gjøres noen herlige kontrastklipp mellom luksuslivet i Las Vegas til musikantlivet på bygde-Norge.

Men selv om filmen både rører og til tider er veldig morsom, så er det sportsklippene som jeg husker best, og for eksempel det vi ser i traileren, der faren synger mobbesang til en motstander, som så tar av og hopper på han.

Det som trekker ned er det at det blir litt langsomt for min smak, til tross for at filmen kun varer i 1 time og 25 minutter. Det blir fokusert for mye på sigøynerdelen, som jeg mister litt interessen for etter hvert. Men for all del, den beste dokumentaren jeg har sett på veldig lenge, og jeg anbefaler den både sterkt og varmt.

Filmen vinner litt priser, blant annet vant den Amandaprisen for Beste dokumentar i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: Som sagt ikke noen side for filmen, verken på tittel, Ole Klemetsen eller regissøren. Første gang jeg har opplevd det.

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Ingen anmeldelse på nett.

Legg gjerne igjen en kommentar, selv om jeg tror det er få lesere som har sett denne. Dere burde!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 6

Ja, da tar vi et nytt steg videre mot toppen på listen over favorittfilmene mine. Vi vandrer fra den forholdsvis realistiske Collateral og over i en mye mer fantastisk verden. 6. plass på listen er

The Matrix (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0133093/

Regi: Andy og Larry Wachowski

Manus: Andy og Larry Wachowski

Med: Keanu Reeves, Laurence Fishburne, Carrie-Anne Moss, Hugo Weaving, Gloria Foster og Joe Pantoliano.

Spilletid: 136 min

Wachowski-brødrene, eller Wachowski-søsknene om en skal tro på ryktene som sier at Larry har byttet kjønn, har en ganske kort karriere regimessig. De begynte med Bound, før det tok virkelig av med The Matrix. Den fikk to oppfølgere, The Matrix Reloaded og The Matrix Revolutions, begge i 2003. Oppfølgerne fikk mye kritikk, og er generelt mye dårligere likt enn den første. Personlig syns jeg alle tre er veldig bra, selv om den første likevel er i en klasse for seg. I år kom den siste filmen deres, Speed Racer, som ikke var noe særlig å skryte av.

Hovedrollen i The Matrix bekles av Keanu Reeves. På forhånd var han kjent fra Point Break, Dracula og Speed. Han får hjelp av Laurence Fishburne, som også har spilt i Apocalypse Now, Mystic River og Bobby, Carrie-Anne Moss, fra Memento (tidligere nevnt på listen) og Disturbia og Hugo Weaving, som ellers kan ses i Lord of the Rings-trilogien og V for Vendetta.

Thomas Anderson (Reeves) har en vanlig kontorjobb, men driver med hacking om natten under kallenavnet Neo. En natt blir han kontaktet av Trinity (Moss), som etter hvert leder ham til Morpheus (Fishburne). Han skal dras inn i en ny verden. Det viser seg at verden som vi kjenner den egentlig er et slags dataprogram, og at menneskene er plugget inn i dette mens roboter høster energi fra kroppene våre. Ute i den virkelige verden er det få frie mennesker igjen, som bedriver motstandskampen mot robotene og gjennomsøker matrisen (the matrix) etter den utvalgte som skal redde menneskeheten.

Det høres innviklet ut, og det er det også. Første gang jeg så den var jeg vel rundt 13 år, og det kan trygt sies at jeg ikke forstod noe særlig som helst. For å illustrere kan vi ta en kikk på 5 av de første minuttene fra filmen:

Til å begynne med tror jeg jeg må ha avskrevet Trinity’s ferdigheter som vanlig strekking av virkeligheten, action-filmer er jo fulle av det. I det hun hopper over en hel gate ble jeg forvirret, og når hun løper inn i telefonkiosken og så forsvinner mens lastebilen smadrer den var jeg helt borte. Men jeg så den igjen og igjen, og nå tror jeg jeg har en ganske god forståelse av filmen.

Det er jo historien som er det mest fantastiske med filmen. Det er en genial ide bak dette her, noe som er vanskelig å komme på, men samtidig er det jo umulig å motbevise. Det tror jeg tiltaler folk. Hvem vet, kanskje er det nettopp sånn som i filmen? Dette var en film som var så original at den måtte sees.

I tillegg er det ikke til å komme unna hvor stor innflytelse filmen har hatt. Den regnes som oppfinneren av «bullet time», med det som har blitt en verdensberømt scene (se nedenfor). De visuelle effektene var helt banebrytende, og står seg veldig godt i dag, på tross av nesten 10 år med drastisk framgang. I tillegg har den banet vei for kamera som snurrer rundt handlingen og mer slow motion i actionfilmer.

Filmen er fylt med filosofi og ganske dype ideer, samtidig som det er en fullblods actionfilm med noen fantastiske actionscener. Her får vi kampsport i stor skala, i tillegg til en av de beste shoot-out-scenene noensinne.

Skuespillet er varierende, med veldig gode roller av Weaving som Smith og Pantoliano som Cypher. Keanu Reeves er jo dessverre ikke helt i toppsjiktet, men han fungerer greit i denne, siden han egentlig ikke trenger å spille så altfor mye vanskelig stoff. Manuset er vel også et litt mindre sterkt punkt, men det er absolutt greit, og i visse scener er det veldig bra. Agent Smith’s monolog til Morpheus, for eksempel.

Wachowski-brødrene skal definitivt ha skryt for visjonen, i tillegg til at det er mange veldig kule bilder her. En personlig favoritt er bildet av helikopteret langt nedenfra, mens kulehylsene regner ned over kameraet.

The Matrix vant 4 Oscar, for Beste visuelle effekter, Beste lyd, Beste lydeffektklipping og Beste klipp. På IMDb har den 8.6/10 med 296 778 stemmer, noe som plasserer den på 30. plass på Top 250. Jeg merker at jeg ikke klarer å forklare godt nok hvor bra denne filmen faktisk er. Det var en av de første filmene som fikk meg til å tenke på den lenge etter å ha sett den, og skal nok ha en del av takken for at jeg er såpass interessert i film i dag. Se traileren nedenfor, og om du ikke har sett filmen er det faktisk litt merkelig. Alle har vel sett The Matrix?

Om du er en av de normale, som har sett den, legg igjen en kommentar med din mening.

 
2 kommentarar

Posta av den oktober 25, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 13

Ok, etter et lite avbrudd for å presentere noen videoer (Pants man!!), så er jeg tilbake til å skrive om favorittfilmene mine. Som jeg skrev i forrige innlegg, er vi altså halvveis, og med kun 13 plasseringer igjen. Det får være nok introduksjon, plass nummer 13 er:

Fight Club (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0137523/

Regi: David Fincher

Manus: Jim Uhls og Chuck Palahniuk (bok)

Med: Edward Norton, Brad Pitt, Helena Bonham Carter, Meat Loaf og Zach Grenier.

Spilletid: 139 min

David Fincher er nok en av mine yndlingsregissører. Han har i tillegg til Fight Club laget Se7en, Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Det som kjennetegner han er en veldig klar visuell stil, han er flink å bruke teknologien på nye måter, og han bruker mye low-key lyssetting, ofte sammen med en litt kald blåfarge på bildene. Senere i år kommer han med en ny film, The Curious Case of Benjamin Button, og den ser jeg veldig fram til.

Fight Club har store stjerner i hovedrollene. Brad Pitt er nok mest kjent (Se7en, Snatch.), men Edward Norton (American History X og den nyeste versjonen av The Incredible Hulk) er ikke akkurat noen lettvekter han heller. I tillegg har de med seg Helena Bonham Carter (Big Fish, Sweeney Todd) og sangeren Meat Loaf.

Hovedpersonen i Fight Club (Norton) forblir navnløs gjennom filmen, og refereres til som fortelleren. Han har det egentlig ganske så kjipt, og sliter med søvnmangel. Han går på mange forskjellige slags støttegrupper, selv om han ikke kvalifiserer til å være der i det hele tatt. Der treffer han Marla Singer (Carter), som også utnytter støttegruppene på samme måte. De blir en slags rivaler. På en flytur treffer fortelleren Tyler Durden (Pitt), som har mange interessante synspunkter på verden. Når så fortelleren finner ut at leiligheten hans bokstavelig talt har sprengt pga en gasslekasje, er Durden personen han ringer for en midlertidig plass å bo. Durden får ham til å innse at det å slåss mot hverandre er en god måte å få ut aggresjon og andre opplåste følelser, og sammen starter de etterhvert Fight Club. Men fortelleren har ingen anelse om hvordan dette skal utvikle seg…

Fight Club er en utrolig kynisk film, og funker dermed absolutt best om du er i det humøret når du skal se den. Men uansett er den fylt av fantastiske replikker, morsomme, gjennomtenkte replikker som får deg til å se ting på nye måter. Så leveres de jo også veldig bra av Brad Pitt. Norton står også for sin del, men hans replikker er de med mer trist utsyn på livet. Tyler Durden har rett og slett sluttet å bry seg om hva som er riktig eller galt, og lever gjennomført etter sin egen moral.

Som tidligere nevnt er det en veldig stilig film visuelt. Umulige kameraføringer og bilder lagt inn i en enkelt frame, sånn at du merker at det er noe der, men ikke helt hva det er. Akkurat det siste er jo noe Tyler Durden liker å gjøre i filmen, der han setter inn en enkelt frame av en pornofilm inn i en tegnefilm på kino. Rett før rulleteksten gjør så Fincher den samme spøken mot oss, med et enkelt bilde av en penis.

Skuespillet er perfekt, i mine øyne, og en av hovedgrunnene til at jeg respekterer Norton og Pitt så mye som skuespillere. De blir gjerne påstått å være typiske Hollywood-stjerner, men disse to er et langt steg over de fleste andre.

I tillegg bør det jo dras fram at også slutten på denne er helt vidunderlig god, med en twist som vil få deg til å fly veggimellom av overraskelse, før de drar in rulleteksten med Where is my mind? av The Pixies. En finfin avslutning på filmen.

Filmen ble nominert til en Oscar, for Beste lydeffektredigering, men vant den ikke. Faktisk gjorde den det ikke særlig godt på kino, spesielt ikke i USA. Men senere har den blitt en kulthit, og har solgt i mengder på dvd. På IMDb har den 8.7/10 med 281 274 stemmer, noe som plasserer den på 23. plass på top 250. Som alltid, se på traileren nedenfor, og se filmen etterpå. Det er en av de smartere filmene du finner, etter min mening.

Har du, trofaste leser som fremdeles henger med, sett Fight Club? I såfall vil jeg gjerne vite hva du syns om den. Legg igjen en kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 2, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,