RSS

Månadleg arkiv: november 2008

7 underlige ting hørt på bussen

Har du tatt bussen noen gang? Har du noen gang hørt noen på bussen si noe? Har du tenkt over det de sier, og innsett at det er fullstendig absurd, eller underlig om du vil? Det har jeg. Her kommer 7 utsagn jeg har samlet sammen, alle personlig overhørt av meg på en busstur.

7. «Akkurat som den «Catch Me If You Can». Eg har sinnsykt lyst å barre gjør sånn så det.»

Catch Me If You Can er en film der Leonardo DiCaprio spiller en dritflink svindler som overbeviser folk om at han er både lege og pilot. Men det faktum at sitatet blir uttalt av en jente i 14-årsalderen, gjør at jeg blir litt tvilsom til om hun faktisk kommer til å gjennomføre det. Det kan være at hun egentlig refererer til en kvinnelig karakter i filmen, og at hun bare vil bli forført av DiCaprio. Da syns jeg det er en ganske tungvint måte å si at du liker DiCaprio på. I en helt annen situasjon ble forøvrig Catch Me If You Can omtalt av en annen 14-årig jente som «Å, eg visste ikje an va sååå gammale.», siden den er fra 2002. Men det var ikke på en buss.

6. (Høgt!) «DU! KA SANG E DETTA FRA?!? LALA LA LA LALA LA LA!!!»

Drittsekker med altfor høy musikk på øretelefonene er vanlig kost på en busstur. Men han her tok det til et helt nytt nivå, med å gaule ut til kameraten et spørsmål fulgt opp av full sang og lalling. Kameraten visste ikke svaret, men det viste seg å ikke være noen quiz. Drittsekken lurte oppriktig på hva slags sang han nettopp hadde kommet på. Jeg regner med han brukte resten av dagen på å gå rundt og rope den samme replikken til alle han møtte. Noen andre som har peiling på hva slags sang LALA LA LA LALA LA LA er hentet fra? All hjelp mottas med glede.

5. «Hu ser ikkje SÅ guttete ut. E barre litt kraftige i knernå og….stellet.»

Hva i all verden er det det snakkes om her? En jente som ser guttete ut? Hvor kraftige knær må du ha for at de skal være maskuline? Hva slags «stell» er det egentlig det refereres til? Har hun kraftige pupper eller kratig underliv? Hvordan er et underliv kraftig, i såfall? Jeg har så mange spørsmål, og fikk så lite svar. Den pausen før det siste ordet er også fylt med skam. Jeg tror ikke vennegjengen snakker så mye om stellet til den aktuelle jenta.

4. (på telefon) «Neida, me barre tar og flytte rundt på penger litt ei stund, så går det bra detta.»

Enda mer underlig, er jeg plutselig vitne til en eller annen korrupt toppleder med lyssky forretninger? I hvilke andre sammenhenger kan en egentlig komme seg ut av det med å «flytte rundt på penger»? For meg virker dette absolutt kriminelt tvers gjennom. Men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han havner i problemer, viss han er dum nok til å snakke om ulovlighetene sine på telefonen på bussen.

3. «Ja, han har fått tak i ei russiske hora. Han dele med oss viss me vil ha.»

Ekstra ubehagelig at dette blir sagt i en samtale mellom tre unge karer, og jeg er den eneste andre i bussen, litt foran dem. Seriøst, så avsmak jeg fikk av disse folkene. «Hei folkens, ska me dela ei hora?» Herliga London. Også en økonomisk blunder av han som faktisk har skaffet den russiske hora, viss han villig vekk deler den med de tre andre. Med mindre han gjør det under den forutsetning at de kjøper seg inn i hora (Håhåååå!). Det vil jo heller ikke gi mening, siden jeg tviler på at hora tar betalt kun for tid, men sikkert per person også. Men kanskje det er grupperabatt for guttegjenger som liker å slå knyttnevene sammen i situasjoner der de fleste andre ville vært fullstendig rettmessig ukomfortable.

2. (på telefon) «Kossen du åpne dørå? Du barre stikke fingeren inn! Ytterdørå? Då låse du opp, også videre inn. Nei. Nei. Gå rundt og opp, også inn bak.»

Dette var gøy å høre på. Hvor dum er den personen i andre enden av linjen? Jeg velger å nekte for at det er et barn, siden det er mye morsommere om det er en voksen person. Han ringer kona si, Annemagda, og spør: «Du, kossen e det eg åpne dørå?» Annemagda tror umiddelbart han snakker om den merkelige døra inn til kottet, der håndtaket er falt av, så hun gir han rådet om å stikke fingeren inn i hullet, for så å dra døra opp. «Ka, trur du eg e heilt idiot?!? roper Hans Kåre irritert, han har tross alt lært seg å åpne den døra etter 5 år med miljøtrening. «Ytterdørå! Kossen åpne eg den?? Der e ikkje någe hål te fingeren!» Annemagda blir litt overrasket over dette, han pleier ikke å få komme hjem fra «fabrikken» der han «jobber» så tidlig, og i det minste ikke uten ledsager. Hun vet han ikke har noe konsept om nøkler, men prøver likevel. «Då låse du opp», sier hun, før hun legger til «også videre inn.» Best å ikke ta noen sjanser. «Kan ikkje du låsa opp viss eg tar telefonen innte dørå?», spør han håpefullt. «Nei.» Hun visste at å gi han telefon var en dårlig ide. «Kan eg fly opp på taket og gå ner gjennom pipå?» «Nei.» «Ikke ennå», tenker hun alvorlig. «Men ka ska eg gjør???» Hans Kåre er på gråten. «Gå rundt og opp, også inn bak.» Annemagda vet tre retningsbeskrivelser i en setning vil sette Hans Kåre i en lettere transe av forvirring og avsky, sånn at hun får tid til å ta bussen hjem og sende ham inn på kottet med pog-samlingen.

1. «Eg ELSKE feite folk som tatovere dollartegn på valkene sine!»

Så fantastisk spesifikt. For å ha sjans på denne dama, må du først og fremst være feit. Feit nok til å ha valker. Så må du være villig til å tatovere deg. Du kan kanskje ha andre tatoveringer, det sies det ingenting om, men det er nok best å være tatoveringstom på forhånd. Så må du få deg noen tatoveringer av dollartegn på valkene dine. Det er uklart om hun elsker alle feite folk som tatoverer et dollartegn på en valke, eller om hun elsker en feit person som tatoverer dollartegn på alle valkene sine. Tror det lureste for deg er å tatovere et dollartegn på hver valke. Nå kan det selvfølgelig være at hun er så spesifikk at hun kun elsker denne feite personen MENS han (eller hun) tatoverer dollartegnene på alle valkene sine, og at hun ikke kan fordra han etter at han er ferdig. Hun vil alltid være på jakt etter feite folk som akkurat nå tatoverer dollartegn på valkene sine, sammen med «Jeg elsker damer som spiser biff med løk og pasta rundt klokken 14.00 på søndager»-mannen og «elsker menn over to meter med halvlangt hår og briller, som skriver blogginnlegg om merkelige ting de har hørt på bussen, tidlig en lørdag ettermiddag i november»-dama (regner med hun er skikkelig koslig og morsom).

Takk for at du holdt ut helt ned! Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde jeg satt pris på.

 
16 kommentarar

Posta av den november 15, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

 
3 kommentarar

Posta av den november 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 2

Nest siste innlegg i denne serien, hvor jeg har presentert favorittfilmene mine en etter en. I dag skal det handle om den nest beste filmen jeg vet om. Andreplassen går til

Heat (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0113277/

Regi: Michael Mann

Manus: Michael Mann

Med: Al Pacino, Robert De Niro, Val Kilmer, Jon Voight, Tom Sizemore, Diane Venora, Amy Brenneman og Ashley Judd.

Spilletid: 171 min

Så er vi altså tilbake til favorittregissøren min, allerede presentert en gang i innlegget om Collateral. Heat er det definitive mesterverket hans, faktisk en film han laget to ganger. Først med TV-filmen L.A. Takedown fra 1989, før han så gjorde den på nytt med Heat. Jeg har ikke sett den første, men alt tyder på at den er en svak versjon i forhold til Heat.

Dette er jo da også en av tre filmer hvor både De Niro og Pacino er på rollelisten. Først ute var The Godfather: Part II, uten at de noensinne spilte mot hverandre. Så kom altså Heat 21 år senere, der de har et par scener sammen, og nå i år kom Righteous Kill, der de spiller sammen gjennom nesten hele den halvgode filmen. De Niro og Pacino bli vel regnet som to av de beste skuespillerne noensinne, De Niro fra filmer som Taxi Driver, Raging Bull (mitt innlegg) og The Deer Hunter og Pacino fra filmer som The Godfather, Dog Day Afternoon og Scarface. I Heat har vi i tillegg store stjerner i Val Kilmer og Jon Voight. Legg også merke til Amy Brenneman, i Norge sikkert mest kjent for tv-serien Judging Amy, og en mindre rolle fra Dennis Haysbert, som spilte presidenten i de første sesongene av 24, for ikke å snakke om en ung Natalie Portman som Al Pacino’s stedatter.

Heat tar for seg begge sidene av loven. Neil McCauley (De Niro) leder en gruppe ranere som utfører et kupp mot en armert bil, men ting går galt når det nye medlemmet av teamet bestemmer seg for å skyte en av vaktene i bilen. Vincent Hanna (Pacino) og teamet hans blir satt på saken. Ranerne bestemmer seg for å gå for et siste ran før de gir seg, et stort bankran, og til tross for at de merker at politiet begynner å nærme seg, vil de gjennomføre det. Samtidig skjer det ting i både McCauley og Hanna sine privatliv. McCauley treffer en dame (Brenneman), og prøver å holde jobben sin hemmelig for henne, mens Hanna har problemer med kona, som har åpenlyse forhold til andre menn.

Dette er en film som er ganske lang, men det merker du absolutt ingenting til. Det er stappfullt av ting som skjer til alle tider, og det er en fin blanding av action og spenning på den ene siden og drama og personlige problemer på den andre. Det er kanskje en klassisk historie med politi og røver, men i såfall er det den klart beste versjonen av denne historien jeg har sett.

Skuespilet er helt glimrende. Pacino holder seg hele tiden på grensen til overspilling, med roping og underlige replikker. Men det funker i sammenheng med karakteren hans, og det er veldig underholdende å se på. De Niro spiller litt mer rolig, karakteren hans er veldig kalkulerende og kan ofte være kald. Når disse to møtes i den berømte restaurantscenen, så er det et fantastisk møte mellom to folk som egentlig er ganske like, til tross for å være på hver sin side av loven. Men for all del, her er det bare bra skuespill over hele linja. Solid arbeid av castet.

Visuelt sett er filmen helt nydelig. Spesielt godt liker jeg en scene i De Niro sin leilighet, der alt er veldig blått. Men som i Collateral, så får Mann LA til å se veldig bra ut, kanskje spesielt om natten.

Når det gjelder actionsekvensene, så vil jeg si at hele scenen som følger bankranet er den beste shootout-scenen jeg noensinne har sett. Helt genialt gjennomført, både når det gjelder kameraføring, skuespill, spenning, hele greia. Et klipp fra scenen, der Val Kilmer lader om våpenet sitt, har blitt brukt som eksempel for militære, som har fått beskjed at om en skuespiller kan gjøre det så fort, kan de det også.

Et av yndlingssitatene mine er Neil McCauley’s motto: «Don’t let yourself get attached to anything you are not willing to walk out on in 30 seconds flat if you feel the heat around the corner.» Det fører opp til en veldig bra scene senere i filmen, hvor McCauley må sette regelen sin på prøve.

Det som er så fint med at vi følger både McCauley og Hanna, er at vi egentlig ikke vet helt hvem vi skal holde med. Vi har definitivt empati for begge. Vi vil at McCauley skal klare å gjennomføre ranet og komme seg bort, samtidig som vi vil at det moralsk rette skal skje, at Hanna fanger ham. Denne bkandingsfølelsen følger oss gjennom hele filmen, helt frem til slutten. Slutten, som er en av de beste jeg vet om. Helt perfekt, etter min mening. Moby sin sang, «God moving over the face of the waters», begynner å spille, vi får de siste replikkene, og et overveldende bra siste bilde. Jeg føler at filmen er avsluttet, og selv om jeg er lei for at den ikke varte lenger, så ser jeg at det var den åpenbare plassen å stoppe det på.

Heat er en moderne klassiker, som ikke ble nominert til en eneste Oscar. Om jeg har sagt i tidligere innlegg at filmer ble snytt, så er det ingenting mot denne. Her burde det vært Beste film, Beste regissør, Beste kinematografi, garantert Beste lyd, minst et par skuespillernominasjoner (De Niro, Kilmer). Oscarutdelingen i 1996 er nærmest en skandale for å ha oversett denne og for det meste Se7en (mitt innlegg). I det minste får også Heat god karakter på IMDb, 8.2/10 med 109 782 stemmer. Det gir den 134. plass på top 250 (som jeg selvfølgelig også syns er altfor lavt). Som alltid, se traileren nedenfor.

Fun fact om mine favorittfilmer av Michael Mann: Heat begynner på en undergrunnsstasjon og slutter på en flyplass, Collateral begynner på en flyplass og slutter på en undergrunnsstasjon. For øvrig bruker også Neil McCauley fra Heat og Vincent fra Collateral så og si like grå dresser, og de benytter seg av samme teknikk når de kvitter seg med folk. To i brystet, en i hodet.

Har du sett Heat? Da er du en av de heldige som kan legge igjen en begrunnet kommentar nedenfor. Viss du ikke har sett den må du legge igjen en ubegrunnet kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den november 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 3

Da er vi inne i topp 3. Inne på pallen. Inne på bronseplassen, hvis det hadde vært en olympisk øvelse, eller verdensmesterskap eller noe sånn. Det er det ikke. Det er kun en liste over yndlingsfilmene mine. Men det er fint nok det, vi trenger ingen medaljer for å kose oss. 3. plass på listen er

The Shawshank Redemption (1994)

http://www.imdb.com/title/tt0111161/

Regi: Frank Darabont

Manus: Frank Darabont, basert på novelle av Stephen King.

Med: Tim Robbins, Morgan Freeman, Bob Gunton, William Sadler og Clancy Brown.

Spilletid: 142 min

Frank Darabont er en ganske flink regissør som kun har laget 4 spillefilmer. The Shawshank Redemption er den klart beste, men i likhet med den er to av de andre filmene hans adapsjoner av Stephen King-bøker. Den veldig gode The Green Mile og The Mist (som jeg ikke har sett). I tillegg står han bak The Majestic, med Jim Carrey i hovedrollen.

Morgan Freeman ble jo presentert i forrige innlegg, om Se7en. Tim Robbins er en av mine yndlingsskuespillere, og utenom denne, spiller han i Mystic River, The Player og Jacob’s Ladder. De andre skuespillerne er mindre kjente navn, som dukker opp med jevne mellomrom i tv-serier og mindre roller i filmer.

Andy Dufresne (Robbins) blir dømt til fengsel på livstid for drapet på kona og elskeren hennes, til tross for alle sine påstander om å være uskyldig. Han blir sendt til Shawshank fengsel i 1947. Der har han naturlig nok store problemer med å finne seg til rette, med en knallhard bestyrer (Gunton) som gjør livet hans vanskelig. Men så treffer han Red (Freeman), en annen innsatt. Red blir veien hans inn, og etter hvert klarer han å oppnå respekt av både innsatte og voktere. Men Andy har større planer.

Det er sjelden du får se en film som så bra som denne. Trist, inspirerende, spennende, den har det meste. Når jeg var yngre hadde jeg det inntrykket at sjangeren drama, det var kun kjedelige filmer, sånne som de viste på onsdagskvelden på TVNorge. The Shawshank Redemption var filmen som endret det for meg. Rett og slett en veldig veldig god historie, all ære til Stephen King for den. Det er også deilig med filmer som denne, der du har så mye empati for karakterene at du syns det er skikkelig fælt når dårlige ting skjer for dem, og du får lyst til å juble når det endelig går deres vei et øyeblikk. En av yndlingsscenene mine i filmen er når Andy benytter en mulighet til å låse seg inne på bestyrerens kontor for å spille Mozart over høyttaleranlegget:

Skuespillet er helt perfekt. Det er ingen jeg ville byttet ut i denne filmen. Alle passer så godt til rollene sine, og du glemmer helt ut at de faktisk spiller til tider. De får jo selvfølgelig hjelp av manuset, som er veldig fint skrevet. Mange gode dialoger, spesielt mellom Andy og Red. Det er også ganske betryggende å ha fortellerstemmen til Morgan Freeman over det hele. Det har jo blitt en slags standard å måle seg opp mot etter hvert.

Den er filmet veldig elegant, på den måten at du ikke merker mye til det. Ikke så mange flashy effekter her, men absolutt effektiv filmskaping. Som vi så i eksempelet over, mange fine kjøringer. Også veldig bra musikk gjennom hele filmen.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si. Er vanskelig å beskrive de gullkornene av noen scener som befinner seg i denne filmen. Er en av de filmene som jeg sitter igjen med best følelse i kroppen etter å ha sett. Den ble nominert til 7 Oscar, i kategoriene Beste film, Beste mannlige hovedrolle, Beste klipp, Beste kinematografi, Beste originalmusikk, Beste lyd og Beste manus basert på annet materiale. Den vant dessverre ingen, men det var et godt år. Den tapte til henholdsvis Forrest Gump, Forrest Gump, Forrest Gump, Legends of the Fall, The Lion King, Speed, Forrest Gump. Av dem er det egentlig bare Beste film jeg absolutt ville gitt til The Shawshank Redemption.

På IMDb har The Shawshank Redemption blitt stemt fram til den æren å ligge øverst på top 250, i hvertfall for øyeblikket. 9.2/10 med 382 770 stemmer plasserer den komfortabelt på topp, og nesten 60% av stemmene er 10/10, min inkludert, såklart. Se traileren nedenfor, og uansett hvem du er, vil jeg faktisk anbefale denne filmen på det sterkeste. Alle burde se den.

Har du sett den? Legg gjerne igjen din mening om den i en kommentar.

 
2 kommentarar

Posta av den november 2, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,