Julekalender 09: 24. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut. Resultater i bunnen av innlegget.

Det er julaften, og du får den beste filmen 2009:

1. Slumdog Millionaire

Regi: Danny Boyle og Loveleen Tandan (med-regissør i India)

Manus: Simon Beaufoy, basert på boken av Vikas Swarup.

Med: Dev Patel, Saurabh Shukla, Anil Kapoor, Rajendranath Zutshi og Freida Pinto.

Land: Storbritannia

Spilletid: 120 min

Premiere: 23.01.09

Danny Boyle slo gjennom midt på 90-tallet med Trainspotting, og har siden det gitt oss flere gode filmer. Den undervurderte The Beach, den glimrende «zombie»-filmen 28 Days Later…, der en epidemi av raseri-infiserte mennesker lager dommedagsstemning i England. Og så bør nok også Sunshine nevnes, en av de visuelt fineste science-fiction-filmene som er laget, men som dessverre har en veldig skuffende siste akt, og dermed ender opp som en gjennomsnittlig film.

Jamal Malik, en 18 år gammel foreldreløs gutt som vokste opp i slummen i Mumbai i India, er med på den indiske versjonen av Vil du bli millionær. Han har gjort det utrolig bra, og er kun et spørsmål fra topp-premien på 20 millioner rupier. Men når programmet slipper opp for sendetid og må ta pause til neste gang, blir Jamal arrestert av politiet, som mistenker at han jukser. Jamal forteller historiene fra oppveksten som forklarer hvordan han har svarene på alt han har blitt spurt om. Vi får et innblikk i en vanskelig oppvekst, med innslag av vennskap, kriminalitet, fattigdom og ikke minst kjærlighet.

Jeg har egentlig sansen for en god tragisk historie når det gjelder film, men må jo innrømme at det er få ting som er bedre enn en skikkelig feel-good-film. Såklart forutsatt at vi får nok grunn te å føle oss bra sammen med hovedkaraterene. Slumdog Millionaire har den perfekte balansen mellom forholdsvis fæle ting og de herlige øyeblikkene.

«Who wants to be a millionaire? A: You, B: Me, C: My outstretched arms or D: Frithjof Wilborn.»

Skuespillet er absolutt bra nok, helt uten kjente fjes for min del. Men jeg tviler ikke på at mange av de involverte helt sikkert har masse fans i India, med tanke på at det er der verdens største filmindustri holder til.

Alt det tekniske er veldig bra. Fine bilder, bra musikk, lyd. Men det er historien som er det aller beste med filmen, og hvordan den blir fortalt. Vi hopper frem og tilbake, mellom forhøret og Jamals fortellinger fra barndommen. Det er veldig fantasifullt satt sammen, sånn at du som publikummer blir sittende og gjette gjennom hele filmen.

Så har den også en av de eneste sang- og dansenummerene jeg har likt skikkelig godt, det sitter veldig fint under rulleteksten som en påminnelse om at dette er fra India og Bollywodd på mange måter. Filmen vant hele 8 Oscar tidligere i år. Beste film, Beste regi, Beste klipp, Beste kinematografi, Beste manus basert på tidligere utgitt materiale, Beste lyd, Beste filmmusikk og Beste originale sang. Og jeg unner den alle sammen, for dette var den beste filmen jeg så på kino i 2009!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.4/10 (149 201 stemmer, noe som plasserer den på 76. plass på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 6

Konkurranseresultatet:

1. Audun (plassering 1,2,3 og 6)

2. Ottar Karsten Hostesaft (plassering 1,3,5 og 6)

3. Stein Galen (plassering 1, 3, 2/8 og 11)

Så kan det diskuteres om Stein Galen burde få andreplass, siden hans tips «Ukjent festivalfilm» kan regnes som både It Might Get Loud (2) og La Journée de la Jupe (8). På den ene siden så er det jo lurt å tippe en ukjent festivalfilm, siden det faktisk var nærmest umulig for ham å tippe It might get loud, men samtidig så er det jo litt på kanten å godkjenne det som må kunne kalles et gruppetips. Så jeg ender opp med å gi andreplassen til Ottar, som då også hadde alle sine blant de seks beste.

Gratulerer til Audun med klar førsteplass, men her er det jo god tipping over hele linja! Takk for deltakelsen, så satser jeg på å «se» dere igjen om et år. Jeg ser på bloggen sine treff at det har vært noen lesere i år også, og det liker jeg godt.

Følg med i romjulen, da skal jeg nok få lagt ut den komplette listen min over årets filmer, om noen skulle være interesserte i det. Da gjenstår det bare og takke for selskapet. Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig jul! Jeg lar radioresepsjonen spille oss ut:

Julekalender 09: 23. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds (3), The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire,  It Might Get Loud, Inglourious Basterds (3) og District 9 (6).

Det er lille julaften, og du får den nest beste filmen 2009:

2. It Might Get Loud

Regi: Davis Guggenheim

Manus: Ikke basert på manus.

Med: Jimmy Page, The Edge pg Jack White.

Land: USA

Spilletid: 98 min

Premiere: Foreløpig ingen norsk premiere.

It Might Get Loud var en av filmene jeg så på filmfestivalen i Berlin i februar. Det var andre gang den ble offisielt vist, og første gang i Europa. Før filmen begynte kom regissøren og The Edge opp og snakket litt om filmen, og jeg skal ikke nekte for at jeg var litt starstruck over å se en film i samme sal som gitaristen i det som nok er mitt favorittband. Når det gjelder Davis Guggenheim, så er nok det mest kjente han har laget klimadokumentaren til Al Gore, An Inconvenient Truth.

It Might Get Loud er den elektriske gitarens historie sett gjennom tre generasjoner med musikere. Jimmy Page fra Led Zeppelin og the Yardbirds, The Edge fra U2 og Jack White fra The White Stripes og the Raconteurs. Guggenheim blir med dem til steder de kommer fra, steder de har laget musikken sin, og snakker med dem om inspirasjoner og minner. Så ender de altså opp sammen, i et stort varehus. Der snakker de tre sammen en stund, før de til slutt har en jam session.

Jeg syns det er et veldig fint utvalg av artister her. Jimmy Page, med den klassiske rocken fra 60- og 70-tallet. The Edge, med mindre fokus på gitarsoloer, og mer på hva slags lyder en faktisk kan få ut av gitaren ved hjelp av forskjellig teknologi. Jack White, som nok er den jeg på forhånd kanskje likte minst, men som er en utrolig interessant person.

Bytt ut gitarene med banjoer, og du har en det en mexican standoff burde være.

Filmen er full av øyeblikk som er gode i seg selv. Triste historier, morsomme situasjoner. Jimmy Page som forteller om og hører på favorittsangen sin. The Edge som viser hvor lite han egentlig spiller under Elevation. Jack White som bygger seg en liten gitar av tre, spiker og en flaske. Scenene med Jack White har fått litt ekstra dramatiske virkemidler. De er mer stiliserte, og han har også med seg en liten gutt som ser ut som en liten versjon av ham selv.

Musikken er selvfølgelig i fokus, og for en musikk! Utrolig mye bra i denne filmen. Av gamle konsertbilder, så var det et høydepunkt for meg med U2-klippene, siden det er de jeg liker klart best av de involverte. Men for all del, når de tre spiller sammen mot slutten, så tar det det hele opp på et nytt nivå.

Kort sagt så er det gøy å høre på historiene disse legendene forteller. De er så karismatiske, så lidenskapelig opptatt av musikken. Det var en av de kuleste kino-opplevelsene jeg har hatt, og vi klappet både lenge og vel etter at rulleteksten var gått. En rulletekst som for øvrig ble akkompagniert av en veldig fin versjon av sangen The Weight, originalt av The Band.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.6/10 (766 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse

VG: Ingen anmeldelse

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

Julekalender 09: 22. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, It Might Get Loud og District 9 (6).

To dager igjen til jul, og vi får den tredje beste filmen 2009:

3. Inglourious Basterds

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: Brad Pitt, Mélanie Laurent, Christoph Waltz, Eli Roth, Michael Fassbender, Diane Kruger, Daniel Brühl, Til Schweiger, Gedeon Burkhard og Jacky Ido.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 153 min

Premiere: 21.08.09

Viss du ikke har hørt om Quentin Tarantino er du vel virkelig ikke særlig filminteressert? Mannen skrev True Romance, han skrev og spilte i From Dusk Till Dawn sammen med George Clooney! I tillegg har han regissert noen halvgode filmer som Reservoir Dogs, Pulp Fiction, Jackie Brown, Kill Bill vol. 1 og 2 og Death Proof. Mannen er blitt en legende, mye på grunn av at han ennå ikke har laget en dårlig film.

Vi befinner oss i det okkuperte Frankrike under andre verdenskrig. «The Basterds» er en gruppe jødisk-amerikanske soldater som har i oppdrag å spre frykt gjennom det tredje riket. Dette gjør de ved å jakte ned og skalpere nazistene. De krysser skjebner med en fransk kinoeier (Laurent) som så familien sin bli drept av SS-offiseren Hans Landa (Waltz). Når Frederick Zoller (Brühl), en tysk krigshelt, føler seg tiltrukket av henne, hjelper han henne med å sette opp en spesiell premierevisning av filmen om hans fantastiske dåder. Ikke nok med det, han lover at mange av de største tyske offisere vil dukke opp. Den hevnhungrige franske kvinnen øyner en åpning for rettferdighet, og får villig hjelp av «The Basterds».

Tarantino har kommet opp med en utrolig morsom og underholdende historie. Han gir fullstendig blaffen i om det er historisk korrekt eller ikke på mange punkter, og det gjør ingenting. Twister kommer og går, og alt henger sammen på en herlig måte. Typisk Tarantino.

Det visuelle er veldig bra. Tarantino viser nok en gang at han også vet å instruere kameramannen. For fans vil det være mange gjenkjennelige bilder, kanskje spesielt «the trunk shot», bare uten et bagasjerom i dette tilfellet. Og selvfølgelig, soundtracket er nærmest perfeksjon, med mye musikk av Ennio Morricone (kanskje tidenes beste filmmusikk-komponist).

Castet inneholder alt fra etablerte stjerner til mer ukjente mennesker. Brad Pitt er mannen som vet å velge rett manus, og han trives åpenbart i denne rollen. Diane Kruger er også et forholdsvis kjent fjes, mens Eli Roth kanskje er mest kjent som regissør (Hostel). Vi får også en scene med Mike Myers (Austin Powers), samt at tv-serie-seere vil kjenne igjen B.J. Novak fra The Office US og Samm Levine fra Freaks and Geeks.

«Wipe that stupid smirk off my face!»

Men den aller aller beste skuespillerprestasjonen i denne filmen finner vi i Christoph Waltz som skurken Hans Landa. Ikke bare imponerer han med kjennskap til veldig mange språk, men han spiller også skurken kaldt, veldig effektivt og skremmende. I det som må ta prisen for årets åpningsscene ser vi ham foreta et rolig forhør med en bondefamilie for å finne ut om de gjemmer jøder. En mer intens,  bra fotografert og velspilt scene skal du lete lenge etter!

Tarantinos spesialitet er hans velkjente dialoger. Han kan få scener til å gli i det uendelige uten at jeg mister interessen. I Inglourious Basterds klarer han å gjennomføre det med en leken morsomhet, i tillegg til at det er ulidelig spennnende opptil flere ganger. Komiske høydepunkt inkluderer Pitt på italiensk, i tillegg til en så fantastisk slutt at jeg lo godt og lenge (akkurat som med slutten av Death Proof).

Christoph Waltz vant prisen for Beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes, og filmen er nominert til 4 Golden Globes; Beste film (drama), Beste regi, Beste manus og Beste mannlige birolle (Waltz). Tarantino har gjort det igjen. En utrolig sebar 2,5-timer, nok en gang. Hvor lenge blir det til neste? Jeg har hørt rykter om Kill Bill: Vol. 3 i 2014.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.5/10 (109 083 stemmer, den er plassert som nummer 68 på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 6

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

Julekalender 09: 21. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, It Might Get Loud og District 9 (6).

Tre dager igjen til jul, og vi får den fjerde beste filmen 2009:

4. Frost/Nixon

Regi: Ron Howard

Manus: Peter Morgan, basert på sitt eget teaterstykke.

Med: Frank Langella, Michael Sheen, Sam Rockwell, Kevin Bacon, Matthew Macfadyen, Oliver Platt og Rebecca Hall.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 122 min

Premiere: 13.02.09

Ron Howard burde være et navn mange kjenner igjen. Han har de siste årene nærmest spesialisert seg på drama fra virkeligheten som så blir nominert til Oscar. A Beautiful Mind, Cinderella Man, Apollo 13. Alle med høy kvalitet og kanskje litt lite originalitet. Men gjennomførte filmer. Han har også hatt vekslende hell med thrillere som Ransom og The Da Vinci Code.

Richard Nixon gikk av som president i 1974, og slapp på mange måter unna hele Watergate-spørsmålet da han ble benådet av arvtageren Ford. David Frost er en talkshow-programleder fra England som satser alle pengene han har (og en del han ikke har) på å få lage et eksklusivt intervju med Nixon om hele karrieren hans. Når tilbudet blir stort nok, og fordi Nixon regner Frost for å være en lettvekter, går avtalen i boks.

Dette er min type film. Jeg har utrolig sansen for drama basert på ekte hendelser. Ron Howard har blitt litt av en «go-to»-type når det gjelder disse filmene, siden han har laget flere veldig gode de siste årene. Teknisk er også denne i aller øverste kvalitet. Ingenting å utsette på kinematografien, lyssetting, lyd, osv.

«There’s something hideous growing on your neck. Oh, it’s just your head. Never mind.»

Skuespillet bærer såklart filmen, og om Langella kanskje ikke helt har det fysiske utseendet som Nixon, så er stemmen veldig bra, og han selger hele rollen utrolig bra. Michael Sheen, som du kanskje så som Tony Blair i The Queen, har nok en litt enklere rolle, men han takler fint å bli satt opp mot Langella, og holder like høyt nivå. Så har vi også et veldig bra støttende cast, med Rockwell og Bacon som de som står frem som de beste.

Det som imponerer meg mest er likevel hvor spennende denne filmen er, spesielt mot slutten av intervjuene. Selv om jeg visste utfallet til en viss grad, selv om jeg selvfølgelig er klar over at det er en film, så var det en sitrende spenning fra nesten hvert spørsmål og hvert svar. Det er det som er tegnet på et skikkelig godt laget drama, når du har levd deg helt inn i filmen. Det er noe av det beste en kan oppnå som publikummer.

Frost/Nixon ble nominert til 5 Oscar-priser, i kategoriene Beste film, Beste regi, Beste mannlige hovedrolle (Langella), Beste manus basert på tidligere publisert materiale og Beste klipp.Jeg har allerede anskaffet meg denne på dvd, og selv om den kanskje ikke hadde helt samme feelingen som da jeg så den på kino, så er det fremdeles en av årets beste filmer, og vel verdt en titt!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.9/10 (30 162 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

Julekalender 09: 20. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, The Hangover og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, It Might Get Loud og District 9 (6).

Fire dager igjen til jul, og vi får den femte beste filmen 2009:

5. The Hangover

Regi: Todd Phillips

Manus: Jon Lucas og Scott Moore.

Med: Bradley Cooper, Ed Helms, Zach Galifianakis, Justin Bartha, Heather Graham, Ken Jeong og Mike Tyson.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 100 min

Premiere: 19.06.09

Todd Phillips er mannen bak rølpekomedier som Road Trip og Old School, i tillegg til Ben Stiller/Owen Wilson-samarbeidet Starsky & Hutch. Det er jo generelt godt likte filmer, uten at de vel kan regnes for komiske mesterverk. Så var det jo også i hovedsak traileren som gjorde at jeg hadde en del forhåpninger da jeg skulle se The Hangover.

Fire kamerater reiser på utdrikningslag til Las vegas. Når de våkner opp neste dag er det i et ødelagt hotellrom, det er en tiger på badet, en baby i skapet og brudgommen er fullstendig borte vekk. De tre gjenværende kameratene må prøve å finne ut hva de gjorde forrige kveld, for så å finne ut hvor brudgommen kan befinne seg.

Det lureste grepet The Hangover gjør i forhold til en «vanlig» komedie, er at den ikke viser oss noe av selve kvelden og natten der alt går galt. Vi følger dem opp til de skal begynne kvelden, men hopper så til neste morgen. Dermed får vi mer og mer absurde situasjoner etter hvert som de nøster opp hva som faktisk har skjedd.

Bevis for teorien om at dess større vinkel du har på leningen din, dess kulere er du.

Phillips har samlet en veldig fin gjeng skuespillere. Ed Helms kjenner nok mange fra tv-serien The Office (den amerikanske versjonen), mens Bradley Cooper og Zach Galifianakis kanskje er mer ukjente. Men det er Galifianakis som får de meste av latterne her, som den klart merkeligste karakteren. Som alle gode komedier, så er det også noen hysterisk morsomme småroller. Mike Tyson dukker opp som seg selv, mens Ken Jeong kanskje er filmens høydepunkt som halvgal kinesisk gangster. For fans av Arrested Development er det også gøy med Jeffrey Tambor i rollen som brudens far.

Kamera-arbeid er jo vanligvis ganske ordinært i komedier, og det er det også her. Men noen kule grep får vi, spesielt satte jeg pris på en veldig fin parodi/homage til Rain Man. Også skryt for et bra og passende soundtrack.

Det er lite mer å si. The Hangover tar plass som en av tidenes morsomste komedier, og viss du ikke så den på kino har du gått glipp av en herlig opplevelse. Årets klart morsomste film!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.0/10 (87 114 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 3 (Manglende karisma? For stutt i forhold til andre komedier? Sjelden har vel Morten Ståle Nilsen vært mer i utakt med det generelle publikum.)

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!