RSS

Stikkordarkiv: musikk

Julekalender 2018: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

16. Bohemian Rhapsody

Regi: Bryan Singer/Dexter Fletcher

Manus: Anthony McCarten og Peter Morgan.

Med: Rami Malek, Lucy Boynton, Gwilym Lee, Ben Hardy, Joseph Mazzello, Aidan Gillen og Allen Leech.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 134 min.

Premiere: 02.11.18

Bohemian Rhapsody står oppført med to regissører, men Dexter Fletcher har ikke navnet sitt på rulleteksten, pga fagforeningens regler. Bryan Singer var filmens originale regissør, men omtrent 2/3 gjennom filmingen fikk han sparken. Mye rykter svirrer om hvorfor, men den offisielle grunnen er at han kom dårlig overens med skuespillerne, og ikke dukket opp på jobb. Fletcher fullførte filmen som var påbegynt. Singer er uansett den mest kjente av dem to. Han slo gjennom allerede i 1995 med The Usual Suspects, og har siden det vært mye forbundet med filmserien om X-Men. Han lagde de to første filmene, i tillegg til de senere innslagene Days of Future Past og Apocalypse. Men ikke nok med det! Han var også den som ikke klarte å starte opp Supermann-serien igjen med Superman Returns (før filmene om ham ble mørke og meget middels…), den som lagde filmen der Tom Cruise ikke klarer å drepe Hitler (Valkyrie) og den som lagde en storbudsjettsfilm basert på Jack og bønnestengelen. En veldig variert karriere, med veldig variert kvalitet på arbeidet.

Vi følger Freddie Mercury fra 1970 til 1985, fra starten av hans medlemsskap i Queen og frem til den enorme veldedighetskonserten Live Aid på Wembley i London. Fra å være et lite band som opptrer på nattklubber vokser Queen seg større og større, mye på grunn av Mercurys karisma og store selvtillit på scenen. Men med suksess kommer også utfordringer. Det er flere som vil ha en bit av kaka, flere som vil være med og ta avgjørelser. Og når Freddie selv lever en livsstil som for mange er uakseptabel, så kommer pressen på banen for å grave frem sannheten.

bohemian-rhapsody.jpg

Dette bio-dramaet er ikke en musikal, men det er naturligvis veldig mye musikk som spilles av karakterene. Derfor er det en fordel for deg som publikummer at du setter pris på Queens katalog med sanger. Du kan utvilsomt finne kvalitet i filmen selv med minimal kunnskap om sangene, men om du er tilhenger av bandet vil opplevelsen løftes flere hakk.

Det skumleste med en sånn film må ha vært å besette hovedrollen. Opprinnelig var det Sacha Baron Cohen (Borat) som skulle strutte rundt på scenen, men han forlot prosjektet pga kreative uenigheter. Til slutt var det Rami Malek som fikk jobben (mest kjent fra TV-serien Mr. Robot). Heldigvis for oss er han veldig bra. Han har visstnok hatt utallige timer med bevegelsestrener for å fange Mercurys stil, og han drar i land de mange ekstravagante antrekkene uten at det føles feil. Faktisk er han så god at du til tider glemmer litt ut at det er en skuespiller som spiller rollen, det føles veldig som du ser på den ekte Mercury. Denne prestasjonen er nok, sammen med musikken, den største grunnen til å få med seg filmen.

For all del, de andre i bandet spilles troverdig, men selve karakterene er nokså todimensjonale. Hver av de andre tre medlemmene er tilstede for hver sin egenskap, og ikke så mye mer enn det.

Historien er (forhåpentligvis) ganske velkjent, og det er som kjent langt fra topp til bunn i musikkbransjen. Oppbygningen av filmen er effektiv, og det er perfekt å avslutte med bandets høydepunkt. Queens opptreden på Live Aid er den som huskes fra de mange konsertene den dagen. Showet er gjenskapt til den minste detalj, og du kan til og med finne sammenligninger på Youtube av den originale konserten og filmversjonen på siden av hverandre, og det er utrolig hvor mye arbeid de må ha lagt ned for å få det såpass likt. Såklart synger ikke Rami Malek alt selv, men han har faktisk litt vokalarbeid i filmen. Løsningen ble å blande sammen han med ekte Queen-opptak, og å inkludere litt vokalinnspillinger fra Marc Martel, kjent for å kunne imitere Mercury.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,4/10 (142 209 stemmer, plassert som tidenes 126. beste film på Top 250)

AVClub.com: C+

Rotten Tomatoes: 62% fresh

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2018: 1. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

24. Hearts Beat Loud

Regi: Brett Haley

Manus: Brett Haley og Mark Basch.

Med: Nick Offerman, Kiersey Clemons, Blythe Danner, Toni Collette, Sasha Lane og Ted Danson.

Land: USA

Spilletid: 97 min.

Premiere: 26.01.18 (USA)

Regissør Brett Haley er et ukjent navn for meg, men når du ser over filmografien hans så får jeg ikke veldig dårlig samvittighet. Han har laget en rekke kortfilmer i årene siden 2005. I 2015 kom I’ll See You in My Dreams, med en rekke kjente skuespillere. Han fortsatte samarbeidet med en del av dem i The Hero to år senere, før vi altså kom til dagens kalenderfilm i år.

Frank Fisher (Offerman) er tidligere musiker som nå driver platebutikk. Datteren hans, Sam (Clemons), skal snart av gårde til college, og Frank prøver å utnytte tiden godt før han «mister» henne. De har jevnlige jam sessions, og liker veldig godt å spille inn musikk sammen. Frank legger ut en sang de har laget sammen på Spotify, og når han plutselig hører den spilt over anlegget på en lokal kafe, så får han lyst til å satse på sitt nye band. Avgjørelsen er unektelig også farget av frykten for at platebutikken går for dårlig, og problemer med å betale leien. Sam er derimot ikke like interessert i å utsette utdannelsen sin, spesielt ikke for å spille i band med faren sin.

Hearts beat loud

Dette er filmen du ser den kvelden du trenger en skikkelig feel-good-opplevelse. Et far-datter-forhold spilt med skikkelig god kjemi. Mange vil nok dra kjensel på Nick Offerman fra hans 125 episoder i komiserien Parks and Recreation. Dette er en helt annerledes karakter for ham å spille, men han viser at han har grei nok rekkevidde til å klare seg bra her. Ellers finner vi jo mange kjente fjes her, med Blythe Danner (svigermor i Meet the Parents) som Franks mor, Toni Collette som utleieren og Ted Danson (Cheers) som passende nok eier en bar.

Kiersey Clemons er fantastisk, og filmens høydepunkt. Hun klarer seg både i morsomme og alvorlige øyeblikk. Spesielt scenene sammen med Sasha Lane (som hun er forelsket i) er veldig fine. I tillegg har jo Kiersey en nydelig sangstemme, og fremfører sangene i filmen selv. Tittellåten har umiddelbart blitt et fast innslag på min spilleliste, og jeg anbefaler generelt soundtracket de har skapt her. Selvsagt blir effekten av sangene enda bedre når de slås sammen med den koselige historien.

Hearts Beat Loud har vunnet noen mindre priser på filmfestivaler rundt omkring, men dette er nok ikke filmen som plukker de store prisene uansett. Dette er en gjennomført feel-good-film som leverer mye varme, en del latter og til og med noen rørende øyeblikk.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,9/10 (3 704 stemmer)

AVClub.com: B-

Rotten Tomatoes: 91% fresh

VG: Ingen anmeldelse

Dagbladet: Ingen anmeldelse

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 1, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 14. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

11. Inside Llewyn Davis

Regi: Joel Coen og Ethan Coen.

Manus: Joel Coen og Ethan Coen.

Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, Justin Timberlake, Ethan Phillips, Robin Bartlett og John Goodman.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 104 min

Premiere: 28.02.14

Coen-brødrene trenger nok ikke noen introduksjon lenger, ikke om du har en sans for kvalitetsfilm og har sett litt fra de siste 30 årene. Brødreparet har regissert 15 filmer sammen (før denne), og uansett om det er intense thrillere eller tullete komedier, så fyller de filmene med noe av den samme vittigheten, skarpe dialoger og en utpreget visuell stil. For å nevne de absolutte høydepunktene for meg, så må vi innom Barton Fink, Fargo, The Big Lebowski og No Country for Old Men. Men for å være ærlig, så syns jeg de har til gode å lage en dårlig film (The Ladykillers er nok i svakeste laget, men fullstendig krise er det ikke), og dermed knytter det seg mye forventninger til en ny Coen-film for meg.

Vi følger visesanger Llewyn Davis (Isaac) gjennom en uke i New Yorks Greenwich Village på tidlig 60-tall. Det er som vanlig en iskald vinter i det store eplet, og med gitar og en (ufrivillig medbrakt) oransje katt beveger Davis seg rundt fra leilighet til leilighet og prøver å ordne opp i problemene i livet sitt, mange av dem helt klart egenproduserte.

Fattige visesangere må være sin egen røykmaskin.

Fattige visesangere må være sin egen røykmaskin.

Det finnes på en måte to typer Coen-filmer. Og da tenker jeg ikke først og fremst på seriøs og useriøs, som kanskje ble antydet lenger oppe. Den ene typen er ganske klart lagt fram, med en historie som er lettoppfattelig og med et «høyt» konsept. Den mer tradisjonelle fortellingen, som bygger seg opp mot en klar slutt. Den andre typen blir nok fort oppfattet som litt «tåkete», hovedsaklig filmer som handler om å bygge opp en stemning, og når slutten kommer vil mange føle det som litt uforløst. A Serious Man fra 2009 er nok et godt eksempel på denne stilen, og Inside Llewyn Davies er også plassert her.

Men for meg, så er det til tider midt i blinken. Den litt lune svarte humoren som ligger bak i det Davis går fra et lite nederlag til et nytt lite nederlag. Coen-brødrene er ikke redde for å la karakterene sine ha det kjipt, men de passer alltid på at de i hvert fall fortjener litt av det de får. Det hjelper også å ha den relative nykommeren Oscar Isaac i hovedrollen, og dette viser seg nok å være et gjennombrudd for ham. I tillegg er det greit å bli minnet på at multikunstneren Justin «N’Sync» Timberlake faktisk også er veldig dyktig på skuespill.

Dialogene driver filmen, og som nevnt tidligere er det et Coen-kjennemerke med disse lettere tilskrudde vittighetene som likevel føles som det mest naturlige i verden. Regissør-brødrene lever også opp til fordommene på den visuelle fronten, og denne filmen har virkelig nydelige bilder og lyssetting. Så ble den også nominert til Oscar for Beste Kinematografi. Dette kan være den av filmene deres som er penest å se på (selv om Miller’s Crossing også er der oppe).

Til slutt toppes det hele med at musikken er veldig bra, og jeg vil nesten påstå at du ikke trenger å like visesang en gang for å måtte innrømme det. Jeg legger ved «hovedsangen» (også brukt i traileren) som spilles av hovedrolleinnehaveren selv, sammen med Marcus Mumford. Dette er årets beste enkeltsang i en film, lett. Skru opp volumet!

Dom:

DHF: 8/10 (I morgen kommer 9’eren)

IMDb.com: 7.5/10 (64 601 stemmer)

AVClub.com: B+

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl, Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

HKH hadde tippet Inside Llewyn Davies, og får være fornøyd/misfornøyd med at den dukket opp. Han kan fremdeles få to rikitge, men alle de andre har fremdeles muligheten på tre eller fire riktige… Vil morgendagen avsløre enda en film fra tipsene, eller kommer det noe helt uventet?

 
2 kommentarar

Posta av den desember 14, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Fristen for å være med er gått ut, og du får en oversikt av deltakerne i bunnen av dette innlegget.

8. Poulet aux Prunes

Regi: Vincent Paronnaud og Marjane Satrapi.

Manus: Vincent Paronnaud og Marjane Satrapi, basert på sistnevntes tegneserie.

Med: Mathieu Amalric, Maria De Medeiros, Chiara Mastroianni, Jamel Debbouze og Isabella Rossellini.

Land: Frankrike/Tyskland/Belgia

Spilletid: 93 min.

Premiere: 12.04.13

Filmtittelen betyr «Kylling med plommer» direkte oversatt, men filmen gikk på norske kinoer som «Den lidenskapelige fiolinisten». Paronnaud/Satrapi er vel nesten utelukkende kjent som regissørene av Persepolis, som i 2008 ble nominert til Oscar for Beste Animerte film. Ellers finner vi jo flere kjenninger blant de største rollene. Mathieu Amalric var skurken i Bond-filmen Quantum of Solace, Isabella Rossellini husker vi fra David Lynchs Blue Velvet, mens Maria De Medeiros var kjæresten til Bruce Willis i Pulp Fiction for 19 år siden.

Nasser-Ali er en dyktig fiolinist i Iran, og han har funnet sin perfekte fiolin. Men i en av de mange kranglene han har med kona si, ødelegger hun den. Etter å ha lett etter en erstatning som høres like bra ut, uten å finne den, bestemmer han seg for å gi opp, gå til sengs og bli der til han dør. Filmen følger hans siste åtte dager, fylt av syn av både fortid og framtid.

Nasser-Ali-spelmann bytta bort kua ved første mulighet.

Nasser-Ali-spelmann bytta bort kua ved første mulighet.

Tankene går til tidligere franske suksesser som Amelie og Delicatessen. Nydelige bilder, absolutt filmkunst på sitt ypperste. Lyssettingen er spesielt fin, men nærmest alle scener inneholder bilder fine nok til å ha på veggen hjemme. Filmer bugner over av fantasi, med en herlig blanding av stilarter, og går innom de fleste følelser på den relativt korte spilletiden. Det er også en gjennomgående halvsvart humor som virkelig gjør seg.

Med tanke på at fortellingen er såpass absurd, så er det fint å ha bunnsolide skuespillere i hovedrollene. Dermed svelger i hvertfall jeg mye mer av det rare, men for all del, er du en som kun liker realistiske virkelighetsskildringer, bør du nok styre unna.

Dessverre gikk nok denne filmen på kino uten noe særlig besøkende, og det er mest synd med tanke på at det kanskje blir mindre sånne filmer framover. Mange ville satt pris på denne, selv om de aldri ville funnet den på egenhånd. Dette er nemlig den type rar og underlig film folk flest får via for eksempel Wes Anderson, bare bedre på det alvorlige planet, og med større variasjon. Så gi den en sjanse, spesielt om du likte nevnte Amelie.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.0/10 (4 609 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Konkurransen:

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), The Act of Killing (?), Iron Man 3 (?).

Azzi: Django Unchained (?), Epic (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Pioner (?).

CheerNina: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Thor: The Dark World (?), Iron Man 3 (?), Django Unchained (?).

Dabju: Gravity (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Captain Phillips (?), Man of Steel (?).

HKH: De Rouille et d’os (Rust and Bone) (?), The Bling Ring (?), Django Unchained (?), Only God Forgives (?).

Inge(n): Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Cloud Atlas (?), Lincoln (?).

Lars Easthouse: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Iron Man 3 (?), Man of Steel (?).

Maria-Manah: Gravity (?), Django Unchained (?), Gåten Ragnarok (?), Ender’s Game (?).

Marius Full-G: Django Unchained (?), Silver Linings Playbook (?), Eventyrland (?), Frances Ha (?).

Oda to Joy: Django Unchained (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Life of Pi (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hunger Games: Catching Fire (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Jagten (?).

Stein Galen: The Act of Killing (?), Captain Phillips (?), Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Toejam: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Silver Linings Playbook (?).

Fremdeles altså ingen som har fått et av tipsene sine avslørt… Lite action i konkurransen foreløpig.

 
Éin kommentar

Posta av den desember 17, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 23. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Se oversikt over deltakerne i bunnen av innlegget.

2. The Dark Knight Rises

Regi: Christopher Nolan

Manus: Jonathan Nolan, Christopher Nolan og David S. Goyer, basert på karakterer skapt av Bob Kane.

Med: Christian Bale, Tom Hardy, Anne Hathaway, Marion Cotillard, Joseph Gordon-Levitt, Gary Oldman, Michael Caine og Morgan Freeman.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 165 min

Premiere: 25.07.12

Sannsynligvis den av årets filmer med mest forventninger knyttet til seg. Etter Batman Begins og The Dark Knight hadde Christopher Nolan vist at han har god kontroll på store actionfilmer, og endelig skulle den mørke trilogien hans avsluttes. Som om ikke det var nok press, så har filmene hans altså vunnet dene kalenderen i 2007 (The Prestige), 2008 (The Dark Knight) og 2010 (Inception).

Det er åtte år siden Batman (Bale) tok på seg skylden for Harvey Dent/Two-Face sine ugjerninger, og Bruce Wayne holder seg for seg selv på herregården sin. Men når terroristen Bane (Hardy) dukker opp for å ta over Gotham og «gi byen tilbake til folket», ser Wayne seg nødt til å ta på seg drakten igjen. Med politiet mot seg, og med innblanding av juveltyven Selina Kyle (Hathaway), blir Bane hans største utfordring noensinne.

"Stop using that silly voice!" Sagt i kor.

«Stop using that silly voice!» Sagt i kor.

Du aner med en gang at dette vil bli en storslått opplevelse i det filmen kommer til punktet der Bane skal introduseres. En spektakulær action-sekvens om bord i et fly, der vi både får se en voldsom, enorm og trunde skurk, og hvor stor påvirkning han har på sine tilhengere, da en av dem villig lar seg selv drepe for «saken». Vi får også første møte med stemmen hans, som kommer som en slags buldrende Sean Connery-etterligning fra bak en komplisert utseende maske. Som Batmans stemme, balanserer den helt på grensen til det litt tåpelige, men etter hvert som filmen fortsetter vokser den på deg, og føles helt naturlig når du kommer til avslutningen.

Men Tom Hardy er altså høydepunktet her, skuespillermessig. Hans Bane er nok det beste vi kunne fått til å følge etter Heath Ledgers vidunderlig gale Joker fra forrige film, selv om Bane selvfølgelig ikke kommer helt opp på det nivået. På en god andreplass finner vi Anne Hathaway som Selina «Catwoman» Kyle. Gøy å se en så flink skuespiller i praksis bli spurt om å spille en karakter som er «en god skuespiller». En fryd å se hvordan hun spinner omgivelsene til sin fordel, og veksler mellom ulike roller hele tiden.

Ikke for å ta noe fra Christian Bale som Batman, men han har jo faktisk en mer jordnær karakter (imponerende når du spiller en mann som kler seg ut som en flaggermus), og kjører litt mer på det jevne. Batman Begins var liksom hans store film, før de to oppfølgerne har basert seg mer på skurkene. Men han gjør såklart en solid jobb og har noen veldig fine scener med Michael Caine.

Det er actionsekvensene, og musikken i dem, som gjør denne filmen stor. I det Batman først blir avslørt, susende gjennom gatene på motorsykkelen sin, er det umiddelbare frysninger for meg. Og utover i filmen er det strødd med slike øyeblikk, storslåtte scener som gjerne involverer en hel by med innbyggere på en gang.

Ja, det er store og små logiske brister. Ja, det er en slags montasje som skal korte ned flere måneder med tid som gjør noe med tempoet i fortellingen som ikke er helt heldig. Men de gode øyeblikkene utveier lett de dårlige, og med en avslutning som setter suget i magen er dette blitt en fullverdig tredjefilm i en av de beste trilogiene noensinne, uansett sjanger. Så gjenstår det bare hvordan studioet vil ta serien videre, for de åpner jo for en slags fortsettelse. I såfall håper jeg de tar det i en ny retning, og går mer mot en detektiv-Batman. Det ville vært spennende å se, og nødvendig, for den store actionfilm-Batman’en har nok nådd sitt høydepunkt for en tid framover.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.7/10 (481 101 stemmer, plassert som 36. beste film på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen 2012:

Med et rekordstort antall påmeldte i år (11), så blir det forhåpentligvis et tettere felt enn noensinne. Tipperne blir presentert alfabetisk.

Audun: The Dark Knight Rises (2), Beasts of the Southern Wild, Skyfall (10), The Avengers

DanJill: The Dark Knight Rises (2), Skyfall (10), The Avengers, The Intouchables

Hello Kitty: The Intouchables, Moonrise Kingdom, Looper, The Dark Knight Rises (2)

HKH: Kon Tiki (11), Immortals, Tinker Tailor Soldier Spy (12), The Dark Knight Rises (2)

Inge: The Dark Knight Rises (2), The Descendants (8), The Avengers, Kompani Orheim (5)

Kristian: The Dark Knight Rises (2), The Iron Lady, The Girl With the Dragon Tattoo, The Hunger Games (6)

Maria: Prometheus (7), The Dark Knight Rises (2), The Girl With the Dragon Tattoo, The Intouchables

Martin: Skyfall (10), Kon Tiki (11), The Hunger Games (6), The Avengers

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight Rises (2), The Intouchables, Skyfall (10), Kompani Orheim (5)

Stein Galen: Moonrise Kingdom, The Dark Knight Rises (2), The Intouchables, Skyfall (10)

Toejam: The Dark Knight Rises (2), The Avengers, Prometheus (7), Lawless (4)

10 av 11 tippere valgte ut denne, 6 av dere som beste film. Ekstra skryt til Maria og Stein Galen som satte den på riktig plassering også. Årets klareste favorittfilm blant deltakerne der altså, så får vi se i morgen hvilken film som vippet den av tronen, og hvem som vinner konkurransen i år!

 
4 kommentarar

Posta av den desember 23, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

16. The Perks of Being a Wallflower

Regi: Stephen Chbosky

Manus: Stephen Chbosky, basert på hans egen roman.

Med: Logan Lerman, Emma Watson, Ezra Miller og Paul Rudd.

Land: USA

Spilletid: 102 min

Premiere: 09.11.12

Stephen Chbosky er en regissør med kun en film under beltet fra før av, The Four Corners of Nowhere fra 1995. Men han er litt mer erfaren som forfatter, der han har skrevet manuset til filmversjonen av musikalen Rent, og var en av skaperne bak den relativt kortlevde tv-serien Jericho. The Perks of Being a Wallflower kan absolutt regnes som hans gjennombrudd som regissør, og den er altså basert på hans egen bok. Det hører vel med til sjeldenhetene at en forfatter får regissere filmversjonen av sin egen bok.

Charlie (Lerman) er 15 år, og skal begynne på high school. Han er en introvert type, som sliter med det sosiale og har få venner. Noe av bakgrunnen for dette er at hans beste venn tok sitt eget liv, men det viser seg også at han har undertrykte hemmeligheter fra sitt eget liv. Hledigvis vil tilfeldighetene det sånn at han blir trukket inn i vennegjengen til Patrick (Miller) og Sam (Watson), to andre «outsidere» i high school-miljøet. Er det det som skal til for å redde Charlie?

Er du klar for prøven i trylleforml... eh, fysikk, Harr... Charlie?

Er du klar for prøven i trylleforml… eh, fysikk, Harr… Charlie?

En av de bedre ungdomsfilmene jeg har sett. Den blander varme og dystre øyeblikk, og kommer ut av det på en ypperlig måte. Det til tross for at disse vennene Charlie får virkelig er krampe-indie og nær malen på en såkalt «hipster». Det kunne fort ødelagt filmen, men når hovedpersonen Charlie fungerer nærmest perfekt, og du tror på de sentrale og dype vennskapssamtalene, så lar du fort det andre passere.

Skuespillet er plettfritt, spesielt av ungdomstrioen i sentrum. Men vi skal også dra fram Paul Rudd som forståelsesfull engelsk-lærer, og Dylan McDermott som ikke fullt så forståelsesfull og frustrert far. Visuelt er det gjennomført, men ikke noe som stikker seg veldig fram, samtidig som musikkbruken er effektiv, men litt for tydelig. Det er litt feil når du merker deg at «akkurat denne typen sang er typisk for lignende filmer».

Men det klart sterkeste komplimentet jeg kan gi, er at jeg virkelig brydde meg om karakterene, og da spesielt Charlie. Her ble jeg både glad og trist, og det er jo strengt tatt det beste en film kan få til.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.5/10 (17 167 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 24. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

1. Inception

Regi: Christopher Nolan

Manus: Christopher Nolan

Med: Leonardo DiCaprio, Ken Watanabe, Joseph Gordon-Levitt, Marion Cotillard, Ellen Page, Tom Hardy, Cillian Murphy, Tom Berenger og Michael Caine.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 148 min

Premiere: 21.07.10

Christopher Nolan skiller seg ut som kanskje den beste regissøren det siste tiåret. Han slo gjennom med genistreken Memento i 2000, en film som snudde opp ned på rekkefølgen historien ble fortalt. En original vri på en thriller. Så følgte han opp med en remake av Nokas-regissør Erik Skjoldbjærgs Insomnia, før han tre år senere blåste liv i Batman igjen, med Batman Begins. Året etter kom nok en smart thriller, The Prestige, om to tryllekunstnere som desperat prøver å gjennomskue hverandres triks (filmen stakk også av med førsteplassen under julekalenderen 2007).  Så fortsatte han fortellingen om Batman i The Dark Knight, og lagde dermed den klart beste superheltfilmen noensinne. Og i år kom altså Inception, en film jeg sikkert ventet på og så fram til i et år i forveien.

Cobb jobber som tanketyv. Han bruker teknologi for å gå inn i drømmene til andre, og finne ut ting de ikke vil han skal finne ut. Det er kanskje ikke så rart at han har måttet flykte landet og familien sin. Men så tar Saito kontakt med et tilbud. Dersom Cobb klarer å plante en ide inn i arvingen til et stort forretningsimperium, vil Saito trekke i tråder og gi Cobb muligheten til å flytte tilbake til barna sine. Cobb samler sammen et team, og gjør seg klar til sin vanskeligste jobb noensinne, som vil kreve flere lag med drømmer innenfor hverandre. Og som om ikke det var vanskelig nok, så manifesterer minnene av hans avdøde kone seg i drømmene, og gjør sitt for å stoppe dem.

Det er vanskelig å forklare handlingen. Ikke fordi det er så vanskelig å forstå. Filmen har en veldig effektiv eksposisjon, som fastsetter reglene for drømmeuniverset, og gjør deg klar til å bli med på den fantastiske action-delen som utgjør mesteparten av siste halvpart av filmen. Men selv om det går fint å følge med, så er det utvilsomt komplisert. Filmen er tilsynelatende satt i vår tid, og kun teknologien som gjør at mennesker kan gå inn i andres drømmer er det fremmede elementet. Så er det da også litt av et element…

 

"..."

Jeg kan nesten ikke husket å ha blitt så imponert over actionsekvenser. Her får vi på en måte tre actionscener, på nivåer innenfor hverandre, der alle tre påvirker hverandre, og skjer samtidig, men i forskjellig tempo. Nolan bruker dette ypperlig, og gjør heldigvis de fleste av effektene uten for mye innblanding av pixler og animasjoner. Her har vi storslåtte kulisser (som av og til snurrer) og imponerende locations. Kan du huske å ha fått frysninger av en slåsskamp noen gang? Ikke jeg heller, før jeg så Inceptions kamp i en gang i vektløs tilstand. Hvorfor er den vektløs? Fordi bilen i drømmenivået over har mistet kontrollen, og alle de drømmende blir slengt rundt i det bilen snurrer. Det er en utrolig god ide å komme på, og jeg er veldig glad for at det var Nolan som kom på den.

Skuespillet er heller ikke noe å kimse av. DiCaprio spiller overbevisende (som alltid), og gir oss en mann å henge med gjennom dette ville eventyret. Cotillard er fengslende og truende i rollen som konen hans, en rolle som til tider er veldig skremmende. Så har vi gamle Nolan-kjenninger som Cillian Murphy (Scarecrow i Batman-filmene) og Ken Watanabe (også i Batman Begins), for ikke å glemme Michael Caine (begge Batman-filmene og The Prestige), selv om rollen hans er ganske mye mindre her. Ellen Page imponerer også her, med sin fornuftige rolle som i praksis fungerer som eksposisjons-mottaker og senere Cobbs terapist. Også skal heller ikke Tom Hardy og Joseph Gordon-Levitt glemmes, som gjør gode jobber med sine begrensede roller som team-medlemmer.

Visuelt er det helt nydelig, og det er herlig at Nolan har fått leke med drømmeverdenen, noe som gjør at han kan lage så storslåtte og overveldende bilder som han nesten vil. Det er bare å gispe over byer som bøyer seg over seg selv, vann som kommer fossende inn og ødelegger en stor orientalsk hall og snøskred og en James Bond-aktig fjellbase i vinterland. Dette er definitivt en film som fungerer klart best i kinosalen.

En annen faktor som gjør best nytte på kino, er musikken. Hans Zimmer har laget et mektig lydbilde, som runger godt i basstonene, og setter deg rett inn i stemningen når ting tar til å skje. I tillegg spiller Edith Piaf en viktig rolle, og det har vist seg enda viktigere enn bare som en del av handlingen. Siden drømmenivåene opererer med forskjellige hastigheter, har Hans Zimmer lekt med tonene i «Non, je regrette rien», og brukt den aktivt i sin filmmusikk. Her er en video som viser hvordan:

Jeg kan faktisk ikke huske sist gang jeg var så spent under en slutt, nærmere bestemt helt til det siste bildet. Et kollektivt stønn går gjennom salen, men for meg var det ikke irriterende, bare nok en herlig gåte. Dette var rett og slett en perfekt filmopplevelse, jeg så den to ganger på kino, og gleder meg skikkelig til å se den igjen. Den går rett inn i favorittlisten min, der Nolan nå har tre filmer (Memento og The Dark Knight er også med). Ja, Nolan har klart det kunststykket å lage 6 fantastiske filmer på 10 år, og har ennå til gode å lage noe som for meg er dårligere enn 8/10 (Insomnia). Så får vi bare håpe det fortsetter i samme spor når The Dark Knight Rises kommer på kino i 2012. Inception er nominert til 4 Golden Globes, for Beste film, Beste regi, Beste filmmusikk og Beste manus. Og jeg forstår ingenting om den ikke får en fin haug med Oscar-nominasjoner også.

Dom:

DHF: 10/10

IMDb.com: 9.0/10 (260 164 stemmer, plassert som den 6. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (1) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (4)

Bush: 1. Inception (1) 2. Up in the Air (8) 3. Moon (4) 4. Kick-Ass (3)

Eirik: 1. The Expendables (33) 2. Inception (1) 3. She’s Out of My League (35) 4. Kick-Ass (3)

Henrik: 1. Inception (1) 2. Avatar (9) 3. Nokas (5) 4. Fantastic Mr. Fox (38)

Maria: 1. Kick-Ass (3) 2. Inception (1) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (1) 2. The Social Network (34) 3. Moon (4) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (1) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (34)

Alle hadde Inception med i tipset sitt, og alle får poeng! Vinneren og de andre plasseringene blir som følger:

1. Bush (3 rette)

2. Audun (2 rette med rett plassering)

3. Ottar (2 rette, en riktig plassert)

4. Maria (2 rette, 10. og 20.)

5. Eirik (2 rette, 33. og 35.)

6. Henrik (1 rett, 5., 9. og 38.)

7. Stein (1 rett, 9., 10. og 34.)

Da er det bare å gratulere Bush med årets seier! Fremdeles ingen som har vunnet DHFs julekalender mer enn en gang i løpet av de fire årene den har eksistert.

Det store spørsmålet mange da sikkert stiller seg (det har til og med blitt brukt ord som «skandale»), er hvor The Social Network befinner seg. Som dere har sett, havnet den på en underveldende 34. plass. Jeg var langt fra så imponert som så mange andre tydeligvis har blitt. Jeg syns det er en god film, og gir den en 7/10. Fint visuelt, og bra manus, levert av skuespillerne på måten det er tenkt til. Men jeg ender opp med å synes det blir litt masete med alle disse rappkjeftete folkene som konstant lirer av seg smartheter uten innlevelse. Jeg forstår at karakterene skal være sånn, og det hintes mot sosiale problemer, men det er vanskelig å finne noen å være på lag med i filmen. Så er jeg heller ikke så utrolig fascinert av historien. Det er grenser for hvor involvert jeg blir i en rettsak over en nettside. Så selv om alle skryter den til himmels, så ble det litt lunkent for meg. Sånn er det med det.

Da har jeg fått den forklaringen unnagjort, så får vi se om det kommer like store protester til utelatelsen av Fantastic Mr. Fox, The Expendables og She’s Out of My League…

Ellers er det bare å ønske alle mine lesere en kjempegod jul! Håper vi ses neste desember!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 24, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,