RSS

Stikkordarkiv: a

Julekalender 2018: 11. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

14. A Quiet Place

Regi: John Krasinski

Manus: Bryan Woods, Scott Beck og John Krasinski.

Med: Emily Blunt, John Krasinski, Millicent Simmonds og Noah Jupe.

Land: USA

Spilletid: 90 min.

Premiere: 06.04.18

John Krasinski er nok først og fremst kjent som Jim Halpert i den amerikanske versjonen av komiserien The Office. Han var med i alle 188 episodene av den populære serien, som varte fra 2005-2013. Etter The Office har han nylig vært å se i hovedrollen i serien Jack Ryan, basert på Tom Clancys litterære karakter som stadig blir gjenskapt på film og TV (Alec Baldwin, Harrison Ford, Ben Affleck og Chris Pine har alle portrettert Jack Ryan før ham). Så skulle man kanskje tro at dette er hans regidebut, men neida, det er ikke tilfelle! Han har regissert tre episoder av The Office, og faktisk også to filmer før denne. Først Brief Interviews with Hideous Men i 2009, og så The Hollars i 2016, men man kan nok trygt si at ingen av dem har fått like mye oppmerksomhet som A Quiet Place.

I 2020 blir mesteparten av menneskeheten utryddet av mystiske skapninger. Skapningene kan ikke se, men de har utrolig godt utviklet hørsel, og kan høre den minste lyd på utrolige avstander. Hvis de hører noe, går de til angrep. De overlevende menneskene er nødt til å klare seg fullstendig uten lyd. Vi følger familien til Lee Abbott (Krasinski). Han bor på en gård med kona Evelyn (Blunt) og barna Regan (Simmonds) og Marcus (Jupe). De har tilpasset seg livet uten lyd, og har laget en masse hjelpemidler og regler for å unngå å tiltrekke seg skapningene. Men det er nesten umulig å forutse alt, og før eller senere vil man nødvendigvis komme til å måtte møte sine fiender.

a-quiet-place-krasinski.jpg

Ikke bare høres det ut som et vanskelig liv å leve, det hørtes strengt tatt ut som et vanskelig filmprosjekt å lage også. En skrekkfilm nesten helt uten lyd? Men det fungerer som bare det! Når vi har fått etablert hva som står på spill, så blir nesten alle scener en spenningsscene. Kan de spise middag uten å bli drept? Ut og hente noe uten å lage en lyd? Og det er før vi får den uunngåelige nærkontakten med monstrene som jakter på dem. Da økes selvsagt spenningen betraktelig.

Krasinski overbeviser i regirollen her, samtidig som han gir en meget god rolleprestasjon som faren i familien. Han har ansatt sin kone Emily Blunt til å spille sin kone i filmen, og det er vanskelig å forestille seg om det bare er en fordel eller om det muligens kunne slått dårlig ut. Heldigvis merkes ikke det nevneverdig, og Blunt gjør en av sine beste roller. De to barna deres er også overbevisende, og spesielt den døve skuespillerinnen Millicent Simmonds er veldig bra. En film med barn i store roller avhenger fullt og helt av at barna er flinke nok til å få oss til å tro på karakterene og følelsene deres, og her gjør de det.

Grunnen til at A Quiet Place ikke tar steget helt opp i årets kalender, er at det finnes enkelte logiske hull rundt monstrene og Abbott-familiens valg. Men i det store og hele klarer jeg fint å se bort fra det for å sette pris på historien. En sterk avslutning kan også gjøre opp for mye.

Sist, men ikke minst, her har du filmen som er som skapt for hjemmekino. Jeg så den med veldig få andre mennesker i kinosalen, men å se en film med så mye intens stillhet som dette i en fullstappet kinosal høres ut som en forferdelig opplevelse. Med mindre de alle følger normal kino-etikette, altså.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,6/10 (236 240 stemmer)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 95% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 11, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2017: 1. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

24. A Cure for Wellness

Regi: Gore Verbinski

Manus: Justin Haythe og Gore Verbinski.

Med: Dane DeHaan, Jason Isaacs og Mia Goth.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 146 min

Premiere: 17.02.17

De fleste som har sitt litt film de siste 15 årene har vært innom noe regissert av Gore Verbinski. For de aller fleste gjelder det nok en av de tre første filmene i serien om Pirates of the Caribbean, eller den amerikanske nyinnspillingen av skrekkfilmen The Ring. For folk som også liker Johnny Depp godt, så finner du Verbinski som regissør av det vellykkede animasjons-prosjektet Rango, og den mindre vellykkede blockbusteren The Lone Ranger (begge med Depp i store roller). I A Cure for Wellness finner vi ingen Depp, uten at det skader nevneverdig. I stedet har vi Dana DeHaan (Chronicle) og Jason Isaacs (Lucious Malfoy i Harry Potter-filmene) i de sentrale rollene.

En ambisiøs ung mann (DeHaan) får i oppdrag å hente hjem sjefen i firmaet fra en helseklinikk i de sveitsiske alpene. Det viser seg å være vanskeligere enn først antatt, og etter hvert blir klinikken og kuren de deler ut mer og mer mystisk.

hero_Cure-For-Wellness-2017

Dette er en uvanlig film, med elementer av gotisk mysterium, ekkel skrekk, fantasy og konspirasjonsthriller. Det betyr med andre ord at man må være åpen for en historie og en løsning som ikke nødvendigvis havner innenfor rammene av den virkelige verden, uten at jeg skal gå for mye inn på avslørende detaljer. Gore Verbinski har alltid vært en med godt øye for fascinerende bilder, og her har han virkelig fått leke seg frem til både vakre og grusomme ting. Vi vandrer fra bilder du kunne hengt på stueveggen til ting du må snu deg vekk fra. Styggfint, til tider.

Skuespillerne leverer gode prestasjoner, og filmen tjener definitivt på å være spilt inn i naturskjønne omgivelser, men det aller gjeveste må likevel ha vært slottet helseklinikken huses i, som er en fantastisk location på alle måter.

En underholdende film som klarer å skape og holde ved like uhyggen gjennom størsteparten av filmen. For min del kanskje litt drøy mot slutten, men totalt sett definitvt verdt en titt.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,4/10 (49 528 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 41% fresh

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 4

Starter på kant med kritikerne som helhet med årets første film, altså. Vil jeg få dem på laget i løpet av desember?

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 1, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

17. La Loi du Marché (Markedets Lov)

Regi: Stéphane Brizé

Manus: Stéphane Brizé og Olivier Gorce.

Med: Vincent Lindon, Yves Ory, Karine de Mirbeck og Matthieu Schaller.

Land: Frankrike

Spilletid: 91 min

Premiere: 15.04.16

Med tanke på at dette er en fransk film, med fransk regissør, fransk manus-forfatter og franske skuespillere som har spilt i franske filmer som jeg ikke har sett, så kan jeg ikke introdusere det kreative teamet bak denne på en annen måte enn å liste opp tilfeldige franske titler fra IMDb. Så da drar jeg heller fram det kvalitetstegnet det er at Markedets Lov ble nominert til Gullpalmen i Cannes i fjor. Og det er nok derfor den fant veien fram til norske kinoer etter hvert.

Thierry (Lindon) har mistet jobben på fabrikken, og sliter med å finne ny. Han har leilighet, kone og barn, og blir mer og mer desperat. Han er 51 år, og tilbudene står ikke i kø i dagens arbeidsmarked i Frankrike. Han får etter hvert en jobb som sikkerhetsvakt i et supermarked, der han plutselig møter seg selv i døra i det sjefen ønsker at de skal tynne ned besetningen av kassadamer, og Thierry må være med og bestemme hvem som skal gå.

markedets-lov

Enda en film som holder seg tett opp mot det realistiske, og portretterer livet til en mann i arbeiderklassen som står i fare for å falle ned i en økonomisk krise. Thierry har alt mot seg, og selv det at han er overkvalifisert til jobber han søker på fører til at han kommer negativt ut. Og så, når han altså får seg en jobb, så blir vi invitert til å tenke over hvor mye en jobb er verdt. Skal man bite i det sure eplet og holde seg i en jobb som konstant tvinger en til å jobbe mot sin egen moral?

Vincent Lindon er utrolig bra i denne. Måten han spiller en skuffet og utslått mann, gir oss en masse følelser med umerkelige så endringer i det rolige ansiktet, gjør at det er lett å identifisere seg med Thierry, selv for oss som ikke har vært i samme jobbnød som han. Skuespillet er faktisk såpass godt at Lindon ble premiert med prisen for beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes, og han vant også en Cesar-pris (Frankrikes Oscar-variant) under årets utdeling.

Markedets Lov er en interessant og trist film, og kan fortelle oss noe om samfunnet og de som faller litt utenfor. Det er ikke sikkert at det norske arbeidsmarkedet er likt som det franske, men at det finnes folk i lignende situasjoner her til lands er utvilsom sant.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,8/10 (3 271 stemmer)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 4/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er I DAG!! Men nok prat, la oss begynne å snakke!

13. 12 Years a Slave

Regi: Steve McQueen

Manus: John Ridley, basert på en roman av Solomon Northup.

Med: Chiwetel Ejiofor, Michael Fassbender, Benedict Cumberbatch, Paul Dano, Brad Pitt, Paul Giamatti, Lupita Nyong’o.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 134 min

Premiere: 31.01.14

Et slave-drama regissert av Steve McQueen, den store actionhelten fra 60-tallet?!? Neida, det er bare navnebroren hans, den mye mindre døde regissøren fra England. I stedet for å hoppe rundt Europa på motorsykkel, har regi-McQueen gjort seg kjent gjennom en karriere full av kortfilmer. 24 i tallet, på 21 år. En ganske imponerende mengde. I tillegg brøt han barrieren og lagde sin første langfilm Hunger i 2008. Den fikk mye bra kritikk, og etter at han følgte opp med Shame tre år senere var suksessraten såpass stor at det var klart for en av McQueens drømmejobber. Han skulle få regissere 12 Years a Slave, og (la oss være ærlige), for alvor få luktet litt på den gode gamle gullkroppen til Oscar.

Solomon Northup (Ejiofor) er en fri svart mann i New York før den amerikanske borgerkrigens tid. Han og familien hans lever bra, men en kveld blir han bortført av slavehandlere. De nekter å høre på hva han har å si, og snart er han fraktet ned til sørstatene, der han blir solgt til den fæle gårdseieren Edwin Epps (Fassbender). Han møter mye motgang,overraskende godhet, og må kjempe for å overleve, men ikke minst for å beholde verdigheten. Er det ingen redning fra denne forferdelige skjebnen?

"Jeg har ikke bestemt meg helt for hvor lenge du skal bli her, men max 10 år. Æresord."

«Jeg har ikke bestemt meg helt for hvor lenge du skal bli her, men max 10 år. Æresord.»

Historien er vanskelig å forstå for oss i det moderne samfunnet, og det er sterkt å tenke på at dette var hverdagen for så mange for en 160 år siden eller så. Du får tilhørighet til Solomon ganske fra starten av, og jeg kjente det på kroppen at det var tungt å følge ham nedover i dypet.

Chiwetel Ejiofor bærer nærmest hele filmen selv. Han er ikke en skuespiller jeg har sett veldig mye av, men dette er nok sannsynligvis hans livs rolle. Desperasjonen er til å ta og føle på, og som enkeltprestasjon er det nok en av årets aller beste. I tillegg vil jeg dra fram Michael Fassbender, som i film etter film viser at han har en intensitet å gå til som få matcher. Paul Dano gjør det også bra, i det han får den karakteren å jobbe med som han gjør best: Han som gjør deg litt ukomfortabel når du ser på. Du vet ikke helt hva det er, men det er bare noe ekstra guffent med ham. Så får vi håpe det bare er bra skuespill, og ikke ekte personlighet som skinner gjennom…

En liten klage har jeg, og det er i forhold til rytmen og farten i filmen. Etter en god start, så går filmen i fella og det drar seg ut i andre akt. Såklart er det vanskelig å beskrive 12 år uten å gjøre det litt langsomt, men jeg mistet kanskje litt fokus underveis. Også ikke til å stikke under en stol at komponist Hans Zimmer har gjentatt seg selv litt i hovedtemaet (lytt og lytt), og at dette er en svakere versjon. Men heldigvis tas nivået opp igjen med en veldig flott og (selvforklarende spoiler) forløsende slutt.

Filmen ble nominert til hele ni Oscar (Hva sa jeg?), og vant tre av dem, for kategoriene Beste Manus basert på tidligere utgitt materiale, Beste Kvinnelige birolle og ikke minst Beste Film. Jeg kan avsløre at jeg ikke var enig i den sistnevnte avgjørelsen, selv om dette så klart er kvalitetsfilm så det holder!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (279 499 stemmer, plassert som den 174. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

 
4 kommentarar

Posta av den desember 12, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

16. The Perks of Being a Wallflower

Regi: Stephen Chbosky

Manus: Stephen Chbosky, basert på hans egen roman.

Med: Logan Lerman, Emma Watson, Ezra Miller og Paul Rudd.

Land: USA

Spilletid: 102 min

Premiere: 09.11.12

Stephen Chbosky er en regissør med kun en film under beltet fra før av, The Four Corners of Nowhere fra 1995. Men han er litt mer erfaren som forfatter, der han har skrevet manuset til filmversjonen av musikalen Rent, og var en av skaperne bak den relativt kortlevde tv-serien Jericho. The Perks of Being a Wallflower kan absolutt regnes som hans gjennombrudd som regissør, og den er altså basert på hans egen bok. Det hører vel med til sjeldenhetene at en forfatter får regissere filmversjonen av sin egen bok.

Charlie (Lerman) er 15 år, og skal begynne på high school. Han er en introvert type, som sliter med det sosiale og har få venner. Noe av bakgrunnen for dette er at hans beste venn tok sitt eget liv, men det viser seg også at han har undertrykte hemmeligheter fra sitt eget liv. Hledigvis vil tilfeldighetene det sånn at han blir trukket inn i vennegjengen til Patrick (Miller) og Sam (Watson), to andre «outsidere» i high school-miljøet. Er det det som skal til for å redde Charlie?

Er du klar for prøven i trylleforml... eh, fysikk, Harr... Charlie?

Er du klar for prøven i trylleforml… eh, fysikk, Harr… Charlie?

En av de bedre ungdomsfilmene jeg har sett. Den blander varme og dystre øyeblikk, og kommer ut av det på en ypperlig måte. Det til tross for at disse vennene Charlie får virkelig er krampe-indie og nær malen på en såkalt «hipster». Det kunne fort ødelagt filmen, men når hovedpersonen Charlie fungerer nærmest perfekt, og du tror på de sentrale og dype vennskapssamtalene, så lar du fort det andre passere.

Skuespillet er plettfritt, spesielt av ungdomstrioen i sentrum. Men vi skal også dra fram Paul Rudd som forståelsesfull engelsk-lærer, og Dylan McDermott som ikke fullt så forståelsesfull og frustrert far. Visuelt er det gjennomført, men ikke noe som stikker seg veldig fram, samtidig som musikkbruken er effektiv, men litt for tydelig. Det er litt feil når du merker deg at «akkurat denne typen sang er typisk for lignende filmer».

Men det klart sterkeste komplimentet jeg kan gi, er at jeg virkelig brydde meg om karakterene, og da spesielt Charlie. Her ble jeg både glad og trist, og det er jo strengt tatt det beste en film kan få til.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.5/10 (17 167 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 3. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

22. Sherlock Holmes: A Game of Shadows

Regi: Guy Ritchie

Manus: Michele og Kieran Mulroney, basert på romankarakterer av Sir Arthur Conan Doyle.

Med: Robert Downey Jr., Jude Law, Noomi Rapace, Rachel McAdams, Jared Harris og Stephen Fry.

Land: USA

Spilletid: 129 min

Premiere: 25.12.11

Sherlock Holmes er en karakter som begynner å bli tolket så ofte at han nesten kan telle som en sjanger, som zombier eller vampyrer. For øyeblikket er han altså å få se i to TV-serier (den helt godkjente amerikanske varianten Elementary, og Sherlock, BBCs versjon som er så bra at det er vanskelig å sette ord på det) og en filmserie. Det er det andre innslaget i filmserien som omtales i dagens innlegg. A Game of Shadows er, som den forrige regissert av britisk gangsterfilms posterboy Guy Ritchie (Snatch, Lock, Stock and Two Smoking Barrels).

Sherlock Holmes (Downey Jr.) etterforsker eksplosjoner i London alene, siden hans trofaste følgesvenn Dr. Watson (Law) skal gifte seg og dermed har lagt forstørrelsesglasset på hylla. Holmes finner spor som antyder at hans kanskje største fiende, professor Moriarty (Harris), står bak eksplosjonene og en større plan om å starte krig i Europa. Moriarty liker ikke at Holmes blander seg, og vil ta det ut over Watson og hans nye kone. Derfor blir det et siste oppdrag sammen for Holmes og Watson, med hjelp av sigøyner-spådamen Somza Heron (Rapace).

Skal det være en spådom? Eller kanskje en tatovering av et fabeldyr?

Skal det være en spådom? Eller kanskje en tatovering av et fabeldyr?

Holmes-puristene sitter nok fremdeles og rister litt på hodet for seg selv, men filmen har fremdeles nok av de «faste» elementene til at jeg ikke syns at det gjør noe at det er en veldig oppfrisket versjon av innholdet. Her florerer det med sakte film, velkoreografert slåssing og løping fra eksplosjoner. Kjemien mellom Downey Jr. og, ja, egentlig alle, men spesielt Law, er fin og lett. Noomi Rapace skjemmer seg ikke bort i det internasjonale gjennombruddet sitt, og selv om Jared Harris nok ikke vil gå inn på listen over beste skurker med sin Moriarty, så ser han i det minste skikkelig sleip ut.

Historien glir ikke like lett som i den første filmen, og derfor må filmen også finne seg i en lavere plassering. Men det blir sjelden kjedelig med Downeys Holmes, så da gjør det kanskje ikke så mye at jeg hadde lyst til at den skulle være enda smartere?

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.5/10 (167 736 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 3

 

 
2 kommentarar

Posta av den desember 3, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 1. desember

Hei kjære leser(e)! Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Fristen setter jeg til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Men nok info! Det er 1. desember, og vi skal snakke om den 24. beste filmen fra året som snart er over.

24. The A-Team

Regi: Joe Carnahan

Manus: Joe Carnahan, Brian Bloom og Skip Woods.

Med: Liam Neeson, Bradley Cooper, Jessica Biel, Quinton «Rampage» Jackson, Sharlto Copley og Patrick Wilson.

Land: USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 18.06.10

Jeg har aldri sett tv-serien denne filmen er basert på, noe som sikkert hjelper filmen. Jeg tror det er en fordel at mitt forhold til Mr. T begrenser seg til Rocky III. Filmen The A-Team er regissert av Joe Carnahan, mannen bak den veldig gode politifilmen Narc, og den ikke fullt så gode overlessede actionfilmen Smokin» Aces. Så på forhånd tenkte jeg at dette kunne svinge begge veier.

Filmen tar for seg en gruppe på fire veteraner fra krigen i Irak som havner i fengsel etter en aksjon der utstyr til pengeforfalskning blir stjålet. 6 måneder senere hjelper en CIA-agent lederen, Hannibal Smith (Neeson), å bryte seg ut. Snart har Hannibal fått ut de andre tre også. «Faceman» Peck (Cooper), B.A. Baracus (Jackson) og Murdock (Copley). Sammen skal de prøve å renvaske seg selv, koste hva det koste vil.

Cool guys don't look at explosions.

Dette er glad-action uten like. Massevis av tøffing-replikker, eksplosjoner og kjøretøy i rask bevegelse. Og skyting, ikke minst. Skyting på fly fra en tanks i fritt fall, og sånne ting som det. Er du i det riktige humøret, så er dette utrolig gøy. Og Carnahan vet hvordan han skal lage god action, det er det liten tvil om.

Det er en fin bonus å få med seg Liam Neeson i en sentral rolle her. Han regnes vel som en seriøs og alvorlig skuespiller, men har med denne i tillegg til Taken virkelig tatt steget frem som action-stjerne. Bradley Cooper kjenner nok de fleste fra Hangover, mens Sharlto Copley spilte hovedrollen i sci-fi-filmen District 9. Altså en samling med hovedroller fra store underholdnings-suksesser fra de siste årene.

Problemet med filmen for min del, er at høydepunktet nås for tidlig. Når filmen setter i gang med de avsluttende action-sekvensene, er min evne til å bli begeistret over actionen ganske redusert. Jeg har på en måte blitt litt nummen av alt som allerede har skjedd. Det trekker dette ned fra en høyere plassering. Når du først har begynt på en latterlig action-film, syns jeg egentlig du bare skal ta den helt ut. Jeg har sluttet å bry meg noe særlig om hvor sannsynlig alt som skjer er fra ca 15 minutter inn i filmen.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.1/10 (39 294 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 5

Kommentarer og synspunkter tas i mot med intens glede.

 
6 kommentarar

Posta av den desember 1, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,