RSS

Stikkordarkiv: 70-tallet

Julekalender 2011: 4. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

21. Sønner av Norge

Regi: Jens Lien

Manus: Nikolaj Frobenius, basert på hans egen bok «Teori og praksis».

Med: Sven Nordin, Åsmund Høeg og Sonja Richter.

Land: Norge

Spilletid: 87 min

Premiere: 09.09.11

Jens Lien er mannen som står bak en avmine absolutte favoritter innen norsk film, underlige og grundig gjennomførte Den Brysomme Mannen. Han regisserte også en av Aksel Hennies gjennombruddsfilmer i 2003, artige Jonny Vang. Manusforfatter Nikolaj Frobenius er kanskje i filmsammenheng mest kjent for å ha skrevet manuset til thrilleren Insomnia, som fikk sin Christopher Nolan-regisserte amerikanske remake noen år senere. Boken han har basert Sønner av Norge på, er dels selvbiografi, dels fiksjon.

Nikolaj vokser opp med fritenkende hippie-foreldre. Faren jobber som arkitekt, og de bor i et bedre nabolag, men lar ikke de hindre de mer eller mindre eksentriske ideene han har om livet og samfunnet de lever i. Når moren til Nikolaj dør i en trafikkulykke, slår det ham og faren hardt. Faren blir deprimert, og Nikolaj tar ut følelsene i punk-bevegelsen. Men det er ikke så lett å gjøre opprør når pappa også vil være med.

Ja, også er han naken, forresten.

Det er jo litt urettferdig for denne filmen at jeg ikke er 15-20 år eldre, da hadde jeg nok hatt en mye større gjenkjennelse med de forskjellige underkulturene far og sønn hører til i denne filmen. Jeg har vokst opp uten noen som helst kontakt med verken hippier, punkere eller nudister, bortsett fra det jeg har fått med meg gjennom popkulturen. Hadde jeg hatt et sterkere forhold til det, ser jeg for meg at filmen kunne vært en innertier.

Men likevel er dette for meg en veldig morsom film med alvorlige undertoner. Syns de har klart å lage en fin balanse mellom følelsene, slik at det som faktisk er en veldig tragisk hendelse (morens død), glir fint i det som hovedsaklig er en lett og humørfylt film.

Åsmund Høeg spiller veldig godt i rollen som Nikolaj, sammen med det som er et uvanlig godt sammensatt lag av unge skuespillere. Jeg har sett mange barn/ungdommer prøve å spille sinte og opprørere på norsk film med mye dårligere resultater enn dette. Likevel, høydepunktet er helt klart Sven Nordin. Han leverer sin kanskje aller beste rolle, både når det kommer til humor og seriøst skuespill. Og det i samme film!

Fotoet er fint og livlig, føles som om fargene stemmer i forhold til tidsperioden, og når lydsporet fyller på med alt du kan forvente i en film om punkere, så blir det gøy å se på. Også artig at de klarte å få selveste Johnny Rotten til å stille opp.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 6.9/10 (139 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Dermed har Norge fått sitt første bidrag i kalenderen, og jeg kan avsløre at det kommer mer enn ett i år. Hvordan føler du norsk film står seg i forhold til de utenlandske konkurrentene? Synspunkter kan legges fram i kommentarfeltet.

 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 21. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, It Might Get Loud og District 9 (6).

Tre dager igjen til jul, og vi får den fjerde beste filmen 2009:

4. Frost/Nixon

Regi: Ron Howard

Manus: Peter Morgan, basert på sitt eget teaterstykke.

Med: Frank Langella, Michael Sheen, Sam Rockwell, Kevin Bacon, Matthew Macfadyen, Oliver Platt og Rebecca Hall.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 122 min

Premiere: 13.02.09

Ron Howard burde være et navn mange kjenner igjen. Han har de siste årene nærmest spesialisert seg på drama fra virkeligheten som så blir nominert til Oscar. A Beautiful Mind, Cinderella Man, Apollo 13. Alle med høy kvalitet og kanskje litt lite originalitet. Men gjennomførte filmer. Han har også hatt vekslende hell med thrillere som Ransom og The Da Vinci Code.

Richard Nixon gikk av som president i 1974, og slapp på mange måter unna hele Watergate-spørsmålet da han ble benådet av arvtageren Ford. David Frost er en talkshow-programleder fra England som satser alle pengene han har (og en del han ikke har) på å få lage et eksklusivt intervju med Nixon om hele karrieren hans. Når tilbudet blir stort nok, og fordi Nixon regner Frost for å være en lettvekter, går avtalen i boks.

Dette er min type film. Jeg har utrolig sansen for drama basert på ekte hendelser. Ron Howard har blitt litt av en «go-to»-type når det gjelder disse filmene, siden han har laget flere veldig gode de siste årene. Teknisk er også denne i aller øverste kvalitet. Ingenting å utsette på kinematografien, lyssetting, lyd, osv.

«There’s something hideous growing on your neck. Oh, it’s just your head. Never mind.»

Skuespillet bærer såklart filmen, og om Langella kanskje ikke helt har det fysiske utseendet som Nixon, så er stemmen veldig bra, og han selger hele rollen utrolig bra. Michael Sheen, som du kanskje så som Tony Blair i The Queen, har nok en litt enklere rolle, men han takler fint å bli satt opp mot Langella, og holder like høyt nivå. Så har vi også et veldig bra støttende cast, med Rockwell og Bacon som de som står frem som de beste.

Det som imponerer meg mest er likevel hvor spennende denne filmen er, spesielt mot slutten av intervjuene. Selv om jeg visste utfallet til en viss grad, selv om jeg selvfølgelig er klar over at det er en film, så var det en sitrende spenning fra nesten hvert spørsmål og hvert svar. Det er det som er tegnet på et skikkelig godt laget drama, når du har levd deg helt inn i filmen. Det er noe av det beste en kan oppnå som publikummer.

Frost/Nixon ble nominert til 5 Oscar-priser, i kategoriene Beste film, Beste regi, Beste mannlige hovedrolle (Langella), Beste manus basert på tidligere publisert materiale og Beste klipp.Jeg har allerede anskaffet meg denne på dvd, og selv om den kanskje ikke hadde helt samme feelingen som da jeg så den på kino, så er det fremdeles en av årets beste filmer, og vel verdt en titt!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.9/10 (30 162 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
12 kommentarar

Posta av den desember 20, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 16. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” og A Serious Man (11)

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Dagens film:

9. Milk

Regi: Gus van Sant

Manus: Dustin Lance Black

Med: Sean Penn, Emile Hirsch, Josh Brolin, Diego Luna, James Franco og Alison Pill.

Land: USA

Spilletid: 128 min

Premiere: 20.02.09

Gus van Sant er et litt usikkert kort spør du meg. Han har laget veldig gode filmer, som Good Will Hunting, men så står han også bak den meningsløse shot-for-shot-remaken av Psycho, og Last Days, en av de dårligste filmene jeg har sett. Men med Sean Penn i hovedrollen hadde jeg høye forventninger. Han er en av de aller beste skuespillerne som jobber nå til dags.

Milk forteller den sanne historien om Harvey Milk (Penn), en homofil mann som reiser til San Francisco i 1972. Han åpner en fotobutikk som blir et samlingspunkt for det voksende homofile miljøet. Han bygger politiske allianser, og bestemmer seg for å stille til valg som «supervisor» i San Francisco. Han møter mye motgang, men etter hvert vinner han valget, og blir den første åpent homofile mannen valgt til et offisielt embete i USA. Så følger konflikter med den konservative politikeren Dan White (Brolin).

Men hovedgrunnen til å se denne filmen er skuespillet. Emile Hirsch, James Franco og Diego Luna spiller alle veldig bra i sine biroller på Milk sitt «lag», mens Josh Brolin kanskje kommer med karrierebeste i rollen som konservative Dan White. Likevel, selv om alle de mindre rollene er bra, så er det selvfølgelig Sean Penn i hovedrollen som er det store trekkplasteret. Han gjør som alltid en helt perfekt tolkning av karakteren sin. Er det det beste han har gjort? Vanskelig å si, når han har gjort så utrolig mye bra. Men rollen som Milk kommer nok opp mot prestasjonene han gav oss i Mystic River, I Am Sam og den altfor lite kjente The Assassination of Richard Nixon.

«Slight smile. Raise the eyebrows a little. Lean on door. This smells like another Oscar.»

Filmen kommer jo ut på riktig tidspunkt, med tanke på den store kampen som også nå foregår i USA for homofiles rettigheter. For min del, så syns jeg generelt det er ganske gøy med filmer basert på ekte hendelser, da ting som har skjedd i historien ofte er mer spennende en noe Hollywood klarer å finne på selv. Milk er kanskje ikke den historien som har engasjert meg mest, men jeg syns definitivt det var verdt en film, og spesielt slutten er jo bra.

Kan trygt anbefale denne til alle som liker et velspilt drama og/eller biografifilmer. Den vant 2 Oscar ved utdelingen tidligere i år. Sean Penn vant for Beste hovedrolle og Dustin Lance Black vant prisen for Beste manus skrevet direkte for film. I tillegg ble den nominert til Beste film, Beste regi, Beste mannlige birolle (Brolin), Beste klipp, Beste kostymer og Beste filmmusikk.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.9/10 (40 783 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Enig eller uenig? Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 16, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 8

Da har det vært en litt lengre pause enn vanlig, faktisk en hel uke siden forrige innlegg kom ut. Det er en følge av at det er utrolig mye å gjøre på skolen for tiden. Men egentlig tror jeg ikke du som leser har merket noe særlig til det, på samme måte som jeg ikke tror du egentlig leser dette som står over overskriften heller. Viss du likevel gjør det, blir du belønnet med å få vite at dagens film er Pulp Fiction, rett før overskriften sier

Pulp Fiction (1994)

http://www.imdb.com/title/tt0110912/

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: John Travolta, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Uma Thurman og Ving Rhames.

Spilletid: 154 min

Tarantino er også en av mine favorittregissører, og har faktisk bare lagd bra filmer. Han slo gjennom med Reservoir Dogs, fulgte opp med Pulp Fiction, og fortsatte så med Jackie Brown, Kill Bill vol. 1 og 2 og nå sist Death Proof. Han har en stor skare med ekstreme fans, og har pga suksessen fått lov å lage akkurat de filmene han vil, noe som fungerer ekstremt godt.

John Travolta ble gjort kul igjen med denne filmen, noe han ikke hadde vært siden slutten av 70-tallet omtrent, da med Grease og Saturday Night Fever. Karrieren hans etter Pulp Fiction har vel egentlig også vært så som så, men har i det minste fått inn et par gode filmer, som Get Shorty og Face/Off. Samuel L. Jackson’s evne til å være fullstendig gal samtidig som han er rolig ble definert av denne filmen. Det har han levd på, og spilt en eller annen form for badass i de fleste filmene etterpå, inkludert Shaft, nevnte Jackie Brown, Die Hard: With a Vengeance og Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith (også nevnt). Ellers er det jo ikke småfolk i Bruce Willis (Sin City, The Sixth Sense og Die Hard), Ving Rhames (Dawn of the Dead (remake) og Mission: Impossible I, II og III) og Uma Thurman (Kill Bill vol. 1 og 2 og Gattaca).

Jules Winnifield (Jackson) og Vincent Vega (Travolta) er to torpedoer som jobber for gangsteren Marcellus Wallace (Rhames). De skal få tilbake en koffert som tilhører Wallace. Wallace har også bedt Vincent ta med kona hans (Thurman) ut som en tjeneste mens han selv er ute av byen. I tillegg er det en bokser, Butch Coolidge (Willis), som er betalt for å tape neste kamp av Wallace, og som bare vil forlate byen med kjæresten sin. Ved hjelp av mange tilfeldigheter bindes disse karakterene sammen til en historie.

Tarantino er en mester på dialog, og det er også en av filmens store styrker. Samtalene mellom folk er alltid underholdende skrevet, og selv om det kanskje gås omveier, så føles det ikke som om filmen sakkes ned. Spesielt samtalene som involverer Jackson og Travolta er noe av det beste som er festet på film, til tross for at innholdet stort sett er hverdagslige ting.

Fortellingen går ikke kronologisk tidsmessig, den hopper frem og tilbake i tid hele tiden, men det fungerer likevel veldig bra. En har ikke vansker med å forstå rekkefølgen på ting, og egentlig er ikke rekkefølgen på ting det viktigste i denne filmen. Det handler mest om karakterene.

I tillegg er kameraføringen veldig bra, det er for meg et kjennetegn på en Tarantino-film. Masse fine kjøringer, og steadycam som følger karakterene. Også kult med det klassiske «opp fra bagasjeromet»-shotet som Tarantino ofte bruker. Han har sett masse film, og vet utvilsomt hva han liker. Dette fører jo igjen til at han har en helt spesiell stil som er gjennomført i alle filmene hans. Det er litt vanskelig å beskrive den, men at den er tilstede er det ingen som kan si noe på.

Som alle andre Tarantino-filmene, har også denne et veldig bra soundtrack. Tarantino pleier å velge ut sanger, og det går mye i 70-tallsmusikk. En kan faktisk finne veldig gode sanger på åpningstekstene til både Pulp Fiction, Reservoir Dogs og Jackie Brown.

En ting som jeg må nevne til slutt, er den fantastiske scenen med Christopher Walken. Definitivt en av de beste Walken-scener jeg har sett, og det sier en del. Det jeg husker best fra første gang jeg så Pulp Fiction, er hvor genial jeg syntes den scenen var. At Tarantino bruker så lang tid på å la denne karen fortelle en historie, som egentlig koker ned til en slags punch line, altså en vits på 4,5 minutter. Aldri noe jeg lo så mye høyt av, men utrolig morsomt.

Pulp Fiction vant en Oscar for Beste manus skrevet direkte for film, og ble nominert til 6 andre, Beste mannlige hovedrolle (Travolta), Beste mannlige birolle (Jackson), beste kvinnelige birolle (Thurman), Beste klipp, Beste regi og Beste film. Om det kan kvalifisere som en kultfilm, er det i alle fall den mest populære. På IMDb har den 8.9/10 med 316 401 stemmer, og ligger på 6. plass på Top 250. Som alltid, se traileren nedenfor, og se filmen også!

Har du sett Pulp Fiction? Ja, da kan du legge igjen en kommentar, akkurat NÅ!

 
2 kommentarar

Posta av den oktober 19, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,