RSS

Stikkordarkiv: 250

Julekalender 09: 24. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut. Resultater i bunnen av innlegget.

Det er julaften, og du får den beste filmen 2009:

1. Slumdog Millionaire

Regi: Danny Boyle og Loveleen Tandan (med-regissør i India)

Manus: Simon Beaufoy, basert på boken av Vikas Swarup.

Med: Dev Patel, Saurabh Shukla, Anil Kapoor, Rajendranath Zutshi og Freida Pinto.

Land: Storbritannia

Spilletid: 120 min

Premiere: 23.01.09

Danny Boyle slo gjennom midt på 90-tallet med Trainspotting, og har siden det gitt oss flere gode filmer. Den undervurderte The Beach, den glimrende «zombie»-filmen 28 Days Later…, der en epidemi av raseri-infiserte mennesker lager dommedagsstemning i England. Og så bør nok også Sunshine nevnes, en av de visuelt fineste science-fiction-filmene som er laget, men som dessverre har en veldig skuffende siste akt, og dermed ender opp som en gjennomsnittlig film.

Jamal Malik, en 18 år gammel foreldreløs gutt som vokste opp i slummen i Mumbai i India, er med på den indiske versjonen av Vil du bli millionær. Han har gjort det utrolig bra, og er kun et spørsmål fra topp-premien på 20 millioner rupier. Men når programmet slipper opp for sendetid og må ta pause til neste gang, blir Jamal arrestert av politiet, som mistenker at han jukser. Jamal forteller historiene fra oppveksten som forklarer hvordan han har svarene på alt han har blitt spurt om. Vi får et innblikk i en vanskelig oppvekst, med innslag av vennskap, kriminalitet, fattigdom og ikke minst kjærlighet.

Jeg har egentlig sansen for en god tragisk historie når det gjelder film, men må jo innrømme at det er få ting som er bedre enn en skikkelig feel-good-film. Såklart forutsatt at vi får nok grunn te å føle oss bra sammen med hovedkaraterene. Slumdog Millionaire har den perfekte balansen mellom forholdsvis fæle ting og de herlige øyeblikkene.

«Who wants to be a millionaire? A: You, B: Me, C: My outstretched arms or D: Frithjof Wilborn.»

Skuespillet er absolutt bra nok, helt uten kjente fjes for min del. Men jeg tviler ikke på at mange av de involverte helt sikkert har masse fans i India, med tanke på at det er der verdens største filmindustri holder til.

Alt det tekniske er veldig bra. Fine bilder, bra musikk, lyd. Men det er historien som er det aller beste med filmen, og hvordan den blir fortalt. Vi hopper frem og tilbake, mellom forhøret og Jamals fortellinger fra barndommen. Det er veldig fantasifullt satt sammen, sånn at du som publikummer blir sittende og gjette gjennom hele filmen.

Så har den også en av de eneste sang- og dansenummerene jeg har likt skikkelig godt, det sitter veldig fint under rulleteksten som en påminnelse om at dette er fra India og Bollywodd på mange måter. Filmen vant hele 8 Oscar tidligere i år. Beste film, Beste regi, Beste klipp, Beste kinematografi, Beste manus basert på tidligere utgitt materiale, Beste lyd, Beste filmmusikk og Beste originale sang. Og jeg unner den alle sammen, for dette var den beste filmen jeg så på kino i 2009!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.4/10 (149 201 stemmer, noe som plasserer den på 76. plass på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 6

Konkurranseresultatet:

1. Audun (plassering 1,2,3 og 6)

2. Ottar Karsten Hostesaft (plassering 1,3,5 og 6)

3. Stein Galen (plassering 1, 3, 2/8 og 11)

Så kan det diskuteres om Stein Galen burde få andreplass, siden hans tips «Ukjent festivalfilm» kan regnes som både It Might Get Loud (2) og La Journée de la Jupe (8). På den ene siden så er det jo lurt å tippe en ukjent festivalfilm, siden det faktisk var nærmest umulig for ham å tippe It might get loud, men samtidig så er det jo litt på kanten å godkjenne det som må kunne kalles et gruppetips. Så jeg ender opp med å gi andreplassen til Ottar, som då også hadde alle sine blant de seks beste.

Gratulerer til Audun med klar førsteplass, men her er det jo god tipping over hele linja! Takk for deltakelsen, så satser jeg på å «se» dere igjen om et år. Jeg ser på bloggen sine treff at det har vært noen lesere i år også, og det liker jeg godt.

Følg med i romjulen, da skal jeg nok få lagt ut den komplette listen min over årets filmer, om noen skulle være interesserte i det. Da gjenstår det bare og takke for selskapet. Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig jul! Jeg lar radioresepsjonen spille oss ut:

Advertisements
 
7 kommentarar

Posta av den desember 24, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 19. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” og A Serious Man (11)

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Fem dager igjen til jul, og vi får den sjette beste filmen 2009:

6. District 9

Regi: Neill Blomkamp

Manus: Neill Blomkamp og Terri Tatchell.

Med: Sharlto Copley, Jason Cope, Nathalie Boltt og Sylvaine Strike.

Land: USA/New Zealand

Spilletid: 112 min

Premiere: 11.09.09

I 2005 laget regissøren Neill Blomkamp kortfilmen Alive in Joburg (se den her). Den ble en hit på nettet, og Ringenes Herre-regissøren Peter Jackson syns dette var noe å satse på. Han satte seg opp som produsent og gav Blomkamp nok penger til å lage en langfilm basert på det samme konseptet. Etter noen kortfilmer er altså District 9 Blomkamps første kinofilm.

I 1982 kom et romskip til jorden, og det stoppet over Johannesburg i Sør-Afrika. Etter 28 år har menneskene i området litt etter litt mistet tålmodigheten med romvesnene, som de kaller for «prawns», eller reker på norsk. Flyktningeleiren for rekene har blitt gjort om til en strengt bevoktet ghetto, kalt District 9. Firmaet Multi-National United får oppdraget med å tvinge rekene til å flytte til en ny leir, og Wikus van der Merwe (Copley) leder operasjonen.

Det er fantastisk gøy når det dukker opp originale science-fiction-filmer. District 9 er nettopp det. En alternativ versjon av verden der romvesener har vært i Sør-Afrika i nærmere 30 år. I begynnelsen har filmen et sterkt dokumentarisk preg, men etter hvert glir det umerkelig over i mer standard fiksjonsfilm. Denne overgangen er imponerende, når du etterpå innser at de har byttet fortellerteknikk uten at du har merket det.

Men til tross for mye originalitet, så er det nok fremdeles flyvende tallerkener som er det mest praktiske framkomstmiddelet i rommet.

Sharlto Copley gir oss en morsom og bra rolletolkning av den litt klønete van der Merwe.  Spesielt imponerende er det å bære mye av en film når det eneste han spilte i før District 9 var den nevnte kortfilmen Alive in Joburg, der han kun har et par replikker.

De visuelle effektene er helt perfekte. Det er deilig å ha kommet til en tid der disse romvesenene kan se helt troverdige ut. Det hjelper virkelig sci-fi-sjangeren generelt. Det er også greit at ikke alle romvesener ødelegger oss med laserstråler som får ting til å forsvinne (se 50-talls sci-fi-klassikere).

Historien, som begynner som en veldig interessant «dokumentar», har en kjempefin twist, og filmen blir bare bedre og bedre etter hvert som flere ting kommer for en dag. Du trenger ikke lete lenger; Årets beste science-fiction-film er District 9!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.4/10 (98 282 stemmer, plassert på 95. plass på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 5 (Spoileradvarsel her! Ikke les den om du ikke har sett filmen.)

VG: Terningkast 6

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
4 kommentarar

Posta av den desember 19, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 4

Da er jeg tilbake igjen, for å gi nettopp deg det neste innlegget. Kun 4 igjen. Det er ikke særlig mange. Vi hopper på toget og drar i fløyta. Den 4. beste filmen jeg har sett er

Se7en (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114369/

Regi: David Fincher

Manus: Andrew Kevin Walker

Med: Brad Pitt, Morgan Freeman, Gwyneth Paltrow og Kevin Spacey.

Spilletid: 127 min

Nok en gang er det altså David Fincher som er regissøren. Han ble presentert tidligere i denne listen i innlegget om Fight Club, og har også laget Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Han er da naturlig nok en av mine favoritter, og Se7en er etter min mening det aller beste han har laget.

Hovedrollene spilles av Brad Pitt, også i Fight Club og Snatch (min omtale) og Morgan Freeman, også kjent fra The Shawshank Redemption og The Dark Knight (min omtale). I tillegg har vi Gwyneth Paltrow, kona til Coldplay-vokalist Chris Martin, men også en god skuespillerkarriere, med for eksempel Iron Man og The Talented Mr. Ripley, og Kevin Spacey, kjent fra The Usual Suspects (min omtale) og American Beauty.

Se7en handler om to politimenn på jakt etter en syk seriemorder. David Mills (Pitt) er ny i jobben, og får William Somerset (Freeman) som en slags mentor. Det varer ikke lenge før de begynner å finne lik, alle myrdet på forferdelige, utenkelige måter. Etterforskningen fører dem frem til motivet bak mordene. Det virker som om morderen dreper folk som begår en av de sju dødssyndene, ved å overdrive dødssynden så mye at de dør av det. Og som om ikke det var nok, så kan det vise seg å være risikabelt å komme for nær en person som er såpass mentalt ustabil…

Dette er det jeg vil kalle den ultimate thrilleren. Bare for å starte kan jeg nevne stemningen. Det er mye mørkt og dystert, det regner ofte, tett. Lyssettingen er ganske low-key, vi får en slags noir-stemning på hele filmen. Visuelt sett ser den altså helt fantastisk ut.

Så kommer vi til skuespillet. Jeg syns det er Brad Pitt’s beste film, og Morgan Freeman gjør en veldig god jobb. Paltrow gjør det godt nok til sitt formål. Rosinen i pølsa er som så ofte Kevin Spacey, som er en av de beste skuespillerne som er der ute. Han håndterer skurken på en veldig bra og skremmende kald måte, sannsynligvis hjulpet en del av manuset, men likevel.

Historiemessig så er det jo et veldig fascinerende konsept, og et av de bedre i forhold til andre filmer om seriemordere. Åstedene er utrolig ekle og fæle, som de må være for å gi oss den rette mengden avsky mot morderen. Men det som er det beste med historien er utvilsomt slutten. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er den beste slutten jeg vet om. Den aller beste slutten jeg har sett. Skuespillet er helt fantastisk, og måten twisten blir bygd opp på er helt unik. Vi blir med på forskrekkelsen til karakterene, og når alt er over, henger det sammen på en perfekt måte. Bra gjort av David Fincher å ha laget 3 filmer med twister i slutten (denne, Fight Club og The Game), hvor alle er bra, og folk aksepterer det glatt (det gikk jo ikke like bra for M. Night Shyamalan). Bare for å fullføre tanken min, så har jo da også Se7en den beste sluttreplikken, som summerer opp budskapet til filmen.

Det var då åpningstekstene, som også er blant de beste jeg vet om. Vi får se morderen jobbe med «loggboken» sin i en bra klippet montasje, med veldig passende musikk. Du får en slags følelse av uhygge, som så blir gjennomført i hele filmen. Effektivt.

Se7en ble kun nominert til en Oscar, for Beste klipp. Her føler jeg den ble skikkelig snytt. Det hadde vært på sin plass med nominasjoner for Beste film (Babe ble nominert!), Beste mannlige hovedrolle (Brad Pitt), Beste mannlige birolle (Kevin Spacey, som rett nok vant den prisen, for The Usual Suspects, men burde blitt nominert for denne også), Beste Regissør (nok en gang, Babe. Var virkelig den sååå bra?), og de kunne gjerne slengt med en for Beste kinematografi og Beste manus direkte for film også.

I det minste blir Se7en anerkjent av folket. På IMDb har den en rating på 8.6/10 med 209 002 stemmer. Det plasserer den på 34. plass på top 250. Som alltid presenterer jeg traileren nedenfor. Den er ganske bra, men klarer likevele ikke å yte filmen det den fortjener i det hele tatt. Dette er en film jeg virkelig har lyst til at du skal se, gjerne en gang til.

Hva er din mening om den ultimate thrilleren? Legg igjen en kommentar.

 
5 kommentarar

Posta av den oktober 31, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 5

Da er vi endelig inne i topp 5 på listen over favorittfilmene mine. Vi kutter småpraten, og går rett på. Dagens film er

Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0080684/

Regi: Irvin Kershner

Manus: George Lucas, Leigh Brackett og Lawrence Kasdan.

Med: Mark Hamill, Harrison Ford, Carrie Fisher, Billy Dee Williams, Anthony Daniels, David Prowse, Peter Mayhew, Kenny Baker, Frank Oz og Alec Guiness.

Spilletid: 124 min

Den andre filmen og femte episoden i den store sagaen om stjernekrigene, og også den beste av dem alle. George Lucas har i denne gitt fra seg regien til Irvin Kershner. Kershner har aldri laget en bedre film enn dette, av andre kan det nevnes Never Say Never Again, en uofisiell Bond-film, og RoboCop 2. Lucas stod bak historien, men gav selve manusskrivingen videre til folk som før og etter jobbet med filmer som Rio Bravo og Raiders of the Lost Ark.

Vi har stort sett det samme castet som i Star Wars (som kapret 15. plassen på denne listen), med unntak av Billy Dee Williams, som senere skulle spille i Episode VI og også dukke opp som Harvey Dent i Batman. Ellers har han kanskje i likhet med de fleste andre skuespillerne i Star Wars-filmene slitt litt med karrieren, og dukket opp i forskjellige gjesteroller og småting.

The Empire Strikes Back begynner på isplaneten Hoth, der opprørerne er under angrep av Imperiet, og må flykte. Luke Skywalker (Hamill) følger et råd han fikk av Obi-Wan Kenobi (Guiness) i et syn, og reiser til Dagobah for å få opplæring i jedi-kunsten av læremesteren Yoda (Oz). Han Solo (Ford) og prinsesse Leia (Fisher) klarer å flykte til Bespin, der Han’s gamle venn Lando Calrissian (Williams) styrer. Men det varer ikke lenge før de blir tatt til fange av Imperiet og Darth Vader (Prowse). Luke klarer å sanse det, og må velge mellom å fullføre treningen og å prøve å redde vennene sine.

Et ganske velkjent lite fun fact er at deler av scenene på isplaneten Hoth er spilt inn i Norge, på Finse. Disse scenene gir oss også en veldig god åpning på filmen, spennende og actionfylt. Vi blir introdusert for nye romskip og transportmidler på begge sider, hvor de aller gøyeste må kunne sies å være «vandrerne» til Imperiet.

Ellers er det veldig underholdende å få sitt første møte med Yoda, som er en velkjent karakter, sannsynligvis for folk som ikke har sett filmene også. Kanskje den mest kjente fra Star Wars-universet om man ser bort i fra Darth Vader, selvsagt. Selv om Yoda i denne filmen virker mye mer tøysete og barnslig enn han skal vise seg å være i de tre første episodene, så syns jeg det virker veldig bra. All ære til de som laget og styrte dokken, den er absolutt noe av det mest sjarmerende i filmene.

Det er faktisk vanskelig å dra fram det som er best med denne filmen uten å avsløre hele handlingen, men med tanke på at jeg er helt sikker på at alle kjenner til twisten i denne, tror jeg ikke det gjør noe å nevne den. Det bygges jo opp til en av de beste lyssaber-duellene mot slutten, mellom Darth Vader og Luke Skywalker. Og det er ved slutten av denne at vi får det som da sikkert er den mest kjente plot-twisten i filmhistorien. Darth Vader er faren til Luke. Hele verdenen hans raser sammen.

Den kjente replikken som alle siterer, «Luke, I am your father.», er jo faktisk en av de mest feilsiterte replikker også. Den egentlige replikken er jo «No, I am your father.». Men det har vel blitt sånn, sånn at alle tøysekoppene rundt omkring skal slippe å forklare den smarte referansen de nettopp gjorde til Star Wars. Jeg mener, en kan gjøre så mye etterligning av stemmen til Darth Vader en vil, folk forstår ikke hvor det er fra før man sier Luke.

I tillegg har vi den berømte scenen der Han Solo skal fryses i karbon av Darth Vader, for å lokke Luke i deres retning. Veldig stilig lagde kulisser, og en veldig god scene generelt. Der har vi også en godt kjent replikkveksling. Prinsesse Leia tar en sjanse og våger for første gang å si «I love you». Han ser tilbake og svarer: «I know.» Så blir han fryst fast i karbon. Nok en av yndlingsscenene mine der.

Stemningen i The Empire Strikes Back er mørkere enn i den forrige, og den slutter jo også på en ganske trist plass. Det var ikke akkurat noen hemmelighet at det skulle komme en tredje og avsluttende film etter hvert. Ellers gjelder mye av det samme som jeg skrev i innlegget om episode IV og III. Detaljrikdommen i planeter, folkeslag og vesen er fantastisk, og historien er innenfor det klassiske eventyret, gjort på en gjennomført bra måte.

The Empire Strikes Back vant Oscar for Beste lyd og en spesialpris for de visuelle effektene, samtidig som den ble nominert i kategoriene Beste Kulisser/Set-dekorasjon og Beste musikk. På IMDb har den 8.8/10 med 221 009 stemmer, og ligger dermed behaglig på 9. plass på top 250. Som alltid kan du se traileren nedenfor (med 80-talls-voice over. Frenetisk og lysere stemme enn du kanskje er vant med).

Viss du ikke har sett denne og resten av den originale trilogien, så må du faktisk få fingeren ut. Har du sett den, så kan du si hva du syns i kommentaren din nedenfor.

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 29, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 10

Da er vi endelig kommet så langt som til topp 10 på listen over favorittfilmene mine. Det betyr at de følgende innleggene vil handle om den absolutte kremen av film. Selvsagt kun etter mitt syn, men om du vet hva som er godt for deg, så er mitt syn ditt syn. Plass nummer 10 er

The Departed (2006)

http://www.imdb.com/title/tt0407887/

Regi: Martin Scorsese

Manus: William Monahan

Med: Leonardo DiCaprio, Matt Damon, Jack Nicholson, Mark Wahlberg, Martin Sheen, Ray Winstone, Vera Farmiga, Anthony Anderson og Alec Baldwin.

Spilletid: 151 min

Dette er da den andre og øverste filmen av Martin Scorsese. Som sagt i forrige innlegg er han en av favorittregissørene mine. Generelt sett er Goodfellas og Taxi Driver regnet som de to beste filmene hans (henholdsvis 15. og 38. plass på top 250), og selv om begge disse er solide 9/10-filmer etter min mening, er det altså The Departed og Raging Bull som er mine favoritter.

The Departed har litt av et stjernelag på skuespillersiden, med litt eldre storheter som Nicholson (One Flew Over the Cuckoo’s Nest, The Shining), Sheen (Apocalypse Now) og Baldwin (Glengarry Glen Ross), i tillegg til de yngre som DiCaprio (Blood Diamond, The Aviator), Damon (Good Will Hunting, The Bourne Identity) og Wahlberg (Boogie Nights).

The Departed handler om to unge menn i Boston’s politiopplæring. Billy Costigan (DiCaprio) kommer fra dårlige kår, og blir valgt ut til å gå inn undercover. Politiet vil få has på Frank Costello (Nicholson), lederen av den irske mafiaen. Det de ikke vet, er at Colin Sullivan (Damon) også nettopp har blitt politimann, og hans lojalitet ligger hos Costello. Når så Sullivan blir satt opp til å lede gruppen som skal fange ham selv, og Costello ber han om å finne ut hvem muldvarpen i gjengen hans er, er det duket for forvirring og dobbeltspill med livet som innsats.

Først bør det vel nevnes at filmen er en remake av en trilogi fra Hong Kong, med navnet Infernal Affairs (den første). Den har en skare av fans som er rasende over den nye, dårlige versjonen. Jeg har sett begge to, og Infernal Affairs er en god film, men rett og slett ikke i nærheten av så bra som The Departed. Sånn ser i alle fall jeg det.

Scorsese er jo en mester innen sjangeren, og dette er toppen av kransekaka. En fantastisk historie, som aldri slutter å være spennende gjennom 2,5 time, som i tillegg har en slutt som slår pusten ut av deg. Det er vel kanskje slutten som har fått en del kritikk blant de som ikke liker filmen, men for meg fungerte det så det suste, og jeg syntes det var veldig passende i forhold til resten av filmen.

Skuespillet er det absolutt ingenting å si på. Absolutt en av Wahlbergs beste roller, og Nicholson passer utrolig godt som mafiasjef. Men de aller beste prestasjonen syns jeg DiCaprio gjør. Han tar virkelig steget inn som en kvalitetsskuespiller med denne filmen her.

Masse stilige kameraføringer, og ikke bare tradisjonelt. Er blandt annet noen kjappe kjøringer under dialogscener, som egentlig ikke er vanlig, men det brukes bra her. Apropos dialog, så er jo manuset glimrende. Føles veldig naturlig, men er samtidig «krydret» med allslags utrolig morsomme replikker, ofte levert av Wahlbergs karakter.

The Departed var den beste filmen jeg så på kino i 2006, og jeg så den i tillegg to ganger. Jeg er rimelig sikker på at dette kommer til å forbli en klassiker langt fram i tid. Den vant fire Oscar; Beste film, Beste regi, Beste klipp og Beste manus basert på annet materiale. Fire av de aller beste prisene å få, med andre ord. I tillegg ble Wahlberg nominert til Beste mannlige birolle, men vant ikke. På IMDb har den en rating på 8.5/10 med 187 156 stemme, og den er dermed på 45. plass på top 250.

Se trailer:

Få sett denne filmen, den er steinbra. Nei, bedre enn stein. Har du sett den? Legg igjen din egen lille tanke om den i en kommentar!

 
2 kommentarar

Posta av den oktober 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 11

Nytt innlegg enda en gang. Denne gangen skal jeg presentere det som er den beste boksefilmen. Ikke Cinderella Man. Ikke Ali. Ikke The Boxer. Heller ikke Rocky. Den aller beste boksefilmen er utvilsomt

Raging Bull (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0081398/

Regi: Martin Scorsese

Manus: Paul Schrader og Mardik Martin (basert på selvbiografi)

Med: Robert De Niro, Cathy Moriarty, Joe Pesci og Frank Vincent.

Spilletid: 129 min

Martin Scorsese er en annen av favorittregissørene mine. Han brukte Robert De Niro i et utall filmer, inkludert Goodfellas, Taxi Driver og Casino. Scorsese har laget utrolig mange bra filmer, og vant en æresoscar noen år tilbake. Han regnes som en av regissørene som skapte en kvalitetsendring i Hollywood på 70-tallet, sammen med for eksempel Francis Ford Coppola (The Godfather). I nyere tid har han slått seg sammen med Leonardo Di Caprio noen ganger, med vellykkede resultat.

De Niro regnes som en av de beste skuespillerne noensinne, og det med rette. Det var som sagt samarbeidet med Scorsese gjennom 8 filmer at han ble kjent og anerkjent. Han fikk et gjennombrudd i Mean Streets, før han spilte den unge Vito Corleone i The Godfather Part II, og karrieren var i gang. Joe Pesci er også en kjent gjenganger i gangsterfilmene til Scorsese, i tillegg til mer koselige ting som My Cousin Vinny eller Home Alone.

Raging Bull forteller oss den sanne livshistorien til bokseren Jake La Motta. Sinnet og temperamentet hans hjelper han til en fantastisk boksekarriere, og han er den første som klarer å slå legendariske Sugar Ray Robinson. Men om den rasende oksen fungerer godt som bokser, så fungerer han ikke like godt som familiemann.

Dette er etter min mening De Niro’s aller beste prestasjon. Han spiller La Motta på en fullstendig overbevisende måte, både på veien opp og kanskje spesielt på veien ned igjen. Han la på seg det som da var rekordmye vekt (ca 30 kg) for å spille La Motta på sine eldre dager. Rekorden ble senere slått av Vincent D’Onofrio på Full Metal Jacket, men det bli ikke mindre imponerende av den grunn.

Filmen er i svart-hvitt, og benytter det på en veldig god måte. Den ser fantastisk bra ut, og boksekampene har hver sin egen stil og tone. Størrelsen på ringen det blir bokset i blir endret fra kamp til kamp, for å reflektere stemningen i kampen. Kampene er for øvrig også veldig bra koreografert og filmet. I tillegg må jeg trekke fram en helt genial kameraføring, der kameraet på kran følger La Motta helt inne fra garderoben, ut gangen og inn på stadion, hvor det løftes opp og gir oversikten. Her kan du se åpningssekvensen, som også er veldig bra.

Jeg liker det faktum at filmen ikke er den typiske heltehistorien der alt går bra. Sånne type filmer fungerer ofte godt, og kanskje spesielt innen denne sjangeren, men Raging Bull er realistisk og dyster, og tjener mye på det. Kanskje den aller beste framvisningen av «medaljens bakside» jeg har sett.

Lydeffektene er også veldig bra, blant annet brukte de pistolskudd til å lydlegge blitsene som gikk av under kamper. Etter at filmen var ferdig, ødela lydteknikerne opptakene, sånn at de ikke skulle bli brukt igjen. Andre litt morsomme ting er at de brukte sjokolade som blod, for at det skulle vise bedre på svart-hvit film, og at De Niro deltok i tre ekte boksekamper i Brooklyn som forberedelse, og vant to av dem.

Filmen vant 2 Oscar, Beste mannlige hovedrolle (De Niro) og Beste klipp, og ble i tillegg nominert til 6 Oscar til; Beste mannlige birolle (Pesci), Beste kvinnelige birolle (Moriarty), Beste Kinematografi, Beste lyd, Beste Regissør og Beste film. På IMDb har den en rating på 8.4/10 med 67 618 stemmer, og er dermed på 71. plass på top 250. Se traileren nedenfor, og få sett denne klassikeren så fort som mulig!

Har du sett Raging Bull? Legg igjen en kommentar med din mening om den!

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 7, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,