RSS

Stikkordarkiv: white

Julekalender 2013: 3. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

22. Olympus Has Fallen

Regi: Antoine Fuqua

Manus: Creighton Rothenberger og Katrin Benedikt.

Med: Gerard Butler, Aaron Eckhart, Morgan Freeman og Rick Yune.

Land: USA

Spilletid: 119 min.

Premiere: 10.05.13

Den actionfylte starten på kalenderen fortsetter med den ene av to filmer i år med nokså nøyaktig samme premiss. For den bitre konkurrerende søsterfilmen White House Down dukket opp senere på året, og prøvde seg på det samme som Olympus Has Fallen. Men der WHD gikk i den velkjente «fire utrooolig teite ting skjer i løpet av de siste fem minuttene»-fella, så klarte OHF seg bedre, ja mye bedre til og med!

Mike Banning (Butler) er høyt oppe i Secret Service, og den amerikanske presidentens (Eckhart) nærmeste mann. Men da presidenten mister kona si til en tragisk bilulykke, blir Banning flyttet til en kontorjobb. Men tilfeldigheten vil det slik at han skal få kjørt seg igjen. Han besøker presidenten i det hvite hus for å spørre om jobben sin tilbake, og plutselig er de midt oppe i et terrorangrep. Nord-koreanske terrorister tar presidenten som gissel, og vil skape en fortsettelse av borgerkrigen i Korea. Banning er den eneste agenten de ikke har drept eller fanget inne i det hvite hus, og må ordne opp på egenhånd.

Pistol-dansen, den nye virale youtube-sangen alle må få med seg.

Pistol-dansen, den nye virale youtube-sangen alle må få med seg.

Her er det høy nostalgifaktor for min del. Dette oppsettet minner jo på mange måter som en krysning av to av tidenes beste actionfilmer, Die Hard og The Rock. Selvfølgelig når vi ikke opp på et så høyt nivå, men det er likevel et herlig 90-talls-ekko over konseptet. En mann mot en enorm overmakt fungerer som bare det så lenge hovedpersonen ikke virker uovervinnelig, og det klarer Olympus Has Fallen fint. Det er spennende gjennom hele filmen, godt hjulpet av at Banning må ta seg litt av presidentens sønn til tider.

Regissør Antoine Fuqua slo for alvor gjennom med den moderne krimklassikeren Training Day i 2001, og har senere laget litt variable filmer med meget gode actionscener, som Tears of the Sun, King Arthur og Shooter. I Olympus har han fått med seg et bra lag skuespillere. Freeman glir jo fint inn i sin rolle, som han har gjort i så mange lignende roller før. Eckhart surfer fremdeles på minnene av Harvey Dent-karakteren i Batman-filmene, og Butler er en bra mann å identifisere seg med. Også mange flinke skuespillere i biroller, og det er en viktig kvalitetssikring i litt tøysete actionfilmer.

Som i gårsdagens innlegg; dette er reinspikka moro, og selv om det kanskje er litt for mange blodige headshots på skjermen (volden er blitt drøyere i mainstream actionfilm siden 90-tallet), så er det akkurat passe patriot-corny med terrorister som kaster et istykkerskutt amerikansk flagg fra taket av det hvite hus i sakte film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.4/10 (113 773 stemmer)

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 4

 
7 kommentarar

Posta av den desember 3, 2013 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Topp 10 Youtube mashups

Jeg har i den senere tid fått stor sans for mashup-sjangeren. En mashup er en sang som er satt sammen av to eller flere andre sanger. Dette gir en helt ny, og ofte overraskende bra sang. Det går til og med an å gjøre dårlige sanger betraktelig bedre om de settes sammen med noe annet.

Jeg har langt i fra oversikt over alle mashups som finnes på Youtube, men jeg har sjekket rundt en del, og har valgt ut en topp 10-liste til din fornøyelse. Om du har hørt originalsangene først, så vil det nesten alltid gjøre mashupen til en bedre opplevelse, så vet du det.

10. Gorillaz vs. Vanilla Ice

Vanilla Ice har vel alltid vært en slags guilty pleasure. Kul, men samtidig utrolig ukul. Gorillaz, derimot, er et av de bandene jeg liker veldig godt. Her får vi en blanding av Dirty Harry og Ice Ice Baby. Jeg tror jeg foretrekker denne versjonen i forhold til den originale hiten fra 1990.

9. Green Day vs. Oasis vs. Travis vs. Eminem

Sangene brukt er Boulevard of broken dreams, Wonderwall, Writing to reach you og Sing for the moment. Dette var en av de første mashupene jeg hørte, og den som gjorde meg interessert i sjangeren. Den er veldig godt lagt, blir kanskje litt mye støy når Oasis skal få synge refrenget på Wonderwall. Uansett, en veldig interessant blanding.

8. Franz Ferdinand vs. Beastie Boys

http://www.youtube.com/watch?v=aJwCJfbA3Mk (får ikke lime videoen inn, så du må høre den på youtube)

En blanding av Take me out og Triple trouble. Jeg har egentlig lite sans for hip hop og rap, men Beastie boys må jeg si jeg liker. Det jeg likevel har merket meg, er at Beastie Boys har stort forbedringspotensiale. Det føler jeg utnyttes her. Refrenget på denne sangen blåser etter min mening vannet av alt hip hop har gitt oss på veldig lenge.

7. The Beatles vs. LCD Soundsystem vs. The Kinks

Her har vi en fin miks av Get Back, Daft Punk is playing at my house og You really got me. Det er mange blandinger der ute som involverer The Beatles, og få fungerer så bra som denne her. Det er vanskelig å blande to sanger med melodier, men McCartney’s vokal glir rett inn i LCD Soundsystem sin beat. Personlig syns jeg det blir litt mye når The Kinks kommer inn, ellers hadde nok denne klatret høyere på listen. Men det passer jo fremdeles harmoni-messig.

6. The Ting Tings vs. The Knack vs. Toni Basil

Utrolig catchy! Sangene som er brukt er That’s not my name, My Sharona og Micky. I tillegg er det litt av Ca plane pur moi av Plastic Bertrand med også, og litt av en B-52s-sang. Uansett en veldig lystig sang som det er lett å høre på.

5. Beastie Boys vs. Daft Punk

Beastie Boys gjør nok en opptreden, sammen med Daft Punk. To representanter på band jeg liker i sjangre jeg ikke nødvendigvis er den største tilhengeren av. Men blandingen av Intergalactic og Robot rock lager en tekno-rap-hybrid som det er vanskelig å ikke nikke takten til.

4. Janis Joplin vs. Beck

Da kan vi roe litt ned igjen, med denne behagelige blandingen av Mercedes Benz og Go it alone. Disse to sangene glir jo helt perfekt sammen, og det er en av de fineste mashupene jeg har funnet så langt. 35 år mellom sangene, og jeg vil påstå at om denne kom ut i dag, så burde det iallfall blitt en hit.

3. The Beatles vs. Shaggy

Med noe som sikkert er på grensen til blasfemi for store Beatles-fans, så har altså noen blandet Let it be med It wasn’t me. Men resultatet er jo utrolig morsomt, og de passer helt perfekt sammen. Det er så bra at jeg ikke klarer å slutte å høre på denne sangen. Jeg oppdaget denne først i går, og selv om jeg har hørt mye på mashups de siste månedene, så var det når jeg fant denne jeg forstod jeg måtte lage dette innlegget. Det er dette mashups handler om. Å sette sammen to tilsynelatende helt forskjellige sanger, og vise at de fungerer sammen.

2. Daft Punk vs. Gorillaz

To band vi allerede har sett i dette innlegget, men ikke sammen. Blandingen er av Da Funk og Dare. Dette er for meg en perfekt forening av to kule sanger, som jeg ikke hadde trodd skulle gli så godt sammen. Dette kan jeg høre på igjen og igjen og igjen.

1. The White Stripes vs. Prodigy

Blanding av Blue Orchid og Voodoo People. Må jo være uten sammenligning i festmiks-sjangeren. Rett og slett en utrolig heftig sang.

Ja, da er det bare å dra på mashup-jakt, gutter og jenter! Jeg oppfordrer sterkt til å si i fra om du finner gode mashups, det er en sjanger jeg setter mer og mer pris på.

Som en liten bonus til deg som har fulgt med helt til bunnen her, så får du en link til en festlig sammenligning av Tone Locs to sanger Wild thing og Funky Cold Medina. Ikke akkurat en mashup, men litt i samme sjanger er det jo:

http://www.paulspond.com/index.php?entry=21

 
2 kommentarar

Posta av den januar 9, 2010 tommar musikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 23. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds (3), The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire,  It Might Get Loud, Inglourious Basterds (3) og District 9 (6).

Det er lille julaften, og du får den nest beste filmen 2009:

2. It Might Get Loud

Regi: Davis Guggenheim

Manus: Ikke basert på manus.

Med: Jimmy Page, The Edge pg Jack White.

Land: USA

Spilletid: 98 min

Premiere: Foreløpig ingen norsk premiere.

It Might Get Loud var en av filmene jeg så på filmfestivalen i Berlin i februar. Det var andre gang den ble offisielt vist, og første gang i Europa. Før filmen begynte kom regissøren og The Edge opp og snakket litt om filmen, og jeg skal ikke nekte for at jeg var litt starstruck over å se en film i samme sal som gitaristen i det som nok er mitt favorittband. Når det gjelder Davis Guggenheim, så er nok det mest kjente han har laget klimadokumentaren til Al Gore, An Inconvenient Truth.

It Might Get Loud er den elektriske gitarens historie sett gjennom tre generasjoner med musikere. Jimmy Page fra Led Zeppelin og the Yardbirds, The Edge fra U2 og Jack White fra The White Stripes og the Raconteurs. Guggenheim blir med dem til steder de kommer fra, steder de har laget musikken sin, og snakker med dem om inspirasjoner og minner. Så ender de altså opp sammen, i et stort varehus. Der snakker de tre sammen en stund, før de til slutt har en jam session.

Jeg syns det er et veldig fint utvalg av artister her. Jimmy Page, med den klassiske rocken fra 60- og 70-tallet. The Edge, med mindre fokus på gitarsoloer, og mer på hva slags lyder en faktisk kan få ut av gitaren ved hjelp av forskjellig teknologi. Jack White, som nok er den jeg på forhånd kanskje likte minst, men som er en utrolig interessant person.

Bytt ut gitarene med banjoer, og du har en det en mexican standoff burde være.

Filmen er full av øyeblikk som er gode i seg selv. Triste historier, morsomme situasjoner. Jimmy Page som forteller om og hører på favorittsangen sin. The Edge som viser hvor lite han egentlig spiller under Elevation. Jack White som bygger seg en liten gitar av tre, spiker og en flaske. Scenene med Jack White har fått litt ekstra dramatiske virkemidler. De er mer stiliserte, og han har også med seg en liten gutt som ser ut som en liten versjon av ham selv.

Musikken er selvfølgelig i fokus, og for en musikk! Utrolig mye bra i denne filmen. Av gamle konsertbilder, så var det et høydepunkt for meg med U2-klippene, siden det er de jeg liker klart best av de involverte. Men for all del, når de tre spiller sammen mot slutten, så tar det det hele opp på et nytt nivå.

Kort sagt så er det gøy å høre på historiene disse legendene forteller. De er så karismatiske, så lidenskapelig opptatt av musikken. Det var en av de kuleste kino-opplevelsene jeg har hatt, og vi klappet både lenge og vel etter at rulleteksten var gått. En rulletekst som for øvrig ble akkompagniert av en veldig fin versjon av sangen The Weight, originalt av The Band.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.6/10 (766 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse

VG: Ingen anmeldelse

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
6 kommentarar

Posta av den desember 23, 2009 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 8. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, Wanted, The Dark Knight, (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: Quantum of Solace, The Dark Knight, Hot Rod, (tom plass)

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

17. Quantum of Solace

Regi: Marc Forster

Manus: Paul Haggis, Neal Purvis og Robert Wade

Med: Daniel Craig, Olga Kurylenko, Mathieu Amalric, Judi Dench, Giancarlo Giannini, Gemma Arterton og Jeffrey Wright.

Land: England/USA

Spilletid: 106 min

Jeg regner meg selv som en ganske stor Bond-entusiast, og ble egentlig litt skeptisk på forhånd av denne, mest pga regissør Marc Forster, som har laget noen veldig gode filmer, for all del (Stranger Than Fiction, Finding Neverland), men ikke akkurat i Bond-stil. I tillegg stod han også bak den kritisk anerkjente og dørgende kjedelige Monster’s Ball, så jeg så litt mørkt på det. I tillegg likte jeg til å begynne med ikke konseptet om Alicia Keys som en del av Bond-sangen, selv om det var sammen med Jack White.

I Quantum of Solace følger vi for første gang James Bond (Craig) i en direkte oppfølger, fra Casino Royale. Han er ute etter hevn over sin døde kjæreste, Vesper. Han klarer etter hvert å lete seg fram til et stort nettverk av kriminelle, en organisasjon som tvang Vesper til å stjele pengene i forrige film. Men organisasjonen er på vei til mye større ting. På Haiti treffer Bond Camille (Kurylenko), en dame ute på sitt eget hevntokt, og hun leder ham til Dominic Greene (Amarlac), en av de største kreftene innen organisasjonen. Spørsmålet er bare om Bond klarer å holde styr på personlige hevntanker og hva som er best for verden.

Selv om jeg åpenbart liker denne veldig godt, er det et stort steg ned fra Casino Royale. CR hadde poker, og var rett og slett en av de 3 beste Bond-filmene noensinne. For å ta kritikken først, så sliter Quantum of Solace litt på noen områder. Skurken er dessverre ikke så veldig truende. Jeg følte egentlig aldri at han ville ha noen sjanse mot Bond, og at de tvinger fram fare der det ikke nødvendigvis var det. I tillegg blir kanskje planer og historien noe rotete til tider.

Et annet problem er at det virker som en plan fra filmskapernes side å ta vekk så mye «Bond» som mulig nå som de har begynt på ny. I forrige film kuttet de for første gang ut replikken om «Martini. Shaken, not stirred.», mens de i QoS for første gang ikke har med «Bond, James Bond.» Sånne ting som det syns jeg bare er litt unødvendige. Ikke det at filmen absolutt må ha det, men jeg kan umulig se for meg at det er et særlig stort problem å få satt det inn en plass heller. Det er liksom litt av følelsen med en Bond-film det gjelder. Har også litt problemer med at de har tatt vekk litt av den originale stilen, playboy-mentaliteten om du vil.

Det som er best her, er nok actionsekvensene. Det kunne jeg se allerede i trailerene, at her skulle vi få litt god gammeldags Bond-action inn igjen. Det er både biljakt og båtjakt, masse action gjennom hele filmen. Det er veldig gøy, og de har valgt å gjøre det i samme stil som vi har blitt kjent med gjennom Bourne-filmene de siste årene. Altså håndholdte kamera, veldig «levende» filming. Det fungerer godt.

Det er bra skuespill, spesielt Daniel Craig overbeviser igjen. Manuset er også godt. Heldigvis så viste det seg jo at regissørfrykten min var helt ubegrunnet, han klarte fint å lage god actionfilm. Heller trengte jeg ikke å være bekymret for sangen. Jack White skrev og produserte, og duetterte (det burde iallfall være et ord) veldig fint med Alicia Keys. Bare litt synd at selve åpningstekstene var litt så som så. Hadde samme problem med Casino Royale. God sang til litt halvgode åpningstekster. Her er åpningstekstene til Quantum of Solace:

Kort sagt en god Bond-film, som leverer action og en ganske god og realistisk historie. La oss bare håpe at den gamle Bond-stilen får lov å være litt mer med i neste film.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.1/10 (47 598 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 3 (Tar opp mye av det samme som meg, gamle Bond, osv. Men legger mye mer vekt på det, tydeligvis.)

Det er bare å beklage, Lars, men der røk håpet ditt om å få 4 av 4 i toppen. Du har jo forresten en plass igjen å fylle. Du og dabju. Get to it, guys!

 
4 kommentarar

Posta av den desember 8, 2008 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,