Julekalender 2018: 14. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen gikk ut 12. desember, så nå er det for sent å være med. Se oversikt over deltakerne og deres tips i bunnen av innlegget.

11. Fra Balkongen

Regi: Ole Giæver

Manus: Ole Giæver

Med: Ole Giæver og Marte Magnusdotter Solem.

Land: Norge

Spilletid: 85 min.

Premiere: 30.06.17

En litt tidlig premieredato på denne, men jeg tok den med i årets konkurranse likevel. Jeg hadde lyst å se den på kino, men fikk aldri muligheten. Da jeg så den ble satt opp på filmfestivalen i Tromsø, så grep jeg umiddelbart muligheten. Regissør Ole Giæver var på hjemmebane, han kommer fra Tromsø, og har blitt et kjent navn i det norske filmmiljøet, først og fremst etter Mot Naturen, der han selv spiller hovedrollen. Men før det har han laget en rekke kortfilmer, og de to langfilmene Sommerhuset og Fjellet.

I Fra Balkongen har også Giæver hovedrollen selv, på den dokumentariske måten. Filmen ser på Ole og hans familie. Han ser på verden og seg selv med utsikt fra sin egen balkong i Oslo, og lurer på hvordan han har blitt den han er.

Man kan nesten klassifisere Fra Balkongen som en dokumentar. Ole Giæver har filmet seg selv og familien over en periode på ett år, og alle «spiller» seg selv. Samtidig er filmen veldig leken i formen, og det er også plass til en animasjonssekvens for å sette bilder til hovedpersonens tanker. Den er morsom, fordi du kjenner deg igjen i veldig mye av det Giæver går rundt og tenker på.

Det blir mye filosofering, tanker om hvorfor man blir som man blir. I tillegg setter Giæver et stort fokus mot såkalte I-lands-problemer. Han bor i Norge, og har få skikkelige bekymringer, men samtidig blir det også langt mellom de store, ekte følelsene og øyeblikkene. Han kombinerer gamle klipp fra barndom og ungdom med de fra nåtiden for å prøve å forske seg frem til hvem han er og hvordan han har endt opp der han er. Hvorfor kjenner han seg ikke mer lykkelig når han har det så bra? Hvorfor føles det som at «nåtiden» aldri kommer, at han alltid venter på de store tingene som skal skje i «fremtiden», nå som halvparten av fremtiden allerede kanskje er brukt opp?

Jeg syns Fra Balkongen er en veldig morsom og sjarmerende film. Giæver treffer meg godt med det han prøver på, og til tider føles dette som en fortsettelse av hans forrige film (Mot Naturen). Der spilte han en rolle som en mann som løper rundt i naturen og tenker på mange av de samme tingene som den ekte personen Ole tenker på i Fra Balkongen. Svarene på spørmålene han stiller i denne filmen er kanskje ikke banebrytende, men Fra Balkongen var uansett en veldig fin filmopplevelse.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6,9/10 (147 stemmer)

AVClub.com: Ingen anmeldelse

Rotten Tomatoes: Ingen data

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Ingen anmeldelse.

Den store tippekonkurransen:

Vi har med 24 deltakere i år! Utrolig gøy! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Men først en repetisjon av vinnerkriteriene:

1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å ha førsteplassen i sitt tips er bedre enn å ha andreplassen).

Audun: Avengers: Infinity War – A Star is Born – The Shape of Water – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

Bard: Darkest Hour – Avengers: Infinity War – BlacKkKlansman – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

Bush: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water – Black Panther

Casio: Avengers: Infinity War – A Star is Born – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Darkest Hour

Dagi: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – The Shape of Water – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi

DenFattigeMann: Avengers: Infinity War – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – BlacKkKlansman – Deadpool 2

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Hva Vil Folk Si – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water

Eirik: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – A Star is Born – Coco – Avengers: Infinity War

HKH: Ready Player One – Utøya 22. juli – Coco – Annihilation

Kelger: Avengers: Infinity War – Black Panther – BlacKkKlansman – Deadpool 2

Inge: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Work – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi

Kim: Battle of the Sexes – Avengers: Infinity War – A Star is Born – Annihilation

Line: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water – The Florida Project

Maria: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Avengers: Infinity War – The Shape of Water – Deadpool 2

Martin: Deadpool 2 – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – Red Sparrow – The Shape of Water

Michelle: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – The Shape of Water – Avengers: Infinity War – Utøya 22. Juli

Miranda: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Eighth Grade – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – Hereditary

Oda: Hva vil folk si – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Sorry to Bother You – A Star is Born

Roy: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Deadpool 2 – Ready Player One

Silje: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – The Shape of Water – A Star is Born – Skyggenes Dal

Stein Galen: Avengers: Infinity War – Utøya 22. Juli – A Quiet Place (14) – Deadpool 2

Toejam: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Star Wars: Episode VIII-The Last Jedi – First Man

Tor Arne: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – You Were Never Really Here – Deadpool 2 – The Florida Project

Ulrik: Avengers: Infinity War – Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Black Panther – The Florida Project

Ingen hadde tippet Fra Balkongen, og stillingen forblir uforandret. Dette betyr jo bare at de gjenværende 24 tipsene skal fordeles på 10 filmer, og at 14 av deltakernes tips faller utenfor kalenderen i år…

Advertisements

 

Julekalender 2018: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

17. Per Fugelli: Siste Resept

Regi: Erik Poppe

Manus: Ingen oppført.

Med: Per Fugelli, Charlotte Fugelli

Land: Norge

Spilletid: 119 min.

Premiere: 26.01.18

Erik Poppe er en av Norges mest kjente regissører, mye på grunn av sitt gode arbeid med skuespillere, og for å kunne fortelle historier med flere enn en inngangsvinkel. Han regisserte sin første film i 1998 med Schpaaa, og har i de tjue årene etter det kommet med jevnlige bidrag til filmmiljøet i Norge. Til sammen, inkludert denne dokumentaren om Per Fugelli, har det blitt seks filmer. Hawaii, Oslo og deUsynlige blir ofte tatt frem i diskusjoner om de beste norske filmene fra forrige tiår. Så fikk han gjøre et internasjonalt prosjekt med Tusen ganger god natt, før han til de grader kom «hjem» igjen med den norske storfilmen Kongens Nei.

En dokumentar om den siste tiden i Per Fugellis liv. Erik Poppe har fått innpass, og følger samfunnsviteren tett. Det blir innsyn i hvordan en mann lever når han vet at han skal dø, selvfølgelig krydret med mye livsvisdom og de gode rådene Fugelli er så kjent for å gi.

Hvis det ikke var klart ut fra beskrivelsen og traileren: Dette er en trist film. Men noen ganger kan det føles veldig riktig også, så lenge man er forberedt på det. Erik Poppe har her fått en helt unik mulighet. Å få lov å tilbringe så mye personlig tid sammen med en mann som har et ubestridelig rykte som klok, og som også vet at tiden hans går mot slutten. Hva slags innsikt kan vi få ut av dette? Endres synspunktet på samfunnet, på religion, endres forholdene dine til andre mennesker?

Mye av dette gir filmen svar på, kombinert med fine opptak av norsk natur og dyreliv. Filmens svakhet ligger nok også i nettopp dette, at det kan bli litt som en overdose av akkurat denne typen formidlingsmåte. Den fungerer bra, men bli også brukt litt i overkant mye.

Siste Resept vil røre ved deg. For meg var det scenene fra forelesningene hans for rom fulle av studenter, og møtene hans med gråtende studenter etterpå. I tillegg skildres forholdet hans med Charlotte veldig fint, og det aller fineste øyeblikket kan være da han i et besøk på Røst blir overrasket av et kor som framfører sangen «Skarv over Røst», en sang som var inspirert av Fugellis ord. Men filmen leverer også morsomme øyeblikk. Fugelli var alltid en person med glimt i øyet, og spesielt hans gjentatte tyverier av småting gjennom filmen er kjærkomne pauser fra det tyngste.

De fleste burde gi denne dokumentaren en sjanse. Per Fugelli hadde så mye bra å komme med, og hans visdomsord om oss som mennesker vil leve videre. Hans ord har utvilsomt hjulpet veldig mange mennesker med selvbildet sitt, og hans varme syn på samfunnet vil være noe vi må leve opp til også i fremtiden. Siste Resept ble nominert til Amanda-prisen for Beste Dokumentar, men vant den ikke.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (94 stemmer)

AVClub.com: Ingen anmeldelse.

Rotten Tomatoes: Ingen data.

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 

Julekalender 2016: 1. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

24. Weiner

Regi: Josh Kriegman og Elyse Steinberg.

Manus: Josh Kriegman, Elyse Steinberg og Eli B. Despres.

Med: Anthony Weiner og Huma Abedin

Land: USA

Spilletid: 96 min

Premiere: 07.10.16

Dokumentar-film som er regidebuten til begge regissørene. De har fortid innen reality-tv og nyhetsprogrammer. Weiner hadde premiere på årets filmfestival i Sundance, der den vant juryprisen for beste dokumentar, før den så ble sluppet på kino.

Anthony Weiner ble en kjent skikkelse i USA etter sex-skandalen om han ble avslørt. Til tross for at han er gift med Huma Abedin, en av Hillary Clintons nærmeste rådgivere, hadde han vært utro med flere kvinner. Bildet på skandalen var et bilde, bokstavelig talt, av Weiners penis som ble sendt fra hans Twitter-konto. Etter skandalen trekker han seg fra jobben i den amerikanske kongressen, men bestemmer seg senere for å stille til valg som New Yorks borgermester. Filmen følger hans kampanje.

Weiner er en klassisk flue-på-veggen-dokumentar. Vi får være med inn i (de til tider veldig stusslige) kampanje-kontorene, og oppleve hvordan en skandale kan plukke fra hverandre alt sammen over tid. Det er enkelte scener der jeg blir sjokkert over at Weiner ikke ber kamera-folkene gå ut, men desto bedre for filmen at vi får være med i de trykkende pinlige stillhetene.

Det spørs om dette hadde fungert så godt hvis ikke Weiner hadde vært en så karismatisk skikkelse. Arkivklippene fra hans politiske karriere er engasjerende som bare det, og du forstår godt hvordan han kan bli godt likt. Filmen er også på det morsomste når vi får se Weiner gå fra parade til parade, bytte det ene flagget med det andre, og er på lag med alle minoriteter i byen på likt. I den beste enkeltscenen møter han opp til et møte til en fiendtlig forsamling, men klarer på imponerende vis å få applaus ut av dem, nesten basert på taleevner alene.

Dette er muligens også grunnen til at det går som det går for Weiner. Han er litt for glad i oppmerksomhet, og gjør valg som får deg til å vurdere om han har noe særlig kontakt med virkeligheten. Han klarer hvert fall ikke se konsekvensene av egne handlinger. Mest synd er det på kona, som til og med får kritikk av pressen når hun velger å støtte mannen.

Det kan være vanskelig å selge inn en politisk dokumentar til et publikum, men Weiner ble fortjent satt opp på kino, og er underholdende tvers gjennom. For å sitere juryen på Sundance: «A fast paced verite film that unfolds like a modern Shakespearean tragedy.»

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (4 059 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 5

 

Julekalender 2011: 10. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

15. Waste Land

Regi: Lucy Walker, Karen Harley og João Jardim.

Med: Vik Muniz

Land: Brasil/Storbritannia

Spilletid: 99 min

Premiere: 01.04.11

Britiske Lucy Walker lagde sin første dokumentar med Devil’s Playground for 9 år siden, en film om Amish-ungdommer som får reise ut og «prøve» verden før de skal bestemme seg for hvilket liv de vil leve. Den neste, Blindsight, handlet om en gruppe blinde tenåringer som besteg en fjelltopp i Himalaya. Etter det følgte altså Waste Land, før hun etter det har laget Countdown to Zero om atomvåpen.

Den kjente moderne kunstneren Vik Muniz har en ide. Han vil lage kunst av og med arbeidere fra verdens største søppelfylling, Jardim Gramacho utenfor Rio de Janeiro i Brasil. Vik er kjent for å bruke utradisjonelle materialer i kunsten sin, og planen denne gangen er å ta portrettbilder av utvalgte arbeidere, for så å rekonstruere bildene ved hjelp av faktisk søppel fra fyllingen.

Og det er litt å ta av.

De beste dokumentarene har flere elementer som kunne blitt dokumentarer i seg selv. Her er det to hoveddeler. Den første er den interessante kunstprosessen, og hvor imponerende det endelige resultatet kan bli til tross for at det er laget av søppel. Den andre delen er de fantastiske menneskene og personlighetene vi får treffe fra søppelfyllingen. Folk som viser ingenting annet enn optimisme selv om de befinner seg i søppel hele dagen, folk som lengter bort, folk som bruker all sin tid til å hjelpe andre.

Mange rørende scener å ta meg seg ut fra kinomørket her, og det er som sagt dette som løfter en dokumentar opp til de helt store filmopplevelsene. Når det er interessant og bevegende på samme tid. Og jeg tror ingen vil kunne la vær å sitte og høyne prisen i hodet sitt under auksjonen mot slutten.

Waste Land ble nominert til Oscar for Beste dokumentar, men vant ikke. Det bør ikke stoppe deg fra å få sett denne varme filmen, og få den samme godfølelsen jeg får bare av å tenke på den.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.8/10 (2 163 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

 

Julekalender 2010: 20. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

5. Nokas

Regi: Erik Skjoldbjærg

Manus: Christopher Grøndahl

Med: Frode Winther Gunnes, Tov Sletta, Morten Håland, Morten Larsen og Marit Synnøve Berg.

Land: Norge

Spilletid: 90 min

Premiere: 01.10.10

La meg bare nevne det med en gang, jeg står på rulleteksten til denne filmen. Men, det var ikke mange dagene jeg var med, og det har ingen nevneverdig innvirkning på vurderingen min av filmen. Det har sannsynligvis mer å si at jeg bor i Stavanger, egentlig. Erik Skjoldbjærg er en god regissør, og laget Insomnia i 1997. Den ble senere laget en amerikansk remake av, regissert av Christopher Nolan, og med Al Pacino og Robin Williams i hovedrollene. Skjoldbjærg fikk så sjansen til å lage film i USA, og lagde Prozac Nation. Nokas er blitt en av de mest omtalte norske filmene i år, både før og etter den hadde premiere. Ikke alle har vært like positive til at det skulle lages film, men når den først kom, ble den en stor suksess på kino.

Filmen omhandler ranet av Nokas-tellesentralen i Stavanger sentrum 5. april 2004. Vi får se det hele fra tre synspunkt. Ranerne, politiet og de ansatte på tellesentralen. Vi hopper frem og tilbake i tid fra natten og frem til ranet avsluttes, og filmen er dermed nærmere ekte tid enn de fleste andre filmer.

Noe av det første vi fikk høre om filmen, var at det ikke skulle brukes kjente skuespillere, men bare amatører og folk som lignet mest mulig på de aktuelle personene. Det var kanskje det jeg hadde mine tvil til på forhånd, og jeg ble vel enda mer betenksom da jeg så traileren. Noen av replikkene klang virkelig feil. Men det endte heldigvis opp som en veldig bra avgjørelse. Replikkene som høres verst ut i traileren, høres mye bedre ut i sammenheng med resten av dialog. Og selv om framførelsen kanskje ikke er helt perfekt, så tror jeg virkelig på disse karakterene. De snakker som ekte folk, og det varer ikke lenge før jeg helt har glemt at de spiller en rolle.

Folk flest har ikke fått med seg at ranerne tok seg en kaffepause i skytingen.

Bildespråket er tett og håndholdt. Mye av bildet ligger ofte i ufokus, vi henger tett med folk. Lite oversiktsbilder. For meg gir det et ekstra dokumentarisk preg, en uro som er vanskelig å kvitte seg med. Du har, som seer, ikke helt kontroll på hvor ting befinner seg, og kan kjenne på den usikkerheten det gir. Mange av bildene er lange tagninger, noe jeg også setter veldig pris på. Det er vanskelig å få til, og krever mye planlegging.

Det blir etter hvert skikkelig intenst. Jeg satt og kjente på en knute i magen som ble større etter hvert som det uungåelige nærmet seg.  Selv om du vet hvordan alt skal ende, så er det forferdelig spennende å sitte og vente på noe sånn. Og jeg så filmen to ganger på kino. Det virket minst like bra andre gang. I tillegg så lærer du ting du ikke var klar over, som den ene politimannen som sykler fra politistasjonen og inn til byen for å være øyne og ører for de andre politifolkene.

Slutten er sterk, en av de beste scenene jeg har sett på kino i år. Der har de vært heldige, og fått en helt genial skuespiller i rollen som bussjåføren som styrer bussen bak Arve Sigve Klungland sin politibil. En fin og veldig lang tagning, og etter å ha sittet gjennom hele ranet, blir det et utmattende og vondt punktum på det som er en veldig god film. Og når det gjelder frykten for at ranerne skal bli gjort til helteskikkelser, har filmskaperene sitt på det trygge. Dette er en nøytral framstilling av en dramatisk hendelse med tragisk utfall.

Jeg ble mektig imponert over denne filmen, og strekker meg så langt som å si at det kanskje er den beste norske filmen jeg har sett. Og hvis du ikke fikk sett den på kino, har du virkelig gått glipp av noe.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.4/10 (286 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (?)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (8) 3. Moon (?) 4. Kick-Ass (?)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (?)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Nokas (5) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (?) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (?) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)

Henrik var bare to plasser unna da han tippet Nokas på tredje plass, og bare en plassering unna et poeng i sammendraget. Nå går vi inn i topp fire, folkens! Poengutdelingen starter fra i morgen av! Heng med! Kommentarer mottas.

 

Julekalender 09: 23. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds (3), The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire,  It Might Get Loud, Inglourious Basterds (3) og District 9 (6).

Det er lille julaften, og du får den nest beste filmen 2009:

2. It Might Get Loud

Regi: Davis Guggenheim

Manus: Ikke basert på manus.

Med: Jimmy Page, The Edge pg Jack White.

Land: USA

Spilletid: 98 min

Premiere: Foreløpig ingen norsk premiere.

It Might Get Loud var en av filmene jeg så på filmfestivalen i Berlin i februar. Det var andre gang den ble offisielt vist, og første gang i Europa. Før filmen begynte kom regissøren og The Edge opp og snakket litt om filmen, og jeg skal ikke nekte for at jeg var litt starstruck over å se en film i samme sal som gitaristen i det som nok er mitt favorittband. Når det gjelder Davis Guggenheim, så er nok det mest kjente han har laget klimadokumentaren til Al Gore, An Inconvenient Truth.

It Might Get Loud er den elektriske gitarens historie sett gjennom tre generasjoner med musikere. Jimmy Page fra Led Zeppelin og the Yardbirds, The Edge fra U2 og Jack White fra The White Stripes og the Raconteurs. Guggenheim blir med dem til steder de kommer fra, steder de har laget musikken sin, og snakker med dem om inspirasjoner og minner. Så ender de altså opp sammen, i et stort varehus. Der snakker de tre sammen en stund, før de til slutt har en jam session.

Jeg syns det er et veldig fint utvalg av artister her. Jimmy Page, med den klassiske rocken fra 60- og 70-tallet. The Edge, med mindre fokus på gitarsoloer, og mer på hva slags lyder en faktisk kan få ut av gitaren ved hjelp av forskjellig teknologi. Jack White, som nok er den jeg på forhånd kanskje likte minst, men som er en utrolig interessant person.

Bytt ut gitarene med banjoer, og du har en det en mexican standoff burde være.

Filmen er full av øyeblikk som er gode i seg selv. Triste historier, morsomme situasjoner. Jimmy Page som forteller om og hører på favorittsangen sin. The Edge som viser hvor lite han egentlig spiller under Elevation. Jack White som bygger seg en liten gitar av tre, spiker og en flaske. Scenene med Jack White har fått litt ekstra dramatiske virkemidler. De er mer stiliserte, og han har også med seg en liten gutt som ser ut som en liten versjon av ham selv.

Musikken er selvfølgelig i fokus, og for en musikk! Utrolig mye bra i denne filmen. Av gamle konsertbilder, så var det et høydepunkt for meg med U2-klippene, siden det er de jeg liker klart best av de involverte. Men for all del, når de tre spiller sammen mot slutten, så tar det det hele opp på et nytt nivå.

Kort sagt så er det gøy å høre på historiene disse legendene forteller. De er så karismatiske, så lidenskapelig opptatt av musikken. Det var en av de kuleste kino-opplevelsene jeg har hatt, og vi klappet både lenge og vel etter at rulleteksten var gått. En rulletekst som for øvrig ble akkompagniert av en veldig fin versjon av sangen The Weight, originalt av The Band.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.6/10 (766 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse

VG: Ingen anmeldelse

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 

Julekalender 09: 8. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, A Serious Man, Slumdog Millionaire og «ukjent festivalfilm».

Det er 8. desember i dag, og luken inneholder

17. The English Surgeon

Regi: Geoffrey Smith

Manus: Ikke basert på manus.

Med: Henry Marsh

Land: Storbritannia

Spilletid: 94 min

Premiere: Foreløpig ikke på kino i Norge.

Da var det på tide med en heller ukjent film på listen. I likhet med innlegget for 4. desember så jeg denne dokumentaren på filmfestivalen i Grimstad i sommer. Det er regissørens filmdebut, det eneste han har laget etter tv-serien Your Life in Their Hands, som også ser ut til å være dokumentar hentet fra sykehusverdenen.

Vi følger hjernekirurgen Henry Marsh, som jevnlig reiser fra England til Ukraina for å hjelpe sykehuset i Kiev med kompetansen sin. Han tar også med seg brukte legeinstrumenter, siden de utstyret ukrainerne bruker er kraftig utdatert. Hoveddelen i historien handler om operasjonen av Marian, en ung mann som kommer til å dø av hjernesvulst om ikke Marsh kan hjelpe ham. Marsh bestemmer seg for å prøve å operere, men det krever at Marian må være våken under hele operasjonen.

Til å begynne med virker Marsh som en underlig skrue, nesten en komisk figur. En kort, liten mann med tykke brilleglass som kaster frakken overdrevent over skulderen når han går hjem fra sykehuset. Skal dette være en artig dokumentar?

«You’re not a clever man, I can tell from your brain.»

Men alvoret legger seg raskt i det han kommer til Ukraina. Her er forholdene dårlige, og det er endeløse køer med fortvilte, fattige mennesker med kreftsvulst i hjernen. I England ville en stor del av dem kunne bli operert, men på grunn av Ukrainas dårlige helsesystem og lave ressurser blir ikke svulstene oppdaget tidlig nok, og for mange er det for sent. Marsh har jobben med å velge ut hvem det er verdt å operere, hvem som har mulighet til å overleve.

Det er sterke scener vi får servert. En etter en må Marsh servere dødsdommer til de besøkende. Verst er det når det er unge eller småbarn som får beskjeden. Marsh snakker jo kun engelsk, og derfor må det han sier oversettes av en annen lege ved sykehuset. Moralske dilemmaer dukker opp, som når han og den andre legen diskuterer om de skal fortelle en jente i begynnelsen av 20-årene at hun kommer til å dø. De diskuterer det rett foran henne, på engelsk, og jeg kan ikke unngå å tenke at hun jo i det minste må forstå hva de diskuterer. Når de så ber henne komme tilbake med et familiemedlem for å få det endelige resultatet, virker det som en dårlig løsning. Hun forstår nok at det ikke er gode nyheter.

Men hoveddelen av filmen dreier seg altså om Marian og operasjonen hans. Han har epilepsi, og må holdes våken gjennom hele prosessen. Her tas det ingen forbehold, og operasjonen vises fra alle vinkler, i det som er en 15 minutters prøvelse av en scene. Ikke akkurat for deg som lett blir kvalm. Jeg pleier vanligvis å klare meg greit, men merket etter hvert at jeg måtte snu meg litt vekk til tider. Å borre gjennom hodeskallen lager en ekstra forferdelig lyd.

Så viss du ikke har noe problem med å se nærbilder av menneskehjerne som opereres på, så er det en veldig sterk og god dokumentar i vente for deg. Jeg ser for meg at det kan være vanskelig å få sett den, men om du får muligheten, så syns jeg du burde. Filmen har et originalt soundtrack av Nick Cave og Warren Ellis.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.1/10 (166 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse

VG: Ingen anmeldelse

Legg gjerne igjen kommentar og tips til konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!