Julekalender 2012: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Se oversikt over deltakerne i bunnen av innlegget.

8. The Descendants

Regi: Alexander Payne

Manus: Alexander Payne, Nat Faxon og Jim Rash, basert på en roman av Kaui Hart Hemmings.

Med: George Clooney, Shailene Woodley, Amara Miller og Nick Krause.

Land: USA

Spilletid: 115 min

Premiere: 27.01.12

Alexander Payne har spesialisert seg på litt småartige dramaer. De mest kjente filmene hans er nok About Schmidt og Sideways, selv om jeg kan tenke meg at mange har et godt forhold til Election også. Her har han fått med nykommeren George Clooney i hovedrollen, og med stjerneskuddet Shailene Woodley i sin gjennombruddsrolle.

Matt Kings (Clooney) kone, Elizabeth, havner i en båtulykke, og blir holdt kunstig i live på sykehuset. Matt må plutselig ta mer ansvar for sine to døtre. Den eldste, 17 år gamle Alex (Woodley), er familiens sorte får, og gnisninger starter umiddelbart mellom henne og faren. Sammen må de fortelle venner og familie hvordan ting ligger an med Elizabeth. Men når Alex avslører for Matt at moren var utro før ulykken, blir han mer eller mindre besatt av å finne ut hvem forholdet var med.

Sjelden har Clooney fått mer bruk for sitt varemerke «lettere sjokkert»-øyne.

Dette er på mange måter det du forventer. Et indie-drama med mye hjerte, en familie som sliter og en skikkelig miks av humor og tristhet. Payne balanserer det hele mesterlig, og filmen faller ikke i fella mange andre gjør. Når du skal blande komedie og tragedie kan hele stemningen fort bli borte, og filmen faller mellom to stoler. Her passer humoren godt inn med de tristere delene, og tar aldri over.

Clooney er en av de mest habile stjernene i Hollywood, og når han her leverer det jeg syns er en av de bedre jobbene han har gjort, så sier det sitt. Men enda bedre er jo nesten Shailene Woodley, som vi får håpe får fine roller å velge mellom framover.

Hawaii er et nydelig bakteppe til historien, og bakhistorien som omhandler Kings families landområder er interessant, og gir på en måte filmen et ekstra litt eksotisk element. Dette er ikke de typiske amerikanerne i forstadene, dette er hawaiianere (eller hva enn de kalles). Et veldig fint og bevegende drama. Den vant Oscar for Beste manus basert på annet materiale, og ble også utnevnt til American Film Institute sin Film of the Year.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.5/10 (109 336 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen 2012:

Med et rekordstort antall påmeldte i år (11), så blir det forhåpentligvis et tettere felt enn noensinne. Tipperne blir presentert alfabetisk.

Audun: The Dark Knight Rises, Beasts of the Southern Wild, Skyfall (10), The Avengers

DanJill: The Dark Knight Rises, Skyfall (10), The Avengers, The Intouchables

Hello Kitty: The Intouchables, Moonrise Kingdom, Looper, The Dark Knight Rises

HKH: Kon Tiki (11), Immortals, Tinker Tailor Soldier Spy (12), The Dark Knight Rises

Inge: The Dark Knight Rises, The Descendants (8), The Avengers, Kompani Orheim

Kristian: The Dark Knight Rises, The Iron Lady, The Girl With the Dragon Tattoo, The Hunger Games

Maria: Prometheus, The Dark Knight Rises, The Girl With the Dragon Tattoo, The Intouchables

Martin: Skyfall (10), Kon Tiki (11), The Hunger Games, The Avengers

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10), Kompani Orheim

Stein Galen: Moonrise Kingdom, The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10)

Toejam: The Dark Knight Rises, The Avengers, Prometheus, Lawless

Inge var den eneste som hadde The Descendants i sitt tips, og det er fire deltakere igjen som enda ikke har fått et av tipsene sine innvilget.

Julekalender 2012: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

16. The Perks of Being a Wallflower

Regi: Stephen Chbosky

Manus: Stephen Chbosky, basert på hans egen roman.

Med: Logan Lerman, Emma Watson, Ezra Miller og Paul Rudd.

Land: USA

Spilletid: 102 min

Premiere: 09.11.12

Stephen Chbosky er en regissør med kun en film under beltet fra før av, The Four Corners of Nowhere fra 1995. Men han er litt mer erfaren som forfatter, der han har skrevet manuset til filmversjonen av musikalen Rent, og var en av skaperne bak den relativt kortlevde tv-serien Jericho. The Perks of Being a Wallflower kan absolutt regnes som hans gjennombrudd som regissør, og den er altså basert på hans egen bok. Det hører vel med til sjeldenhetene at en forfatter får regissere filmversjonen av sin egen bok.

Charlie (Lerman) er 15 år, og skal begynne på high school. Han er en introvert type, som sliter med det sosiale og har få venner. Noe av bakgrunnen for dette er at hans beste venn tok sitt eget liv, men det viser seg også at han har undertrykte hemmeligheter fra sitt eget liv. Hledigvis vil tilfeldighetene det sånn at han blir trukket inn i vennegjengen til Patrick (Miller) og Sam (Watson), to andre «outsidere» i high school-miljøet. Er det det som skal til for å redde Charlie?

Er du klar for prøven i trylleforml… eh, fysikk, Harr… Charlie?

En av de bedre ungdomsfilmene jeg har sett. Den blander varme og dystre øyeblikk, og kommer ut av det på en ypperlig måte. Det til tross for at disse vennene Charlie får virkelig er krampe-indie og nær malen på en såkalt «hipster». Det kunne fort ødelagt filmen, men når hovedpersonen Charlie fungerer nærmest perfekt, og du tror på de sentrale og dype vennskapssamtalene, så lar du fort det andre passere.

Skuespillet er plettfritt, spesielt av ungdomstrioen i sentrum. Men vi skal også dra fram Paul Rudd som forståelsesfull engelsk-lærer, og Dylan McDermott som ikke fullt så forståelsesfull og frustrert far. Visuelt er det gjennomført, men ikke noe som stikker seg veldig fram, samtidig som musikkbruken er effektiv, men litt for tydelig. Det er litt feil når du merker deg at «akkurat denne typen sang er typisk for lignende filmer».

Men det klart sterkeste komplimentet jeg kan gi, er at jeg virkelig brydde meg om karakterene, og da spesielt Charlie. Her ble jeg både glad og trist, og det er jo strengt tatt det beste en film kan få til.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.5/10 (17 167 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Julekalender 2012: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

19. Argo

Regi: Ben Affleck

Manus: Chris Terrio, basert på en artikkel av Joshuah Bearman.

Med: Ben Affleck, Bryan Cranston, Alan Arkin og John Goodman.

Land: USA

Spilletid: 120 min

Premiere: 09.11.12

Mange hadde nok avskrevet Ben Affleck tilbake i 2003, etter en usedvanlig dårlig mottatt trio av hovedroller, i Daredevil, Gigli og Paycheck. De som mente han ikke hadde noe særlig rekkevidde som skuespiller hadde få motstandere, og så fikk han heller ikke en skikkelig god rolle å spille før 6 år senere i State of Play. Men så kom en av de mest positive overraskelsene innen amerikansk film det siste tiåret; Fyren er jo en glimrende regissør! Først med barnekidnappingsdramaet Gone Baby Gone, og så med den drivende bankraner-thrilleren The Town for to år siden. Argo er hans tredje film, basert på absurde, men sanne hendelser.

Vi skal tilbake til 1979. Den iranske revolusjonen er i full gang, og på det verste stormes den amerikanske ambassaden. De aller fleste amerikanerene i ambassaden blir tatt som gisler, men seks stykker klarer å snike seg ut, og gjemmer seg hjemme hos den kanadiske ambassadøren. Ekspert på «uthenting» av gisler, Tony Mendez (Affleck), blir hentet inn som rådgiver av CIA. Problemet er hvordan de skal få dem ut av landet. Mendez klrer til slutt å få gjennom en mer eller mindre gal plan, der han skal gi dem falske identiteter som et kanadisk filmcrew som er på locationjakt til den nye science fiction-filmen sin. For å gi bakhistorien tyngde benytter han seg av hjelpen til noen kontakter i Hollywood, før han selv flyr til Iran for å gi seg ut som filmens produsent.

You expect me to believe you are involved in moviemaking?

Dette er en av de filmene der det hjelper å vite at dette faktisk (mer eller mindre) har skjedd. For om du ikke visste det, ville du muligens avskrive enkelte ting som for usannsynlige. Du merker når de åpenbart har skrudd til litt tidsmessig i de mest spennende øyeblikkene, men sånt må være lov for å lage en bedre film ut av det.

Skuespillet er jevnt over bra og overbevisende, der de karakterene som skinner gjennom er filmtypene spilt av Alan Arkin og John Goodman. Rollene deres er fulle av komiske øyeblikk og observasjoner, nesten så morsomme at de til tider tar bort litt av den alvorlige stemningen situasjonen egentlig .burde hatt.

Ellers vil jeg dra fram åpningssekvensen, med rasende iranske borgere og stormingen av ambassaden. Dette fungerer veldig bra, det er spennende å få være med på de ansattes stressede sletting av dokumenter og ødelegging av stempler og lignende. Du holdes inne i historien hele veien gjennom, og det er mye takket være den gode opptakten.

En underholdende og artig film som viser at Ben Affleck (i likhet med George Clooney fra i går) er en skuespiller som takler regiyrket meget bra. En liten trekk for at det som sagt noen ganger ble litt for morsomt, sånn at jeg mistet stemningen littegrann.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (42 728 stemmer, plassert på 187. plass på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Julekalender 09: 21. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, It Might Get Loud og District 9 (6).

Tre dager igjen til jul, og vi får den fjerde beste filmen 2009:

4. Frost/Nixon

Regi: Ron Howard

Manus: Peter Morgan, basert på sitt eget teaterstykke.

Med: Frank Langella, Michael Sheen, Sam Rockwell, Kevin Bacon, Matthew Macfadyen, Oliver Platt og Rebecca Hall.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 122 min

Premiere: 13.02.09

Ron Howard burde være et navn mange kjenner igjen. Han har de siste årene nærmest spesialisert seg på drama fra virkeligheten som så blir nominert til Oscar. A Beautiful Mind, Cinderella Man, Apollo 13. Alle med høy kvalitet og kanskje litt lite originalitet. Men gjennomførte filmer. Han har også hatt vekslende hell med thrillere som Ransom og The Da Vinci Code.

Richard Nixon gikk av som president i 1974, og slapp på mange måter unna hele Watergate-spørsmålet da han ble benådet av arvtageren Ford. David Frost er en talkshow-programleder fra England som satser alle pengene han har (og en del han ikke har) på å få lage et eksklusivt intervju med Nixon om hele karrieren hans. Når tilbudet blir stort nok, og fordi Nixon regner Frost for å være en lettvekter, går avtalen i boks.

Dette er min type film. Jeg har utrolig sansen for drama basert på ekte hendelser. Ron Howard har blitt litt av en «go-to»-type når det gjelder disse filmene, siden han har laget flere veldig gode de siste årene. Teknisk er også denne i aller øverste kvalitet. Ingenting å utsette på kinematografien, lyssetting, lyd, osv.

«There’s something hideous growing on your neck. Oh, it’s just your head. Never mind.»

Skuespillet bærer såklart filmen, og om Langella kanskje ikke helt har det fysiske utseendet som Nixon, så er stemmen veldig bra, og han selger hele rollen utrolig bra. Michael Sheen, som du kanskje så som Tony Blair i The Queen, har nok en litt enklere rolle, men han takler fint å bli satt opp mot Langella, og holder like høyt nivå. Så har vi også et veldig bra støttende cast, med Rockwell og Bacon som de som står frem som de beste.

Det som imponerer meg mest er likevel hvor spennende denne filmen er, spesielt mot slutten av intervjuene. Selv om jeg visste utfallet til en viss grad, selv om jeg selvfølgelig er klar over at det er en film, så var det en sitrende spenning fra nesten hvert spørsmål og hvert svar. Det er det som er tegnet på et skikkelig godt laget drama, når du har levd deg helt inn i filmen. Det er noe av det beste en kan oppnå som publikummer.

Frost/Nixon ble nominert til 5 Oscar-priser, i kategoriene Beste film, Beste regi, Beste mannlige hovedrolle (Langella), Beste manus basert på tidligere publisert materiale og Beste klipp.Jeg har allerede anskaffet meg denne på dvd, og selv om den kanskje ikke hadde helt samme feelingen som da jeg så den på kino, så er det fremdeles en av årets beste filmer, og vel verdt en titt!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.9/10 (30 162 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

Fra Sjåfør Til Passasjer

Nå er det utrolig lenge siden denne bloggen er blitt oppdatert, men når den først skal oppdateres, så oppdateres den også. Og når jeg først skal statere fakta på den måten, så skal jeg da også det. Hipp som happ, sa mannen, og brukte bordet til stol.

Grunnen for denne lenge etterlengtede oppdateringen er at jeg endelig har fått lagt ut noe nytt materiale på Youtube. Det er en kortfilm jeg lagde for et par måneder siden. Etter at jeg lagde den ferdig, så leverte jeg den som den praktiske delen på en bacheloroppgave. Nå har jeg fremdeles ikke fått sensur på denne oppgaven, så det er kanskje ikke så lurt å legge ting stolt ut på nettet, men det driter jeg i. Jeg er ganske fornøyd med den. Og om kvaliteten kanskje virker noe dårlig, så er det muligens en følge av at du sammenligner med skikkelige filmer. Det en bør ha i bakhodet mens en ser denne filmen, er A: Den hadde ikke noe budsjett, og B: Undertegnede hadde jobb som regissør, produsent, forfatter, fotograf, klipper, lydetterarbeid, osv. til tross for at jeg kun er en person. Sånne ting som det får følger for resultatet.

Men når det er sagt, så vil jeg ikke at det skal virke som om den er fritatt for kritikk. Bare legg produksjonsforholdene littegrann inn i vurderingen.

Filmen er basert på sanger fra albumet «Ompa til du dør» av Kaizers Orchestra. Dette er deres første album, og det begynner å bli noen år gammelt. Jeg har lenge vært stor fan av dem, og det siste året slo det meg hvor bra det hadde vært å slå sammen noen av disse sangene deres filmatisere det. Jeg lekte lenge med tanken, og når bachelortiden nærmet seg, så snekret jeg sammen en historie og skrev manuset.

Filmen hadde sine problemer, spesielt skuespillermessig. Men når opptaksfasen kom, så hadde jeg jammen meg fått samlet noen herlige frivillige til alle rollene. Spesielt stilig var det at Roald Ilebekk tok turen fra Kristiansand til Stavanger for å spille i kun en scene, som Fader Martin.

Vi tok opp over en 5-6 dager, og det var en utrolig stressende periode for meg. Det var ofte noe som kom opp, folk som plutselig ikke kunne neste dag, utstyr som ikke virket og sånne ting. Men heldigvis endte alt godt, og filmen ble ferdigredigert og klar to dager før fristen.

Men nok snakk. Her følger Fra Sjåfør Til Passasjer i to deler (til sammen 16,5 minutt):

Legg gjerne igjen en kommentar!