Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
Part 1: 1978-1984: The Golden Age
Part 2: 1984-1987: Player three has entered the game
Part 3: 1988: A violent year
Part 4: 1989-1992: Quantity, not quality
1993-1998: We love the 90s?
Jeg har på dette tidspunktet vært gjennom 25 skrekkfilmer av ymse kvalitet, og er rimelig klar for å ta steget skikkelig inn på 90-tallet. Selv om begge de to forrige delene i serien har omhandlet filmet laget i min levetid, så er det liksom nå vi kommer til de filmene jeg kan ha sett stå på utstilling i Videokjelleren i Kopervik.
Forrige innlegg sluttet med Hellraiser III, og vi skal holde oss i varme strøk. 1993 gav oss Jason Goes to Hell: The Final Friday, den niende filmen i serien om Jason Vorhees. Etter at forrige film med Jason på tur til Manhattan gjorde det heller dårlig på kinofronten, så ble rettighetene til karakteren Jason solgt til New Line Cinema. De som husker godt vil minnes at New Line er «the studio Freddy built», og vi kommer altså enda et steg nærmere den nå høyt forventede duellen mellom de ikoniske skrekkfilm-skurkene.
Publikum flest tar nok undertittelen «The Final Friday» med en god klype salt. Dette er tross alt den femte filmen i serien siden «The Final Chapter» kom ut 9 år tidligere. Men akkurat dette med at Jason skal til helvete er også en liten luretittel. Det skjer nemlig ikke før helt til slutt. Til gjengjeld får vi faktisk et morsomt klipp mot slutten der Freddy Kruegers knivhanske kommer opp fra bakken og drar Jasons maske ned under jorden. Men filmen bruker altså generelt lite tid nede i flammene, og desto mer tid på en ganske tåpelig historievri her oppe blant oss vanlige dødelige.
Jason blir lurt i en felle av FBI, og skytes i fillebiter. Men hjertet hans overlever, og snart er vi inne i en absurd fortelling der hjertet hans blir spist av folk og han overtar kroppen deres for å fortsette drepingen sin. Jason må ta over kroppen til en slektning for å gjenvinne sin uovervinnelige form, og vi introduseres også for en slags magisk dolk som er det eneste som kan drepe Jason.
Jason Goes to Hell er en ganske morderisk film, med hele 23 drap i løpet av spilletiden. Jason blir skutt, sprengt i biter, halshugd, knivstukket i ryggen og til slutt dradd ned til helvete. Så får vi se om det tar knekken på ham… Filmen er et lite hakk bedre enn forrige film i serien, men det er likevel tynn suppe. Jeg gir den 3/10, og på IMDb.com har den 4,1/10, som også er ganske lavt.
I 1994 kommer Wes Craven’s New Nightmare ut, og dette er første gang det lekes skikkelig med konseptet i noen av disse seriene. Filmen er en meta-skrekkfilm, der handlingen er satt til filmmiljøet i Hollywood. Hovedrolleinnehaver i første og tredje film, Heather Langenkamp, spiller seg selv, og innser at gjennom å lage filmene om Freddy Krueger, så har de lokket en slags overnaturlig entitet inn i sine egne liv. Robert Englund, som har spilt Freddy Krueger i alle filmene hittil, spiller også seg selv i denne filmen (i tillegg til å spille Freddy, selvsagt).
Ideen fungerer faktisk overraskende godt, og det er en underholdende versjon av den klassiske historien vi får servert. Freddy Krueger er som vanlig litt mer reservert en sine mer morderiske konkurrenter, og tar kun livet av fire stykker i denne filmen. Selv blir han brent opp på slutten, men har ellers ingen av de typiske falske dødsscenene. Filmen har en resepektabel 6,4/10 på IMDb.com, og selv syns jeg den fortjener 6/10. Det gjør den til en av de beste filmene jeg har sett gjennom dette prosjektet.
Vi skal videre til neste år og neste film. I Halloween: The Curse of Michael Myers, fra 1995, får vi den sjette filmen i serien. Der spinnes det videre på bakgrunnshistorien til Michael Myers, og det viser seg at grunnen til at han har så lyst til å drepe alle slektningene sine er at han er under en forbannelse kalt Thorn. Thorn er en eldgammel druide-forbannelse som altså får en til å drepe alle sletktningene sine på halloween. Så det er jo en fin og hendig forklaring på det hele, egentlig!
Dette er den siste filmen med Donald Pleasance som Dr. Loomis (han døde i 1995). Han ville nok sett tilbake med mer stolthet på rollene i The Great Escape og som Ernst Stavro Blofeld i Bond-filmen You Only Live Twice, men opptredenen i fem av Halloween-filmene gav ham en slags oppsving på karrierens siste del. I tillegg får vi spillefilm-debuten til Paul Rudd, og det er jo alltid morsom å se nåværende filmstjerner som pur unge skrekkfilm-skuespillere.
Dessverre hjelper det lite med kjente skuespillere og en litt for enkel forklaring, for selve filmen holder under middels kvalitet. Jeg gir den kun 4/10, og IMDb.com er ikke snillere, med sine 4,7/10. Michael Myers dreper 17 stykk, og er litt mindre tøff en vanlig. Han overlever likevel å bli injisert med syre og å bli slått med et svært jernrør.
I 1996 skal vi tilbake til å leke med konseptene. Hellraiser: Bloodline reiser nemlig gjennom både tid og rom! Filmen omhandler flere karakterer fra same slekt gjennom hundrevis av år. Helt fra 1796, der en fransk leketøy-skaper blir lurt til å lage pusleboksen som slipper løs Pinhead og hans hærer av cenobites. Etter det jobber hele slekten hans med å stoppe dette igjen, helt fram til år 2127, der en av hans etterkommere har laget en hel romstasjon som er en slags anti-versjon av boksen som slapp løs Pinhead.
Hoppene gjennom tiden er en morsom måte å snu på den vante oppskriften, samtidig som den faktisk bygger opp under bakgrunnshistorien til serien. Vi får noen fantasifulle cenobites i denne filmen også, men filmen er nok den dårligste i serien til nå. Jeg setter den til 4/10, og IMDb.com har den på middelmådige 5,0/10. Også denne filmen byr på en (for meg) ganske kjent skuespiller i en mindre rolle, nemlig Adam Scott (kjent fra komiserien Parks and Recreation). Han blir nok også drept, i likhet med 11 andre, på relativt grusomme måter. Men i Bloodline blir faktisk Pinhead til slutt ødelagt, og for første gang i løpet av fire filmer skadet på noen som helst måte. Er dette avslutningen for ham? Med tanke på at filmen hopper så langt inn i fremtiden, så kan det gi mening kronologisk, selv om det kommer flere filmer i serien etter hvert.
Et par år senere var det allerede klart for den neste filmen i Halloween-serien. Det er nemlig 1998, og den første filmen i serien har 20-års-jubileum. Det markeres ved å gi ut filmen Halloween H20: 20 Years Later, som må være en av de mest kronglete titlene av alle jeg har vært innom. H20, som jeg heretter vil referere til den som, ignorerer det som har skjedd i Halloween 4, 5 og 6, og er en direkte oppfølger til de to første filmene.
Jamie Lee Curtis er tilbake som Laurie Strode, som har startet et nytt liv med hemmelig identitet, er mor og jobber som rektor på en fancy privatskole. Men når Michael har funnet ut hvor hun er, så er han selvsagt på vei for å ta knekken på henne og alle som står i veien for ham. Etter hvert en standard-fortelling i serien, men filmen heves litt ved at Curtis er tilbake. Øyeblikket der Laurie Strode bestemmer seg for å barrikadere seg selv inne for å konfrontere Michael er blant seriens beste til nå.
H20 er stappfull av kjente folk. Det er spillefilm-debuten til Josh Hartnett og har LL Cool J i rollen som skolens sikkerhetsvakt. Janet Leigh (Jamie Lee Curtis sin mor) spiller i sin første film siden 1980, og det går ikke forbi i stillhet for en filmnerd. I karakteren som sekretæren forteller hun om sine «moderlige» følelser for sjefen, hun kjører den samme bilen hun kjører i Psycho, og i det hun går til bilen kan man høre toner fra Psychos filmmusikk i bakgrunnen. Morsomt! I tillegg spiller en ung Michelle Williams rollen som Josh Hartnetts kjæreste, og H20 er dermed en film med en Oscar-vinner (Curtis) og to Oscar-nominerte (Leigh og Williams (5 ganger!)).
Michael Myers dreper bare 6 mennesker i løpet av filmen, men blir til gjengjeld utsatt for ekstremt mye juling selv. Han blir hugget med en øks i overkroppen, knivstukket et utall ganger, faller ned en etasje, flyr gjennom frontruten på en bråbremsende bil, blir så påkjørt i stor hastighet av den samme bilen, før han til slutt blir knust av bilen mot en trestamme. Ingenting av dette biter på ham, og han lever virkelig opp til sitt uknuselige rykte. Men så tar jammen meg Laurie Strode og hugger hodet av ham helt til slutt, og akkurat dette blir det jo interessant å se hvordan neste film fikser på!
IMDb.com har vurdert filmen til 5,8/10, og jeg syns selv den er helt grei. Jeg gir den 5/10, og syns den er bedre enn både del 5 og 6.
Den siste filmen i dagens innlegg kom også ut i 1998, og er Child’s Play-oppfølgeren Bride of Chucky. Også denne filmen gjør noen annerledes valg en de tidligere filmene i sin serie. Det virker som at 90-tallet var tiden for å spinne filmserier i nye retninger. Bride of Chucky gjør dette med å nesten være en komedie, med mye referanser til seg selv gjennom hele. Jennifer Tilly spiller eks-kjæresten til seriemorderen som eide sjelen som endte opp i dukken Chucky. En ganske drøy dame, som setter pris på litt mord og gladvold. Hun får tak i restene av dukken, stifter dem sammen, og bruker voodoo til å vekke Chucky til live igjen.
Forholdet mellom henne og Chucky blir likevel ikke slik hun hadde tenkt, da Chucky ikke hadde tenkt å gifte seg med henne likevel. Det blir dårlig stemning, og det hele ender med at Chucky dreper henne og får henne inn i sin egen dukkekropp. Resten av filmen prøver dukkeparet å bruke voodoo for å komme seg inn i kroppene til et ungt par i nabolaget (damen i dette paret spilles av en ung Katherine Heigl).
Filmen er ganske tåpelig, og selv om den første filmen i denne serien var det på en fornøyelig måte, så har kvaliteten på morsomhetene falt sakte men sikkert. Bride of Chucky får kun 4/10 av meg, men på IMDb.com har den 5,6/10, noe som kan tyde på at andre syntes den var morsommere enn meg. På tross av at den stort sett er en komedie, så kommer filmens mest sjokkerende øyeblikk helt til slutt, da dukke-bruden Tiffany ser ut til å dø under en slags fødsel av en blodig dukkebaby som flyr rett i ansiktet på politimannen som ser på dette. Regner med vi får mer om den senere…
12 stykker blir drept i filmen, og ingen mer fantasifullt en politimannen som får ansiktet pepret med spiker. Chucky lurer på hvem det er han minner ham om, i en liten referanse til Hellraisers Pinhead. Chucky ser ut til å dø, etter å ha overlevd både knivstikking og å bli skutt igjen og igjen. Tiffany blir både knivstukket og brent i en ovn, før hun altså tilsynelatende dør under dukkefødsel.
Neste gang tar vi turen til et nytt tiår, hundreår og tusenår, alt på en gang. Y2K!
denhoyefotograf.wordpress.com 