Over det siste halve året har jeg gjennomført et enormt filmatisk skrekkfilm-prosjekt. Jeg har sett gjennom alle filmene i seriene Halloween, Friday the 13th, A Nightmare on Elm Street, Hellraiser og Child’s Play. Totalt 53 filmer, utgitt over en periode på 44 år. Les om hver av filmene i tidligere innlegg:
La oss ta en titt på skurkene som dominerer disse seriene, og litt statistikk rundt dem!
Michael Myers (Halloween)
En seks år gammel gutt dreper sin egen tenåringssøster en Halloween-aften, og ender opp på institusjon. Han slutter å snakke, og som voksen slipper han ut, og returnerer til hjembyen for å drepe alle rester av familien sin (og de som eventuelt kommer i veien (der «i veien» er veldig løst definert etter hvert)). Tilsynelatende menneskelig, men virker nesten umulig å skade. Foretrekker å bruke stor kniv, men er åpen for det meste som involverer stor kraft.
Antall filmer: 12 (deltar ikke i Halloween III: Season of the Witch)
Antall drap: 167+3 hunder (13,9 pr film)
Burde ha dødd: 46 ganger
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 5,17 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,59 av 10
Runes tre favoritter: Halloween (2018), Halloween Kills (2021), Halloween II (1981)
Jason Vorhees (Friday the 13th)
Et barn drukner på sommerleir ved Crystal Lake. Moren mener at uansvarlige leirledere har skylden, og dreper en hel gjeng av dem. I et mareritt blir den eneste overlevende dratt ned i innsjøen av den druknede sønnen, Jason Vorhees. Det viser seg derimot at barnet overlevde, og bruker resten av sitt liv til å utøve morderisk hevn over alt og alle som begir seg i nærheten. Til tider har Jason fått overnaturlige krefter og kan gjenopplives ved behov. Foretrekker å bruke machete, men kan utvide arsenalet til tider. Får sin ikoniske hockey-maske først i den tredje filmen.
Antall filmer: 12
Antall drap: 212+1 hund (17,7 pr film)
Burde ha dødd: 35 ganger
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 3,83 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,34 av 10
Runes tre favoritter: Friday the 13th Part VI: Jason Lives (1986), Freddy vs. Jason (2003), Friday the 13th Part II (1981)
Freddy Krueger (A Nightmare on Elm Street)
Freddy Krueger var en forferdelig barnemorder, som på et eller annet vis unngikk fengsel. Det førte til at en del av foreldrene til ofrene hans fanget ham i et hus og brant det opp. Nå dukker Freddy opp som en ondsinnet ånd og dreper sine ofre gjennom livaktige mareritt. Foretrekker å ta livet av folk på fantasifulle og nye måter hver gang, men hansken med kniver på fingrene er en klassiker, og blir brukt flittig.
Antall filmer: 9
Antall drap: 77+1 hund og 1 hamster (8,6 pr film)
Burde ha dødd: 24 ganger (men er jo teknisk sett død allerede)
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 5,11 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,78 av 10
Runes tre favoritter: A Nightmare on Elm Street (1984), Wes Craven’s New Nightmare (1994), A Nightmare on Elm Street (2010)
Pinhead (Hellraiser)
Den britiske soldaten Elliott Spencer er kaptein i første verdenskrig. Krigens grusomheter gjør at han mister viljen til å leve, og tilkaller de demoniske vesenene cenobites via en gåtefull boks. Han blir innlemmet i rekkene deres, og ender opp som en slags yppersteprest. Han blir tilkalt om noen åpner boksen, og henter menneskene til tortur og nytese. Han leder masse forskjellige skrekkelige cenobites. I boken og første film har ikke karakteren noe navn, og ble kalt Pinhead av produksjonsteamet. Selv om forfatter Clive Barker ikke satte pris på navnet, så satte det seg. Pinhead foretrekker å dra folk fra hverandre med store kroker festet på lange kjettinger.
Antall filmer: 11
Antall drap: 384 (34,9 pr film (men bør kanskje nevnes at 270 av ofrene skjer i samme film))
Burde ha dødd: 2 ganger (men er teknisk sett død allerede)
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 4,18 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,06 av 10
Runes tre favoritter: Hellraiser II (1988), Hellraiser (1987), Hellraiser (2022)
Chucky (Child’s Play)
Charles Lee Ray er en seriemorder på flukt fra politiet. I det han løper inn i en lekebutikk blir han skutt, men før han dør rekker han å gjennomføre en voodoo-seremoni. Sjelen hans blir overført til en «Good Guy»-dukke. Han prøver senere å finne en passende person å overføre sjelen sin til, for å unngå å måtte bli i dukken for alltid. Chucky bruker ofte kniv, men er også tilhenger av å bruke omgivelsene til å ta livet av sine ofre, for å gjøre opp for at han ikke er så stor av størrelse.
Antall filmer: 8
Antall drap: 65+1 katt (8,1 pr film)
Burde ha dødd: 26 ganger (men får mye fripass fordi han er en dukke)
Gjennomsnittlig filmrating (Rune): 4,63 av 10
Gjennomsnittlig filmrating (IMDb.com): 5,58 av 10
Runes tre favoritter: Child’s Play (1988), Seed of Chucky (2004), Curse of Chucky (2013)
Og med det kan jeg avslutte mitt skrekkfilm-prosjekt. Nå blir det videre til noe minst like traumatisk, nemlig Disneyfilmer…
Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
I dette innlegget vil vi ta for oss de siste syv filmene fra disse seriene. Og igjen blir det nye forsøk på å blåse liv i serien, da disse tre filmene inneholder et par nye starter på serier, og en gjenopplivningstrilogi av Halloween. Akkurat hvordan seriene vil leve fremover er uklart, men jeg har vanskelig for å tro at vi ikke vil få et gjensyn med noen av, om ikke alle, disse skurkene.
Forrige innlegg ble avsluttet med Curse of Chucky i 2013, og selv om det skulle gå fire år, så kom det ingen filmer i noen av de andre seriene i mellomtiden. Så når vi kom til 2017, var det klart for oppfølgeren Cult of Chucky. Filmen bringer tilbake karakteren Andy Barclay, som var barnet i de to første filmene i serien. Han spilles av den samme skuespilleren som i de gamle filmene.
Vi har også med oss Fiona Dourif, hovedrolleinnehaveren fra forrige film (og altså datteren til Brad Dourif, som har Chuckys stemme). Hennes karakter er nå på mentalsykehus etter at hun har påstått at en dukke drepte hele familien hennes forrige gang. Men kombinasjonen mentale forstyrrelser og forheksede sjeler fanget i dukker viser seg å være litt komplisert, og en mann med splittet personlighet fører til at vi i denne filmen får mange Chucky-dukker på likt.
Filmen i seg selv er av det svakere slaget. Jeg gir den 4/10, mens den holder 5,2/10 på IMDb.com. Det er 8 dødsfall i løpet av filmen, og noen av dem er meget brutale. Igjen virker det som de har fått tak i et par meget realistiske hode-proteser, som de bruker for alt det er verdt.
Året etter kommer Hellraiser: Judgment, den tiende filmen i serien. Regissør og manusforfatter er Gary Tunnicliffe, en selverklært superfan som hadde jobbet med sminke og spesialeffekter på Hellraiser-filmene siden den tredje i rekken. Etter å ha foreslått en rekke ting gjennom en årrekke, så åpnet endelig muligheten seg, nok en gang fordi filmselskapet Dimension var nødt å lage en ny film i serien for å beholde rettighetene.
Tunnicliffe spiller også selv karaktere The Auditor (til venstre på bildet over), i en historie med en slags overnaturlig domstol, som dømmer syndere til evig lidelse ved Pinhead og andre skrekkelige vesener. Dette kombineres med en krimfortelling, der tre politietterforskere prøver å finne seriemorderen som baserer drapene sine på de ti bud. Som vanlig i Hellraiser-serien er dette rimelig forstyrrende greier, men på tross av massevis av blod og pining, så er det «bare» seks stykker som dør i denne filmen.
Det skulle ikke mye til å overgå forrige film, som er en av de dårligste jeg har sett, sånn generelt, men Judgment er ikke helt det store likevel. Med 4,3/10 på IMDb.com, og 3/10 fra meg, så er det ikke en uforbeholden anbefaling fra meg å få med seg denne heller…
Men i oktober samme året, er det en film jeg gjerne vil anbefale! For tredje gang i prosjektet kommer det en film som rett og slett bare heter Halloween. Først den originale i 1978, så gjeninnspillingen fra 2007. Men 2018-versjonen er ikke en nyinnspilling, men heller et nytt forsøk på film nummer to i serien. Det vil altså si at den ignorerer alt fra de andre oppfølgerne i serien, og kun forholder seg til den aller første.
Jamie Lee Curtis er tilbake som Laurie Strode, og har et anstrengt forhold til datteren, etter å ha forberedt henne på et mulig Michael Myers-angrep hele barndommen. Da fangetransporten fra fengselet krasjer, så blir tre generasjoner Strode nødt til å bekjempe sin morderiske slektning nok en gang. Det hele er skrevet og regissert av David Gordon Green, som først og fremst var kjent for å jobbe med komedie på film og TV.
Resultatet er lett den beste filmen i hele dette prosjektet mitt, spør du meg. Godt manus, godt skuespill, lyssetting og kameraarbeid er av høy klasse, og viktigst av alt: Michael Myers drap har fokus på spenning og forventning i stedet for å vise mest mulig voldelig innhold. IMDb.com gir filmen 6,5/10, som er det høyeste i serien siden Halloween II i 1981, og jeg gir den rett og slett 8/10! Dette var bra greier. Det drepes hele 17 stykker i løpet av filmen, og Myers selv overlever både å bli skutt, påkjørt, få fingrene skutt av og å bli brent opp i kjelleren. Artig at Laurie Strode kastes av balkongen i 2. etasje, og i det Myers skal se ned til henne etterpå, så har hun forsvunnet. En motsatt versjon av den samme scenen i den første filmen.
I 2019 er det Child’s Play som skal få sin nyinnspilling. En slags modernisert versjon, der det er Chucky’s feilslåtte teknologi som åpner for at han blir en morderisk leke som skaper problemer for Andy Barclay. Filmen har Aubrey Plaza i rollen som moren til Andy, Brian Tyree Henry som politimann, og selveste Mark «Luke Skywalker» Hamill som stemmen til Chucky. Filmen er regissert av nordmannen Lars Klevberg.
Historien var nok helt sikkert moden for modernisering, da jeg tror det ville blitt hakket vanskeligere å selge voodoo-overføring av sjeler en gang til. Filmen kommer dermed inn i litt mer Terminator-aktig stemning, der det er kunstig intelligens og feilslått teknologi som er mest skremmende. Chucky vil bare beskytte eieren sin, og det funker ganske godt med barn sentralt i fortellingen igjen.
Totalt sett er det likevel en ganske unødvendig gjenoppfinnelse, og filmen blir aldri mer enn sånn passe bra. Jeg ender med en karakter på 4/10, mens folket på IMDb.com likte den bedre, og gir den hele 5,7/10. Chucky tar livet av seks stykket og en katt, og blir selv både demontert, skutt og får hodet revet av.
Så skal vi tilbake til Halloween igjen, med oppfølgeren Halloween Kills. Denne filmen fra 2021 er en direkte oppfølger fra 2018s Halloween, med det samme teamet både bak og foran kamera. Historien fortsetter også akkurat der den slapp. På slutten av forrige film ender Myers opp innestengt i en brennende kjeller, og det ser ut til at dette skal ordne seg. Dessverre kommer det irriterende brannvesenet opp, og sørger for at Myers får en mulighet til å komme seg ut. Han takker dem ved å drepe et helt team med brannmenn som av en eller annen grunn samlet skal slåss tilbake mot ham i stedet for å flykte.
Ellers utforsker filmen gruppementalitet, og introduserer mange overlevende karakterer fra den originale filmen. Fremst i rekken er Tommy Doyle, som i denne filmen spilles av Anthony Michael Hall (og for eksempel ble gestaltet av Paul Rudd i den sjette Halloween-filmen (som da altså ikke er en del av den offisielle fortellingen i denne oppfølgeren)). Sentralt i Halloween Kills er nemlig det at innbyggerne av Haddonfield nå er klare til å ta et oppgjør med Myers, og rett og slett bestemmer seg for å ta knekken på ham sammen.
På IMDb.com får filmen 5,5/10, et solid steg ned fra den forrige filmen, og selv om jeg også syns denne er hakket under, så syns jeg fremdeles dette er stilig gjennomført og interessant. Jeg gir den 7/10. Myers ender til slutt i konfrontasjon med mobben, og etter tidligere å ha blitt knivstukket tre ganger og stukket med høygaffel, så overlever han en hel rekke av slag, skudd og stikk etter hvert som han bankes i bakken. For han dør selvsagt ikke, han kommer tilbake igjen, og ender opp med å drepe hele 29 stykk i denne filmen…
Vi er kommet frem til 2022, og nok en gang skal en serie sparkes i gang på nytt. Hellraiser er basert på samme bok som den originale filmen fra 1987, selv om det er mange endringer fra den filmen. Først og fremst, og mest merkbart, er nok det faktum at Pinhead er i kvinnelig form denne gangen.
En merkbar forskjell fra tidligere filmer i serien er at det for en gangs skyld ser ut til å ha blitt lagt igjen en del penger til denne produksjonen, som hever kvaliteten på både skuespill, produksjonsdesign, sminke og effekter. Historien, som etter hvert blir en jakt på en måte å unngå «gjelden» hovedpersonen har til Pinhead og hennes monstre, har en sterkere nerve enn på lenge. Karakterene er ganske tynne, dessverre, men filmen er en god nyinnspilling, og det er helt fint at den er blitt laget.
Det dør syv stykker i filmen, og for en gangs skyld får vi oppleve at en cenobite blir tatt knekken på, ved hjelp av kjettingene og krokene vi så ofte har sett blitt brukt på stakkars mennesker. På IMDb.com har filmen 6,0/10, og jeg er helt enig, og gir den 6/10 jeg også.
Et par uker senere, for ca. et halvt år siden, kom den siste filmen i dette prosjektet ut. Det var den avsluttende delen på den nye Halloween-trioligen, Halloween Ends. Igjen er David Gordon Green regissør, og Jamie Lee Curtis er fremdeles med som Laurie Strode. Filmen handler også mye om hennes barnebarn, Allyson, som faller for det sosiale utskuddet Corey, akkurat i det hans utenforskap fører ham på en mørk vei til å bli en slags medhjelper til Michael Myers.
En effektiv og ekkel åpninssekvens til tross, så blir det litt rart at en avsluttende Halloween-film har såpass lite fokus på Michael Myers som denne har. David Gordon Green klarer å bygge en dyster konklusjon, og karakterene er troverdige og gode. Men av de 13 menneskene som dør i filmen, så står Myers kun bak tre av dem. Men det er vanskelig å komme unna at han tilsynelatende ser ut til å bli tatt knekken på denne gangen, men kniver i bryst, hender, strupen og håndledd kuttet over og kvernet i biter…
Jeg tror denne filmen hadde fungert bedre om man ikke hadde store forventninger etter to gode Halloween-filmer, og jeg føler meg littegrann snytt for en episk avslutning. Den har en del gode kvaliteter, men jeg ender på 5/10. Dermed er jeg også helt enig med folket på IMDb.com, som har den på 5,0/10 de også.
Og med det har jeg kommet meg gjennom alle filmene i prosjektet! Nå gjenstår bare en statistisk oppsummering, så er det videre til noe som forhåpentligvis har hakket mindre blod og gørr en stund…
Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
Vi nærmer oss slutten på prosjektet, men vi har ennå ikke kommet til den uunngåelige fasen av noen av disse filmseriene: Å starte på nytt. Er det noe Hollywood-industrien har vært kjennetegnet av de siste tjue drøye årene, så er det en urokkelig vilje til å lage filmer om igjen, eller starte serier på nytt. I de seks filmene som kom ut i denne perioden, så er det hele fire av dem som er en slags omstart. La oss sjekke dem ut.
Helt på tampen av august 2007 var det Halloween som skulle gjenoppfinnes. Skrekkfilmentusiast og regissør av House of 1000 Corpses og The Devil’s Rejects, Rob Zombie, ble tilbudt jobben. Han hoppet på sjansen, men først etter å ha kontaktet John Carpenter for en slags tillatelse. Filmen er både en slags opprinnelsesfortelling for Michael Myers, samtidig som den er en gjeninnspilling av den originale filmen, og hovedsaklig følger den historien.
Den største forskjellen fra tidligere filmer er en umiddelbar økning i brutaliteten. Volden får mer plass, og det vises nærbilder av ting man tidligere ville klippet bort fra. Rob Zombie gir oss en troverdig og tragisk forklaring på Michael og hans utvikling til mentalt forstyrret seriemorder, og det er grunnen til at denne filmen fungerer ganske bra. Myers tar livet av 24 stykker i filmen, noe som altså er nesten femdobbelt av originalens fem ofre. Han er fremdeles like hardfør som tidligere, og overlever blant annet å bli skutt ganske ofte…
Det gikk jo fem år fra forrige Halloween-film, og det var ikke alltid en gjeninnspilling som var planene til produsentene. På grunn av Freddy vs. Jason-prosjektet, så var de flere forskjellige forslag om å lage en kombinasjon av Halloween og Hellraiser-filmene, men alle falt sammen. Det var kanskje like greit, selv om det jo utvilsomt hadde vært en interessant blanding! Uansett ble denne gjeninnspillingen ganske bra, og på IMDb.com har den 6,0/10. Det er jeg enig med, og gir den 6/10 selv.
Et par år senere var det så Friday the 13th sin tur. En gruppe produsenter, inkludert action-generalen Michael Bay, hadde hatt stor suksess med å nyinnspille The Texas Chainsaw Massacre og The Amityville Horror i de foregående årene, og jobbet en stund med å skaffe rettighetene til Friday the 13th. De fikk til slutt gjennomslag, og laget denne filmen som er en slags krysning av en nyinnspilling og en oppfølger.
Vi får en gjenfortelling av starten av historien, med Jasons mor som tar livet av de «skyldige» leirlederne og får sitt eget hode kuttet av, før vi hopper til nåtiden, og den voksne Jason som går i gang med litt dreping av nye grupper med unge, vakre mennesker. Hovedrollene bekles av Jared Padalecki og Danielle Panabaker, som begge er kjent fra TV-serier på kanalen CW (henholdsvis Supernatural og The Flash).
Også denne nyinnspillingen kjennetegnes av at selve drapene nå virker mer voldelige, brutale, og at det vises mer av dem. Dette har nok en del sammenheng med forbedret teknologi også, og at filmskaperne nå har muligheten til å få ting til å se realistisk ut. Jason dreper 14 stykker, og overlever selv både å bli stukket med machete, hengt med kjetting og å bli dratt inn i en slags kvern. Som film er dette mye bedre enn mange andre i serien, og jeg gir den en 5/10. På IMDb.com har den 5,5/10.
Samme år kom det også en oppfølger til nyinnspillingen av Halloween, som da naturlig nok ble kalt Halloween II. Historien fortsetter der den slapp, med mange av de samme skuespillerne. Malcom McDowell gjentar rollen som Dr. Loomis, og Brad Dourif (som jo også har stemmen til dukken Chucky, som nevnt i tidligere innlegg) spiller sheriffen. Se også etter Octavia Spencer som sykepleier og Margot «Lois Lane» Kidder.
Kjente fjes til tross, denne filmen er rett og slett for brutal til tider. Jeg er med på at Rob Zombie vil dyrke sin stil etter å ha fulgt «spillereglene» med en gjeninnspilling i forrige film, men her dras drap ut i det lengste, og hele opplevelsen kan bli litt nummende. Dess mer realistisk og brutale filmene blir, dess vanskeligere blir det å godta at disse morderene får «gå fri» uten noe særlig straff i form av å tape.
Michael Myers fortsetter som før, og tar livet av 18 mennesker og en hund i denne filmen. Den falt ikke i like god jord som den forrige hos publikum, og har 4,8/10 på IMDb.com. Selv gir jeg den 4/10, og merker at jeg har nådd et slags metningspunkt for Rob Zombie.
Året etter, i 2010, var det på tide med en ny versjon av A Nightmare on Elm Street. Også denne gangen er Michael Bay involvert på produksjonssiden, og for første gang er det ikke Robert Englund som spiller Freddy Krueger. Rollen gikk til Jackie Earle Haley, som sammen med nye digitale brannskade-effekter kanskje gir den mest skremmende versjonen av karakteren til nå. Ikke dermed sagt at han er bedre enn Robert Englund, men det er den mørkeste likevel.
Selve filmen er overraskende bra. Jeg ser at den ble slaktet av kritikerne, og innehar relativt beskjedne 5,2/10 på IMDb.com, men jeg syntes det var et forfriskende innslag. Man kan kritisere at den kun er en slags «greatest hits»-plate av serien, men i det minste er det godt filmet, og med meget bra produksjonsverdi. Også gøy å se Rooney Mara tidlig i karrieren, og sammen med Earle Haley er hun det beste innslaget i filmen. Mara hadde visstnok ikke en særlig positiv opplevelse med denne filmen, men heldigvis fortsatte hun med skuespill, og har senere levert gode prestasjoner i flere større og bedre filmer.
Elm Street-filmene har generelt hatt lavere antall døde enn de andre i dette prosjektet, mens de til gjengjeld ofte er mer instinktivt skremmende, siden de spiller på frykt og drømmer. I denne gjeninnspillingen er det fire dødsfall, og også her er det en hund i tillegg. Freddy Krueger overlever både en saks i øyet, sprøyte i halsen og å få strupen skåret over, men han er jo en overnaturlig skikkelse, da. Jeg gir filmen 6/10!
Vi hopper nok et år frem, og i 2011 er det på tide med et gjensyn med Pinhead i Hellraiser: Revelations. Den som derimot ikke skulle ta et gjensyn med Pinhead, var skuespiller Doug Bradley, som hadde spilt karakteren i alle filmene inntil denne niende filmen. I stedet ble rollen overlatt til Stephan Smith Collins, som på IMDb.com står oppført som «kjent fra» NCIS: Los Angeles, der han spilte karakteren «Salesperson» i en enkelt episode…
Det var en rimelig god grunn for Bradleys fravær. Han ble nemlig kontaktet med spørsmål om å være med i filmen midt i august, og fikk beskjed om at filmen skulle være ferdig innspilt innen midten av september. Han takket nei, og er nok glad for det i etterkant. Hele filmen var nemlig en forhastet sak som kun ble laget for å holde på rettighetene innad i studioet. Filmen ble til slutt vist på kino en eneste gang, før den ble utgitt på DVD.
Dette er katastrofalt dårlig, alt fra hvordan det lave budsjettet lyser gjennom alle bilder, den fullstendig latterlige versjonen av Pinhead-sminke sett på bildet over og det smertefullt dårlige skuespillet. Det er rett og slett en av de aller dårligste filmene jeg har sett noensinne. IMDb.com har filmen på 2,7/10, og jeg gir den en meget sjelden 1/10.
Den siste filmen i dagens innlegg er Curse of Chucky, som ble utgitt i 2013. Den sjette filmen i denne serien er også en slags reboot, da den går bort fra de mer komiske filmene som kom før, og går tilbake til en mørkere skrekkfilm, ikke ulikt de første to Child’s Play-filmene.
Brad Dourif er tilbake som stemmen til Chucky, og datteren hans, Fiona, spiller hovedrollen som Nica, som utsettes for den psykologiske torturen det er å oppleve at folk dør rundt deg rett etter at du fikk en ekkel dukke inn i huset. Historien fungerer overraskende bra, og effektene rundt de forskjellige drapene er grusomt effektive. Det virker som filmskaperne virkelig vil vise for fantasifulle de har vært med dødsscenene, for mange ganger tenker jeg at «det må da finnes en enklere måte for Chucky å ta knekken på folk enn dette?».
Hele ti stykker mister livet i løpet av filmen, og Chucky overlever å få hodet sitt hugget av, og å bli knivstukket. Jeg syns filmen fortjener 5/10, mens folket på IMDb.com stemmer den helt opp til 5,6/10.
Nå gjenstår kun en del av dette prosjektet, der jeg skal se på de siste syv filmene som har kommet siden 2013.
Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
Jeg har på dette tidspunktet vært gjennom 25 skrekkfilmer av ymse kvalitet, og er rimelig klar for å ta steget skikkelig inn på 90-tallet. Selv om begge de to forrige delene i serien har omhandlet filmet laget i min levetid, så er det liksom nå vi kommer til de filmene jeg kan ha sett stå på utstilling i Videokjelleren i Kopervik.
Forrige innlegg sluttet med Hellraiser III, og vi skal holde oss i varme strøk. 1993 gav oss Jason Goes to Hell: The Final Friday, den niende filmen i serien om Jason Vorhees. Etter at forrige film med Jason på tur til Manhattan gjorde det heller dårlig på kinofronten, så ble rettighetene til karakteren Jason solgt til New Line Cinema. De som husker godt vil minnes at New Line er «the studio Freddy built», og vi kommer altså enda et steg nærmere den nå høyt forventede duellen mellom de ikoniske skrekkfilm-skurkene.
Publikum flest tar nok undertittelen «The Final Friday» med en god klype salt. Dette er tross alt den femte filmen i serien siden «The Final Chapter» kom ut 9 år tidligere. Men akkurat dette med at Jason skal til helvete er også en liten luretittel. Det skjer nemlig ikke før helt til slutt. Til gjengjeld får vi faktisk et morsomt klipp mot slutten der Freddy Kruegers knivhanske kommer opp fra bakken og drar Jasons maske ned under jorden. Men filmen bruker altså generelt lite tid nede i flammene, og desto mer tid på en ganske tåpelig historievri her oppe blant oss vanlige dødelige.
Jason blir lurt i en felle av FBI, og skytes i fillebiter. Men hjertet hans overlever, og snart er vi inne i en absurd fortelling der hjertet hans blir spist av folk og han overtar kroppen deres for å fortsette drepingen sin. Jason må ta over kroppen til en slektning for å gjenvinne sin uovervinnelige form, og vi introduseres også for en slags magisk dolk som er det eneste som kan drepe Jason.
Jason Goes to Hell er en ganske morderisk film, med hele 23 drap i løpet av spilletiden. Jason blir skutt, sprengt i biter, halshugd, knivstukket i ryggen og til slutt dradd ned til helvete. Så får vi se om det tar knekken på ham… Filmen er et lite hakk bedre enn forrige film i serien, men det er likevel tynn suppe. Jeg gir den 3/10, og på IMDb.com har den 4,1/10, som også er ganske lavt.
I 1994 kommer Wes Craven’s New Nightmare ut, og dette er første gang det lekes skikkelig med konseptet i noen av disse seriene. Filmen er en meta-skrekkfilm, der handlingen er satt til filmmiljøet i Hollywood. Hovedrolleinnehaver i første og tredje film, Heather Langenkamp, spiller seg selv, og innser at gjennom å lage filmene om Freddy Krueger, så har de lokket en slags overnaturlig entitet inn i sine egne liv. Robert Englund, som har spilt Freddy Krueger i alle filmene hittil, spiller også seg selv i denne filmen (i tillegg til å spille Freddy, selvsagt).
Ideen fungerer faktisk overraskende godt, og det er en underholdende versjon av den klassiske historien vi får servert. Freddy Krueger er som vanlig litt mer reservert en sine mer morderiske konkurrenter, og tar kun livet av fire stykker i denne filmen. Selv blir han brent opp på slutten, men har ellers ingen av de typiske falske dødsscenene. Filmen har en resepektabel 6,4/10 på IMDb.com, og selv syns jeg den fortjener 6/10. Det gjør den til en av de beste filmene jeg har sett gjennom dette prosjektet.
Vi skal videre til neste år og neste film. I Halloween: The Curse of Michael Myers, fra 1995, får vi den sjette filmen i serien. Der spinnes det videre på bakgrunnshistorien til Michael Myers, og det viser seg at grunnen til at han har så lyst til å drepe alle slektningene sine er at han er under en forbannelse kalt Thorn. Thorn er en eldgammel druide-forbannelse som altså får en til å drepe alle sletktningene sine på halloween. Så det er jo en fin og hendig forklaring på det hele, egentlig!
Dette er den siste filmen med Donald Pleasance som Dr. Loomis (han døde i 1995). Han ville nok sett tilbake med mer stolthet på rollene i The Great Escape og som Ernst Stavro Blofeld i Bond-filmen You Only Live Twice, men opptredenen i fem av Halloween-filmene gav ham en slags oppsving på karrierens siste del. I tillegg får vi spillefilm-debuten til Paul Rudd, og det er jo alltid morsom å se nåværende filmstjerner som pur unge skrekkfilm-skuespillere.
Dessverre hjelper det lite med kjente skuespillere og en litt for enkel forklaring, for selve filmen holder under middels kvalitet. Jeg gir den kun 4/10, og IMDb.com er ikke snillere, med sine 4,7/10. Michael Myers dreper 17 stykk, og er litt mindre tøff en vanlig. Han overlever likevel å bli injisert med syre og å bli slått med et svært jernrør.
I 1996 skal vi tilbake til å leke med konseptene. Hellraiser: Bloodline reiser nemlig gjennom både tid og rom! Filmen omhandler flere karakterer fra same slekt gjennom hundrevis av år. Helt fra 1796, der en fransk leketøy-skaper blir lurt til å lage pusleboksen som slipper løs Pinhead og hans hærer av cenobites. Etter det jobber hele slekten hans med å stoppe dette igjen, helt fram til år 2127, der en av hans etterkommere har laget en hel romstasjon som er en slags anti-versjon av boksen som slapp løs Pinhead.
Hoppene gjennom tiden er en morsom måte å snu på den vante oppskriften, samtidig som den faktisk bygger opp under bakgrunnshistorien til serien. Vi får noen fantasifulle cenobites i denne filmen også, men filmen er nok den dårligste i serien til nå. Jeg setter den til 4/10, og IMDb.com har den på middelmådige 5,0/10. Også denne filmen byr på en (for meg) ganske kjent skuespiller i en mindre rolle, nemlig Adam Scott (kjent fra komiserien Parks and Recreation). Han blir nok også drept, i likhet med 11 andre, på relativt grusomme måter. Men i Bloodline blir faktisk Pinhead til slutt ødelagt, og for første gang i løpet av fire filmer skadet på noen som helst måte. Er dette avslutningen for ham? Med tanke på at filmen hopper så langt inn i fremtiden, så kan det gi mening kronologisk, selv om det kommer flere filmer i serien etter hvert.
Et par år senere var det allerede klart for den neste filmen i Halloween-serien. Det er nemlig 1998, og den første filmen i serien har 20-års-jubileum. Det markeres ved å gi ut filmen Halloween H20: 20 Years Later, som må være en av de mest kronglete titlene av alle jeg har vært innom. H20, som jeg heretter vil referere til den som, ignorerer det som har skjedd i Halloween 4, 5 og 6, og er en direkte oppfølger til de to første filmene.
Jamie Lee Curtis er tilbake som Laurie Strode, som har startet et nytt liv med hemmelig identitet, er mor og jobber som rektor på en fancy privatskole. Men når Michael har funnet ut hvor hun er, så er han selvsagt på vei for å ta knekken på henne og alle som står i veien for ham. Etter hvert en standard-fortelling i serien, men filmen heves litt ved at Curtis er tilbake. Øyeblikket der Laurie Strode bestemmer seg for å barrikadere seg selv inne for å konfrontere Michael er blant seriens beste til nå.
H20 er stappfull av kjente folk. Det er spillefilm-debuten til Josh Hartnett og har LL Cool J i rollen som skolens sikkerhetsvakt. Janet Leigh (Jamie Lee Curtis sin mor) spiller i sin første film siden 1980, og det går ikke forbi i stillhet for en filmnerd. I karakteren som sekretæren forteller hun om sine «moderlige» følelser for sjefen, hun kjører den samme bilen hun kjører i Psycho, og i det hun går til bilen kan man høre toner fra Psychos filmmusikk i bakgrunnen. Morsomt! I tillegg spiller en ung Michelle Williams rollen som Josh Hartnetts kjæreste, og H20 er dermed en film med en Oscar-vinner (Curtis) og to Oscar-nominerte (Leigh og Williams (5 ganger!)).
Michael Myers dreper bare 6 mennesker i løpet av filmen, men blir til gjengjeld utsatt for ekstremt mye juling selv. Han blir hugget med en øks i overkroppen, knivstukket et utall ganger, faller ned en etasje, flyr gjennom frontruten på en bråbremsende bil, blir så påkjørt i stor hastighet av den samme bilen, før han til slutt blir knust av bilen mot en trestamme. Ingenting av dette biter på ham, og han lever virkelig opp til sitt uknuselige rykte. Men så tar jammen meg Laurie Strode og hugger hodet av ham helt til slutt, og akkurat dette blir det jo interessant å se hvordan neste film fikser på!
IMDb.com har vurdert filmen til 5,8/10, og jeg syns selv den er helt grei. Jeg gir den 5/10, og syns den er bedre enn både del 5 og 6.
Den siste filmen i dagens innlegg kom også ut i 1998, og er Child’s Play-oppfølgeren Bride of Chucky. Også denne filmen gjør noen annerledes valg en de tidligere filmene i sin serie. Det virker som at 90-tallet var tiden for å spinne filmserier i nye retninger. Bride of Chucky gjør dette med å nesten være en komedie, med mye referanser til seg selv gjennom hele. Jennifer Tilly spiller eks-kjæresten til seriemorderen som eide sjelen som endte opp i dukken Chucky. En ganske drøy dame, som setter pris på litt mord og gladvold. Hun får tak i restene av dukken, stifter dem sammen, og bruker voodoo til å vekke Chucky til live igjen.
Forholdet mellom henne og Chucky blir likevel ikke slik hun hadde tenkt, da Chucky ikke hadde tenkt å gifte seg med henne likevel. Det blir dårlig stemning, og det hele ender med at Chucky dreper henne og får henne inn i sin egen dukkekropp. Resten av filmen prøver dukkeparet å bruke voodoo for å komme seg inn i kroppene til et ungt par i nabolaget (damen i dette paret spilles av en ung Katherine Heigl).
Filmen er ganske tåpelig, og selv om den første filmen i denne serien var det på en fornøyelig måte, så har kvaliteten på morsomhetene falt sakte men sikkert. Bride of Chucky får kun 4/10 av meg, men på IMDb.com har den 5,6/10, noe som kan tyde på at andre syntes den var morsommere enn meg. På tross av at den stort sett er en komedie, så kommer filmens mest sjokkerende øyeblikk helt til slutt, da dukke-bruden Tiffany ser ut til å dø under en slags fødsel av en blodig dukkebaby som flyr rett i ansiktet på politimannen som ser på dette. Regner med vi får mer om den senere…
12 stykker blir drept i filmen, og ingen mer fantasifullt en politimannen som får ansiktet pepret med spiker. Chucky lurer på hvem det er han minner ham om, i en liten referanse til Hellraisers Pinhead. Chucky ser ut til å dø, etter å ha overlevd både knivstikking og å bli skutt igjen og igjen. Tiffany blir både knivstukket og brent i en ovn, før hun altså tilsynelatende dør under dukkefødsel.
Neste gang tar vi turen til et nytt tiår, hundreår og tusenår, alt på en gang. Y2K!
Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.
Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.
I denne kronologiske vandringen gjennom utvalgte skrekkfilm-serier, så har det etter hvert blitt tettere og tettere befolket. I de første seks årene vekslet vi mellom Halloween og Friday the 13th, før vi altså endelig fikk med Freddy Krueger og A Nightmare on Elm Street på laget. Helt på slutten av forrige innlegg, i 1987, så dukket også den første filmen i Hellraiser-serien opp. Og med det hadde vi nesten alle, kun Child’s Play var fraværende. Den starter opp i 1988, og er en del av dagens innlegg. Men det mest oppsiktsvekkende for meg, mens jeg satte sammen listene med de forskjellige filmene i alle disse seriene, var at i året 1988, så ble det for første og eneste gang gitt ut en film i hver av de fem seriene i løpet av samme år. Med andre ord et veldig voldelig år, og en glede for mange skrekkfilmfans på den tiden (regner jeg med…).
Året tok litt tid før det kom i gang, men 13. mai var det på tide med Friday the 13th Part VII: The New Blood. Jason endte forrige film lenket til en stein på bunnen av Crystal Lake, og man skulle kanskje tro at vi hadde sett det siste av ham på en stund. Men i del 7 omfavner filmskaperne virkelig ham som en zombiefisert drapsmaskin, og setter ham til og med opp mot en hovedperson som har evnen til telekinese!
Mye av filmen følger pent og pyntelig i sporene til sine forgjengere, om enn med litt dårligere kvalitet i en del av leddene. Men når vi går mot en avslutning der en jente igjen og igjen skal bruke sine usynlige krefter til å prøve å stoppe Jason, så blir det veldig repetitivt. Selv ikke når jenta knuser masken med kreftene sine og avslører Jasons råtnede zombie-fjes blir det skikkelig spennende.
Produsenten av The New Blood, Barbara Sachs, var fast bestemt på å lage en Friday-film verdig en Oscar. Det sies at hun til og med prøvde å få den italienske mesteren Federico Fellini til å regissere, uten særlig hell. Denne filmen var også lenge foreslått til å være et oppgjør mellom Friday the 13th sin Jason og A Nightmare on Elm Streets Freddy. Det ble ikke enighet mellom filmstudioene, da A Nightmare on Elm Street-serien på denne tiden tjente mye bedre enn Friday the 13th, og ikke trengte samarbeidet. Og dermed forsvant den ideen for alltid (eller… la oss vente og se).
I stedet ble det altså Jason vs Carrie, uten at det slo særlig an hos meg. På IMDb.com har filmen 5,2/10, men jeg gir den ikke ett øre over 3/10. Til gjengjeld dreper Jason hele 15 folk, så du får valuta for pengene. Som udødelig vesen tåler han også desto mer juling, han blir knust av et fallende tak, faller gjennom en trapp, blir hengt og faller ned en etasje. Han blir satt fyr på, er inne i et hus som eksploderer, og blir til slutt skutt. Lite stopper Jason, som likevel havner tilbake i Crystal Lake takket være den telekinetiske jentas avdøde far, som dukker opp og redder dagen.
Sommeren kom og gikk, og 19. august var det nettopp A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master sin tur. Tenåringsgjengen som var på sykehus på grunn av søvntraumer i forrige film er nå «sluppet ut», og lever vanlige liv og går på high school og greier. Men de klarer ikke å kvitte seg med Freddy fra drømmene, og han begynner å drepe dem en etter en igjen.
Forskjellen denne gangen er at Alice får drømme-kreftene til dem Freddy dreper, og blir etter hvert en verdig motstander for selv Freddy i drømmeriket. Til slutt finner hun et smutthull ingen hadde fått med seg (på tross av at det er en del av rimet alle barna synger om Freddy), og tvinger morderen til å se sitt eget speilbilde. Det får sjelene han har tatt inn i seg til å gjøre opprør, og de river ham i filler innenfra, med spesial-effekter som rett og slett fremdeles er imponerende (og forstyrrende).
(Legg merke til de fantastiske karakterene «Tøff jente som er redd for insekter» og «Smart jente med astma» ovenfor.)
Filmen er ikke så veldig bra, og når kanskje lavpunktet når Alice bruker karate-kreftene hun har fått av en av sine drepte venner til å slåss ukoordinert og keitete mot Freddy i drømmeriket. Freddy tåler som kjent en del han også, og i akkurat denne filmen blir han knust av en haug fallende biler, får en energistråle skutt gjennom brystet, og blir altså til slutt revet i stykker av massevis av sjeler. Han tar bare livet av 6 stykker, og er med det relativt rolig i forhold til Jason fra Friday-filmene.
Det går nedover med karakterene til denne serien også, og filmen har 5,6/10 på IMDb.com. Jeg gir den 4/10, og håper på dette tidspunktet på en generell kvalitetsøkning i filmene, selv om jeg vet at jeg har laget meg et prosjekt der det vil bli noen tunge tider…
Bare et par måneder senere, 21. oktober, var Halloween 4: The Return of Michael Myers på kino. Her er det verdt å minnes at det nå var seks år siden forrige film i serien, som i tillegg var helt uten seriens karakteristiske skurk. Derfor ganske naturlig å nevne at han er tilbake rett i tittelen, i tilfelle usikkerheten skulle snike seg inn. Michael Myers har rett og slett tilbrakt ti år i koma etter hendelsene fra forrige film. Men når han skal flyttes til et nytt sykehus, og hører tydeligvis at han har en syv år gammel niese. Han våkner opp, dreper ambulanse-personellet og begir seg på nytt til Haddonfield for å bli kvitt slekta.
Massevis av typiske Halloween-greier foregår. Michael Myers dreper seg gjennom det meste, og overlever både å bli påkjørt, skutt og å falle ned i en gruve. Han dreper selv 15 stykker, men filmens mest forstyrrende øyeblikk er likevel slutten, der det etter en ryddig og fin avslutning avsløres at Michaels niese dreper fostermoren sin ikledd en maske, og dermed ser ut til å ha blitt «smittet» av onkelens galskap.
Det hele heves av Dr. Loomis desperate rop i det han finner dette ut, men akkurat hvordan denne utviklingen skjedde hos den lille jenta kommer litt brått på oss som seere. Uansett, kanskje en spennende utvikling i serien? Vi får se! Filmen er hvert fall helt grei, og med det den beste 1988 hadde å by på til nå. Jeg gir den 5/10, mens den på IMDb.com strekker seg enda litt høyere med 5,8/10.
Bare tre uker senere skulle vi få den første introduksjonen til en ny serie. Child’s Play kom ut 9. november. Et ganske helsprøtt konsept helt fra starten av, i det vi følger seriemorderen «The Lakeshore Strangler» på flukt gjennom gatene fra en politimann. Morderens getaway-driver (veeeeldig usikker på hvorfor akkurat denne jobben finnes) svikter ham, og han blir skutt. Han finner veien inn i en lekebutikk, og i det han blør til døde starter han å messe voodoo-magi for å overføre sjelen sin til en «Good Guy»-dukke som faller ned foran ham. Akkurat dette med voodoo-greiene blir ikke forklart før omtrent midt i filmen, og var noe jeg var meget forvirret over en god stund, men man skal kanskje ikke forstå alt heller…
Uansett så lever seriemorderen videre i denne dokka, som kjøpes i gave til en liten gutt. Moren hans (som er moren fra TV-serien 7th Heaven) aner fred og ingen fare, og Chucky (som dokka nå kaller seg) forteller av en eller annen grunn til den seks år gamle gutten at den er levende. Men ingen tror på gutten, naturlig nok. Heller ikke når barnepasseren faller ut av et vindu med hammer-merker i hodet, men etter hvert er det noen som finner ut av ting.
Chucky klarer ikke å la være å bare drepe litt, samtidig som han vil ha hevn over enkelte personer. Han finner også ut at han sakte men sikkert er i ferd med å bli ekte igjen, men vil være fanget inne i dokka, med mindre han voodoo-magier seg inn i gutten som eier ham. Mye sprø greier skjer, og Chucky overlever å bli skutt, å bli brent opp og å bli skutt i deler (bokstavelig talt). Men til slutt får de has på ham ved å skyte ham i det nå ekte hjertet hans. Sånn drapsmessig er det bare fire mennesker som tas knekken på.
Til tross for mye latterlige scener, så er filmen ofte gøy å se på. Hvis man har satt seg ned for å se en film om en dokke som dreper folk, så må man jo også akseptere at det strekkes litt i realismen her og der… Jeg gir filmen 6/10, mens den på IMDb.com også ligger greit an med 6,6/10.
Helt på tampen av året, 23. desember, så kom den koselige julefilmen Hellbound: Hellraiser II. Her får vi en direkte fortsettelse av historien fra den første, med Kirsty lagt inn på mental-sykehus etter de forferdelige hendelsene hun måtte bevitne i forrige film. Dessverre er hovedlegen på sykehuset villig til å både leke med feil leker og ofre litt pasienter for å restaurere demonifiserte lik.
Det går, som du kanskje kan tenke deg, sånn passe. Snart er Pinhead og de andre Cenobites’ene vekket, og de er på jakt etter Kirsty for å lære henne om smerte og fornøyelser. Men nå blir de også satt opp mot denne legen, som først fanges i denne underverdenen, men så nærmest tar den over og blir mektigere enn dem alle.
I enkelte scener skinner det lave budsjettet gjennom, men jeg er likevel overrasket over hvor god denne filmen er. Jeg har sett noen av dem før, og denne likte jeg ikke i det hele tatt første gang. Denne gangen syns jeg situasjonene og forestillingene de settes i er mye mer skremmende. Så skal det sies at de to første filmene i Hellraiser-serien lett har vært de ekleste av alle jeg har sett i dette prosjektet. All ære til de som står bak spesial-effektene, for her er det blod, organer, kroker og kniver som kan få seerne til å ynke seg i avsky også i 2023. Lett å si at et sykt sinn trengs for å komme opp med dette her, men når man først skal lage en visjon av helvete, så trengs kanskje tung skyts?
Det er foreløpig ingen måte å stoppe Cenobites på i disse filmene, og derfor ser det ikke ut som de prøver så mye heller. Det handler mer om å flykte. Til gjengjeld er drapstallet utrolig høyt, med 30 drepte i løpet av filmen. Det tilsvarer omtrent en hvert tredje minutt. Heldigvis er det noen gruppedrap, sånn at du får litt avbrudd innimellom…
Jeg gir filmen en overraskende 6/10, men ser at den også på IMDb.com har 6,4/10, som er generelt sterkt for en skrekkfilm.
Neste gang vil vi følge disse filmene inn i 90-tallet, og jeg antar at både budsjetter og kvalitet fort kan synke. Jeg grugleder meg!
denhoyefotograf.wordpress.com 