A history of slashing, part 8

Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.

Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.

Part 1: 1978-1984: The Golden Age

Part 2: 1984-1987: Player three has entered the game

Part 3: 1988: A violent year

Part 4: 1989-1992: Quantity, not quality

Part 5: 1993-1998: We love the 90s?

Part 6: 2000-2005: Into the new millennium

Part 7: 2007-2013: Let’s reboot!

2017-2022: Just keep rebooting?

I dette innlegget vil vi ta for oss de siste syv filmene fra disse seriene. Og igjen blir det nye forsøk på å blåse liv i serien, da disse tre filmene inneholder et par nye starter på serier, og en gjenopplivningstrilogi av Halloween. Akkurat hvordan seriene vil leve fremover er uklart, men jeg har vanskelig for å tro at vi ikke vil få et gjensyn med noen av, om ikke alle, disse skurkene.

Forrige innlegg ble avsluttet med Curse of Chucky i 2013, og selv om det skulle gå fire år, så kom det ingen filmer i noen av de andre seriene i mellomtiden. Så når vi kom til 2017, var det klart for oppfølgeren Cult of Chucky. Filmen bringer tilbake karakteren Andy Barclay, som var barnet i de to første filmene i serien. Han spilles av den samme skuespilleren som i de gamle filmene.

Vi har også med oss Fiona Dourif, hovedrolleinnehaveren fra forrige film (og altså datteren til Brad Dourif, som har Chuckys stemme). Hennes karakter er nå på mentalsykehus etter at hun har påstått at en dukke drepte hele familien hennes forrige gang. Men kombinasjonen mentale forstyrrelser og forheksede sjeler fanget i dukker viser seg å være litt komplisert, og en mann med splittet personlighet fører til at vi i denne filmen får mange Chucky-dukker på likt.

Filmen i seg selv er av det svakere slaget. Jeg gir den 4/10, mens den holder 5,2/10 på IMDb.com. Det er 8 dødsfall i løpet av filmen, og noen av dem er meget brutale. Igjen virker det som de har fått tak i et par meget realistiske hode-proteser, som de bruker for alt det er verdt.

Året etter kommer Hellraiser: Judgment, den tiende filmen i serien. Regissør og manusforfatter er Gary Tunnicliffe, en selverklært superfan som hadde jobbet med sminke og spesialeffekter på Hellraiser-filmene siden den tredje i rekken. Etter å ha foreslått en rekke ting gjennom en årrekke, så åpnet endelig muligheten seg, nok en gang fordi filmselskapet Dimension var nødt å lage en ny film i serien for å beholde rettighetene.

Tunnicliffe spiller også selv karaktere The Auditor (til venstre på bildet over), i en historie med en slags overnaturlig domstol, som dømmer syndere til evig lidelse ved Pinhead og andre skrekkelige vesener. Dette kombineres med en krimfortelling, der tre politietterforskere prøver å finne seriemorderen som baserer drapene sine på de ti bud. Som vanlig i Hellraiser-serien er dette rimelig forstyrrende greier, men på tross av massevis av blod og pining, så er det «bare» seks stykker som dør i denne filmen.

Det skulle ikke mye til å overgå forrige film, som er en av de dårligste jeg har sett, sånn generelt, men Judgment er ikke helt det store likevel. Med 4,3/10 på IMDb.com, og 3/10 fra meg, så er det ikke en uforbeholden anbefaling fra meg å få med seg denne heller…

Men i oktober samme året, er det en film jeg gjerne vil anbefale! For tredje gang i prosjektet kommer det en film som rett og slett bare heter Halloween. Først den originale i 1978, så gjeninnspillingen fra 2007. Men 2018-versjonen er ikke en nyinnspilling, men heller et nytt forsøk på film nummer to i serien. Det vil altså si at den ignorerer alt fra de andre oppfølgerne i serien, og kun forholder seg til den aller første.

Jamie Lee Curtis er tilbake som Laurie Strode, og har et anstrengt forhold til datteren, etter å ha forberedt henne på et mulig Michael Myers-angrep hele barndommen. Da fangetransporten fra fengselet krasjer, så blir tre generasjoner Strode nødt til å bekjempe sin morderiske slektning nok en gang. Det hele er skrevet og regissert av David Gordon Green, som først og fremst var kjent for å jobbe med komedie på film og TV.

Resultatet er lett den beste filmen i hele dette prosjektet mitt, spør du meg. Godt manus, godt skuespill, lyssetting og kameraarbeid er av høy klasse, og viktigst av alt: Michael Myers drap har fokus på spenning og forventning i stedet for å vise mest mulig voldelig innhold. IMDb.com gir filmen 6,5/10, som er det høyeste i serien siden Halloween II i 1981, og jeg gir den rett og slett 8/10! Dette var bra greier. Det drepes hele 17 stykker i løpet av filmen, og Myers selv overlever både å bli skutt, påkjørt, få fingrene skutt av og å bli brent opp i kjelleren. Artig at Laurie Strode kastes av balkongen i 2. etasje, og i det Myers skal se ned til henne etterpå, så har hun forsvunnet. En motsatt versjon av den samme scenen i den første filmen.

I 2019 er det Child’s Play som skal få sin nyinnspilling. En slags modernisert versjon, der det er Chucky’s feilslåtte teknologi som åpner for at han blir en morderisk leke som skaper problemer for Andy Barclay. Filmen har Aubrey Plaza i rollen som moren til Andy, Brian Tyree Henry som politimann, og selveste Mark «Luke Skywalker» Hamill som stemmen til Chucky. Filmen er regissert av nordmannen Lars Klevberg.

Historien var nok helt sikkert moden for modernisering, da jeg tror det ville blitt hakket vanskeligere å selge voodoo-overføring av sjeler en gang til. Filmen kommer dermed inn i litt mer Terminator-aktig stemning, der det er kunstig intelligens og feilslått teknologi som er mest skremmende. Chucky vil bare beskytte eieren sin, og det funker ganske godt med barn sentralt i fortellingen igjen.

Totalt sett er det likevel en ganske unødvendig gjenoppfinnelse, og filmen blir aldri mer enn sånn passe bra. Jeg ender med en karakter på 4/10, mens folket på IMDb.com likte den bedre, og gir den hele 5,7/10. Chucky tar livet av seks stykket og en katt, og blir selv både demontert, skutt og får hodet revet av.

Så skal vi tilbake til Halloween igjen, med oppfølgeren Halloween Kills. Denne filmen fra 2021 er en direkte oppfølger fra 2018s Halloween, med det samme teamet både bak og foran kamera. Historien fortsetter også akkurat der den slapp. På slutten av forrige film ender Myers opp innestengt i en brennende kjeller, og det ser ut til at dette skal ordne seg. Dessverre kommer det irriterende brannvesenet opp, og sørger for at Myers får en mulighet til å komme seg ut. Han takker dem ved å drepe et helt team med brannmenn som av en eller annen grunn samlet skal slåss tilbake mot ham i stedet for å flykte.

Ellers utforsker filmen gruppementalitet, og introduserer mange overlevende karakterer fra den originale filmen. Fremst i rekken er Tommy Doyle, som i denne filmen spilles av Anthony Michael Hall (og for eksempel ble gestaltet av Paul Rudd i den sjette Halloween-filmen (som da altså ikke er en del av den offisielle fortellingen i denne oppfølgeren)). Sentralt i Halloween Kills er nemlig det at innbyggerne av Haddonfield nå er klare til å ta et oppgjør med Myers, og rett og slett bestemmer seg for å ta knekken på ham sammen.

På IMDb.com får filmen 5,5/10, et solid steg ned fra den forrige filmen, og selv om jeg også syns denne er hakket under, så syns jeg fremdeles dette er stilig gjennomført og interessant. Jeg gir den 7/10. Myers ender til slutt i konfrontasjon med mobben, og etter tidligere å ha blitt knivstukket tre ganger og stukket med høygaffel, så overlever han en hel rekke av slag, skudd og stikk etter hvert som han bankes i bakken. For han dør selvsagt ikke, han kommer tilbake igjen, og ender opp med å drepe hele 29 stykk i denne filmen…

Vi er kommet frem til 2022, og nok en gang skal en serie sparkes i gang på nytt. Hellraiser er basert på samme bok som den originale filmen fra 1987, selv om det er mange endringer fra den filmen. Først og fremst, og mest merkbart, er nok det faktum at Pinhead er i kvinnelig form denne gangen.

En merkbar forskjell fra tidligere filmer i serien er at det for en gangs skyld ser ut til å ha blitt lagt igjen en del penger til denne produksjonen, som hever kvaliteten på både skuespill, produksjonsdesign, sminke og effekter. Historien, som etter hvert blir en jakt på en måte å unngå «gjelden» hovedpersonen har til Pinhead og hennes monstre, har en sterkere nerve enn på lenge. Karakterene er ganske tynne, dessverre, men filmen er en god nyinnspilling, og det er helt fint at den er blitt laget.

Det dør syv stykker i filmen, og for en gangs skyld får vi oppleve at en cenobite blir tatt knekken på, ved hjelp av kjettingene og krokene vi så ofte har sett blitt brukt på stakkars mennesker. På IMDb.com har filmen 6,0/10, og jeg er helt enig, og gir den 6/10 jeg også.

Et par uker senere, for ca. et halvt år siden, kom den siste filmen i dette prosjektet ut. Det var den avsluttende delen på den nye Halloween-trioligen, Halloween Ends. Igjen er David Gordon Green regissør, og Jamie Lee Curtis er fremdeles med som Laurie Strode. Filmen handler også mye om hennes barnebarn, Allyson, som faller for det sosiale utskuddet Corey, akkurat i det hans utenforskap fører ham på en mørk vei til å bli en slags medhjelper til Michael Myers.

En effektiv og ekkel åpninssekvens til tross, så blir det litt rart at en avsluttende Halloween-film har såpass lite fokus på Michael Myers som denne har. David Gordon Green klarer å bygge en dyster konklusjon, og karakterene er troverdige og gode. Men av de 13 menneskene som dør i filmen, så står Myers kun bak tre av dem. Men det er vanskelig å komme unna at han tilsynelatende ser ut til å bli tatt knekken på denne gangen, men kniver i bryst, hender, strupen og håndledd kuttet over og kvernet i biter…

Jeg tror denne filmen hadde fungert bedre om man ikke hadde store forventninger etter to gode Halloween-filmer, og jeg føler meg littegrann snytt for en episk avslutning. Den har en del gode kvaliteter, men jeg ender på 5/10. Dermed er jeg også helt enig med folket på IMDb.com, som har den på 5,0/10 de også.

Og med det har jeg kommet meg gjennom alle filmene i prosjektet! Nå gjenstår bare en statistisk oppsummering, så er det videre til noe som forhåpentligvis har hakket mindre blod og gørr en stund…

A history of slashing, part 7

Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.

Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.

Part 1: 1978-1984: The Golden Age

Part 2: 1984-1987: Player three has entered the game

Part 3: 1988: A violent year

Part 4: 1989-1992: Quantity, not quality

Part 5: 1993-1998: We love the 90s?

Part 6: 2000-2005: Into the new millennium

2007-2013: Let’s reboot!

Vi nærmer oss slutten på prosjektet, men vi har ennå ikke kommet til den uunngåelige fasen av noen av disse filmseriene: Å starte på nytt. Er det noe Hollywood-industrien har vært kjennetegnet av de siste tjue drøye årene, så er det en urokkelig vilje til å lage filmer om igjen, eller starte serier på nytt. I de seks filmene som kom ut i denne perioden, så er det hele fire av dem som er en slags omstart. La oss sjekke dem ut.

Helt på tampen av august 2007 var det Halloween som skulle gjenoppfinnes. Skrekkfilmentusiast og regissør av House of 1000 Corpses og The Devil’s Rejects, Rob Zombie, ble tilbudt jobben. Han hoppet på sjansen, men først etter å ha kontaktet John Carpenter for en slags tillatelse. Filmen er både en slags opprinnelsesfortelling for Michael Myers, samtidig som den er en gjeninnspilling av den originale filmen, og hovedsaklig følger den historien.

Den største forskjellen fra tidligere filmer er en umiddelbar økning i brutaliteten. Volden får mer plass, og det vises nærbilder av ting man tidligere ville klippet bort fra. Rob Zombie gir oss en troverdig og tragisk forklaring på Michael og hans utvikling til mentalt forstyrret seriemorder, og det er grunnen til at denne filmen fungerer ganske bra. Myers tar livet av 24 stykker i filmen, noe som altså er nesten femdobbelt av originalens fem ofre. Han er fremdeles like hardfør som tidligere, og overlever blant annet å bli skutt ganske ofte…

Det gikk jo fem år fra forrige Halloween-film, og det var ikke alltid en gjeninnspilling som var planene til produsentene. På grunn av Freddy vs. Jason-prosjektet, så var de flere forskjellige forslag om å lage en kombinasjon av Halloween og Hellraiser-filmene, men alle falt sammen. Det var kanskje like greit, selv om det jo utvilsomt hadde vært en interessant blanding! Uansett ble denne gjeninnspillingen ganske bra, og på IMDb.com har den 6,0/10. Det er jeg enig med, og gir den 6/10 selv.

Et par år senere var det så Friday the 13th sin tur. En gruppe produsenter, inkludert action-generalen Michael Bay, hadde hatt stor suksess med å nyinnspille The Texas Chainsaw Massacre og The Amityville Horror i de foregående årene, og jobbet en stund med å skaffe rettighetene til Friday the 13th. De fikk til slutt gjennomslag, og laget denne filmen som er en slags krysning av en nyinnspilling og en oppfølger.

Vi får en gjenfortelling av starten av historien, med Jasons mor som tar livet av de «skyldige» leirlederne og får sitt eget hode kuttet av, før vi hopper til nåtiden, og den voksne Jason som går i gang med litt dreping av nye grupper med unge, vakre mennesker. Hovedrollene bekles av Jared Padalecki og Danielle Panabaker, som begge er kjent fra TV-serier på kanalen CW (henholdsvis Supernatural og The Flash).

Også denne nyinnspillingen kjennetegnes av at selve drapene nå virker mer voldelige, brutale, og at det vises mer av dem. Dette har nok en del sammenheng med forbedret teknologi også, og at filmskaperne nå har muligheten til å få ting til å se realistisk ut. Jason dreper 14 stykker, og overlever selv både å bli stukket med machete, hengt med kjetting og å bli dratt inn i en slags kvern. Som film er dette mye bedre enn mange andre i serien, og jeg gir den en 5/10. På IMDb.com har den 5,5/10.

Samme år kom det også en oppfølger til nyinnspillingen av Halloween, som da naturlig nok ble kalt Halloween II. Historien fortsetter der den slapp, med mange av de samme skuespillerne. Malcom McDowell gjentar rollen som Dr. Loomis, og Brad Dourif (som jo også har stemmen til dukken Chucky, som nevnt i tidligere innlegg) spiller sheriffen. Se også etter Octavia Spencer som sykepleier og Margot «Lois Lane» Kidder.

Kjente fjes til tross, denne filmen er rett og slett for brutal til tider. Jeg er med på at Rob Zombie vil dyrke sin stil etter å ha fulgt «spillereglene» med en gjeninnspilling i forrige film, men her dras drap ut i det lengste, og hele opplevelsen kan bli litt nummende. Dess mer realistisk og brutale filmene blir, dess vanskeligere blir det å godta at disse morderene får «gå fri» uten noe særlig straff i form av å tape.

Michael Myers fortsetter som før, og tar livet av 18 mennesker og en hund i denne filmen. Den falt ikke i like god jord som den forrige hos publikum, og har 4,8/10 på IMDb.com. Selv gir jeg den 4/10, og merker at jeg har nådd et slags metningspunkt for Rob Zombie.

Året etter, i 2010, var det på tide med en ny versjon av A Nightmare on Elm Street. Også denne gangen er Michael Bay involvert på produksjonssiden, og for første gang er det ikke Robert Englund som spiller Freddy Krueger. Rollen gikk til Jackie Earle Haley, som sammen med nye digitale brannskade-effekter kanskje gir den mest skremmende versjonen av karakteren til nå. Ikke dermed sagt at han er bedre enn Robert Englund, men det er den mørkeste likevel.

Selve filmen er overraskende bra. Jeg ser at den ble slaktet av kritikerne, og innehar relativt beskjedne 5,2/10 på IMDb.com, men jeg syntes det var et forfriskende innslag. Man kan kritisere at den kun er en slags «greatest hits»-plate av serien, men i det minste er det godt filmet, og med meget bra produksjonsverdi. Også gøy å se Rooney Mara tidlig i karrieren, og sammen med Earle Haley er hun det beste innslaget i filmen. Mara hadde visstnok ikke en særlig positiv opplevelse med denne filmen, men heldigvis fortsatte hun med skuespill, og har senere levert gode prestasjoner i flere større og bedre filmer.

Elm Street-filmene har generelt hatt lavere antall døde enn de andre i dette prosjektet, mens de til gjengjeld ofte er mer instinktivt skremmende, siden de spiller på frykt og drømmer. I denne gjeninnspillingen er det fire dødsfall, og også her er det en hund i tillegg. Freddy Krueger overlever både en saks i øyet, sprøyte i halsen og å få strupen skåret over, men han er jo en overnaturlig skikkelse, da. Jeg gir filmen 6/10!

Vi hopper nok et år frem, og i 2011 er det på tide med et gjensyn med Pinhead i Hellraiser: Revelations. Den som derimot ikke skulle ta et gjensyn med Pinhead, var skuespiller Doug Bradley, som hadde spilt karakteren i alle filmene inntil denne niende filmen. I stedet ble rollen overlatt til Stephan Smith Collins, som på IMDb.com står oppført som «kjent fra» NCIS: Los Angeles, der han spilte karakteren «Salesperson» i en enkelt episode…

Det var en rimelig god grunn for Bradleys fravær. Han ble nemlig kontaktet med spørsmål om å være med i filmen midt i august, og fikk beskjed om at filmen skulle være ferdig innspilt innen midten av september. Han takket nei, og er nok glad for det i etterkant. Hele filmen var nemlig en forhastet sak som kun ble laget for å holde på rettighetene innad i studioet. Filmen ble til slutt vist på kino en eneste gang, før den ble utgitt på DVD.

Dette er katastrofalt dårlig, alt fra hvordan det lave budsjettet lyser gjennom alle bilder, den fullstendig latterlige versjonen av Pinhead-sminke sett på bildet over og det smertefullt dårlige skuespillet. Det er rett og slett en av de aller dårligste filmene jeg har sett noensinne. IMDb.com har filmen på 2,7/10, og jeg gir den en meget sjelden 1/10.

Den siste filmen i dagens innlegg er Curse of Chucky, som ble utgitt i 2013. Den sjette filmen i denne serien er også en slags reboot, da den går bort fra de mer komiske filmene som kom før, og går tilbake til en mørkere skrekkfilm, ikke ulikt de første to Child’s Play-filmene.

Brad Dourif er tilbake som stemmen til Chucky, og datteren hans, Fiona, spiller hovedrollen som Nica, som utsettes for den psykologiske torturen det er å oppleve at folk dør rundt deg rett etter at du fikk en ekkel dukke inn i huset. Historien fungerer overraskende bra, og effektene rundt de forskjellige drapene er grusomt effektive. Det virker som filmskaperne virkelig vil vise for fantasifulle de har vært med dødsscenene, for mange ganger tenker jeg at «det må da finnes en enklere måte for Chucky å ta knekken på folk enn dette?».

Hele ti stykker mister livet i løpet av filmen, og Chucky overlever å få hodet sitt hugget av, og å bli knivstukket. Jeg syns filmen fortjener 5/10, mens folket på IMDb.com stemmer den helt opp til 5,6/10.

Nå gjenstår kun en del av dette prosjektet, der jeg skal se på de siste syv filmene som har kommet siden 2013.

A history of slashing, part 6

Jeg har lenge følt på et slags filmatisk hull i min karriere som filmtitter. Det finnes noen langtlevende filmserier med skrekkfilmer, der jeg er ganske lite bevandret. Jeg har valgt meg ut noen av disse seriene, og tenker å se alle filmene fra dem i kronologisk rekkefølge. En slags skrekkhistorie, med andre ord.

Seriene jeg har valgt meg ut er Halloween-serien (13 filmer), Friday the 13th-serien (12 filmer), A Nightmare on Elm Street-serien (9 filmer), Hellraiser-serien (11 filmer) og Child’s Play-serien (8 filmer). Både Halloween og Hellraiser har fått sitt foreløpig siste innslag dette året, noe som også var med på å inspirere prosjektet. Alle seriene strekker seg over 26 år eller lengre fra første til siste film.

Part 1: 1978-1984: The Golden Age

Part 2: 1984-1987: Player three has entered the game

Part 3: 1988: A violent year

Part 4: 1989-1992: Quantity, not quality

Part 5: 1993-1998: We love the 90s?

2000-2005: Into the new millennium

Etter en 90-tall fylt med opp og nedturer på skrekkfilm-fronten, så skulle de første årene av det nye årtusenet fylles med en lett blanding av nyskapninger og godt opptrådde stier. Vi skal ta en titt på de åtte filmene i mitt prosjekt som ble sluppet i dette tidsrommet, hvorav hele fire stykker er fra Hellraiser-serien. Hvis du tenker at dette betyr at akkurat den serien er inne i sin gullalder og smir mens jernet er varmt, så kan jeg avkrefte dette…

Vi starter med en Hellraiser-film, nemlig Hellraiser: Inferno. Den kom ut mot slutten av år 2000, og er den første i serien som ble sluppet direkte på video. Den er et slags forsøk på å koble sammen to sjangre, med en hardkokt, korrupt politimann som etterforsker mord og så blir dratt inn i alt dette med Pinhead og gjengen. Ellers er det jo verdt å merke seg at dette er regi-debuten til Scott Derrickson, som senere har hatt mye større suksess med filmer som The Exorcism of Emily Rose, Doctor Strange og The Black Phone.

Filmen har, som sett over, fremdeles noen ganske forstyrrende sminke/effekt-øyeblikk, og skal ha for en original ide og utførelse. Til Hellraiser-film å være er det relativt få dødsfall, med kun 16 stykk, men noen ganger handler det mer om fantasifull utførelse enn mengde i disse filmene…

Selv syns jeg den klarer seg ganske godt, og gir den 5/10, mens den har 5,4/10 på IMDb.com. Altså helt godkjent, og gjerne bedre enn man skulle tro. Men dessverre skulle kvaliteten falle fort i prosjektet mitt.

Den neste på listen er nemlig den tiende filmen i Friday the 13th-serien. Siden de holder seg til romertall (hvert fall generelt, både nummer 4, 5 og 9 dropper det), så fikk den selvsagt tittelen Jason X. Dette er gjerne en av de mest kjente filmene i serien, da det er den der Jason fryses ned og vekkes til live på et romskip i år 2455. En ganske vill utvikling for en karakter som så vidt har tatt turen inn til Manhattan… Romskipet har en gjeng med unge studenter om bord, slik at Jason føler seg hjemme. I løpet av filmen blir også Jason regenerert som en slags cyborg-versjon av seg selv.

Filmen er ganske dårlig, tro det eller ei. Det sies at den først og fremst ble laget for å holde liv i Jason-interessen mens studioet prøvde å få til den lenge etterlengtede sammenslåingen med morder-kollegaen Freddy Krueger (mer om det senere). Filmen fikk ikke all verden til mottakelse, men har klart å karre seg til 4,4/10 på IMDb.com. Selv gir jeg den en generøs 3/10. Jason selv er i storform, da, og tar livet av rekordhøye 25 stykker, alt mens han overlever å bli skutt i biter, sprengt og brent opp mens han faller inn i atmosfæren… Filmnerder kan forresten være på utkikk etter body horror-regissør David Cronenberg i rollen som Dr. Wimmer.

Neste film kom ut i 2002, og er en overraskende oppfølger. Vi snakker om Halloween: Resurrection, og det er ikke det faktum at den kommer ut i juli som er det mest overraskende. Nei, det er jo dette at Jamie Lee Curtis i hovedrollen jo faktisk kuttet hodet av Michael Myers forrige gang. Men det viser seg raskt at Myers hadde byttet plass med en ambulansearbeider og tatt på ham masken sin. Ikke tenk for mye på det.

Ikke tenk for mye på bildet over, heller, for den saks skyld. Uansett, Laurie Strode sitter på mental-sykehus, men er forberedt på at Michael Myers skal komme tilbake. Og når han gjør det, så går han altså rett i fellen hennes. Men klok av skade, så bestemmer hun seg for å ta av ham masken for å unngå å drepe flere uskyldige ambulansesjåfører. Det eneste hun ikke har tenkt på er at for å kunne ta av ham masken, så må hun komme i nærheten av ham, og hun blir tilsynelatende drept.

Dette spinnes så videre inn i en ny historie, der en gjeng ungdommer går med på å delta på det nettbaserte TV-programmet «Dangertainment», der de skal være i Michael Myers hus en hel natt. Det går som det må gå… Filmen inneholder en ung Katee Sackhoff, i tillegg til modell-legende Tyra Banks og rapperen Busta Rhymes. Sistnevnte leverer noe av det dårligste skuespillet jeg har sett på en stund! 10 stykker blir drept i filmen, og Myers dør tilsynelatende i en elektrisk brann. Dette er seriens dårligste film, og jeg gir den 3/10. På IMDb.com har den også veldig lav score, med 3,9/10.

Nei, la oss gå rett videre! Senere samme år (sånn rett rundt halloween-tider, faktisk), så kommer den neste Hellraiser-filmen: Hellraiser: Hellseeker. Vi er kommet til den sjette filmen i serien, og dette er også den siste i serien hvor forfatteren bak bøkene, Clive Barker, har hatt noe påvirkning over historien i filmene.

Denne gangen får vi et innblikk i det personlige helvetet til Trevor Gooden, en mann som overlevde en bilulykke, men nå er mistenkt for å ha drept kona si i den nevnte bilulykken. Som en ekstra overraskelse, så er kona hans Kirsty Cotton, altså den samme karakteren som var hovedpersonen i de to første filmene i serien. Kirsty spilles også her av Ashley Laurence. Hellseeker er nok en øvelse i «hva er virkelig, og hva er i hodet mitt», og for meg fungerer denne litt verre enn de tidligere filmene. Jeg ser at den har 4,9/10 på IMDb.com, men selv gav jeg den kun 3/10.

Vi får en overraskende avslutning som det ikke var altfor vanskelig å se komme, men ingenting i filmen klarer å formidle de mer sjokkerende delene av dette filmuniverset. Det er også bare fem stykker som dør i filmen, det laveste antallet så langt.

Året etterpå, i 2003, kom endelig Freddy vs. Jason. Denne filmen ble først påtenkt helt tilbake i 1987, men gikk gjennom store produksjonsproblemer gjennom de neste 15 årene. Pådriveren for filmen var Sean Cunningham fra Friday the 13th-serien, men han møtte for eksempel motstand fra Nightmare on Elm Street-regissør Wes Craven, som ikke syntes at hans Freddy Krueger-karakter skulle «dras ned på nivået til» Jason Vorhees.

Men filmen ble altså til slutt laget, og ble jo en kassasuksess for studioet. Den tjente inn over 100 millioner dollar på kino, og ble hvert fall satt mye pris på av skrekkfilm-fansen. Historien med at Freddy bruker Jason for å få innpass i folks drømmer igjen er fin nok den, men gjennomførelsen er litt så som så. Jeg gir filmen en hederlig 5/10, mens den har 5,7/10 på IMDb.com.

Hele 35 folk dør i filmen, og både Freddy og Jason overlever det meste. Akkurat hvem som er vinner av duellen blir aldri endelig avslørt. Freddy har på et tidspunkt overtatt macheten til Jason, mens Jason hugger av Freddys arm, og stikker knivhansken gjennom eierens egen mage. Begge ser ut til å dø, men dagen etter kommer Jason opp av innsjøen med Freddys hode i hendene, og Freddy ler. Hvem vet hvem som vant?

I 2004 skal vi tilbake til dukkene våre, med Seed of Chucky. Som vi husker fra forrige film, så sluttet den med at Chucky’s brud Tiffany fødte et lite dukkefoster som drepte en politimann rett før filmen sluttet. Vi møter dette fosteret igjen som en barnedukke som utnyttes på det groveste av en buktaler på et slags freakshow. Han ser et klipp fra en Hollywood-filmatisering av Chucky-historien, og dermed er vi i gang med en meta-fortelling i denne serien også!

Seed of Chucky fortsetter i samme stil som forrige film, solid plassert i sjangeren komedie, selv om det er ganske mørkt innhold, såklart. Jennifer Tilly spiller seg selv, som da spiller en av rollene i filmatiseringen av Chucky, samtidig som hun har stemmen til Tiffany-dukken. Rapperen Redman spiller også seg selv, og skal regissere en filmversjon av bibelen. Jeg har jo selv kost meg med at Brad Dourif, for meg mest kjent som Grima Wormtongue i Ringenes Herre-filmene, har stemmen til Chucky, men her har han jammen meg klart å lokke Billy Boyd med på laget som stemmen til Glen/Glenda (i seg selv er navnet til barnedukken en fin referanse til filmen Glen or Glenda). Billy Boyd er også kjent fra Ringenes Herre, der han hadde rollen som hobbiten Pippin. Jeg liker tanken på at Brad Dourif enten har overtalt ham, eller i det minste foreslått ham til filmens produsenter.

Seed of Chucky kan bli ganske drøy til tider, og dukkene tar livet av 12 stykker, noen ganger med overbevisende effekter. Jeg syntes faktisk at dette var overraskende morsomt, og setter karakteren til 5/10. Dermed er jeg marginalt høyere enn folket ellers på IMDb.com, som har satt den til 4,9/10.

Så tar vi turen et år til frem i tid, til 2005. Da slippes Hellraiser: Deader og Hellraiser: Hellworld. Dette er film nummer syv og åtte i serien, og de ble sluppet med tre måneders mellomrom. Begge filmene er regissert av Rick Bota, og er filmet samtidig i Romania. Det rare med situasjonen er at de to filmene virkelig ikke har noe med hverandre å gjøre, foruten det at de begge er i Hellraiser-serien. Historiene er helt vidt forskjellige, og bare Doug Bradley, som spiller Pinhead, opptrer i en stor rolle i begge filmene.

Det var tydeligvis en viktig del av kontrakten som gav filmcrewet muligheten til å filme i Romania som gjorde at det ble laget to filmer, og det gjør jo hvert fall at Hellraiser-filmene etter hvert blir en ganske løst sammenhengende historie.

Deader handler om en hardbarket journalist spilt av Kari Wuhrer (for meg udødeliggjort som spesialagenten «Tanya» i dataspillet Red Alert 2), som bestemmer seg for å etterforske og lage en sak om en kult i Romania som tilsynelatende får folk til å ta selvmord og så vekker dem til live igjen. Det viser seg selvsagt at mystiske ting skjer, og det åpnes portaler til smerte og nytelse og alt det andre Pinhead holder på med.

I Hellworld handler det om et slags dataspill, som igjen fører til en hedonistisk LARP-fest der hovedpersonene utsettes for sitt eget personlige helvete. Det viktigste for den jevne filmtitter her er jo den imponerende gjengen skuespillere de har samlet her. Ofte får man gjerne en skuespiller som slo an senere, men her har de hvert fall tre (se bildet over)! Khary Payton ble senere å se som King Ezekiel i The Walking Dead. Katheryn Winnick slo mer an som viking-dronningen Lagertha i serien Vikings. Og Henry Cavill er nesten vanskelig å kjenne igjen, men han har jo senere endt opp som både Geralt i The Witcher og selveste Supermann i en rekke filmer. I tillegg får vi også med Lance Henriksen på kjøpet, kanskje mest kjent fra Aliens.

Verken Deader eller Hellworld får mer enn 4/10 fra meg, og IMDb.com er ikke helt uenige med det, med henholdsvis 4,4 og 4,2/10. Men for den jevne filmtitter vil jo hvert fall Hellworld ha en større verdi, siden man får se noen kjente skuespillere prøve seg tidlig i karrieren.

Neste gang vil flere av seriene gjenoppfinne seg selv!

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?