RSS

Stikkordarkiv: hill

Julekalender 2014: 19. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

6. The Wolf of Wall Street

Regi: Martin Scorsese

Manus: Terence Winter, basert på en bok av Jordan Belfort.

Med: Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Margot Robbie, Matthew McConaughey, Kyle Chandler og Rob Reiner.

Land: USA

Spilletid: 180 min

Premiere: 31.01.14

Martin Scorsese. En av tidenes beste regissører, som på en eller annen rar måte vant Æres-Oscar før han vant en for Beste Regissør. Uansett, han har en lang karriere fylt med klassikere, så jeg kan bare ramse opp mine personlige favoritter: Taxi Driver, Raging Bull, Goodfellas, Casino og The Departed. Scorsese jobbet med Robert De Niro gjennom en årrekke, og gjorde ham på mange måter til den legenden av en skuespiller han nå er (og prøver så godt han å slutte å være, ut fra nyere roller…). Men med Gangs of New York i 2002 startet han et nytt samarbeid, nå med Leonardo DiCaprio. Gjennom fire filmer har dette har tatt DiCaprio fra fløtepus-kjendistilværelsen etter Titanic til å bli kjent som en røff, hardbarka filmstjerne som kan bære hvilken film som helst.

Vi følger Jordan Belfort (DiCaprio) i det han starter et børsmegler-firma. Firmaet vokser fort, og snart er det et av de viktigste i Wall Street-miljøet. Den enorme tilveksten til Belforts økonomi gjør at han snart er involvert i både utagerende festing og heftig narkotikamisbruk. Men i det alt ser ut til å bare bli bedre og bedre, så banker FBI på døra. De er mistenksomme til at dette kan foregå på lovlige måter, og har selvfølgelig rett i det. Hvor lenge kan Belfort og kumpanene hans holde det gående, og er det en vei ut av dette i det hele tatt?

Serious business.

Serious business.

Det første man tenker er at det er vanskelig å tro på at dette er basert på en sann historie, spesielt med tanke på at de har basert det på boken skrevet av Belfort selv. Men om man skal tro det han skriver, så har visstnok Scorsese til og med dempet det hele littegrann, fordi sannheten rett og slett ble for usannsynlig. Det er ingen tvil om at vår hovedperson er et ganske avskyelig menneske. Han bryr seg lite om menneskene rundt seg, og lever etter sine egne sprø regler. Men i tillegg er han veldig fascinerende. Det er utrolig underholdende å se en sånn person leve ut sin stormannsgalskap til det fulle.

Filmen inneholder det jeg vil påstå er tidenes morsomste dop-scene, da Belfort tar noe han aldri har prøvd før, og effekten er at han blir tilnærmet lam og mister muskelstyrken i hele kroppen, samtidig som han absolutt vil komme seg hjem. Scorsese leverer lignende filmer han har laget før, det er en slags finans-parallell til Goodfellas eller Casino her, men det er fortalt med en god del mer humor en i de tidligere filmene. Humoren dras også opp av å ha komiker Jonah Hill med på laget, med en imponerende tanngard og overdreven hengivenhet til Belfort.

Visuelt er det stødig, med noen kule løsninger fra tid til annen. Standard Scorsese-kvalitet, med andre ord. DiCaprio leverer også nok en gang en gjennomsolid hovedrolle, og blir fotjent nominert til Oscar for den (vinner så klart ikke, fordi han skal ha samme forbannelse over seg som Scorsese selv. Dette var hans femte nominasjon uten seier.). Han har en skremmende intensitet i scenene der han blir oppildnet og sint, mens han selvfølgelig kan dra i land den sjarmerende selger-typen også. Se for øvrig opp for Matthew McConaughey i en veldig morsom liten rolle som Belforts mentor i starten av karrieren (McConacons andre opptreden i årets kalender!).

The Wolf of Wall Street er Scorseses beste film siden The Departed for 7 år siden, og stor underholdning. Den ble nominert til 5 Oscar, men vant ingen.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.3/10 (480 694 stemmer, plassert som den 129. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 6/6

VG: Terningkast 3 (!)

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street (6), Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street (6), Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8), Her

Toejam: The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Fire av dere tippet The Wolf of Wall Street, og dermed er det nok et år uten at noen klarte det magiske; å tippe fire av fire riktige. Fordi både Maria-Manah og Toejam hadde Wolf på første plass, selv om de selvsagt burde hatt den på 6. plass. Det sier seg selv. Også en liten beklagelse til HKH, som nå kun kan få en riktig totalt, og det har så vidt jeg kan huske aldri vært nok til å vinne konkurransen i tidligere år…

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 20, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

17. 22 Jump Street

Regi: Phil Lord og Christopher Miller.

Manus: Michael Bacall, Oren Uziel, Rodne Rothman og Jonah Hill.

Med: Jonah Hill, Channing Tatum, Peter Stormare, Wyatt Russell, Amber Stevens, Jillian Bell og Ice Cube.

Land: USA

Spilletid: 112 min

Premiere: 27.06.14

21 Jump Street var en TV-serie på slutten av 80-tallet der blant andre Johnny Depp spilte en politimann som så ung nok ut til å jobbe undercover blant elever på videregående skole. Jeg hadde mine tvil da de skulle gjøre dette til film for et par år siden, men resultatet ble overraskende morsomt og vellykket. Dermed er det så klart oppfølger-tid. Regissørene Phil Lord og Christopher Miller jobber som et team, og har i tillegg til den første filmen i serien jobbet med animasjon, i filmene Cloudy With a Chance of Meatballs og The Lego Movie.

Etter sitt første oppdrag sammen, må Schmidt (Hill) og Jenko (Tatum) denne gangen oppgradere skolegangen. De går fra å være undercover på high school til undercover på college. Etter hvert viser det seg at Jenko bygger bånd med idrettsmiljøet på skolen, mens Schmidt er bedre på å infiltrere kunstmiljøet. Vil partnerskapet deres overleve disse forskjellene? Vil de klare å løse saken?

Og: Vil de danse?

Og: Vil de danse?

For å svare på alle de kritiske spørsmålene med en gang. Ja, dette er skikkelig dumt. Historien henger bare så vidt på greip, og når det drar seg til og skal bli dramatisk mot slutten, så fungerer det ganske dårlig. En del av humoren, nærmere bestemt all slapsticken med blekkspruter og lignende, er ikke helt min greie. MEN, når det er sagt, denne filmen har bøttevis med sjarm! Hill og Tatum spiller så bra av hverandre, og er muligens årets filmduo. I tillegg er det mye bra i birollene her, der Wyatt Russell (sønn av Kurt) fungerer veldig bra som den store sportsstjerna på campus, mens Ice Cube gjør akkurat det han skal som den hissige sjefen.

Den delen av humoren som sitter som et skudd for min del, er den store mengden selvrefererende humor. De kommenterer både titt og ofte på at dette bare er en slaskete oppfølger. Selve rulleteksten er også fylt med nok morsomheter til at det nesten blir dratt opp en hel karakter for meg, i det de går gjennom alle oppfølgerne som utvilsomt skal komme i årene fremover. Ikke en stor film, men definitivt stor underholdning!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (135 102 stemmer)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 2

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

13. Moneyball

Regi: Bennett Miller

Manus: Steve Zaillian, Aaron Sorkin og Stan Chervin, basert på en bok av Michael Lewis.

Med: Brad Pitt, Jonah Hill, Philip Seymour Hoffman, Robin Wright og Chris Pratt.

Land: USA

Spilletid: 133 min

Premiere: 06.01.12

Regissør Bennett Miller er i hovedsak kjent for biografi-dramaet Capote, men forfatterteamet bak manuset har desto flere filmer å skilte med på filmografien. Steve Zaillian har skrevet for bl. a. Schindlers List, Mission: Impossible, Gangs of New York og American Gangster, mens Aaron Sorkin har hatt en finger med i spillet på A Few Good Men, Facebook-filmen The Social Network og TV-seriene The West Wing og The Newsroom.

Billy Beane (Pitt) er manager for det fattigste baseball-laget på USAs toppnivå, the Oakland A’s. Han innser at han aldri vil kunne konkurrere med storlagene når det kommer til lønninger og å friste de beste spillerne, så han prøver seg på en helt ny metode. Ved hjelp av statistikk og analyse skal han kjøpe billigere spillere som til sammen utgjør et komplett lag, med alle de forskjellige ferdigheter som trengs på et baseball-lag.

"Your acting so far is superbad." Brad og Jonah ble aldri venner.

«Your acting so far is superbad.» Brad og Jonah ble aldri venner.

Sportsfilmer lider ofte av en forutsigbarhet, samtidig som de får en del engasjement og spenningsoppbygning gratis. Det er jo ikke uvanlig med en underdog-fortelling, men Moneyball gir en ny vri på det. Det handler litt om å overprestere for utøverne, men egentlig mest om å finne en matematisk løsning på sportsproblemene. Jeg syns baseball virker som en ganske kjedelig sport, men handlingen her gjorde det absolutt interessant.

Brad Pitt har alltid vist en glimrende evne til å velge riktige filmer for sin egen karriere. Her er han nok en gang den rette mannen til rett jobb, og han glir lett fra alvorligheter til tulling og vitsing med Jonah Hills karakter. Hill er jo foreløpig mest kjent som komiker, men som vanlig viser det seg at morsomme skuespillere er mye flinkere til å gjøre seriøse ting enn motsatt. Philip Seymour Hoffman gjør som alltid en fin figur i sin rolle som misfornøyd andretrener.

Det som tar denne filmen opp det ekstra hakket er scenene mellom Billy Beane og datteran hans. Hun blir spilt av en utrolig talentfull jente som liker å spille musikk, og høydepunktet for meg er scenen der Beane sitter og hører på henne spille sangen sin i en musikkforretning. Husker jeg fikk frysninger, og øyeblikket var like fint når jeg fant det på youtube mens jeg skrev dette innlegget.

Ble nominert til seks Oscar-priser (bl. a. Beste Film, Beste Mannlige hovedrolle (Pitt) og Beste Mannlige birolle (Hill)), men vant ingen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (134 136 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5 (Artikkelen ligger ikke på nettet)

VG: Terningkast 4

 
3 kommentarar

Posta av den desember 12, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

 
3 kommentarar

Posta av den november 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,