RSS

Stikkordarkiv: horror

Julekalender 2019: 22. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er dessverre nå gått ut. Se oversikt over deltakerne og deres tips nederst i dette innlegget!

3. Upgrade

Regi: Leigh Whannell

Manus: Leigh Whannell

Med: Logan Marshall-Green, Betty Gabriel, Harrison Gilbertson, Melanie Vallejo og Simon Maiden.

Land: Australia

Spilletid: 100 min.

Premiere: 14.01.19

Grey Trace (Marshall-Green) er mekaniker, og etter at han og kona (Vallejo) har levert en bil han har jobbet på, så blir de angrepet på veien hjem. Kona blir drept, og Grey blir skutt i nakken, og ender opp lam. Etter måneder på sykehuset ender han opp hjemme, og depresjonen er i ferd med å ta overhånd. Så blir han kontaktet av Eron Keen (Gilbertson), en teknologi-oppfinner, som har utviklet en datachip som kan implanteres i kroppen til Grey, og dermed gi ham muligheten til å kunne gå igjen. Grey lar seg overtale, og innser etter hvert at oppgraderingen går mye lenger enn å kun gi ham bruk av beina sine.

Regissør Leigh Whannell er australsk, og gjerne mest kjent som skuespiller. Han hadde en av hovedrollene i skrekkfilmen Saw, der han var en av to personer lenket fast i et rom gjennom mesteparten av filmen. Etter det har han spilt i en god del skrekkfilmer, og har en gjentakende rolle i Insidious-serien. Det var også i denne serien han fikk sin regidebut, med Insidious: Chapter 3 i 2015. Dette er også den eneste filmen han har regissert før årets Upgrade, som han også har skrevet.

upgrade

Upgrade blir beskrevet som en «cyberpunk action body horror»-film, og om det er en sjanger som ikke er veldig befolket, så er det en ganske god skildring av innholdet. Vi befinner oss i en ubestemt fremtid, der teknologien har tatt store steg. Selvkjørende biler er vanlig, og å oppgradere kroppen med innebygd teknologi blir vanligere og vanligere. Kriminelle trenger ikke skaffe våpen, de kan operere inn våpen som ligger i armen i stedet. Og vår hovedperson kan altså komme over sitt lille lamhets-problem så lett som bare det.

Det kan høres sprøtt ut, men på mange måter er premisset mindre fantastisk enn man skulle tro, og filmen holder seg innenfor reglene den har satt for sitt univers. For de som er glad i science fiction, så er det nok av teknologiske nyvinninger å bli fascinert over. Som en god Black Mirror-episode er Upgrade full av filosofiske undringer rundt de potensielle mørke sidene av teknologi, og kombinert med hardtslående actionscener og ganske brutal og grafisk vold, så er ikke dette for deg som er ute etter lettvint, feel-good underholdning. Det er, som sjangeren som nevnt prøver å beskrive, enkelte øyeblikk her som er ganske nært skrekkfilm i innhold.

Leigh Whannell og fotografen hans har valgt en kul fargepalett som de baserer filmverdenen på, med ganske dramatisk lyssetting, og en gjennomført skitten og ekkel framtidsverden. I tillegg er kamera-arbeidet under kampscenene noe for seg selv. Kameraet følger Greys bevegelser på måter som er like automatiserte som karakteren selv, og det gir et dynamisk og energifullt uttrykk, i tillegg til den allerede imponerende koreografien.

Jeg vil nesten påstå at Logan Marshall-Green leverer en av årets aller aller beste skuespiller-prestasjoner. Ikke bare må han overbevise oss som de omveltende følelsene Grey har rundt tapet av sin kone, sin egen lammelse, muligheten for hevn og forskrekkelsen han blir stilt ovenfor pga datachipen etter hvert, men han må også gi en utrolig krevende fysisk prestasjon. Han må spille en person som ikke er i kontroll av lemmene sine, samtidig som han er involvert i kompliserte slåsskamper. Å se forskjellen på skuespillet som foregår i ansiktet samtidig som med kroppen er det jeg vil huske aller best fra denne filmen.

Upgrade er en film jeg ble utrolig imponert av, og en film jeg tror altfor få har sett. Det er ofte jeg går gjennom filmer mange uansett har sett, men her tror jeg det er en mulighet for at mange kan ha en gjemt skatt i vente!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7,5/10 (122 131 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 87% fresh

Den store tippekonkurransen:

Vi har med 24 deltakere i år, og det er jeg veldig fornøyd med! Utrolig gøy at så mange er med. Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Men først en repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å ha førsteplassen i sitt tips er bedre enn å ha andreplassen).

Audun: Avengers: Endgame – Joker (4) – The Irishman (11) – Once Upon a Time… in Hollywood (7)

Bard: Avengers: Endgame – Joker (4) – The Irishman (11) – Midsommar (12)

Bush: Joker (4) – Avengers: Endgame – Knives Out (6) – The Irishman (11)

Dagi: Joker (4) – Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Once Upon a Time… in Hollywood (7)

DenFattigeMann: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Joker (4) – Once Upon a Time… in Hollywood (7)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Avengers: Endgame – Once Upon a Time… in Hollywood (7) – The Irishman (11) – Ford v Ferrari (5)

Earl: Avengers: Endgame – Ford v Ferrari (5) – The Irishman (11) – Knives Out (6)

Georg: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Joker (4) – Once Upon a Time… in Hollywood (7)

HKH: The Irishman (11) – Joker (4) – Once Upon a Time… in Hollywood (7) – Pokemon Detective Pikachu

Inge: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Once Upon a Time… in Hollywood (7) – Free Solo (9)

Kim: Avengers: Endgame – Once Upon a Time… in Hollywood (7) – The Laundromat – Glass

Maria: Joker (4) – Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Knives Out (6)

May Linn: Joker (4) – Avengers: Endgame – Vox Lux – The Irishman (11)

Martin: Avengers: Endgame – Joker (4) – Godzilla: King of Monsters – Glass

Michelle: Avengers: Endgame – Joker (4) – Green Book – The Irishman (11)

Miranda: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Blindspotting (10) – Knives Out (6)

Oda: Avengers: Endgame – Joker (4) – Once Upon a Time… in Hollywood (7) – The Irishman (11)

Randi Merethe: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Knives Out (6) – Ford v Ferrari (5)

Roy: Avengers: Endgame – Joker (4) – Ford v Ferrari (5) – Knives Out (6)

Stein Galen: The Irishman (11) – Ford v Ferrari (5) – Joker (4) – Once Upon a Time… in Hollywood (7)

Stian: Joker (4) – The Irishman (11) – Knives Out (6) – Toy Story 4

Toejam: Avengers: Endgame – Joker (4) – The Irishman (11) – Once Upon a Time… in Hollywood (7)

Tone: Once Upon a Time… in Hollywood (7) – Joker (4) – Avengers: Endgame – Toy Story 4

Tor Arne: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Joker (4) – Us

Det var ingen som hadde fått med seg Upgrade i sitt tips i år, og dermed er det heller ingen som mottar poeng for dagens film. Det betyr at vi har følgende ledere:

May Linn, Martin, Michelle, Tone og Tor Arne har fremdeles muligheten til tre riktige i årets kalender. 13 tippere ligger rett bak med muligheten på to riktige.

Kim og Martin har nå fått avslørt at minst ett av hver av deres respektive tips befinner seg utenfor topp 24 på årets liste. Stein Galen fikk avslørt sin fjerde film i tipset i går, og endte altså med en riktig film, men med et solid tips totalt sett!

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 22, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 16

Ok, ny film på listen, og nok en gang er det en komedie. En komedie som jeg har sett en hel haug med ganger, og som du også burde se en hel haug med ganger. Den 16. beste favorittfilmen min er

Shaun of the Dead (2004)

http://www.imdb.com/title/tt0365748/

Regi: Edgar Wright

Manus: Simon Pegg og Edgar Wright

Med: Simon Pegg, Kate Ashfield, Nick Frost, Lucy Davis og Dylan Moran.

Spilletid: 99 min

Edgar Wright og Simon Pegg er to av de som var bak komiserien Spaced. Så følgte de opp med denne, før de lagde en annen komedie, Hot Fuzz. I tillegg lagde Wright en artig liten trailer for den falske filmen Don’t til Grindhouse-prosjektet til Tarantino og Rodriguez.

Simon Pegg har tidligere spilt i sketsjeshowet Big Train, hatt småroller i Band of Brothers og Mission: Impossible III og i senere tid fått hovedroller i Run Fatboy Run og How to Lose Friends and Alienate People. Nick Frost er en av Pegg’s beste venner, og har vært med i både Spaced, Shaun og Hot Fuzz, i tillegg til et sketsjeshow, Man Stroke Woman. Lucy Davis kjenner vi fra The Office, og Dylan Moran er en god stand-up komiker, i tillegg til å virkelig skinne i rollen som Rufus the Thief i Notting Hill («I don’t have a book down my trousers.»).

Shaun of the Dead sitter ganske alene i sjangeren romantisk zombie-komedie. Shaun (Pegg) har problemer med kjæresten Liz (Ashfield). Hun føler de sitter fast, og slår opp. Shaun er knust, og som om ikke det var nok, så bryter altså en zombieepidemi ut i London. Shaun, og bestekameraten Ed (Frost) bestemmer seg for å ta ansvar og redde Shaun’s mor, Liz og kanskje til og med Liz sine venner Dianne (Davis) og David (Moran).

Mye av grunnen til at denne ble laget kan nok skyldes suksessen til Spaced, som er en av de morsomste komiserier noensinne, i tillegg til å være så stilig og bra laget at det nesten gjør vondt at det bare er 14 episoder. Eksempler som ikke klarer å fange en brøkdel av hvor bra serien er:

Uansett åpnet altså denne serien veien inn til filmparodier. Det som er så bra med Shaun of the Dead, er at i tillegg til at den parodierer filmer av alle sjangrer til øst og vest (selve tittelen er jo en variant av zombie-klassikeren Dawn of the Dead), så fungerer filmen absolutt som en god historie på egenhånd. Derfor trenger du ikke å ha sett noen av filmene de parodierer for å få glede av filmen, det er en frittstående komedie også. Men selvfølgelig er det alle parodiene som legger et ekstra lag av genialitet til opplevelsen.

Skuespillet er veldig bra, både med tanke på komisk timing og de mer dramatiske scenene. Her er det jo også en fordel at mange av birollene har mye dramatisk erfaring, for eksempel blir rollen som Shaun’s stefar spilt av Bill Nighy.

Mye av den visuelle stilen i filmen er også videreført fra Spaced, og begynner å bli et varemerke til regissøren (han brukte samme stil i Hot Fuzz). Det er også en av favorittingene mine med filmen. Det brukes gjerne en høy klipperytme for å vise hverdagslige ting, som for eksempel morgenstell. Dette skjer flere ganger gjennom filmen, og gjør det som ellers hadde vært en uinteressant transportetappe (som da sannsynligvis ikke ville vært med) til en underholdende og intens montasje. I tillegg bruker Wright ofte en rask panorering mot slutten av et klipp, og følger opp neste klipp med en fortsettelse av den samme kamerabevegelsen.

Det som i hovedsak gjør filmen morsom er bagatelliseringen av forferdelige ting. Ja, en zombie-epidemi er brutt ut, men det er ikke det viktigste for våre karakterer. I tillegg er det skrevet på en veldig smart måte, og en kan finne skjulte ting dypt nede i manus. Gjentatte linjer er lette å se, mens det at Shaun og Ed i en scene forklarer resten av filmen ved å snakke om hva slags drinker de skal drikke neste dag, er så obskurt at du nesten umulig kan merke det uten å bli fortalt det. Det er også to scener som har nøyaktig samme kamerabevegelser, en lang innstilling av Shaun som går til butikken. Eneste forskjellen er at den ene scenen skjer i begynnelsen av filmen, mens den andre skjer etter at zombie-epidemien har brutt ut (uten at Shaun vet det, vel å merke).

Shaun of the Dead er altså en film jeg alltid ler mye av, samtidig som historien får deg engasjert, og den til og med kanskje kan få deg litt trist i et par scener. Det er ikke alle komedier som kan skilte med det. På IMDb har den 8.0/10 med 94 440 stemmer, noe som gir den en 247. plass på listen over de beste filmene noensinne. Som alltid, sjekk ut traileren nedenfor (den er bra), og se filmen. Den er altfor bra til at du skal la være.

Har du allerede sett denne? Ikke vær redd for å legge igjen en kommentar, om du er enig eller uenig, om du er glad eller lei deg, om du foretrekker hamster eller marsvin. Alle er velkomne.

 
4 kommentarar

Posta av den september 23, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 21

Så er neste film i rekken klar. Nok en gang er det etter min mening en lett kvalitetsstigning fra forrige, selv om alle filmene på denne listen har fått karakteren 10/10 av meg, eller terningkast 6 om du vil. Men la oss ikke vente lenger, vi går rett på plass nummer 21:

The Sixth Sense (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0167404/

Regi: M. Night Shyamalan

Manus: M. Night Shyamalan

Med: Bruce Willis, Haley Joel Osment, Toni Collette, Olivia Williams og Donnie Wahlberg.

Spilletid: 107 min

M. Night Shyamalan er sikkert en av de mer omdiskuterte regissørene i nyere tid. Født i India, men vokste opp i Pennsylvania, USA. Det kommer fram ved at han veldig ofte lager filmer som finner sted i Philadelphia, som da er den største byen i Pennsylvania. The Sixth Sense var filmen som satte rekordfart på karrieren til Shyamalan, og etter den enorme suksessen har han kanskje fått litt for frie tøyler. De følgende filmene har nemlig mer eller mindre synkende kvalitet. Etter The Sixth Sense kom først Unbreakable, etterfølgt av Signs. Begge gode filmer. Med The Village gav han oss fremdeles en god film etter min mening, men ikke på høyde med de tidligere. Lady in the Water gikk ned på et ok nivå, og den nylige The Happening var det desidert verste jeg har sett fra Shyamalan, med et til tider latterlig manus. Forhåpentligvis finner han tilbake til god gammel form igjen.

Hovedrollen i The Sixth Sense holdes av lille Haley Joel Osment (kanskje ikke fullt så liten nå lenger), som to år senere spilte i Steven Spielberg sin sci-fi AI: Artificial Intelligence, for så å forsvinne inn i en verden med stemmelegging av tegnefilmer og spill. Bruce Willis derimot, som har den andre hovedrollen, har på ingen måte mistet A-stjerne-statusen. Men så har han tross alt vært lenger i yrket, med filmer på samvittigheten som Die Hard, 3 Die Hardoppfølgere, Sin City og Pulp Fiction.

I The Sixth Sense finner vi Cole Sear (Osment), en liten gutt som kan se spøkelser. Ikke bare kan han se dem, det virker som om de oppsøker ham, og de er ikke klare over at de er døde. Naturlig nok er han livredd, og virker for omverdenen som en sykelig paranoid liten fyr med alvorlige vrangforestillinger. Selvfølgelig er ikke moren hans (Collette) komfortabel med det, og kontakter en ekspert for hjelp. Denne eksperten er Dr. Malcolm Crowe (Willis), og han bygger opp et spesielt bånd med Cole. Etterhvert forstår også Crowe at det kan være noe i det Cole forteller.

Det mest kjente fra The Sixth Sense er etter all sannsynlighet replikken «I see dead people.», hvisket av en vettskremt gutt. Den har vel blitt parodiert i hjel over tid, men det er egentlig litt av et konsept. En har ikke akkurat lyst å være i den situasjonen selv. Filmen får veldig godt fram hvor skremmende dette er, for det er sjelden noen koselige spøkelser som besøker lille Cole. De har ofte de kroppene de hadde i øyeblikket de døde, noe som kan gi noen ganske dystre bilder til tider. Jeg husker første gang jeg så denne. Da var jeg helt alene, det var mørkt ute, og jeg hadde fått beskjed om at dette var en av de skumleste filmene noensinne. Det etterlot jo såklart meg voldsomt på vakt, men fy flaten så effektivt det var. Er nok muligens den aller skumleste filmopplevelsen jeg har hatt.

Alle spiller veldig bra, spesielt Osment, og manuset er det beste Shyamalan har kommet opp med. I tillegg er jeg veldig tilhenger av den visuelle stilen til Shyamalan. Veldig elegant, om det går an å si det. Han bruker farger, spesielt rød, for å signalisere forskjellige ting. I denne kommer rødt gjerne sammen med spøkelser, men det går også igjen i senere filmer. Så må det absolutt trekkes fram at denne filmen har en helt genial slutt, som jeg er veldig glad jeg ikke visste om første gang jeg så den. En twist som er så overraskende, men likevel helt logisk, gir en helt fantastisk følelse. Faktisk en av favorittsluttene mine.

På IMDb har 188 150 stemmer gitt denne et gjennomsnitt på 8.2/10, noe som setter den på 136. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den vant ingen Oscar-priser i 2000, men ble nominert til 6. Beste mannlige bi-rolle (Osment), Beste kvinnelige bi-rolle (Collette),  Beste klipp, Beste manus direkte for film, Beste regissør og Beste film. For meg står den som den klart beste filmen av Shyamalan, og også den beste grøsseren jeg har sett. Som alltid, kikk på trailer (den er fyllt med flotte creepy sitater. «Standing next to my window.» for eksempel), se filmen.

You ever feel the prickly things on the back of your neck? That’s them.

Har du sett denne veldig gode grøsseren? Så si i fra hva DU syns om den i kommentarene nedenfor.

 
2 kommentarar

Posta av den september 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,