Julekalender 2017: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

21. Hacksaw Ridge

Regi: Mel Gibson

Manus: Robert Schenkkan og Andrew Knight.

Med: Andrew Garfield, Sam Worthington, Teresa Palmer, Vince Vaughn og Hugo Weaving.

Land: Australia/USA

Spilletid: 139 min

Premiere: 09,12.16

Mel Gibson er en av de mest omdiskuterte Hollywood-stjernene. En av verdens mest kjente skuespillere utover 80-tallet og 90-tallet. På 90-tallet startet han også som regissør, og debuterte med The Man With No Face i 1993. Det var kanskje først med Braveheart to år senere han fikk fullklaff; Oscar for beste film og beste regissør (blant annet). Han fortsatte å spille i filmer det neste drøye tiåret, men regisserte kun to. The Passion of the Christ og Apocalypto. Begge veldig voldsomme og blodige affærer, satt til historiske tidsepoker, og rimelig godt mottatt. Så, i 2006, kom han med en rekke rasistiske og sexistiske uttalelser under en arrestasjon for fyllekjøring. Han var borte fra hele bransjen i ca. fire år. Hacksaw Ridge er hans første film som regissør etter tilbakekomsten.

Desmond Doss (Garfield) dreper nesten broren sin som barn, og sammen med den strengt religiøse oppveksten sin fører det til at han har sterkt fokus mot vold og drap. Japanerne angriper Pearl Harbour i 1941, og Doss melder seg opp til hæren som lege, mot sin fars (Weaving) ønsker. Men på grunn av sine overbevisninger, nekter Doss både å bære og trene med våpen. Dette blir naturlig nok møtt med motbør fra hans medsoldater og overordnede, men etter en tung prosess får han likevel lov å reise ut i krigen, uten våpen. På slaget om Okinawa skal de ta Hacksaw ridge, og der får virkelig Doss mulighet for å vise sitt heltemot.

De fleste krigsfilmer er basert på sanne hendelser, men ut fra epilogen til Hacksaw Ridge er hvert fall krigshandlingene meget tett opp mot virkeligheten. Det skulle man ikke tro, for tanken om Desmond Doss som løper rundt på slagmarken uten våpen for å hjelpe og redde sine medsoldater er nettopp en sånn historie som høres litt for overdreven ut. Nå skal det medgås at filmen smører patriotismen tjukt på til tider, og japanerne blir mer demonisert enn det som hadde vært nødvendig.

Andrew Garfield sliter litt med å dra meg inn i filmen mens vi er i USA, men sakte men sikkert overbeviser han meg, og innen vi er kommet til slutten er jeg helt med. Hugo Weaving gjør også en glimrende karakter som hans forfyllede far, veteran fra første verdenskrig, og ødelagt av det. Teresa Palmer er bra som hans vordende brud, og Vince Vaughn klarer faktisk å unngå å være feil (hvem skulle trodd det?) han også.

Krigsscenene er (nesten litt for) fint filmet, og det er vanskelig å ikke bli imponert over akkurat denne historien. Faktisk litt rart at ingen har lagd denne filmen for lenge siden…

Hacksaw Ridge vant Oscar for Beste Redigering og Beste Lydmiks, og var også nominert i kategoriene Beste Film, Beste Regi, Beste Mannlige Hovedrolle (Garfield) og Beste Lydredigering.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,2/10 (278 506 stemmer, rangert som den 173. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 86% fresh

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 2

Store norske avisers anmeldere i utakt med sine internasjonale kolleger (og folk generelt), der altså.

 

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

DHF’s favorittfilmer – 6

Ja, da tar vi et nytt steg videre mot toppen på listen over favorittfilmene mine. Vi vandrer fra den forholdsvis realistiske Collateral og over i en mye mer fantastisk verden. 6. plass på listen er

The Matrix (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0133093/

Regi: Andy og Larry Wachowski

Manus: Andy og Larry Wachowski

Med: Keanu Reeves, Laurence Fishburne, Carrie-Anne Moss, Hugo Weaving, Gloria Foster og Joe Pantoliano.

Spilletid: 136 min

Wachowski-brødrene, eller Wachowski-søsknene om en skal tro på ryktene som sier at Larry har byttet kjønn, har en ganske kort karriere regimessig. De begynte med Bound, før det tok virkelig av med The Matrix. Den fikk to oppfølgere, The Matrix Reloaded og The Matrix Revolutions, begge i 2003. Oppfølgerne fikk mye kritikk, og er generelt mye dårligere likt enn den første. Personlig syns jeg alle tre er veldig bra, selv om den første likevel er i en klasse for seg. I år kom den siste filmen deres, Speed Racer, som ikke var noe særlig å skryte av.

Hovedrollen i The Matrix bekles av Keanu Reeves. På forhånd var han kjent fra Point Break, Dracula og Speed. Han får hjelp av Laurence Fishburne, som også har spilt i Apocalypse Now, Mystic River og Bobby, Carrie-Anne Moss, fra Memento (tidligere nevnt på listen) og Disturbia og Hugo Weaving, som ellers kan ses i Lord of the Rings-trilogien og V for Vendetta.

Thomas Anderson (Reeves) har en vanlig kontorjobb, men driver med hacking om natten under kallenavnet Neo. En natt blir han kontaktet av Trinity (Moss), som etter hvert leder ham til Morpheus (Fishburne). Han skal dras inn i en ny verden. Det viser seg at verden som vi kjenner den egentlig er et slags dataprogram, og at menneskene er plugget inn i dette mens roboter høster energi fra kroppene våre. Ute i den virkelige verden er det få frie mennesker igjen, som bedriver motstandskampen mot robotene og gjennomsøker matrisen (the matrix) etter den utvalgte som skal redde menneskeheten.

Det høres innviklet ut, og det er det også. Første gang jeg så den var jeg vel rundt 13 år, og det kan trygt sies at jeg ikke forstod noe særlig som helst. For å illustrere kan vi ta en kikk på 5 av de første minuttene fra filmen:

Til å begynne med tror jeg jeg må ha avskrevet Trinity’s ferdigheter som vanlig strekking av virkeligheten, action-filmer er jo fulle av det. I det hun hopper over en hel gate ble jeg forvirret, og når hun løper inn i telefonkiosken og så forsvinner mens lastebilen smadrer den var jeg helt borte. Men jeg så den igjen og igjen, og nå tror jeg jeg har en ganske god forståelse av filmen.

Det er jo historien som er det mest fantastiske med filmen. Det er en genial ide bak dette her, noe som er vanskelig å komme på, men samtidig er det jo umulig å motbevise. Det tror jeg tiltaler folk. Hvem vet, kanskje er det nettopp sånn som i filmen? Dette var en film som var så original at den måtte sees.

I tillegg er det ikke til å komme unna hvor stor innflytelse filmen har hatt. Den regnes som oppfinneren av «bullet time», med det som har blitt en verdensberømt scene (se nedenfor). De visuelle effektene var helt banebrytende, og står seg veldig godt i dag, på tross av nesten 10 år med drastisk framgang. I tillegg har den banet vei for kamera som snurrer rundt handlingen og mer slow motion i actionfilmer.

Filmen er fylt med filosofi og ganske dype ideer, samtidig som det er en fullblods actionfilm med noen fantastiske actionscener. Her får vi kampsport i stor skala, i tillegg til en av de beste shoot-out-scenene noensinne.

Skuespillet er varierende, med veldig gode roller av Weaving som Smith og Pantoliano som Cypher. Keanu Reeves er jo dessverre ikke helt i toppsjiktet, men han fungerer greit i denne, siden han egentlig ikke trenger å spille så altfor mye vanskelig stoff. Manuset er vel også et litt mindre sterkt punkt, men det er absolutt greit, og i visse scener er det veldig bra. Agent Smith’s monolog til Morpheus, for eksempel.

Wachowski-brødrene skal definitivt ha skryt for visjonen, i tillegg til at det er mange veldig kule bilder her. En personlig favoritt er bildet av helikopteret langt nedenfra, mens kulehylsene regner ned over kameraet.

The Matrix vant 4 Oscar, for Beste visuelle effekter, Beste lyd, Beste lydeffektklipping og Beste klipp. På IMDb har den 8.6/10 med 296 778 stemmer, noe som plasserer den på 30. plass på Top 250. Jeg merker at jeg ikke klarer å forklare godt nok hvor bra denne filmen faktisk er. Det var en av de første filmene som fikk meg til å tenke på den lenge etter å ha sett den, og skal nok ha en del av takken for at jeg er såpass interessert i film i dag. Se traileren nedenfor, og om du ikke har sett filmen er det faktisk litt merkelig. Alle har vel sett The Matrix?

Om du er en av de normale, som har sett den, legg igjen en kommentar med din mening.