RSS

Stikkordarkiv: gibson

Julekalender 2017: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

21. Hacksaw Ridge

Regi: Mel Gibson

Manus: Robert Schenkkan og Andrew Knight.

Med: Andrew Garfield, Sam Worthington, Teresa Palmer, Vince Vaughn og Hugo Weaving.

Land: Australia/USA

Spilletid: 139 min

Premiere: 09,12.16

Mel Gibson er en av de mest omdiskuterte Hollywood-stjernene. En av verdens mest kjente skuespillere utover 80-tallet og 90-tallet. På 90-tallet startet han også som regissør, og debuterte med The Man With No Face i 1993. Det var kanskje først med Braveheart to år senere han fikk fullklaff; Oscar for beste film og beste regissør (blant annet). Han fortsatte å spille i filmer det neste drøye tiåret, men regisserte kun to. The Passion of the Christ og Apocalypto. Begge veldig voldsomme og blodige affærer, satt til historiske tidsepoker, og rimelig godt mottatt. Så, i 2006, kom han med en rekke rasistiske og sexistiske uttalelser under en arrestasjon for fyllekjøring. Han var borte fra hele bransjen i ca. fire år. Hacksaw Ridge er hans første film som regissør etter tilbakekomsten.

Desmond Doss (Garfield) dreper nesten broren sin som barn, og sammen med den strengt religiøse oppveksten sin fører det til at han har sterkt fokus mot vold og drap. Japanerne angriper Pearl Harbour i 1941, og Doss melder seg opp til hæren som lege, mot sin fars (Weaving) ønsker. Men på grunn av sine overbevisninger, nekter Doss både å bære og trene med våpen. Dette blir naturlig nok møtt med motbør fra hans medsoldater og overordnede, men etter en tung prosess får han likevel lov å reise ut i krigen, uten våpen. På slaget om Okinawa skal de ta Hacksaw ridge, og der får virkelig Doss mulighet for å vise sitt heltemot.

hacksaw

De fleste krigsfilmer er basert på sanne hendelser, men ut fra epilogen til Hacksaw Ridge er hvert fall krigshandlingene meget tett opp mot virkeligheten. Det skulle man ikke tro, for tanken om Desmond Doss som løper rundt på slagmarken uten våpen for å hjelpe og redde sine medsoldater er nettopp en sånn historie som høres litt for overdreven ut. Nå skal det medgås at filmen smører patriotismen tjukt på til tider, og japanerne blir mer demonisert enn det som hadde vært nødvendig.

Andrew Garfield sliter litt med å dra meg inn i filmen mens vi er i USA, men sakte men sikkert overbeviser han meg, og innen vi er kommet til slutten er jeg helt med. Hugo Weaving gjør også en glimrende karakter som hans forfyllede far, veteran fra første verdenskrig, og ødelagt av det. Teresa Palmer er bra som hans vordende brud, og Vince Vaughn klarer faktisk å unngå å være feil (hvem skulle trodd det?) han også.

Krigsscenene er (nesten litt for) fint filmet, og det er vanskelig å ikke bli imponert over akkurat denne historien. Faktisk litt rart at ingen har lagd denne filmen for lenge siden…

Hacksaw Ridge vant Oscar for Beste Redigering og Beste Lydmiks, og var også nominert i kategoriene Beste Film, Beste Regi, Beste Mannlige Hovedrolle (Garfield) og Beste Lydredigering.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,2/10 (278 506 stemmer, rangert som den 173. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 86% fresh

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 2

Store norske avisers anmeldere i utakt med sine internasjonale kolleger (og folk generelt), der altså.

 

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 4, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 14. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til I DAG 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Siden sist innlegg har det tikket inn et tips fra Ottar Karsten Hostesaft, en gammel traver i tippekonkurransen! Da er vi oppe i seks deltakere!

11. Edge of Darkness

Regi: Martin Campbell

Manus: William Monahanog Andrew Bovell, basert på en tv-serie skrevet av Troy Kennedy-Martin.

Med: Mel Gibson, Ray Winstone, Danny Huston og Bojana Novakovic.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 05.03.10

Martin Campbell er mannen som har regissert de to beste Bond-filmene, nemlig GoldenEye og Casino Royale. Derfor kommer jeg alltid til å være villig til å gi filmene hans en sjanse, selv om han også står bak de mer middelmådige The Mask of Zorro (som ved nærmere ettertanke kanskje egentlig er ganske kul) og The Legend of Zorro.

Thomas Craven er drapsetterforsker, og har jobbet lenge i Boston-politiet. En regnfull kveld får han besøk av datteren sin, Emma. På trappen til huset hans hører de noen rope «Craven!» bak dem, og før de får snudd seg, blir Emma skutt og drept. Ødelagt av sorg, bestemmer Craven seg for å hevne seg over dem som står bak dette. Men da han finner ut at datteren hadde et hemmelig dobbeltliv, viser det seg at det er en større konspirasjon bak dødsfallet hennes. I tillegg får han uventet hjelp fra Darius Jedburgh, en mann som har jobben med å renske bort alle gjenværende bevis fra saker som dette.

Egentlig føles det som om jeg må forsvare hvorfor jeg rangerer denne filmen så høyt. Som vi skal få se mot slutten, ble den nærmest slaktet i de største avisene, og det ser da rett og slett ut som noe vi har sett før? Jeg kan vel ikke nekte for det, akkurat, men her slo noe annet inn. Denne filmen føles som om den kommer fra 90-tallet, og det mener jeg på den beste mulige måten. Den føles som en action-thriller på en nostalgisk måte. Kanskje litt naiv og lettvint, men veldig underholdende.

Om jeg bare prøver hardt nok, kommer folk til å synes jeg er sympatisk igjen.

Jeg har egentlig alltid vært en stor fan av Mel Gibson. På skjermen, vel å merke. I privatlivet har han etter hvert trampet salaten sammen til en flat grønn masse. Men han treffer meg veldig godt som skuespiller, og jeg merker at jeg stoler på karakterene hans, han gjør meg på en merkelig måte litt trygg. Og når jeg samtidig faller veldig lett for en engasjerende hevnhistorie, så går tankene kjapt til filmer som Payback og Ransom, to andre jeg liker ganske mye mer enn den jevne befolkning.

Her får han også selskap av en Ray Winstone i typisk godt slag, og selv om skurken ikke kommer til å vinne noen pris for dybde, så gjør Danny Huston en god jobb med det han har fått. I tillegg har filmen en fin visuell feel, med mye bra lyssetting. Sett det sammen med en slutt jeg likte skikkelig godt, og jeg gikk ut fra kinosalen med en av de bedre «etter-film-følelsene» jeg har hatt i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.7/10 (27 183 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 2 (Oi.)

VG: Terningkast 3

Husk å sende inn ditt tips til konkurransen om du ikke har gjort det! Og så kan du godt kommentere, om du vil.

 
7 kommentarar

Posta av den desember 14, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,