RSS

Stikkordarkiv: vince

Julekalender 2017: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

21. Hacksaw Ridge

Regi: Mel Gibson

Manus: Robert Schenkkan og Andrew Knight.

Med: Andrew Garfield, Sam Worthington, Teresa Palmer, Vince Vaughn og Hugo Weaving.

Land: Australia/USA

Spilletid: 139 min

Premiere: 09,12.16

Mel Gibson er en av de mest omdiskuterte Hollywood-stjernene. En av verdens mest kjente skuespillere utover 80-tallet og 90-tallet. På 90-tallet startet han også som regissør, og debuterte med The Man With No Face i 1993. Det var kanskje først med Braveheart to år senere han fikk fullklaff; Oscar for beste film og beste regissør (blant annet). Han fortsatte å spille i filmer det neste drøye tiåret, men regisserte kun to. The Passion of the Christ og Apocalypto. Begge veldig voldsomme og blodige affærer, satt til historiske tidsepoker, og rimelig godt mottatt. Så, i 2006, kom han med en rekke rasistiske og sexistiske uttalelser under en arrestasjon for fyllekjøring. Han var borte fra hele bransjen i ca. fire år. Hacksaw Ridge er hans første film som regissør etter tilbakekomsten.

Desmond Doss (Garfield) dreper nesten broren sin som barn, og sammen med den strengt religiøse oppveksten sin fører det til at han har sterkt fokus mot vold og drap. Japanerne angriper Pearl Harbour i 1941, og Doss melder seg opp til hæren som lege, mot sin fars (Weaving) ønsker. Men på grunn av sine overbevisninger, nekter Doss både å bære og trene med våpen. Dette blir naturlig nok møtt med motbør fra hans medsoldater og overordnede, men etter en tung prosess får han likevel lov å reise ut i krigen, uten våpen. På slaget om Okinawa skal de ta Hacksaw ridge, og der får virkelig Doss mulighet for å vise sitt heltemot.

hacksaw

De fleste krigsfilmer er basert på sanne hendelser, men ut fra epilogen til Hacksaw Ridge er hvert fall krigshandlingene meget tett opp mot virkeligheten. Det skulle man ikke tro, for tanken om Desmond Doss som løper rundt på slagmarken uten våpen for å hjelpe og redde sine medsoldater er nettopp en sånn historie som høres litt for overdreven ut. Nå skal det medgås at filmen smører patriotismen tjukt på til tider, og japanerne blir mer demonisert enn det som hadde vært nødvendig.

Andrew Garfield sliter litt med å dra meg inn i filmen mens vi er i USA, men sakte men sikkert overbeviser han meg, og innen vi er kommet til slutten er jeg helt med. Hugo Weaving gjør også en glimrende karakter som hans forfyllede far, veteran fra første verdenskrig, og ødelagt av det. Teresa Palmer er bra som hans vordende brud, og Vince Vaughn klarer faktisk å unngå å være feil (hvem skulle trodd det?) han også.

Krigsscenene er (nesten litt for) fint filmet, og det er vanskelig å ikke bli imponert over akkurat denne historien. Faktisk litt rart at ingen har lagd denne filmen for lenge siden…

Hacksaw Ridge vant Oscar for Beste Redigering og Beste Lydmiks, og var også nominert i kategoriene Beste Film, Beste Regi, Beste Mannlige Hovedrolle (Garfield) og Beste Lydredigering.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8,2/10 (278 506 stemmer, rangert som den 173. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 86% fresh

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 2

Store norske avisers anmeldere i utakt med sine internasjonale kolleger (og folk generelt), der altså.

 

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 4, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2009

Det er 30. november i dag, og dermed vil logikken tilsi at det er 1. desember i morgen. Den Høye Fotograf skal opprettholde det som nå er blitt en av de nyeste nasjonale juletradisjonene, nemlig julekalenderen der de beste kinofilmene fra året telles ned. 24 filmer på listen, og årets beste film avsløres på selveste julaften!

Men, som i tidligere år, før vi kan begynne på de gode filmene, tar vi et tilbakeblikk på det som etter min mening er de verste filmene 2009 har å komme med.

10. Død Snø

Heil Hitler und Eva Braaaaiins!

Her er det nok mange som er ganske uenige. Død Snø fikk mye skryt og ble til og med vist en del rundt i USA. Og grunnlaget til historien syntes jeg også hørtes bra ut. Nazi-Zombier i fjellheimen? Bjørn Sundquist? Kjempegode tegn på en artig splatterkomedie. Men så så jeg hvem som stod bak, nemlig de samme som lagde Kill Buljo. Og Kill Buljo er lett en av de dårligste komediene jeg har sett.

Du merker det helt fra begynnelsen at ting ikke er som det skal. Håpløst skuespill, dårlige vitser. Den første delen av filmen er skikkelig smertefull å sitte gjennom. Heldigvis redder den seg litt mot slutten, med en zombieslakting som er nettopp så over-the-top som den bør være.

Men vi har sett det før, og bedre også. Så bare fordi det er en norsk film, så betyr ikke det at det er nødvendig å hoppe i taket når det dukker opp zombier. Den lever ikke opp til Sam Raimi og Peter Jackson sine splatterkomedier verken når det gjelder splatt eller komedie, og derfor blir dette mer dårlig enn bra.

4/10

9. Bedtime Stories

Adam Sandler prøver å dekke til filmen, men for sent.

Nok en gang syntes jeg konseptet hørtes rimelig gøy ut. Barna til Adam Sandler finner på historier sammen med han, og neste dag blir det de fant på sant. Dessverre er det altfor åpenbart at det er lagd for unger. Jeg mener at det bør kunne gå an å lage en film som er like god både for barn og voksne (noe Pixar pleier å være gode på, f. eks.). Dette her blir altfor lettvint og dermed litt kjedelig å se på. Et lite høydepunkt med komikeren Russell Brand, som hjelper filmen det lille steget opp fra den verste sumpen.

4/10

8. The Taking of Pelham 123

«Ingen går før jeg er ferdig med fortellingen om Xenu!»

Her kunne det egentlig gå begge veier. Den er regissert av Tony Scott, broren til Ridley, som har hatt sin kvote av både hits and misses. Rollelisten er fylt av stjerner. Denzel Washington, John Travolta og James «Soprano» Gandolfini.

Dessverre fungerer det dårlig. Tony Scott får for frie tøyler med stilen. Det er fargekorrigering på høyt nivå, raske kjøringer som går 360 grader rundt folk når de snakker sammen. Litt for frenetisk. John Travolta har fått en heller dårlig skurkerolle å spille, og ingen gjør det egentlig bra nok til at du klarer å leve deg skikkelig inn i filmen. Når det er på sitt mest dramatiske, og ting går galt, så reagerer du mest med litt irritasjon over at slutten blir utsatt litt lenger. Inneholder også en fantastisk latterlig lydeffekt som dukker opp hver gang vi blir fortalt hvor lenge det er igjen til deadline.

Svak 4/10

7. Transporter 3

Hvem trenger våpen? Spark en hjelm!

Her hadde jeg vel lite håp om at det skulle bli noe særlig kvalitet, men gikk inn og håpet på de gode actionscenene. Det klarte den til en viss grad å levere, selv om det var et par steg ned i kvalitet fra de to første i serien. Nei, det som skaffer denne en plass på listen over årets 10 dårligste er passasjeren transportøren må ha med seg i bilen. Et forferdelig kvinnemenneske som jeg har sterke mistanker om at har ligget seg til denne rollen. For det er rett og slett en av de verste skuespillerprestasjonene jeg har sett. Og siden hun er med på hele turen, er det nok av forferdelige samtaler å måtte høre på.

Heldigvis reddes altså litt av opplevelsen av underholdningen vi får servert i form av slåssing og biljakt og diverse, men like stor som entusiasmen over action er lettelsen over å slippe verdens mest irriterende dame for et øyeblikk eller to.

Uhyyyre svak 4/10

6. Revanche

«What’s the hardest part about being you?» «The mustache.»

Revanche er vel den filmen på denne listen som regnes som den beste, sånn generelt sett. Veldig smal, østerrisk film som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i år, og den har 7.6/10 på IMDb. Jeg forstår hva de hadde lyst å lage når de lagde denne filmen, og jeg tror nok de er ganske fornøyde.

Det er bare det at jeg ikke liker den noe særlig. Den er veldig langdradd. Jeg satt gjennom hele filmen og ventet på at det skulle skje noe, at det skulle «ta av». Men nei, den holder seg på bakkenivå, og altfor mye av tiden bruker vi på å se hovedpersonen hogge ved. I tillegg er slutten et stort antiklimaks, og dermed blir dette en øvelse i kjedsomhet som jeg aller helst vil slippe å gå gjennom en gang til.

3/10

5. Seven Pounds

«I’ll do my crying in the rain… And in a car, as well.»

Nok en film som «folk flest» liker. Øve 50 000 stemmer gir denne et gjennomsnitt på 7.6/10 på IMDb. Men, folk tar feil. Seven Pounds er kjedelig, forutsigbar og har en tåpelig slutt. Jeg føler ikke jeg ødelegger for deg når jeg avslører at Will Smith sin karakter donerer bort øynene sine. Og så møter mottakeren på en dame til slutt, og hun sier at hun kjenner igjen øynene til Will Smith(!?). Hele filmen er rett og slett litt teit. Eneste som hjelper litt er en del bra skuespill, men det er uansett en av de dårligste filmene i 2009.

3/10

The Spirit

Logiske reiseruter har aldri vært the Spirits styrke.

Frank Miller er ganske kjent i tegneserie-verdenen, og tok for alvor turen over i filmverdenen med Sin City, som han regisserte sammen med Robert Rodriguez. Etter det hadde 300 stor suksess, basert på Millers grafiske roman. Og så skulle han altså få lov å regissere sin egen film, The Spirit. Selvfølgelig også basert på en tegneserie.

Det beste her er jo definitivt det visuelle. Selv om det føles ganske likt Sin City, så syns jeg det ser ganske bra ut med den nesten-svart-hvitt-stilen. Alt det andre i filmen, derimot, er ganske dårlig. Dårlig humor, dårlig skuespill og aller mest et dårlig manus.

3/10

3. Couples Retreat

Folk har merket seg at det svarte paret er fjernet fra den engelske (og norske) plakaten.

Et godt cast fikk meg ti å se denne, noe jeg angrer bittert på. Det var kanskje et par ganger jeg lo i løpet av to lange timer, og Kristen Bell og Jason Bateman er skuespillere jeg liker, men denne filmen feiler stort som komedie. Vitsene er dårlige, det virker som om de har brukt altfor lite tid på å skrive manuset. I tillegg så er klippingen gjort sånn at den ved noen tilfeller ødelegger mye av den komiske timingen.

Men det som er verst er hvordan de prøver å tvinge gjennom konflikter og løsninger med manuset. Det blir utrolig lite troverdig, og jeg blir sittende og irritere meg over hvor lite gjennomført det er. Couples Retreat fortjener godt plassen blant de tre dårligste filmene jeg så på kino i 09.

2/10

2. Absolute Evil

Hadde ringen hennes vært ekte, ville den nok kostet mer enn det gjorde å lage filmen.

Denne så jeg på filmfestivalen i Berlin, og den har nok ikke kommet ut på kino noe som helst annet sted ennå. Absolute Evil er en av de mest latterlig dårlige filmene jeg har sett. Det er rett nok en B-film og stolt av det, men det får være grenser. Alt er tåpelig. Historien er idiotisk, replikkene forferdelige og måten de blir levert på enda verre. Det eneste som holder denne filmen fra bunnkarakter er at det noen ganger blir så sinnsykt dårlig at det fungerer bra som en komedie, eller hvertfall bedre enn Couples Retreat…

Hvis du får tak på denne, så må jeg nesten bare anbefale at du ser den, for det er umulig å beskrive for fantastisk dårlig den er. Etter filmen fikk vi også se på verdens pinligste spørrerunde med de som var med i filmen. Det var ingen som hadde spørsmål.

2/10

1. Rage

Ja, dette er altså Jude Law i filmen. Jude Law er en mann.

Førsteplassen kapres også av en film jeg så i Berlin, og dessverre er den nok lite kjent for folk som ikke var der. Men denne filmen er virkelig spektakulært dårlig. Konseptet er at en ung filmskaper filmer intervjuer med mennesker som jobber i og rundt et moteshow som går fryktelig galt. Hele filmen er kun intervjubilder (som bildet av Jude Law over) med varierende grelle farger i bakgrunnen.

Det er et bra cast som er med, både Judi Dench, Steve Buscemi, John Leguizamo og Eddie Izzard er med, i tillegg til nevnte Law. Men for meg hjelper det ingenting når dette ikke fortjener å være en film i det hele tatt. Denne fortellerteknikken er uhyre kjedelig, og de dramatiske tingene som skjer får vi jo kun gjenfortalt av en person som snakker til oss, alltid i samme type bilde. Dette her er en bok, eller i beste fall et teaterstykke. Skal du lage film, syns jeg du skal bruke kameraet til noe annet enn bare å ta opp.

Filmen er bygd opp i deler, hver del begynner med «My first day», «My second day», osv. Som et tegn på hvor kjedelig filmen var, kan jeg fortelle at når teksten «My last day» kom opp på skjermen, var det spredt applaus i salen. Så glade ble folk av å vite at det snart ville være slutt.

Rage er den verste filmen jeg så på kino i år, med mindre den med tittelen sin faktisk prøvde å få meg rasende. I såfall har den nesten nådd målet sitt.

1/10

Følg med videre på bloggen for årets julekalender, der det altså skal handle om de beste filmene fra 2009. Begynner i morgen!

 
13 kommentarar

Posta av den november 30, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 15. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, The Dark Knight, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

KAN DU BEDRE? SISTE FRIST FOR INNLEVERING AV TIPS ER 15. DESEMBER, I DAG!

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

10. Into the Wild

Regi: Sean Penn

Manus: Sean Penn, basert på en bok av Jon Krakauer.

Med: Emile Hirsch, Marcia Gay Harden, William Hurt, Jena Malone, Brian H. Dierker, Catherine Keener, Hal Holbrook, Vince Vaughn og Kristen Stewart.

Land: USA

Spilletid: 148 min

Sean Penn er en mann jeg har mye respekt for arbeidet til. Han er en av de skuespillerne jeg syns er best, det er sjelden du ser han gjøre noe annet enn en veldig bra prestasjon, og det han gjør i Mystic River er noe av de beste jeg har sett. Av de andre filmene han har regissert, har jeg kun sett The Indian Runner, og den syns jeg var ganske bra.

Etter å ha gått ut fra universitetet, velger Christopher McCandless (Hirsch) bort et trygt og vanlig liv, gir bort alle pengene sine til veldedighet og forsvinner sporløst ut på en reise gjennom USA. Han haiker seg videre, reiser til fots og med kano over store avstander, før han bestemmer seg for å reise til Alaska for å bo i villmarken. På reisen sin møter han mange mennesker som forandrer han og hans syn på livet. Basert på en sann historie.

Jeg kjente såvidt til historien før jeg så filmen, og det er ubenektelig en fascinerende person dette må ha vært. Et utrolig modig, for ikke å snakke om dumdristig, valg. Det er vel noe de aller fleste kanskje har vært innom i tankene sine noen ganger, men det er veldig få som faktisk gjør det. Å bare reise rundt og oppleve ting. Det gir oss iallfall en film som har et sakte tempo, men jeg mistet aldri interessen. Folkene Chris møter på veien er interessante, og jeg vil vite mer om dem. Det er jo et veldig godt tegn.

Jeg syns musikken er veldig fin, rolig og den passer godt til filmen. Den ble laget av Eddie Vedder, sikkert mest kjent via Pearl Jam. Og Sean Penn får utvilsomt en ny stjerne i boken i forhold til regi. Han bytter litt om på stilgrep utover i filmen, uten at det føles påtrengende. Det blir mer som en naturlig utvikling etter hvert. I tillegg er filmen veldig fint fotografert. Det er en overflod av fine bilder. Det hjelper jo også litt på når det kanskje går litt for sakte i historien.

Skuespillet er veldig bra. Det er ingen av karakterene her jeg tviler på. Nok en gang ser vi for eksempel en komiker , Vince Vaughn, spille en alvorlig rolle bra. Jeg tror folk undervurderer komikere noen ganger. Men ja, alle rollene blir spilt troverdig og fint, og det gir oss både genuint morsomme/koslige øyeblikk, så vel som triste og rørende scener.

Dette er en film som jeg føler hadde noe å si, og det var en fin opplevelse bare å få se den. Jeg vil anbefale den til absolutt alle, selv om det sikkert fins en del folk som vil ha problemer med å sitte stille gjennom hele. Ta den en kveld du er i humør for noe litt alvorlig, eller dypt om du vil. Den ble nominert til to Oscar ved årets utdeling, Beste klipp, og Beste mannlige birolle (Holbrook). Dessverre vant den ingen av dem.

Dom:

DHF: 8/10 (Veldig sterk)

IMDb: 8.3/10 (54 857 stemmer. Dette plasserer den på 138. plass på IMDb’s Top 250. Det er absolutt et tegn på kvalitet.)

VG: Terningkast 3 (A: Er det bare meg, eller gir VG 3’ere til alle filmer jeg skriver om her? B: Etter å ha lest den anmeldelsen, må jeg først si at han burde gitt terningkast 1 etter den tiraden, men også at han kanskje er litt for kynisk. Viss hovedpersonen hadde blitt framstilt negativt, hadde jo ikke filmen fungert i det hele tatt. Av slutten kan en tolke hva en vil, og gjøre seg opp sin egen mening om personen, men for filmen sin del trengs det en å være på lag med.)

Dagbladet: Terningkast 4

Legg gjerne igjen kommentar!

 
5 kommentarar

Posta av den desember 15, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,