Julekalender 2014: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

18. Edge of Tomorrow

Regi: Doug Liman

Manus: Christopher McQuarrie, Jez Butterworth, John-Henry Butterworth, basert på en roman av Hiroshi Sakurazaka.

Med: Tom Cruise, Emily Blunt, Brendan Gleeson og Bill Paxton.

Land: USA/Australia

Spilletid: 113 min

Premiere: 04.06.14

Tom Cruise Mapother IV er som vanlig en skuespiller som nesten må argumenteres for. Mitt standpunkt er, og har for så vidt alltid vært, at han virker som litt av en skrue privat. Men der mange sliter med filmer med han av den grunn, så klarer jeg helt greit å legge det bort, for fyren viser igjen og igjen at han er veldig god på å velge riktige roller, og ikke minst på å spille dem. For de som misliker ham pga at han «alltid» er den store helten, så kan jeg kjapt be dem sjekke ut både Collateral (hans beste film), Magnolia, Interview with the Vampire og Born on the Fourth of July, så skal de nok få se en drittsekk-Cruise.

Doug Liman slo gjennom med komedien Swingers i 1996. Så gikk det seks år, før han plutselig var på alles lepper igjen, med agent-thrilleren The Bourne Identity, en film som var såpass innflytelsesfull at den så ut til å endre kursen til gigant-franchiset James Bond. Så «en bra komedie, en bra thriller», tenkte Doug Liman, «hvorfor ikke bare kombinere sjangrene?». Og dermed kom Mr. & Mrs. Smith til liv, imponerte ingen, spesielt ikke Jennifer Aniston, siden filmen gjorde hennes ektemann Brad Pitt til en del av «Brangelina». Limans neste film, Jumper, skal vi også gå forbi i stillhet. Men denne gang har han fått med seg Christopher McQuarrie på manusdelen, og de som har sett The Usual Suspects vet at det ikke er så dumt.

Romvesnene har kommet! De er selvfølgelig krigerske, forferdelige typer, og ser ikke ut som oss mennesker i det hele tatt. Dermed blir det krig, og vi taper så det synger etter. Major William Cage (Cruise) bli tvunget inn i en D-dag-aktig invasjon over Frankrike. Han dør ganske kjapt, men våkner umiddelbart opp på begynnelsen av forrige dag. Så legger han merke til Rita Vrataski (Blunt), spesial-soldat og hærens reklameplakat. Hun vet hva som skjer med ham, og sammen trener de seg opp til å bli bedre og bedre for hver nye dag. Kan de finne en løsning på det hele?

Det viktigste som ble med til filmen fra den japanske boken, var sverdet.

Det å havne i en tidsloop er ikke nytt på film. Det første som slår deg er kanskje Groundhog Day med Bill Murray, eller den nyere Source Code med Jake Gyllenhaal. Det er heldigvis ikke et problem her. Denne filmen er (så klart) mye hardere enn Groundhog Day, selv om de klarer å flette inn litt tidsreise-humor på en helt akseptabel måte. Hele konseptet er faktisk godt gjennomført, der vi hopper fremover i tid, og forstår hva som skjer, uten noen direkte tall på hvor langt «vi har kommet».

Action-scenene er noe av det beste vi får servert dette kino-året, sannsynglivis fordi regissør Liman kanskje ikke er god på alt, men når det gjelder å regissere action kan han nærmest geni-erklæres. På tross av at vi selvsagt gjentar de samme action-scenene igjen for hver dag, så blir dette aldri kjedelig, noe som er litt av en bragd i seg selv. Som sci-fi-entusiast så fryder jeg meg også over fantastisk design både på romvesen og framtidsvåpen innebygget i krigsdrakten alle soldatene har på seg. Romvesenene er fantastifullt funnet på, absolutt ulikt det meste jeg har sett tidligere, både i form og med tanke på egenskaper.

Cruise og Blunt bærer filmen stødig fram. Cruise ute av den eplekjekke helterollen, da han starter som feig og inkompetent soldat. Selvsagt blir han bedre etter hvert, men det er i det minste noe for karakteren å vokse på her. Kjemien mellom de to hovedrollene er også bra, og spesielt i det filmen drar seg mot slutten får vi godt betalt for det.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.0/10 (228 271 stemmer)

AvClub.com: B+

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Julekalender 2010: 14. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til I DAG 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Siden sist innlegg har det tikket inn et tips fra Ottar Karsten Hostesaft, en gammel traver i tippekonkurransen! Da er vi oppe i seks deltakere!

11. Edge of Darkness

Regi: Martin Campbell

Manus: William Monahanog Andrew Bovell, basert på en tv-serie skrevet av Troy Kennedy-Martin.

Med: Mel Gibson, Ray Winstone, Danny Huston og Bojana Novakovic.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 05.03.10

Martin Campbell er mannen som har regissert de to beste Bond-filmene, nemlig GoldenEye og Casino Royale. Derfor kommer jeg alltid til å være villig til å gi filmene hans en sjanse, selv om han også står bak de mer middelmådige The Mask of Zorro (som ved nærmere ettertanke kanskje egentlig er ganske kul) og The Legend of Zorro.

Thomas Craven er drapsetterforsker, og har jobbet lenge i Boston-politiet. En regnfull kveld får han besøk av datteren sin, Emma. På trappen til huset hans hører de noen rope «Craven!» bak dem, og før de får snudd seg, blir Emma skutt og drept. Ødelagt av sorg, bestemmer Craven seg for å hevne seg over dem som står bak dette. Men da han finner ut at datteren hadde et hemmelig dobbeltliv, viser det seg at det er en større konspirasjon bak dødsfallet hennes. I tillegg får han uventet hjelp fra Darius Jedburgh, en mann som har jobben med å renske bort alle gjenværende bevis fra saker som dette.

Egentlig føles det som om jeg må forsvare hvorfor jeg rangerer denne filmen så høyt. Som vi skal få se mot slutten, ble den nærmest slaktet i de største avisene, og det ser da rett og slett ut som noe vi har sett før? Jeg kan vel ikke nekte for det, akkurat, men her slo noe annet inn. Denne filmen føles som om den kommer fra 90-tallet, og det mener jeg på den beste mulige måten. Den føles som en action-thriller på en nostalgisk måte. Kanskje litt naiv og lettvint, men veldig underholdende.

Om jeg bare prøver hardt nok, kommer folk til å synes jeg er sympatisk igjen.

Jeg har egentlig alltid vært en stor fan av Mel Gibson. På skjermen, vel å merke. I privatlivet har han etter hvert trampet salaten sammen til en flat grønn masse. Men han treffer meg veldig godt som skuespiller, og jeg merker at jeg stoler på karakterene hans, han gjør meg på en merkelig måte litt trygg. Og når jeg samtidig faller veldig lett for en engasjerende hevnhistorie, så går tankene kjapt til filmer som Payback og Ransom, to andre jeg liker ganske mye mer enn den jevne befolkning.

Her får han også selskap av en Ray Winstone i typisk godt slag, og selv om skurken ikke kommer til å vinne noen pris for dybde, så gjør Danny Huston en god jobb med det han har fått. I tillegg har filmen en fin visuell feel, med mye bra lyssetting. Sett det sammen med en slutt jeg likte skikkelig godt, og jeg gikk ut fra kinosalen med en av de bedre «etter-film-følelsene» jeg har hatt i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.7/10 (27 183 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 2 (Oi.)

VG: Terningkast 3

Husk å sende inn ditt tips til konkurransen om du ikke har gjort det! Og så kan du godt kommentere, om du vil.

Julekalender 09: 23. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds (3), The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire,  It Might Get Loud, Inglourious Basterds (3) og District 9 (6).

Det er lille julaften, og du får den nest beste filmen 2009:

2. It Might Get Loud

Regi: Davis Guggenheim

Manus: Ikke basert på manus.

Med: Jimmy Page, The Edge pg Jack White.

Land: USA

Spilletid: 98 min

Premiere: Foreløpig ingen norsk premiere.

It Might Get Loud var en av filmene jeg så på filmfestivalen i Berlin i februar. Det var andre gang den ble offisielt vist, og første gang i Europa. Før filmen begynte kom regissøren og The Edge opp og snakket litt om filmen, og jeg skal ikke nekte for at jeg var litt starstruck over å se en film i samme sal som gitaristen i det som nok er mitt favorittband. Når det gjelder Davis Guggenheim, så er nok det mest kjente han har laget klimadokumentaren til Al Gore, An Inconvenient Truth.

It Might Get Loud er den elektriske gitarens historie sett gjennom tre generasjoner med musikere. Jimmy Page fra Led Zeppelin og the Yardbirds, The Edge fra U2 og Jack White fra The White Stripes og the Raconteurs. Guggenheim blir med dem til steder de kommer fra, steder de har laget musikken sin, og snakker med dem om inspirasjoner og minner. Så ender de altså opp sammen, i et stort varehus. Der snakker de tre sammen en stund, før de til slutt har en jam session.

Jeg syns det er et veldig fint utvalg av artister her. Jimmy Page, med den klassiske rocken fra 60- og 70-tallet. The Edge, med mindre fokus på gitarsoloer, og mer på hva slags lyder en faktisk kan få ut av gitaren ved hjelp av forskjellig teknologi. Jack White, som nok er den jeg på forhånd kanskje likte minst, men som er en utrolig interessant person.

Bytt ut gitarene med banjoer, og du har en det en mexican standoff burde være.

Filmen er full av øyeblikk som er gode i seg selv. Triste historier, morsomme situasjoner. Jimmy Page som forteller om og hører på favorittsangen sin. The Edge som viser hvor lite han egentlig spiller under Elevation. Jack White som bygger seg en liten gitar av tre, spiker og en flaske. Scenene med Jack White har fått litt ekstra dramatiske virkemidler. De er mer stiliserte, og han har også med seg en liten gutt som ser ut som en liten versjon av ham selv.

Musikken er selvfølgelig i fokus, og for en musikk! Utrolig mye bra i denne filmen. Av gamle konsertbilder, så var det et høydepunkt for meg med U2-klippene, siden det er de jeg liker klart best av de involverte. Men for all del, når de tre spiller sammen mot slutten, så tar det det hele opp på et nytt nivå.

Kort sagt så er det gøy å høre på historiene disse legendene forteller. De er så karismatiske, så lidenskapelig opptatt av musikken. Det var en av de kuleste kino-opplevelsene jeg har hatt, og vi klappet både lenge og vel etter at rulleteksten var gått. En rulletekst som for øvrig ble akkompagniert av en veldig fin versjon av sangen The Weight, originalt av The Band.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.6/10 (766 stemmer)

Dagbladet: Ingen anmeldelse

VG: Ingen anmeldelse

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!