Julekalender 2011: 11. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

14. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2

Regi: David Yates

Manus: Steve Kloves, basert på boken av J.K. Rowling.

Med: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Ralph Fiennes, Alan Rickman, Michael Gambon, John Hurt og Helena Bonham Carter.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 130 min

Premiere: 15.07.11

David Yates har stort sett gjort karrieren sin med Harry Potter. Han har fått regissere de fire siste filmene om trollmannen, til tross for å ikke ha noen store filmer under beltet på forhånd. Tv-filmer og serier er det en del av, derimot, mest nevneverdig thrillerserien State of Play, som senere ble gjort om til en god film i USA (20. plass i kalenderen for to år siden). Steve Kloves har bearbeidet Harry Potter-bøkene om til 7 av de 8 filmene. Nylig har han vært med på å skrive manuset til omstarten av Spider-Man-franchiset, og han har også skrevet både Wonder Boys og The Fabulous Baker Boys.

I den siste filmen om Harry Potter, må han, Hermione og Ron finne og ødelegge de siste av de sju gjenstandene som forsikrer Voldemorts udødelighet. Voldemort har samlet alle sine tilhengere og omringet Hogwarts, der Harry, resten av elevene og lærerene befinner seg. Det er duket for et storslått slag om trollmannsverdenen, store avsløringer og en endelig avslutning.

The Sphinx called. It wants its face back.

Hittil har jeg vært mindre tilhenger av filmene om Harry Potter enn resten av verden, har det virket som. Jeg har lest tre av bøkene for lenge siden, og sett alle filmene. De har alltid vært underholdende, og definitivt gode nok, men har aldri vekket den helt store entusiasmen. Derfor var det en positiv overraskelse som ventet meg i den siste filmen. Karakterene har nok klart å sette dypere røtter i meg enn først ventet, da det plutselig blir både rørende og trist, i tillegg til gåsehud med jevne mellomrom. Nettopp det en storslått finale trenger å levere.

Effektene er herlige, og det er åpenbart at vi har kommet til det punktet der nesten hva som helst kan se helt ekte ut, det være seg dataanimerte slanger eller fargesprakende lyn fra tryllestaver i kamp. Syns også Yates sammen med fotografen sin gir oss noen veldig vakre bilder i løpet av drøye to timer, spesielt når vi får se disse avgjørende øyeblikkene i stor skala.

Mange av skuespillerene er blitt synonyme med disse karakterene. Tenker da først og fremst på Radcliffe, Watson og Grint, som har vokst med rollene gjennom årene og leverer bra også her. Heldig for produsentene at de valgte nettopp Radcliffe som Potter, hadde jo vært synd om han viste seg å bli en dårlig skuespiller etter hvert som han ble eldre. Andre høydepunkt er jo selvsagt Alan Rickman, som får mer å spille på som sin Snape-karakter i denne filmen enn de forestående. Også er det jo godt å ha en rutinert Ralph Fiennes som ondskapen selv, noe han formidler bra (ved hjelp av en del sminke, vel å merke).

Historien faller fint på plass, og vi får en tilfredsstillende avslutning på det somer en av de mest populære filmseriene noensinne. Jeg tror det er/var svært få skuffede publikummere som kom ut av kinosalene denne gang, og det er jo kanskje imponerende nok bare det.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (131 067 stemmer, for øyeblikket plassert som den 186. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Julekalender 2011: 2. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

23. Source Code

Regi: Duncan Jones

Manus: Ben Ripley

Med: Jake Gyllenhaal, Michelle Monaghan, Vera Farmiga og Jeffrey Wright.

Land: USA/Frankrike

Spilletid: 93 min

Premiere: 20.05.11

Duncan Jones regidebuterte med den elegante og interessante Moon i fjor, og endte opp på en fjerdeplass i kalenderen. David Bowies sønn holder seg til science fiction, men har flyttet seg til jorden og fått en god del mer penger å rutte med siden sist. Forrige gang var han også involvert på manussiden, mens han her tolker et manus av Ben Ripley, en mann uten nevneverdige titler på rullebladet.

Colter Stevens var helikopterpilot i Afghanistan, men våkner plutselig opp på et tog i USA. Han befinner seg i en annen manns kropp, og får ikke tid til å finne ut særlig mye før toget eksploderer. Det viser seg at han holdes i et lite rom, der han via en skjerm blir fortalt at han kan oppleve en manns siste 8 minutter om og om igjen. Oppgaven hans er å finne ut hvem som stod bak togbomben, sånn at han kan stoppes. Etter hvert som han tar flere turer inn i de samme 8 minuttene, begynner også Stevens å falle for en dame på toget, selv om hun i virkeligheten allerede er død.

Det er vanskelig å følge opp en film som Moon. En klaustrofobisk film med så og si bare en skuespiller (som gjør en av sine beste roller) og en historie med fine vendinger som aldri mister intensiteten. Jones har prøvd å forstørre universet sitt litt forsiktig. Vi befinner oss fremdeles i en ganske lukket verden, om enn mer i tid enn i rom. Vi har få viktige personer, og ny fantastisk teknologi spiller en viktig rolle i handlingen.

The bomb will go off the day after tomorrow, Donnie.

Akkurat denne maskinen som kan sette deg inn i de siste 8 minuttene av en annen persons liv er litt vanskelig å svelge for meg, men så fort en aksepterer det, så dukker det opp interessante muligheter for historien. En skulle kanskje tro det kunne bli kjedelig å måtte oppleve de «samme» 8 minuttene flere ganger i en film, som for eksempel i den nokså mislykkede Vantage Point. Source Code klarer å unngå mange av fellene den gikk i.

Mitt største problem med filmen var kjærlighetshistorien mellom Gyllenhaal og Monaghan. Den føltes til tider som noe som var klistret på av studioet, fordi en film må jo ha et love-subplot. Skuespillet er helt godkjent fra de fleste, ingenting som skurrer av det, men det er ikke de mest utfordrende rollene å spille heller.

Filmen blir trukket opp av en fantasifull slutt, som vandrer helt på grensen mellom tankevekkende og litt teit. Jeg faller ned på at den hovedsaklig var stilig, og jeg kan merke at Duncan Jones sannsynligvis kommer til å lage filmer jeg liker i framtiden også. En regissør å følge med på, med andre ord!

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.6/10 (105 529 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Har du noengang blitt satt inn i en annen manns kropp og opplevd de siste 8 minuttene av hans liv? Fortell i kommentarfeltet.

Julekalender 2010: 14. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til I DAG 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Siden sist innlegg har det tikket inn et tips fra Ottar Karsten Hostesaft, en gammel traver i tippekonkurransen! Da er vi oppe i seks deltakere!

11. Edge of Darkness

Regi: Martin Campbell

Manus: William Monahanog Andrew Bovell, basert på en tv-serie skrevet av Troy Kennedy-Martin.

Med: Mel Gibson, Ray Winstone, Danny Huston og Bojana Novakovic.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 05.03.10

Martin Campbell er mannen som har regissert de to beste Bond-filmene, nemlig GoldenEye og Casino Royale. Derfor kommer jeg alltid til å være villig til å gi filmene hans en sjanse, selv om han også står bak de mer middelmådige The Mask of Zorro (som ved nærmere ettertanke kanskje egentlig er ganske kul) og The Legend of Zorro.

Thomas Craven er drapsetterforsker, og har jobbet lenge i Boston-politiet. En regnfull kveld får han besøk av datteren sin, Emma. På trappen til huset hans hører de noen rope «Craven!» bak dem, og før de får snudd seg, blir Emma skutt og drept. Ødelagt av sorg, bestemmer Craven seg for å hevne seg over dem som står bak dette. Men da han finner ut at datteren hadde et hemmelig dobbeltliv, viser det seg at det er en større konspirasjon bak dødsfallet hennes. I tillegg får han uventet hjelp fra Darius Jedburgh, en mann som har jobben med å renske bort alle gjenværende bevis fra saker som dette.

Egentlig føles det som om jeg må forsvare hvorfor jeg rangerer denne filmen så høyt. Som vi skal få se mot slutten, ble den nærmest slaktet i de største avisene, og det ser da rett og slett ut som noe vi har sett før? Jeg kan vel ikke nekte for det, akkurat, men her slo noe annet inn. Denne filmen føles som om den kommer fra 90-tallet, og det mener jeg på den beste mulige måten. Den føles som en action-thriller på en nostalgisk måte. Kanskje litt naiv og lettvint, men veldig underholdende.

Om jeg bare prøver hardt nok, kommer folk til å synes jeg er sympatisk igjen.

Jeg har egentlig alltid vært en stor fan av Mel Gibson. På skjermen, vel å merke. I privatlivet har han etter hvert trampet salaten sammen til en flat grønn masse. Men han treffer meg veldig godt som skuespiller, og jeg merker at jeg stoler på karakterene hans, han gjør meg på en merkelig måte litt trygg. Og når jeg samtidig faller veldig lett for en engasjerende hevnhistorie, så går tankene kjapt til filmer som Payback og Ransom, to andre jeg liker ganske mye mer enn den jevne befolkning.

Her får han også selskap av en Ray Winstone i typisk godt slag, og selv om skurken ikke kommer til å vinne noen pris for dybde, så gjør Danny Huston en god jobb med det han har fått. I tillegg har filmen en fin visuell feel, med mye bra lyssetting. Sett det sammen med en slutt jeg likte skikkelig godt, og jeg gikk ut fra kinosalen med en av de bedre «etter-film-følelsene» jeg har hatt i år.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.7/10 (27 183 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 2 (Oi.)

VG: Terningkast 3

Husk å sende inn ditt tips til konkurransen om du ikke har gjort det! Og så kan du godt kommentere, om du vil.

DHF’s favorittfilmer – 4

Da er jeg tilbake igjen, for å gi nettopp deg det neste innlegget. Kun 4 igjen. Det er ikke særlig mange. Vi hopper på toget og drar i fløyta. Den 4. beste filmen jeg har sett er

Se7en (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114369/

Regi: David Fincher

Manus: Andrew Kevin Walker

Med: Brad Pitt, Morgan Freeman, Gwyneth Paltrow og Kevin Spacey.

Spilletid: 127 min

Nok en gang er det altså David Fincher som er regissøren. Han ble presentert tidligere i denne listen i innlegget om Fight Club, og har også laget Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Han er da naturlig nok en av mine favoritter, og Se7en er etter min mening det aller beste han har laget.

Hovedrollene spilles av Brad Pitt, også i Fight Club og Snatch (min omtale) og Morgan Freeman, også kjent fra The Shawshank Redemption og The Dark Knight (min omtale). I tillegg har vi Gwyneth Paltrow, kona til Coldplay-vokalist Chris Martin, men også en god skuespillerkarriere, med for eksempel Iron Man og The Talented Mr. Ripley, og Kevin Spacey, kjent fra The Usual Suspects (min omtale) og American Beauty.

Se7en handler om to politimenn på jakt etter en syk seriemorder. David Mills (Pitt) er ny i jobben, og får William Somerset (Freeman) som en slags mentor. Det varer ikke lenge før de begynner å finne lik, alle myrdet på forferdelige, utenkelige måter. Etterforskningen fører dem frem til motivet bak mordene. Det virker som om morderen dreper folk som begår en av de sju dødssyndene, ved å overdrive dødssynden så mye at de dør av det. Og som om ikke det var nok, så kan det vise seg å være risikabelt å komme for nær en person som er såpass mentalt ustabil…

Dette er det jeg vil kalle den ultimate thrilleren. Bare for å starte kan jeg nevne stemningen. Det er mye mørkt og dystert, det regner ofte, tett. Lyssettingen er ganske low-key, vi får en slags noir-stemning på hele filmen. Visuelt sett ser den altså helt fantastisk ut.

Så kommer vi til skuespillet. Jeg syns det er Brad Pitt’s beste film, og Morgan Freeman gjør en veldig god jobb. Paltrow gjør det godt nok til sitt formål. Rosinen i pølsa er som så ofte Kevin Spacey, som er en av de beste skuespillerne som er der ute. Han håndterer skurken på en veldig bra og skremmende kald måte, sannsynligvis hjulpet en del av manuset, men likevel.

Historiemessig så er det jo et veldig fascinerende konsept, og et av de bedre i forhold til andre filmer om seriemordere. Åstedene er utrolig ekle og fæle, som de må være for å gi oss den rette mengden avsky mot morderen. Men det som er det beste med historien er utvilsomt slutten. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er den beste slutten jeg vet om. Den aller beste slutten jeg har sett. Skuespillet er helt fantastisk, og måten twisten blir bygd opp på er helt unik. Vi blir med på forskrekkelsen til karakterene, og når alt er over, henger det sammen på en perfekt måte. Bra gjort av David Fincher å ha laget 3 filmer med twister i slutten (denne, Fight Club og The Game), hvor alle er bra, og folk aksepterer det glatt (det gikk jo ikke like bra for M. Night Shyamalan). Bare for å fullføre tanken min, så har jo da også Se7en den beste sluttreplikken, som summerer opp budskapet til filmen.

Det var då åpningstekstene, som også er blant de beste jeg vet om. Vi får se morderen jobbe med «loggboken» sin i en bra klippet montasje, med veldig passende musikk. Du får en slags følelse av uhygge, som så blir gjennomført i hele filmen. Effektivt.

Se7en ble kun nominert til en Oscar, for Beste klipp. Her føler jeg den ble skikkelig snytt. Det hadde vært på sin plass med nominasjoner for Beste film (Babe ble nominert!), Beste mannlige hovedrolle (Brad Pitt), Beste mannlige birolle (Kevin Spacey, som rett nok vant den prisen, for The Usual Suspects, men burde blitt nominert for denne også), Beste Regissør (nok en gang, Babe. Var virkelig den sååå bra?), og de kunne gjerne slengt med en for Beste kinematografi og Beste manus direkte for film også.

I det minste blir Se7en anerkjent av folket. På IMDb har den en rating på 8.6/10 med 209 002 stemmer. Det plasserer den på 34. plass på top 250. Som alltid presenterer jeg traileren nedenfor. Den er ganske bra, men klarer likevele ikke å yte filmen det den fortjener i det hele tatt. Dette er en film jeg virkelig har lyst til at du skal se, gjerne en gang til.

Hva er din mening om den ultimate thrilleren? Legg igjen en kommentar.

DHF’s favorittfilmer – 10

Da er vi endelig kommet så langt som til topp 10 på listen over favorittfilmene mine. Det betyr at de følgende innleggene vil handle om den absolutte kremen av film. Selvsagt kun etter mitt syn, men om du vet hva som er godt for deg, så er mitt syn ditt syn. Plass nummer 10 er

The Departed (2006)

http://www.imdb.com/title/tt0407887/

Regi: Martin Scorsese

Manus: William Monahan

Med: Leonardo DiCaprio, Matt Damon, Jack Nicholson, Mark Wahlberg, Martin Sheen, Ray Winstone, Vera Farmiga, Anthony Anderson og Alec Baldwin.

Spilletid: 151 min

Dette er da den andre og øverste filmen av Martin Scorsese. Som sagt i forrige innlegg er han en av favorittregissørene mine. Generelt sett er Goodfellas og Taxi Driver regnet som de to beste filmene hans (henholdsvis 15. og 38. plass på top 250), og selv om begge disse er solide 9/10-filmer etter min mening, er det altså The Departed og Raging Bull som er mine favoritter.

The Departed har litt av et stjernelag på skuespillersiden, med litt eldre storheter som Nicholson (One Flew Over the Cuckoo’s Nest, The Shining), Sheen (Apocalypse Now) og Baldwin (Glengarry Glen Ross), i tillegg til de yngre som DiCaprio (Blood Diamond, The Aviator), Damon (Good Will Hunting, The Bourne Identity) og Wahlberg (Boogie Nights).

The Departed handler om to unge menn i Boston’s politiopplæring. Billy Costigan (DiCaprio) kommer fra dårlige kår, og blir valgt ut til å gå inn undercover. Politiet vil få has på Frank Costello (Nicholson), lederen av den irske mafiaen. Det de ikke vet, er at Colin Sullivan (Damon) også nettopp har blitt politimann, og hans lojalitet ligger hos Costello. Når så Sullivan blir satt opp til å lede gruppen som skal fange ham selv, og Costello ber han om å finne ut hvem muldvarpen i gjengen hans er, er det duket for forvirring og dobbeltspill med livet som innsats.

Først bør det vel nevnes at filmen er en remake av en trilogi fra Hong Kong, med navnet Infernal Affairs (den første). Den har en skare av fans som er rasende over den nye, dårlige versjonen. Jeg har sett begge to, og Infernal Affairs er en god film, men rett og slett ikke i nærheten av så bra som The Departed. Sånn ser i alle fall jeg det.

Scorsese er jo en mester innen sjangeren, og dette er toppen av kransekaka. En fantastisk historie, som aldri slutter å være spennende gjennom 2,5 time, som i tillegg har en slutt som slår pusten ut av deg. Det er vel kanskje slutten som har fått en del kritikk blant de som ikke liker filmen, men for meg fungerte det så det suste, og jeg syntes det var veldig passende i forhold til resten av filmen.

Skuespillet er det absolutt ingenting å si på. Absolutt en av Wahlbergs beste roller, og Nicholson passer utrolig godt som mafiasjef. Men de aller beste prestasjonen syns jeg DiCaprio gjør. Han tar virkelig steget inn som en kvalitetsskuespiller med denne filmen her.

Masse stilige kameraføringer, og ikke bare tradisjonelt. Er blandt annet noen kjappe kjøringer under dialogscener, som egentlig ikke er vanlig, men det brukes bra her. Apropos dialog, så er jo manuset glimrende. Føles veldig naturlig, men er samtidig «krydret» med allslags utrolig morsomme replikker, ofte levert av Wahlbergs karakter.

The Departed var den beste filmen jeg så på kino i 2006, og jeg så den i tillegg to ganger. Jeg er rimelig sikker på at dette kommer til å forbli en klassiker langt fram i tid. Den vant fire Oscar; Beste film, Beste regi, Beste klipp og Beste manus basert på annet materiale. Fire av de aller beste prisene å få, med andre ord. I tillegg ble Wahlberg nominert til Beste mannlige birolle, men vant ikke. På IMDb har den en rating på 8.5/10 med 187 156 stemme, og den er dermed på 45. plass på top 250.

Se trailer:

Få sett denne filmen, den er steinbra. Nei, bedre enn stein. Har du sett den? Legg igjen din egen lille tanke om den i en kommentar!