Julekalender 2018: 5. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

20. Mission: Impossible – Fallout

Regi: Christopher McQuarrie

Manus: Christopher McQuarrie

Med: Tom Cruise, Henry Cavill, Ving Rhames, Simon Pegg, Rebecca Ferguson, Sean Harris, Angela Bassett, Michelle Monaghan og Alec Baldwin.

Land: USA/Kina/Frankrike/Norge

Spilletid: 147 min.

Premiere: 03.08.18

Vi er kommet til den sjette filmen i serien om agent Ethan Hunt hos IMF. Den originale TV-serien gikk over sju sesonger på 60- og 70-tallet, mens filmserien startet opp i 1996. Etter det har vi fått jevnlige bidrag, litt karakterer som kommer og går, men kjernen i filmene har hele tiden vært Tom Cruise. Serien er også kjent for å være en av de få som har klart å holde relativt jevnt høy kvalitet over en så lang rekke filmer. Regissøren av årets innslag, Christopher McQuarrie, regisserte også den forrige filmen i serien. Før det hadde han kun laget to filmer: Først The Way of the Gun i 2000, og så en lang pause før han startet sitt samarbeid med Cruise i 2012s Jack Reacher. Han er derimot også veldig kjent for å ha skrevet manuset til en av mine absolutte favoritt-filmer: The Usual Suspects.

The Syndicate, den skurkete organisasjonen som stod bak det meste i forrige film, har falt fra hverandre etter at Ethan Hunt (Cruise) fanget lederen deres, Solomon Lane (Harris). Restene av dem lever videre som en terroristgruppe, og lager fremdeles problemer. Etter at et forsøk på å kjøpe tre plutoniumskjerner slår feil for Hunt og teamet hans, kommer CIA på banen. Agenten August Walker (Cavill) blir satt til å være med Hunt og teamet hans for å forsikre at de får tak i plutoniumet igjen. Underveis i jakten dukker også MI6-agenten Isla Faust opp igjen (Ferguson), og forvikler det hele ytterligere.

M:I-Fallout ble en snakkis i Norge for langt flere enn de filminteresserte når det ble kjent at de tenkte å bruke Preikestolen til en av actionscenene i filmen. Det ble Tom Cruise-feber i Stavanger, mye debatt rundt helikopterbruk og hvor mye turisme dette kunne føre til, og litt fornærmelse når det ble kjent at Preikestolen i denne filmen ligger i fjellene mellom Pakistan og Afghanistan (uten noen tanke på at det kanskje hadde vært litt rart om agenter jaktet på hverandre i luften over Rogaland…). Det hele endte med Norgespremiere på filmen ute på selve fjellplatået, og en actionsekvens som kan ta pusten fra deg, og som har fått æren av å komme helt mot slutten av filmen.

Mission: Impossible-filmene har etter hvert fått en del kjennemerker. Teknologiske nyvinninger, utrolig realistiske forkledninger som gir hver film muligheten til minst ett øyeblikk der en karakter drar av seg ansiktet og avslører at det var en annen person enn vi trodde og kanskje aller mest spektakulære stunt og actionscener. Det hele får ofte en ekstra spiss av at vi har lært oss at Tom Cruise er en adrenalinjunkie uten like, og gjør de aller fleste stuntene sine selv. I Fallout brakk han ankelen i det han landet etter et hopp mellom to tak, og så er det også nettopp den tagningen der han brekker ankelen som har endt opp i det ferdige produktet. Det er hvert fall helt sikkert at det skaper en ekstra tillit til de spennende øyeblikkene i serien at vi vet hvordan Cruise jobber. Der vi kanskje hadde avfeid en annen film som overdrevet eller anklaget dem for data-effekter, så tror vi mer på Mission: Impossible.

Fallout har en historie full av forskjellige agenter, dobbeltroller og forkledninger. Det kunne blitt innviklet, men de klarer seg godt gjennom brasene. Det er lett nok å følge handlingen, selv om du selvsagt ville vært mye mer fortapt om du ikke har sett resten av serien. Cruise står fjellstøtt i hovedrollen, og selv om man kan si mye rart om privatpersonen, så er han en solid skuespiller. I motsetning til James Bond, som byttes jevnlig ut, så mistenker jeg at Ethan Hunt kommer til å forsvinne når Cruise gir seg.

Trekkplasteret er, som tidligere nevnt, de store sekvensene. Og Fallout øker innsatsen der vi ikke trodde det var mulig. Helikopterjakt i Asia, elleville motorsykkelscener midt i Paris, velkoreografert nevekamp på et overdådig nattklubb-toalett, og mer til. Filmen leverer spenning, drama og humor, og tross en spilletid på nesten 2,5 time så blir det sjelden kjedelig.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,9/10 (175 076 stemmer)

AVClub.com: A-

Rotten Tomatoes: 97% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Julekalender 2011: 2. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

23. Source Code

Regi: Duncan Jones

Manus: Ben Ripley

Med: Jake Gyllenhaal, Michelle Monaghan, Vera Farmiga og Jeffrey Wright.

Land: USA/Frankrike

Spilletid: 93 min

Premiere: 20.05.11

Duncan Jones regidebuterte med den elegante og interessante Moon i fjor, og endte opp på en fjerdeplass i kalenderen. David Bowies sønn holder seg til science fiction, men har flyttet seg til jorden og fått en god del mer penger å rutte med siden sist. Forrige gang var han også involvert på manussiden, mens han her tolker et manus av Ben Ripley, en mann uten nevneverdige titler på rullebladet.

Colter Stevens var helikopterpilot i Afghanistan, men våkner plutselig opp på et tog i USA. Han befinner seg i en annen manns kropp, og får ikke tid til å finne ut særlig mye før toget eksploderer. Det viser seg at han holdes i et lite rom, der han via en skjerm blir fortalt at han kan oppleve en manns siste 8 minutter om og om igjen. Oppgaven hans er å finne ut hvem som stod bak togbomben, sånn at han kan stoppes. Etter hvert som han tar flere turer inn i de samme 8 minuttene, begynner også Stevens å falle for en dame på toget, selv om hun i virkeligheten allerede er død.

Det er vanskelig å følge opp en film som Moon. En klaustrofobisk film med så og si bare en skuespiller (som gjør en av sine beste roller) og en historie med fine vendinger som aldri mister intensiteten. Jones har prøvd å forstørre universet sitt litt forsiktig. Vi befinner oss fremdeles i en ganske lukket verden, om enn mer i tid enn i rom. Vi har få viktige personer, og ny fantastisk teknologi spiller en viktig rolle i handlingen.

The bomb will go off the day after tomorrow, Donnie.

Akkurat denne maskinen som kan sette deg inn i de siste 8 minuttene av en annen persons liv er litt vanskelig å svelge for meg, men så fort en aksepterer det, så dukker det opp interessante muligheter for historien. En skulle kanskje tro det kunne bli kjedelig å måtte oppleve de «samme» 8 minuttene flere ganger i en film, som for eksempel i den nokså mislykkede Vantage Point. Source Code klarer å unngå mange av fellene den gikk i.

Mitt største problem med filmen var kjærlighetshistorien mellom Gyllenhaal og Monaghan. Den føltes til tider som noe som var klistret på av studioet, fordi en film må jo ha et love-subplot. Skuespillet er helt godkjent fra de fleste, ingenting som skurrer av det, men det er ikke de mest utfordrende rollene å spille heller.

Filmen blir trukket opp av en fantasifull slutt, som vandrer helt på grensen mellom tankevekkende og litt teit. Jeg faller ned på at den hovedsaklig var stilig, og jeg kan merke at Duncan Jones sannsynligvis kommer til å lage filmer jeg liker i framtiden også. En regissør å følge med på, med andre ord!

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.6/10 (105 529 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 4

Har du noengang blitt satt inn i en annen manns kropp og opplevd de siste 8 minuttene av hans liv? Fortell i kommentarfeltet.

Julekalender 08: 12. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, The Dark Knight, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

KAN DU BEDRE? SISTE FRIST FOR INNLEVERING AV TIPS ER 15. DESEMBER.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

13. Gone Baby Gone

Regi: Ben Affleck

Manus: Ben Affleck og Aaron Stockard, basert på en roman av Dennis Lehane.

Med: Casey Affleck, Michelle Monaghan, Morgan Freeman, Ed Harris, John Ashton og Amy Ryan.

Land: USA

Spilletid: 114 min

Ben Affleck er vel hovedsaklig kjent som skuespiller, og har egentlig ikke et så godt rykte på seg. Han er mer kjent for å spille i veldig variable filmer, og de er ofte variable på grunn av hans dårlige skuespill. Men eg tror det har mye med casting å gjøre, siden han kan fungere veldig godt, om han bare får de rette rollene. Med Gone Baby Gone gjør han sin langfilm-regidebut, den eneste regien han har gjort med unntak av kortfilmen I Killed My Lesbian Wife, Hung Her on a Meat Hook, and Now I Have a Three-Picture Deal at Disney (seriøst, den heter det). Med seg har han fått et ganske så stort stjernelag, ledet an av broren Casey Affleck.

En fire år gammel jente forsvinner fra huset sitt i et av de tøffeste nabolagene i Boston. Politiet sliter, og tanten til den lille jenta ber privatdetektivene Patrick Kenzie (Affleck) og Angie Gennaro (Monaghan) prøve å finne henne. De vil først ikke ha saken, men lar seg overtale, siden de kjenner nabolaget veldig godt. De må lete seg gjennom gjenger, dophandlere og pedofile for å se om de kan løse saken.

Om du har sett Mystic River, så vil du nok kjenne deg litt igjen her. Denne er basert på en bok av samme forfatter som skrev boken Mystic River var basert på. Han har tydeligvis spesialisert seg på fortellinger om manglende familimedlemmer. Ikke det at det ikke fungerer, det gjør det så absolutt, selv om det nok ikke er like bra som Mystic River. Historien er trist og realistisk, helt til vi nærmer oss slutten, og twisten skal forklare oss hva som har skjedd. Det er det jeg likte minst med filmen. Jeg syntes det ble litt «far fetched», for å bruke engelsk. Men ellers en veldig bra historie, som for øvrig kanskje kom på et litt uheldig tidspunkt, midt inne i Madeleine-saken.

Skuespillet er helt perfekt. Casey Affleck viser at han er en mye bedre skuespiller enn broren sin, mens resten av castet er ren kvalitet. Kanskje med et lite unntak av Amy Ryan, som spiller jentas mor. Hun tipper litt over i overspill noen ganger. Men det er så mye bra skuespill her, at det tilgir jeg glatt.

Det er et godt manus, Ben Affleck har jo vært delaktig i et Oscarvinnende manus før, så dette har han tydeligvis litt peiling på, når han først gjør det. I tillegg har han også gjort en god regijobb ellers, og fotorafen skal ha skryt for fine bilder.

Ellers vet jeg ikke helt hva mer jeg skal skrive, dette var en av de tidligste filmene jeg så, og den har derfor begynt å falme litt, minnemessig. Burde nok se den igjen, for dette er en gjennomført god alvorlig film, av typen som vi alle har godt av å se med jevne mellomrom. Det høres kanskje litt for negativt ut, men dessverre er den jo hakket mindre god en Mystic River, så om du ikke har sett den, vil jeg kanskje anbefale den over denne. Men for all del, Gone Baby Gone er en veldig god film, som sagt. Den ble nominert til en Oscar ved utdelingen tidlig i år, og da var det faktisk Amy Ryan som ble nominert for beste kvinnelige birolle. Så der er jeg kanskje litt uenig med «akademiet».

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.9/10 (43 955 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Legg gjerne igjen kommentar!

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?