RSS

Stikkordarkiv: sitat

7 underlige ting hørt på bussen

Har du tatt bussen noen gang? Har du noen gang hørt noen på bussen si noe? Har du tenkt over det de sier, og innsett at det er fullstendig absurd, eller underlig om du vil? Det har jeg. Her kommer 7 utsagn jeg har samlet sammen, alle personlig overhørt av meg på en busstur.

7. «Akkurat som den «Catch Me If You Can». Eg har sinnsykt lyst å barre gjør sånn så det.»

Catch Me If You Can er en film der Leonardo DiCaprio spiller en dritflink svindler som overbeviser folk om at han er både lege og pilot. Men det faktum at sitatet blir uttalt av en jente i 14-årsalderen, gjør at jeg blir litt tvilsom til om hun faktisk kommer til å gjennomføre det. Det kan være at hun egentlig refererer til en kvinnelig karakter i filmen, og at hun bare vil bli forført av DiCaprio. Da syns jeg det er en ganske tungvint måte å si at du liker DiCaprio på. I en helt annen situasjon ble forøvrig Catch Me If You Can omtalt av en annen 14-årig jente som «Å, eg visste ikje an va sååå gammale.», siden den er fra 2002. Men det var ikke på en buss.

6. (Høgt!) «DU! KA SANG E DETTA FRA?!? LALA LA LA LALA LA LA!!!»

Drittsekker med altfor høy musikk på øretelefonene er vanlig kost på en busstur. Men han her tok det til et helt nytt nivå, med å gaule ut til kameraten et spørsmål fulgt opp av full sang og lalling. Kameraten visste ikke svaret, men det viste seg å ikke være noen quiz. Drittsekken lurte oppriktig på hva slags sang han nettopp hadde kommet på. Jeg regner med han brukte resten av dagen på å gå rundt og rope den samme replikken til alle han møtte. Noen andre som har peiling på hva slags sang LALA LA LA LALA LA LA er hentet fra? All hjelp mottas med glede.

5. «Hu ser ikkje SÅ guttete ut. E barre litt kraftige i knernå og….stellet.»

Hva i all verden er det det snakkes om her? En jente som ser guttete ut? Hvor kraftige knær må du ha for at de skal være maskuline? Hva slags «stell» er det egentlig det refereres til? Har hun kraftige pupper eller kratig underliv? Hvordan er et underliv kraftig, i såfall? Jeg har så mange spørsmål, og fikk så lite svar. Den pausen før det siste ordet er også fylt med skam. Jeg tror ikke vennegjengen snakker så mye om stellet til den aktuelle jenta.

4. (på telefon) «Neida, me barre tar og flytte rundt på penger litt ei stund, så går det bra detta.»

Enda mer underlig, er jeg plutselig vitne til en eller annen korrupt toppleder med lyssky forretninger? I hvilke andre sammenhenger kan en egentlig komme seg ut av det med å «flytte rundt på penger»? For meg virker dette absolutt kriminelt tvers gjennom. Men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor han havner i problemer, viss han er dum nok til å snakke om ulovlighetene sine på telefonen på bussen.

3. «Ja, han har fått tak i ei russiske hora. Han dele med oss viss me vil ha.»

Ekstra ubehagelig at dette blir sagt i en samtale mellom tre unge karer, og jeg er den eneste andre i bussen, litt foran dem. Seriøst, så avsmak jeg fikk av disse folkene. «Hei folkens, ska me dela ei hora?» Herliga London. Også en økonomisk blunder av han som faktisk har skaffet den russiske hora, viss han villig vekk deler den med de tre andre. Med mindre han gjør det under den forutsetning at de kjøper seg inn i hora (Håhåååå!). Det vil jo heller ikke gi mening, siden jeg tviler på at hora tar betalt kun for tid, men sikkert per person også. Men kanskje det er grupperabatt for guttegjenger som liker å slå knyttnevene sammen i situasjoner der de fleste andre ville vært fullstendig rettmessig ukomfortable.

2. (på telefon) «Kossen du åpne dørå? Du barre stikke fingeren inn! Ytterdørå? Då låse du opp, også videre inn. Nei. Nei. Gå rundt og opp, også inn bak.»

Dette var gøy å høre på. Hvor dum er den personen i andre enden av linjen? Jeg velger å nekte for at det er et barn, siden det er mye morsommere om det er en voksen person. Han ringer kona si, Annemagda, og spør: «Du, kossen e det eg åpne dørå?» Annemagda tror umiddelbart han snakker om den merkelige døra inn til kottet, der håndtaket er falt av, så hun gir han rådet om å stikke fingeren inn i hullet, for så å dra døra opp. «Ka, trur du eg e heilt idiot?!? roper Hans Kåre irritert, han har tross alt lært seg å åpne den døra etter 5 år med miljøtrening. «Ytterdørå! Kossen åpne eg den?? Der e ikkje någe hål te fingeren!» Annemagda blir litt overrasket over dette, han pleier ikke å få komme hjem fra «fabrikken» der han «jobber» så tidlig, og i det minste ikke uten ledsager. Hun vet han ikke har noe konsept om nøkler, men prøver likevel. «Då låse du opp», sier hun, før hun legger til «også videre inn.» Best å ikke ta noen sjanser. «Kan ikkje du låsa opp viss eg tar telefonen innte dørå?», spør han håpefullt. «Nei.» Hun visste at å gi han telefon var en dårlig ide. «Kan eg fly opp på taket og gå ner gjennom pipå?» «Nei.» «Ikke ennå», tenker hun alvorlig. «Men ka ska eg gjør???» Hans Kåre er på gråten. «Gå rundt og opp, også inn bak.» Annemagda vet tre retningsbeskrivelser i en setning vil sette Hans Kåre i en lettere transe av forvirring og avsky, sånn at hun får tid til å ta bussen hjem og sende ham inn på kottet med pog-samlingen.

1. «Eg ELSKE feite folk som tatovere dollartegn på valkene sine!»

Så fantastisk spesifikt. For å ha sjans på denne dama, må du først og fremst være feit. Feit nok til å ha valker. Så må du være villig til å tatovere deg. Du kan kanskje ha andre tatoveringer, det sies det ingenting om, men det er nok best å være tatoveringstom på forhånd. Så må du få deg noen tatoveringer av dollartegn på valkene dine. Det er uklart om hun elsker alle feite folk som tatoverer et dollartegn på en valke, eller om hun elsker en feit person som tatoverer dollartegn på alle valkene sine. Tror det lureste for deg er å tatovere et dollartegn på hver valke. Nå kan det selvfølgelig være at hun er så spesifikk at hun kun elsker denne feite personen MENS han (eller hun) tatoverer dollartegnene på alle valkene sine, og at hun ikke kan fordra han etter at han er ferdig. Hun vil alltid være på jakt etter feite folk som akkurat nå tatoverer dollartegn på valkene sine, sammen med «Jeg elsker damer som spiser biff med løk og pasta rundt klokken 14.00 på søndager»-mannen og «elsker menn over to meter med halvlangt hår og briller, som skriver blogginnlegg om merkelige ting de har hørt på bussen, tidlig en lørdag ettermiddag i november»-dama (regner med hun er skikkelig koslig og morsom).

Takk for at du holdt ut helt ned! Legg gjerne igjen en kommentar. Det hadde jeg satt pris på.

Advertisements
 
16 kommentarar

Posta av den november 15, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

 
3 kommentarar

Posta av den november 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 17

Da har det vært noen dagers pause, men nå er lista på gang igjen, og vi klatrer videre. I dag er det altså plass nummer 17 som blir presentert, og jeg skal ikke holde dere på noen pinebenk:

The Ususal Suspects (1995)

http://www.imdb.com/title/tt0114814/

Regi: Bryan Singer

Manus: Christopher McQuarrie

Med: Stephen Baldwin, Gabriel Byrne, Benicio Del Toro, Kevin Pollak, Kevin Spacey og Chazz Palminteri.

Spilletid: 106 min

Dette var filmen som satte i gang karrieren til regissøren, Bryan Singer. Han ble tatt inn i varmen, og følgte opp med X-Men, X2, og Superman Returns. Selvfølgelig ikke noe som nådde opp mot The Ususal Suspects, men ganske bra actionfilmer basert på tegneserier. Blant skuespillerne er de mest nevnbare kanskje Gabriel Byrne (Miller’s Crossing), Benicio Del Toro (Sin City) og selvfølgelig Kevin Spacey (Se7en, American Beauty).

Handlingen i The Usual Suspects spenner om et avhør av Roger «Verbal» Kint (Spacey), etter at en båt eksploderer ved havnen i San Pedro. Politiet finner 27 døde menn og 91 millioner dollar i narkotikapenger. I tillegg til en vettskremt og alvorlig brannskadet ungarer, er Kint den eneste overlevende. Derfor tvinges han til å forklare alt i detalj. Alt begynte seks uker tidligere, når 5 tilfeldige mistenkte blir tatt inn for en bilkapring i New York. Etter hvert finner vi ut at en kriminell mesterhjerne, Keyser Söze, står bak hele operasjonen. Men hvem er egentlig denne Keyser Söze?

Helt fra begynnelsen av har denne filmen meg hekta. Keyser Söze blir introdusert, men selvfølgelig uten at vi får se ansiktet hans. Det blir det store mysteriet gjennom hele filmen. Kevin Spacey spiller rollen som Verbal veldig bra, og bygger opp denne Keyser-karakteren med utrolige historier om bakgrunnen hans, og hva han og de 4 andre «vanlige mistenkte» har gjort frem mot det som skjedde på denne båten. Spacey er rosinen i pølsa, men det betyr ikke at han er den eneste som spiller bra her, for dette er genialt skuespill over hele linja. Spesielt underholdende er Benicio Del Toro’s karakter.

Det fungerer egentlig veldig bra å se filmen i retrospektiv gjennom øynene til Verbal. En skulle kanskje tro at det ville ta bort litt av spenningen i «flashbackene», men det stemmer heldigvis ikke. Interessen holdes oppe, mens gruppen av kriminelle kommer høyere og høyere opp i rang, om en kan si det på den måten.

Filmen ser veldig bra ut visuelt, har en fin og mørk tone. I tillegg er det bra kameraarbeid og fantasifulle løsninger på den tekniske siden også. Manuset er definitivt et av de bedre, og det er synd at det ikke har kommet mer av det samme fra manusforfatteren.

Men det aller beste med filmen er utvilsomt slutten. Det er nok også slutten som har gjort dette til en av de mest populære filmene noensinne. Det er sjelden en får en film som bygger opp til en slutt som passer helt perfekt til filmen samtidig som den snur opp ned på det meste. En slutt som får deg til å føle deg lur, selv om du faktisk har blitt lurt. Det har The Usual Suspects.

På IMDb har filmen en rating på 8.7/10 med 209 350 stemmer. Det er veldig høyt, og plasserer den på 21. plass på listen over de beste filmene noensinne. I tillegg vant den 2 Oscar, Beste mannlige bi-rolle (Spacey) og Beste manus skrevet direkte for film. Det er ingen tvil, denne filmen må du faktisk se. Sjekk ut traileren nedenfor, og kom deg i gang.

«The greatest trick the devil ever pulled was convincing the world he didn’t exist.»

For et sitat. Har du sett filmen? Legg gjerne igjen en kommentar med din mening.

 
3 kommentarar

Posta av den september 21, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 18

Ja, da er det allerede på tide med neste film, og hold dere fast: Nok en komedie. Så spenn setebeltet, for her blir det humpetitten, humpetatten humpetuttenteia. Mhm. Plass nummer 18 på listen over favorittfilmene mine er ingen ringere enn:

Life of Brian (1979)

http://www.imdb.com/title/tt0079470/

Regi: Terry Jones

Manus: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Med: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Spilletid: 94 min

Ja, så er kanskje listen litt overbefolket av Monty Python i disse siste to innleggene, men det er vel verdt det. Life of Brian var den tredje spillefilmen de produserte, etter forrige innleggs And Now for Something Completely Different og Monty Python and the Holy Grail. Regijobben har nå falt over fra en outsider til Python-medlem Terry Jones, som også regisserte senere (og siste) Python-film The Meaning of Life (sammen med Terry Gilliam), og den litt mindre suksessfulle, men likevel fornøyelige, Erik the Viking.

Life of Brian omhandler, logisk nok, Brian. Brian blir født på julaften i det vi kjenner som år 0. Han blir født i en stall. I Betlehem. Det bør vel ringe en bjelle, men tilfeldigvis er dette stallen som ligger rett på siden av den Jesus blir født i. De tre vise menn går feil, og presenterer gaver til Brian, før de finner ut hvor den egentlige frelseren de leter etter er, tar alt tilbake og går dit. Brian vokser opp, og på et eller annet mystisk vis en får en gruppe ideen om at han er frelseren jødene har ventet på. Til tross for heftige protester klarer Brian ikke å overbevise dem om at det ikke er tilfelle. Senere melder også Brian seg inn i en separatistgruppe som driver en veldig lite effektiv motstandskamp mot romerne, for å prøve å kjempe for frihet for folket sitt.

Filmen er fylt av satire over det meste, med mange referanser til mer moderne tid, men det morsomste for meg er alle de vidunderlige karaktere Python-gjengen kommer med, og den sketsjeaktige måten å fortelle historien på. Barnslig humor, som den romerske generalen ved navn Biggus Dickus, blir vendt på til du ikke kan annet enn å le deg fillete innen du får vite hva konen hans heter.

Egentlig er det ganske imponerende kulisser og locations til tider også, noe som kanskje ikke er en direkte nødvendighet i komedier, men det er absolutt en fin ting å ha. Det er også bare å sette pris på det plutselige avbruddet vi får med Terry Gilliams animasjon. Det er jo et vant grep for den vante Python-seer, men i Life of Brian er det et usedvanlig fantastisk og tilfeldig utbrudd vi får, og også en av yndlingsscenene mine i filmen, spesielt reaksjonen fra en av smårollene. Også fantastisk med alle de forskjellige separatistgruppene for jøder mot romerne; The Judean People’s Front, The Peoples» Front of Judea, the Judean Popular People’s Front and the Popular Front of Judea (He’s over there).

Life of Brian ble faktisk forbudt i et år i Norge, pga anklager om blasfemi. I tillegg var det mange områder i England og flere stater i USA som var veldig imot filmen, for ikke å snakke om Irland, der den forble forbud i åtte år. I Sverige ble filmen markedsført med: «Filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge!». Kontroversen har vel om noe bare gitt gratis reklame til filmen, selv om Python-medlemmene ikke mener den er blasfemisk. Kritisk til kirken og ulike religiøse grupper, ja, og Jesus dukker opp et par ganger, men begge gangene er det ingen vitser direkte rettet mot han. En scene har fått spesielt hard medfart, nemlig scenen som omhandler en rekke menn festet på kors, men som mange har bemerket, var dette en ganske vanlig henrettelsesmetode på denne tiden, og derfor ikke en parodi av den bibelske hendelsen vi kjenner så godt.

Det er vanskelig å beskrive hvor morsom en film er, så jeg fant fram noen flotte sitater:

«All right, but apart from the sanitation, medicine, education, wine, public order, irrigation, roads, the fresh water system and public health, what have the Romans ever done for us?»

og

Brian: «Please, please, please listen! I’ve got one or two things to say.»
The Crowd: «Tell us! Tell us both of them!»
Brian: «Look, you’ve got it all wrong! You don’t NEED to follow ME, You don’t NEED to follow ANYBODY! You’ve got to think for your selves! You’re ALL individuals!»
The Crowd: «Yes! We’re all individuals!»
Brian: «You’re all different!»
The Crowd: «Yes, we are all different!»
Man in crowd: «I’m not…»

Life of Brian er rett og slett en av de mest populære komediene noensinne, og har du ikke sett den, så er det faktisk en du burde se, om ikke annet for å kunne være med i samtalen om noen har det koselig og nevner det de likte best i den. På IMDb har den en rating på 8.2/10 etter 71 534 stemmer, noe som plasserer den på 144. plass på listen over de beste filmene noensinne. Ta og sjekk ut traileren, selv om den er typisk for litt eldre trailere (dårlig), og få sett denne klassikeren.

Har du sett filmen? Legg igjen en kommentar med dine meninger. Alltid gøy å høre hva andre syns!

 
3 kommentarar

Posta av den september 16, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Gullkorn fra Bjørnemunn

På tide å vekke denne bloggen til live igjen, og det gjøres med stil! Som noen kanskje vet, hadde jeg praksis på et filmsett i mai, til filmen Jernanger. Hovedrollen spilles av Bjørn Sundquist, og jeg var i en del nærkontakt med han. En stor opplevelse, såklart, da han er en av Norges beste skuespillere. Gjennom innspillingen sa Bjørn en del ting til meg, og det var alltid med like stor ærefrykt jeg lagret utsagnene bakerst i hodet med tanke på dette blogginnlegget. Her kommer nemlig et fantastisk utdrag av Bjørns umåtelige veltalenhet på settet. Unnskylder på forhånd om dialekten har blitt litt ødelagt på veien fra Bjørns munn til nedskrevet form.

«Æ får vel introdusere mæ, viss dokke ska vær her heile tia. Ja, det e Bjørn.»

Akkurat som om ikke vi visste det. Jeg sa sannsynligvis at jeg het Rubnmie, mens jeg sprakk kledelig i stemmen.

«Det va Rune du het, va det ikke det? Akkurat.»

Neste dag viser det seg at jeg kanskje sa Rune likevel, og at Bjørn husker navnet, selv på uviktige produksjonsassistenter på settet.

«Der e du Rune, endelig.»

Bjørn husker fremdeles navnet mitt. Han er i tillegg glad for å se meg. Hvorfor? Det kan være fordi jeg gav han verdifull inspirasjon i en veldig dramatisk, vanskelig og viktig scene. Det kan også være fordi jeg skulle kjøre han hjem for dagen.

«Hjertelig takk.»

Husker ikke helt va dette gjaldt, men hjertelig takk er ganske mye bedre enn for eksempel «tusen takk». Hah! Spis den alle som kun har fått tusen takk av Bjørn Sundquist!

«Det e du som ska kjøre mæ? Du kom som på stikkord.»

Nok en gang gjør jeg nettopp det Bjørn vil. Det faktum at stikkordet faktisk var blitt gitt, og jeg var sendt der, ser jeg bort i fra. Jeg imponerte Bjørn i denne sammenhengen.

«Her! Her e det! He hehe he he!»

Bjørn viser hvor jeg skal stoppe, og ler godt over å at jeg har ført han fram trygt og godt. Latterreplikken er korrekt sitert. He hehe he he.

«Viss du kunne vært litt mer spandabel med skinka»

Bjørn er ikke fornøyd med mengden pålegg på brødskiva jeg har med til han. Det var en skinkeskive på. Det jeg må fortelle, med oppriktig tristhet og desperasjon i stemmen, er at det faktisk ikke var mer skinkepålegg igjen. Alt ordner seg likevel når Bjørn får et kokt egg, majones og salt.

«Ja, æ va journalist. Gjorde så mye ut av mæ som æ klarte.»

Bjørns kommentar til sketsjen han var med i i «Uti vår hage 2», som handlet om at norsk film ikke klarer å få journalister til å se troverdige ut, selv ikke med kjente skuespillere i rollene.

«En bergenser utenfor Bergen e ofte litt for stolt av Bergen, og ska alltid dra fram kor mye bedre det e der. Litt som en nordlending, men uten sjarm.»

Vittig-Bjørn er særdeles vittig.

«Æ va våken ei heil uke en gang, eller, 6 daga.»

Hvis ikke dette var ei skikkelig skrøne fortalt helt seriøst ved hjelp av Bjørns skuespillertalent, så er det seriøst imponerende. Jeg var vantro.

Håper dette har hjulpet nettopp deg med ditt pågående studie av psyken til Bjørn Sundquist. Og hvis du trenger mer hjelp, så har jeg faktisk mobiltelefonnummeret hans. No shit, homie.

 
6 kommentarar

Posta av den juli 27, 2008 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , ,

Kunstfilm, tabber og mer!

Ja, da var det på tide med en ny bloggpost folkens, og jeg har noen godbiter klar også dene gangen. Vi begynner ballet med en ny YouTube-video, lagt ut for veldig kort tid siden. Det er den kunstneriske filmen «Ostendo Super Gelu Propinquus», laget av undertegnede og Lars Østhus. Den handler om en mann og hans kjøleskap:

I forrige innlegg la jeg ut eksamensfilmen min, Leveransen. Ute på YouTube finnes også en fin samling med tabbeklipp fra innspillingen av den filmen. Såklart deles dette med de kjære leserne mine:

Så er det jo absolutt verdt å få med seg at bandet jeg er medlem i, The GCDs, har lagt ut en ny sang på nettsiden. Det er bare å ta en tur inn og sjekke: The GCDs. Den nye sangen er jo da «Cry me a river», en Justin Timberlake-sang vi har covret. Så kan jeg faktisk avsløre her, jeg tror dette blir første plass å lese det, at neste sang for The GCDs blir «Comfortably Numb», av Pink Floyd. Det er planen slik det ser ut nå.

Så er det en liten ting til slutt jeg gjerne vil snakke litt om. Jeg kjøpte nemlig filmen G.I. Jane her en dag. Og jeg vil gjerne ta meg litt tid til å kritisere coveret på den. Framsiden først. «Failure is not an option», står det over tittelen. Det har jeg egentlig ikke noe problem med, foruten at det blir lite spenning i filmen om det ikke er mulig å feile. «Men Rune, de mener bare at om hun feiler, så går alt veldig galt…» Hysj på deg, er det min blogg eller din? Bruk dine logiske argumenter på din egen blogg.

Men for å gå videre: Øverst på framsiden av coveret står navnene til de to stjernene, og hvor de har spilt før. Vanlig trekk. G.I. Jane er fra 1997. «Viggo Mortensen (The Lord of the Rings)» og «Demi Moore (Charlie’s Angels: Full Throttle)». Ringenes Herre kom ut 2001-2003, og Charlie’s Angels 2 kom ut i 2003. Sånn som dette irriterer meg alltid, sikkert uten grunn, men irritasjon like fullt. Jeg kan forstå at de jukser på tidslinjen for å få med at Viggo har spilt i Ringenes Herre, men at Demi var med i Charlie’s Angels 2??? Opp imot 30 000 mennesker er enige om at den fortjener 4,7/10.

Vi flytter oss til baksiden av coveret. Der har vi den plagsomme dansk/norsk/svensk/finsk-typen. Det står for øvrig aldri det samme på alle fire språk. Jeg kan lite finsk, men jeg har forstått at Norge og Danmark har en oppfatning av innholdet, mens Sverige og Finland har en helt annen. Jeg vil nå sitere den norske beskrivelsen av G.I. Jane:

«Demi Moore er bare så rå og Viggo Mortensen bare så ond. Filmen om den første kvinnelige soldat som får sjansen til å gjennomføre den umenneskelig harde treningen i Navy SEALS. Hvis du bare skal se én actionfilm i ditt liv, så må det være denne!»

Her smører de tykt på. Dette er altså den beste actionfilmen noensinne! Den aller aller beste. De kunne lett byttet ut «ditt liv» med «år», me neida. Denne har de tro på. Jeg skulle likt å møtt på den personen som helt ærlig syns dette er den beste actionfilmen noensinne. I tillegg syns jeg ikke folk skal gå rundt og si hvilken film som er den beste i sin sjanger uten å ha sett alt sjangeren har å by på. Ordet «noensinne» fører også med seg en viss antydning til det som skal komme, spør du meg. Kjente feil innen dette området: «1492: Skal du drive med slaver i én verdensdel i livet, så må det bli Europa! Columbus fant hva, sa du?», «1912: Skal du krysse atlanteren én gang i livet, må det være med Titanic» og «1963: Er det én by du skal kjøre gjennom i kabriolet i livet, må det bli Dallas.»

Jeg er også interessert i situasjonen der du kun får se én actionfilm i livet ditt. For meg er det allerede kjørt. Men det må se ut noe sånn som:

«Finally I have caught you, Mr. Bond. Are you familiar with the invention of moving pictureshows?»

«Why, no, I’ve never seen a so-called movie in my life, even less so an actionmovie.»

«Ah, then I shall let you pick ONE actionmovie to watch, before I cast you into my lavapit with sharks in it and stuff. Pointy sticks. You know.»

«Yes, I do know. One movie, you say. Well golly me, I read somewhere what to pick. I’ll pick G.I. Jane, of course. Demi Moore is so hard/raw/awesome in it, and Viggo Mortensen is sooo evil.»

«You have chosen wisely, Mr. Bond. Watch the story of the first female soldier training to be a Navy SEAL, while I set my plan into motion. Mr. Bond? How did you get behind me?? No, not the lavapit! Argh, it’s burning! Ow, the sharks are biting my burning body! Ahhh, I got my foot stuck on a pointy stick!»

«Quite a burnout. That could drive a man shark raving mad. My remarks are truly like pointy sticks

Jeg beklager den lange replikkvekslingen fra den ikke ennå produserte Bond-filmen «Never Die Tomorrow», men den viste så godt hva jeg mente med at det var en usannsynlig situasjon.

Da sier jeg adjø for nå, men forvent flere oppdateringer med nye YouTube-videoer om ikke altfor lenge.

 
5 kommentarar

Posta av den januar 29, 2008 in Film, Kritikk, skryt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,