RSS

Stikkordarkiv: gone

Julekalender 2014: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

8. Gone Girl

Regi: David Fincher

Manus: Gillian Flynn, basert på sin egen roman.

Med: Ben Affleck, Rosamund Pike, Neil Patrick Harris, Tyler Perry, Carrie Coon og Kim Dickens.

Land: USA

Spilletid: 149 min

Premiere: 03.10.14

David Fincher er på sitt beste en av de aller beste regissørene noensinne. Det er ikke dermed sant at han alltid er på det toppnivået, men filmene hans er alltid noe man kan snakke om, og han er Hollywoods «go to-guy» for beksvarte, smarte krim-thrillere. Etter å ha startet karrieren som musikkvideo-regissør, fikk han en sjanse på den tredje filmen i Alien-franchiset. Dessverre ble hans kreative visjon overkjørt av «maskineriet», og filmen skuffet etter de to sterke foreløperne. Men bare tre år senere lagde Fincher sin beste film, og min favorittkrim, Seven. Den dystre seriemorderhistorien åpnet dørene for Fincher, og etter fiffige The Game kom hans neste innertier; den fortjent bejublede Fight Club.

Mens Fight Club har vokst seg til å bli en enorm kultklassiker, så ble hans neste, Panic Room, mer av et hvileskjær, før han var tilbake på sin vanlige krimhøyde i sannhetsbaserte Zodiac. Etter den har det ikke vært samme kvalitet etter min mening, selv om The Curious Case of Benjamin Button, The Social Network og amerikaniseringen av The Girl with the Dragon Tattoo alle har et ganske høyt bunn-nivå, og alle skaper mye blest når de blir lansert. Likevel er det mest spennende med Gone Girl at det virker som et steg tilbake til de store øyeblikkene for Fincher.

Nick og Amy Dunne (Affleck og Pike) har et tilsynelatende perfekt ekteskap. Men i det Nick melder Amy savnet på deres fem-års bryllupsdag, så begynner ting å skurre. Økende press fra politiet og en mediastorm uten like gjør at idyllen begynner å slå sprekker. Nick virker mer og mer mistenksom, og det alle lurer på, er om han rett og slett har drept konen sin.

Hva mener du med "Ikke det beste valget for Batman"?!?

Hva mener du med «Ikke det beste valget for Batman»?!?

Det er vanskelig å skrive noe særlig om historien uten å avsløre interessante detaljer som helt sikkert vil ødelegge for deg som ennå ikke har sett filmen, derfor skal jeg være så kryptisk jeg klarer. Filmen er mesterlig oppbygd. Den gir oss hint og opplysninger, små dråper av mysteriet, bare for å holde tilbake store sjokkerende øyeblikk. Fincher lykkes i å holde oss publikummere i villrede om hva Nick faktisk har gjort eller ikke ganske lenge. I begynnelsen kommer det en del flashback som på meg virket ganske stivt spilt, men det blir til en viss grad forklart senere i filmen, og det meste kan tilgis når du leverer en såpass god avslutning som Gone Girl. Jeg fikk vondt i magen allerede et kvarter før slutt, og det aller siste bildet gav meg bokstavelig talt frysninger på ryggen. Det er en deilig/ekkel måte å avslutte en filmopplevelse på.

Affleck har sakte men sikkert jobbet seg opp min respekt igjen, etter en rekke forsøk på å spille helterollen i dårlige superheltfilmer, krigsfilmer og romantiske komedier. Men så viste han seg som en veldig habil regissør, lagde tre gode filmer, spilte et par gode roller i dem, og her er vi altså til der jeg vil ha Affleck. I en sårbar hovedperson, som gjerne kan framstå usympatisk mye av tiden, men egentlig virker god på bunn. Det er ikke dermed sagt at jeg friskmelder Affleck som Batman neste år, men i denne typen rolle liker jeg ham veldig godt!

Rosamund Pike leverer også formidabelt i den andre hovedrollen. Hun har kanskje mindre tid på lerretet enn Affleck, men rollen hennes er jo vel så viktig, og minst like vanskelig å spille, med mange nyanser lagt inn. Samtidig som vi har flinke folk i birollene. Mange av dem ikke de store stjernene, men Fincher er flink på å velge folk han vet kan gjøre det som han vil, så slipper han samtidig for mye stjernenykker. Et potensielt problem på forhånd var om Neil Patrick Harris ville kunne spille noe i en film uten at jeg tenkte Barney Stinson fra How I Met Your Mother. Stort sett går det heldigvis fint. Jeg klarte ikke å legge det helt vekk, men når scenene drar seg til, så glemmes også hans tidligere roller.

Fotografiet er som vanlig i en Fincher-film elegant (han har jobbet med fotograf Jeff Cronenweth siden Fight Club). Ikke direkte flashy, ganske dystre og mørke lyssettinger (vi kjenner oss igjen i Fincher generelt, og Zodiac/Seven spesielt). På musikksiden samarbeider han igjen med Trent Reznor, og soundtracket er stemningsskapende som bare det, det.

Jeg må konkludere med at Fincher er tilbake i storform, og har laget sin tredje beste film, kun slått av Seven og Fight Club. Gone Girl er nominert til 4 Golden Globes neste år, og kommer nok til å dukke opp i noen Oscar-kategorier også, vil jeg tro.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.4/10 (157 139 stemmer, plassert som den 93. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: Står ikke karakter.

VG: Terningkast 5

Dagbladet: –

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8), Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Både Audun Quattro, Dabju, Oda to Joy og Dr. Ottar Karsten Hostesaft hadde Gone Girl i sin topp fire, og tre nye deltakere mister sin drøm om å ha tippet fire av fire riktige. Trist, men sant. Det er nå kun Maria-Manah og fjorårets vinner Toejam som har den muligheten ved like, og de har KUN The Wolf of Wall Street som felles film, begge med den på første plass. Blir det en av de to, eller vil en av de andre slå tilbake?

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 17, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Noen tanker om gode og dårlige filmtrailere.

I mitt virke som filmnerd blir det en del kinobesøk. Før hver film vises det som regel et par trailere, og når du har såpass høy frekvens på kinobesøkene som meg, så ser du gjerne de samme trailerne om igjen en del ganger. Det jeg umiddelbart legger merke til, er den sprikende kvaliteten på underholdningsverdien i traileren. Noen kan jeg se utallige ganger og få frysninger på ryggen likevel, mens andre er kjedelige omtrent 30 sekunder ut i første møte. Og da jeg her en dag ble servert min vanlige to-retters trailer-meny og innså at den var delt opp i høstens klart dårligste trailer, etterfulgt av en av de aller beste, begynte jeg å fundere på hva som var hemmeligheten.

La oss først ta den dårlige. Jeg vet det kan virke avskrekkende at jeg har utropt den som høstens store taper allerede, men prøv å gå inn med et åpent sinn. Jeg gir deg: Love, Rosie.

Hvorfor fungerer ikke dette? Er det fordi det er en klisjefylt film vi har sett mange mange (mange) ganger før (la gå, det er jo ganske lenge siden AUGUST…)? Ja, litt, men ikke egentlig. Det er heller ikke fordi det virker som en umorsom komedie. Eller fordi alt ser ut som om det er blitt gjort etter en oppskrift, helt ned til de fotogene pappfigurene de har stilt opp til hovedrollene sine. Det er fordi at etter å ha sett disse to minuttene, er det ikke lenger nødvendig for meg å se filmen, jeg vet uansett hva som skjer.

La oss gå gjennom det vi har lært:

Rosie og Alex er bestevenner, men Alex er forelsket i henne. Han er utrolig dårlig til å skjule det, men Rosies karakter er enten blind eller ondskapsfull. Hvilken av de to går ikke traileren inn på, så det er nok noe som utdypes i filmen.

"Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt."

«Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt.»

Så kommer den morsomme delen, der det pinlige kondom-uhellet foregår! Heldigvis blir det ikke for pinlig eller morsomt, siden avsløringen foregår i en telefonsamtale. Uansett, umiddelbart går vi videre til viktige nyheter. Alex har fått plass på Harvard i Boston! Rosie skal vel bli med? Å nei, nyheten hennes var at hun var gravid!

Alex reiser til USA. Rosie får et barn. De savner hverandre. Alex får en kjæreste, noe vi får vite ved at kjæresten annonserer ekteskapet de skal inngå. Rosie innser hvor dum hun har vært. Men det er ikke slutt! Rosie avholder sin monolog, der hun endelig forteller Alex at hun egentlig elsker ham.

Hva er igjen av denne filmen? Kun Alex sitt endelige valg. Filmen i seg selv kan jo vokse til å i beste fall bli en helt grei romantisk dramedie, men traileren er noe av det mest lettvinte jeg har sett.

Så videre til det som møtte meg rett etterpå, og som selvsagt ble enda bedre sett i sammenheng med min nylige forferdelige opplevelse. David Finchers nyeste krim-thriller: Gone Girl.

Jeg liker virkelig godt hvordan de forskjellige virkemidlene brukes til å endre vår oppfatning av historien i løpet av denne ganske effektive traileren. Fra en start der vi skal lete etter en savnet dame, før mer og mer ukoselige glimt fra eksteskapet bygger opp til et glimt fra en krangel, og etter det får vi intense øyeblikk fra politiets, medias og folkets mistanke til damens ektemann, spilt av Ben Affleck. Og i det det sjokkerende avsltuningsbildet av kvinnens druknede lik fader over i tittelen, og vi hører Afflecks insistering på at han er uskyldig, så er det ikke en avsløring, men en påminnelse om hva som er det interessante spørsmålet i denne filmen. Gjorde han det? Og i forhold til dette spørsmålet er denne traileren i en perfekt balansegang. Hvor skal man klippe vekk fra den krangelen der mannen tilsynelatende skal til å utøve vold mot kona si? Det er snakk om noen få frames fra eller til, så har publikum «bestemt» seg for at han er skyldig, noe de selvsagt vil unngå. Musikken er også et bra valg. En klassisk kjærlighetsballade, men legg merke til hvordan den utover i traileren får flere innslag av forvridde toner og ubehagelige effekter.

Så klart er disse to trailerne for filmer i veldig forskjellige sjangre, men det interessante er at begge filmene er basert på bøker. Derfor er det en god del mennesker som vet hvordan hver historie slutter. Men er det grunn nok til å avsløre det i reklamen når det skal lages film? Jeg syns ikke det. Poenget er i hvert fall at en av disse filmene får jeg veldig lyst til å se, og det har ingenting med sjanger å gjøre, det handler om hvor dyktige de som har laget reklamen er.

Til slutt, et par andre trailer-godbiter fra den siste tiden:

 
Kommenter innlegget

Posta av den oktober 2, 2014 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 12. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: Cloverfield, The Dark Knight, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, Hot Rod, Quantum of Solace (17), (tom plass)

KAN DU BEDRE? SISTE FRIST FOR INNLEVERING AV TIPS ER 15. DESEMBER.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

13. Gone Baby Gone

Regi: Ben Affleck

Manus: Ben Affleck og Aaron Stockard, basert på en roman av Dennis Lehane.

Med: Casey Affleck, Michelle Monaghan, Morgan Freeman, Ed Harris, John Ashton og Amy Ryan.

Land: USA

Spilletid: 114 min

Ben Affleck er vel hovedsaklig kjent som skuespiller, og har egentlig ikke et så godt rykte på seg. Han er mer kjent for å spille i veldig variable filmer, og de er ofte variable på grunn av hans dårlige skuespill. Men eg tror det har mye med casting å gjøre, siden han kan fungere veldig godt, om han bare får de rette rollene. Med Gone Baby Gone gjør han sin langfilm-regidebut, den eneste regien han har gjort med unntak av kortfilmen I Killed My Lesbian Wife, Hung Her on a Meat Hook, and Now I Have a Three-Picture Deal at Disney (seriøst, den heter det). Med seg har han fått et ganske så stort stjernelag, ledet an av broren Casey Affleck.

En fire år gammel jente forsvinner fra huset sitt i et av de tøffeste nabolagene i Boston. Politiet sliter, og tanten til den lille jenta ber privatdetektivene Patrick Kenzie (Affleck) og Angie Gennaro (Monaghan) prøve å finne henne. De vil først ikke ha saken, men lar seg overtale, siden de kjenner nabolaget veldig godt. De må lete seg gjennom gjenger, dophandlere og pedofile for å se om de kan løse saken.

Om du har sett Mystic River, så vil du nok kjenne deg litt igjen her. Denne er basert på en bok av samme forfatter som skrev boken Mystic River var basert på. Han har tydeligvis spesialisert seg på fortellinger om manglende familimedlemmer. Ikke det at det ikke fungerer, det gjør det så absolutt, selv om det nok ikke er like bra som Mystic River. Historien er trist og realistisk, helt til vi nærmer oss slutten, og twisten skal forklare oss hva som har skjedd. Det er det jeg likte minst med filmen. Jeg syntes det ble litt «far fetched», for å bruke engelsk. Men ellers en veldig bra historie, som for øvrig kanskje kom på et litt uheldig tidspunkt, midt inne i Madeleine-saken.

Skuespillet er helt perfekt. Casey Affleck viser at han er en mye bedre skuespiller enn broren sin, mens resten av castet er ren kvalitet. Kanskje med et lite unntak av Amy Ryan, som spiller jentas mor. Hun tipper litt over i overspill noen ganger. Men det er så mye bra skuespill her, at det tilgir jeg glatt.

Det er et godt manus, Ben Affleck har jo vært delaktig i et Oscarvinnende manus før, så dette har han tydeligvis litt peiling på, når han først gjør det. I tillegg har han også gjort en god regijobb ellers, og fotorafen skal ha skryt for fine bilder.

Ellers vet jeg ikke helt hva mer jeg skal skrive, dette var en av de tidligste filmene jeg så, og den har derfor begynt å falme litt, minnemessig. Burde nok se den igjen, for dette er en gjennomført god alvorlig film, av typen som vi alle har godt av å se med jevne mellomrom. Det høres kanskje litt for negativt ut, men dessverre er den jo hakket mindre god en Mystic River, så om du ikke har sett den, vil jeg kanskje anbefale den over denne. Men for all del, Gone Baby Gone er en veldig god film, som sagt. Den ble nominert til en Oscar ved utdelingen tidlig i år, og da var det faktisk Amy Ryan som ble nominert for beste kvinnelige birolle. Så der er jeg kanskje litt uenig med «akademiet».

Dom:

DHF: 8/10

IMDb: 7.9/10 (43 955 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Legg gjerne igjen kommentar!

 
4 kommentarar

Posta av den desember 12, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,