RSS

Stikkordarkiv: alec

Julekalender 2018: 5. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmelaktige julekalender, nå på det tolvte året! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 84 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine elskede lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er 12. desember klokken 23.59.59! Nå til dagens film!

20. Mission: Impossible – Fallout

Regi: Christopher McQuarrie

Manus: Christopher McQuarrie

Med: Tom Cruise, Henry Cavill, Ving Rhames, Simon Pegg, Rebecca Ferguson, Sean Harris, Angela Bassett, Michelle Monaghan og Alec Baldwin.

Land: USA/Kina/Frankrike/Norge

Spilletid: 147 min.

Premiere: 03.08.18

Vi er kommet til den sjette filmen i serien om agent Ethan Hunt hos IMF. Den originale TV-serien gikk over sju sesonger på 60- og 70-tallet, mens filmserien startet opp i 1996. Etter det har vi fått jevnlige bidrag, litt karakterer som kommer og går, men kjernen i filmene har hele tiden vært Tom Cruise. Serien er også kjent for å være en av de få som har klart å holde relativt jevnt høy kvalitet over en så lang rekke filmer. Regissøren av årets innslag, Christopher McQuarrie, regisserte også den forrige filmen i serien. Før det hadde han kun laget to filmer: Først The Way of the Gun i 2000, og så en lang pause før han startet sitt samarbeid med Cruise i 2012s Jack Reacher. Han er derimot også veldig kjent for å ha skrevet manuset til en av mine absolutte favoritt-filmer: The Usual Suspects.

The Syndicate, den skurkete organisasjonen som stod bak det meste i forrige film, har falt fra hverandre etter at Ethan Hunt (Cruise) fanget lederen deres, Solomon Lane (Harris). Restene av dem lever videre som en terroristgruppe, og lager fremdeles problemer. Etter at et forsøk på å kjøpe tre plutoniumskjerner slår feil for Hunt og teamet hans, kommer CIA på banen. Agenten August Walker (Cavill) blir satt til å være med Hunt og teamet hans for å forsikre at de får tak i plutoniumet igjen. Underveis i jakten dukker også MI6-agenten Isla Faust opp igjen (Ferguson), og forvikler det hele ytterligere.

mi fallout

M:I-Fallout ble en snakkis i Norge for langt flere enn de filminteresserte når det ble kjent at de tenkte å bruke Preikestolen til en av actionscenene i filmen. Det ble Tom Cruise-feber i Stavanger, mye debatt rundt helikopterbruk og hvor mye turisme dette kunne føre til, og litt fornærmelse når det ble kjent at Preikestolen i denne filmen ligger i fjellene mellom Pakistan og Afghanistan (uten noen tanke på at det kanskje hadde vært litt rart om agenter jaktet på hverandre i luften over Rogaland…). Det hele endte med Norgespremiere på filmen ute på selve fjellplatået, og en actionsekvens som kan ta pusten fra deg, og som har fått æren av å komme helt mot slutten av filmen.

Mission: Impossible-filmene har etter hvert fått en del kjennemerker. Teknologiske nyvinninger, utrolig realistiske forkledninger som gir hver film muligheten til minst ett øyeblikk der en karakter drar av seg ansiktet og avslører at det var en annen person enn vi trodde og kanskje aller mest spektakulære stunt og actionscener. Det hele får ofte en ekstra spiss av at vi har lært oss at Tom Cruise er en adrenalinjunkie uten like, og gjør de aller fleste stuntene sine selv. I Fallout brakk han ankelen i det han landet etter et hopp mellom to tak, og så er det også nettopp den tagningen der han brekker ankelen som har endt opp i det ferdige produktet. Det er hvert fall helt sikkert at det skaper en ekstra tillit til de spennende øyeblikkene i serien at vi vet hvordan Cruise jobber. Der vi kanskje hadde avfeid en annen film som overdrevet eller anklaget dem for data-effekter, så tror vi mer på Mission: Impossible.

Fallout har en historie full av forskjellige agenter, dobbeltroller og forkledninger. Det kunne blitt innviklet, men de klarer seg godt gjennom brasene. Det er lett nok å følge handlingen, selv om du selvsagt ville vært mye mer fortapt om du ikke har sett resten av serien. Cruise står fjellstøtt i hovedrollen, og selv om man kan si mye rart om privatpersonen, så er han en solid skuespiller. I motsetning til James Bond, som byttes jevnlig ut, så mistenker jeg at Ethan Hunt kommer til å forsvinne når Cruise gir seg.

Trekkplasteret er, som tidligere nevnt, de store sekvensene. Og Fallout øker innsatsen der vi ikke trodde det var mulig. Helikopterjakt i Asia, elleville motorsykkelscener midt i Paris, velkoreografert nevekamp på et overdådig nattklubb-toalett, og mer til. Filmen leverer spenning, drama og humor, og tross en spilletid på nesten 2,5 time så blir det sjelden kjedelig.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,9/10 (175 076 stemmer)

AVClub.com: A-

Rotten Tomatoes: 97% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 5, 2018 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHFs aller beste komiserie-favoritter! (5-1)

Her kommer siste del av den viktigste listen du har lest denne uken. Den inneholder altså de fem komiseriene jeg liker best. God fornøyelse.

5. The Office

Sendt på TV: 2001-2003

Antall episoder: 14

Fast inventar: Ricky Gervais, Martin Freeman, Mackenzie Crook, Lucy Davis, m. fl.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, går ikke for øyeblikket.

Laget av: BBC

Det aller beste som er laget i den falske dokumentarsjangeren, eller mockumentary, som det ofte kalles. Jeg har jo allerede hatt med den amerikanske versjonen av dette programmet i forrige innlegg. Det er som sagt det samme konseptet, men den engelske versjonen er mye mer realistisk. Når programmet kom ut var det faktisk en del forvirring rundt om det faktisk var en ekte dokumentarserie eller ikke.

Ricky Gervais er den perfekte mannen i hovedrollen som sjefen som har altfor stor tro på seg selv og jevnlig tråkker i baret. Han spiller rollen helt troverdig, med akkurat den rette timingen. Forholdet mellom Tim og Dawn (Jim og Pam i den amerikanske versjonen) fungerer faktisk litt mindre bra i denne versjonen, men det er fremdeles et veldig interessant og engasjerende biplot.

Mange legger stor vekt på å sammeligne den engelske og amerikanske versjonen, men selv om jeg syns den engelske er klart bedre, så syns jeg det virker rart å bare like en av dem. Begge er utrolig morsomme serier, på hver sin måte. Men når jeg skal gjøre opp komi-regnskapet, så er rett og slett Ricky Gervais faktoren som tipper skålen i britenes favør.

4. 30 Rock

Sendt på TV: 2006-

Antall episoder: Foreløpig 71

Fast inventar: Tina Fey, Alec Baldwin, Tracy Morgan, Alec McBrayer, Jane Krakowski, m. fl.

I Norge finner du det på: Canal+

Laget av: NBC

Serien går bak kulissene til et fiksjonelt sketsjeprogram i stil med Saturday Night Live. Alt fra direktører til praktikanter er karakterene i dette fantastiske programmet fylt med metahumor, popkulturelle referanser og gjesteopptredener av kjendiser, der en av de beste er av Jerry Seinfeld:

Hele programmet kjennetegnes av veldig raske replikkvekslinger. Det er faktisk ikke uvanlig at en kan gå glipp av en vits mens en ler av den forrige. De bruker ikke latterspor, og trenger derfor heller ikke vente på at latteren fra publikum skal stilne før neste vits skal begynne. Tina Fey står bak serien, og har også skrevet det meste, i tillegg til å spille hovedrollen. Det gjør henne til en av de morsomste kvinnene som fins i komibransjen akkurat nå. I tillegg har de fått med Alec Baldwin til å spille sjefen, og det er et av de mest vellykkede casting-valgene jeg har sett. Bare se på dette:

3. Flight of the Conchords

Sendt på TV: 2007-2009

Antall episoder: 22

Fast inventar: Jemaine Clement, Bret McKenzie og Rhys Darby.

I Norge finner du det på: Tidligere NRK, sendes ikke for øyeblikket.

Laget av: HBO

En serie om to karer fra New Zealand som prøver å slå gjennom med folk-musikken sin i New York. Med på laget har de manageren Murray, som jobber på det New Zealandske konsulatet. Stilen er en veldig fin blanding av tørr sitcom og musikkvideoer for sangene deres. Humoren spiller mye på at de har en veldig naiv innstilling til det meste, og må ha opplæring i forskjellige grunnleggende ting. Men de virkelig merkelige karakterene får vi fra alle de forskjellige birollene. For eksempel deres ene fan, Mel, eller Jim, som føler at det viktigste for et vennskap er å fortsette å stille nye spørsmål hele tiden:

Men det beste med serien er definitivt musikkvideoene. Det er jo også musikken til bandet som har gjort denne serien mulig, og vi får vanligvis et par sanger i hver episode. Det er vanskelig å beskrive hvor geniale låtskrivere Flight of the Conchords egentlig er, men at det er den beste komedie-musikken er det liten tvil om. Det er utrolig vanskelig å velge ut hvilke klipp jeg skulle ha med her, for alle sangene er generelt utrolig bra, og det veksler veldig hva jeg syns er morsomst. Jeg endte denne gangen opp med parodien deres på karaoke:

2. Arrested Development

Sendt på TV: 2003-2006

Antall episoder: 53

Fast inventar: Jason Bateman, Michael Cera, Portia de Rossi, Will Arnett, Alia Shawkat, David Cross, Jeffrey Tambor, m.fl.

I Norge finner du det på: Tidligere TV3, sendes ikke for øyeblikket.

Laget av: Fox

Faren i en rik familie blir fengslet, og en av sønnene prøver å holde firmaet hans i gang. Problemet er at hele resten av familien er griske, egoistiske personer med mer eller mindre alvorlige psykiske problemer. Fox kansellerte denne serien tre ganger på grunn av lave seertall, men fanbasen har etterhvert vokst seg stor, og skaperne har nå annonsert at serien vil avsluttes med en spillefilm i 2011. Hvorfor en så bra serie ikke klarte å holde seg på lufta kan du hørre skuespilleren David Cross» mening om her:

Problemet var nok at vitsene spilte mye på ting som hadde skjedd tidligere i serien, så om du kom inn midt i en sesong, så var det nok rett og slett vanskelig å forstå alle poengene. Men viss du ser hele serien fra start til slutt, så er det vanskelig å finne en serie som bygger seg så bra opp. Det er morsomt til å begynne med, og blir bare morsommere for hver episode. Også kan du få fine samlinger på youtube av alle gangene de gjorde lignende replikker:

Arrested Development var der Michael Cera kom i gang med karrieren sin, og det er her han spiller den originale nervøse karakteren han har gjentatt i en del filmer etter hvert (Superbad, Juno, Nick and Norah’s Infinite Playlist, Year One). Jason Bateman har hovedrollen, og serien ser også ut til å ha satt skikkelig gang i karrieren hans igjen. Will Arnett er en annen som dukker opp i mange komedier for tiden, og i tillegg har de fått fatt i stjerneregissøren Ron Howard (har vunnet to Oscar) til å være fortelleren. Så det er definitivt en god gjeng med flinke skuespillere på dette showet, noe som gjør alle de absurde karakterene lettere å svelge.

En annen løpende vits i programmet, er at de forskjellige medlemmene av familien har sin helt egen oppfatning av hvordan kyllinger beveger seg. Hver gang hovedpersonen Michael blir beskyldt for å være en pingle, er noen på plass for å danse sin egen syke kyllingdans:

1. Spaced

http://www.youtube.com/watch?v=W2tLKjeOstg

(Spaced-videoer kan ikke legges inn i bloggen, så du må nok dessverre se den på Youtube. Anbefales!)

Sendt på TV: 1999-2001

Antall episoder: 14

Fast inventar: Simon Pegg, Jessica Hynes, Nick Frost, Julia Deakin og Mark Heap.

I Norge finner du det på: Ingen kanaler for øyeblikket.

Laget av: Channel 4

Kanskje en serie få kjenner til, og det er veldig synd. Det er det første samarbeidet mellom Simon Pegg og regissør Edgar Wright. Dette er serien som var god nok til at de kunne gå videre og lage to av de beste komediene noensinne, og reddet verden fra bølgen med «… Movie» som sakte tok fra oss gleden vi hadde i livet. Jeg snakker selvfølgelig om Shaun of the Dead og Hot Fuzz.

http://www.youtube.com/watch?v=bUQfHRfX2o8

http://www.youtube.com/watch?v=UeqZpbuZlqI

Spaced er fylt med smarte parodier på både filmer, tv-serier og spill. Den handler om Tim og Daisy, to venner som later som om de er et par for å få leie en leilighet. I tillegg pøser de på med artige venner. Tims militærbesatte kamerat Mike, som engang stjal en tanks og prøvde å invadere Paris, den underlige og ensomme damen de leier hos, den litt dumme venninnen til Daisy og sist men ikke minst Brian, kunstneren som bor i kjellerleiligheten. Her forklarer han hva slags kunst han lager:

http://www.youtube.com/watch?v=cr1tMDN1vQA

Men ikke nok med at dette er utrolig morsomt, jeg elsker også den visuelle stilen på serien. Kjapp klipping, masse kule kameraføringer, svisjing, svosjing og alt som følger med det! De viderefører jo denne stilen til filmene sine, og det gjør alt enda mer underholdende. Spaced er rett og slett den aller beste komiserien jeg har sett!

http://www.youtube.com/watch?v=lC_xIwAF50U

(Legg merke til at de parodierer The Sixth Sense her. Hvem spiller syklisten? Olivia Williams, som også spilte kona til Bruce Willis i nettopp The Sixth Sense. Fantastisk!)

http://www.youtube.com/watch?v=EZnsOZsA7_4

Håper du har fått nytte av denne listen, og at du kanskje har fått et par tips om hva du bør begynne å se på. Hva er det jeg har glemt? Er du irritert på at du ikke finner Friends? The Simpsons? Kanskje Full House, din syke freak? Det er ingenting i veien for at du kan tømme ut raseriet ditt over meg i kommentarseksjonen.

 
4 kommentarar

Posta av den februar 1, 2010 in tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 5

Da er vi endelig inne i topp 5 på listen over favorittfilmene mine. Vi kutter småpraten, og går rett på. Dagens film er

Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0080684/

Regi: Irvin Kershner

Manus: George Lucas, Leigh Brackett og Lawrence Kasdan.

Med: Mark Hamill, Harrison Ford, Carrie Fisher, Billy Dee Williams, Anthony Daniels, David Prowse, Peter Mayhew, Kenny Baker, Frank Oz og Alec Guiness.

Spilletid: 124 min

Den andre filmen og femte episoden i den store sagaen om stjernekrigene, og også den beste av dem alle. George Lucas har i denne gitt fra seg regien til Irvin Kershner. Kershner har aldri laget en bedre film enn dette, av andre kan det nevnes Never Say Never Again, en uofisiell Bond-film, og RoboCop 2. Lucas stod bak historien, men gav selve manusskrivingen videre til folk som før og etter jobbet med filmer som Rio Bravo og Raiders of the Lost Ark.

Vi har stort sett det samme castet som i Star Wars (som kapret 15. plassen på denne listen), med unntak av Billy Dee Williams, som senere skulle spille i Episode VI og også dukke opp som Harvey Dent i Batman. Ellers har han kanskje i likhet med de fleste andre skuespillerne i Star Wars-filmene slitt litt med karrieren, og dukket opp i forskjellige gjesteroller og småting.

The Empire Strikes Back begynner på isplaneten Hoth, der opprørerne er under angrep av Imperiet, og må flykte. Luke Skywalker (Hamill) følger et råd han fikk av Obi-Wan Kenobi (Guiness) i et syn, og reiser til Dagobah for å få opplæring i jedi-kunsten av læremesteren Yoda (Oz). Han Solo (Ford) og prinsesse Leia (Fisher) klarer å flykte til Bespin, der Han’s gamle venn Lando Calrissian (Williams) styrer. Men det varer ikke lenge før de blir tatt til fange av Imperiet og Darth Vader (Prowse). Luke klarer å sanse det, og må velge mellom å fullføre treningen og å prøve å redde vennene sine.

Et ganske velkjent lite fun fact er at deler av scenene på isplaneten Hoth er spilt inn i Norge, på Finse. Disse scenene gir oss også en veldig god åpning på filmen, spennende og actionfylt. Vi blir introdusert for nye romskip og transportmidler på begge sider, hvor de aller gøyeste må kunne sies å være «vandrerne» til Imperiet.

Ellers er det veldig underholdende å få sitt første møte med Yoda, som er en velkjent karakter, sannsynligvis for folk som ikke har sett filmene også. Kanskje den mest kjente fra Star Wars-universet om man ser bort i fra Darth Vader, selvsagt. Selv om Yoda i denne filmen virker mye mer tøysete og barnslig enn han skal vise seg å være i de tre første episodene, så syns jeg det virker veldig bra. All ære til de som laget og styrte dokken, den er absolutt noe av det mest sjarmerende i filmene.

Det er faktisk vanskelig å dra fram det som er best med denne filmen uten å avsløre hele handlingen, men med tanke på at jeg er helt sikker på at alle kjenner til twisten i denne, tror jeg ikke det gjør noe å nevne den. Det bygges jo opp til en av de beste lyssaber-duellene mot slutten, mellom Darth Vader og Luke Skywalker. Og det er ved slutten av denne at vi får det som da sikkert er den mest kjente plot-twisten i filmhistorien. Darth Vader er faren til Luke. Hele verdenen hans raser sammen.

Den kjente replikken som alle siterer, «Luke, I am your father.», er jo faktisk en av de mest feilsiterte replikker også. Den egentlige replikken er jo «No, I am your father.». Men det har vel blitt sånn, sånn at alle tøysekoppene rundt omkring skal slippe å forklare den smarte referansen de nettopp gjorde til Star Wars. Jeg mener, en kan gjøre så mye etterligning av stemmen til Darth Vader en vil, folk forstår ikke hvor det er fra før man sier Luke.

I tillegg har vi den berømte scenen der Han Solo skal fryses i karbon av Darth Vader, for å lokke Luke i deres retning. Veldig stilig lagde kulisser, og en veldig god scene generelt. Der har vi også en godt kjent replikkveksling. Prinsesse Leia tar en sjanse og våger for første gang å si «I love you». Han ser tilbake og svarer: «I know.» Så blir han fryst fast i karbon. Nok en av yndlingsscenene mine der.

Stemningen i The Empire Strikes Back er mørkere enn i den forrige, og den slutter jo også på en ganske trist plass. Det var ikke akkurat noen hemmelighet at det skulle komme en tredje og avsluttende film etter hvert. Ellers gjelder mye av det samme som jeg skrev i innlegget om episode IV og III. Detaljrikdommen i planeter, folkeslag og vesen er fantastisk, og historien er innenfor det klassiske eventyret, gjort på en gjennomført bra måte.

The Empire Strikes Back vant Oscar for Beste lyd og en spesialpris for de visuelle effektene, samtidig som den ble nominert i kategoriene Beste Kulisser/Set-dekorasjon og Beste musikk. På IMDb har den 8.8/10 med 221 009 stemmer, og ligger dermed behaglig på 9. plass på top 250. Som alltid kan du se traileren nedenfor (med 80-talls-voice over. Frenetisk og lysere stemme enn du kanskje er vant med).

Viss du ikke har sett denne og resten av den originale trilogien, så må du faktisk få fingeren ut. Har du sett den, så kan du si hva du syns i kommentaren din nedenfor.

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 29, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 10

Da er vi endelig kommet så langt som til topp 10 på listen over favorittfilmene mine. Det betyr at de følgende innleggene vil handle om den absolutte kremen av film. Selvsagt kun etter mitt syn, men om du vet hva som er godt for deg, så er mitt syn ditt syn. Plass nummer 10 er

The Departed (2006)

http://www.imdb.com/title/tt0407887/

Regi: Martin Scorsese

Manus: William Monahan

Med: Leonardo DiCaprio, Matt Damon, Jack Nicholson, Mark Wahlberg, Martin Sheen, Ray Winstone, Vera Farmiga, Anthony Anderson og Alec Baldwin.

Spilletid: 151 min

Dette er da den andre og øverste filmen av Martin Scorsese. Som sagt i forrige innlegg er han en av favorittregissørene mine. Generelt sett er Goodfellas og Taxi Driver regnet som de to beste filmene hans (henholdsvis 15. og 38. plass på top 250), og selv om begge disse er solide 9/10-filmer etter min mening, er det altså The Departed og Raging Bull som er mine favoritter.

The Departed har litt av et stjernelag på skuespillersiden, med litt eldre storheter som Nicholson (One Flew Over the Cuckoo’s Nest, The Shining), Sheen (Apocalypse Now) og Baldwin (Glengarry Glen Ross), i tillegg til de yngre som DiCaprio (Blood Diamond, The Aviator), Damon (Good Will Hunting, The Bourne Identity) og Wahlberg (Boogie Nights).

The Departed handler om to unge menn i Boston’s politiopplæring. Billy Costigan (DiCaprio) kommer fra dårlige kår, og blir valgt ut til å gå inn undercover. Politiet vil få has på Frank Costello (Nicholson), lederen av den irske mafiaen. Det de ikke vet, er at Colin Sullivan (Damon) også nettopp har blitt politimann, og hans lojalitet ligger hos Costello. Når så Sullivan blir satt opp til å lede gruppen som skal fange ham selv, og Costello ber han om å finne ut hvem muldvarpen i gjengen hans er, er det duket for forvirring og dobbeltspill med livet som innsats.

Først bør det vel nevnes at filmen er en remake av en trilogi fra Hong Kong, med navnet Infernal Affairs (den første). Den har en skare av fans som er rasende over den nye, dårlige versjonen. Jeg har sett begge to, og Infernal Affairs er en god film, men rett og slett ikke i nærheten av så bra som The Departed. Sånn ser i alle fall jeg det.

Scorsese er jo en mester innen sjangeren, og dette er toppen av kransekaka. En fantastisk historie, som aldri slutter å være spennende gjennom 2,5 time, som i tillegg har en slutt som slår pusten ut av deg. Det er vel kanskje slutten som har fått en del kritikk blant de som ikke liker filmen, men for meg fungerte det så det suste, og jeg syntes det var veldig passende i forhold til resten av filmen.

Skuespillet er det absolutt ingenting å si på. Absolutt en av Wahlbergs beste roller, og Nicholson passer utrolig godt som mafiasjef. Men de aller beste prestasjonen syns jeg DiCaprio gjør. Han tar virkelig steget inn som en kvalitetsskuespiller med denne filmen her.

Masse stilige kameraføringer, og ikke bare tradisjonelt. Er blandt annet noen kjappe kjøringer under dialogscener, som egentlig ikke er vanlig, men det brukes bra her. Apropos dialog, så er jo manuset glimrende. Føles veldig naturlig, men er samtidig «krydret» med allslags utrolig morsomme replikker, ofte levert av Wahlbergs karakter.

The Departed var den beste filmen jeg så på kino i 2006, og jeg så den i tillegg to ganger. Jeg er rimelig sikker på at dette kommer til å forbli en klassiker langt fram i tid. Den vant fire Oscar; Beste film, Beste regi, Beste klipp og Beste manus basert på annet materiale. Fire av de aller beste prisene å få, med andre ord. I tillegg ble Wahlberg nominert til Beste mannlige birolle, men vant ikke. På IMDb har den en rating på 8.5/10 med 187 156 stemme, og den er dermed på 45. plass på top 250.

Se trailer:

Få sett denne filmen, den er steinbra. Nei, bedre enn stein. Har du sett den? Legg igjen din egen lille tanke om den i en kommentar!

 
2 kommentarar

Posta av den oktober 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 15

I dag reiser vi tilbake noen tiår i tid, for å se på en klassiker fra 70-tallet. Sannsynligvis en av de filmene flest folk i verden har sett, og en av de aller aller beste filmene innen sin sjanger. Jeg snakker selvfølgelig om

Star Wars (1977)

http://www.imdb.com/title/tt0076759/

Regi: George Lucas

Manus: George Lucas

Med: Mark Hamill, Harrison Ford, Carrie Fisher, Peter Cushing og Alec Guiness.

Spilletid: 121 min

Uten tvil det beste og mest betydningsfulle George Lucas har laget i sitt liv. Star Wars-universet eksploderte til noe utenfor alles fatteevne. 5 filmer, diverse tv-prosjekter, bøker, tegneserier, spill, leker osv. Heldigvis for Lucas ba han om rettighetene på spinoffprodukter av filmen, og det er nok derfor han er en rik mann i dag. Kanskje også derfor han presser det han kan ut av Star Wars-universet, noe som ikke alltid er en positiv ting.

Dette var jo da altså den første Star Wars-filmen. Det fulle navnet på filmen er Star Wars Episode IV: A New Hope, men det navnet kom først når oppfølgere begynte å dukke opp, 3 og 6 år senere, og så de tre første episodene, i 99, 02 og 05 (mitt innlegg om episode III).

I Star Wars møter vi Luke Skywalker (Hamill). Han bor hos tanten og onkelen sin på en vannfarm på Tatooine. De kjøper et par droider til å jobbe på farmen, men den ene benytter første anledning til å stikke av. Det viser seg at den vil finne fram til tidligere jedi-ridder Obi-Wan Kenobi (Guiness), for å gi han en beskjed fra prinsesse Leia (Fisher). Leia er tatt til fange av Darth Vader. Vader holder universet i sin hånd med kommandoen over Imperiets enorme dødsstjerne, et romskip som kan ødelegge en planet med et eneste skudd. Luke blir fascinert, og blir med Obi-Wan for å prøve å redde Leia. De får skyss med Han Solo (Ford) og wookien Chewbacca på the Milennium Falcon. Snart er alle involvert i et storslått eventyr om å redde universet fra Imperiet.

Historien er velkjent, og malen er brukt veldig mange ganger både før og etter. En ung utvalgt må læres opp for å kjempe mot den ultimate ondskapen. Han har en gammel læremester, og må gjerne redde en kvinne og hele universet i tillegg.

Noen, som Alec Guiness, var kjente skuespillere fra før av, men for for eksempel Harrison Ford var Star Wars veien inn til kjendislivet. Han var med i de to oppfølgerne, og fikk også rollen som Indiana Jones i det som nå er blitt 4 filmer, i tillegg til Blade Runner, en annen av de mest respekterte sci-fi-filmene noensinne. Det er egentlig bare Ford som har fått bygget opp en skikkelig karriere ut fra disse filmene. De andre har henfalt til mindre roller, og mange i castet bruker nå mye av tiden sin på å reise rundt på science-fiction-møter rundt om i verden.

Dette var jo en film jeg absolutt burde sett som liten. Jeg gjorde dessverre ikke det. Husker faktisk ikke helt når jeg så den første gang, men jeg husker det var veldig gøy. Dette er muligens det ultimate romeventyret. Det er noe veldig fint ved det å kunne dykke ned i et univers fylt med helt andre skapninger enn det som fins i vår verden. Nå inneholder jo Star Wars for så vidt mennesker, men forskjellene er store også der. Etter hvert som vi får besøke flere planeter, så er det også en fascinerende ting at hver planet ser ut til å ha sitt eget økosystem. Kanskje ikke helt sannsynlig at en planet kun er is og snø, mens en annen kun består av regnskog, men jeg liker faktisk tanken veldig godt. Noen ganger er det litt fint om deler av en historie er todimensjonale.

En av de beste delene av Star Wars er helt selvsagt skurken, Darth Vader. Finnes det en mer ikonisk skurk i film? Det tviler jeg på. Den svarte kappen, konstant hjelm på, mørk stemme avbrutt av tunge tak med pusten, kynisk, kald, ond og tidligere jedi-ridder. Han har krefter, og er ikke redd for å bruke de. (I find your lack of faith disturbing).

Så bør vel også lydeffektene dras fram

Jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært å se denne i 1977. Mengden med forskjellige vesener og kostymer, romskip i laserkrig og lyssverd. Skulle ønske jeg kunne sett publikum se den for første gang. De ble i alle fall mektig imponert, og den er da også på tredje plass på listen over størst billettinntekter, med over 460 millioner dollar.

Star Wars er en film som aldri skuffer, underholder alltid like mye hver eneste gang. På IMDb ligger den på 12. plass på listen over de beste noensinne, med en rating på 8.8/10 (259 179 stemmer). Den vant 6 Oscarpriser; Beste kulisser, Beste kostymer, Beste visuelle effekter, Beste klipp, Beste musikk og Beste lyd. Den ble også nominert i kategoriene Beste film, Beste regi, Beste manus direkte for film og Beste mannlige bi-rolle (Guiness). I tillegg vant Ben Burtt en spesialpris for lydarbeidet med romvesen og robot-lyder.

Så det er ikke uten grunn at Star Wars har en av de største fanskarene en film har hatt noensinne, og det kan nok argumenteres for at de også er de mest innbitte. Sjekk ut en original trailer fra 77 nedenfor, og få sett filmen snarest mulig. Det er verdt det.

Denne bør du ha sett, og i det tilfelle kan du godt legge igjen en kommentar. Det hadde vært fint og flott.

 
3 kommentarar

Posta av den september 25, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,