Julekalender 2017: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

18. Rogue One

Regi: Gareth Edwards

Manus: Chris Weitz og Tony Gilroy.

Med: Felicity Jones, Diego Luna, Alan Tudyk, Donnie Yen, Riz Ahmed, Ben Mendelsohn, Forest Whitaker og Mads Mikkelsen.

Land: USA

Spilletid: 133 min

Premiere: 14.12.16

Star Wars er tilbake, og nå blir tidslinjene mer forvirrende enn noen gang, spesielt for de uinnvidde. For etter de tre første filmene, som som kjent er film nr 4-6 i historien, så ble det laget en prequel-trilogi til nokså middelmådig mottakelse. Så, etter at den sjette filmen i serien (Episode III) hadde fått seget inn i den kollektive bevisstheten, så solgte George Lucas Star Wars til Disney, og de startet produksjonen på en ny trilogi. Endelig var ting på stell. Episode VII (fjorårets kalendervinner) var også den sjuende filmen kronologisk. Men det var bare en falsk trygghet. Her kommer Rogue One, en film som står på egne bein, men som utvider universet med en fortelling fra hendelsene mellom Episode III og Episode IV i den originale serien. Altså en slags Episode 3,5, som fyller inn litt tomrom mellom de to filmene som kom ut i 2005 og 1977. Henger du med?

Gareth Edwards fikk ansvaret for regien, på tross av litt lite erfaring med spillefilmer. Til hans forsvar så er de to filmene han har laget sci-fi-filmer med mye visuelle effekter; Monsters og Godzilla.

Den geniale vitenskapsmannen Galen Erso (Mads Mikkelsen) blir oppsøkt av Imperiets våpenutviklere. Han trengs for å fullføre Dødsstjernen (universets mektigste våpen fra episode IV, en romstasjon som kan utslette hele planeter), og blir i praksis kidnappet og tvunget til å jobbe. Datteren hans Jyn (Felicity Jones) ser det hele skje, men klarer å rømme. 15 år senere befrir Opprørerne Jyn fra fengsel og tar henne med til hovedkvarteret sitt. De trenger hennes hjelp til å finne faren, for dermed å lære seg nok om den snart fullførte Dødsstjernen til å eventuelt kunne ødelegge den.

Etter fjorårets kalenderseier til The Force Awakens, så bør det være liten tvil om at jeg er tilhenger av denne filmserien. Men til tross for barnlig glede og forventning til de «offisielle» episodene i serien, så var jeg ikke udelt positiv til nyheten om at flere frittstående filmer fra Star Wars-universet var på vei. På den ene siden er jeg glad i historien, og nysgjerrig på hvordan alle detaljene henger sammen. På den andre siden vet jeg at med hver enkelt film blir sjansen større for feilskjær og kreativ stagnasjon.

La oss ta problemene jeg ser her først. Karakterene er ikke blant de mest interessante disse filmene har klart å skape. Når vi går inn i filmen, så vet vi allerede at den omhandler et vellykket oppdrag som utvilsomt også førte til store tap på opprørernes side. Det betyr at Rogue One må introdusere et nytt karakter-galleri, men siden det skal henge logisk sammen med Episode IV, så kan det ikke dukke opp karakterer som «burde» være til stede i de neste episodene med frihetskamp. Det betyr også at skurken er en slags mellom-leder i Imperie-hierarkiet, og selv om han spilles godt av Ben Mendelsohn, så er det godt at selveste Darth Vader lusker i kulissene.

Men det meste annet gjør Rogue One veldig bra. Felicity Jones er naturlig som opprørsk badass, og får nok action-sekvenser å bite tennene i. Faktisk er Rogue One det nærmeste vi har kommet en krigsfilm i Star Wars-filmene. Her er det bakketropper og militært samhold, og lite jedi-riddere som vandrer rundt med lyssverd og flytter ting med tankene. Det vil nok appellere mer til enkelte, mens andre savner litt mer nervær med «The Force».

På forhånd var mitt største spørsmål «Er det verdt det å lage en film for å fortelle hva som skjedde mellom to eksisterende filmer?». I Rogue One sitt tilfelle er svaret et klart ja! Filmens avslutning faller sammen med starten på den originale Star Wars-filmen fra 1977, med en litt annen innfallsvinkel. Og la en ting være klart: Scenen der Darth Vader tar seg inn i opprørernes romskip er helt fantastisk. Darth Vader har de siste 40 årene vært en av filmhistoriens beste skurker, men Rogue One gjør ham faktisk mer skremmende enn noensinne.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,8/10 (378 553 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 85% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

DHF’s favorittfilmer – 5

Da er vi endelig inne i topp 5 på listen over favorittfilmene mine. Vi kutter småpraten, og går rett på. Dagens film er

Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0080684/

Regi: Irvin Kershner

Manus: George Lucas, Leigh Brackett og Lawrence Kasdan.

Med: Mark Hamill, Harrison Ford, Carrie Fisher, Billy Dee Williams, Anthony Daniels, David Prowse, Peter Mayhew, Kenny Baker, Frank Oz og Alec Guiness.

Spilletid: 124 min

Den andre filmen og femte episoden i den store sagaen om stjernekrigene, og også den beste av dem alle. George Lucas har i denne gitt fra seg regien til Irvin Kershner. Kershner har aldri laget en bedre film enn dette, av andre kan det nevnes Never Say Never Again, en uofisiell Bond-film, og RoboCop 2. Lucas stod bak historien, men gav selve manusskrivingen videre til folk som før og etter jobbet med filmer som Rio Bravo og Raiders of the Lost Ark.

Vi har stort sett det samme castet som i Star Wars (som kapret 15. plassen på denne listen), med unntak av Billy Dee Williams, som senere skulle spille i Episode VI og også dukke opp som Harvey Dent i Batman. Ellers har han kanskje i likhet med de fleste andre skuespillerne i Star Wars-filmene slitt litt med karrieren, og dukket opp i forskjellige gjesteroller og småting.

The Empire Strikes Back begynner på isplaneten Hoth, der opprørerne er under angrep av Imperiet, og må flykte. Luke Skywalker (Hamill) følger et råd han fikk av Obi-Wan Kenobi (Guiness) i et syn, og reiser til Dagobah for å få opplæring i jedi-kunsten av læremesteren Yoda (Oz). Han Solo (Ford) og prinsesse Leia (Fisher) klarer å flykte til Bespin, der Han’s gamle venn Lando Calrissian (Williams) styrer. Men det varer ikke lenge før de blir tatt til fange av Imperiet og Darth Vader (Prowse). Luke klarer å sanse det, og må velge mellom å fullføre treningen og å prøve å redde vennene sine.

Et ganske velkjent lite fun fact er at deler av scenene på isplaneten Hoth er spilt inn i Norge, på Finse. Disse scenene gir oss også en veldig god åpning på filmen, spennende og actionfylt. Vi blir introdusert for nye romskip og transportmidler på begge sider, hvor de aller gøyeste må kunne sies å være «vandrerne» til Imperiet.

Ellers er det veldig underholdende å få sitt første møte med Yoda, som er en velkjent karakter, sannsynligvis for folk som ikke har sett filmene også. Kanskje den mest kjente fra Star Wars-universet om man ser bort i fra Darth Vader, selvsagt. Selv om Yoda i denne filmen virker mye mer tøysete og barnslig enn han skal vise seg å være i de tre første episodene, så syns jeg det virker veldig bra. All ære til de som laget og styrte dokken, den er absolutt noe av det mest sjarmerende i filmene.

Det er faktisk vanskelig å dra fram det som er best med denne filmen uten å avsløre hele handlingen, men med tanke på at jeg er helt sikker på at alle kjenner til twisten i denne, tror jeg ikke det gjør noe å nevne den. Det bygges jo opp til en av de beste lyssaber-duellene mot slutten, mellom Darth Vader og Luke Skywalker. Og det er ved slutten av denne at vi får det som da sikkert er den mest kjente plot-twisten i filmhistorien. Darth Vader er faren til Luke. Hele verdenen hans raser sammen.

Den kjente replikken som alle siterer, «Luke, I am your father.», er jo faktisk en av de mest feilsiterte replikker også. Den egentlige replikken er jo «No, I am your father.». Men det har vel blitt sånn, sånn at alle tøysekoppene rundt omkring skal slippe å forklare den smarte referansen de nettopp gjorde til Star Wars. Jeg mener, en kan gjøre så mye etterligning av stemmen til Darth Vader en vil, folk forstår ikke hvor det er fra før man sier Luke.

I tillegg har vi den berømte scenen der Han Solo skal fryses i karbon av Darth Vader, for å lokke Luke i deres retning. Veldig stilig lagde kulisser, og en veldig god scene generelt. Der har vi også en godt kjent replikkveksling. Prinsesse Leia tar en sjanse og våger for første gang å si «I love you». Han ser tilbake og svarer: «I know.» Så blir han fryst fast i karbon. Nok en av yndlingsscenene mine der.

Stemningen i The Empire Strikes Back er mørkere enn i den forrige, og den slutter jo også på en ganske trist plass. Det var ikke akkurat noen hemmelighet at det skulle komme en tredje og avsluttende film etter hvert. Ellers gjelder mye av det samme som jeg skrev i innlegget om episode IV og III. Detaljrikdommen i planeter, folkeslag og vesen er fantastisk, og historien er innenfor det klassiske eventyret, gjort på en gjennomført bra måte.

The Empire Strikes Back vant Oscar for Beste lyd og en spesialpris for de visuelle effektene, samtidig som den ble nominert i kategoriene Beste Kulisser/Set-dekorasjon og Beste musikk. På IMDb har den 8.8/10 med 221 009 stemmer, og ligger dermed behaglig på 9. plass på top 250. Som alltid kan du se traileren nedenfor (med 80-talls-voice over. Frenetisk og lysere stemme enn du kanskje er vant med).

Viss du ikke har sett denne og resten av den originale trilogien, så må du faktisk få fingeren ut. Har du sett den, så kan du si hva du syns i kommentaren din nedenfor.

DHF’s favorittfilmer – 15

I dag reiser vi tilbake noen tiår i tid, for å se på en klassiker fra 70-tallet. Sannsynligvis en av de filmene flest folk i verden har sett, og en av de aller aller beste filmene innen sin sjanger. Jeg snakker selvfølgelig om

Star Wars (1977)

http://www.imdb.com/title/tt0076759/

Regi: George Lucas

Manus: George Lucas

Med: Mark Hamill, Harrison Ford, Carrie Fisher, Peter Cushing og Alec Guiness.

Spilletid: 121 min

Uten tvil det beste og mest betydningsfulle George Lucas har laget i sitt liv. Star Wars-universet eksploderte til noe utenfor alles fatteevne. 5 filmer, diverse tv-prosjekter, bøker, tegneserier, spill, leker osv. Heldigvis for Lucas ba han om rettighetene på spinoffprodukter av filmen, og det er nok derfor han er en rik mann i dag. Kanskje også derfor han presser det han kan ut av Star Wars-universet, noe som ikke alltid er en positiv ting.

Dette var jo da altså den første Star Wars-filmen. Det fulle navnet på filmen er Star Wars Episode IV: A New Hope, men det navnet kom først når oppfølgere begynte å dukke opp, 3 og 6 år senere, og så de tre første episodene, i 99, 02 og 05 (mitt innlegg om episode III).

I Star Wars møter vi Luke Skywalker (Hamill). Han bor hos tanten og onkelen sin på en vannfarm på Tatooine. De kjøper et par droider til å jobbe på farmen, men den ene benytter første anledning til å stikke av. Det viser seg at den vil finne fram til tidligere jedi-ridder Obi-Wan Kenobi (Guiness), for å gi han en beskjed fra prinsesse Leia (Fisher). Leia er tatt til fange av Darth Vader. Vader holder universet i sin hånd med kommandoen over Imperiets enorme dødsstjerne, et romskip som kan ødelegge en planet med et eneste skudd. Luke blir fascinert, og blir med Obi-Wan for å prøve å redde Leia. De får skyss med Han Solo (Ford) og wookien Chewbacca på the Milennium Falcon. Snart er alle involvert i et storslått eventyr om å redde universet fra Imperiet.

Historien er velkjent, og malen er brukt veldig mange ganger både før og etter. En ung utvalgt må læres opp for å kjempe mot den ultimate ondskapen. Han har en gammel læremester, og må gjerne redde en kvinne og hele universet i tillegg.

Noen, som Alec Guiness, var kjente skuespillere fra før av, men for for eksempel Harrison Ford var Star Wars veien inn til kjendislivet. Han var med i de to oppfølgerne, og fikk også rollen som Indiana Jones i det som nå er blitt 4 filmer, i tillegg til Blade Runner, en annen av de mest respekterte sci-fi-filmene noensinne. Det er egentlig bare Ford som har fått bygget opp en skikkelig karriere ut fra disse filmene. De andre har henfalt til mindre roller, og mange i castet bruker nå mye av tiden sin på å reise rundt på science-fiction-møter rundt om i verden.

Dette var jo en film jeg absolutt burde sett som liten. Jeg gjorde dessverre ikke det. Husker faktisk ikke helt når jeg så den første gang, men jeg husker det var veldig gøy. Dette er muligens det ultimate romeventyret. Det er noe veldig fint ved det å kunne dykke ned i et univers fylt med helt andre skapninger enn det som fins i vår verden. Nå inneholder jo Star Wars for så vidt mennesker, men forskjellene er store også der. Etter hvert som vi får besøke flere planeter, så er det også en fascinerende ting at hver planet ser ut til å ha sitt eget økosystem. Kanskje ikke helt sannsynlig at en planet kun er is og snø, mens en annen kun består av regnskog, men jeg liker faktisk tanken veldig godt. Noen ganger er det litt fint om deler av en historie er todimensjonale.

En av de beste delene av Star Wars er helt selvsagt skurken, Darth Vader. Finnes det en mer ikonisk skurk i film? Det tviler jeg på. Den svarte kappen, konstant hjelm på, mørk stemme avbrutt av tunge tak med pusten, kynisk, kald, ond og tidligere jedi-ridder. Han har krefter, og er ikke redd for å bruke de. (I find your lack of faith disturbing).

Så bør vel også lydeffektene dras fram

Jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært å se denne i 1977. Mengden med forskjellige vesener og kostymer, romskip i laserkrig og lyssverd. Skulle ønske jeg kunne sett publikum se den for første gang. De ble i alle fall mektig imponert, og den er da også på tredje plass på listen over størst billettinntekter, med over 460 millioner dollar.

Star Wars er en film som aldri skuffer, underholder alltid like mye hver eneste gang. På IMDb ligger den på 12. plass på listen over de beste noensinne, med en rating på 8.8/10 (259 179 stemmer). Den vant 6 Oscarpriser; Beste kulisser, Beste kostymer, Beste visuelle effekter, Beste klipp, Beste musikk og Beste lyd. Den ble også nominert i kategoriene Beste film, Beste regi, Beste manus direkte for film og Beste mannlige bi-rolle (Guiness). I tillegg vant Ben Burtt en spesialpris for lydarbeidet med romvesen og robot-lyder.

Så det er ikke uten grunn at Star Wars har en av de største fanskarene en film har hatt noensinne, og det kan nok argumenteres for at de også er de mest innbitte. Sjekk ut en original trailer fra 77 nedenfor, og få sett filmen snarest mulig. Det er verdt det.

Denne bør du ha sett, og i det tilfelle kan du godt legge igjen en kommentar. Det hadde vært fint og flott.

DHF’s favorittfilmer – 22

Så var det på tide med et nytt innlegg igjen. Vi går bare rett på, plass nummer 22 holdes av:

Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith (2005)

http://www.imdb.com/title/tt0121766/

Regi: George Lucas

Manus: George Lucas

Med: Hayden Christensen, Ewan McGregor, Natalie Portman, Ian McDiarmid, Samul L. Jackson, Jimmy Smits, Frank Oz, Anthony Daniels og Christopher Lee.

Spilletid: 140 min

George Lucas er mannen bak hele Star Wars universet. Elsket av science-fiction-fans over hele verden for den første trilogien, og hatet av minst like mange for den andre. Revenge of the Sith er da den sjette filmen kronologisk sett, og den filmen som skal binde sammen den nye trilogien og den gamle. Med unntak av å regissere Star Wars-episodene I, II, III og IV, har Lucas regissert THX 1138 og American Graffiti, samtidig som han står bak mye av Indiana Jones-filmene. God kompis med Steven Spielberg.

Skuespillerne er en blanding av etablerte stjerner og folk som har hele karrieren bygget på Star Wars. Ewan McGregor har vært med i gode filmer som Trainspotting og Big Fish, Natalie Portman i Leon, Heat og V for Vendetta, mens Hayden Christensen nylig har vært med i mindre gode filmer som Jumper.

Klonekrigene har vart i tre år, og problemene blir ikke mindre. Padme (Portman) er gravid med Anakins (Christensen) barn, og det virker som en svært mørk skjebne ligger foran dem. Anakin blir desperat, og lar seg lure av Palpatine (McDiarmid) til å nærme seg den mørke siden av kraften. Jeg tror ikke det er en spoiler å si at han gir seg helt over i forsøket på å redde Padme, svikter jedi-ordenen og læremester Obi-Wan Kenobi (McGregor), og ender opp som en av filmverdenens mest ikoniske skurker noensinne. Darth Vader.

Det er ca. 3,5 år siden jeg skulle se denne på kino for første gang. Forventningene var høye, men jeg var jo fullt klar over at episode I og II var ganske store skuffelser. Fremdeles ganske gøy, men enorme feilsteg (Jar Jar Binks) ødela mye. «A long time ago in a galaxy far, far away…» i blå skrift, og den velkjente musikken kommer sammen med åpningsteksten. Velkjent og bra, foreløpig fint. Teksten forsvinner inn i universet, kameraet tilter nedover, vi ser en oransje planet, som i fyr og flamme, og et stort romskip som svever over. To små, raske romskip kommer flyvende kjapt nedover. Kameraet følger dem i det de flyter langs overflaten av det store skipet, helt fram til de tipper over «kanten», og vi kan se ned mot bakken på planeten langt, langt der nede. En enorm romslagmark spekket med romskip av alle fasonger, et virvar uten like, laserskudd av alle farger som flyr til alle kanter. Fra det øyeblikket var jeg solgt. For et fantastisk syn! Hele åpningssekvensen fortsatte over all forventning, og endte med en spektakulær krasjlanding på planeten med et av de større skipene.

Utrolig underholdende actionscener som ser bedre ut enn noengang før. En tragisk historie som klarer å binde sammen de to trilogiene på en stort sett tilfredsstillende måte. En storslått slutt, med den beste lyssaberduellen av alle filmene, Anakin Skywalker mot sin mentor Obi-Wan Kenobi. Jeg vil ikke avsløre det store synet, som kommer mot slutten av denne, men jeg viser gjerne fram den nest beste, fra episode I:

Som alltid er Star Wars-universet en veldig fornøyelig plass å oppholde seg. Kostymene er flotte og varierte, akkurat som designet på de forskjellige vesnene som befinner seg på forskjellige planeter. Må jo også dra fram lyddesign, som Star Wars-filmene alltid har vært veldig gode på.

Dette er en film jeg er fullt klar over har en del feil. George Lucas har aldri vært noe særlig god til å skrive dialog, og Hayden Christensen er rett og slett en ikke særlig god skuespiller. Det kunne fort ødelagt for denne filmen også, men det funker faktisk mye bedre når Anakin skal gå mot den mørke siden. Kynisk sinne er mindre vanskelig å spille enn følsomhet, omtenksomhet og et forvirret sinn dratt mellom gode og onde krefter, så mot slutten er det en sann glede å se på spillet mellom Christensen og McGregor. I tillegg er det jo ikke å komme unna at det blir noen kontinuitetsfeil mellom de gamle og de nye filmene, mest merkbart ved at de to kjente og kjære droidene, C-3PO og R2-D2, også spiller store roller i den nye trilogien, og at for eksempel Obi-Wan Kenobi skal ha glemt ut R2-D2 ca. 20 år senere, til tross for at droiden har fått han ut av en vanskelig situasjon mang en gang. Men totalt sett så er de gode tingene med denne filmen mer enn nok for å oppveie de dårlige, og den fortjener absolutt sin plass blant mine favorittfilmer.

Filmen har en rating på 7.9/10 på IMDb, med 146 436 stemmer. Den ble kun nominert til en Oscar, for sminke. Burde vel kanskje ha fått nominasjoner for visuelle effekter, kostyme og lyddesign i det minste, men sånn er det. Som alltid, sjekk ut traileren til slutt, og se denne filmen!

Hvis du har sett filmen, så kan du jo kanskje si hva du syns om den i kommentarene nedenfor hvis du vil. Det kan du jo.

Den Høye Fotograf anbefaler: Komedie på YouTube

Hvem har ikke surfet på YouTube? Jeg har surfet på YouTube. Da finner jeg ofte ting jeg syns er morsomme. Så slår det meg: Hvorfor ikke dele disse tingene med andre? Så der har du det. Jeg vil presentere en hel haug av favorittene mine! Video extravaganza!!

Very Tasteful

Billy Reid er hovedmannen bak denne festlige kanalen. Han lager de fleste videoen selv, med litt hjelp på noen av de. Her kan du finne små selvskrevne sanger om ting i livet:

(Kanskje min favoritt. Tar hele «lol»-bølgen på kornet)

(Legg spesielt merke til den geniale måten han «glir» ut på slutten)

Men det er også både animasjon og lengre sanger tilgjengelig:

Picnicface

Canadisk sketsjetropp med en kjapp klippestil og «edgy» humor.

(det var denne jeg snakket om når jeg sa «edgy»)

Whitest Kids U Know

En annen sketsjegruppe, som nå har fått et tv-show, som faktisk sendes på NRK 3.

DCLugi

Genial mann som nå selger videoene sine for penger. Spesialisert på etterligninger av kjente skuespillere:

(I rekkefølge: Christopher Walken, Jack Nicholson, Joe Pesci og Robert De Niro)

(U2, nærmere bestemt Bono)

Nå virker det kanskje som om han kun har Snakes on a Plane-humor, men neida, egne sketsjer også:

(se originalen om du ikke skjønner)

Generelt

Og som om ikke det var nok, kan du finne

Big Train

Tom Cruise som ikke klarer å slutte å le (litt inn i klippet):

Klassiske sketsjer fra Not the Nine O’Clock News:

Monty Python:

Rowan Atkinson Live:

Eddie Izzard:

Og sist, men ikke minst: Teatersport, ved Whose Line is it Anyway?

Fant du noe å le av? Nei? Prøvde du alle videoene? Nei? Ikke tid? Ikke tid til å ha det morsomt? For en dyster person du er.

Manglet jeg noe genialt? Har du forslag til noe som ligner på min humor, og som jeg kan like? Trenger du å lufte ditt ekstreme grunnløse hat mot meg? Give it to me in the comments, then.