RSS

Stikkordarkiv: joe

Julekalender 2019: 14. desember

Velkommen til år tretten av Den Høye Fotografs filmunderlige julekalender! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene fra året som har gått. I år er det 83 filmer som konkurrerer om å komme på toppen av listen. En ny film avsløres hver dag, med årets beste film på selve julaften.

Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen for å bli med i tippekonkurransen er dessverre nå gått ut. Se oversikt over deltakerne og deres tips nederst i dette innlegget!

12. The Irishman

Regi: Martin Scorsese

Manus: Steve Zaillan, basert på en roman av Charles Brandt.

Med: Robert De Niro, Al Pacino, Joe Pesci, Harvey Keitel, Ray Romano, Bobby Cannavale, Anna Paquin og Stephen Graham.

Land: USA

Spilletid: 209 min.

Premiere: 27.11.19

Frank Sheeran (De Niro) sitter på gamlehjemmet og forteller oss om sin tid som mafiamann. Historien spenner over nesten 30 år, fra han blir rekruttert inn gjennom sin jobb som sjåfør for slakteriet på 50-tallet. Etter hvert som han viser seg å kunne utføre ordre til punkt og prikke, så blir han til slutt satt til å være livvakt for fagforeningslederen Jimmy Hoffa (Pacino). Han blir en nær venn av Hoffa over årene, men etter hvert blir det gnisninger mellom Hoffa og mafiaen, og Frank sitter mellom barken og veden, og må prøve å glatte over konfliktene på begge sider.

Regissør Martin Scorsese regnes av de fleste som en av de jevnt over beste regissørene noensinne. Mannen har en 60-årig karriere, og står som regissør på over 60 titler på IMDb. Han var viktig for gjennombruddet til nettopp Robert De Niro, og brukte ham både i Mean Streets og Taxi Driver. Scorsese har laget tidenes beste boksefilm (Raging Bull), og fikk stor suksess dette tiåret også, med Leonardo DiCaprio og The Wolf of Wall Street. Men selv om han er innom flere sjangre, så er det hans filmer som omhandler organisert kriminalitet som gjerne tas frem som de aller beste i sjangeren. Han står bak både Goodfellas, Casino og The Departed, som alle holder meget høy kvalitet. I nyere tid har han senket produktiviteten noe, og etter nevnte Wolf of Wall Street i 2013 har han kun laget en film, Silence i 2016.

irishman

The Irishman har lenge før den kom ut fått rykte på seg for å bli en legendarisk film. En myteomspunnet og fascinerende historie basert på sanne hendelser. Spilletid på 3,5 timer. En av vår tids største regissører i sin beste sjanger, som har samlet de tre skuespillerne som regnes som de største innen samme sjanger, til og med fått med Joe Pesci som egentlig var pensjonert for lenge siden. De Niro har samarbeidet med Scorsese hele åtte ganger før, og samarbeidet er gjerne det mest kjente i filmhistorien. Samtidig samler det de to største italiensk-amerikanske skuespillerne i på 70-tallet (og utover), Pacino og De Niro. Lenge hadde de aldri spilt mot hverandre, og kun en gang i samme film (Gudfaren 2). Den fantastiske Heat gav dem en minneverdig scene eller to sammen, før den meget middelmådige Righteous Kill fjernet litt av magien rundt dem i 2008. Men likevel var det ikke vanskelig for filmfans å glede seg til dette stjernelaget regissert av Scorsese.

Nesten umulig å leve helt opp til forventningene som er satt for filmen, og det er ikke en perfekt film i mine øyne. Men om den ikke kan leve opp til forventningene, så er det også vanskelig å komme unna at det er en utrolig solid film på alle områder. Scorsese vet hva han gjør, og bruker den lange spilletiden godt. Her føles det ikke som om filmen drar for lenge ut, tvert imot, det trengs 3,5 timer for å bygge opp forholdet vårt til Frank Sheeran og prøve å forstå hvor vanskelige valg han blir tvunget til å ta etter hvert. Jeg kunne kanskje ønsket meg litt mer modige valg rent visuelt, men det er ingenting som er feil, det er klassisk pent hele veien. De stiligste løsningene er der det blir brukt sakte film, noen ganger tradisjonelt, andre ganger mer utradisjonelt.

Skuespillet er upåklagelig, såklart er det det. Pacino går ikke i fellen han av og til går inn i med overspill, men holdes akkurat innenfor grensen han trenger når han skal portrettere en litt eksentrisk og utadvendt person som Jimmy Hoffa. I tillegg til de tre største rollene, så gjør både Bobby Cannavale og Stephen Graham meget bra arbeid i sine roller. En faktor jeg var ganske redd for på forhånd, var at De Niro, Pesci og Pacino skulle spille rollene sine gjennom hele livet. Det betyr igjen at de har brukt digitale effekter for å gjøre dem yngre i en større del av scenene. Teknologien har aldri fungert bedre. Selv om den enda ikke er perfekt (ingen kan påstå at scenen der De Niro banker opp en butikkeier akkurat lyser av ungdommelighet i bevegelsene hans), så blir ingen scener ødelagt. I andre filmer som prøver på det samme får du oftere innslag av at karakterene ser ut som dokker som prøver så hardt de kan å være ekte mennesker, men i The Irishman har du heldigvis ikke den følelsen.

Filmen virker som en slags ærverdig avrunding av en fantastisk filmkarriere for Martin Scorsese. Så har han jo massevis av ting i planleggingsfasen, så det kommer jo fort mer film, men han viser hvert fall at han fremdeles kan dette med mafia-film. Jeg støtter meg til regissørens anbefaling, og syns filmen bør sees i løpet av en runde, og ikke deles opp som miniserie. Tror det vil gi best effekt. Filmen ble nylig nominert til 5 Golden Globes, inkludert Beste Drama, og ingen blir sjokkert om den plukker med seg noen Oscar-nominasjoner når de annonseres heller.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,2/10 (124 913 stemmer, rangert som den 150. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Rotten Tomatoes: 96% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

Filmpolitiet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen:

Vi har med 24 deltakere i år, og det er jeg veldig fornøyd med! Utrolig gøy at så mange er med. Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Men først en repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å ha førsteplassen i sitt tips er bedre enn å ha andreplassen).

Audun: Avengers: Endgame – Joker – The Irishman (11) – Once Upon a Time… in Hollywood

Bard: Avengers: Endgame – Joker – The Irishman (11) – Midsommar (12)

Bush: Joker – Avengers: Endgame – Knives Out – The Irishman (11)

Dagi: Joker – Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Once Upon a Time… in Hollywood

DenFattigeMann: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Joker – Once Upon a Time… in Hollywood

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Avengers: Endgame – Once Upon a Time… in Hollywood – The Irishman (11) – Ford v Ferrari

Earl: Avengers: Endgame – Ford v Ferrari – The Irishman (11) – Knives Out

Georg: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Joker – Once Upon a Time… in Hollywood

HKH: The Irishman (11) – Joker – Once Upon a Time… in Hollywood – Pokemon Detective Pikachu

Inge: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Once Upon a Time… in Hollywood – Free Solo

Kim: Avengers: Endgame – Once Upon a Time… in Hollywood – The Laundromat – Glass

Maria: Joker – Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Knives Out

May Linn: Joker – Avengers: Endgame – Vox Lux – The Irishman (11)

Martin: Avengers: Endgame – Joker – Godzilla: King of Monsters – Glass

Michelle: Avengers: Endgame – Joker – Green Book – The Irishman (11)

Miranda: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Blindspotting – Knives Out

Oda: Avengers: Endgame – Joker – Once Upon a Time… in Hollywood – The Irishman (11)

Randi Merethe: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Knives Out – Ford v Ferrari

Roy: Avengers: Endgame – Joker – Ford v Ferrari – Knives Out

Stein Galen: The Irishman (11) – Ford v Ferrari – Joker – Once Upon a Time… in Hollywood

Stian: Joker – The Irishman (11) – Knives Out – Toy Story 4

Toejam: Avengers: Endgame – Joker – The Irishman (11) – Once Upon a Time… in Hollywood

Tone: Once Upon a Time… in Hollywood – Joker – Avengers: Endgame – Toy Story 4

Tor Arne: Avengers: Endgame – The Irishman (11) – Joker – Us

Her slippes altså en bombe ganske tidlig! 20 av 24 tippere hadde The Irishman med, tre stykker hadde det som sin nummer en. Dermed sitter det kun fire tippere igjen med muligheten til fire riktige tips, og de fire er Kim, Martin, Roy og Tone. Når det er sagt, så har det i løpet av tretten år med kalender aldri blitt tippet mer enn tre riktige, så ikke nødvendigvis noen grunn til å fortvile for dere andre helt ennå.

Hjertet går ut til Bard, som er uheldig nok til å ha med både 12. og 11. plass i sitt tips, og dermed kun har to igjen å stole på. Ikke nok med det, men tipset hans havnet i søppelposten hos meg, så han fikk ikke bli representert i tipsrekken før i dag. Velkommen skal du være, og beklager denne røffe starten…

Kom tilbake i morgen for å få med dere starten på topp ti!

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 14, 2019 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 22. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

3. Captain America: Civil War

Regi: Joe og Anthony Russo.

Manus: Christopher Markus og Stephen McFeely, basert på karakterer skapt av Joe Simon og Jack Kirby, og en tegneserie skrevet av Mark Millar.

Med: Chris Evans, Robert Downey Jr., Scarlett Johansson, Sebastian Stan, Anthony Mackie, Don Cheadle, Jeremy Renner, Chadwick Boseman, Paul Bettany og Elizabeth Olsen.

Land: USA

Spilletid: 147 min.

Premiere: 27.04.16

Tegneseriegiganten Marvels cinematiske univers har vokst seg enormt stort de siste 8 årene. Etter en pangstart med den første Iron Man-filmen, spenner til dags dato nettverket over 12 frittstående filmer og to filmer der superhelt-teamet The Avengers samles. Hele 9 kinofilmer planlegges i løpet av de neste tre årene. Som om ikke det var nok, har de produsert fem TV-serier innen det samme universet, som sendes på vanlige kanaler og Netflix, med seks flere serier på vei i løpet av de neste par årene. Filmene nærmer seg 11 milliarder dollar i billettinntekter, og er tidenes mest innbringende franchise.

For den jevne kinogjenger kan det nok være vanskelig å holde oversikten, og følelsen av at man «må» se alle for å følge med kan nok virke overveldende. Men tilhengerne av sjangeren kan hente fordelene med et delt univers, hovedsaklig en filmverden som føles levd i, og karakterer som ikke trenger å introduseres på nytt hver film.

The Avengers og deres forskjellige helter har nå reddet verden fra en del trusler, men ikke uten enorme sivile skader og tap. Etter en ny «arbeidsulykke» kommer den amerikanske regjeringen og FN på banen, og krever at heltene må underlegges en eller annen type oversyn for å få fortsette å operere med heltedådene sine. Denne problemstillingen skaper dype rifter innad i helte-teamet, og etter hvert deles de i to mostående grupper. Den ene siden, ledet av Captain America (Evans), vil at heltene selv skal få vurdere hvor de skal bruke sine krefter, og vil ikke la seg overvåke. Den andre siden, ledet av Iron Man (Downey Jr.), er villige til å underlegge seg styring for å hindre unødige tap av sivile liv. I senteret av det hele står Winter Soldier (Sebastian), en ettersøkt terrorist, men også den hjernevaskede barndomsvennen til Captain America, som er overbevist om at han kan få vennen tilbake til sitt gamle jeg.

captain america.jpg

Ikke ulikt Avengers-filmene er Civil War en øvelse i å balansere et enormt kobbel av karakterer i samme film. Det er imponerende å se hvordan de har løst det, for her føles det som det er rikelig med plass til at mange forskjellige historier kan fortelles samtidig. Ikke bare får de to hovedrollenes konflikt lov å blomstre, vi får også utviklet karakterene til Vision og Scarlet Witch, Black Widow får sin egen historiekurve å følge, Winter Soldier har sin egen kurve, samtidig som vi blir introdusert til den helt nye karakteren Black Panther, og får plass til artige cameos av både Ant-Man og Spider-Man. Ingenting av dette legges merke til når det er gjort godt, som her, men hadde det blitt håndtert dårlig, hadde det stukket seg fram og ødelagt opplevelsen med en gang.

De aller fleste skuespillerne har allerede spilt karakteren sin minst en gang, så de er komfortable i rollen, og det er ingen av disse karakterene som føles noe annet en velspilte. Chadwick Boseman leverer en veldig fin tolkning av Black Panther, en karakter det kan være verdt å se fram til får sin egen solofilm etter hvert. Tom Holland dukker også opp som en artig Spider-Man vi ser for første gang i Marvel-universet. Med tanke på at dette er den tredje nye versjonen av Spider-Man vi får i løpet av bare 14 år, så er det ikke selvsagt at den skal omfavnes. Men valget på en yngre skuespiller gjør at scenene han er med i er en fryd.

En annen ting som kan gå folk hus forbi er hvor godt hovekonflikten fungerer. Ta en veldig lignende film fra i år der det motsatte var tilfellet: Batman v Superman: Dawn of Justice. Konflikten mellom de to hovedpersonene virket ganske umotivert og ulogisk, og filmen taper mye på det. I Civil War bygges konflikten naturlig opp, og med filmens twist tillegges konflikten nok vekt til at det blir logisk at disse en gang så gode vennene kan være bitre fiender (i hvert fall for en stund, for kjennere av tegnefilm-sjangeren vet at den tiltrekkes utrolig sterkt mot en retur til utgangspunktet på lang sikt…).

Filmens actionscener står ikke tilbake for noen tidligere i serien, og spesielt den store sekvensen på en flyplass i Tyskland er blant de beste action-sekvensene jeg har sett noen gang. Med stor gjensynsverdi er dette popcornfilm på det aller høyeste nivået, og for meg på premieredatoen den nest beste Marvel-filmen til da, kun bak The Avengers. Noen begynner kanskje å bli lei av superhelter, men ikke jeg. Jeg blir ofte like imponert av en velkomponert blockbuster som et sterkt, smalt drama. Det er bare forskjellige kvaliteter som skal til for å lage de bra.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,0/10 (357 976 stemmer)

AVClub.com: B+

Rottentomatoes.com: 90% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 3

Interessant hvordan de to store avisene begge legger seg godt under poengene filmen får fra pressen og folket generelt? Sendt feil anmeldere på jobb den dagen, kanskje?

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room (4) – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short (7) – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short (7) – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room (4) – The Big Short (7)

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War (3) – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Marvels storsatsning fra året som har gått, og så er det bare Stein Galen som har forstått at den hører hjemme i topp fire! Han har til og med satt den inn på riktig plassering, all honnør til ham! men for de andre, var det en avskrekning at Avengers: Age of Ultron falt utenfor, eller har de bare satset mer på at Dr. Strange skal kapre en plass? Sistnevnte er det jo fremdeles to sjanser igjen for!

Da blir Stein Galen med Snoop Dagi Dag og Dr. Ottar Karsten Hostesaft i 1-poeng-klubben, og vi har kun de to beste filmene igjen å se frem til!

 
2 kommentarar

Posta av den desember 22, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: The Shitlist

Som en oppvarming til årets julekalender kommer her en liten oppsummering av de ti verste filmene jeg dessverre så på kino i år. I en lekker nedtelling skal vi ende opp med den aller aller minst fantastiske nederst i dette innlegget. God fornøyelse!

 

10. Holy Motors

Lett den mest absurde filmen i år, om ikke noensinne. Vi følger Mr. Oscar gjennom en dag, en tydelig rik mann som går ut til en limousin for å komme seg til jobb. En jobb som består i å spille en rekke forskjellige roller over hele byen, tilsynelatende uten nærmere mål og mening enn å være så merkelig som mulig. Fullt av kostymeskift og med en slags meta-tilnærming det er vanskelig å få tak på. Dette er filmen som mange filmkjennere vil nikke anerkjennende av, og påstå at du ikke forstår meningen som ligger bak, men i det filmen avslutter med en garasje full av snakkende limousiner, så har jeg meldt meg ut for lenge siden. Det fine fotoet er alt som er igjen. 3/10

9. Hannah Arendt

Vi har sluppet opp for gode biografi-filmer. Mindre og mindre interessante personer skal pakkes opp og brettes ut. Hannah Arendt er jo utvilsomt en viktig og smart kvinne, og filmen er full av bra skuespill og alt det vanlige, men det er jo så utrolig kjedelig! 3/10

8. After Earth

Will Smith og lille Karate Kid-Smith i samme film! Og regissert av M. Night Shyamalan, mannen med karrieren som synker fortere enn en mafioso med betongsko. Smithene er begge noen flinkiser av noen skuespillere, men det hjelper ikke når karakterene er skrevet som folk det er vanskelig å like, og alle actionsekvensene på denne hyperfarlige framtidsjorden består av å løpe vekk fra litt skumle dyr. Ikke det verste Shyamalan har funnet på, men et bra forsøk likevel. 3/10

7. To the Wonder

Terrence Malick er verdens fremste «stemnings»-filmskaper. Med gode situasjoner og sterke øyeblikk i bunn kan det bli imponerende, The Thin Red Line er et godt eksempel på det. Men når vi får en to timer lang montasje av øyeblikk der Ben Affleck og tidligere Bond-dame Olge Kurylenko ser på flott natur til svulstig musikk og voice-over replikker om noe annet enn det som skjer i bildene, da blir det for slitsomt for meg. 3/10

6. Mormor og de 8 ungene

Med på listen kun pga et ønske om å se Radioresepsjonens Steinar Sagen utfolde seg i sang og dans. Til tross for en gjennomført flau kjærlighetsvise han synger til sin nye bil, så leverer denne lite. Koselig, ja, men akkurat den type musikal jeg har store problemer med, der folk tar en pause i handlingen for å synge og danse sammen, for så å fortsette der de slapp etterpå. 3/10

5. Beautiful Creatures

Håper det snart ikke finnes flere Twilight-kloner å lage film av. 3/10

4. Texas Chainsaw 3D

3D er i de aller fleste tilfeller en uting, og trengs i hvertfall ikke i dårlige remake-sequels av skrekkfilmer. Dette blir for forutsigbart, og er bare en dårligere versjon av den samme filmen vi hadde for 10 år siden. 3/10

3. Spring Breakers

Historien om fire amerikanske collegejenter som havner i trøbbel og fengsel, før James Franco med cornrows kommer og rekrutterer de til kriminelle liv. Med et såpass høyt konsept er det overraskende ofte kjedelig, og etter endt film sitter du igjen med følelsen av at dette ikke var noe som helst, egentlig. 2/10

2. G.I. Joe: Retaliation

Så praktisk at dette møtet ble holdt i et rom med videoovervåkning av alle de forskjellige landenes atombombe-siloer, sånn at vi kunne se når de ble skutt ut! Dette er jo selvfølgelig en tøysefilm, og det omfavner den også selv. Men der den første filmen i serien i det minste hadde en ganske intens og underholdende actionsekvens i Paris (?, gidder ikke sjekke), så er det aldri noe som helst på spill i actionscenene i denne. Derfor blir det bare action overload, og når alt annet er dritt, så har G. I. Joe: Retaliation ingenting å spille på. 2/10

1. Scary Movie 5 (eller Scary MoVie om du vil, din tittelnazi)

Jeg lengter tilbake til da en parodifilm faktisk inneholdt humor. Vi snakker Airplane!, Hot Shots!, The Naked Gun osv. Etter at Scary Movie viste sitt halvmorsomme åsyn, har vi fått en bølge av de minst morsomme komediene siden The Pianist. Det som kjennetegner dem er å avslutte tittelen med «Movie», og det er urovekkende mange av dem. Scary Movie 2, 3 og 4, Date Movie, Epic Movie, Disaster Movie, Superhero Movie, i tillegg til Meet the Spartans, en film dårligere enn kreft.

Parodistilen til disse filmene er å spille inn en kjent scene fra en annen film, men i slutten av scenen, så blir kanskje noen sparket i skrittet! Eller hva om en ku falt i hodet på dem?!? Humor!

Jeg lo ingen ganger i løpet av Scary Movie 5, og om du syns dette er morsomt er jeg nødt til å unngå deg i uoverskuelig framtid til jeg har glemt det igjen. Prøvde å finne et passende klipp på youtube, men ble for sint, så du får lete selv…

 

Nå gleder jeg meg til å starte kalenderen i morgen, og skrive litt om filmer jeg har satt mer pris på frå året som har gått. Vi snakkes. Eller ses. Leses. Blogges?

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2013 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 1. desember

Hei kjære leser(e)! Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Fristen setter jeg til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Men nok info! Det er 1. desember, og vi skal snakke om den 24. beste filmen fra året som snart er over.

24. The A-Team

Regi: Joe Carnahan

Manus: Joe Carnahan, Brian Bloom og Skip Woods.

Med: Liam Neeson, Bradley Cooper, Jessica Biel, Quinton «Rampage» Jackson, Sharlto Copley og Patrick Wilson.

Land: USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 18.06.10

Jeg har aldri sett tv-serien denne filmen er basert på, noe som sikkert hjelper filmen. Jeg tror det er en fordel at mitt forhold til Mr. T begrenser seg til Rocky III. Filmen The A-Team er regissert av Joe Carnahan, mannen bak den veldig gode politifilmen Narc, og den ikke fullt så gode overlessede actionfilmen Smokin» Aces. Så på forhånd tenkte jeg at dette kunne svinge begge veier.

Filmen tar for seg en gruppe på fire veteraner fra krigen i Irak som havner i fengsel etter en aksjon der utstyr til pengeforfalskning blir stjålet. 6 måneder senere hjelper en CIA-agent lederen, Hannibal Smith (Neeson), å bryte seg ut. Snart har Hannibal fått ut de andre tre også. «Faceman» Peck (Cooper), B.A. Baracus (Jackson) og Murdock (Copley). Sammen skal de prøve å renvaske seg selv, koste hva det koste vil.

Cool guys don't look at explosions.

Dette er glad-action uten like. Massevis av tøffing-replikker, eksplosjoner og kjøretøy i rask bevegelse. Og skyting, ikke minst. Skyting på fly fra en tanks i fritt fall, og sånne ting som det. Er du i det riktige humøret, så er dette utrolig gøy. Og Carnahan vet hvordan han skal lage god action, det er det liten tvil om.

Det er en fin bonus å få med seg Liam Neeson i en sentral rolle her. Han regnes vel som en seriøs og alvorlig skuespiller, men har med denne i tillegg til Taken virkelig tatt steget frem som action-stjerne. Bradley Cooper kjenner nok de fleste fra Hangover, mens Sharlto Copley spilte hovedrollen i sci-fi-filmen District 9. Altså en samling med hovedroller fra store underholdnings-suksesser fra de siste årene.

Problemet med filmen for min del, er at høydepunktet nås for tidlig. Når filmen setter i gang med de avsluttende action-sekvensene, er min evne til å bli begeistret over actionen ganske redusert. Jeg har på en måte blitt litt nummen av alt som allerede har skjedd. Det trekker dette ned fra en høyere plassering. Når du først har begynt på en latterlig action-film, syns jeg egentlig du bare skal ta den helt ut. Jeg har sluttet å bry meg noe særlig om hvor sannsynlig alt som skjer er fra ca 15 minutter inn i filmen.

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 7.1/10 (39 294 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 5

Kommentarer og synspunkter tas i mot med intens glede.

 
6 kommentarar

Posta av den desember 1, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 6

Ja, da tar vi et nytt steg videre mot toppen på listen over favorittfilmene mine. Vi vandrer fra den forholdsvis realistiske Collateral og over i en mye mer fantastisk verden. 6. plass på listen er

The Matrix (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0133093/

Regi: Andy og Larry Wachowski

Manus: Andy og Larry Wachowski

Med: Keanu Reeves, Laurence Fishburne, Carrie-Anne Moss, Hugo Weaving, Gloria Foster og Joe Pantoliano.

Spilletid: 136 min

Wachowski-brødrene, eller Wachowski-søsknene om en skal tro på ryktene som sier at Larry har byttet kjønn, har en ganske kort karriere regimessig. De begynte med Bound, før det tok virkelig av med The Matrix. Den fikk to oppfølgere, The Matrix Reloaded og The Matrix Revolutions, begge i 2003. Oppfølgerne fikk mye kritikk, og er generelt mye dårligere likt enn den første. Personlig syns jeg alle tre er veldig bra, selv om den første likevel er i en klasse for seg. I år kom den siste filmen deres, Speed Racer, som ikke var noe særlig å skryte av.

Hovedrollen i The Matrix bekles av Keanu Reeves. På forhånd var han kjent fra Point Break, Dracula og Speed. Han får hjelp av Laurence Fishburne, som også har spilt i Apocalypse Now, Mystic River og Bobby, Carrie-Anne Moss, fra Memento (tidligere nevnt på listen) og Disturbia og Hugo Weaving, som ellers kan ses i Lord of the Rings-trilogien og V for Vendetta.

Thomas Anderson (Reeves) har en vanlig kontorjobb, men driver med hacking om natten under kallenavnet Neo. En natt blir han kontaktet av Trinity (Moss), som etter hvert leder ham til Morpheus (Fishburne). Han skal dras inn i en ny verden. Det viser seg at verden som vi kjenner den egentlig er et slags dataprogram, og at menneskene er plugget inn i dette mens roboter høster energi fra kroppene våre. Ute i den virkelige verden er det få frie mennesker igjen, som bedriver motstandskampen mot robotene og gjennomsøker matrisen (the matrix) etter den utvalgte som skal redde menneskeheten.

Det høres innviklet ut, og det er det også. Første gang jeg så den var jeg vel rundt 13 år, og det kan trygt sies at jeg ikke forstod noe særlig som helst. For å illustrere kan vi ta en kikk på 5 av de første minuttene fra filmen:

Til å begynne med tror jeg jeg må ha avskrevet Trinity’s ferdigheter som vanlig strekking av virkeligheten, action-filmer er jo fulle av det. I det hun hopper over en hel gate ble jeg forvirret, og når hun løper inn i telefonkiosken og så forsvinner mens lastebilen smadrer den var jeg helt borte. Men jeg så den igjen og igjen, og nå tror jeg jeg har en ganske god forståelse av filmen.

Det er jo historien som er det mest fantastiske med filmen. Det er en genial ide bak dette her, noe som er vanskelig å komme på, men samtidig er det jo umulig å motbevise. Det tror jeg tiltaler folk. Hvem vet, kanskje er det nettopp sånn som i filmen? Dette var en film som var så original at den måtte sees.

I tillegg er det ikke til å komme unna hvor stor innflytelse filmen har hatt. Den regnes som oppfinneren av «bullet time», med det som har blitt en verdensberømt scene (se nedenfor). De visuelle effektene var helt banebrytende, og står seg veldig godt i dag, på tross av nesten 10 år med drastisk framgang. I tillegg har den banet vei for kamera som snurrer rundt handlingen og mer slow motion i actionfilmer.

Filmen er fylt med filosofi og ganske dype ideer, samtidig som det er en fullblods actionfilm med noen fantastiske actionscener. Her får vi kampsport i stor skala, i tillegg til en av de beste shoot-out-scenene noensinne.

Skuespillet er varierende, med veldig gode roller av Weaving som Smith og Pantoliano som Cypher. Keanu Reeves er jo dessverre ikke helt i toppsjiktet, men han fungerer greit i denne, siden han egentlig ikke trenger å spille så altfor mye vanskelig stoff. Manuset er vel også et litt mindre sterkt punkt, men det er absolutt greit, og i visse scener er det veldig bra. Agent Smith’s monolog til Morpheus, for eksempel.

Wachowski-brødrene skal definitivt ha skryt for visjonen, i tillegg til at det er mange veldig kule bilder her. En personlig favoritt er bildet av helikopteret langt nedenfra, mens kulehylsene regner ned over kameraet.

The Matrix vant 4 Oscar, for Beste visuelle effekter, Beste lyd, Beste lydeffektklipping og Beste klipp. På IMDb har den 8.6/10 med 296 778 stemmer, noe som plasserer den på 30. plass på Top 250. Jeg merker at jeg ikke klarer å forklare godt nok hvor bra denne filmen faktisk er. Det var en av de første filmene som fikk meg til å tenke på den lenge etter å ha sett den, og skal nok ha en del av takken for at jeg er såpass interessert i film i dag. Se traileren nedenfor, og om du ikke har sett filmen er det faktisk litt merkelig. Alle har vel sett The Matrix?

Om du er en av de normale, som har sett den, legg igjen en kommentar med din mening.

 
2 kommentarar

Posta av den oktober 25, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 11

Nytt innlegg enda en gang. Denne gangen skal jeg presentere det som er den beste boksefilmen. Ikke Cinderella Man. Ikke Ali. Ikke The Boxer. Heller ikke Rocky. Den aller beste boksefilmen er utvilsomt

Raging Bull (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0081398/

Regi: Martin Scorsese

Manus: Paul Schrader og Mardik Martin (basert på selvbiografi)

Med: Robert De Niro, Cathy Moriarty, Joe Pesci og Frank Vincent.

Spilletid: 129 min

Martin Scorsese er en annen av favorittregissørene mine. Han brukte Robert De Niro i et utall filmer, inkludert Goodfellas, Taxi Driver og Casino. Scorsese har laget utrolig mange bra filmer, og vant en æresoscar noen år tilbake. Han regnes som en av regissørene som skapte en kvalitetsendring i Hollywood på 70-tallet, sammen med for eksempel Francis Ford Coppola (The Godfather). I nyere tid har han slått seg sammen med Leonardo Di Caprio noen ganger, med vellykkede resultat.

De Niro regnes som en av de beste skuespillerne noensinne, og det med rette. Det var som sagt samarbeidet med Scorsese gjennom 8 filmer at han ble kjent og anerkjent. Han fikk et gjennombrudd i Mean Streets, før han spilte den unge Vito Corleone i The Godfather Part II, og karrieren var i gang. Joe Pesci er også en kjent gjenganger i gangsterfilmene til Scorsese, i tillegg til mer koselige ting som My Cousin Vinny eller Home Alone.

Raging Bull forteller oss den sanne livshistorien til bokseren Jake La Motta. Sinnet og temperamentet hans hjelper han til en fantastisk boksekarriere, og han er den første som klarer å slå legendariske Sugar Ray Robinson. Men om den rasende oksen fungerer godt som bokser, så fungerer han ikke like godt som familiemann.

Dette er etter min mening De Niro’s aller beste prestasjon. Han spiller La Motta på en fullstendig overbevisende måte, både på veien opp og kanskje spesielt på veien ned igjen. Han la på seg det som da var rekordmye vekt (ca 30 kg) for å spille La Motta på sine eldre dager. Rekorden ble senere slått av Vincent D’Onofrio på Full Metal Jacket, men det bli ikke mindre imponerende av den grunn.

Filmen er i svart-hvitt, og benytter det på en veldig god måte. Den ser fantastisk bra ut, og boksekampene har hver sin egen stil og tone. Størrelsen på ringen det blir bokset i blir endret fra kamp til kamp, for å reflektere stemningen i kampen. Kampene er for øvrig også veldig bra koreografert og filmet. I tillegg må jeg trekke fram en helt genial kameraføring, der kameraet på kran følger La Motta helt inne fra garderoben, ut gangen og inn på stadion, hvor det løftes opp og gir oversikten. Her kan du se åpningssekvensen, som også er veldig bra.

Jeg liker det faktum at filmen ikke er den typiske heltehistorien der alt går bra. Sånne type filmer fungerer ofte godt, og kanskje spesielt innen denne sjangeren, men Raging Bull er realistisk og dyster, og tjener mye på det. Kanskje den aller beste framvisningen av «medaljens bakside» jeg har sett.

Lydeffektene er også veldig bra, blant annet brukte de pistolskudd til å lydlegge blitsene som gikk av under kamper. Etter at filmen var ferdig, ødela lydteknikerne opptakene, sånn at de ikke skulle bli brukt igjen. Andre litt morsomme ting er at de brukte sjokolade som blod, for at det skulle vise bedre på svart-hvit film, og at De Niro deltok i tre ekte boksekamper i Brooklyn som forberedelse, og vant to av dem.

Filmen vant 2 Oscar, Beste mannlige hovedrolle (De Niro) og Beste klipp, og ble i tillegg nominert til 6 Oscar til; Beste mannlige birolle (Pesci), Beste kvinnelige birolle (Moriarty), Beste Kinematografi, Beste lyd, Beste Regissør og Beste film. På IMDb har den en rating på 8.4/10 med 67 618 stemmer, og er dermed på 71. plass på top 250. Se traileren nedenfor, og få sett denne klassikeren så fort som mulig!

Har du sett Raging Bull? Legg igjen en kommentar med din mening om den!

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 7, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 14

Då går vi videre oppover på listen, og er med dette innlegget faktisk halvveis mot toppen. Vi tar et krafitg sjangerbytte fra Star Wars, og også et godt hopp framover i tid. Dagens film er

Memento (2000)

http://www.imdb.com/title/tt0209144/

Regi: Christopher Nolan

Manus: Jonathan og Christopher Nolan

Med: Guy Pearce, Carrie-Anne Moss og Joe Pantoliano.

Spilletid: 113 min

Christopher Nolan er allerede blitt presentert på denne listen, som regissøren av The Dark Knight. Som jeg sa da, så er han en av mine favorittregissører og har laget Batman Begins, The Prestige og Insomnia, alle filmer som rangerer fra bra til veldig veldig bra. Manuset til Memento er basert på en novelle skrevet av Jonathan Nolan, Christophers bror.

Hovedrollen spilles av Guy Pearce, kjent fra L.A. Confidential og den nyere The Proposition. De andre to store rollene blir spilt av Carrie-Anne Moss og Joe Pantoliano, som begge nok er mest kjent for å ha spilt i The Matrix. Moss spilte også i oppfølgerne, mens Pantoliano var med i 26 episoder av The Sopranos. Et ganske lite cast i filmen, men det er så og si kun flinke folk involvert.

Vi følger Leonard (Pearce). Han er i den leie situasjonen at han ikke kan lage nye minner. Han husker hvem han var, men etter at han ble skadet, har han ingen som helst korttidshukommelse. Skaden fikk han når en forbryter slo ham ut, for så å voldta og drepe kona hans. Nå handler Leonards liv kun om å få hevn over denne forbryteren. Han tatoverer fakta på kroppen for å huske dem, og føler han kommer stadig nærmere morderen.

Hadde denne fortellingen blitt fortalt på en «normal» måte, hadde det nok blitt en middelmådig film. Genistreken Nolan gjør, er å reversere rekkefølgen på scenene, samtidig som han lar bakhistorien komme fram i mellomtiden, i svart-hvitt for å skille de ut. Og det er her man kan forstå hvor vanskelig det må ha vært å skrive manuset. Man skulle tro at det å begynne med den siste scenen, for så å ta scenen før, og så den før det igjen, osv, ville ødelegge all spenning, siden man vet hvordan det ender. Men sånn er det ikke. Man blir sittende og konstant sette sammen nye biter med informasjon, og for hver gang vi får se litt mer av historien, så endres perspektivet. Så Memento klarer det kunststykket å slutte filmen midt i historien, og likevel så blir det en avsløring som jeg mener er en av de beste jeg har sett. En film som du kan tenke over ganske lenge i etterkant.

Guy Pearce spiller veldig bra, og drar oss gjennom historien med fortellerstemme. Som sagt spiller også hele resten av castet veldig bra, kanskje spesielt Pantoliano, i en av sine beste roller.

Som alle Nolans filmer, er også denne fin å se på, både med blandingen av svart-hvitt og farger, og generelt kameraarbeid. Han har klart å fange forvirringen til Leonard veldig godt. Scenene går litt inn i den forrige vi så, altså den som skjer etterpå i historien, og det er godt å ha i begynnelsen, når vi skal kunne forstå hvordan filmen er lagt opp. Det kunne fort blitt total forvirring over hva som skjer når, og selv om det sikkert blir det for noen, ble det ganske klart for meg etter noen scener.

Memento er altså en av de beste mysterie-filmene jeg har sett, og den vil helt sikkert funke også om du føler deg «for smart» for de vanlige krim-thrillerene. Ble nominert til to Oscar, Beste klipp og Beste manus direkte for film, men vant ingen av dem. Desto større suksess på IMDb, der den har ratingen 8.6/10 med 203 589 stemmer, og dermed havner på 27. plass på listen over de beste filmene noensinne. Sjekk ut traileren nedenfor, og se filmen etterpå.

Har du sett Memento? Hvis ja, er det et kommentarfelt rett nedenfor her. Der kan du skrive hva du syns om den.

Og helt til slutt i dag, en liten RIP til Paul Newman, som døde av kreft i går, 83 år gammel. Her er slutten på Butch Cassidy and the Sundance Kid, en av hans beste filmer, og en av de beste sluttene også.

 
3 kommentarar

Posta av den september 28, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,