RSS

Stikkordarkiv: edwards

Julekalender 2017: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

18. Rogue One

Regi: Gareth Edwards

Manus: Chris Weitz og Tony Gilroy.

Med: Felicity Jones, Diego Luna, Alan Tudyk, Donnie Yen, Riz Ahmed, Ben Mendelsohn, Forest Whitaker og Mads Mikkelsen.

Land: USA

Spilletid: 133 min

Premiere: 14.12.16

Star Wars er tilbake, og nå blir tidslinjene mer forvirrende enn noen gang, spesielt for de uinnvidde. For etter de tre første filmene, som som kjent er film nr 4-6 i historien, så ble det laget en prequel-trilogi til nokså middelmådig mottakelse. Så, etter at den sjette filmen i serien (Episode III) hadde fått seget inn i den kollektive bevisstheten, så solgte George Lucas Star Wars til Disney, og de startet produksjonen på en ny trilogi. Endelig var ting på stell. Episode VII (fjorårets kalendervinner) var også den sjuende filmen kronologisk. Men det var bare en falsk trygghet. Her kommer Rogue One, en film som står på egne bein, men som utvider universet med en fortelling fra hendelsene mellom Episode III og Episode IV i den originale serien. Altså en slags Episode 3,5, som fyller inn litt tomrom mellom de to filmene som kom ut i 2005 og 1977. Henger du med?

Gareth Edwards fikk ansvaret for regien, på tross av litt lite erfaring med spillefilmer. Til hans forsvar så er de to filmene han har laget sci-fi-filmer med mye visuelle effekter; Monsters og Godzilla.

Den geniale vitenskapsmannen Galen Erso (Mads Mikkelsen) blir oppsøkt av Imperiets våpenutviklere. Han trengs for å fullføre Dødsstjernen (universets mektigste våpen fra episode IV, en romstasjon som kan utslette hele planeter), og blir i praksis kidnappet og tvunget til å jobbe. Datteren hans Jyn (Felicity Jones) ser det hele skje, men klarer å rømme. 15 år senere befrir Opprørerne Jyn fra fengsel og tar henne med til hovedkvarteret sitt. De trenger hennes hjelp til å finne faren, for dermed å lære seg nok om den snart fullførte Dødsstjernen til å eventuelt kunne ødelegge den.

rogue one.jpg

Etter fjorårets kalenderseier til The Force Awakens, så bør det være liten tvil om at jeg er tilhenger av denne filmserien. Men til tross for barnlig glede og forventning til de «offisielle» episodene i serien, så var jeg ikke udelt positiv til nyheten om at flere frittstående filmer fra Star Wars-universet var på vei. På den ene siden er jeg glad i historien, og nysgjerrig på hvordan alle detaljene henger sammen. På den andre siden vet jeg at med hver enkelt film blir sjansen større for feilskjær og kreativ stagnasjon.

La oss ta problemene jeg ser her først. Karakterene er ikke blant de mest interessante disse filmene har klart å skape. Når vi går inn i filmen, så vet vi allerede at den omhandler et vellykket oppdrag som utvilsomt også førte til store tap på opprørernes side. Det betyr at Rogue One må introdusere et nytt karakter-galleri, men siden det skal henge logisk sammen med Episode IV, så kan det ikke dukke opp karakterer som «burde» være til stede i de neste episodene med frihetskamp. Det betyr også at skurken er en slags mellom-leder i Imperie-hierarkiet, og selv om han spilles godt av Ben Mendelsohn, så er det godt at selveste Darth Vader lusker i kulissene.

Men det meste annet gjør Rogue One veldig bra. Felicity Jones er naturlig som opprørsk badass, og får nok action-sekvenser å bite tennene i. Faktisk er Rogue One det nærmeste vi har kommet en krigsfilm i Star Wars-filmene. Her er det bakketropper og militært samhold, og lite jedi-riddere som vandrer rundt med lyssverd og flytter ting med tankene. Det vil nok appellere mer til enkelte, mens andre savner litt mer nervær med «The Force».

På forhånd var mitt største spørsmål «Er det verdt det å lage en film for å fortelle hva som skjedde mellom to eksisterende filmer?». I Rogue One sitt tilfelle er svaret et klart ja! Filmens avslutning faller sammen med starten på den originale Star Wars-filmen fra 1977, med en litt annen innfallsvinkel. Og la en ting være klart: Scenen der Darth Vader tar seg inn i opprørernes romskip er helt fantastisk. Darth Vader har de siste 40 årene vært en av filmhistoriens beste skurker, men Rogue One gjør ham faktisk mer skremmende enn noensinne.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,8/10 (378 553 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 85% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 7, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

19. Godzilla

Regi: Gareth Edwards

Manus: Max Borenstein og Dave Callaham.

Med: Aaron Taylor-Johnson, Ken Watanabe, Bryan Cranston, Elizabeth Olsen og Juliette Binoche.

Land: USA/Japan

Spilletid: 123 min

Premiere: 16.05.14

Godzilla har vært en av de mest kjente figurene fra japansk populærkultur siden den dukket opp i sin første film i 1954. Opprinnelig tenkt på som en metafor for atomvåpnene som bare 9 år tidligere hadde ødelagt Hiroshima og Nagasaki, og atom-aspektet har fulgt tett ved monsteret de neste 60 årene. I 1998 kom den første amerikanske versjonen, til elendige kritikker. Storfilm-regissør Roland Emmerichs visjon fikk slakt over hele linja, selv om 11-årige meg ikke helt så problemet. Ved senere gjensyn har jeg innsett at det kanskje ikke er helt på nivå med annen kvalitetsfilm… Uansett, den dårlige mottakelsen gjorde at Godzilla-fenomenet ble lagt på is i statene en stund, før vi nå i år endelig fikk et nytt møte med kjempeøglen. Dene gang var det regissør Gareth Edwards som fikk sjansen, etter at han viste hva han kunne gjøre i sin lavbudsjetts-monsterfilm passende titulert Monsters.

Joe Brody (Cranston) befinner seg i Japan på et atomkraftverk i 1999. Ved mystiske omstendigheter blir kraftverket ødelagt. Joe trekker seg tilbake, og blir besatt ved tanken på å finne sannheten bak ulykken. 15 år senere blir sønnen Ford (Taylor-Johnson), nå voksen og marinesoldat, tvunget til å hjelpe ham. Sammen blir de vitne til gjenvåkningen av en enorm trussel til hele menneskeheten, og det viser seg at den eneste løsningen kan være å slippe løs en like stor trussel som motvekt, nemlig Godzilla.

Good choice.

Good choice.

Jeg skal ikke stikke det under en stol: Det er ikke vanntett manus her. Skuespillet er variabelt, men stort sett bra. Bryan Cranstons noe reduserte rolle i forhold til hva du kunne forvente fra traileren er nok det beste på den fronten, men Taylor-Johnson gjør det godt, og ikke-tvilling Elizabeth Olsen er en fire-fem steg foran søstrene sine. Det japanske alibiet Ken Watanabe er også et trygt kort å falle tilbake på når du trenger en asiatisk mann i en birolle i action-filmen din (se Batman Begins, Inception).

Men det Gareth Edwards er vanvittig god på, er å skape følelsen av størrelse. Godzilla er nærmest perfekt, og ikke en oppgradert versjon, men herlig likt den gode gamle japanske versjonen. Jeg liker også måten de har dratt inn andre monstre her, sånn at vi slipper den unaturlige motsetningen mellom kjempemonsteret Godzilla og mennesker. I stedet blir menneskene hjelpeløse tilskuere som desperat prøver å påvirke noe som er helt ute av kontroll. Du kan si hva du vil, men enorme skrekk-skapninger som slåss på liv og død mens de knuser seg gjennom storbyer er noe av det mest cinematiske jeg vet om, og det gjør seg utrolig bra på lerretet.

Jeg syns historien er godt lagt opp, visuelt ser det som sagt glitrende ut, og med flere intense spennings-øyeblikk er dette en selvsagt film i årets kalender. En film som kan ta opp konkurransen med fjorårets fantastiske Pacific Rim! Når det gjelder regissør Edwards, så er visstnok hans neste prosjekt en Star Wars-spin off som kommer ut i desember 2016. Skal bli spennende å se om han klarer å la vær å putte noen svære monstre i den…

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.6/10 (215 889 stemmer)

AVClub.com: B+

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 3

Dagbladet: –

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 6, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,