For den som er på evig jakt etter noe å se på TV: Her vil jeg månedlig ta en kjapp oppsummering av TV-serier jeg har fullført i løpet av den aktuelle måneden. Det vil dermed ikke nødvendigvis være det nyeste av det nye, men mer noen pekere mot hva som kan være verdt å sjekke ut (eventuelt hva som definitivt ikke skal sjekkes ut)!
American Dad (sesong 17)
Premiere: 13.04.20
Tilgjengelig på: Disney+
Antall episoder: 22
Det litt mindre kjente prosjektet til Seth MacFarlane. Der Family Guy har fått mest oppmerksomhet, så har American Dad sneket seg litt mer rundt i bakgrunnen. Det har også ført til at utgivelsestempoet har vært litt mindre stabilt til tider, men serien holder greit nivå, spesielt med tanke på at dette er den syttende sesongen! Ingenting banebrytende lenger, men helt fin underholdning.
Karakter: 6/10
Anbefales for: Tilhengere av Seth MacFarlane, Family Guy og andre lignende animasjons-serier.
One Perfect Shot
Premiere: 24.03.22
Tilgjengelig på: HBO Max
Antall episoder: 6
Dokumentarserie der filmskaper Ava DuVernay har samlet seks filmskapere til hvert sitt program, og diskuterer den perfekte scenen fra hver av skapernes karriere. Åpenbart verdt å se mest for episoden der Michael Mann snakker om bankran-scenen fra Heat, men interessant nok med flere av de andre også. Det hadde så klart vært et enda større potensiale for serien om man hadde fått med enda flere topp-regissører, kanskje i en fremtidig sesong 2?
Karakter: 6/10
Anbefales for: Deg som så alt ekstramaterialet på DVDene du kjøpte for 15-20 år siden.
Kjendis-VM (sesong 4)
Premiere: 10.08.22
Tilgjengelig på: NRK TV
Antall episoder: 3
Nok en runde med uhøytidelige idrettskonkurranser mellom mer eller mindre kjente kjendiser. Denne gangen er det en runde med bryting, og to episoder fylt med forskjellige friidrettsgrener. Alle sesongene av Kjendis-VM har vært ganske morsomme, og sesong 4 er også det. Ikke et konsept som hadde holdt til en lengre serie, men tre episoder på rundt 20 minutter hver er helt fin lett underholdning.
Karakter: 7/10
Anbefales for: Deg som liker konkurranser, men ikke nødvendigvis har behov for at nivået på de som konkurrerer er veldig høyt.
Westworld (sesong 4)
Premiere: 26.06.22
Tilgjengelig på: HBO Max
Antall episoder: 8
I sin fjerde sesong har nok Westworld mistet en del av sine seere. Den første sesongen virket det som veldig mange så, mens det snakkes mindre i min omgangskrets om serien nå. Det er jo litt synd, da det er en serie med veldig mye kvalitet på skjermen. Skuespill, scenografi, kostymer og action-sekvenser vitner alt om en produksjon med mye penger, men det jager nok bort en del tilfeldige TV-tittere at Westworld gjerne er litt for smart for sitt eget beste. Eller, hvert fall at serien bevisst kan være veldig forvirrende og vanskelig å henge med på. På sitt beste er likevel serien skikkelig bra og tankevekkende science fiction.
Karakter: 8/10
Anbefales for: Deg som liker å prøve å finne ut hvordan ting henger sammen, og som også kan like dystopiske fremtidsvisjoner.
George Carlin’s American Dream
Premiere: 20.05.22
Tilgjengelig på: HBO Max
Antall episoder: 2
En to-delt dokumentar-serie om den legendariske stand-up-komikeren George Carlin. Serien ser på endringer i Carlins liv og karriere, og ser på påvirkningen han hadde på andre komikere og samfunnet rundt seg. En veldig interessant mann, og en vellaget dokumentar, med innblikk fra mange kjente komikere gjennom intervjuer.
Karakter: 8/10
Anbefales for: Deg som er interessert i standup-historie, og/eller tilhenger av George Carlin.
Louis Theroux: Forbidden America
Premiere: 13.02.22
Tilgjengelig på: NRK TV
Antall episoder: 3
Louis Theroux er etter hvert blitt litt av en legende innen nær- og dypt-gående dokumentarer. Han har en egen evne til å komme inn på underlige, latterlige og noen ganger skremmende mennesker, og virker ikke til å stå tilbake for noe for å få svar på de tingene han gjerne lurer på. I denne nye serien tar han for seg tre temaer i USA. Som vanlig er dette fascinerende episoder, med innblikk i verdener du gjerne vet lite om.
Karakter: 8/10
Anbefales for: Deg som liker dokumentarer om spesielle personligheter.
James Acaster: Repertoire
Premiere: 2018
Tilgjengelig på: Netflix
Antall episoder: 4
Jeg kjenner mest til James Acaster som gjest på diverse britiske panel-show, og som deltaker i Taskmaster. Jeg har vært klar over at han driver med standup, men har aldri fått med meg et show. Derfor var det en stor glede å oppdage dette super-showet hans på Netflix, med fire forskjellige standup-forestillinger satt sammen i en serie. Veldig morsomt, og rett og slett fryktelig smart til tider.
Karakter: 9/10
Anbefales for: Deg som liker standup med litt absurde konsepter bygget inn i lengre historier.
The Sandman
Premiere: 05.08.22
Tilgjengelig på: Netflix
Antall episoder: 10 (+1 bonusepisode)
Den grafiske romanen skrevet av Neil Gaiman har en veldig lang vei til å ende opp filmatisert. Allerede i 1991 startet arbeidet med å lage film av fortellingen, men det var ikke før 2013 at det så mer ut som at det faktisk skulle kunne skje. Men det ble utsettelser nok en gang, og etter hvert gikk fokuset fra å lage film til å lage TV-serie i stedet. Og det var bra for oss seere, tror jeg. Det vi får av The Sandman er hvert fall veldig originalt og fantasifullt. En rik drømmeverden med stilige karakterer spilt av veldig gode skuespillere. En av årets mest positive overraskelser!
Karakter: 9/10
Anbefales for: Deg som liker å forsvinne inn i nye fantastiske verdener.
The Rehearsal
Premiere: 15.07.22
Tilgjengelig på: HBO Max
Antall episoder: 6
Nathan Fielder er ansvarlig for den geniale doku-komi-serien «Nathan for you», som sannsynligvis er den serien jeg liker best som færrest mennesker jeg kjenner har sett. The Rehearsal er den nye oppfølgeren, og konseptet er akkurat så sprøtt og meta som Nathan pleier å gjøre det. Gjennom hyper-realistisk øving, i perfekt gjenskapte omgivelser og med innleide skuespillere, skal ekte mennesker klargjøres for ting de kanskje gruer seg til. Fielders stiller selv i serien, som det som nok er en litt skrudd versjon av ham selv. The Rehearsal utvikler seg raskt i en uventet retning, men blir desto morsommere dess lenger det går. Og jammen om ikke den har noen gullkorn å gi oss om selve livet, til og med…
Karakter: 9/10
Anbefales for: Deg som liker litt pinlige situasjoner, eksentriske hverdagsmennesker og overraskende gode ideer.
Better Call Saul (sesong 6, del 2)
Premiere: 11.07.22
Tilgjengelig på: Netflix
Antall episoder: 6
Avslutningen av Better Call Saul. Serien forteller forhistorien til advokaten Saul Goodman fra Breaking Bad, og er faktisk så bra at den strekker seg opp mot kvaliteten til forgjengeren. I denne avsluttende delen blir vi satt i en litt rar situasjon de første episodene, før det etter hvert blir mer og mer intenst når ting avsløres. Selve slutten er også tilfredsstillende, og Better Call Saul blir stående igjen som en serie med meget høy kvalitet generelt.
Etter å ha sett gjennom alle 24 Bond-filmer (og to uoffisielle), så har jeg kommet frem til hvilke filmer som er aller mest typiske for Bond i løpet av serien. Her er en oversikt over hvor du finner innleggene:
2006-2015 (Casino Royale til Spectre, pluss endelig liste over rekkefølgen).
Filmen med høyest Bond-rating ble GoldenEye, med 86/100 poeng, tett fulgt av både Die Another Day (82/100) og Spectre (81/100). Nederst på listen finner vi den uoffisielle filmen Casino Royale fra 1967, med kun 37/100 poeng. Av de offisielle kom Quantum of Solace dårligst ut, med 42/100 Bond-poeng.
Men jeg tenkte at det kunne være gøy å dra inn filmens egentlige kvalitet i dette også, og har laget en tabell som inneholder både Bond-poeng (delt på 10), min egen karakter, karakter fra publikum på IMDb.com og kritikernes karakter fra rottentomatoes.com (prosent positive anmeldelser delt på 10). På denne måten kan vi se hvilke filmer jeg vil anbefale hvis man har lyst på mest mulig Bond-stemning, men uten å ofre for mye av kvaliteten. Maksimal poengsum er 40 poeng.
Film
Bond-rating
DHF-rating
IMDb.com-rating
Rottentomatoes
Totalsum
Casino Royale (2006)
7,0
9
8,0
9,4
33,4
Goldfinger
7,6
8
7,7
9,9
33,2
Skyfall
7,3
9
7,7
9,2
33,2
GoldenEye
8,6
9
7,2
7,9
32,7
The Spy Who Loved Me
7,2
7
7,1
8,0
29,3
Spectre
8,1
8
6,8
6,3
29,2
Thunderball
6,0
7
7,0
8,7
28,7
Licence to Kill
7,0
7
6,6
7,8
28,4
The Living Daylights
6,9
7
6,7
7,4
28,0
From Russia With Love
4,8
6
7,4
9,5
27,7
Dr. No
4,7
6
7,2
9,5
27,4
You Only Live Twice
6,3
6
6,9
7,3
26,5
Live and Let Die
6,2
7
6,8
6,5
26,5
On Her Majesty’s Secret Service
5,5
6
6,7
8,1
26,3
Diamonds Are Forever
6,7
6
6,6
6,4
25,7
Tomorrow Never Dies
7,3
6
6,5
5,6
25,4
For Your Eyes Only
5,2
6
6,7
7,3
25,2
Never Say Never Again
5,2
6
6,2
7,0
24,4
Die Another Day
8,2
4
6,1
5,6
23,9
The Man with the Golden Gun
6,2
7
6,7
3,9
23,8
The World Is Not Enough
6,7
5
6,4
5,2
23,3
Octopussy
6,1
6
6,5
4,3
22,9
A View to a Kill
6,6
6
6,3
3,8
22,7
Quantum of Solace
4,2
5
6,6
6,4
22,2
Moonraker
6,1
3
6,3
6,0
21,4
Casino Royale (1967)
3,7
2
5,1
2,5
13,3
Interessant å se at den uoffisielle Never Say Never Again kommer høyere enn hele sju av filmene fra den offisielle serien. The Man with the Golden Gun kommer mye lavere enn jeg ville satt den, men ble tydeligvis virkelig hatet av kritikerne.
Skuespiller-rating
La oss ta en kikk på de forskjellige skuespillerne i serien. Da tenker jeg kun på den offisielle rekken, og altså Sean Connery, George Lazenby, Roger Moore, Timothy Dalton, Pierce Brosnan og Daniel Craig. Hvordan er deres samlede Bond-innsats satt opp mot hverandre?
Vi ser på gjennomsnittlige Bond-poeng, Rune-poeng, IMDb-poeng og rottentomatoes-ratinger. Hvem har gjort den beste jobben?
Skuespiller
Ant. filmer
Aktiv
Bond-rating
DHF
IMDb
Rottentomatoes
Total
Sean Connery
6
1962-1971
6,0
6,5
7,1
8,6
28,2
George Lazenby
1
1969
5,5
6
6,7
8,1
26,3
Roger Moore
7
1971-1985
6,2
6
6,6
5,7
24,5
Timothy Dalton
2
1987-1989
7,0
7
6,7
7,6
28,3
Pierce Brosnan
4
1995-2002
7,7
6
6,6
6,1
26,4
Daniel Craig
4
2006-
6,7
7,8
7,3
7,8
29,6
Med mindre No Time to Die ødelegger mye for ham, er det altså Daniel Craig som har gjort den beste jobben som Bond. Vitenskapen er krystallklar… Litt bak finner vi (kanskje overraskende) Timothy Dalton, som akkurat klatrer over Sean Connery med 0,1 poeng! Pierce Brosnan skades for mye av sine to siste filmer, og klarer akkurat å ta fjerdeplass foran George Lazenby. Den dårligste Bond er Roger Moore, men det kan virke som at han også lider litt av å ha vært med på flest filmer, da det er enkelte filmer som drar mer ned enn andre.
Pierce Brosnan har de klart mest Bond-ete filmene, mens det er Daniel Craig som spiller i de filmene jeg synes er best totalt sett. Det er ganske jevnt mellom Daniel Craig og Sean Connery’s filmer blant publikum på IMDb, men Sean Connery er helt klart kritikernes favoritt.
Hvis man skal ta frem den beste filmen til hver av skuespillerne, så blir det som følger:
Sean Connery: Goldfinger
George Lazenby: On Her Majesty’s Secret Service (sjokk)
Roger Morre: The Spy Who Loved Me
Timothy Dalton: Licence to Kill
Pierce Brosnan: GoldenEye
Daniel Craig: Casino Royale
Klassiske Bond-tegn
I løpet av vurderingen av disse filmene, så har det vært noen «klassiske Bond-tegn» som har gitt poeng om de dukker opp i filmene. Her kommer oversikten over hvor vanlige disse tegnene egentlig er.
Karakteren M: Med i 25/26 filmer. Er ikke med i Roger Moore-filmen For Your Eyes Only.
Karakteren Q: Er med i 21/26 filmer. Er ikke med i Dr. No, Casino Royale (uoffisiell), Live and Let Die, Casino Royale (offisiell) og Quantum of Solace. Så det er altså de første filmene til Connery, Moore og Craig han ikke dukker opp i. Q er spilt av kun tre skuespillere, fordi Desmond Llewelyn er med i de første 19 (!!) filmene.
Karakteren Moneypenny: Med i 24/26 filmer. Hun er ikke med i Daniel Craigs to første; Casino Royale og Quantum of Solace. Lois Maxwell spilte rollen i de 14 første filmene, og så har rollen blitt spilt av tre andre etter det. I Pierce Brosnan-filmene ble rollen spilt av Samantha Bond, noe som er et viktig stykke quiz-kunnskap.
Karakteren Felix Leiter: Med i 11/26 filmer, men det har vært en tilsvarende karakter eller to i løpet av serien. Pierce Brosnan får for eksempel litt hjelp av CIA-agent Jack Wade i to av sine filmer, og karakteren kunne fort vært skrevet om til å være Felix Leiter.
Sitatet «Bond, James Bond»: Dette sies i 22/26 filmer. Litt overraskende er det at tre av de fire filmene der sitatet mangler er Sean Connery-filmer. Det betyr at Sean kun sier det i tre av sine seks filmer, før det sementeres inn som meget typisk av Roger Moore, som sier det i alle sine syv filmer.
Drinken «Martini. Shaken, not stirred»: Bond får denne drinken i 16/26 filmer. Her skal det nevnes at det kommer i mange varianter, og at det er langt fra 16 filmer hvor Bond faktisk bestiller martinien sin. Mange ganger blir det også servert litt som en vits, der det spilles på at dette alltid er drinken Bond vil ha. Men jeg tror faktisk at det kanskje er flere filmer hvor Bond spør etter Bollinger-champagne enn martini. Sjokkerende.
00-lisensen omtales: Her mener jeg om det snakkes om en av de andre mystiske 00-agentene som vi sjelden får se, om 00-lisensen (rett til å drepe) skal tas fra Bond eller andre slike eksempler. Dette skjer i 19/26 filmer.
Minneverdig medhjelper: Har skurken en medhjelper som stikker seg ut, og derfor blir minneverdig? En såkalt henchman? Det skjer hvert fall ganske ofte, fordi 16/26 av filmene har dette.
Overdrevent bortgjemt skjulested: Også her måtte jeg vurdere hvordan dette skal tolkes, men jeg endte med at skurken har et slikt skjulested i 14/26 filmer.
De klassiske Bond-tegnene satte jeg opp før jeg skulle se gjennom filmene, men det var jo godt å se at alle tegnene hvert fall dukker opp i mer enn halvparten av filmene!
Med det tror jeg jeg har fått jobbet godt gjennom denne filmserien, og føler meg klar til det foreløpig siste eventyret i oktober. Nå skal Daniel Craig legge inn årene, og det blir veldig spennende å se hva produsentene vil gjøre med serien videre. Blir det mer Bond? Hvem skal spille ham denne gangen? Rykter om kvinnelig Bond og mørkhudet Bond svirrer, og klarer alltid å trekke fram sure fans som vil at disse filmene først og fremst skal være en parade av det de husker fra da de var små. Jeg stiller meg åpen til det meste, men vet at det også i fremtiden blir vanskelig å lage Bond-filmer som balanserer godt mellom nostalgi og nye ideer.
Her er andre del av Bond-prosjektet, der vi prøver å finne ut hvilken av filmene om James Bond som er mest Bond-ete av dem alle! I denne delen tar jeg for meg filmene fra Casino Royale til Live and Let Die.
Mer om prosjektet og hvordan poengene deles ut kan du lese her.
Casino Royale (1967)
Casino Royale er jo nå mye mer kjent som den første filmen til Daniel Craig, men den kom jo slett ikke ut i 1967. Nei, dette her er mer en slags kuriositet, en uoffisiell Bond-film, om du vil. Den er altså basert på en av bøkene om James Bond, men rettighetene til boken ble kjøpt opp av en filmprodusent i 1960. Han prøvde å få filmen lagd som en del av den offisielle serien, men da forhandlingene falt sammen, så endte han opp med å lage en slags parodi eller satire av Bond-filmene i stedet. Jeg hadde ikke sett filmen før, og tenkte at prosjekt Bond var en ypperlig anledning til å sjekke om denne Bond-varianten kan måle seg på Bond-skalaen.
Bond-sang
Det starter utrolig svakt, sånn rent Bond-messig. Sangen som spiller under åpnings-tekstene er fin nok den, men det er langt fra noen Bond-låt. Musikken er skrevet av Burt Bacharach, og det er faktisk denne filmen han laget «The Look of Love» til, men det er heller ikke den låten som spilles i starten. Tankene går rett og slett mer til andungen Kvakk-kvakk i den origami-påvirkede animasjons-serien fra min gullalder i barne-tv (mye mulig at det er en litt smal referanse, men her er det bare å google). Konklusjonen er knusende, det blir 1/10 poeng for sangen.
Åpnings-tekstene
Animasjons-stilen de har brukt under åpnings-tekstene er leken og litt tøysete, ikke helt ulikt noen elementer vi kjenner fra Monty Pythons sketsjefilmer. Dette samler også lite Bond-poeng, men filmen får en ørliten bonus på grunn av at åpningstekstene hvert fall er litt forseggjorte, og det er noen animerte våpen her og der. 2/5 poeng.
Skurk
Lenge er skurken helt ubestemmelig. Massevis av agenter har blitt tatt av dage, fra alle sider av alle konflikter. Det virker som den mystiske organisasjonen SMERSH står bak. Fremst i rekken finner vi Le Chiffre, spilt av legenden Orson Welles. Le Chiffre er desperat etter penger, og vinner de først og fremst med kortspill. Han har en tendens til å fremføre ulike trylletriks mens han sitter ved bordet, av en eller annen grunn (jeg vet at det er en parodi/komedie, men mye i denne filmen var vanskelig å forstå). Det viser seg etter hvert at Le Chiffre ikke er hovedskurken i det hele tatt, men lederen av SMERSH, som heter Dr. Noah. Dr. Noah viser seg igjen å være dekknavnet til James Bonds nevø (!), Jimmy Bond. Jimmy Bond er spilt av ingen ringere enn Woody Allen (!). Det går som man kanskje forventes, og Jimmy Bond vil nok for alltid være den mest stakkarslige skurken. Det er lite poeng å hente her også, med 2/10 poeng.
Damer
I denne kategorien er det derimot ikke mangel på kandidater, hvert fall. Hele filmen er stappfull av damer, og selv om det er mye selvironi på hvorfor damene er til stede, så er det ikke bare vinduspynt heller. Ursula Andress husker vi som den første Bond-damen i Dr. No. Her spiller hun rollen som Vesper Lynd, en forførerisk og mektig kvinne som er med i store deler av handlingen. Men ikke nok med det, det viser seg nemlig også at James Bond på et eller annet tidspunkt har fått en datter med den berømte kvinnelige spionen Mata Hari. Datteren har fått navnet Mata Bond, og blir etter hvert rekruttert for å være hemmelig agent selv.
Vi får også møte konen til M, som egentlig er en hemmelig agent hun også, og på navnefronten leveres det såpass at vi har en karakter som heter Miss Goodthighs. Kan bli litt mye, men for å være ærlig, så har vi jo allerede møtt Pussy Galore i Goldfinger, så her overgår ikke parodien originalen. Vi får også møte datteren til Moneypenny, som resten av filmen fungerer som Moneypenny, bare at hun er ekstra mye involvert i handlingen. Uansett, Casino Royale får 7/10 poeng for Bond-damene sine.
Fremkomstmiddel
Det er ikke altfor mye fokus på Bonds fremkomstmidler i Casino Royale, men han kjører rundt i en tidsriktig passelig fin bil i en biljakt-scene. Senere i filmen gjøres det et stort nummer ut av at en versjon av Bond setter seg i en «Lotus Formula 3», en racerbil som skal gjøre det superlett å ta opp jakten på skurken. Men vi får aldri se han kjøre den, da det klippes direkte til at han er fanget av skurken i stedet. I avslutningen får Bond fatt i en slik scooter som vi etter hvert gjerne ser en versjon av i skjulestedet til skurkene. Vi gir 2/6 poeng for fremkomstmiddel.
Eksotiske land
Vi reiser litt rundt omkring, og tilbringer tid både i Skottland og Frankrike. En lang opplæringstur på agent-skolen i Berlin viser ikke så mye av byen, men det er ganske gøy hvordan alle rom er lagd i ekspresjonistisk stil, litt som tyske filmer fra 20- og 30-tallet. Det mest eksotiske må likevel være når Bond reiser til Asia for å rekruttere sin datter. Det er kun en kort sekvens, men det gjør at vi klatrer opp på 3/8 poeng.
Gadgets
Det er en god del gadgets, selv om de fleste blir brukt som komiske virkemidler i en slags gjennomgang av filmens versjon av Q-avdelingen. En fiffig hatte-pistol virker spesielt ubrukelig. Men det er ting som virker også, og vi får mange fantasifulle måter å kommunisere hemmelige beskjeder på, blant annet gjennom en fiskestang og en sekkepipe.
Filmen inneholder også ting som kan virke litt forut for sin tid. Her har skurkene en selvkjørende bil (riktignok til å bruke som en slags reisende bombe i dette tilfellet) og Bond får en hypermoderne klokke med mulighet for videosamtale. Til sammen blir det 5/8 poeng!
Drap, stunt og action
Mye av action-sekvensene faller gjennom, fordi det hovedsaklig er ment å være morsomt. Så det er litt urettferdig å dømme filmen for mye på det, men her vi ute etter den ultimate Bond-film, og da må alle inn i samme skala.
Huset til Bond blir tidlig i filmen sprengt av det britiske militæret, som et steg i planen for å få ham med på laget. Vi får flyvende bombe-droner som Bond må skyte ned, og en av dronene sprenger også en bil. Det er også en biljakt der Bond må unngå å bli sprengt av den tidligere nevnte selvkjørende bombebilen.
På slutten av filmen tar det helt av, når flere land skal sende sine forsterkninger. Men igjen, dette er fullt og helt ting som blir gjort for komisk effekt. Total-inntrykket blir ikke så bra, og jeg gir 3/10 poeng.
Klassiske Bond-tegn
Det er ikke så veldig mange av de typiske Bond-tegnene å hente. M og Moneypenny er med, og det blir sagt «Bond, James Bond» på et tidspunkt. Foruten det, så blir det kun gitt poeng for at de snakker om 00-lisensen. Det blir fattige 12/27 poeng.
Tittel-bonus
Det er heller ingenting i tittelen Casino Royale som utløser tittel-bonus, så det blir 0/6 poeng her.
Totalt
Sluttsummen blir 37/100 Bond-poeng, og klart lavest score til nå. Filmen har også den laveste scoren på IMDb.com til nå, med 5,1/10. Jeg må ærlig innrømme at jeg syns dette var skikkelig slitsomt. Absurd humor kan fungere godt på meg, men her lo jeg nesten ikke i det hele tatt. Rent personlig gir jeg denne filmen 2/10, og anbefaler den kun til de som virkelig er spesielt interesserte…
You Only Live Twice (1967)
Sean Connerys femte film som James Bond, og etter denne tok han en liten pause. I Norge gikk denne filmen simpelthen under navnet «James Bond i Japan», og det er en beskrivende tittel det. Noen valg i filmen ville kanskje ikke bli gjort i dag, som at Bond går undercover som japaner. En mindre overbevisende japaner enn Sean Connery i parykk skal man lete lenge etter… Men uansett, i filmen må Bond reise til Japan for å stoppe SPECTRE sine romraketter. De skytes nemlig opp i rommet og kidnapper USA og Sovjetunionen sine romfartøyer, og de to supermaktene mistenker hverandre, og kommer snart til å starte tredje verdenskrig. Manuset er skrevet av Roald Dahl, tro det eller ei! Han var også den første som la bort mesteparten av handlingen fra Ian Flemings bøker, og lagde seg en ny historie basert på rammeverket boken gav ham. Så får vi se hvordan det slår ut på poengene!
Bond-sang
«You Only Live Twice» synges av Nancy Sinatra. En fin melodi, som for meg mangler litt av slagkraften en skikkelig Bond-sang skal ha. Frank Sinatra skal visstnok ha blitt tilbudt jobben, men takket nei. Og ingen kritikk mot Nancys synge-ferdigheter, men jeg kan tenke meg at en versjon med farens legendariske stemme hadde gjort seg enda bedre her. I det store og hele syns jeg det er en Bond-sang helt på det jevne, og gir den 5/10 poeng.
Åpnings-tekstene
Vi tar et lite steg tilbake fra de imponerende åpnings-tekstene fra Goldfinger og Thunderball. Her er det blanding av lava, vulkan-utbrudd og tradisjonelle japanske kostymer, sammen med de vante silhuettene. Det er litt for mye blanding som foregår da, og de ulike elementene legges oppå hverandre og glir litt tett sammen. Det blir et litt rotete visuelt inntrykk, og selv om mye av det er klassisk Bond-stil så gir jeg kun 3/5 poeng.
Skurk
Endelig får vi se hvem som har skjult seg som «Number One» i alle disse filmene! You Only Live Twice holder han gjemt en god stund de også, og fokuserer på den hvite katten på fanget. Men til slutt får vi se Donald Pleasance gjøre sin versjon av Ernst Stavro Blofeld, den stormannsgale lederen av SPECTRE. Utseendet er distinkt, med et forferdelig arr over store deler av ansiktet. Det er lett å se at Dr. Evil i Austin Powers-filmene er en parodi på Blofeld.
Blofeld gjør noen spesielle valg mot slutten av filmen, men det er jo en del av DNAet til en god Bond-skurk. Og han kommer faktisk fra det med livet i behold også! For dere som skal se filmen, så anbefaler jeg dessuten å følge godt med på katten Blofeld bærer nesten gjennom hele filmen. Det ser ikke ut som den alltid var helt interessert i å være med på alle scenene, og når action-scenene tar seg litt opp, ser den helt rabiat ut.
For meg er Ernst Stavro Blofeld den aller beste Bond-skurken rent visuelt, men det er fremdeles littegrann å gå på på skuespill og hvor truende han kan virke. Dette på tross av at han har sitt eget basseng fylt med piraya-fisk på den hemmelige basen sin… Han får 9/10 poeng!
Damer
Visstnok var en av de eneste kravene til Roald Dahls manus at Bond måtte møte tre damer han skulle sjarmere i løpet av filmen. En alliert og en skurk, begge skulle dø, og til sist filmens Bond-dame. Det levde han opp til. Først den japanske agenten Aki, som på mystisk vis dukker opp på helt riktig tidspunkt for å redde Bond flere ganger. Senere møter Bond Helga Brandt, som også er «Number Eleven» i SPECTRE. Hun er en klassisk farlig Bond-kvinne, der det er vanskelig å vite om hun er forført eller bare spiller sitt eget spill. Begge disse karakterene faller ganske plutselig og uforklarlig for Bond. Nå er ikke det uvanlig i disse filmene, men jeg følte det kom litt ut av det blå og var ekstra påfallende i akkurat denne filmen. Aki har også fått noen ganske dårlige replikker, som heller ikke hjelper på inntrykket.
Damen Bond ender opp sammen med er den lokale japanske damen han må gifte seg med for å virkelig selge sin undercover-tilværelse som japaner. Hun gir ikke noe varig inntrykk, dessverre, og selv om hun hjelper til i den actionfylte avslutningen, så er det rett og slett litt rart at de har tatt henne med til denne fiendebasen ikledd sin lille hvite bikini. Hun har et bra navn da, selv om Kissy Suzuki er et steg over grensen til latterlig. En litt svak film for damene dette, og det skulle vi kanskje visst i det sjefen for den japanske etterretnings-tjenesten prøver å imponere Bond med replikken «In Japan, men come first, and women second.», og Bond svarer tørt «I might have to retire here.» Vi gir 4/10 poeng.
Fremkomstmiddel
Mye fantasifullt her, i en film der James Bond faktisk ikke kjører noen bil. Han sitter på i agent Akis hvite Toyota 2000GT. Men det er nok av andre fremkomstmidler her. Bond blir faktisk skutt ut av et torpedo-rør tidlig i filmen, så det er en sterk start bare der. Han får også reise med et privat tog i Tokyo, er om bord i et lite fly og får kjøre sin egen lille fiskebåt.
I SPECTREs base finner vi en klassisk monorail, og Bond sniker seg med en av dem. Men høydepunktet av fartøyene Bond bruker er utvilsomt det spesiallagde helikopteret «Little Nellie». Det setter poengsummen helt opp til 5/6 poeng.
Eksotiske land
You Only Live Twice tar oss for første gang til verdensrommet, og det syns jeg er verdt ganske mye eksotisk-poeng. Det må ha vært ekstra spesielt å se filmen når den kom ut, midt i rom-kappløpet, to år før månelandingen. I tillegg tilbringer vi mye tid i Japan, og filmen går for fullt inn for å vise hvor mye spesielt som foregår der. Det øker på en måte hvor eksotisk det blir, for min del. VI er også i Hong Kong på et tidspunkt, og filmen er innom kontrollrom for romfart både i USA og Sovjetunionen (uten at Bond er involvert, da…). Jeg syns filmen fortjener 6/8 poeng.
Gadgets
Hoved-gadgeten er det nevnte helikopteret Little Nellie, vil jeg påstå. Q kommer og leverer det, og forklarer alle våpensystemene han har installert. Det er maskingevær, rakettkastere, varmesøkende missiler, flammekaster, røyk-kanon og luft-miner. Selvfølgelig blir det bruk for det meste…
Ellers kan filmen by på veske med innebygd mikrofon, sugekopper til å klatre på vegger med, rakett-pistol og ikke minst den imponerende sigarett-pistolen! Mye bra her, vi gir 5/8 poeng!
Drap, stunt og action
Du merker at de har lagt en god del penger i mer storslåtte stunt og action-sekvenser i denne filmen. Vi får en lang sekvens med helikopter-jakt, der Bond må bruke alle triksene i sin Little Nellie for å ta ut en haug med fiender, også de i helikoptre. Vi får fallskjerm-hopp fra fly, som så styrter og som Bond må krasjlande. Vi får slagsmål mellom Bond og en haug skurker på taket av en bygning, som filmes av et helikopter som sveiper over. Vi får bli med på ninjaskolen til den japanske etterretningen, og selve avslutningen er en enorm action-sekvens inne i SPECTREs base, med massevis av stunt der folk faller ned fra store høyder og sprenges til alle kanter.
Det er den dødeligste filmen til nå, og 196 mennesker dør i løpet av filmen. James Bond selv tar knekken på 21 av disse, en mer enn i Thunderball. Vi gir 7/10 poeng!
Klassiske Bond-tegn
Vi får besøk av M, Q og Moneypenny, men ingen Felix Leiter i Japan. Bond får faktisk en martini som er «stirred, not shaken», men siden det er et åpenbart spill på den kjente replikken, så gir vi poeng for det likevel. I tillegg så må dette regnes som erke-eksemplet på en overdrevent bortgjemt base, da SPECTRE opererer i en utdødd vulkan. Det blir 15/27 poeng til sammen.
Tittel-bonus
Filmen får 3 av 6 mulig poeng for å ha med ordet «Live» i tittelen!
Totalt
Det skulle blir 63/100 poeng sammenlagt. Ikke altfor mye, men likevel nok til å havne på en foreløpig andreplass. På IMDb.com så får filmen en litt lavere karakter enn de tidligere filmene, med 6,9/10. Jeg syns også den er hakket under noen av de andre, og gir den 6/10. Action-sekvensene og avslutningen drar mye opp, og dårlig skuespill, dårlige replikker og tynn historie drar den ned.
On Her Majesty’s Secret Service (1969)
For første gang spilles ikke James Bond av Sean Connery, men av George Lazenby, som kun fikk denne ene filmen i rollen. James Bond går undercover for å finne ut hvorfor Ernst Stavro Blofeld ønsker å bli godkjent som greve Bleuchamp. Filmen utmerker seg også fordi James Bond faktisk blir gift på slutten! Ekteskapet er dessverre usedvanlig kortvarig, da hans nye kone blir drept umiddelbart etter bryllupet, og vi får en ukarakteristisk tragisk slutt på en Bond-film.
Bond-sang
Den egentlige sangen som tilhører denne filmen er «We Have All The Time In The World», fremført av Louis Armstrong. Men det er ikke den som brukes under åpnings-tekstene, og derfor blir den heller ikke vurdert. Sangen som brukes er et orkester-spor laget av den faste Bond-komponisten John Barry. Det er et ganske drivende tema, som brukes mye i løpet av filmen. Det funker rimelig bra, men vil ikke kunne nå opp i konkurransen om de store Bond-sangene, og får derfor kun 4/10 poeng.
Åpnings-tekstene
Det begynner veldig bra, med en sterk blå bakgrunn, silhuetten av Bond som løper innover før et timeglass-tema viser seg, komplett med tittel, britisk flagg og en tablå av kvinnesilhuetter. Videre fortsetter vi med at filmklipp fra de tidligere filmene i serien faller gjennom timeglasset, men dessverre får jeg følelsen av at de ikke alltid har tatt seg bryet med å få det visuelle til å passe så godt sammen som det burde. 3/5 poeng.
Skurk
Vi fortsetter med samme skurk som i forrige film, nemlig Ernst Stavro Blofeld, lederen av SPECTRE. De har byttet skuespiller til denne filmen, og bruker nå Telly Savalas. Han har laget en mer fysisk versjon av Blofeld, som deltar i skijakt og er involvert i flere stunts. Det kan jeg like, men jeg syns at versjonen i You Only Live Twice har et mye bedre utseende på karakteren. De har nemlig fjernet det store arret i ansiktet denne gangen.
Uansett, Blofeld har som vanlig en meget ambisiøs plan. Han har forsket frem et virus han kan bruke til å gjøre valgfri planter og dyr sterile, og planlegger å utpresse et amnesti fra FN for sine tidligere kriminelle aktiviteter, slik at han kan pensjonere seg som greve. Ikke nok med det, men han har også over lang tid hypnotisert en rekke vakre kvinner, slik at de kan brukes til å utføre alle hans planer når han er klar for det, rundt omkring i hele verden.
Blofeld er fremdeles den klassiske Bond-skurken, men jeg foretrakk den forrige versjonen litt mer, og gir denne 8/10 poeng. Men Blofeld kommer seg levende av gårde til slutt denne gangen også!
Damer
Bond møter en rekke av disse «Dødsenglene» Blofeld er i ferd med å hypnotisere oppe på sitt skjulested i alpene, og benytter muligheten til å sjarmere en av dem til sengs. Når han kommer tilbake til rommet sitt, venter en annen av pasientene på ham der, og han blir «nødt» til å gjennomføre en ny forførelse.
Foruten denne seansen handler On Her Majesty’s Secret Service kun om Contessa Teresa, spilt av Diana Rigg (i nyere tid klart mest kjent for sin rolle som «bestemor» Tyrell i Game of Thrones). Hun er en verdig motstander av Bond, og matcher ham med vittigheter og stahet. Hun kan også slå fra seg, og dreper rett og slett en av Blofelds soldater med egne hender mot slutten av filmen.
Hun har vært i opprør mot sin far, en spansk mafia-sjef, hele livet. Og du merker at hun ikke ville latt seg herse rundt med av Bond heller. Til tross for dette blir hun faktisk slått i ansiktet både av Bond og faren i løpet av filmen (faren slår henne rett og slett bevisstløs for å hindre henne i å ofre seg for Bond). Som nevnt tidligere ender det med giftemål mellom Bond og Teresa på slutten av filmen, og jeg er usikker på om det kan regnes som positivt i en kategori som til en viss grad tar for seg Bonds skjørtejegeri i disse filmene. Det er ikke uforståelig at de valgte å drepe henne på slutten av filmen, selv om det altså fører til en ganske hjerteskjærende avslutning, stikk i strid med de typiske «kyss jenta etter at du har reddet verden»-sluttene serien har hatt til nå.
Så vi har en meget bra, om enn utradisjonell Bond-dame, og jeg ender på 8/10 poeng.
Fremkomstmiddel
Bond bruker en Aston Martin DBS i et par mindre scener, blant annet som bil etter bryllupet på slutten av filmen. Den andre sentrale bilen i filmen er Teresa sin Mercury Cougar XR7. Foruten disse er mange av fremkomstmidlene i direkte sammenheng med at mesteparten av filmen er satt i de snødekte alpene. Bond sitter på i hest og kjerre, han sitter på i helikopter opp til toppen av fjell, og han står massevis på ski. Helt på slutten får vi også en meget sjelden opptreden av Bond i en bob-slede… Jeg syns de skal ha litt fortjeneste for å finne nye måter Bond kan bevege seg på, men gir ikke mer enn 3/6 poeng.
Eksotiske land
Foruten en kort tur innom London, så befinner hele filmen seg i Spania og i de sveitsiske alpene. Selv om spesielt alpene har et snev av eksotisk over seg, og vi (dessverre) får se litt tyrefekting i Spania, så er det mulig å bli ganske mye mer eksotisk enn dette. Jeg ender på 3/8 poeng.
Gadgets
En ekstrem endring her, da filmen er nesten totalt fri for duppeditter av alle slag! Dette selv om Q er med i flere scener. Det eneste jeg har merket meg, er at Bond bruker en slags maskin for å åpne en safe automatisk. Dette var slappe greier, vi gir 1/8 poeng.
Drap, stunt og action
Som nevnt så er dette en til de grader snøbasert film. Den mest minneverdige sekvensen er nok fort den lange skijakten på vei nedover fjellet, der Bond på et tidspunkt mister den ene skien, og en stuntmann raser nedover på kun ett bein en god stund. Vi får vill flukt fra et snøskred, stuntmenn som tar salto og faller skrikende ned uendelig lange stup, og ikke minst en skurk som faller rett ned i en brutal snøfreser og fargen snøen dyp rød…
Filmen har en ganske bisarr biljakt som ender opp midt i et billøp, hvor både bilen med Bond og bilen med skurkene på en måte blir med i dette kappløpet mens de skyter på hverandre, uten at noen av tilskuerne velger å forlate området.
Mot slutten får vi et stort angrep med helikoptre mot Blofelds base på fjelltoppen, og det hele avsluttes med at Blofeld og Bond raser nedover bob-banen i hver sin bob-slede. Totalt sett kan ikke filmen måle seg helt mot de mest actionfylte filmene til Sean Connery (Lazenbys Bond dreper for eksempel kun 5 mennesker, og er jo nærmest for pasifist å regne i den store sammenhengen), og vi gir 4/10 poeng.
Klassiske Bond-tegn
Både M, Q og Moneypenny dukker opp umiddelbart i det filmen starter, nesten som om filmskaperne ønsker å betrygge oss om at noen ting er som før, på tross av at vi snart skal møte en James Bond som ikke ser ut som han pleier. Såklart får Lazenby lov å si «Bond, James Bond», og bestille sin martini på riktig hvis. Det blir også snakket om 00-lisensen, og jeg godkjenner Blofelds base på toppen av et fjell som et bortgjemt skjulested. Totalt blir dette 21/27 poeng i denne kategorien!
Tittel-bonus
Ingen poeng å hente på tittel for On Her Majesty’s Secret Service. 0/6 poeng.
Totalt
Sammenlagt gir dette filmen 55/100 Bond-poeng, og en uttelling på rett over halvparten. På IMDb.com har filmen en rating på 6,7/10, og jeg gir den 6/10. Jeg liker egentlig George Lazenby som Bond, og syns Diana Rigg er veldig bra som Contessa Teresa. Dessverre er ganske store deler av filmen relativt saktegående og kjedelig, og det er først mot slutten det blir underholdende.
Diamonds Are Forever (1971)
Sean Connery er tilbake som James Bond, etter en liten pause. Men dette er også hans siste opptreden som Bond (i den offisielle serien, men det kommer vi tilbake til), før vi skal over til Roger Moore. I Diamonds Are Forever må Bond reise til Las Vegas for å finne ut av planene til den mystiske rikmannen Willard Whyte. Det kan nemlig se ut som at han står bak smuglingen av store mengder diamanter fra Sør-Afrika. La oss se om Connerys comeback samler mer Bond-poeng enn forrige film!
Bond-sang
Mens vi snakker om comeback, så er det fint vi skal starte med Bond-sangen. «Diamonds Are Forever» fremføres av Shirley Bassey, som altså gjør et comeback hun også, med sin andre tittel-låt (den første var «Goldfinger»). Bassey kommer som vanlig inn med sin fantastiske stemme, og selv om dette sporet ikke er helt der oppe i Goldfinger-land, så er det fremdeles en umiskjennelig Bond-kvalitet her. 8/10 poeng.
Åpnings-tekstene
Ikke ulikt Goldfinger her heller, bare med mye mer bruk av diamanter i damene og silhuettene som vises. Likevel dukker litt av det jeg ser på som et problem med de tidlige Bond-filmene opp her også; Rotete visuell stil, der elementer legges for mye oppå hverandre. Det er enkelte animasjoner her jeg ikke hadde hvert fornøyd med hvis jeg skulle satt den sammen selv… Jeg gir 3/5 poeng.
Aldersbegrenset fordi jeg rett og slett tror du ser litt pupp i denne. Trykk på linken hvis det er av interesse.
Skurk
Vi starter filmen med at Bond leter opp og endelig dreper Ernst Stavro Blofeld, skurken fra de to forrige filmene. De har igjen byttet skuespiller, denne gangen til Charles Gray (som faktisk også spilte i You Only Live Twice, men da som en alliert av James Bond). Vi får også en forklaring på hvorfor Blofeld bytter utseende, på en måte, da vi får litt innblikk i at det utføres plastiske operasjoner på ham. Dette er også viktig, fordi Blofeld lager dobbeltgjengere av seg selv.
Etter hvert virker det som at rikingen Willard Whyte er vår hovedskurk, men så viser det seg at Bond kun har drept en dobbeltgjenger av Blofeld, og at den ekte Blofeld fremdeles er i live, og utgir seg for å være Whyte. Dermed får vi nok en film der skurken er den samme. Jeg liker fremdeles best utseendet på Blofeld i You Only Live Twice, men jeg liker hardheten hans i denne filmen. Villig til å bruke supervåpenet sitt, og det er herlig galskap å bruke diamanter til denne laser-satelitten han sender opp i verdensrommet.
Det som derimot trekker ned, er introduksjonen av leiemorderne Kidd og Wint. De to har begge energien til creepy seriemordere, ogdet føles litt som om produsentene har castet Crispin Glover og George Lucas som kompis-duo. Skuespillet er rett og slett forferdelig, og alle vittigheter som er lagt inn i replikkene faller døde til bakken. Uten disse to hadde jeg gitt et poeng mer i kategorien, men det får bli 8/10.
Damer
Ingen giftemål denne gangen for vår agent, men det betyr jo ikke at det ikke går an å kose seg litt? Bond møter to særlig farlige kvinner i løpet av filmen, to akrobatiske damer som kaller seg Bambi og Thumper. De banker egentlig Bond ganske godt opp, før de alle tre havner i bassenget og han får overtaket på dem. Klassiske hardtslående skurkedamer, der altså.
Plenty O’Toole har passe vitsete navn, der hun lener seg frem med overdrevet dyp kløft og hilser med «I’m Plenty.». Hun er en god gammeldags gullgraver, og blir tiltrukket av Bond fordi han gir henne 5000 dollar etter å ha vunnet stort på kasinoet. De går opp på hotellrommet, men noen skurker dukker opp og avbryter dem ved å kaste Plenty ut av hotellrommet og ned i et basseng noen etasjer lenger nede. Det er i et basseng Plenty ender sine dager også, nok et offer av å være for nær Bond.
Hovedpersonen av damene denne gangen er Tiffany Case, en diamant-smugler som Bond først lurer, men senere ender de opp sammen. En ganske klassisk type karakter som Bond altså sjarmerer fra den onde siden til den gode. Tiffany er slu og handlekraftig. Av og til for mye, til og med, i det hun tror hun skal hjelpe Bond å bytte om på to kassetter som han allerede har byttet om på i hemmelighet. En litt gjennomsnittlig Bond-dame, egentlig. Vi gir damene 6/10 poeng.
Fremkomstmiddel
Bilen Bond kjører i denne filmen er en rød Ford Mustang Mach 1. Det er egentlig Tiffany Case sin bil, men Bond får plenty med anledning til å kjøre den. I tillegg stjeler Bond på et tidspunkt et fartøy som er laget for å kjøre på overflaten av månen, og tar det med ut på biljakt i ørkenen. Det er hvert fall noe vi ikke har sett før, kan man si.
Bond får også prøvd seg litt på en trehjuls-motorsykkel, og hopper i fallskjerm inni en oppblåsbar, flytende kule. Han tar også hovercraft-ferje til Nederland, uten at det skjer noe mer enn at han sitter på. Litt forskjellige ting her, altså. Ikke alt er det helt store, men en fin bil redder hvert fall 3/6 poeng.
Eksotiske land
Det er litt vanskelig å vite hvordan man skal vekte poengene her, fordi i åpnings-scenen på denne filmen får vi se James Bond lete opp Blofeld ved å banke opp et par medhjelpere som sender ham videre til riktig sted. Så vi får en veldig kort scene et sted i Asia, før vi sendes kjapt til Kairo i Egypt. Det er også scener i Sør-Afrika, men Bond er aldri der. Det samme gjelder verdensrommet, der vi får et par bilder fra, men ingen mennesker er oppe i rommet denne gangen (i motsetning til i You Only Live Twice).
Selve handlingen i filmen finner sted i Stobritannia, en del i Nederland og mye i USA. Først med en reise til Los Angeles, før vi beveger oss videre til Las Vegas og områdene rundt. Jeg syns starten skal belønnes litt, og ender på 5/8 poeng.
Gadgets
Gadgets gjør også et slags comeback i denne filmen. Det skulle kanskje ikke mye til, med tanke på at de var helt fraværende i forrige film.
En skurk skader fingrene sine i det han skal fjerne Bonds pistol fra innerlommen, og i stedet utløser fingerfellen Bond har gjemt der. Bond bruker et falskt fingeravtrykk han har limt oppå sin egen tommel for å overbevise Tiffany Case mens han er undercover.
Senere i filmen bruker Bond en pistol som kan skyte ut klatrekroker med tilhørende vaier, slik at han kan henge fra kanten av en skyskraper. Vi får også se en slags stemme-endrings-boks, som kan få deg til å høres ut som hvem du selv ønsker. Både Bond og Blofeld bruker denne typen teknologi i løpet av filmen.
Q får også anledning til å leke seg litt på egenhånd, for en gangs skyld, da han tester ut sin elektromagnetiske «vinne på enarmede banditter»-dings i Las Vegas. Ganske koselig. Gadget-scoren blir sånn middels, totalt sett, med 4/8 poeng.
Drap, stunt og action
Bond er ikke særlig morderisk, og dreper kun 7 mennesker i Diamonds Are Forever. Det er likevel en del oppfinnsomme voldshandlinger å finne. Han kveler en dame med hennes egen bikini-topp for å få informasjon ut av henne, og kaster skalpeller fra et operasjonsbord på en skurk med pistol. Det er også en lang slåsskamp satt i en heis, der de to kamphanene sørger for å knuse absolutt alt som er knuselig i den heisen.
Det er en ganske underholdende biljakt i ørkenen, der Bond flykter i måne-fartøyet sitt, mens bilene som følger etter ham sliter i det humpete terrenget, og en etter en velter på spektakulært vis. Det er en lang biljakt inne i Las Vegas også, der Bond og Tiffany flykter i sin Ford Mustang fra det lokale politiet. Mye fiffig kjøring for å lure forfølgerne. Det hele topper seg med et oppriktig veldig imponerende stunt, fordi vi vet at det ble gjennomført på ekte. For å komme seg gjennom den trange enden av en bakgate, så klarer Bond å kjøre på en rampe og balansere bilen på to hjul over en solid strekning. Veldig stilig stunt, som bare blir litt ødelagt av at bilen i neste bilde kommer ut av bakgaten på de andre to hjulene…
Filmen avsluttes med et helikopterangrep på oljeplattformen Blofeld bruker som base denne gangen, og dermed blir det litt reprise fra forrige film. Jeg syns likevel dette er over middels, og gir 6/10 poeng!
Klassiske Bond-tegn
Vi har M, Q og Moneypenny på plass som vanlig, og siden vi er i USA dukker selvsagt vår gamle venn Felix Leiter opp, for første gang siden Thunderball. Sean Connery får stadfeste at han fremdeles er «Bond, James Bond», men bestiller ingen martini i denne filmen.
Blofeld har definitvt et par minneverdige medhjelpere, selv om det for min del er fullstendig negative minner. Poeng skal likevel deles ut for det, og ikke minst for et nytt avsidesliggende skjulested, denne gangen altså på en oljeplattform. 21/27 poeng!
Tittel-bonus
Vi kunne kanskje lagt godviljen til og sagt at diamanter er nært nok gull til å gi bonus-poeng, men i stedet er jeg villig til å gi 3/6 poeng, og kalle «Forever» for en tidsbeskrivelse.
Totalt
Til sammen blir det 67/100 Bond-poeng, som er en respektabel score. Det står litt verre til på IMDb.com, der filmen har en score på 6,6/10. Jeg syns også denne filmen kun er en 6/10. Sean Connery er god på å spille sjarmerende Bond, og kommer seg i land selv om enkelte ting blir litt tøysete, men det er verre når skuespillere uten hans tilstedeværelse prøver på det samme…
Live and Let Die (1973)
I Live and Let Die får vi den tredje skuespilleren i rollen som James Bond. Det er Roger Moore sin tur til å prøve seg, og det skal altså bli den første av sju ganger (flest i serien). Bond må reise til USA for å finne ut av hvorfor tre agenter nylig har blitt drept. To av dem i USA, og den tredje i en liten øynasjon i Karibien. Han vikles inn i forretningene til en dopbaron og noen mystiske voodoo-hendelser.
Bond-sang
«Live and Let Die» er skrevet av Paul og Linda McCartney, og fremført av Paul McCartney og Wings. Den har en litt rolig start, før den går over i et ganske frenetisk refreng. Begge delene av sangen har sin nytte som Bond-tema, og brukes mye utover i filmen også. For meg fungerer det meget bra, og viser at det går an å lage en passende Bond-sang uten å ty til power-balladen. Jeg gir 9/10 poeng!
Åpnings-tekstene
Det starter meget sterkt, med flammer og hoder som klippes over til brennende hodeskaller og greier. Kvinneskikkelsene har denne gangen stort sett alle mørk hud, noe som gir mening med tanke på filmens setting. Etter hvert sniker det seg inn litt latskap her også, og det største tegnet på det er vel den silhuetten som kommer inn etter en stund og bare vinker med begge hendene i en ganske lang periode. Litt rare greier. Så totalt sett både bra og dårlig i samme åpnings-tekst, vi ender på 3/5 poeng.
Skurk
Det virker lenge som at filmen har to skurker. Den mystiske diktatoren av øya San Monique, Dr. Kananga, og dopbaronen Mr. Big. Det viser seg jo etter hvert at dette er en og samme person, avslørt på dramatisk vis ved at Mr. Big tar av seg det prostetiske ansiktet han har på seg.
Dr. Kananga er overtroisk, og det kan fint gå hånd i hånd med å være en god Bond-skurk. Hans plan er å gi bort massevis av gratis heroin, presse konkurrentene ut av markedet, og så tjene masse penger etter at antallet avhengige har doblet seg i USA. En plan som kanskje er mer festet i virkeligheten enn noen av de tidligere skurkenes planer, men samtidig lener Kananga seg så mye på profetiene til sin spåkone at han ikke akkurat fremstår som fornuften selv, likevel. Det er ikke alltid han virker så truende som man kanskje skulle ønske, så jeg ender på 6/10 poeng.
Damer
Foruten en fransk dame vi glimter innom i starten av filmen, så er det kun to damer som krysser Bonds veier i Live and Let Die. Rosie Carver er en agent som hjelper Bond, selv om han raskt mistenker henne for å være dobbeltagent. Hun er for øvrig den første afro-amerikanske kvinnen vi ser Bond gå til sengs med i serien. Hun er en helt ok karakter, typisk Bond-dame som du vet kommer til å ende opp død i løpet av filmen.
Så det er Jane Seymour i rollen som spåkonen Solitaire som er hovedpersonen på damesiden. Ut fra det filmen forteller oss, så har hun faktiske evner med tarot-kortene sine, men ikke nok evner til å forstå at når Bond forførere henne med at hun trekker et kort som skal tilsi at de to blir elskere, så har Bond fikset kortstokken slik at det kun er elsker-kort i den. Jeg skal ikke begi meg inn på det etiske i at Bond bruker en dames religiøse overbevisning til å få henne til sengs, men i etterkant kan Solitaire avsløre at hun nå har mistet klarsynet sitt, da det henger direkte sammen med jomfrudommen hennes. Bond ser seg nødt til å redde henne, og det er egentlig en slik type karakter SOlitaire er også, en som Bond kan redde. Derfor blir det bare 5/10 poeng her.
Fremkomstmiddel
Dette er ikke en bil-film for Bond, selv om han kjører en Chevrolet Impala på San Monique. Men han får gjøre ganske mange andre ting. Han bruker hangglider, kjører buss (!), båt og utgir seg for å være flyinstruktør på et tidspunkt. Men mest av alt er gjerne dette en båt-film, med Bond på flukt i speedbåt. Mye forskjellig, og vi gir 4/6 poeng.
Eksotiske land
Filmen utspiller seg stort sett i USA, med scener satt i New York og New Orleans. Det mest eksotiske er gjerne at Bond begir seg inn i Harlem, og derfor omgir seg med masse mennesker av en annen hudfarge enn ham selv.
Etter hvert tar vi også turen til den oppdiktede karibiske øynasjonen San Monique, som er hakket mer eksotisk enn det igjen. Helt på det jevne, og 4/8 poeng.
Gadgets
En film med lite gadgets, rett og slett. Bond får en ny magnetisk klokke, og bruker den både til å åpne glidelåser og tiltrekke ting av metall, men utenom det er det ingenting å se. Litt skuffende, og bare 2/8 mulige poeng.
Drap, stunt og action
Her leverer filmen derimot ganske så bra! Vi får for eksempel farlige dyr i fleng, både slanger, haier og krokodiller. Krokodillene er også basis for et av Bond-historiens mest kjente stunt, der Bond løper over ryggene til en rekke krokodiller for å komme seg til trygt land. Dette ble gjort på ekte (med levende, men riktignok fastbundne, krokodiller), og er en minneverdig scene.
Det er også biljakt her, med Bond i en buss som han kjører inn i en lav bro og skreller av øverste halvdel av bussen for å stoppe bilen som følger etter. Bond tar styringen på et fly og stikker av fra en rekke biler på flyplassen, før han til slutt krasjer vingene av flyet, og parker det fint tilbake igjen.
Men hoved-sekvensen er likevel den lange speedbåt-jakten mot slutten av filmen. Her er det plenty med fart, og plenty med ganger at båtene kjører midlertidig over land for å komme ut i vannet på den andre siden. Det er til og med noen luftige svev med båtene, som du også kan se på bildet rett ovenfor.
Roger Moores Bond dreper ikke mer enn åtte mennesker, men måten han tar knekken på skurken er hvert fall minneverdig, om ikke troverdig. Han tvinger skurken til å spise en kapsel med trykkluft, som gjør at Dr. Kananga blåses opp som en ballong, flyr opp til taket og rett og slett eksploderer…
Totalt sett er det ganske mye gøy her, spesielt med tanke på hvor gammel filmen er, så jeg gir 8/10 poeng.
Klassiske Bond-tegn
Vi mangler Q, men får både M, Moneypenny og Felix Leiter. Roger Moore skal også få si «Bond, James Bond» i sin første opptreden, men det blir ingen martini på ham. Han bestiller faktisk helt andre drinker også, så litt spesielt humør må vår godeste agent ha vært i. Men filmen skal også ha poeng for en minneverdig medhjelper til skurken. Tee Hee heter han, og er en stor mann som har mistet armen i et krokodilleangrep. I stedet har han fått festet på en stor og kraftig arm av metall, med en gripeklo på enden som virkelig kan gjøre skade. Det blir 15/27 poeng i kategorien!
Tittel-bonus
Vi er ute etter både liv og død, og Live and Let Die gir dermed full pott på tittel-bonusen med 6/6 poeng!
Totalt
Til sammen ender Live and Let Die på 62/100 poeng, og det begynner å tette seg litt til på poengsummene rundt 60. På IMDb.com har filmen 6,8/10, og jeg syns at ette er ganske gøy, og gir den 7/10. Det er nok først og fremst for god 70-talls-action, og ikke nødvendigvis for skurken. Og hvert fall ikke for den håpløse sheriff-karakteren JW, som faller helt gjennom som comical relief. Dessverre vet jeg at han dukker opp igjen…
Stillingen foreløpig
Etter åtte offisielle Bond-filmer og en uoffisiell, så ser det slik ut:
Goldfinger 76/100
Diamonds Are Forever 67/100
You Only Live Twice 63/100
Live and Let Die 62/100
Thunderball 60/100
On Her Majesty’s Secret Service 55/100
From Russia With Love 48/100
Dr. No 47/100
Casino Royale (uoffisiell) 37/100
Med Goldfinger fremdeles klart i tet, så er del to kommet til sin ende. Kan Roger Moore få en film inn i topp tre etter hvert?
Velkommen til år fjorten av Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! De 24 beste filmene fra året som har gått skal telles ned. I år velger vi fra 92 filmer, bedre og bedre, frem til årets beste film på selve julaften!
Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er dessverre gått ut, men oversikten over årets deltakere finner du i bunnen av dette innlegget.
Med: Dean-Charles Chapman, George MacKay, Daniel Mays, Colin Firth, Andrew Scott og Benedict Cumberbatch.
Land: USA/Storbritannia/India/Spania/Canada/Kina
Spilletid: 119 min
Premiere: 24.01.20
Sam Mendes er en britisk regissør som skapte bølger med sin spillefilmdebut i 1999, nemlig American Beauty. Gjennom karrieren har han laget en rekke filmer som kanskje ikkje er blant de aller mest kjente, men det er likevel kvalitetsfilmer hele veien. Vi snakker om Road to Perdition, Jarhead, Revolutionary Road og Away We Go. I 2012 fikk han (kanskje litt overraskende?) sjansen til å regissere en stor action-blockbuster med den nyeste Bond-filmen: Skyfall. Jeg syns resultatet ble meget bra, og førte den nye serien med Daniel Craig litt tilbake til mange av elementene som bevisst hadde blitt holdt borte fra Bond-filmene en stund. Han fikk også lage den neste i rekken (Spectre), og selv om den ikke nådde helt den samme høyden, så syns jeg det ble ganske bra det også.
Vi befinner oss midt i første verdenskrig, og, som tittelen kanskje avslører, i året 1917. Den tyske hæren har falt tilbake, og britene har bestemt seg for å angripe. Men tilbakemeldingene fra luftovervåkning er at tilbaketrekningen kun er en felle, og at tyskerne kommer til å møte britene med tungt artilleri i sine nye skyttergraver. Felt-telefonene fungerer ikke, og 1600 menn risikerer å sendes til sin død i et håpløst angrep, uten at deres overordnede vet om farene som venter. To unge visekorporaler får oppdraget om å frakte beskjeden til fronten før angrepet blir gjort.
1917 er en relativt enkel historie fra en krig vi, eller hvert fall jeg, ikke har sett så mye på film. Historien er enkel fordi vi hele tiden har et klart mål, og konfliktene går stort sett ut på at det kommer nye hindringer i veien for våre to hovedpersoner, som gjør det vanskeligere for dem å nå dette målet. Men selv om den er enkel, så er den også intenst spennende, krydret med en liten haug meget kjente skuespillere i roller de to møter på veien og utrolig godt teknisk gjennomført.
For å ta det siste først, så handler det om at filmen tilsynelatende er filmet som en eneste lang tagning. Det stemmer ikke helt at den er det, både fordi det er et åpenbart kutt der vi går fra dag til natt på et tidspunkt, men også fordi det er rundt 30 skjulte klipp i scenene i løpet av filmen. Poenget er uansett at det er massevis av lange, kompliserte tagninger i filmen, og det er en veldig vanskelig måte å lage film på. Det vi får av det som publikum, er en helt egen måte å bli brakt inn i handlingen på. Ting skjer i sitt faktiske tempo, og den konstante flyten i bevegelsene gjør at du helt glemmer at du ikke er der sammen med dem. Det at disse lange tagningene også ofte finner sted på kompliserte sett med massevis av statister som skal bevege seg riktig, med utrolig mange tidsriktige kostymer og med enorme sett fylt med imponerende produksjonsdesign, det gjør det bare enda mer imponerende. Som filmnerd er det en av mine favoritt-ting når regissører/fotografer viser filmskaper-muskler med disse tingene, og her er det bare å glise over hvor høy vanskelighetsgrad de har gitt seg selv.
Det er også vanskelig å forstå hvor overgangen mellom spesialeffekter og visuelle effekter er. Spesielt en scene der et fly krasjer i nærheten av hovedpersonene, der er det nesten umulig å se hvor vi går fra visuelle effekter til praktiske. Fotograf Roger Deakins (ofte samarbeidspartner med Coen-brødrene, men bare gå inn og sjekk ut filmene han har filmet, det er en meget solid filmografi) fortjener all skryt han kan få.
De to hovedrollene spiller godt. Chapman er kanskje best kjent fra sin rolle som Tommen Baratheon i TV-serien Game of Thrones, mens Mackay ikke har hatt roller i fullt så store filmer eller serier, men har gjort gode roller i filmer som Pride og Captain Fantastic. Jeg syns Mackay leverer den beste rollen her, han er lett å identifisere seg med, og tilfører den rette desperate stemningen. Alle de kjente skuespillerne som dukker opp i ganske små roller kan virke litt som et slags stunt til tider, men det er utvilsomt deilig at vi hver gang vi får en «pause» fra den jagende fremgangen, så tas vi hånd om av erfarne skuespillere, og alt føles naturlig, selv i den minste replikkveksling.
1917 bygger opp spenningen helt til en fantastisk scene mot slutten som gav meg fullt ut med frysninger i kinosalen. For meg, årets kinoøyeblikk. En utrolig imponerende film teknisk, og når historien da fungerer meget bra, så blir det rett og slett topp-plassering av det!
Filmen vant Oscar for Beste Kinematografi, Beste Visuelle Effekter og Beste Lydmiksing. Den var også nominert til hele 7 flere Oscar, inkludert Beste Film.
Etter to år med rekordsettende deltakelse på 24 stykk, så er det i år hele 27 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville bli med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Her kommer en repetisjon av vinnerkriteriene:
Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å ha førsteplassen i sitt tips er bedre enn å ha andreplassen).
Hvis to eller flere har levert de samme fire filmene i sitt tips, så vil den med flest helt korrekte plasseringer rangeres øverst.
Audun: Parasite (2) – Star Wars Episode IX (9) – The Gentlemen (10) – Tenet (4)
Bard&Randi: Tenet (4) – The Two Popes (55) – Star Wars Episode IX (9) – Honey Boy (3)
18 av 27 tippere hadde luktet at 1917 måtte være i topp fire, og det lønte seg! Her kommer rekkefølgen på årets tippere:
Toejam: 3 rette (totalsum 14, 1 helt riktig plassering)
Renate: 3 rette (totalsum 14, 0 helt riktige plasseringer)
Dagi/Stian: 3 rette (totalsum 17)
Dr. Ottar Karsten Hostesaft: 3 rette (totalsum 18)
Georg: 3 rette (totalsum 36, 2 helt riktige plasseringer)
Christopher/Samuel: 3 rette (totalsum 36, 0 helt riktige plasseringer)
Tor Arne: 3 rette (totalsum 46)
Maria: 2 rette (totalsum 19)
Odd Harald: 2 rette (totalsum 20)
Inge: 2 rette (totalsum 22)
Oda: 2 rette (totalsum 23)
Michelle: 2 rette (totalsum 24)
Audun/Earl/Thomas: 2 rette (totalsum 25)
Ulrik: 2 rette (totalsum 39)
Miranda: 2 rette (totalsum 46)
Bard&Randi: 2 rette (totalsum 71)
Kim: 2 rette (totalsum 116)
May Linn: 1 rett (totalsum 27)
DenFattigeMann: 1 rett (totalsum 32)
Martin: 1 rett (totalsum 49)
Eirik: 1 rett (totalsum 58)
Stein Galen: 1 rett (totalsum 58 (Bak Eirik pga høyeste riktige tips))
Roy: 0 rette (totalsum 85)
Det betyr at Toejam stikker av med seieren i årets kalender! Og det med tidenes minste margin. Han hadde de samme fire filmene som kalenderdebutant Renate, og de blir kun skilt på grunn av at Toejam velger helt riktig førsteplass. Det betyr at Toejam tar sin fjerde seier i kalenderens historie! Fremdeles godt bak Ottar med hans seks seiere, men den eneste andre som har vunnet mer enn en gang. Vi gratulerer!
I konkurransereglene i år så har det blitt lovet premie til 1., 2. og 3. plass. Toejam, Renate, Dagi og Stian vinner altså premier i år (de to sistnevnte kan ikke skilles på sin tredjeplass). Ta kontakt med sekretariatet for å velge dere en Bluray, DVD eller VHS fra årets kalenderfilmer.
Ellers kan det nevnes at hele 9 tippere klarte tre rette i år, og dere begynner tydeligvis å sikte dere inn på filmsmaken min. Kanskje blir det noen som tar alle fire neste år?
Velkommen til år fjorten av Den Høye Fotografs filmorama av en julekalender! De 24 beste filmene fra året som har gått skal telles ned. I år velger vi fra 92 filmer, bedre og bedre, frem til årets beste film på selve julaften!
Som vanlig avholder jeg en tippekonkurranse for dere, mine kjære lesere. Konkurranseregler og liste over årets filmer finner du her. Svarfristen er dessverre gått ut, men oversikten over årets deltakere finner du i bunnen av dette innlegget.
Manus: Chris Terrio, J.J. Abrams, Colin Trevorrow og Derek Connolly, basert på karakterer skapt av George Lucas.
Med: Daisy Ridley, Adam Driver, John Boyega, Oscar Isaac, Carrie Fisher, Mark Hamill, Anthony Daniels, Bille Dee Williams og Ian McDiarmid.
Land: USA
Spilletid: 141 min
Premiere: 18.12.19
Den niende og avsluttende episoden i Star Wars-historien om Skywalker-familien. Det er nok ikke utenkelig at Disney vil velge å utvide dette universet med stadig flere filmer og TV-serier, samtidig som dette virker som en ende for filmene som startet helt tilbake i 1977. Regissør J.J. Abrams var sist ved spakene på Episode VII. Abrams er nok aller mest aktiv på produsent og skaper-siden, og fikk sitt definitive gjennombrudd da han skapte TV-serien Lost i 2004. Han debuterte som spillefilm-regissør med den tredje filmen i Mission: Impossible-serien to år senere, før han også stod bak en ny start for Star Trek-filmene tre år etter det igjen. Han har med andre ord vært en populær mann å gå til hvis du ønsker å fortsette eller gjenoppta suksessen til en tidligere merkevare, og til og med hans mer originale film Super 8 føles som en åndelig oppfølger til en Steven Spielberg-film fra 80-tallet.
Rey (Ridley) trener fortsatt på å bruke sine egenskaper med kraften, under oppsyn av Leia (Fisher). Når de får vite at den tidligere skurken keiser Palpatine (McDiarmid) ser ut til å ha gjenoppstått, innser de at han har en plan om å få kontroll over universet en gang for alle. Palpatine befinner seg på en skjult planet kalt Exegol, og våre helter må ut på jakt etter et slags kompass for å kunne finne veien dit. Men Kylo Ren (Driver) er fremdeles på jakt etter Rey, og båndet mellom dem to blir bare sterkere.
Fanbasen til Star Wars har lenge vært et ganske usunt sted å være, og det ser ut til å bli litt verre for hver film vi får. Den første trilogien kom ut i årene 1977-1983, og er familiefilmer (kanskje hovedsakelig siktet inn mot unge gutter) basert på den klassiske fortellingen om «heltens reise». Filmene traff bredt, tok spesial-effekter på film til nye høyder og brakte de spektakulære storfilmene inn i Hollywood for fullt. Når de så lagde en ny trilogi i årene 1999-2005, så fenget det igjen barna, men de som var tilhenger av de originale filmene var nå blitt voksne, og var ikke lenger villige til å tilgi svakheter i det som skulle leve opp til deres perfekte barndomsminner. Den siste trilogien har blitt gitt ut i perioden 2015-2019, og selv om den første filmen fikk veldig mye skryt, så har trilogien etter hvert splittet folk mer og mer. Enkelte mener at trilogien stort sett bare gjentar det som allerede er fortalt, og andre setter ikke pris på The Last Jedis forsøk på å bryte ut av den vante formelen. Til sist så er det også mange som mener at den avsluttende filmen prøver for hardt å gjøre begge disse gruppene fornøyde, og at det ikke blir noen av delene, men faller mellom to stoler.
Selv er jeg under den oppfatning at den originale trilogien er en sjarmerende overflod av skaperglede og en god klassisk fortelling, men at mye av poengene den får også kan settes i sammenheng med den store nostalgien man føler til å ha sett filmene som ung. Den neste trilogien, med episode I-III, har store problemer med skuespill, altfor mye fokus på byråkrati og ikke minst Jar Jar Binks. Episode I og II er de klart svakeste, men likevel finner jeg massevis av ting å sette pris på. Actionsekvensene er fartsfylte, og universet bugner som vanlig over av allslags vesener, våpen og romskip. Den nye trilogien har klart å koble seg direkte inn i nostalgien og følelsen av storhet for meg, samtidig som de har samlet sterke skuespillere, det ser helt fantastisk ut visuelt, og historiemessig vet de å trykke på de rette knappene for å manipulere meg.
Jeg kan gå med på at den avsluttende trilogien ikke føles som en trilogi, men som tre filmer som spriker litt i forskjellige retninger. Det fører til at The Rise of Skywalker har utfordringer med å binde historien fint sammen, og fjerne alle løse tråder. Men på tross av det, så er det sånn at når de riktige øyeblikkene kommer, så får jeg frysninger ned over hele ryggen der jeg sitter i kinosalen, og jeg er sikker på at jeg har sittet der med åpen munn og et stort glis over munnen gjennom store deler av spilletiden.
Dette ble mye om hele Star Wars-serien, men det er vanskelige å unngå å snakke om det når en film skal fullføre en trippel-trilogi på denne måten. Men hovedpoenget mitt er at jeg i store trekk kjøper historien. Det er ikke lenger så viktig for meg å plukke fra hverandre eventuelle hull i logikken, karakterers motivasjoner og så videre. Hovedtrekkene er ting jeg kan akseptere, nok til at når de store scenene skal spilles ut, så er jeg klar for å være med på turen.
The Rise of Skywalker er den nest vakreste filmen å se på (The Last Jedi er jo helt spektakulær til tider, så den vinner den konkurransen), skuespillet er sterkt fra alle involverte. De klarte fint å fullføre en film med Leia etter Carrie Fishers død, og det ble en tilfredsstillende slutt for Luke, Leia, Rey, Kylo, Finn, Poe, Chewie osv. osv. Og så får vi Babu Frik. Denne nye trilogien må takkes for BB-8, porgene og Babu Frik.
Kunne det vært bedre? Ja. Det kan være at det finnes en Star Wars-avslutning og en avsluttende trilogi som er helt perfekt i sin historiefortelling og gjennomførelse. Men at det var dette vi fikk, det kan jeg leve godt med. Nå er det greit å roe ned med den meget gode TV-serien The Mandalorian, og kanskje håpe at vi får litt tid før den neste filmen fra Star Wars-universet kommer på kino. The Rise of Skywalker ble nominert til Oscar for Beste Filmmusikk, Beste Visuelle Effekter og Beste Lydredigering.
Etter to år med rekordsettende deltakelse på 24 stykk, så er det i år hele 27 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville bli med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips i rekkefølge fra første til fjerde. Her kommer en repetisjon av vinnerkriteriene:
Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å ha førsteplassen i sitt tips er bedre enn å ha andreplassen).
Hvis to eller flere har levert de samme fire filmene i sitt tips, så vil den med flest helt korrekte plasseringer rangeres øverst.
Audun: Parasite – Star Wars Episode IX (9) – The Gentlemen (10) – Tenet
Bard&Randi: Tenet – The Two Popes – Star Wars Episode IX (9) – Honey Boy
Christopher: Parasite – Tenet – 1917 – The Lighthouse
Dagi: Parasite – The Gentlemen (10) – Tenet – 1917
DenFattigeMann: Star Wars Episode IX (9) – Parasite – The Gentlemen (10) – Jojo Rabbit (11)
Earl: Tenet – Parasite – Star Wars Episode IX (9) – The Gentlemen (10)
Eirik: Parasite – Jojo Rabbit (11) – Marriage Story – A Hidden Life
Georg: 1917 – Parasite – Tenet – The Lighthouse
Inge: Star Wars Episode IX (9) – Parasite – The Gentlemen (10) – 1917
Kim: Tenet – 1917 – Blinded by the Light – The Outpost
Maria: Parasite – Star Wars Episode IX (9) – Druk – 1917
Martin: Star Wars Episode IX (9) – 1917 – The Gentlemen (10) – The Lighthouse
May Linn: Star Wars Episode IX (9) – Hamilton – Parasite – Jojo Rabbit (11)
Michelle: 1917 – Tenet – Marriage Story – Jojo Rabbit (11)
Miranda: Star Wars Episode IX (9) – 1917 – Tenet – El Hoyo (Hullet)
Oda: Tenet – 1917 – Jojo Rabbit (11) – Druk
Odd Harald: Parasite – 1917 – Star Wars Episode IX (9) – Marriage Story
Roy: Marriage Story – Jojo Rabbit (11) – Star Wars Episode IX (9) – Dark Waters
Samuel: Tenet – 1917 – Parasite – The Lighthouse
Stein Galen: Tenet – The Gentlemen (10) – Palm Springs – Hamilton
Stian: Parasite – Tenet – The Gentlemen (10) – 1917
Thomas: Tenet- Parasite – Star Wars Episode IX (9) – The Gentlemen (10)
Toejam: 1917 – Tenet – Parasite – Druk
Tor Arne: Tenet- Parasite – 1917 – Palm Springs
Ulrik: Parasite – 1917 – Druk – The Lighthouse
Hele 12 tippere hadde Star Wars som en av sine topp fire, og det var den fjerde mest tippede filmen i år. Derfor sikkert en overraskelse/skuffelse at den kommer allerede på 9. plass, men sånn er det! Nå er det kun syv tippere igjen som har muligheten til fire riktige i årets konkurranse. Vil tallet synke enda mer i morgen?
denhoyefotograf.wordpress.com 