James Bond 1995-2002

Da er vi kommet til femte del av Bond-prosjektet, der jeg prøver å finne ut hva som er den ultimate Bond-filmen. I dette innlegget tar jeg for meg Pierce Brosnans filmer, fra GoldenEye til Die Another Day.

Mer om prosjektet og hvordan poengene deles ut kan du lese her.

GoldenEye (1995)

Seks år har gått siden den forrige Bond-filmen kom ut, og mye har skjedd. Berlin-muren har falt, Sovjetunionen er oppløst og den kalde krigen er over. Timothy Dalton skulle egentlig spille Bond en tredje gang tidlig på 90-tallet, men filmselskapet MGM ble kastet inn i økonomisk kaos på grunn av en feilslått overtakelse. Filmen kunne ikke produseres, kontrakter gikk ut, og Bond-rollen gikk til Brosnan i stedet. I GoldenEye må Bond finne ut hvem som har stjålet romvåpenet som heter nettopp GoldenEye, og stoppe dem fra å bruke det på verden.

Bond-sang

Her snakker vi erketypisk Bond-sang. Tina Turner er en sterk vokalist, og sangen bare drypper av Bond-stemning. Det er en skikkelig spennings-sang, med en rolig rytme som ligger i bunn, og så tråkker Turner virkelig til samtidig som blåser-rekka kommer inn. Jeg klarer ikke å finne noe med denne sangen som ikke lever opp til det en Bond-sang burde gjøre, og gir 10/10 poeng!

Åpnings-tekstene

Dette er også på et helt eget nivå, sammenlignet med alle filmene tidligere i serien. Fra starten med animert pistol-løp, og kulen som passerer oss, og inn i den gyldne bakgrunnen med lyssatte silhuetter som kommer inn fra siden, så ser du at dette rett og slett er bedre håndtverk enn det som kom før. Det er bedre planlagt også, slik at silhuettene plutselig reagerer på avfyringen av en pistol, for eksempel. Etter hvert kommer det inn massevis av elementer som viser til Sovjetunionens fall, som igjen da spiller på innholdet i filmen. Dette er den klart beste til nå, og jeg må gi 5/5 poeng.

Skurk

Skurkene i GoldenEye er den kriminelle Janus-gruppen, og de har i likhet med tidligere skurkeorganisasjoner i Bond-serien massevis av skjulte medhjelpere rundt omkring. En god stund kan det virke som at hovedskurken i filmen er den russiske obersten Ourumov, helt fra Sovjetunionen og leder av Russlands romdivisjon. Det viser seg at han er en del av Janus, men det er ikke ham som trekker i trådene.

Det blir nemlig avslørt i en twist at lederen av Janus er tidligere agent 006, Alec Trevelyan. Han spilles av Sean Bean. James Bond og 006 har en scene sammen i starten av filmen, der 006 tilsynelatende blir drept av oberst Ourumov. Det var bare et narrespill, og Alec Trevelyan har brukt muligheten til å starte Janus for å ta hevn over den britiske regjering. Det er nemlig England sin skyld at Trevelyan ble foreldreløs, og han føler seg misbrukt i tiden som agent for landet.

Sean Bean spiller dette meget godt, og rekker å gi oss et godt inntrykk av Trevelyan ved hjelp av åpningsscenen, slik at det blir en genuin overraskelse at det er ham som er skurken. Det gir gode scener og replikkvekslinger med James Bond, og jeg kjøper også motivasjonen hans som skurk.

Planen hans er overmodig og på grensen til galskap, der han vil bruke GoldenEye til å slå ut all elektronikk i hele London, noe som vil få katastrofale konsekvenser. Mens det skjer vil han benytte data-glippen til å stjele enorme pengesummer, uten at det da vil være spor av forbrytelsen etterpå. Så en storslått plan, drevet av en besettelse av hevn. Dette er min favorittskurk i serien, og jeg gir 10/10 poeng.

Damer

Etter åpningstekstene får vi en scene der Bond kjører bil i fjellene, og med seg i passasjer-setet har han en kvinnelig psykolog som skal evaluere ham. Bond vil som alltid være Bond, og scenen ender med at han forfører psykologen også. Ellers i filmen er det en ganske klassisk oppbygning, med en god og en ond stor kvinnelig karakter.

Den gode, som Bond ender opp med, er Natalya Simonova, spilt av Izabella Scorupco. Hun er programmerer på et laboratorium i Russland, og en av to overlevende etter at GoldenEye-våpenet avfyres mot arbeidsplassen hennes. Bond oppsøker henne for å få informasjon, men hun ender opp med å bli med på resten av eventyret. Jeg kjøper ikke helt overgangen fra avvisende til sjarmert av Bond, men ellers er hun en god nok karakter, og spilt bra av Scorupco.

Men den «onde» kvinnelige karakteren tar mesteparten av oppmerksomheten i GoldenEye. Famke Janssen i rollen som Xenia Onatopp. Som navnet antyder er dette en karakter som nok er et steg eller to over til å bli overdreven, men jeg syns likevel hun fanger mye av det som gjør Bond-filmene til Bond-filmer. Xenia er sadistisk, og blir tilsynelatende tent av vold og smerte, både når den blir utført på henne og når hun utfører den på andre. Hun er sterk nok i lårene til å kvele hvem som helst, og virkelig en person du har lyst å ha på din side når ting drar seg til.

Med to gode karakterer, en mer seriøs, og en som er der mest fordi det er gøy, så kan du gjøre de fleste fornøyde. Jeg gir 9/10 poeng.

Fremkomstmiddel

Bare i åpningsscenen får vi se Bond bruke både motorsykkel og et lite fly, før vi i første scene etter åpnings-tekstene ser ham kjøre rundt omkring i sin klassiske Aston Martin DB5. Bond får så etter hvert en ny bil i denne filmen, en BMW Z3. Denne bilen blir brukt, men minimalt.

Ellers får vi Bond i båt, på tog, i propellfly og i helikopter, men det mest kjente fremkomstmidlet fra denne filmen må nok være når Bond kjører en tanks i gatene i St. Petersburg…

Så vi har den klassiske bilen i tillegg til en rekke forskjellige fremkomstmiddel, og en veldig minneverdig scene med noe litt ekstra spesielt. Vi gir 6/6 poeng.

Eksotiske land

Vi befinner oss i Russland i store deler av denne filmen, på litt forskjellige stedet. Det er bare sånn passe eksotisk, men heldigvis får vi også en tur til Monte Carlo i Monaco, og avslutter på Cuba. Så til sammen blir det sånn passe eksotisk, og 4/8 poeng.

Gadgets

Bond bruker en del gadgets i filmen. Han har en pistol som kan skyte ut et tau og en krok, slik at han kan dra seg til dit han ønsker. Den samme pistolen har også muligheten til å skyte laser for å kutte seg gjennom ting. Han har en slags ekstra god kikkert, og kan få en slags fax-aktig utskrift av ting i bilen sin.

Vi besøker etter hvert Q-avdelingen, og Q får vist fram sin gips-rakett-skyter. Den blir ikke nødvendig å ha resten av filmen, men Bond får et belte med en innebygd tråd som kan holde vekten hans hvis han må rappellere ned noe sted. Han får også en penn som er en skjult bombe, og armeres og desarmeres ut fra hvor mange ganger du klikker den, og han har en klokke man kan bruke til å armere allerede oppsatte bomber med også.

Totalt sett en god del, og 6/8 poeng.

Drap, stunt og action

Du merker en umiddelbar forskjell på skytescener nå som vi har kommet til 90-tallet, og det er at maskin-geværet brukes betydelig mer. Det gir flere kuler og enda mer actionpreg over enkelte av scenene, selv om det så klart også betyr at det kan bli litt mye skyting til tider.

Den første sekvensen i filmen starter med at James Bond gjør et strikkhopp av en diger demning, og så sniker seg inn i en russisk base sammen med 006. Det er en solid action-sekvens, som får et ekstra lag med spenning i det 006 tas til fange. Bond rømmer til slutt ved å hoppe etter et fly som har falt av et stup uten pilot. Han faller i fritt fall, styrer seg inn til flyet, og klarer akkurat å rette det opp i tide til å overleve, og kan fly over basen mens den blåses fullstendig i stykker av bombene han har plassert. En rimelig solid start, med andre ord.

Vi får lekende biljakt, avfyring av GoldenEye-våpenet som fører til helikopterkrasj og at all elektronikken i området nærmest eksploderer. Bond blir gjentatte ganger tatt til fange, og må skyte seg ut av et helikopter før det sprenger, og bryte seg ut av et fengsel. Det ender med at han stjeler en tanks og lager massevis av kaos i St. Petersburgs gater.

Til slutt får vi en stor actionfylt avslutning, som starter med at Bonds fly skytes ned. De må så infiltrere den hemmelige basen, før Bond og Trevelyan prøver å drepe hverandre høyt oppe i luften på en antenne. Trevelyan faller til sin død og Bond hopper til et ventende helikopter, før alt faller sammen og eksploderer.

Vi gir 9/10 i denne kategorien, det er definitivt en actionfylt film. Bond dreper for øvrig 47 mennesker i denne filmen, og det er det største antallet i hele serien.

Klassiske Bond-tegn

Ikke bare er det ny Bond, men det er også en ny M. Judi Dench gjør det skarpt som den kvinnelige versjonen av karakteren. Moneypenny er også portrettert av en ny skuespillerinne, nemlig Samantha Bond. Q er den samme gamle. Vi får ingen Felix Leiter, kun en slags variant av ham, i CIA-agenten Jack Ward.

Det er snakk om 00-lisensen, siden vi har 006 med i filmen. Bond introduserer seg med «Bond, James Bond», og vil ha martinien sin også. Xenia Onatopp er absolutt en minneverdig medhjelper til skurken, og med en godt bortgjemt base i jungelen på Cuba, så får filmen også poeng for skurkens overdrevent bortgjemte skjulested. 24/27 poeng!

Tittel-bonus

Vi gir bonus for titler som har «gull» i tittelen, og dermed kvalifiserer GoldenEye til 3/6 poeng.

Totalt

Til sammen blir dette 86/100 Bond-poeng, og GoldenEye tar rett og slett en klar ledelse som den mest Bond-ete filmen til nå! På IMDb.com har den 7,2/10, som plasserer den som den sjette høyest rangerte Bond-filmen. Det er også en av mine favoritter, og kanskje den jeg liker aller best også. Jeg gir 9/10!

Tomorrow Never Dies (1997)

Pierce Brosnan er tilbake i sin andre film. Dette er den første filmen som ble laget etter at produsenten Albert R. Broccoli (som hadde vært involvert i serien siden starten) gikk bort. Bond må kjempe mot mediemagnaten Elliot Carver, som vil sette Kina opp mot England og manipulere frem både krig og eksklusive senderettigheter i Kina.

Bond-sang

Det er Sheryl Crow som synger «Tomorrow Never Dies», en sang som dessverre ikke holder det introen lover. Så fort du kommer til verset så mister sangen mye av energien, og selv om det tar seg litt opp i refrenget, så blir aldri dette mer enn helt greit. 6/10 poeng.

Åpnings-tekstene

Her har de tatt de teknologiske nyvinningene de først fikk brukt på GoldenEye, og kanskje gått litt for langt med dem til tider. Vignetten bærer litt preg av 90-tallets glede over å ha fått bedre data-effekter, slik at de prøver på litt mer enn de burde. Teknologi-temaet som gjennomsyrer introen passer såklart bra til filmen, men på tross av bedre datagrafikk enn alt før GoldenEye, så blir denne ganske middels. 3/5 poeng.

Skurk

Elliot Carver er nok en skurk som føltes latterlig overdreven ut i 1997, men som kanskje virker hakket mer skremmende i en verden der falske nyheter er blitt et ekte problem i ganske stor skala. Mange mener at Carver er basert på Fox-eier Rupert Murdoch, men han skal visstnok være en versjon av Robert Maxwell, en britisk mediemann, politiker, svindler og kanskje spion. Uansett, en gal og sadistisk sjef for et medie-imperium som kan manipulere nyheter, og dermed starte tredje verdenskrig, bare slik at han selv kan sikre seg eksklusive senderettigheter i Kina. Planen er meget Bondsk.

Carver spilles ganske godt av Jonathan Pryce (for mange kanskje kjent som pappa Swann i Pirates of the Caribbean og/eller «The High Sparrow» i Game of Thrones). Han er flink på å få karakteren til å fremstå som kompromissløs og selvsikker i sin makt. Om vi skal trekke for noe, så føler vi kanskje aldri den fysiske trusselen mot Bond fra ham, men det er jo det man han tyske medhjelpere til, er det ikke? Jeg gir Carver 8/10 poeng.

Damer

I en scene ganske tidlig i filmen får vi møte den type kvinnelige karakter vi ofte møter i disse filmene, nemlig hun som er til sengs med Bond i det historien starter. I dette tilfellet er det en dansk kvinne på Oxford University. Grunnen til at vi vet hun er dansk, er fordi Bond snakker dansk med henne mens de bedriver forspill, slik at han kan vise sine mange talenter til oss.

Videre går vi til den klassiske formelen med to kvinnelige karakterer. Teri Hatcher (nå mest kjent for Desperate Housewives, men på dette tidspunktet spilte hun Lois Lane i Supermann-serien Lois and Clark, og var akkurat kåret til den mest sexy kvinnen på TV) spiller Paris Carver. Hun er konen til Elliot, men det viser seg at hun og Bond har hatt et forhold tidligere. Han bruker henne for informasjon, hun bruker ham som trøst for at hun er ulykkelig i ekteskapet. De har en ganske god scene sammen, med mer følelser involvert enn det ofte er mellom Bond og hans kvinner. Så ender det slik det ofte gjør, med at Paris blir drept av sin mann på grunn av forholdet til Bond, som igjen gir Bond ekstra motivasjon til å stoppe skurken.

Michelle Yeoh spiller den største kvinnelige karakteren, som heter Wai Lin. Hun er kinesisk oberst og hemmelig agent, og er også ute på oppdrag for å finne ut av hva Elliot Carver holder på med. Hun er en mer klassisk karakter av den typen som er på høyde med Bond når det kommer til å håndtere seg ute i feltet og gjøre smarte avgjørelser. Hun ønsker ikke nødvendigvis å samarbeide med Bond, før det etter hvert blir det beste valget for dem begge. Så ender hun selvsagt opp med å bli sjarmert til slutt. Yeoh overbeviser i action-scener, og er et godt valg til karakteren, men jeg tror ikke helt på romansen mellom henne og Bond her, og det trekker en del ned. Damene samler 6/10 poeng.

Fremkomstmiddel

Bond stiller opp med sin klassiske Aston Martin DB5 i denne filmen også, men kun i et par scener. Det er nemlig en ny bil som tar førersetet, en BMW 750iL. Den er selvfølgelig full av triks (det kommer vi litt tilbake til under gadgets). Ellers er vi innom både helikopter, fly, gummibåt og gammelt kinesisk skip i løpet av filmen.

Det er en lengre jakt der Bond og Wai Lin kjører på motorsykkel sammen, og i åpningsscenen flyr Bond til og med et jagerfly! Dette gir nesten full pott, og 5/6 poeng.

Eksotiske land

Vi starter på et ukjent sted langs den russiske grensen, og er også innom Hamburg i Tyskland en stund. Men hoveddelen av filmen utspiller seg i Sørkina-havet og i Vietnam. Det er et ganske eksotisk reisemål, og i kombinasjon med litt reising gir vi 5/8 poeng.

Gadgets

Det er to ting Bond bruker som er stappet med masse gadgets, det er telefonen hans, og bilen hans. Telefonen hans har fingeravtrykk-leser (ikke fullt så imponerende nå lenger…) og kan også brukes til å gi kraftfulle støt. Ikke nok med det, den kan også brukes som fjernkontroll til BMWen!

Det fører oss videre til nevnte BMW, som altså kan fjernstyres via mobiltelefon. I tillegg har den en egen kvinnestemme som kan kommunisere med Bond. Inne i bilen må du lese av fingeravtrykket ditt for å få åpne hanskerommet, men det er ingenting mot det som er tilgjengelig på utsiden. Bilen er sikret med strømgivende håndtak om noen prøver å bryte seg inn. Glasset og karosseriet er sterkt nok til å tåle sleggeslag. For å angripe kan bilen skyte ut raketter fra en luke på taket, og slippe ut massevis av spikerfeller bak seg for å punktere de som kommer bak. Hvis BMWen skulle være uheldig og punktere sine egne dekk, så er det uproblematisk, da de kan blåses opp igjen og fikses av seg selv…

Dette gir vi 7/8 poeng for. Massevis av gadgets og triks gjennom disse to tingene.

Drap, stunt og action

Dette er også en meget actionfylt film, selv om Bond «bare» dreper 30 mennesker (mot GoldenEyes 47). I åpningsscenen må Bond infiltrere et hemmelig våpenmarked for terrorister. I det britene sender en rakett for å eksplodere markedet, så innser Bond at det står et jagerfly med atomvåpen der. Han har dermed omtrent 4 minutter på å lage mest mulig kaos, før han stjeler jagerflyet og stikker av gårde rett før raketten sprenger alt. Han blir likevel fulgt av et annet jagerfly, samtidig som den utslåtte andrepiloten våkner og prøver å kvele ham bakfra. Bond løser dette lett vet å skyte andrepiloten ut av sitt fly, og rett opp i jagerflyet som egentlig jakter på ham.

Men det er masse morsomme actionsekvenser i denne filmen. Bond og Wai Lin rømmer fra Carvers trykkeri under tung beskytning, og hopper ned fra en bygning sammen. De flykter også fra et helikopter på motorsykkel i Vietnam. Den jakten bringer dem over takene i storbyen, mens helikopteret er tett bak og hakker i stykker det meste på sin vei. Stuntmessig topper det seg når motorsykkelen hopper mellom to tak, mens helikopteret står stille under hoppet. Stuntet har nok blitt gjort på ekte, og er ganske imponerende.

Ellers får vi også et spektakulært fallskjermhopp av Bond, et såkalt HALO-hopp, der han hopper med dykkerutstyr, og må vente til han er under radarhøyde før han utløser fallskjermen. Mot slutten infiltrerer Bond og Wai Lin Carvers stealth-båt, og vi får en ganske typisk avslutning der de må skyte seg inn, og Bond får kjempe mot både hovedskurken og hans fysisk sterke medhjelper.

Dette er like actionfylt som forrige film, og jeg gir 9/10 poeng.

Klassiske Bond-tegn

Både M, Q og Moneypenny er med, men ingen Felix Leiter. «Bond, James Bond» blir sagt, men ikke noe snakk om martini eller 00-lisensen. Skurken har en stealthbåt, og jeg godkjenner det som et overdrevent bortgjemt skjulested. Jeg godkjenner også Stamper som minneverdig medhjelper, litt under tvil. Han er en beinhard tysker med Scooter-sveis, og fikk visstnok rollen etter å ha introdusert seg selv på fem sekunder under castingen av filmen. Han sa kun «I’m big, I’m bad, and I’m German.»

Til sammen gir jeg da 18/27 poeng.

Tittel-bonus

Maksimal uttelling på tittelen her, da «Tomorrow» gir poeng for å beskrive en periode av tid, og «Dies» naturlig nok godkjennes som død. 6/6 poeng!

Totalt

Til sammen blir dette 73/100 Bond-poeng, og nok en meget respektabel sum for Brosnan! På IMDb.com har filmen 6,5/10, noe som er et solid hopp ned fra GoldenEye. At det er et stort fall i kvalitet er jeg helt enig med, og gir denne filmen 6/10 selv. Jeg merket meg spesielt at filmens avslutning ikke fungerer veldig bra, da action-scenene allerede er brukt opp, og Bonds seier blir litt underveldende.

The World Is Not Enough (1999)

Pierce Brosnan spiller Bond for tredje gang i The World Is Not Enough. Tittelen er tatt fra Bond-familiens motto, som vi ser helt tilbake i On Her Majesty’ Secret Service i 1969. I filmen blir Bond satt til å beskytte Elektra King, datteren til en myrdet milliardær. Han finner så ut av en plan for å øke verdens oljepriser fra verdens mest ettersøkte terrorist.

Bond-sang

Det er bandet Garbage om har tittel-låten «The World Is Not Enough». Den er på sitt beste i refrenget, og det føles mest som en Bond-sang når Shirley Manson synge nettopp tittelen. Dessverre forsvinner den litt inn i ingenting på versene, og Manson har ikke vokalstyrken som egentlig trengs når hun skal ta i mot slutten. 6/10 poeng.

Åpnings-tekstene

Et gjennomført olje-tema på hele åpningstekstene, og det passer jo godt til filmens handling. Mye kule overganger og fascinerende fargespekter, som skal være spillet i oljesøl. Jeg syns av og til det bikker over til å bli visuelt rotete, men det er en av de bedre introene likevel. 4/5 poeng.

Skurk

Det som vi lenge tror er hovedskurken, terroristen Renard (spilt av Robert Carlyle), har en veldig passende gimmick som Bond-skurk. I et mislykket mord-forsøk har Renard endt opp med en kule som sitter fast inne i hodet hans. Den beveger seg sakte innover, og kommer til slutt til å drepe ham, men på veien gjør den slik at Renard ikke kan kjenne smerte. Han vil, som filmen sier, bli sterkere og sterkere helt frem til sin død. Jeg syns det er en morsom, og veldig Bondsk, egenskap. Renard ser også kul ut, og spilles bra av Carlyle.

Men så er det altså egentlig Elektra King, spilt av Sophie Marceau, som er skurken. Hun ble kidnappet av Renard for lenge siden, og utviklet littegrann stockholm-syndrom. Etter at hun fant ut at den superrike faren ikke betalte henne ut, så har hun blitt besatt av hevn, og er ansvarlig for hans død. Hennes store plan er å skape en nedsmelting i en atom-ubåt utenfor Istanbul, og på den måten skade russernes oljerør i området. Dette vil igjen gi hennes eget oljerør en fordel, og hun vil tjene enorme summer. Ikke den drøyeste planen, selv om det er passe sprøtt å være villig til ødelegge Istanbul for litt ekstra penger inn på konto. Marceau spiller stort sett greit, med noen virkelig dårlige scener her og der. Men hun er ingen stor skurk, serien sett over ett. Renard trekker litt opp, og jeg gir 6/10 poeng.

Damer

Elektra King er allerede omtalt, og er naturlig nok en av de to største kvinnelige karakterene i filmen. Vi får også en annen skurkete kvinne i starten, som Bond jakter i båt på Themsen. Hun ender opp med å ofre seg selv for å ikke måtte møte Renard igjen. En annen mindre karakter er Dr. Molly Warmflash, med et etternavn så latterlig at det så vidt jeg fikk med meg ikke ble nevnt i filmen i det hele tatt. Hun er hvert fall Bonds lege etter at han skader seg, og han forfører henne mot at hun skal signere for at han kan sendes ut i felten igjen.

Men Bonds motpart i denne filmen har også et tullete navn. Det er nemlig Denise Richards som spiller Dr. Christmas Jones. En mildt sagt lite troverdig atomforsker, noe som heller ikke hjelpes av at Richards spiller skikkelig dårlig. Karakteren er ikke noe god i det hele tatt, men samtidig er det jo også litt typisk Bond å ansette en vakker kvinne til å spille en karakter som er den smarteste innen sitt felt, samtidig som hun kan være med på actionscenene.

Det er nok Elektra King som må sanke mest poeng her også, men vi gir 6/10 poeng.

Fremkomstmiddel

Vi får det stiligste fremkomstmiddelet allerede får åpningstekstene, i det Bond skyter seg ut fra MI6 i en eksperimentell speed-båt for å jakte en annen båt. Han henge også fra en luftballong i denne sekvensen.

Som bil bruker Bond denne gangen en BMW Z8, men vi får også et par glimt av den tradisjonelle Aston Martin DB5. Ellers er Bond i helikopter to ganger, bruker fly, en annen bil og ender til slutt opp i ubåt. Han er også på et slags fartøy inne i en oljerørledning sammen med Christmas Jones. Her er det så mye forskjellig at vi gir 6/6 poeng!

Eksotiske land

Vi starter i Bilbao i Spania, før vi svinger innom gode, gamle England på vei til gode, gamle Skottland. Etter det befinner vi oss mye i det samme området av verden. Vi er i Aserbadjan, i Kasakhstan, i Tyrkia og i det kaspiske hav. Sånn passe eksotisk, men mange forskjellige land. Vi gir 6/8 poeng.

Gadgets

Bond har et par briller han kan bruke til å eksplodere en bombe som en avledning. Vi besøker etter hvert Q-avdelingen, der vi får se en slags sekkepipe-våpen, og Bond blir introdusert for en jakke som kan utløse en boble du kan ligge inni ved et snøskred.

Bond får senere et nytt par briller som han kan se gjennom klær med. Dette bruker han først og fremst til å avsløre våpen, men det er selvfølgelig også en god anledning til å kikke litt på damers undertøy. Bond har et Visa-kort som kan endres til et låsdirkeverktøy, har en klokke med et slags tynt klatretau inni, og kan fjernstyre den nye bilen sin også. Totalt sett 6/8 poeng.

Drap, stunt og action

Action-sekvensen i åpningen er veldig gøy, der en bombe går av i MI6 sitt hovedkvarter, og Bond setter av gårde i denne speed-båten etter den mistenkte. En båtjakt i stor fart på Themsen i London, med båten opp på land og mye forskjellig.

Senere blir Bond og Elektra King jaktet på mens de står på ski, av et besynderlig skue. Det er skurker som kommer flygende i en slags snøscooter med viftemotor bak, og hang-glider over. Det ser hvert fall kult ut, selv om selve sekvensen ikke er så vellykket, dessverre. Det er faktisk et gjennomgangsproblem i filmen, at actionscenene ikke slår noe særlig fra seg, det virker litt som at kanskje regissøren ikke helt har visst hvordan han skal sette sammen de scenene.

Vi får en scene der Bond må rømme fra en atom-bombe-silo, han og Dr. Jones prøver å desarmere en bombe i fart gjennom en oljerørledning. Det er også en stor action-sekvens der et helikopter med masse sagblader hengende under seg ødelegger et hus i jakten på Bond (og kutter BMWen hans i to i prosessen).

Mot slutten må Bond infiltrere en ubåt, slåss mot Renard inne i den, og rømmer før den eksploderer.

Det er altså mye action, og Bond dreper 27 mennesker, men filmen får likevel litt trekk i poeng for at actionen ikke nødvendigvis er så bra. 6/10 poeng.

Klassiske Bond-tegn

Her har vi de typiske karakterene, med M, Q og Moneypenny. Ingen Felix Leiter her heller. Bond sier «Bond, James Bond», og bestiller martini. Det snakkes om 00-lisensen, og terroristen Renard må hvert fall godkjennes som en minneverdig medhjelper når det viser seg at han ikke er hovedskurken lenger. Til sammen blir det 21/27 poeng!

Tittel-bonus

Ingen ord som utløser bonus her, og 0/6 poeng.

Totalt

Til sammen blir dette 67/100 Bond-poeng, og en respektabel score. På IMDb.com har filmen 6,4/10, noe jeg syns er litt for høyt. Det er rett og slett ganske mye som ikke fungerer i denne filmen, og jeg syns bare den fortjener 5/10.

Die Another Day (2002)

Pierce Brosnan er tilbake som James Bond, men dette er hans siste opptreden i rollen. I Die Another Day må Bond stoppe en gal nord-koreansk skurk som vil bruke et nytt rom-våpen for å holde verden som gissel.

Bond-sang

På tross av en meget mystisk stemning i sangens åpning, så avsløres dette ganske raskt som en forferdelig sang. Madonna er hentet inn som vokalist, men de hadde strengt tatt kunnet brukt hvem som helst, for de autotuner stemmen hennes til den store gullmedaljen. En slitsom tekno-sang som ikke fungerer som Bond-låt i det hele tatt, og jeg blir nødt til å gi 1/10 poeng…

Åpnings-tekstene

Disse er derimot ganske kule, og det anbefales å slå av lyden mens tekstene går forbi, så slipper du sangen. Filmskaperne prøver en ny ting, der åpnings-tekstene starter i det Bond er fanget av nord-koreanerne, og skal tortureres. Så er hele åpnings-tekstene inspirert av det, og viser oss den langvarige tortur-prosessen han må gå gjennom over de kommende månedene. Dette er den første gangen at en av filmene har kombinert det visuelle i tekstene med å bringe fortellingen videre, og jeg liker det godt! I tillegg er introen fylt med flammer, is og skorpioner som gjentakende elementer, da det er dette Bond tortureres med. Mange kule løsninger her, og jeg gir 5/5 poeng.

Skurk

Die Another Day har en del skurkete karakterer, men vi skal holde oss til de to største av dem. Rosamund Pikes Miranda Frost kommer vi tilbake til i neste kategori.

Hovedskurken er den suksessfulle forretningsmannen Gustav Graves, spilt av Toby Stephens. Det viser seg etter hvert at Gustav Graves har tatt omfattende plastiske operasjoner og restrukturert DNAen sin, og at han egentlig er den nord-koreanske oberst Moon (som vi trodde ble drept av Bond i starten av filmen). Han er stormannsgal, hater å tape og har dessuten planer om å bruke rom-våpenet Icarus til å holde verden som gissel på vegne av Nord-Korea. Toby Stephens gjør en respektabel jobb, spesielt med tanke på hvor utrolig dårlig manuset i denne filmen er til tider. Han balanserer greit mellom overdreven og altfor overdreven.

Graves sin hovedmann blant medhjelperne sine er Zao. I åpningsscenen avslører Zao at Bond er britisk agent, men når Bond sprenger en koffert med diamanter går det heller dårlig for Zao. Han står for nær, og får rett og slett biter av diamanter sprengt inn i ansiktet sitt. Zao skal også gjennomgå restrukturering av DNAet sitt, men Bond avbryter den prosessen. Derfor ender han opp som en slags albino-aktig gal koreaner med diamanter som sitter fast i ansiktet. En genial «look» for en Bond-skurk! Jeg syns skurkene fortjener 8/10 poeng.

Damer

På et tidspunkt dukker det opp en fekte-instruktør ved navn Verity. Hun spilles av Madonna, og gir altså enda en påminnelse om den forferdelige sangen i starten av filmen. Hun gjør heldigvis ikke så mye ut av seg. Av de andre mindre kvinnelige karakterene har vi en nord-koreansk dame som står ansvarlig for tortureringen av Bond, og en massøse i Hong Kong som viser seg å være en agent.

Ellers er det, som så ofte før, to store kvinnelige karakterer. Rosamund Pike spiller Miranda Frost. Hun dukker først opp som ansatt hos Gustav Graves, før vi får avslørt at hun egentlig er en MI6-agent som spionerer på Graves, før vi senere igjen får avslørt at hun har byttet side, og faktisk er på Graves sin side. Rosamund Pike er meget god i rollen som kald og kalkulerende, på tross av at hun tiner nok til å havne til sengs med Bond likevel.

Den andre kvinnen i filmen er Jinx, en amerikansk agent spilt av Halle Berry. Hun kommer vandrende opp av havet i en liten bikini, i en slags referanse til Ursula Andress i Dr. No. Jinx er en hardstlående karakter, og kan fint beskrives som en slags kvinnelig Bond. Det var faktisk opprinnelig planen å starte en spin-off-serie med filmer om Jinx, men planene falt gjennom. En annen likhet mellom Bond og Jinx er at de begge er glad i å snike inn en innuendo eller ti, og filmen må ha satt ny rekord i dårlige seksuelle vitser.

Karakteren Jinx passer godt inn i en Bond-film, men Hally Berry klarer ikke å redde de håpløse replikkene hun skal fremføre. Filmen er en av de få som gir de to kvinnelige karakterene en egen slåsskamp mot hverandre i slutten av filmen, og det fungerer egentlig ganske godt. Totalt gir jeg 7/10 poeng.

Fremkomstmiddel

I denne filmen tror jeg Bond må være innom flest transport-metoder av alle filmene. Han er på surfebrett to separate ganger. Den ene gangen er det et mer tradisjonelt surfebrett, mens det senere er noe han har laget selv, og som han surfer på en kjempebølge med mens han bruker en fallskjerm som hangglider, på en måte. I åpningssekvensen bruker han også flere hovercrafts.

Han er ombord i lastebil, får en Ford Fairline å kjøre rundt i på Cuba, og selvfølgelig en ny Aston Martin V12 Vanquish å frese rundt i på Island.

Han er innom hele tre fly i løpet av filmen, stjeler Gustav Graves sin spesialbil for fartsrekorder, kjører snøscooter, hopper ut av et fly festet til sitt eget enmannsfly, og avslutter med å fly et helikopter til tryggheten. Det er ingenting annet å gjøre enn å gi 6/6 poeng.

Eksotiske land

Vi befinner oss en god i Nord-Korea i filmen, og også inne i den demilitariserte sonen mellom Nord-Korea og Sør-Korea. Vi reiser til Hong Kong, videre til Cuba, før vi ender på Island. Det er med andre ord en god del reising i filmen, og de fleste stedene vi reiser til er til en viss grad eksotisk, eller hvert fall ganske uvanlige reisemål. Jeg gir filmen 7/8 poeng.

Gadgets

Først og fremst må vi snakke om den spinnville bilen Bond har fått seg i denne filmen. Den kan jo bli usynlig, på grunn av ny teknologi som ved hjelp av kameraer og skjermer kan vise hva som er på den andre siden av bilen. Bilen kan også fjernstyres, og er stappfull med våpen. Det er torpedoer og raketter, maskingevær med automatisk sikte, utskytbart passasjersete, og muligheten til å sette ut pigger på dekkene, for kjempegodt feste når man skal kjøre oppover isete vegger.

Bond har også et surfebrett som kan åpnes og er fylt av våpen og andre nyttige ting, han har en klokke med mulighet til laser, og som kan brukes som detonator for eksplosiver. Han får prøve noen nye virtuelle virkelighets-briller som kan brukes til treningsøvelser. Han får med seg et puste-apparat for å kunne svømme lenger under vann, og har også fått en ring som kan spille av høyfrekvent lyd som knuser glass.

I tillegg får vi en runde hos den nye Q (spilt av John Cleese), der dvi får et gjensyn med blant annet knivskoen fra From Russia With Love og jetpacken fra Thunderball. Gadget overload, og 8/8 poeng.

Drap, stunt og action

Bond tar knekken på 27 mennesker i løpet av filmen, og Pierce Brosnan befester sin stilling som den mest dødelige Bond i filmserien. Filmen er egentlig spekket med action tvers gjennom, og heldigvis fungerer scenene bedre enn i The World Is Not Enough. Det betyr IKKE at det som foregår er helt troverdig, vi er godt over i tulle-land på en del av disse tingene, men det er stort sett alltid ganske underholdende.

Med en åpning der Bond surfer inn fra bølgene til land i Nord-Korea, infiltrerer en militærbase, blir avslørt, sprenger så og si alt på basen før han deltar i en hovercraft-jakt der alle omgivelsene blir skutt i filler og satt fyr på. Det er eksplosjoner og fart og slåsskamp og store fartøy som faller av stup.

Vi får en slåsskamp mellom Bond og Zao på klinikken på Cuba, og en actionfylt rømning for skurken. Ved Bonds første møte med Graves utfordrer de hverandre til sverdkamp, og den kampen forflytter seg gjennom mange rom og etterlater ganske store materielle ødeleggelser.

Bond flykter fra Graves og stjeler en slags bil som blir brukt til å sette verdensrekord i fart. Graves skyter rom-våpenet Icarus mot Bond, og en enorm stråle med intensifisert sollys smelter isen bak ham mens han flykter. Han ender opp med å henge fra kanten av et stup, og må lage seg en kombinasjon av surfebrett og fallskjerm for å kunne surfe på en enorm bølge når han faller ned.

Bond og Zao har en biljakt på noen svære isområder, og begge viser hvilke våpen og muligheter bilene deres har. Bilene deres er heldigvis veldig tilpasset hverandre, slik at Bond alltid har et svar på det våpenet Zao velger å bruke. Det mest imponerende stykket action i scenen er nok øyeblikket der Bonds bil blir sprengt over på taket, slik at han sklir opp ned bortover isen. I det Zao skal ta knekken på ham med en rakett, så åpner Bond soltaket og bruker det utskytbare passasjersetet til å flippe bilen tilbake på hjulene akkurat i samme øyeblikk som raketten flyr under bilen. Biljakten ender med at Bond kræsjer to snøscootere opp mot ispalasset til Graves, før Bond og Zao kjører inn i det smeltende palasset og avslutter jakten på hverandre inne.

Til slutt må Bond og Jinx snike seg ombord på Graves sitt fly for å stoppe ham. Graves bruker Icarus til å sprenge det enorme minefeltet mellom Nord- og Sør-Korea. Bond får skutt hull i et vindu i flyet, som kastes ut i kaos uten det riktige trykket i kabinen. Jinx for sin avsluttende sverdkamp mot Miranda Frost, mens Bond klarer å overmanne Graves, og utløser fallskjermen hans slik at Graves blir dratt inn i en av flymotorene og dør.

Jeg kan egentlig ikke tenke meg en mer actionfylt film, og må gi 10/10 poeng.

Klassiske Bond-tegn

Vi har M og Moneypenny. Sistnevnte får til og med en egen scene mot slutten der hun bruker virtuell virkelighets-brillene til å spille ut en romantisk fantasi med Bond. Jeg trodde kanskje først at Q ikke skulle være med i filmen, da John Cleese sin karakter ofte omtales som R. Men jeg gir poengene for Q likevel, da Bond omtaler ham som Quartermaster.

Bond introduserer seg og bestiller martini. Det snakkes om 00-lisens, og jeg godkjenner Graves sitt ispalass i Island som ekstravagant nok til å være et overdrevent skjulested for skurken. Zao er utvilsomt en meget minneverdig medhjelper for skurken. Til sammen blir det 24/27 poeng!

Tittel-bonus

I tittelen Die Another Day har vi både et ord i kategorien død og ett ord som er en tidsbeskrivelse (day). Det blir dermed 6/6 poeng.

Totalt

Til sammen blir dette hele 82/100 Bond-poeng! På IMDb.com har filmen 6,1/10, men igjen syns jeg dette er noe høyt. Dette er nok den filmen jeg liker minst i serien, mest på grunn av at den har et forferdelig dårlig manus, og er ganske overdreven på det verste. Jeg gir den 4/10.

Stillingen foreløpig

Etter tjue offisielle Bond-filmer og to uoffisielle, så ser det slik ut:

1. GoldenEye 86/100
2. Die Another Day 82/100
3. Goldfinger 76/100
4. Tomorrow Never Dies 73/100
5. The Spy Who Loved Me 72/100
6. Licence to Kill 70/100
7. The Living Daylights 69/100
8. The World Is Not Enough 67/100
9. Diamonds Are Forever 67/100
10. A View to a Kill 66/100
11. You Only Live Twice 63/100
12. The Man With the Golden Gun 62/100
13. Live and Let Die 62/100
14. Octopussy 61/100
15. Moonraker 61/100
16. Thunderball 60/100
17. On Her Majesty’s Secret Service 55/100
18. Never Say Never Again 52/100
19. For Your Eyes Only 52/100
20. From Russia With Love 48/100
21. Dr. No 47/100
22. Casino Royale (uoffisiell) 37/100

Pierce Brosnan er hvert fall foreløpig den mest Bondete Bond av dem alle. Med hans fire filmer inn på 1., 2., 4. og 8. plass, og hele to filmer som tar ned Goldfinger fra førsteplassen. Kan Daniel Craigs filmer måle seg med dette? Det finner vi ut i det siste innlegget i Bond-prosjektet!

James Bond 1983-1989

Da er vi kommet til fjerde del av Bond-prosjektet, der jeg prøver å finne ut hva som er den ultimate Bond-filmen. I dette innlegget tar jeg for meg filmene Fra Octopussy til Licence to Kill.

Mer om prosjektet og hvordan poengene deles ut kan du lese her.

Octopussy (1983)

Roger Moore spiller Bond for sjette gang, og tangerer dermed antall filmer som Sean Connery spilte karakteren. Bond etterforsker en juvelsmugler-organisasjon ledet av den mystiske Octopussy, men finner ut at edelsteinene egentlig bare er en dekkoperasjon for et atomangrep på NATO.

Bond-sang

Rita Coolidge fremfører «All Time High», en sang som kanskje ikke heter det samme som filmen nettopp for å prøve å distrahere deg fra at du skal se en film som heter Octopussy. Ikke ulikt sangen fra forrige film (For Your Eyes Only), så er dette en fin ballade som dessverre ikke utmerker seg veldig. Men det er en helt ok sang som gjør jobben, og får 5/10 poeng.

Åpnings-tekstene

Her kan du merke at de prøver på litt mer, og har gått for et mer ryddig utseende på det visuelle, i stedet for å fylle opp med altfor mye. Det er gøy at de leker litt med projisering av lys på forskjellige ting, og at 007-logoen får sin plass i introen. Det er fremdeles en del å gå på, for eksempel mot slutten der Roger Moores Bond omkranses av kvinne-arm etter kvinne-arm med pistoler i hendene. Morsom ide, men halvslapt utført, og med litt mer perfeksjonisme hadde det sett bedre ut. 3/5 poeng.

Skurk

Et lite knippe med skurker i denne filmen, faktisk. Selve Octopussy blir fremstilt som en endelig skurk vi skal møte, men hun passer nok bedre i kategorien for Bond-damene til syvende og sist. I stedet har vi hennes partner Kamal Khan, en afghansk prins i eksil i India. Han er hensynsløs og villig til å kvitte seg med alle for å nå sine mål. Hans plan om å sprenge en atombombe på en amerikansk luftbase i Vest-Berlin er strengt tatt ganske realistisk, så han mangler det lille snevet av galskap. I tillegg er han litt for dårlig til å ta knekken på Bond, og klarer ikke helt å gå på grensen mellom å fange Bond og faktisk drepe ham.

Som et sidekick til Khan har vi den sovjetiske general Orlov, som er av den krigshissende typen. Han syns det er latterlig å si seg enig til våpen-nedrustning i samarbeid med Vesten, all den tid Sovjet har stor militær overmakt og bare kan kjøre over fiendene sine. Han er også en relativt realistisk skurketype, men er ikke veldig mye med i filmen. Samlet gir jeg skurkene 6/10 poeng.

Damer

Her skal vi da til Octopussy selv, som spilles av Maud Adams. Maud er svensk og spilte også Bond-damen Andrea Anders i The Man With the Golden Gun, så dette er hennes andre runde i Bond-universet. Jeg syns karakteren er ganske kul, hun har bygget opp en slags blanding av en kult for kvinnelige krigere og en enorm smugleroperasjon. Hun bor på det som kalles det flytende palasset, der ingen menn normalt sett har tilgang. Jeg syns Maud spiller henne bra også, og det eneste jeg har å utsette er kanskje hvor fort hun hengir seg til Bond, men sånn er nå en gang naturen til disse kvinnelige karakterene, da…

Bond får også nærkontakt med Magda, en lojal undersått av både Octopussy og Kamal Khan. Hun er ganske uberegnelig, men ender opp på den gode siden hun også. Ellers så har vi også en mye mindre karakter som hjelper Bond å rømme i åpningsscenen.

Mot slutten blir Octopussy’s bande med kvinnelige krigere sluppet løs på den svikefulle Kamal Khans hær av soldater, og dette er en ganske artig action-scene, og viser at det fungerer bra med badass kvinner i Bond-filmer også. Jeg gir 8/10 poeng!

Fremkomstmiddel

Nok en film der Bond virkelig får prøvd mye forskjellig, selv om han kjører ganske lite bil. Han får farte rundt i noen små tuc-tuc-aktige biler, kjøre tog, ri på hest, sitte på i båt og i fly.

I åpningsscenen har Bond et lite fly stuet inn i en heste-trailer, som han bruker til å rømme fra en farlig situasjon med. Han flyr også med luftballong i avslutningen, og på et tidspunkt kjører han en bil oppå togskinner for å holde følge med toget.

Det mest spesielle fartøyet Octopussy gir oss må nok likevel utvilsomt være enmannsfartøyet Bond bruker for å komme seg ut til Octopussy’s øy. Det er nemlig en liten båt man ligger inne i, som ser akkurat ut som en krokodille. Sprø greier, men ganske gøy. 5/6 poeng.

Eksotiske land

Filmen starter med en sekvens i et land i Latin-Amerika. Vi får ikke vite nøyaktig hvilket land det er, men basert på den sigar-røykende og skjeggete generalen, så vil jeg satt litt penger på at det er Cuba. Vi blir bare er frem til åpnings-tekstene starter, og så bærer det etter hvert til India. Her setter filmen alt inn på eksotiskheten til landet. Det er jungel og mennesker og parader og gateartister og massevis av greier. Det fungerer godt det, for India er jo strengt tatt et veldig eksotisk land for Bond å reise til.

Senere i filmen tilbringer vi også litt tid i Berlin, og selv om det ikke er det mest eksotiske reisemålet, så er det hvert fall nok en plass Bond besøker, og fortjener litt poeng. Vi gir 5/8 poeng.

Gadgets

Vi får et nytt besøk innom Q-avdelingen i denne filmen, men Bond bruker egentlig bare to ting i løpet av filmen. Han har fått en ekstra spesiell klokke, som kan brukes som mottaker til et signal hvis han skal spore senderen. Han kan også få inn video på klokken. I tillegg får han en penn han kan bruke til å lage syre med. Med andre ord ikke all verden, men vi gir 3/8 poeng.

Drap, stunt og action

Bond er omtrent på snittet igjen, og dreper 15 mennesker i løpet av filmen. Den mest spektakulære måten det skjer på er nok at han glir ned et gelender mens han skyter skurker med et maskingevær.

Ellers er han involvert i biljakt både med små tuc-tuc-biler i India, og med en stjålet bil i Berlin. Det er også et par jakt-sekvenser til fots, som skal vise frem India litt. Den første foregår i en by, der Bond bruker gate-artister sine triks til å stoppe skurkene som er etter ham. Han kaster en på glødende kull, truer en med fakkel, kaster en annen på spikerseng og drar en sverdslukers sverd ut av halsen på ham for å slåss mot en annen. Den andre jakten foregår i mer naturlig omgivelser, der Bond blir jaget av skurker på elefanter gjennom jungelen. I denne sekvensen møter Bond på mye dyreliv, og må overvinne et veldig lite overbevisende edderkopp-nett fullt av taranteller, en tiger, en slange, igler og en krokodille. Det er til og med tid til at Bond svinger seg litt fra liane til liane, med et ganske unødvendig Tarzan-skrik som lydspor…

Det er to flysekvenser. Først en der Bond i sitt lille sammenleggbare fly må utmanøvrere en missil som jakter på ham, og lurer den ved å fly inn i en lagerbygning, akkurat snike seg ut før døren lukkes og dermed sprenge hele bygningen. Mot slutten blir Bond nødt til å henge seg fast på utsiden av et fly for å fange skurken, og må også slåss mot en mann på toppen av flyet mens det er i luften.

I tillegg får vi altså en stor kamp mellom Octopussy’s kjempende kvinnelige krigere, og Khans skurkegjeng. Det er mye å ta av, og filmen fortjener 8/10 poeng!

Klassiske Bond-tegn

M er tilbake, om enn i ny skikkelse. Jeg innser jo i etterpåklokskapens lys at grunnen til at forrige film ikke hadde noen M, var at den faste skuespilleren Bernard Lee hadde gått bort. I tillegg får vi Q og Moneypenny. Det blir henvist til en annen 00-agent, og Bond sier sin vante introduksjons-frase. I tillegg har skurken Khan faktisk to ganske minneverdige medhjelpere, både den turbankledde hardingen Gobinda, og en ganske skummel type som slåss med et sagblad han kaster ned fra høyt hold. Vi gir 18/27 poeng!

Tittel-bonus

Heller ikke Octopussy utløser noen bonus for tittel, og det blir 0/6 poeng.

Totalt

Til sammen får Octopussy 61/100 Bond-poeng, og legger seg sammen med ganske mange andre på lavt 60-tall. På IMDb.com har filmen 6,5/10, og jeg syns selv også den fortjener 6/10. Igjen mye morsomme action-sekvenser, og en passelig balanse med humor, som heldigvis ikke tipper helt over i latterlighet.

Never Say Never Again (1983)

Sean Connery er tilbake?!? 12 år etter hans siste offisielle Bond-film, Diamonds Are Forever, så stiller han altså i denne remaken av Thunderball. Tittelen spiller på at Connery uttalte at han aldri skulle spille Bond igjen etter sin siste film i 1971. Men hvordan kunne egentlig dette skje? Grunnen er at Ian Fleming samarbeidet med produsenten Kevin McClory om en mulig film om James Bond, før serien i det hele tatt hadde startet. Filmen ble lagt bort på grunn av for store budsjett-kostnader, men Ian Fleming valgte i stedet å omforme ideene fra manuset til en bok i Bond-serien, nemlig «Thunderball». Kevin McClory ble ikke kreditert for sine bidrag til historien, og dermed startet en rettsak om rettighetene. Enden på visa ble at McClory fikk filmrettighetene til boken Thunderball, og samarbeidet med Eon Productions om å lage den offisielle versjonen av filmen i 1965. Etter det måtte McClory vente i minst ti år før han kunne bruke rettighetene igjen. Og så, i 1983, så gjorde han altså nettopp det. Derfor finnes denne uoffisielle Bond-filmen, med Sean Connery som Bond, og som er den samme historien som i filmen Connery selv spilte i i 1965. Connery er selvsagt blitt en god del eldre, men det er verdt å huske på at han var tre år yngre enn Roger Moore, som fremdeles spilte James Bond i den offisielle serien på dette tidspunktet. Så gjenstår det å se hvordan Never Say Never Again slår ut på Bond-skalaen!

Bond-sang

Det begynner ikke så veldig bra, med en altfor koselig låt fremført av Lani Hall. Når vi har passert refrenget, og lystig synger «Never! Never say never again! Never! Never say never again!» på den måten det blir gjort, så merker du at vi er langt fra den mørke og mystiske Bond-stemningen jeg er ute etter. Denne sangen tar kun 2/10 poeng på Bond-skalaen.

Åpnings-tekstene

Litt det samme her, da filmen jo ikke akkurat går for den tradisjonelle Bond-åpningen. I stedet går åpnings-tekstene over Bond på et oppdrag der han skal ta seg inn i en eller annen fiende-base, og kvitter seg med skurk etter skurk. Som filmgrep fungerer det helt fint det, men når jeg skal gi poeng for Bond-het på åpnings-tekstene, så blir det dessverre stryk, og 1/5 poeng.

Skurk

Vi bruker altså de samme skurkene fra Thunderball, bare i en ny versjon. Dermed er det SPECTRE, under ledelse av Ernst Stavro Blofeld, som trekker i trådene. Her har filmskaperne slått på stortromma, og det er ingen ringere enn legenden Max von Sydow som spiller Blofeld. Men selv om det er han som er lederen, så delegeres mesteparten av skurke-ansvaret til hans «Number1», Maximillian Largo, spilt av Klaus Maria Brandauer. Her har de byttet navn på Largo, men ellers er det mye det samme det går i.

Von Sydows Blofeld har ikke det samme ikoniske utseendet eller skummelheten ved seg som versjonene vi har sett i den offisielle Bond-serien. Hadde han ikke hatt den karakteristiske hvite katten i fanget hadde det rett og slett vært lite likhet overhodet. Never Say Never Again sin versjon av Largo er også tilsynelatende mye mer hyggelig enn den vi så i Thunderball. Selv om det mørke kommer frem i enkelte replikker, så virker det egentlig som Largo er en ganske hyggelig type å jobbe for.

Men planen om å holde verden som gissel er selvfølgelig hvert fall i Bond-filmens ånd, og det redder 4/10 poeng.

Damer

I dame-kategorien glir egentlig filmen rett inn blant de offisielle Bond-filmene. Bond sjarmerer til alle kanter, både en fiskende dame i Bahamas, og kiropraktoren sin på helse-klinikken. Vi får også en farlig Bond-dame helt i starten, som ser ut til å trenge å bli reddet, men i stedet knivstikker Bond når anledningen byr seg. Så viser det seg at det hele er en øvelse, men uansett en typisk kvinnelig karakter i Bond-universet.

Det er to hovedkvinner i Never Say Never Again. Som så ofte før er en av dem gjennomført slem, mens den andre egentlig er snill, men bare kjæreste med skurken i filmen…

Den slemme er i dette tilfellet Fatima Blush, spilt av Barbara Carrera. Hun er også kjent som «Number 12» i SPECTRE-organisajonen, og er egentlig ganske gal. Hun snakker mye om seg selv i tredje person, og er ikke redd for å bruke sin seksualitet som et våpen for å oppnå det hun ønsker. Jeg vil påstå at hun er filmens mest interessante kvinnelige karakter.

Den snille som må omvendes er Domino Petachi, spilt av ingen ringere enn filmstjernen Kim Basinger! Hun er altså Largos kjæreste, og vet ikke om at Largo og SPECTRE har kvittet seg med broren hennes etter at han hadde utspilt sitt formål for organisasjonen. Bond klarer å sjarmere henne og å få henne til å innse hvem skurkene er, og hun ender opp sammen med ham, uten at det er det største sjokket. Det er forfriskende å ha en såpass flink skuespiller i rollen, selv om hun er litt hjelpesløs i store deler av filmen. Hun finner hvert fall sin styrke til slutt. Jeg gir 8/10 poeng for de kvinnelige karakterene i filmen.

Fremkomstmiddel

Jeg noterer meg at Bond kjører en mer klassisk bil, en Bentley, i denne filmen. Det er likevel ikke mye han bruker den, for han forlater den hjemme. I løpet av filmen har han en lang tur på motorsykkel, og også en god tur på hesteryggen.

Fra om bord på en ubåt blir han skutt ut i det eksperimentelle fartøyet XT 7B, som er en slags jetpack/plattform man kan fly rundt omkring i. Den er ganske spesiell, men totalt sett blir dette ikke mer enn gjennomsnittlig, og 3/6 poeng.

Eksotiske land

Vi starter filmen med et slags trenings-oppdrag, som virker som det finner sted et eller annet sted i Sør-Amerika. Når oppdraget først setter i gang, så får vi oppholde oss i Bahamas en god stund, før vi skal ut på sjøen. Vi ender til slutt opp i en undersjøisk hule ved Nord-Afrika, og til sammen gir dette en ganske grei eksotisk-score, på 4/8 poeng.

Gadgets

Foruten det nevnte jetpack-aktige fartøyet, så bruker Bond noen få gadgets i denne filmen. Han har en slags frisbee som lager lyd for å distrahere vakter. Han har også en spesiell klokke med innebygd laser, som viser seg å være veldig nyttig. I tillegg har han en penn som både kan skrive, OG brukes som pistol. Kanskje ikke den med flest gadgets, men vi gir 3/8 poeng!

Drap, stunt og action

Som nevnt starter filmen med at Bond tar over en fiende-base, der han tar ut alle vaktene en etter en. Det viser seg etterpå at det kun er en øvelse, men action-sekvensen fungerer godt likevel. Vi får også en veeeeldig lang slåsskamp-scene der Bond må sloss mot en enorm mann på helse-klinikken sin. Denne scenen imponerer egentlig ikke så veldig mye, men det er noen småmorsomme øyeblikk inne i den likevel.

Biljakt med Bond på motorsykkel fungerer ganske bra, og den avsluttende skuddvekslingen i hulen er standard Bond-avslutning etter hvert. Bond og Domino rømmer også ved å få hesten sin til å hoppe det som ser ut som flere titalls meter ned i vannet, et stunt som vi heldigvis ser at åpenbart ikke har blitt gjort på ekte.

En av filmens beste sekvenser får vi under vann, der Bond har fått på seg en sender som på et eller annet vis tiltrekker seg haier som er blitt «hacket» av skurkene. Det høres helt sprøtt ut, men det er faktisk en ganske spennende scene, og imponerende hvor bra hai-bilder de har klart å fått. Det som derimot ikke fungerer like bra, er når Largo utfordrer Bond til å spille et slags dataspill der man skal erobre verden, og så får man støt i hendene hvis man taper. En absurd scene, her er det noen som har hatt en ide om at det vil se teknologisk og moderne ut, men det fungerer heller dårlig.

Vi gir 6/10 poeng totalt.

Klassiske Bond-tegn

Vi får møte både M, Q, Moneypenny og Felix Leiter (sistnevnte er det en stund siden vi har møtt i de offisielle filmene). Sean Connery får si sin «Bond, James Bond» en siste gang, og vi snakker både om 00-lisensen og hans martinier («I’m sorry, I made you all wet.» «Ah, but my martini is still dry.»).

Dette samler 21/27 poeng!

Tittel-bonus

Ingen kodeord utløser bonus her, og det blir 0/6 poeng.

Totalt

Til sammen får da Never Say Never Again 52/100 Bond-poeng, og kommer helt greit ut, egentlig. På IMDb.com har den 6,2/10 poeng, og selv syns jeg egentlig den klarer seg helt fint. Jeg gir den 6/10, i likhet med flere av de offisielle Bond-filmene fra denne perioden.

A View to a Kill (1985)

Roger Moore sin syvende og siste opptreden som Bond, noe som dermed alene gjør ham til den som har hatt rollen flest ganger i den offisielle serien. Han var hele 58 år da denne kom ut, og det var nok på overtid at han skulle byttes ut. I A View to a Kill må Bond få stoppet Max Zorin, en gal forretningsmann som vil lage et monopol på mikrochipper ved å ødelegge Silicon valley, USAs teknologiske «sentrum».

Bond-sang

For andre gang skal vi innom noe som ligner en rockelåt som Bond-sang. Første forsøk var «Live and let die» av Paul McCartney & Wings, mens det er Duran Duran som stiller med «A View to a Kill». Sangen ble en ganske stor hit, og er faktisk den eneste Bond-sangen som har toppet singel-lista i USA. Selv syns jeg den fungerer meget godt, og den er en av mine favoritter. Litt mer tempo enn den vante balladen, og med tekster som er passelig tåpelige. 8/10 poeng!

Åpnings-tekstene

Her er det en god del ideer ute og går. Du har den ganske gode ideen som går ut på at kvinnene i introen har malt seg med selvlysende neon-aktig maling, slik at du kan bestemme hva som skal sees i mørket. Så blir det litt flammer og is introdusert etter hvert, som jo passer godt med linken «dance into the fire» fra tittel-låten. Etter hvert kommer det også noen hoppende ski-sport-silhuetter, og selv om det er en skiscene i filmen, så kan jeg ikke si at de passer helt inn likevel. Men det er bedre enn noen av de tidligere eksemplene, og selv om jeg fremdeles føler at dette lett kan bli bedre om noen hadde brukt bare littegrann mer tid på det, så blir det 3/5 poeng.

Skurk

Vi skal hente inn en berømt skuespiller i skurkerollen denne gangen, og det er Christopher Walken som har fått rollen som Max Zorin. Bakgrunnshistorien hans er noe av det mest Bondske som fins. Han er resultatet av et genetisk nazi-eksperiment under andre verdenskrig, og har som en følge av det blitt psykopat. Men såklart veldig velfungerende, siden han har klart å lage seg en enorm formue. Han har en holdning som om han er urørlig, som igjen forklarer at han ikke bare dreper Bond når han får sjansen, for han syns rett og slett alle forsøk på å stoppe ham er latterlige. Hans plan er å ødelegge Silicon Valley, og dermed få monopol på mikrochipper. Walken spiller ham godt, men det er ikke alltid han føles noe særlig truende, med unntak av scenen der han bare begynner å drepe sine egne menn fordi det blir mindre å rydde opp senere.

Med seg har han nazi-forskeren som var ansvarlig for eksperimentene som førte til hans fødsel, og ikke minst en av de mest minneverdige Bond-damene, nemlig May Day. Mer om henne i neste kategori. Dette er en gøy skurk, som kunne vært enda skumlere, kanskje. 8/10 poeng.

Damer

Bond har en kvinnelig medhjelper på slutten av åpningsscenen, som han ender til sengs med på veien hjem til England. I tillegg treffer han på en russisk agent ved navn Pola Ivanova. Hun og Bond kjenner hverandre fra tidligere, og de ender også opp til sengs. Ivanova spiller også spillet, og bruker kun Bond for å stjele en kassett fra ham, men Bond ligger et steg foran, så hun tar med seg feil kassett likevel.

Som nevnt i forrige kategori har vi også May Day (spilt av Grace Jones) i denne filmen, en av de mest minneverdige skurke-karakterene i serien. En beinhard dame som både er Zorins elsker og hans fremste livvakt/leiemorder. Hun er veldig lojal, noe som straffer seg mot slutten når Zorin svikter de fleste av sine allierte. May Day ender dermed opp på den gode siden helt til slutt, og ofrer sitt eget liv ved å føre bomben ut av gruven på togskinnene, før den sprenger henne i luften.

Den gode Bond-damen i filmen er Stacey Sutton, spilt av Tanya Roberts (for noen kanskje etter hvert kjent som moren til Donna i TV-serien That ’70s Show). Sutton er arving av et oljefirma som nesten fullstendig er tatt over av Zorin, og han prøver å presse henne ut en gang for alle. Hun blir reddet av Bond, og bestemmer seg for å være med ham på resten av oppdraget, i praksis. Ikke den beste karakteren i serien, og skuespillet/replikkene er bare sånn passe. Men hun er smart, og ikke hjelpesløs heller.

Først og fremst på grunn av May Day gir vi 7/10 poeng for damene.

Fremkomstmiddel

Åpnings-scenen får Bond til å bruke flere forskjellige fremkomstmidler rett etter hverandre. Han starter på ski, men mister dem. Så stjeler han en snøscooter, men den ødelegges, så han bruker den ene skinnen som snowboard. Til slutt ender han opp i båten sin, som er forkledd som en blokk med is.

Bond kjører en Renault 11, som han stjeler tilfeldig for å følge etter noen. Ellers er det lite bil, men det blir en tur på heste-ryggen, en liten runde med den berømte trikken i San Francisco og ikke minst en litt ufrivillig tur med luftskipet til Max Zorin mot slutten av filmen. Vi gir 4/6 poeng!

Eksotiske land

Det er tre steder vi besøker i løpet av filmen. Først er vi langt borte hjemmefra, i Sibir i Russland. Så blir det en tur til Paris, før størstedelen av filmen finner sted i San Francisco i USA. Det betyr at det ikke er den mest eksotiske av filmene, men jeg syns faktisk at Sibir trekker litt ekstra opp, og gir 4/8 poeng.

Gadgets

Gjennomgangstemaet i Roger Moores filmer i Bond-serien har egentlig værrt at det er litt lite gadgets, med et par hederlige unntak. Dette stemmer også for A View to a Kill. Bond bruker noen briller som kan se gjennom et vindu på en bedre måte, og har en ring med innebygd kamera. Ellers får vi se Q sin ekstremt daterte «moderne» rekognoserings-robot, som er på teknologisk nivå med den gangen Rocky får seg husholdningsrobot i Rocky IV. Dette blir kun 2/8 poeng.

Drap, stunt og action

Som nevnt er det en lang jaktscene i vinterlandskap i Sibir, der Bond bytter fra ski til snøscooter til snowboard. Et fiffig stunt der Bond med sitt snowboard surfer rett over vannet som er i bunnen av bakken, mens de på ski synker. Bond blir i denne sekvensen jaktet på av et helikopter, men skyter en signalpistol slik at piloten blir blendet av røyken og krasjer.

I Paris blir det litt klatring på Eiffel-tårnet, før May Day hopper i fallskjerm og flykter. Bond stjeler en bil for å jakte på henne, og med den bilen går det heller dårlig. På tross av et meget imponerende hopp, der han lander på toppen av en buss og kjører videre, så blir først taket skrellet av, og så den bakre halvdelen krasjet av. Til slutt kommer Bond kjørende på en fjerdedels bil, og det er jo ganske gøy.

Det er en del mindre action-scener, som et hesteløp der Zorin saboterer Bond på alle mulige måter, nevekamp mellom Bond og skurker hjemme hos Stacey Sutton, og flukt fra en brennende heis og bygning for Bond og Sutton. De stikker så av i en brannbil, der Bond ender opp med å henge fra den svingende brannstigen mens bilen kjører frem og tilbake i trafikken.

Mot slutten er det litt motsatt av den klassiske kampen mot skurken, siden Zorin selv er den som står og skyter på alle arbeiderne sine, og ikke Bond sammen med den amerikanske hæren eller lignende. Helt til slutt flykter Zorin i luftskipet sitt, med Bond hengende under i en tau. Luftskipet vikler seg fast i toppen på Golden Gate Bridge, og vi får en avsluttende slåsskamp på toppen, før Zorin faller til sin død, og en bombe eksploderer luftskipet.

Her er det med andre ord mye action, og det på tross av at Bond egentlig er ganske snill. Han dreper kun 5 mennesker i løpet av filmen. Vi gir 7/10 poeng!

Klassiske Bond-tegn

Vi får både M, Q og Moneypenny. Roger Moore går under et par dekknavn i løpet av filmen, og introduserer seg både som «St. John Smythe. James St. John Smythe» og «Stock. James Stock» før han etter hvert får brukt «Bond. James Bond» to ganger. Mye introduksjoner!

Det blir snakket om martini og en annen 00-agent nevnes, og May Day kvalifiserer til poeng for minneverdig medhjelper for skurken. Totalt 21/27 poeng.

Tittel-bonus

Tittelen inneholder ordet «Kill», og det tolker vi dithen at det har med død og gjøre, og filmen får dermed 3/6 poeng i tittel-bonus.

Totalt

Til sammen blir dette 66/100 Bond-poeng, og ganske høy plassering! På IMDb.com har filmen 6,3/10, og jeg syns også denne fortjener 6/10 for min del. Den fikk i sin tid en del kritikk for å være for lik Goldfinger i historien, men jeg syns det er en gøy nok avslutning for Moores Bond. Men nå var det nok, det er på tide med Timothy Dalton!

The Living Daylights (1987)

Roger Moore er ute, og inn kommer Timothy Dalton i rollen som James Bond. Han fikk rollen etter en lang og rotete prosess, der den opprinnelig ble tilbudt Pierce Brosnan (som jo tar over rollen fra 1995), men Brosnan hadde kontrakt med TV-serien Remington Steele, og kunne ikke bli med på det tidspunktet. Sam Neill (Jurassic Park) var også høyt på ønskelisten.

The Living Daylights er den siste filmen som låner tittelen fra en av Ian Flemings bøker, helt frem til Casino Royale med Daniel Craig. I filmen må Bond stoppe våpenhandlere som samarbeider med KGB og tilsynelatende vil sette i gang en plan om å drepe alle spioner, for deretter å kaste verden ut i krig.

Bond-sang

Alltid gøy når Norge gjør seg bemerket ute i den store verden, og det faktum at A-ha fikk lage Bond-sang blir jo litt ekstra spesielt for oss nordmenn. Samarbeidet mellom bandet og Bond-komponist John Barry (dette var for øvrig hans siste film som komponist) var visstnok av det ganske anstrengte slaget, men de endte hvert fall opp med en ganske ok sang. Introen til sangen er riktignok mye mer «Bond-ete» enn når sangen blir mer standard A-ha-stil, men Morten Harket høres bra ut på versene. Jeg gir 6/10 poeng.

Åpnings-tekstene

Vi begynner her å få en litt mer moderne tilnærming til åpnings-vignetten. Ikke for mange ulike elementer og farger, vi holder oss til damer, silhuetter og pistoler som avfyres. Den føles av og til litt tom, som om det er litt for lange mellomrom mellom de visuelle elementene, og jeg vet ikke helt hvorfor det er et gjennomgående vann-tema. Men dette fungerer godt, og får 3/5 poeng.

Skurk

En av de positive tingene med Timothy Daltons Bond er at han selv spiller rollen som en mer motvillig agent, inspirert av bøkene, i motsetning til Roger Moores mer overdrevne sjarmør-etapper. Det krever jo kanskje også litt mer jordnære skurker, og det merkes av The Living Daylights sliter med det.

General Koskov skal defektere fra Sovjet, men det hele er en bløff for å få britene til å tro at en annen general står bak planen om å drepe alle spionene. I virkeligheten er det Koskov som har denne planen, i samarbeid med den amerikanske våpenhandleren Brad Whitaker. Whitaker er mildt sagt besatt av våpen og historiske slag. Når Bond konfronterer ham på slutten av filmen, så finner vi Whitaker lekende med modellene sine av store slag, for å vise hvordan han hadde gjort det om han ledet hæren. Så han er utvilsomt litt gal, men altfor latterlig på samme tid.

General Koskov er heller ikke særlig truende, da alt han er ute etter er å leve det gode liv. Han er også ganske lettlurt, og det virker lite sannsynlig at han hadde klart å lede en plan med såpass mye dobbeltbløffer som kreves i dette tilfellet.

Jeg gir kun 3/10 poeng.

Damer

Timothy Dalton får også prøvd seg som sjarmør. Han lander med fallskjerm på båten til en tilfeldig dame, og det antydes at de går til sengs kort etter. Ellers blir han kidnappet av to kvinnelige agenter på et tidspunkt, før de viser seg at de fører ham til CIA, og derfor er på hans side.

Men det er hovedsaklig en kvinnelig karakter i filmen, nemlig Kara Milovy, spilt av Maryam d’Abo. Hun er opprinnelig Koskovs kjæreste, og cellist. Hun blir derimot gjennom filmen forelsket i Bond, og når han viser henne hva Koskov holder på med, så er det ikke overraskende at hun ender opp med ham.

Siden Milovy og Bond får veldig mye skjermtid sammen, og de to skuespillerne har god kjemi, så er dette forholdet det jeg har trodd mest på til nå i serien. Vi som seere vet jo at Bond er en notorisk skjørtejeger, og ofte i disse filmene så faller damene for ham uten noe særlig annen grunn enn en tilsynelatende dyrisk magnetisme. Men i The Living Daylights får vi se Kara falle for Bond, litt etter litt, scene for scene. Det er nesten så man blir litt trist på hennes vegne, når man vet at for Bond er dette kun for øyeblikket, men for Kara er det oppriktig når hun blir redd for at hun aldri skal få se Bond igjen.

Kara er intelligent, og gjør masse nytte for seg gjennom filmen. Det er til og med hun som får den afghanske lederen til å skamme seg for å ikke å tørre å hjelpe Bond mot slutten, og hun fører også flyet mens Bond må slåss sin avgjørende kamp. Så selv om mangfoldet av kvinnelige karakterer ikke er helt til stede, så er Kara Milovy en av de beste. Jeg gir 8/10 poeng!

Fremkomstmiddel

James Bond er tilbake i Aston Martin, denne gangen med en V8 Vantage Volante. Det er mer av en klassisk Bond-bil, fylt med triks. James Bond kjører også flere biler i filmen, inkludert en flytrapp-bil og en lastebil.

Men det stopper ikke der. Bond har scener på hesteryggen, men også som passasjer med hest og kjerre. Han kjører trikken, kjører båt og flyr et fly. I tillegg bruker han og Kara også en cello-kasse som akebrett ned en fjellside!

Her er det så mye forskjellig, og når bilen også er en klassiker er det ikke mulig å gi noe annet enn 6/6 poeng.

Eksotiske land

Vi starter med en øvelse helt sør i Europa, på Gibraltar. Etter hvert tar vi turen til Bratislava, som nå ligger i Slovakia, men som da lå i Tsjekkoslovakia. Fra Bratislava foregår det smugling av politiske flyktninger og til Wien og Østerrike. Men så blir det desto mer eksotisk etter hvert. Vi tilbringer en god del til i Tanger i Marokko, og avslutningen av filmen tar oss til Afghanistan. Helt til slutt er vi over grensen til Pakistan også.

En god del reising, og en god del eksotiske reisemål. Dette blir 7/8 poeng!

Gadgets

Som tidligere nevnt, så er Bonds Aston Martin igjen gjort til en skattekiste av gadgets. Den kan skyte ut raketter, den kan sende ute en laser fra hjulet sitt som kutter opp andre biler, den har pigger som kan komme ut fra hjulene om det er glatt, og den kan sette ut ski på siden av bilen, som du ser på bildet over. I tillegg har den også mulighet til å bruke en slags jetmotor for virkelig å få opp farten, og den kan også ødelegge seg selv, om det skulle bli nødvendig.

Foruten bilen, så får vi et nytt besøk til Q-avdelingen, der vi blir presentert med en ghetto blaster, som altså er en kassett-spiller som kan skyte raketter. Ellers får Bond en ny nøkkelring. Den kan slippe ut bedøvende gass eller eksplodere, alt etter hvilke toner man plystrer til den.

Det er hovedsaklig bilen som bærer vekten av gadgets her, men den har til gjengjeld mye. Jeg gir 5/8 poeng.

Drap, stunt og action

Vi starter med det som egentlig skulle være en øvelse på Gibraltar, der tre agenter hopper ut i fallskjerm over området. En ganske stilig sekvens, der de er i fritt fall lengst mulig ned mot bakken. Det viser seg jo at noen er der for å ødelegge øvelsen, og Bond ender opp på taket av en flyktende bil, slåss seg inn i den og tvinger bilen av en klippe, bare for å selv utløse fallskjermen og komme unna, mens bilen eksploderer under ham.

Det er en underholdende biljakt der Bond får brukt alle triksene til bilen sin. Han kutter en bil i to slik at den øvre halvdelen sklir av når bilen bremser, han kjører på snø og is, han tar med seg et sjøhus på bilen sin, og han bruker jetmotoren til å hoppe over veien på imponerende vis. Så flykter han og Kara ved å ake på cello-kassen nedover fjellsiden.

Ellers har vi en agent som infiltrerer en britisk statlig eiendom, og sprenger og dreper rundt seg, og vi har Bond som flykter over takene i Tanger. Mot slutten blir det stor kamp på en russisk luftbase i Afghanistan, og full krig mellom afghanske frihetskjempere og russiske soldater. Bond stikker av med et fly, men ikke før Kara kjører sin jeep om bord på lasterampen mens flyet kjører på rullebanen. Når de kommer seg av bakken, så har så klart en siste skurk kommet seg med flyet, og Bond ender opp med å slåss mot ham mens de begge henger i et lastenett ut av bakenden på flyet.

Ganske mye å ta tak i her, og det blir 7/10 poeng.

Klassiske Bond-tegn

Alle de vante karakterene dukker opp, både M, Q, Moneypenny (men en ny versjon! Det er litt trist også, med tanke på at Lois Maxwell portretterte karakteren i alle filmene frem til nå) og Felix Leiter. Timothy Dalton får også introdusere seg med «Bond, James Bond», og blir spurt om martinien ble riktig. Det er også flere 00-agenter med i filmen. Til sammen gir det 21/27 poeng.

Tittel-bonus

Siden tittelen inneholder ordet «living», så får den 3/6 bonuspoeng.

Totalt

Til sammen blir dette hele 69/100 Bond-poeng, og en meget god plassering! På IMDb.com har filmen 6,7/10, og jeg syns også den er hakket bedre enn de fleste Roger Moore-filmene. Jeg gir den 7/10, og det kunne fort blitt 8/10 med litt bedre skurker…

Licence to Kill (1989)

Timothy Dalton er tilbake for sin andre og siste film i rollen som James Bond. Licence to Kill er mer av en personlig hevn-historie, der Bond bestemmer seg for å ta opp jakten på narko-baronen Franz Sanchez, etter at Sanchez har drept Felix Leiters kone, og sendt Leiter til sykehuset.

Bond-sang

«Licence to Kill» blir fremført av legendariske Gladys «Empress of soul» Knight, og det skal altså ikke stå på vokalistens evner her. Sangen er både fin og fengende, men for min smak blir refrenget litt for muntert. Det høres ikke ut som Bond har tenkt til å bruke lisensen sin til noe annet enn å sjarmere. Det er umulig å komme unna at vokal-prestasjonen er imponerende, og sangen får dermed likevel 6/10 poeng.

Åpnings-tekstene

Elementene er på plass, det er dansende kvinner og silhuetter, Bond-silhuetter og pistoler. Men jeg stiller spørsmålstegn ved instrueringen disse danserne får, det ser til tider ut som de bare har blitt bedt om å snurre eller virre litt rundt. Det er gjort et forsøk på å trekke inn ting fra filmen som skal komme, men det blir litt mye bruk av stillbilder, og på den måten stopper det liksom opp visuelt med jevne mellomrom. Ikke en av de beste, dette, og 2/5 poeng.

Skurk

Der den forrige filmen manglet en seriøs og truende skurk, så leverer hvert fall Licence to Kill mye sterkere. Robert Davi spiller narko-baronen Franz Sanchez, som først blir fanget, men så rømmer. Det første han gjør er å ta hevn over mannen som fanget ham, nemlig Bonds venn og allierte, CIA-agenten Felix Leiter. Han dreper Leiters nye kone, og senker Leiter ned i et hai-basseng, slik at Leiter havner krøplet på sykehuset og svever mellom liv og død. Sanchez er altså en type som gjør ting, og ikke holder tilbake.

Han har enorme mengder makt og penger, og kan på de fleste måter gjøre som han vil. I Bond-sammenheng så trekker det nok litt ned at han ikke har den store, litt gale, planen for verdensherredømme. Han ønsker bare å mest mulig effektivt tjene enda mer penger, egentlig. Jeg gir 7/10 poeng.

Damer

Vi får et par scener der vi blir litt kjent med Felix Leiters kone, Della. Hun er dessverre kun med for å bli drept og gi Bond motivasjon til hevn. Som så ofte før er det da to kvinnelige hovedroller i filmen.

Den første er Lupe, som er i et ulykkelig forhold med skurken Sanchez. Ut fra det filmen forteller oss har hun mange elskere, men blir til stadighet tatt av Sanchez, hvor han så straffer henne fysisk. Hun er veldig klar for å kvitte seg med Sanchez, og griper derfor muligheten når Bond blir involvert. Til slutt velger han bort henne, men hun går rett videre til en president på samme festen, og vi får inntrykk av at hun alltid vil klare seg, på en måte. Man kan hvert fall si at hun er ressurs-sterk.

Den andre karakteren er Pam Bouvier, spilt av Carey Lowell. Pam er tidligere militærpilot, og jobber nå som informant for narkotika-politiet i USA. Hun er en klassisk Bond-karakter på den måten at hun vet hva hun holder på med, og må bekjempe fordommer de andre karakterene har mot en kvinne i en slik action-setting. Hun klarer seg bra, og hun og Bond har en god kjemi. Selvfølgelig faller hun også for Bond, og blir lei seg når det ser ut til at han skal ende opp med Lupe. Når Bond ser det, så går han etter Pam, og de ender opp lykkelige i et basseng – for nå hvert fall…

Pam er en bra karakter, Lupe er sånn passe, og jeg gir 7/10 poeng totalt.

Fremkomstmiddel

Licence to Kill er ikke en klassisk bilfilm for Bond, selv om han får føre litt forskjellige kjøretøy likevel. Han er ombord i bil og båt, får føre en losbåt, et sjøfly, et propellfly og ikke minst en stor tankbil mot slutten. Så litt forskjellig, men kun 4/6 poeng i denne kategorien.

Eksotiske land

Vi befinner oss omtrent på samme område i verden gjennom hele filmen. Det starter i Key West, i øyene utenfor Florida i USA. Etter hvert er vi innom Bahamas, før vi til slutt reiser til en fiktiv nasjon i Mellom- eller Sør-Amerika kalt Republikken Isthmus (veldig spansk-klingende navn…). Selv om det ikke er veldig mye lange reiser i filmen, så er det med andre ord relativt eksotisk der vi befinner oss hele tiden. Det blir 4/8 poeng.

Gadgets

Relativt lite gadgets i denne filmen, men vi får hvert fall besøk av Q denne gangen også. Han viser et kamera som skyter laser ut når man tar bilde, og det går nesten galt for vår kjære britiske agent.

Bond får også presentert et våpen som kun kan avfyres av ham, da det må lese av fingeravtrykk og håndflaten hans for å virke. Dette blir nyttig i en slåsskamp der motstanderen får tak i våpenet, men dermed ikke kan avfyre det. Bond bruker også plastiske eksplosiver som kommer i en tannkremtube, og en detonator som kommer i en sigarett-eske. Vi gir 3/8 poeng for det.

Drap, stunt og action

Filmen starter med et narko-raid. Felix Leiter og Bond er på vei til førtsnevntes bryllup, men avbryter for muligheten til å fange Sanchez. Det ender med flyjakt, der Bond henger bra helikopteret og «fanger» halen til Sanchez sitt fly. For å toppe det hele tar Bond og Leiter rett og slett å hopper i fallskjerm ned til det ventende bryllupet.

Sanchez blir brutt ut fra fengselstransporten ved at noen tar over bilen og krasjer den i vannet, før dykkere kommer og henter ham ut. Etter flukten har som nevnt Sanchez en scene der Leiter blir senket ned i et hai-basseng.

Bond saboterer en dop-forsendelse ute på havet, slåss med andre under vannet, og ender til slutt opp med å stå på vannski etter et sjøfly (uten vannski), før han henger etter det i luften. Vi får også en god gammeldags slåsskamp på bar.

Skurken har noen interessante måter å kvitte seg med folk, både ved å spidde de på en gaffeltruck og ved å sette de inn i et trykk-kammer slik at de sprenger. Bond prøver han å kvitte seg med ved å sende ham på et samlebånd ned i en kvern, men det klarer han heldigvis å unnslippe.

Bond slåss mot noen ninjaer, av alle ting, og det er også et tanks-angrep involvert her, før vi kommer mot slutten av filmen. Bond saboterer Sanchez sin base, setter fyr på den, og tvinger skurken på flukt med sine tankbiler. Det fører til en lang action-scene der Bond tar over en av tankbilene, mens Pam hjelper til via luften. På et tidspunkt faller en brennende bil av et stup i det Pams fly seiler forbi, noe som gir filmen det lille ekstra, sånn stunt-messig. Litt ekstra er også stuntet der Bond tvinger tankbilen over «på to hjul» (egentlig flere enn to, men dere forstår hva jeg mener) for å unngå en rakett som skytes mot bilen. Tankbilen knuser så en Jeep når den faller ned igjen. Til slutt sender Bond tankbilen nedover en bakke for å treffe en annen tankbil, slik at de begge eksploderer.

I avslutningen skjer det veldig mye, selv om det kanskje ikke er alt som lever opp til forventningene i starten av filmen. Det blir 7/10 poeng.

Klassiske Bond-tegn

Ut fra hvor mye han er nevnt til nå, så bør det hvert fall være klart at Felix Leiter er med i filmen, men vi får også M, Q og Moneypenny. Det snakkes om 00-lisensen, og Bond får den til og med tilbaketrukket siden han ikke vil følge ordre. Han bruker sin vante introduksjon og drikker martini. Vi får en minneverdig medhjelper til skurken, om enn kanskje på en litt annen måte enn tidligere. Skurken Dario spilles nemlig av ingen ringere enn Benicio del Toro, som jo skulle gå videre til å bli en ganske kjent skuespiller! Jeg er også villig til å godta at Sanchez har et overdrevent bortgjemt skjulested, da laboratoriet hans er under dekke av å være hovedkvarteret til en religiøs kult (ledern av kulten spilles av Wayne Newton, som ba produsentene om han kunne få en rolle i filmen).

Dermed blir Licence to Kill den første filmen som får full pott på klassiske Bond-tegn, med 27/27 poeng!

Tittel-bonus

Ordet «Kill» gir 3/6 poeng for tittel.

Totalt

Til sammen blir dette 70/100 poeng, som er en meget bra score! På IMDb.com har filmen 6,6/10, og jeg syns den fortjener 7/10. Jeg liker egentlig begge disse filmene med Timothy Dalton ganske godt, og setter pris på den litt mørkere, dystre Bond-versjonen han gav oss.

Stillingen foreløpig

Etter seksten offisielle Bond-filmer og to uoffisielle, så ser det slik ut:

1. Goldfinger 76/100
2. The Spy Who Loved Me 72/100
3. Licence to Kill 70/100
4. The Living Daylights 69/100
5. Diamonds Are Forever 67/100
6. A View to a Kill 66/100
7. You Only Live Twice 63/100
8. The Man With the Golden Gun 62/100
9. Live and Let Die 62/100
10. Octopussy 61/100
11. Moonraker 61/100
12. Thunderball 60/100
13. On Her Majesty’s Secret Service 55/100
14. Never Say Never Again 52/100
15. For Your Eyes Only 52/100
16. From Russia With Love 48/100
17. Dr. No 47/100
18. Casino Royale (uoffisiell) 37/100

Timothy Daltons to filmer sniker seg inn på tredje- og fjerdeplass i sammendraget, men det er fremdeles Goldfinger som troner alene på toppen. I neste innlegg vil vi ta for oss Pierce Brosnan sine fire filmer som Bond, og se om han har vært enda mer Bond enn de andre!

James Bond 1967-1973

Her er andre del av Bond-prosjektet, der vi prøver å finne ut hvilken av filmene om James Bond som er mest Bond-ete av dem alle! I denne delen tar jeg for meg filmene fra Casino Royale til Live and Let Die.

Mer om prosjektet og hvordan poengene deles ut kan du lese her.

Casino Royale (1967)

Casino Royale er jo nå mye mer kjent som den første filmen til Daniel Craig, men den kom jo slett ikke ut i 1967. Nei, dette her er mer en slags kuriositet, en uoffisiell Bond-film, om du vil. Den er altså basert på en av bøkene om James Bond, men rettighetene til boken ble kjøpt opp av en filmprodusent i 1960. Han prøvde å få filmen lagd som en del av den offisielle serien, men da forhandlingene falt sammen, så endte han opp med å lage en slags parodi eller satire av Bond-filmene i stedet. Jeg hadde ikke sett filmen før, og tenkte at prosjekt Bond var en ypperlig anledning til å sjekke om denne Bond-varianten kan måle seg på Bond-skalaen.

Bond-sang

Det starter utrolig svakt, sånn rent Bond-messig. Sangen som spiller under åpnings-tekstene er fin nok den, men det er langt fra noen Bond-låt. Musikken er skrevet av Burt Bacharach, og det er faktisk denne filmen han laget «The Look of Love» til, men det er heller ikke den låten som spilles i starten. Tankene går rett og slett mer til andungen Kvakk-kvakk i den origami-påvirkede animasjons-serien fra min gullalder i barne-tv (mye mulig at det er en litt smal referanse, men her er det bare å google). Konklusjonen er knusende, det blir 1/10 poeng for sangen.

Åpnings-tekstene

Animasjons-stilen de har brukt under åpnings-tekstene er leken og litt tøysete, ikke helt ulikt noen elementer vi kjenner fra Monty Pythons sketsjefilmer. Dette samler også lite Bond-poeng, men filmen får en ørliten bonus på grunn av at åpningstekstene hvert fall er litt forseggjorte, og det er noen animerte våpen her og der. 2/5 poeng.

Skurk

Lenge er skurken helt ubestemmelig. Massevis av agenter har blitt tatt av dage, fra alle sider av alle konflikter. Det virker som den mystiske organisasjonen SMERSH står bak. Fremst i rekken finner vi Le Chiffre, spilt av legenden Orson Welles. Le Chiffre er desperat etter penger, og vinner de først og fremst med kortspill. Han har en tendens til å fremføre ulike trylletriks mens han sitter ved bordet, av en eller annen grunn (jeg vet at det er en parodi/komedie, men mye i denne filmen var vanskelig å forstå). Det viser seg etter hvert at Le Chiffre ikke er hovedskurken i det hele tatt, men lederen av SMERSH, som heter Dr. Noah. Dr. Noah viser seg igjen å være dekknavnet til James Bonds nevø (!), Jimmy Bond. Jimmy Bond er spilt av ingen ringere enn Woody Allen (!). Det går som man kanskje forventes, og Jimmy Bond vil nok for alltid være den mest stakkarslige skurken. Det er lite poeng å hente her også, med 2/10 poeng.

Damer

I denne kategorien er det derimot ikke mangel på kandidater, hvert fall. Hele filmen er stappfull av damer, og selv om det er mye selvironi på hvorfor damene er til stede, så er det ikke bare vinduspynt heller. Ursula Andress husker vi som den første Bond-damen i Dr. No. Her spiller hun rollen som Vesper Lynd, en forførerisk og mektig kvinne som er med i store deler av handlingen. Men ikke nok med det, det viser seg nemlig også at James Bond på et eller annet tidspunkt har fått en datter med den berømte kvinnelige spionen Mata Hari. Datteren har fått navnet Mata Bond, og blir etter hvert rekruttert for å være hemmelig agent selv.

Vi får også møte konen til M, som egentlig er en hemmelig agent hun også, og på navnefronten leveres det såpass at vi har en karakter som heter Miss Goodthighs. Kan bli litt mye, men for å være ærlig, så har vi jo allerede møtt Pussy Galore i Goldfinger, så her overgår ikke parodien originalen. Vi får også møte datteren til Moneypenny, som resten av filmen fungerer som Moneypenny, bare at hun er ekstra mye involvert i handlingen. Uansett, Casino Royale får 7/10 poeng for Bond-damene sine.

Fremkomstmiddel

Det er ikke altfor mye fokus på Bonds fremkomstmidler i Casino Royale, men han kjører rundt i en tidsriktig passelig fin bil i en biljakt-scene. Senere i filmen gjøres det et stort nummer ut av at en versjon av Bond setter seg i en «Lotus Formula 3», en racerbil som skal gjøre det superlett å ta opp jakten på skurken. Men vi får aldri se han kjøre den, da det klippes direkte til at han er fanget av skurken i stedet. I avslutningen får Bond fatt i en slik scooter som vi etter hvert gjerne ser en versjon av i skjulestedet til skurkene. Vi gir 2/6 poeng for fremkomstmiddel.

Eksotiske land

Vi reiser litt rundt omkring, og tilbringer tid både i Skottland og Frankrike. En lang opplæringstur på agent-skolen i Berlin viser ikke så mye av byen, men det er ganske gøy hvordan alle rom er lagd i ekspresjonistisk stil, litt som tyske filmer fra 20- og 30-tallet. Det mest eksotiske må likevel være når Bond reiser til Asia for å rekruttere sin datter. Det er kun en kort sekvens, men det gjør at vi klatrer opp på 3/8 poeng.

Gadgets

Det er en god del gadgets, selv om de fleste blir brukt som komiske virkemidler i en slags gjennomgang av filmens versjon av Q-avdelingen. En fiffig hatte-pistol virker spesielt ubrukelig. Men det er ting som virker også, og vi får mange fantasifulle måter å kommunisere hemmelige beskjeder på, blant annet gjennom en fiskestang og en sekkepipe.

Filmen inneholder også ting som kan virke litt forut for sin tid. Her har skurkene en selvkjørende bil (riktignok til å bruke som en slags reisende bombe i dette tilfellet) og Bond får en hypermoderne klokke med mulighet for videosamtale. Til sammen blir det 5/8 poeng!

Drap, stunt og action

Mye av action-sekvensene faller gjennom, fordi det hovedsaklig er ment å være morsomt. Så det er litt urettferdig å dømme filmen for mye på det, men her vi ute etter den ultimate Bond-film, og da må alle inn i samme skala.

Huset til Bond blir tidlig i filmen sprengt av det britiske militæret, som et steg i planen for å få ham med på laget. Vi får flyvende bombe-droner som Bond må skyte ned, og en av dronene sprenger også en bil. Det er også en biljakt der Bond må unngå å bli sprengt av den tidligere nevnte selvkjørende bombebilen.

På slutten av filmen tar det helt av, når flere land skal sende sine forsterkninger. Men igjen, dette er fullt og helt ting som blir gjort for komisk effekt. Total-inntrykket blir ikke så bra, og jeg gir 3/10 poeng.

Klassiske Bond-tegn

Det er ikke så veldig mange av de typiske Bond-tegnene å hente. M og Moneypenny er med, og det blir sagt «Bond, James Bond» på et tidspunkt. Foruten det, så blir det kun gitt poeng for at de snakker om 00-lisensen. Det blir fattige 12/27 poeng.

Tittel-bonus

Det er heller ingenting i tittelen Casino Royale som utløser tittel-bonus, så det blir 0/6 poeng her.

Totalt

Sluttsummen blir 37/100 Bond-poeng, og klart lavest score til nå. Filmen har også den laveste scoren på IMDb.com til nå, med 5,1/10. Jeg må ærlig innrømme at jeg syns dette var skikkelig slitsomt. Absurd humor kan fungere godt på meg, men her lo jeg nesten ikke i det hele tatt. Rent personlig gir jeg denne filmen 2/10, og anbefaler den kun til de som virkelig er spesielt interesserte…

You Only Live Twice (1967)

Sean Connerys femte film som James Bond, og etter denne tok han en liten pause. I Norge gikk denne filmen simpelthen under navnet «James Bond i Japan», og det er en beskrivende tittel det. Noen valg i filmen ville kanskje ikke bli gjort i dag, som at Bond går undercover som japaner. En mindre overbevisende japaner enn Sean Connery i parykk skal man lete lenge etter… Men uansett, i filmen må Bond reise til Japan for å stoppe SPECTRE sine romraketter. De skytes nemlig opp i rommet og kidnapper USA og Sovjetunionen sine romfartøyer, og de to supermaktene mistenker hverandre, og kommer snart til å starte tredje verdenskrig. Manuset er skrevet av Roald Dahl, tro det eller ei! Han var også den første som la bort mesteparten av handlingen fra Ian Flemings bøker, og lagde seg en ny historie basert på rammeverket boken gav ham. Så får vi se hvordan det slår ut på poengene!

Bond-sang

«You Only Live Twice» synges av Nancy Sinatra. En fin melodi, som for meg mangler litt av slagkraften en skikkelig Bond-sang skal ha. Frank Sinatra skal visstnok ha blitt tilbudt jobben, men takket nei. Og ingen kritikk mot Nancys synge-ferdigheter, men jeg kan tenke meg at en versjon med farens legendariske stemme hadde gjort seg enda bedre her. I det store og hele syns jeg det er en Bond-sang helt på det jevne, og gir den 5/10 poeng.

Åpnings-tekstene

Vi tar et lite steg tilbake fra de imponerende åpnings-tekstene fra Goldfinger og Thunderball. Her er det blanding av lava, vulkan-utbrudd og tradisjonelle japanske kostymer, sammen med de vante silhuettene. Det er litt for mye blanding som foregår da, og de ulike elementene legges oppå hverandre og glir litt tett sammen. Det blir et litt rotete visuelt inntrykk, og selv om mye av det er klassisk Bond-stil så gir jeg kun 3/5 poeng.

Skurk

Endelig får vi se hvem som har skjult seg som «Number One» i alle disse filmene! You Only Live Twice holder han gjemt en god stund de også, og fokuserer på den hvite katten på fanget. Men til slutt får vi se Donald Pleasance gjøre sin versjon av Ernst Stavro Blofeld, den stormannsgale lederen av SPECTRE. Utseendet er distinkt, med et forferdelig arr over store deler av ansiktet. Det er lett å se at Dr. Evil i Austin Powers-filmene er en parodi på Blofeld.

Blofeld gjør noen spesielle valg mot slutten av filmen, men det er jo en del av DNAet til en god Bond-skurk. Og han kommer faktisk fra det med livet i behold også! For dere som skal se filmen, så anbefaler jeg dessuten å følge godt med på katten Blofeld bærer nesten gjennom hele filmen. Det ser ikke ut som den alltid var helt interessert i å være med på alle scenene, og når action-scenene tar seg litt opp, ser den helt rabiat ut.

For meg er Ernst Stavro Blofeld den aller beste Bond-skurken rent visuelt, men det er fremdeles littegrann å gå på på skuespill og hvor truende han kan virke. Dette på tross av at han har sitt eget basseng fylt med piraya-fisk på den hemmelige basen sin… Han får 9/10 poeng!

Damer

Visstnok var en av de eneste kravene til Roald Dahls manus at Bond måtte møte tre damer han skulle sjarmere i løpet av filmen. En alliert og en skurk, begge skulle dø, og til sist filmens Bond-dame. Det levde han opp til. Først den japanske agenten Aki, som på mystisk vis dukker opp på helt riktig tidspunkt for å redde Bond flere ganger. Senere møter Bond Helga Brandt, som også er «Number Eleven» i SPECTRE. Hun er en klassisk farlig Bond-kvinne, der det er vanskelig å vite om hun er forført eller bare spiller sitt eget spill. Begge disse karakterene faller ganske plutselig og uforklarlig for Bond. Nå er ikke det uvanlig i disse filmene, men jeg følte det kom litt ut av det blå og var ekstra påfallende i akkurat denne filmen. Aki har også fått noen ganske dårlige replikker, som heller ikke hjelper på inntrykket.

Damen Bond ender opp sammen med er den lokale japanske damen han må gifte seg med for å virkelig selge sin undercover-tilværelse som japaner. Hun gir ikke noe varig inntrykk, dessverre, og selv om hun hjelper til i den actionfylte avslutningen, så er det rett og slett litt rart at de har tatt henne med til denne fiendebasen ikledd sin lille hvite bikini. Hun har et bra navn da, selv om Kissy Suzuki er et steg over grensen til latterlig. En litt svak film for damene dette, og det skulle vi kanskje visst i det sjefen for den japanske etterretnings-tjenesten prøver å imponere Bond med replikken «In Japan, men come first, and women second.», og Bond svarer tørt «I might have to retire here.» Vi gir 4/10 poeng.

Fremkomstmiddel

Mye fantasifullt her, i en film der James Bond faktisk ikke kjører noen bil. Han sitter på i agent Akis hvite Toyota 2000GT. Men det er nok av andre fremkomstmidler her. Bond blir faktisk skutt ut av et torpedo-rør tidlig i filmen, så det er en sterk start bare der. Han får også reise med et privat tog i Tokyo, er om bord i et lite fly og får kjøre sin egen lille fiskebåt.

I SPECTREs base finner vi en klassisk monorail, og Bond sniker seg med en av dem. Men høydepunktet av fartøyene Bond bruker er utvilsomt det spesiallagde helikopteret «Little Nellie». Det setter poengsummen helt opp til 5/6 poeng.

Eksotiske land

You Only Live Twice tar oss for første gang til verdensrommet, og det syns jeg er verdt ganske mye eksotisk-poeng. Det må ha vært ekstra spesielt å se filmen når den kom ut, midt i rom-kappløpet, to år før månelandingen. I tillegg tilbringer vi mye tid i Japan, og filmen går for fullt inn for å vise hvor mye spesielt som foregår der. Det øker på en måte hvor eksotisk det blir, for min del. VI er også i Hong Kong på et tidspunkt, og filmen er innom kontrollrom for romfart både i USA og Sovjetunionen (uten at Bond er involvert, da…). Jeg syns filmen fortjener 6/8 poeng.

Gadgets

Hoved-gadgeten er det nevnte helikopteret Little Nellie, vil jeg påstå. Q kommer og leverer det, og forklarer alle våpensystemene han har installert. Det er maskingevær, rakettkastere, varmesøkende missiler, flammekaster, røyk-kanon og luft-miner. Selvfølgelig blir det bruk for det meste…

Ellers kan filmen by på veske med innebygd mikrofon, sugekopper til å klatre på vegger med, rakett-pistol og ikke minst den imponerende sigarett-pistolen! Mye bra her, vi gir 5/8 poeng!

Drap, stunt og action

Du merker at de har lagt en god del penger i mer storslåtte stunt og action-sekvenser i denne filmen. Vi får en lang sekvens med helikopter-jakt, der Bond må bruke alle triksene i sin Little Nellie for å ta ut en haug med fiender, også de i helikoptre. Vi får fallskjerm-hopp fra fly, som så styrter og som Bond må krasjlande. Vi får slagsmål mellom Bond og en haug skurker på taket av en bygning, som filmes av et helikopter som sveiper over. Vi får bli med på ninjaskolen til den japanske etterretningen, og selve avslutningen er en enorm action-sekvens inne i SPECTREs base, med massevis av stunt der folk faller ned fra store høyder og sprenges til alle kanter.

Det er den dødeligste filmen til nå, og 196 mennesker dør i løpet av filmen. James Bond selv tar knekken på 21 av disse, en mer enn i Thunderball. Vi gir 7/10 poeng!

Klassiske Bond-tegn

Vi får besøk av M, Q og Moneypenny, men ingen Felix Leiter i Japan. Bond får faktisk en martini som er «stirred, not shaken», men siden det er et åpenbart spill på den kjente replikken, så gir vi poeng for det likevel. I tillegg så må dette regnes som erke-eksemplet på en overdrevent bortgjemt base, da SPECTRE opererer i en utdødd vulkan. Det blir 15/27 poeng til sammen.

Tittel-bonus

Filmen får 3 av 6 mulig poeng for å ha med ordet «Live» i tittelen!

Totalt

Det skulle blir 63/100 poeng sammenlagt. Ikke altfor mye, men likevel nok til å havne på en foreløpig andreplass. På IMDb.com så får filmen en litt lavere karakter enn de tidligere filmene, med 6,9/10. Jeg syns også den er hakket under noen av de andre, og gir den 6/10. Action-sekvensene og avslutningen drar mye opp, og dårlig skuespill, dårlige replikker og tynn historie drar den ned.

On Her Majesty’s Secret Service (1969)

For første gang spilles ikke James Bond av Sean Connery, men av George Lazenby, som kun fikk denne ene filmen i rollen. James Bond går undercover for å finne ut hvorfor Ernst Stavro Blofeld ønsker å bli godkjent som greve Bleuchamp. Filmen utmerker seg også fordi James Bond faktisk blir gift på slutten! Ekteskapet er dessverre usedvanlig kortvarig, da hans nye kone blir drept umiddelbart etter bryllupet, og vi får en ukarakteristisk tragisk slutt på en Bond-film.

Bond-sang

Den egentlige sangen som tilhører denne filmen er «We Have All The Time In The World», fremført av Louis Armstrong. Men det er ikke den som brukes under åpnings-tekstene, og derfor blir den heller ikke vurdert. Sangen som brukes er et orkester-spor laget av den faste Bond-komponisten John Barry. Det er et ganske drivende tema, som brukes mye i løpet av filmen. Det funker rimelig bra, men vil ikke kunne nå opp i konkurransen om de store Bond-sangene, og får derfor kun 4/10 poeng.

Åpnings-tekstene

Det begynner veldig bra, med en sterk blå bakgrunn, silhuetten av Bond som løper innover før et timeglass-tema viser seg, komplett med tittel, britisk flagg og en tablå av kvinnesilhuetter. Videre fortsetter vi med at filmklipp fra de tidligere filmene i serien faller gjennom timeglasset, men dessverre får jeg følelsen av at de ikke alltid har tatt seg bryet med å få det visuelle til å passe så godt sammen som det burde. 3/5 poeng.

Skurk

Vi fortsetter med samme skurk som i forrige film, nemlig Ernst Stavro Blofeld, lederen av SPECTRE. De har byttet skuespiller til denne filmen, og bruker nå Telly Savalas. Han har laget en mer fysisk versjon av Blofeld, som deltar i skijakt og er involvert i flere stunts. Det kan jeg like, men jeg syns at versjonen i You Only Live Twice har et mye bedre utseende på karakteren. De har nemlig fjernet det store arret i ansiktet denne gangen.

Uansett, Blofeld har som vanlig en meget ambisiøs plan. Han har forsket frem et virus han kan bruke til å gjøre valgfri planter og dyr sterile, og planlegger å utpresse et amnesti fra FN for sine tidligere kriminelle aktiviteter, slik at han kan pensjonere seg som greve. Ikke nok med det, men han har også over lang tid hypnotisert en rekke vakre kvinner, slik at de kan brukes til å utføre alle hans planer når han er klar for det, rundt omkring i hele verden.

Blofeld er fremdeles den klassiske Bond-skurken, men jeg foretrakk den forrige versjonen litt mer, og gir denne 8/10 poeng. Men Blofeld kommer seg levende av gårde til slutt denne gangen også!

Damer

Bond møter en rekke av disse «Dødsenglene» Blofeld er i ferd med å hypnotisere oppe på sitt skjulested i alpene, og benytter muligheten til å sjarmere en av dem til sengs. Når han kommer tilbake til rommet sitt, venter en annen av pasientene på ham der, og han blir «nødt» til å gjennomføre en ny forførelse.

Foruten denne seansen handler On Her Majesty’s Secret Service kun om Contessa Teresa, spilt av Diana Rigg (i nyere tid klart mest kjent for sin rolle som «bestemor» Tyrell i Game of Thrones). Hun er en verdig motstander av Bond, og matcher ham med vittigheter og stahet. Hun kan også slå fra seg, og dreper rett og slett en av Blofelds soldater med egne hender mot slutten av filmen.

Hun har vært i opprør mot sin far, en spansk mafia-sjef, hele livet. Og du merker at hun ikke ville latt seg herse rundt med av Bond heller. Til tross for dette blir hun faktisk slått i ansiktet både av Bond og faren i løpet av filmen (faren slår henne rett og slett bevisstløs for å hindre henne i å ofre seg for Bond). Som nevnt tidligere ender det med giftemål mellom Bond og Teresa på slutten av filmen, og jeg er usikker på om det kan regnes som positivt i en kategori som til en viss grad tar for seg Bonds skjørtejegeri i disse filmene. Det er ikke uforståelig at de valgte å drepe henne på slutten av filmen, selv om det altså fører til en ganske hjerteskjærende avslutning, stikk i strid med de typiske «kyss jenta etter at du har reddet verden»-sluttene serien har hatt til nå.

Så vi har en meget bra, om enn utradisjonell Bond-dame, og jeg ender på 8/10 poeng.

Fremkomstmiddel

Bond bruker en Aston Martin DBS i et par mindre scener, blant annet som bil etter bryllupet på slutten av filmen. Den andre sentrale bilen i filmen er Teresa sin Mercury Cougar XR7. Foruten disse er mange av fremkomstmidlene i direkte sammenheng med at mesteparten av filmen er satt i de snødekte alpene. Bond sitter på i hest og kjerre, han sitter på i helikopter opp til toppen av fjell, og han står massevis på ski. Helt på slutten får vi også en meget sjelden opptreden av Bond i en bob-slede… Jeg syns de skal ha litt fortjeneste for å finne nye måter Bond kan bevege seg på, men gir ikke mer enn 3/6 poeng.

Eksotiske land

Foruten en kort tur innom London, så befinner hele filmen seg i Spania og i de sveitsiske alpene. Selv om spesielt alpene har et snev av eksotisk over seg, og vi (dessverre) får se litt tyrefekting i Spania, så er det mulig å bli ganske mye mer eksotisk enn dette. Jeg ender på 3/8 poeng.

Gadgets

En ekstrem endring her, da filmen er nesten totalt fri for duppeditter av alle slag! Dette selv om Q er med i flere scener. Det eneste jeg har merket meg, er at Bond bruker en slags maskin for å åpne en safe automatisk. Dette var slappe greier, vi gir 1/8 poeng.

Drap, stunt og action

Som nevnt så er dette en til de grader snøbasert film. Den mest minneverdige sekvensen er nok fort den lange skijakten på vei nedover fjellet, der Bond på et tidspunkt mister den ene skien, og en stuntmann raser nedover på kun ett bein en god stund. Vi får vill flukt fra et snøskred, stuntmenn som tar salto og faller skrikende ned uendelig lange stup, og ikke minst en skurk som faller rett ned i en brutal snøfreser og fargen snøen dyp rød…

Filmen har en ganske bisarr biljakt som ender opp midt i et billøp, hvor både bilen med Bond og bilen med skurkene på en måte blir med i dette kappløpet mens de skyter på hverandre, uten at noen av tilskuerne velger å forlate området.

Mot slutten får vi et stort angrep med helikoptre mot Blofelds base på fjelltoppen, og det hele avsluttes med at Blofeld og Bond raser nedover bob-banen i hver sin bob-slede. Totalt sett kan ikke filmen måle seg helt mot de mest actionfylte filmene til Sean Connery (Lazenbys Bond dreper for eksempel kun 5 mennesker, og er jo nærmest for pasifist å regne i den store sammenhengen), og vi gir 4/10 poeng.

Klassiske Bond-tegn

Både M, Q og Moneypenny dukker opp umiddelbart i det filmen starter, nesten som om filmskaperne ønsker å betrygge oss om at noen ting er som før, på tross av at vi snart skal møte en James Bond som ikke ser ut som han pleier. Såklart får Lazenby lov å si «Bond, James Bond», og bestille sin martini på riktig hvis. Det blir også snakket om 00-lisensen, og jeg godkjenner Blofelds base på toppen av et fjell som et bortgjemt skjulested. Totalt blir dette 21/27 poeng i denne kategorien!

Tittel-bonus

Ingen poeng å hente på tittel for On Her Majesty’s Secret Service. 0/6 poeng.

Totalt

Sammenlagt gir dette filmen 55/100 Bond-poeng, og en uttelling på rett over halvparten. På IMDb.com har filmen en rating på 6,7/10, og jeg gir den 6/10. Jeg liker egentlig George Lazenby som Bond, og syns Diana Rigg er veldig bra som Contessa Teresa. Dessverre er ganske store deler av filmen relativt saktegående og kjedelig, og det er først mot slutten det blir underholdende.

Diamonds Are Forever (1971)

Sean Connery er tilbake som James Bond, etter en liten pause. Men dette er også hans siste opptreden som Bond (i den offisielle serien, men det kommer vi tilbake til), før vi skal over til Roger Moore. I Diamonds Are Forever må Bond reise til Las Vegas for å finne ut av planene til den mystiske rikmannen Willard Whyte. Det kan nemlig se ut som at han står bak smuglingen av store mengder diamanter fra Sør-Afrika. La oss se om Connerys comeback samler mer Bond-poeng enn forrige film!

Bond-sang

Mens vi snakker om comeback, så er det fint vi skal starte med Bond-sangen. «Diamonds Are Forever» fremføres av Shirley Bassey, som altså gjør et comeback hun også, med sin andre tittel-låt (den første var «Goldfinger»). Bassey kommer som vanlig inn med sin fantastiske stemme, og selv om dette sporet ikke er helt der oppe i Goldfinger-land, så er det fremdeles en umiskjennelig Bond-kvalitet her. 8/10 poeng.

Åpnings-tekstene

Ikke ulikt Goldfinger her heller, bare med mye mer bruk av diamanter i damene og silhuettene som vises. Likevel dukker litt av det jeg ser på som et problem med de tidlige Bond-filmene opp her også; Rotete visuell stil, der elementer legges for mye oppå hverandre. Det er enkelte animasjoner her jeg ikke hadde hvert fornøyd med hvis jeg skulle satt den sammen selv… Jeg gir 3/5 poeng.

Aldersbegrenset fordi jeg rett og slett tror du ser litt pupp i denne. Trykk på linken hvis det er av interesse.

Skurk

Vi starter filmen med at Bond leter opp og endelig dreper Ernst Stavro Blofeld, skurken fra de to forrige filmene. De har igjen byttet skuespiller, denne gangen til Charles Gray (som faktisk også spilte i You Only Live Twice, men da som en alliert av James Bond). Vi får også en forklaring på hvorfor Blofeld bytter utseende, på en måte, da vi får litt innblikk i at det utføres plastiske operasjoner på ham. Dette er også viktig, fordi Blofeld lager dobbeltgjengere av seg selv.

Etter hvert virker det som at rikingen Willard Whyte er vår hovedskurk, men så viser det seg at Bond kun har drept en dobbeltgjenger av Blofeld, og at den ekte Blofeld fremdeles er i live, og utgir seg for å være Whyte. Dermed får vi nok en film der skurken er den samme. Jeg liker fremdeles best utseendet på Blofeld i You Only Live Twice, men jeg liker hardheten hans i denne filmen. Villig til å bruke supervåpenet sitt, og det er herlig galskap å bruke diamanter til denne laser-satelitten han sender opp i verdensrommet.

Det som derimot trekker ned, er introduksjonen av leiemorderne Kidd og Wint. De to har begge energien til creepy seriemordere, ogdet føles litt som om produsentene har castet Crispin Glover og George Lucas som kompis-duo. Skuespillet er rett og slett forferdelig, og alle vittigheter som er lagt inn i replikkene faller døde til bakken. Uten disse to hadde jeg gitt et poeng mer i kategorien, men det får bli 8/10.

Damer

Ingen giftemål denne gangen for vår agent, men det betyr jo ikke at det ikke går an å kose seg litt? Bond møter to særlig farlige kvinner i løpet av filmen, to akrobatiske damer som kaller seg Bambi og Thumper. De banker egentlig Bond ganske godt opp, før de alle tre havner i bassenget og han får overtaket på dem. Klassiske hardtslående skurkedamer, der altså.

Plenty O’Toole har passe vitsete navn, der hun lener seg frem med overdrevet dyp kløft og hilser med «I’m Plenty.». Hun er en god gammeldags gullgraver, og blir tiltrukket av Bond fordi han gir henne 5000 dollar etter å ha vunnet stort på kasinoet. De går opp på hotellrommet, men noen skurker dukker opp og avbryter dem ved å kaste Plenty ut av hotellrommet og ned i et basseng noen etasjer lenger nede. Det er i et basseng Plenty ender sine dager også, nok et offer av å være for nær Bond.

Hovedpersonen av damene denne gangen er Tiffany Case, en diamant-smugler som Bond først lurer, men senere ender de opp sammen. En ganske klassisk type karakter som Bond altså sjarmerer fra den onde siden til den gode. Tiffany er slu og handlekraftig. Av og til for mye, til og med, i det hun tror hun skal hjelpe Bond å bytte om på to kassetter som han allerede har byttet om på i hemmelighet. En litt gjennomsnittlig Bond-dame, egentlig. Vi gir damene 6/10 poeng.

Fremkomstmiddel

Bilen Bond kjører i denne filmen er en rød Ford Mustang Mach 1. Det er egentlig Tiffany Case sin bil, men Bond får plenty med anledning til å kjøre den. I tillegg stjeler Bond på et tidspunkt et fartøy som er laget for å kjøre på overflaten av månen, og tar det med ut på biljakt i ørkenen. Det er hvert fall noe vi ikke har sett før, kan man si.

Bond får også prøvd seg litt på en trehjuls-motorsykkel, og hopper i fallskjerm inni en oppblåsbar, flytende kule. Han tar også hovercraft-ferje til Nederland, uten at det skjer noe mer enn at han sitter på. Litt forskjellige ting her, altså. Ikke alt er det helt store, men en fin bil redder hvert fall 3/6 poeng.

Eksotiske land

Det er litt vanskelig å vite hvordan man skal vekte poengene her, fordi i åpnings-scenen på denne filmen får vi se James Bond lete opp Blofeld ved å banke opp et par medhjelpere som sender ham videre til riktig sted. Så vi får en veldig kort scene et sted i Asia, før vi sendes kjapt til Kairo i Egypt. Det er også scener i Sør-Afrika, men Bond er aldri der. Det samme gjelder verdensrommet, der vi får et par bilder fra, men ingen mennesker er oppe i rommet denne gangen (i motsetning til i You Only Live Twice).

Selve handlingen i filmen finner sted i Stobritannia, en del i Nederland og mye i USA. Først med en reise til Los Angeles, før vi beveger oss videre til Las Vegas og områdene rundt. Jeg syns starten skal belønnes litt, og ender på 5/8 poeng.

Gadgets

Gadgets gjør også et slags comeback i denne filmen. Det skulle kanskje ikke mye til, med tanke på at de var helt fraværende i forrige film.

En skurk skader fingrene sine i det han skal fjerne Bonds pistol fra innerlommen, og i stedet utløser fingerfellen Bond har gjemt der. Bond bruker et falskt fingeravtrykk han har limt oppå sin egen tommel for å overbevise Tiffany Case mens han er undercover.

Senere i filmen bruker Bond en pistol som kan skyte ut klatrekroker med tilhørende vaier, slik at han kan henge fra kanten av en skyskraper. Vi får også se en slags stemme-endrings-boks, som kan få deg til å høres ut som hvem du selv ønsker. Både Bond og Blofeld bruker denne typen teknologi i løpet av filmen.

Q får også anledning til å leke seg litt på egenhånd, for en gangs skyld, da han tester ut sin elektromagnetiske «vinne på enarmede banditter»-dings i Las Vegas. Ganske koselig. Gadget-scoren blir sånn middels, totalt sett, med 4/8 poeng.

Drap, stunt og action

Bond er ikke særlig morderisk, og dreper kun 7 mennesker i Diamonds Are Forever. Det er likevel en del oppfinnsomme voldshandlinger å finne. Han kveler en dame med hennes egen bikini-topp for å få informasjon ut av henne, og kaster skalpeller fra et operasjonsbord på en skurk med pistol. Det er også en lang slåsskamp satt i en heis, der de to kamphanene sørger for å knuse absolutt alt som er knuselig i den heisen.

Det er en ganske underholdende biljakt i ørkenen, der Bond flykter i måne-fartøyet sitt, mens bilene som følger etter ham sliter i det humpete terrenget, og en etter en velter på spektakulært vis. Det er en lang biljakt inne i Las Vegas også, der Bond og Tiffany flykter i sin Ford Mustang fra det lokale politiet. Mye fiffig kjøring for å lure forfølgerne. Det hele topper seg med et oppriktig veldig imponerende stunt, fordi vi vet at det ble gjennomført på ekte. For å komme seg gjennom den trange enden av en bakgate, så klarer Bond å kjøre på en rampe og balansere bilen på to hjul over en solid strekning. Veldig stilig stunt, som bare blir litt ødelagt av at bilen i neste bilde kommer ut av bakgaten på de andre to hjulene…

Filmen avsluttes med et helikopterangrep på oljeplattformen Blofeld bruker som base denne gangen, og dermed blir det litt reprise fra forrige film. Jeg syns likevel dette er over middels, og gir 6/10 poeng!

Klassiske Bond-tegn

Vi har M, Q og Moneypenny på plass som vanlig, og siden vi er i USA dukker selvsagt vår gamle venn Felix Leiter opp, for første gang siden Thunderball. Sean Connery får stadfeste at han fremdeles er «Bond, James Bond», men bestiller ingen martini i denne filmen.

Blofeld har definitvt et par minneverdige medhjelpere, selv om det for min del er fullstendig negative minner. Poeng skal likevel deles ut for det, og ikke minst for et nytt avsidesliggende skjulested, denne gangen altså på en oljeplattform. 21/27 poeng!

Tittel-bonus

Vi kunne kanskje lagt godviljen til og sagt at diamanter er nært nok gull til å gi bonus-poeng, men i stedet er jeg villig til å gi 3/6 poeng, og kalle «Forever» for en tidsbeskrivelse.

Totalt

Til sammen blir det 67/100 Bond-poeng, som er en respektabel score. Det står litt verre til på IMDb.com, der filmen har en score på 6,6/10. Jeg syns også denne filmen kun er en 6/10. Sean Connery er god på å spille sjarmerende Bond, og kommer seg i land selv om enkelte ting blir litt tøysete, men det er verre når skuespillere uten hans tilstedeværelse prøver på det samme…

Live and Let Die (1973)

I Live and Let Die får vi den tredje skuespilleren i rollen som James Bond. Det er Roger Moore sin tur til å prøve seg, og det skal altså bli den første av sju ganger (flest i serien). Bond må reise til USA for å finne ut av hvorfor tre agenter nylig har blitt drept. To av dem i USA, og den tredje i en liten øynasjon i Karibien. Han vikles inn i forretningene til en dopbaron og noen mystiske voodoo-hendelser.

Bond-sang

«Live and Let Die» er skrevet av Paul og Linda McCartney, og fremført av Paul McCartney og Wings. Den har en litt rolig start, før den går over i et ganske frenetisk refreng. Begge delene av sangen har sin nytte som Bond-tema, og brukes mye utover i filmen også. For meg fungerer det meget bra, og viser at det går an å lage en passende Bond-sang uten å ty til power-balladen. Jeg gir 9/10 poeng!

Åpnings-tekstene

Det starter meget sterkt, med flammer og hoder som klippes over til brennende hodeskaller og greier. Kvinneskikkelsene har denne gangen stort sett alle mørk hud, noe som gir mening med tanke på filmens setting. Etter hvert sniker det seg inn litt latskap her også, og det største tegnet på det er vel den silhuetten som kommer inn etter en stund og bare vinker med begge hendene i en ganske lang periode. Litt rare greier. Så totalt sett både bra og dårlig i samme åpnings-tekst, vi ender på 3/5 poeng.

Skurk

Det virker lenge som at filmen har to skurker. Den mystiske diktatoren av øya San Monique, Dr. Kananga, og dopbaronen Mr. Big. Det viser seg jo etter hvert at dette er en og samme person, avslørt på dramatisk vis ved at Mr. Big tar av seg det prostetiske ansiktet han har på seg.

Dr. Kananga er overtroisk, og det kan fint gå hånd i hånd med å være en god Bond-skurk. Hans plan er å gi bort massevis av gratis heroin, presse konkurrentene ut av markedet, og så tjene masse penger etter at antallet avhengige har doblet seg i USA. En plan som kanskje er mer festet i virkeligheten enn noen av de tidligere skurkenes planer, men samtidig lener Kananga seg så mye på profetiene til sin spåkone at han ikke akkurat fremstår som fornuften selv, likevel. Det er ikke alltid han virker så truende som man kanskje skulle ønske, så jeg ender på 6/10 poeng.

Damer

Foruten en fransk dame vi glimter innom i starten av filmen, så er det kun to damer som krysser Bonds veier i Live and Let Die. Rosie Carver er en agent som hjelper Bond, selv om han raskt mistenker henne for å være dobbeltagent. Hun er for øvrig den første afro-amerikanske kvinnen vi ser Bond gå til sengs med i serien. Hun er en helt ok karakter, typisk Bond-dame som du vet kommer til å ende opp død i løpet av filmen.

Så det er Jane Seymour i rollen som spåkonen Solitaire som er hovedpersonen på damesiden. Ut fra det filmen forteller oss, så har hun faktiske evner med tarot-kortene sine, men ikke nok evner til å forstå at når Bond forførere henne med at hun trekker et kort som skal tilsi at de to blir elskere, så har Bond fikset kortstokken slik at det kun er elsker-kort i den. Jeg skal ikke begi meg inn på det etiske i at Bond bruker en dames religiøse overbevisning til å få henne til sengs, men i etterkant kan Solitaire avsløre at hun nå har mistet klarsynet sitt, da det henger direkte sammen med jomfrudommen hennes. Bond ser seg nødt til å redde henne, og det er egentlig en slik type karakter SOlitaire er også, en som Bond kan redde. Derfor blir det bare 5/10 poeng her.

Fremkomstmiddel

Dette er ikke en bil-film for Bond, selv om han kjører en Chevrolet Impala på San Monique. Men han får gjøre ganske mange andre ting. Han bruker hangglider, kjører buss (!), båt og utgir seg for å være flyinstruktør på et tidspunkt. Men mest av alt er gjerne dette en båt-film, med Bond på flukt i speedbåt. Mye forskjellig, og vi gir 4/6 poeng.

Eksotiske land

Filmen utspiller seg stort sett i USA, med scener satt i New York og New Orleans. Det mest eksotiske er gjerne at Bond begir seg inn i Harlem, og derfor omgir seg med masse mennesker av en annen hudfarge enn ham selv.

Etter hvert tar vi også turen til den oppdiktede karibiske øynasjonen San Monique, som er hakket mer eksotisk enn det igjen. Helt på det jevne, og 4/8 poeng.

Gadgets

En film med lite gadgets, rett og slett. Bond får en ny magnetisk klokke, og bruker den både til å åpne glidelåser og tiltrekke ting av metall, men utenom det er det ingenting å se. Litt skuffende, og bare 2/8 mulige poeng.

Drap, stunt og action

Her leverer filmen derimot ganske så bra! Vi får for eksempel farlige dyr i fleng, både slanger, haier og krokodiller. Krokodillene er også basis for et av Bond-historiens mest kjente stunt, der Bond løper over ryggene til en rekke krokodiller for å komme seg til trygt land. Dette ble gjort på ekte (med levende, men riktignok fastbundne, krokodiller), og er en minneverdig scene.

Det er også biljakt her, med Bond i en buss som han kjører inn i en lav bro og skreller av øverste halvdel av bussen for å stoppe bilen som følger etter. Bond tar styringen på et fly og stikker av fra en rekke biler på flyplassen, før han til slutt krasjer vingene av flyet, og parker det fint tilbake igjen.

Men hoved-sekvensen er likevel den lange speedbåt-jakten mot slutten av filmen. Her er det plenty med fart, og plenty med ganger at båtene kjører midlertidig over land for å komme ut i vannet på den andre siden. Det er til og med noen luftige svev med båtene, som du også kan se på bildet rett ovenfor.

Roger Moores Bond dreper ikke mer enn åtte mennesker, men måten han tar knekken på skurken er hvert fall minneverdig, om ikke troverdig. Han tvinger skurken til å spise en kapsel med trykkluft, som gjør at Dr. Kananga blåses opp som en ballong, flyr opp til taket og rett og slett eksploderer…

Totalt sett er det ganske mye gøy her, spesielt med tanke på hvor gammel filmen er, så jeg gir 8/10 poeng.

Klassiske Bond-tegn

Vi mangler Q, men får både M, Moneypenny og Felix Leiter. Roger Moore skal også få si «Bond, James Bond» i sin første opptreden, men det blir ingen martini på ham. Han bestiller faktisk helt andre drinker også, så litt spesielt humør må vår godeste agent ha vært i. Men filmen skal også ha poeng for en minneverdig medhjelper til skurken. Tee Hee heter han, og er en stor mann som har mistet armen i et krokodilleangrep. I stedet har han fått festet på en stor og kraftig arm av metall, med en gripeklo på enden som virkelig kan gjøre skade. Det blir 15/27 poeng i kategorien!

Tittel-bonus

Vi er ute etter både liv og død, og Live and Let Die gir dermed full pott på tittel-bonusen med 6/6 poeng!

Totalt

Til sammen ender Live and Let Die på 62/100 poeng, og det begynner å tette seg litt til på poengsummene rundt 60. På IMDb.com har filmen 6,8/10, og jeg syns at ette er ganske gøy, og gir den 7/10. Det er nok først og fremst for god 70-talls-action, og ikke nødvendigvis for skurken. Og hvert fall ikke for den håpløse sheriff-karakteren JW, som faller helt gjennom som comical relief. Dessverre vet jeg at han dukker opp igjen…

Stillingen foreløpig

Etter åtte offisielle Bond-filmer og en uoffisiell, så ser det slik ut:

1. Goldfinger 76/100
2. Diamonds Are Forever 67/100
3. You Only Live Twice 63/100
4. Live and Let Die 62/100
5. Thunderball 60/100
6. On Her Majesty’s Secret Service 55/100
7. From Russia With Love 48/100
8. Dr. No 47/100
9. Casino Royale (uoffisiell) 37/100

Med Goldfinger fremdeles klart i tet, så er del to kommet til sin ende. Kan Roger Moore få en film inn i topp tre etter hvert?

Project Bond

Den 1. oktober i år er det kinopremiere på No Time to Die. Dette er den 25. offisielle filmen i serien om James Bond, og Daniel Craigs femte runde som agent 007. I den forbindelse vil jeg forsøke å gjennomføre et meget ambisiøst prosjekt. Jeg vil en gang for alle finne ut av hvilken av Bond-filmene som er den mest Bond-ete av dem alle! Og ikke minst, hvordan er sammenhengen med hvor mye «Bond» vi får servert og den faktiske kvaliteten på filmen? Kan det kanskje bli for mye Bondhet i en og samme film?

Måten å måle dette på blir å gi hver av filmene poeng på en egen Bond-skala. Jeg har utarbeidet en høyst profesjonell skala, der hver film kan få opp til 100 Bond-poeng. Her vil jeg gjennomgå hvordan filmene kan skaffe seg Bond-poeng, og dermed knive om tittelen den mest Bondske James Bond-film av dem alle!

Kategori 1: Bond-sangen (1-10 poeng)

De fleste av oss har en favoritt, ja kanskje til og med flere enn en. Men Bond-sangen er utvilsomt en viktig del av den totale Bond-opplevelsen. Etter hvert som årene har gått, så har mange artister fått det ærerike oppdraget, og det har blitt løst på flere forskjellige måter. Sangene vil bli vurdert etter hvor godt de lever opp til å være en Bond-sang. Vi trenger storslåtthet, en følelse av at verden står på spill. Men om sangen er en ballade, eller en raskere låt, trenger ikke være avgjørende.

Kategori 2: Åpnings-tekstene (1-5 poeng)

Bond-sangen fra kategori 1 spilles over åpningstekstene, og i Bond-filmene er det tradisjon for at de har en forseggjort visuell stil. Det kan være silhuetter, flammer, is, eller andre ting, men i denne kategorien vil det bli gitt poeng ut fra hvor god introen er. Siden åpnings-tekstene henger sammen med Bond-sangen i ganske stor grad, så gis det ikke like mye poeng her.

Kategori 3: Skurk (1-10 poeng)

En utrolig viktig del av enhver Bond-film er selvfølgelig skurken. Hen skal være «larger-than-life», men gjerne uten at det bikker over til å bli komisk. Fordi det må føles som en ekte trussel for vår helt. Det er fint om skurken er litt eksentrisk, og det vil også slå positivt ut om skurken har en ambisiøs plan, som han ikke klarer å la være å fortelle Bond om, skulle muligheten oppstå.

Kategori 4: Damer (1-10 poeng)

Bond er en notorisk skjørtejeger, og det er ikke alltid han behandler sine erobringer på den beste måten. Man kan vel til og med si at om man har delt seng med 007, så er risikoen for negative opplevelser kraftig økt umiddelbart. I denne kategorien vil filmen samle poeng for damene Bond møter på sin vei. Det vektlegges om damene er farlige femme fatale’er, om de har, eh, fantasifulle navn, og om de får mulighet til å bidra til handlingen på en nyttig måte.

Kategori 5: Fremkomstmiddel (1-6 poeng)

Hva er en agent uten sitt kjøretøy? James Bond er kjent for flotte biler, og mye av poengene i denne kategorien vil nok hentes for bilene. Men det kan også vanke noen ekstra poeng om filmen setter James Bond i et uventet fartøy eller fem.

Kategori 6: Eksotiske land (1-8 poeng)

Bond holder seg sjelden hjemme i gode, gamle England, og må stadig sendes rundt omkring i verden for å stoppe allslags kriser. Filmene vil altså få poeng ut fra hvor mye av den som befinner seg på eksotiske steder. Avsidesliggende steder og mye reising gir mest poeng.

Kategori 7: Gadgets (1-8 poeng)

Et annet av kjennetegnene til filmene er Bonds teknologiske duppeditter, eller såkalte gadgets. Smarte, gjerne litt futuristiske småting som tilsynelatende er laget nøyaktig for å få Bond ut av en situasjon senere i filmen. Filmen får poeng for mengden gadgets som introduseres, hvor mange som faktisk er nyttige, og såklart om de brukes på uventede og originale måter.

Kategori 8: Drap, stunt og action (1-10 poeng)

Agent 007 har en såkalt «Double O»-lisens. Denne gir ham rett til å drepe, på vegne av dronningen av England. Han står med andre ord selv helt fritt til å vurdere hva som er et nødvendig drap eller ikke. Sånt blir det ikke nødvendigvis fred av, og Bond tar knekken på mange i løpet av serien. I denne kategorien gis det poeng ut fra hvor mange Bond dreper, og hvilken metode han bruker. Men ikke nok med det, jeg vil også belønne stunt-virksomhet, og kanskje gjerne de litt unødvendig stuntene, ting som åpenbart er lagt inn i filmen kun for å skape en ekstra wow-effekt. Hvis det er store action-sekvenser som fortjener poeng, så vil de også falle inn under denne kategorien.

Kategori 9: Klassiske Bond-tegn (0-27 poeng)

En samlekategori der det gis tre poeng for hver gang det skjer ting jeg forventer skal skje i hver Bond-film. Det gis tre poeng for hver enkelt av disse tingene som skjer:

Bonds sjef og oppdragsgiver «M» er med i filmen.

«M» sin sekretær Moneypenny er med i filmen.

Bonds duppeditt-forhandler «Q» er med i filmen.

Bonds amerikanske motpart, CIA-agenten Felix Leiter, er med i filmen.

Sitatet «Bond, James Bond» sies.

Sitatet «Martini. Shaken, not stirred.» sies (i en eller annen form).

Noen snakker om «Double-O»-lisensen.

Skurken har et overdrevent bortgjemt skjulested.

Skurken har en (eller flere) minneverdige medhjelpere (altså noen som skiller seg klart ut fra mengden ansiktsløse soldater).

Kategori 10: Tittel-bonus (0-6 poeng)

Filmen får 3 bonuspoeng for ord i tittelen som går under ett følgende tema: Liv, død, kjærlighet, gull eller en tidsbeskrivelse. Det gis maksimalt 6 bonuspoeng for tittelen.

Sammenlagt vil alle disse kategoriene kunne gi en maksimal Bond-score på 100 poeng! Det er jo et så fint og rundt tall at man nesten skulle tro at jeg hadde justert litt på poengsummene, slik at det skulle gå opp…

Etter hvert som jeg ser filmene, så vil jeg legge ut oppsamlingsinnlegg, der jeg kort går gjennom filmene jeg har sett, og hvilken poengsum de har fått.

Julekalender 2016: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

19. Flaskepost fra P

Regi: Hans Petter Moland

Manus: Nikolaj Arcel, basert på en roman av Jussi Adler-Olsen.

Med: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares og Pål Sverre Hagen.

Land: Danmark/Tyskland/Sverige/Norge

Spilletid: 112 min

Premiere: 06.05.16

Den tredje filmen i serien om avdeling Q, basert på krim-romanene av Jussi Adler-Olsen. De to første var Kvinnen i Buret og Fasandreperne. Jeg har bare sett førstnevnte, og likte den godt, men var litt redd for at jeg hadde gått glipp av noe viktig i film to. Heldigvis tror jeg ikke det ødela mye. Denne tredje filmen har nå fått seg norsk regissør, og Hans Petter Moland er en kjenning for ivrige kalenderlesere. Han har vært representert to ganger før, med Kraftidioten og En Ganske Snill Mann. To mørke komedier, mens Flaskepost fra P ikke har særlig mye humor i seg.

To saker med åtte år mellom kan se ut som om de henger sammen, og avdeling Q blir koblet inn. De har jobben med å løse de mest umulige sakene. Denne har sammenheng med et religiøst miljø, og Carl Mørck (Kaas) har ikke sansen for det i det hele tatt. Etter hvert som de prøver å nøste opp trådene, diskuterer han og partner Assad (Fares) sporadisk mulighetene for å være både religiøs og et godt, samvittighetsfullt menneske.

Nordisk krim har slått an i verden. Både Broen og Forbrytelsen ble store hits i Storbritannia, og fikk også hver sin TV-remake i USA (The Bridge er grei, mens The Killing er veldig bra). Filmserien om avdeling Q slår greit fra seg sett i sammenheng med andre filmer i sjangeren. Kanskje ikke helt på nivå med Millennium-trilogien fra Sverige, men ikke langt bak heller. Kvinnen i Buret nådde ikke opp i kalenderen, men var en solid film. I Flaskepost fra P tar vi nok et steg oppover.

Et bra karaktergalleri, med Carl Mørck i spissen. Hans problemer etter tidligere saker er en klassisk detektiv-klisje, men det er ikke forstyrrende for filmen. Etterforskningens gang er veldig tilfredsstillende lagt opp, med små hint som leveres med jevne mellomrom. Spenningen bygger seg opp, og kulminerer i en svært vellykket avslutnings-sekvens.

Nikolaj Lie Kaas og Fares Fares spiller fremdeles meget godt, og spesielt Kaas er en av mine favoritter fra Danmark (se både De Grønne Slagtere og Adams Æbler for fantastisk svart komedie). I tillegg har Moland hentet inn et par nordmenn, i Pål Sverre Hagen og Jakob Oftebro. Spesielt Hagen leverer en av sine beste roller her, og det sier jo egentlig en god del! Totalt sett en vellykket krim-film, og den beste i denne serien.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,0/10 (4 768 stemmer)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4