Etter å ha sett 53 skrekkfilmer nærmest på rad over det siste halve året, så trengs det en slags filmatisk ganerenser i mitt liv. Og hvorfor ikke gå for noen skikkelig traumatiske opplevelser, og se gjennom en haug med Disney-filmer? Det virket som en selvsagt løsning. Men hvis jeg skal gjøre det, så vil jeg gjøre det skikkelig. Det betyr at vi skal innom alle klassikerne, men også innom oppfølgere og sånn.
På veien er det noen ting vi må måle, for å få en viss oversikt over disse Disney-filmene. Ikke nødvendigvis hvilken av dem som er best, men kanskje hvilke av dem som er mest Disney? Jeg har bestemt at hver film får poeng i fem forskjellige kategorier:
Fortelling. Hvor god er historien vi blir fortalt?
Musikken. Hvor gode er sangene?
Stemmer. Hvor gode er skuespillerprestasjonene i dubbingen?
Skurken. Hvor god er skurken? Her hjelper det å være skremmende, men også om skurken er realistisk og en god karakter man kan forstå.
Sidekick. Om det er en medhjelper til skurken eller helten, en god Disney-film trenger noen gode biroller, ofte humoristiske.
Det er mulig å hente 10 poeng i hver kategori, og dermed maksimalt 50 poeng for hver film.
1994-1998: The B-sides
Fremveksten av hjemmevideo, kombinert med Disneys renessanse som leverandør av kvalitetsfilm, gjorde at det utover 90-tallet ble produsert en rekke oppfølgere til Disney-klassikerne. Det var ingen av disse som ble satt opp på kino (riktignok satte Disney opp oppfølgeren The Rescuers Down Under som kinofilm, men etter det skulle vi komme helt til 2018 før det skjedde igjen), og animasjonen var ofte mange hakk under «hovedfilmene». I dette innlegget tar jeg en kikk på oppfølgerene som ble sluppet i perioden jeg skrev om i de to foregående innleggene.
The Return of Jafar (1994)
En oppfølger til Aladdin, som umiddelbart viser kvalitetsforskjellen i animasjon når man kutter budsjettene. Filmen ble ingen suksess hos kritikerne, men solgte millioner av eksemplarer på VHS, og tjente 60 ganger sitt eget budsjett. Filmen ble også startskuddet for en animert TV-serie med over 80 episoder.
Fortellingen: En historie som ikke klarer så veldig godt å etablere noen sterke nye karakterer, men som klarer å bringe tilbake skurkene fra forrige film på en ganske effektiv måte, og jobber hardt for å renvaske papegøyen Iago. En del frustrerende avgjørelser fra våre helter som plutselig har blitt litt dummere siden sist, men en helt grei fortelling! 5/10
Musikken: Ikke de ikoniske sangene originalen kan skilte med, selv om de gjør en liten reprise av Arabian Nights i starten. De nye sangene er ganske greie de, med Forget About Love som den beste av dem. En veldig anti-romantisk vise som ikke er redd for å bruke Gilbert Gottfried… 6/10
Stemmer: Filmen beholder veldig mange av stemmene fra den første filmen. Nevnte Gottfried, sammen med stemmene til Aladdin, Jasmin og Jafar gjøres av de samme skuespillerne. De har også fått inn Jason Alexander som den nye skurkete Abis Mal. Det store hulrommet er selvfølgelig at det ikke er noen Robin Williams i rollen som Genie. Den er i stedet gitt til en av de mest kjente stemmeskuespillerne fra USA, Dan Castellaneta (mest kjent for en rekke av stemmene fra The Simpsons). Han kan dessverre ikke gjenskape den magien, men det er gjerne mer skuffende at de andres roller også bare leveres helt greit. 5/10
Skurk: De prøver å involvere Abis Mal som en slags mellomskurk, men vi skal tilbake til Jafar, som siden slutten av forrige film jo er fanget som ånd i lampe. Det fungerer ganske bra at han kommer tilbake, samtidig som han har fått økte krefter på grunn av sin magiske tilstand. Karakteren leveres ikke helt på nivå med originalen, men overraskende godt. 7/10
Sidekick: Vi har fremdeles apen Abu, det flyvende teppet og papegøyen Iago. Spesielt sistnevnte blir gjort om fra en karakter som var sidekick til skurken, men i løpet av filmen blir renvasket, og ender opp som sidekick for Aladdin. Det tar en stund før vi får Genie med på lasset, og det er som sagt en litt dårligere versjon enn i originalen. Men han har fremdeles så mye gøy ved seg, at det likevel holder høyt nivå. 8/10
Disneyscore: 31/50
Aladdin and the King of Thieves (1996)
Denne andre oppfølgeren av Aladdin er inspirert av eventyret om Ali Baba og de førti røvere, som er hentet fra samlingen Tusen og en natt. Der The Return of Jafar startet den animerte TV-serien med disse karakterene, så fungerer Aladdin and the King of Thieves som en avslutning på den samme TV-serien.
Fortellingen: Aladdin og Jasmine forbereder fremdeles bryllup, men blir avbrutt av de førti tyvene. Det avsløres at Aladdins far er fanget hos disse, til Aladdins store overraskelse. Det viser seg at faren er kongen av de førti tyvene, men mytteri innad i gruppen fører ham og sønnen på samme side. En ganske underholdende historie som tilfører nye karakterer på en god måte, og som derfor fungerer mye bedre enn forrige film. 7/10
Musikken: Filmen har også noen nye sanger, og de sitter helt fint de. Ingen umiddelbare nye klassikere, kanskje, men absolutt ikke noe Disney trenger å være flaue over. Min favoritt er Welcome to the Forty Thieves. 6/10
Stemmer: Etter at Dan Castellaneta hadde stemmen til Genie i forrige film, og hele TV-serien, så har de klart å lure tilbake Robin Williams til å gjenta karakteren i denne filmen. Det er selvsagt en kjempeforbedring, og nesten grunn nok til å sjekke dette ut. Ellers beholdes de kjente stemmene fra originalfilmen her, og John Rhys-Davies (kanskje mest kjent som dvergen Gimli fra Ringenes Herre) bidrar med stemmen til Aladdins far. 9/10
Skurk: Aladdins far Cassim ser kanskje ut som en skurk i starten, men dette avblåses tidlig. I stedet er den svikefulle Sa’luk fra de førti tyvene som er hovedskurken her. Han er en helt grei skurk, med forståelig motivasjon og nokså truende fremferd, men han kommer litt i skyggen av at denne filmen først og fremst handler om forholdet mellom far og sønn. 6/10
Sidekick: Papegøyen Iago er fremdeles fornøyelig, Abu og det flygende teppet leverer stødige sidekicks de også, men det er selvfølgelig comebacket til Robin Williams som Genie som er høydepunktet her. Han stepper inn i rollen akkurat som om det ikke hadde vært noe tid mellom filmene, og det er vanskelig å se for seg noe bedre sidekick enn ham. 10/10
Disneyscore: 38/50
Beauty and the Beast: The Enchanted Christmas (1997)
En oppfølger til Beauty and the Beast fra 1991, og en julespesial sluppet på video. Den solgte over 7 millioner eksemplarer på VHS.
Fortellingen: Filmen er et slags langt flashback til julen der Belle er i Beasts fangenskap. Beast liker ikke julen, og Belle må prøve å overbevise ham om det motsatte, samtidig som de må motvirke orgelet Forte, en tidligere hoffkomponist som rett og slett ikke vil at trolldommen som holder ham og de andre tjenerne fanget skal brytes. Som mange julespesialer, så er det litt tynt, men det kunne fort vært mye verre også. 4/10
Musikken: Musikken holder helt vanlig nivå for Disney, uten de store høydene. Ikke mye som henger igjen lenge, men kvalifiserte vokalister og noen fine melodier. Finest er Stories, syns jeg. 5/10
Stemmer: De samme stemmene fra originalfilmen er fremdeles til stede, med et par nye kjente fjes også. Haley Joel Osment (The Sixth Sense) som den lille koppen Chip, og den fantastiske Tim Curry som skurken Forte. Manuset er ikke like bra som i originalfilmen, men stemmene holder samme nivå. 7/10
Skurk: Som nevnt, Tim Curry gjør en god jobb med stemmen til Forte. Akkurat hvorfor Forte ønsker å beholde tingenes tilstand slik de er blir egentlig godt forklart, men det er litt mindre troverdig hvordan dette orgelet skal utgjøre en stor trussel mot noe som helst. Ellers er det gjort en absurd avgjørelse med at orgelet skal være dataanimert, som den eneste karakteren i hele filmen. Det glir ikke godt sammen i det hele tatt, dessverre. 4/10
Sidekick: De forskjellige tjenerne som er gjort om til bestikk og lysestaker og lignende er en grei gjeng med sidekicks, men de er mindre sjarmerende karakterer i denne filmen, og føles ofte litt lite brukbare. 5/10
Disneyscore: 25/50
Belle’s Magical World (1998)
Den andre oppfølgeren til Beauty and the Beast kom tett etter film nummer to, og er resultatet av en planlagt TV-serie som ikke ble gjennomført. Filmen er derfor tre episoder satt sammen til en slags sammenhengende historie.
Fortellingen: Dette er rimelig smale saker. De tre episodene har lite med hverandre å gjøre, utenom å være moral-fortellinger som skal lære oss noe om holdninger til folkene rundt oss. Det er jo vel og bra det, men følelsen av at publikum undervurderes er klart til stede. Hvorfor dummes ting ned så mye i forhold til i orginalfilmen? 3/10
Musikken: Musikken er også under middels, med kun et par nye sanger. Den eneste som når målestokken er Listen With Our Hearts. 4/10
Stemmer: Hovedrollene, og flere av birollene, beholdes med samme stemmer som før. Men på grunn av tidligere nevnte undervurdering av publikum, så er det vanskeligere å forholde seg til skuespillet på samme måte når ting blir gjort for barnslig. 4/10
Skurk: Her er det ingen klart definert skurk, og det nærmeste vi kommer er egentlig Beast. Han har store reguleringsproblemer, og er ganske urimelig både titt og ofte. Forunderlig at Belle endte opp med ham til slutt slik han oppfører seg i denne filmen, egentlig. Men siden han strengt tatt er helten, så fungerer han dårlig som skurk. Han ser kanskje skummel ut, men motivasjonen er vanskelig å kjøpe. 3/10
Sidekick: Her har vi stort sett de samme som før, bare at de også ikke er like troverdige når manuset blir dårlig. 4/10
Disneyscore: 18/50
Pocahontas II: Journey to a New World (1998)
Pocahontas-oppfølgeren kom ut tre år etter den første filmen, og tok to år å produsere. Den fortsetter historien fra den første filmen, og er faktisk også basert på det som skjedde med den virkelige Pocahontas. Som i den første filmen, så tas det massevis av friheter, og filmen kan nok ikke sies å være i nærheten av historisk korrekt.
Fortellingen: En ganske spennende fortelling der Pocahontas reiser til England for å overbevise Kong James om å ikke angripe stammen hennes, kombinert med en startende kjærlighetshistorie mellom henne og hennes eskorte John Rolfe. I tillegg sniker vi inn litt mysterier rundt forsvinningen av John Smith, helten fra første film. Dessverre er det ikke alt som sitter like bra, og opplæringen av Pocahontas slik at hun kan oppføre seg sivilisert på ballet er litt uinspirert. 7/10
Musikken: Her syns jeg faktisk det er en forbedring fra første film. Der det i den originale filmen var et par sanger jeg ikke hadde særlig sansen for, så er det lite svake punkter her. Høydepunktet kommer med Where Do I Go From Here?, som er meget bra! 8/10
Stemmer: Meget bra arbeid i hovedrollene. Irene Bedard gjentar stemmen til Pocahontas, og Billy Zane kommer inn med stemmen til den nye potensielle elskeren John Rolfe. John Smith ble spilt av Mel Gibson i første film, og han klarte de ikke å lokke med denne gangen. Da har de gått for imitasjon, og har leid inn broren Donald Gibson. Legg også merke til den faste Disney-samarbeider Jim Cummings (blant annet stemmen til Ole Brumm) og Brad Garrett (broren til Raymond i Alle Elsker Raymond) som henholdsvis Kong James og Pocahontas livvakt Uti. 8/10
Skurk: Vi viderefører skurken fra første film, med den nedrige guvernør Ratcliffe. Han er fremdeles desperat etter å få tatt ikke-eksisterende gull fra stammen, og er villig til å gå over lik for å få det. Ikke ulikt andre Disney-skurker så er han god på å manipulere maktpersoner. Dessverre ikke helt blant de mest minneverdige skurkene, men er nok like god som i originalfilmen. 6/10
Sidekick: Pocahontas sine dyrevenner, en hund og en vaskebjørn, bidrar til mye av komedien der de plager hverandre gjennom filmen. I tillegg er livvakten Uti et morsomt sidekick for Pocahontas, som hun kan spille på. 7/10
Disneyscore: 36/50
The Lion King II: Simba’s Pride (1998)
Samme år kom også denne oppfølgeren ut, fire år etter The Lion King kom på kino. Filmen gikk gjennom litt forskjellige versjoner, men beholdt til slutt en inspirasjon fra Shakespeare, som den første filmen. Men der den første var inspirert av Hamlet, er det denne gangen snakk om mer inspirasjon fra Romeo og Julie. I motsetning til mange Disney-oppfølgere, så ble denne filmen sluppet på kino i Europa og Latin-Amerika.
Fortellingen: En god fortelling om fremmedfrykt og stolthet, sett gjennom kjærlighetsthistorien til to unge løver fra forskjellige flokker. Det er vel kanskje en klassiker for en grunn, men denne fortellingen fungerer godt også i denne settingen, syns jeg. 8/10
Musikken: Flere skikkelig gode sanger også i denne oppfølgeren! Det er solid håndtverk, og spesielt med tanke på hvor vanskelig det uansett er å leve opp til musikken fra den første filmen. Min favoritt er He Lives in You. 8/10
Stemmer: Matthew Broderick gjentar rollen som Simba, og de fleste av de andre karakterene har også samme skuespiller. Rowan Atkinson har trukket seg som Zazu, og blir kompetent erstattet av Edward Hibbert. Gøy å høre Neve Campbell som Simbas datter Kiara, og at Jason Marsden (Max i A Goofy Movie) spiller Kovu. 8/10
Skurk: Den kvinnelige løven Zira, tidligere lojal følger av Scar, og nå leder av den utenforstående flokken som ikke får tilgang til godene Simbas flokk får. En karakter som er utspekulert og truende, men ikke utpreget ond i seg selv. Kanskje mer misforstått og bitter, og det er det jo lettere å relatere til. Hun er villig til å bruke egen familie for å få tingene hun ønsker seg, og selv om det ikke er like bra som Scar, så er det en god og naturlig erstatning. 8/10
Sidekick: Vi har mistet hyenene, men vi har fremdeles de to viktigste, nemlig Timon og Pumba. De er på samme nivå som i den første filmen, og bærer dermed mye av filmens humor, samtidig som de også her er sentrale i å drive filmens historie videre. 8/10
Akkurat det å fullføre filmer er jeg ganske sta på. Jeg lever etter regelen at om jeg skal kunne kritisere noe, så må jeg ha sett det ferdig. For hvem vet om det kom en fantastisk avslutning på årets mest håpløse film? Kanskje dukker Meryl Streep opp etter 64 minutter og bare redder hele greia?
Selvfølgelig gjør hun ikke det. Meryl gjør aldri det. Men hvis jeg ikke hadde fullført filmene mine, så kunne jeg ikke vært sikker. Jeg måtte levd med en slags Schrödinger’s Meryl hele livet, og det orker jeg ikke. Så jeg ser ferdig, uansett hvor elendig det måtte være. Det positive med det, er jo at jeg med ganske god samvittighet kan sette sammen den listen du er i ferd med å lese nå. Alle filmene jeg har sett siden 1. desember 2021 kan dessverre ikke få plass i årets kalender, men noen er ekstra langt unna. La oss telle ned de ti dårligste filmene fra året som har gått.
Michael Bay er tilbake i velkjent stil. Forvent eksplosjoner, kjøretøy som slenges i alle slags retninger, konstant bevegende kamera og lite vekt lagt på logikk i fortellingen. På tross av gode skuespillere, så blir det for mange latterlige øyeblikk som tar deg ut av spenningen. Action-scenene er imponerende, men Bay klarer godt å distrahere deg med solid bruk av sitt nyeste leketøy; drone-kameraer som snurrer i alle slags retninger. 4/10
En slags overlevelses-thriller som egentlig har blitt bedre mottatt av publikum generelt enn meg, med 6,4/10 på IMDb.com. To venninner bestemmer seg for å klatre til toppen av et 600 meter høyt radiotårn, men setter seg fast på toppen og har ingen vei ned igjen. Dette konseptet burde fungert godt på meg, da jeg bokstavelig talt har hatt mareritt om en slik situasjon, men det er ikke nok fortelling her til en film. Dette er noe filmen har til felles med mange thrillere der karakterene er fanget på et begrenset sted gjennom hele spilletiden, men når det kombineres med irriterende dårlige valg, dårlig skuespill og dårlige effekter, så er det begrenset hva man kan få ut av det hele. 3/10
En remake av Steve Martin-filmen fra 2003, med Zach Braff og Gabrielle Union i rollene som to foreldre med 12 barn. Klassisk familiefilm i Disney-stil, med så negativt fortegn som mulig. Ingenting er feil, men ingenting er liksom riktig heller. Kanskje gøy for barn, men for voksne blir det kjedelig og umorsomt hele tiden. 3/10
Utvilsomt en av årets større skuffelser. Judd Apatow ble raskt et navn som betydde kvalitetskomedie for rundt 15 år siden, og her har han virkelig samlet et lag med veldig morsomme folk på rollelisten. I The Bubble blir vi med på filmproduksjon under pandemien, da dette crewet må isolere seg mens de spiller inn en dårlig actionfilm. Det som kunne vært et fint skråblikk på livet i boblen (som mange av oss fikk mer eller mindre kjennskap til i løpet av de siste par årene), faller dessverre gjennom pga det som føles som mangel på komisk timing. Karakterene prøver for hardt, på en måte. 3/10
Den tredje filmen i Jurassic World-serien, og den sjette filmen i hele Jurassic Park-franchiset. Hvorfor ikke lokke oss med tilbakekomsten til de originale skuespillerne Sam Neill, Laura Dern og Jeff Goldblum? Det kunne kanskje vært en god ide å lage denne filmen om til en såkalt Legacy-film (der man kombinerer forskjellige generasjoner av samme serie), men ikke hvis man slår den ideen sammen med så mange andre dårlige ideer. Som å ha mer fokus på noen forvokste insekter enn på dinosaurene som er sluppet ut i verden? Som å ha laget noen håpløse dinosaurer som tydeligvis kan jakte på et menneske som du «tagger» med en laserpenn? Som å ha noen skurker som kidnapper noen, flyr offeret til Malta slik at vi kan ha en action-sekvens der, før de flyr offeret til endestasjonen, som var et annet sted i USA?? Det er mye dumme greier i denne filmen… Noen fine dinosaurer drar litt opp. 3/10
Omsider kommer en filmversjon av spill-serien Uncharted, men dessverre er det mye som kan forbedres her. Tom Holland fungerer greit i hovedrollen, mens Mark Wahlberg ikke kan skryte på seg det samme i rollen som den eldre Sully. Kjemien mellom de to er ikke tilstede i det hele tatt. Historien tar mer eller mindre ulogiske steg for de fleste karakterene, og på det verste blir hullene i fortellingen skikkelig irriterende. Skuffende greier. 3/10
Tittelen forteller kanskje litt om at denne filmen er nokså sprø, men tro meg; konseptet er sprøere enn det du så for deg. Roland Emmerich har hatt noen suksesser, kanskje først og fremst Independence Day, mens andre katastrofefilmer som 2012 og 10000 BC (som ikke omhandler en katastrofe, men bare var en katastrofe) har blitt verre tatt imot. Moonfall har hvert fall en svært ambisiøs historie å fortelle, men for meg blir det for rare greier… 3/10
Nok en film som har massevis av talentfulle folk involvert, både skuespillere og produsenter. Men som svart komedie feiler den grundig. For det meste skal komikken komme fra de absurde situasjonene hovedpersonen omgis med, hovedsaklig eksentriske karakterer og hans egen ustabile psyke som spiller ham puss. Problemet at hovedpersonen spilles av en mindre god skuespiller, og de konstante rare utviklingene blir etter hvert veldig trøttende. Når du har sett 90 minutter av dette, og innser at det nesten er 45 minutter igjen, så krever det viljestyrke å gjennomføre. 2/10
Alicia Silverstone hadde sin storhetstid på 90-tallet, men er hentet inn for å være trekkplaster i The Requin (Requin betyr «hai» på fransk, hvis det var andre enn meg som lurte). Hun og mannen er på ferie i Vietnam, men da en storm uheldigvis skyller huset deres til sjøs, så blir det å slåss mot overraskende hevngjerrige og sinte haier. Hai-filmer har med rette fått et litt frynsete rykte (med unntak av Haisommer, såklart), og The Requin lever fint opp til det. I tillegg har filmen helt drøyt dårlige visuelle effekter. Ironisk nok så gjør disse elendige effektene at det nesten blir verdt å se filmen likevel. 2/10
1. Pursuit
Igjen, en film med det som vanligvis er flinke skuespillere. Emile Hirsch var helt genial i Into the Wild, og John Cusack har jo masse bra i filmografien! Men her håper jeg de har fått godt betalt, for dette er absolutt lavmål. Det er da også lett å merke at de ikke legger sjelen i rollene, akkurat. Begge fortjener likevel heder, ære og priser i sammenligning med Jake Manley, som deler hovedrollene med Hirsch. Hans karakter skal ikke være morsom, men er latterlig stort sett hele spilletiden. Her er alt dårlig. Manuset er klisjefylt og kleint, og action-scenene er støvsugd for fart og spenning, kun med sakte film-bilder uten stil igjen. Årets verste film. 1/10
I morgen kan vi heldigvis få starte på ferden mot de beste filmene året har bydd på!
For den som er på evig jakt etter noe å se på TV: Her vil jeg månedlig ta en kjapp oppsummering av TV-serier jeg har fullført i løpet av den aktuelle måneden. Det vil dermed ikke nødvendigvis være det nyeste av det nye, men mer noen pekere mot hva som kan være verdt å sjekke ut!
The Watch (sesong 1)
Premiere: 03.01.21
Tilgjengelig på: HBO Max
Antall episoder: 8
Gleden var stor fra min side når jeg fikk vite at BBC America skulle produsere en serie basert på The Watch, som er politiet fra Terry Pratchetts enormt populære fantasy-serie med bøker om verdenen Discworld. Satt i en klassisk fantasy-verden med alle slags vesener, er The Watch en slags parodi og satire på politi-serier. Serien klarer ikke helt å finne den fornøyelige blandingen av komikk og alvor fra bøkene, og produksjonskostnadene ligger et par hakk under dagens største serier. Likevel er dette en fargeklatt av en serie, og verdt å få med seg for fans. 6/10
What We Do in the Shadows (sesong 3)
Premiere: 02.09.21
Tilgjengelig på: HBO Max (sesong 1-2 er også tilgjengelig på Disney+)
Antall episoder: 10
Denne komiserien sentrert rundt vampyrer er en slags remake/videreføring av filmen ved samme navn fra 2014. Selv om serien aldri helt når opp til det komiske nivået filmen hadde, så holder den det morsomt nok til at det er verdt å se på. Serien har noen imponerende visuelle effekter, som den bruker sparsommelig men på riktige steder. Det føles som at det overnaturlige bare er hverdagslig, og det er jo noe av poenget. 7/10
Harry Potter 20th Anniversary: Return to Hogwarts
Premiere: 01.01.22
Tilgjengelig på: HBO Max
Antall episoder: 1
Det er gått 20 år siden den første filmen i serien om Harry Potter, og i den anledning har HBO laget dette tilbakeblikket, med intervjuer og samtaler mellom skuespillere og filmskapere. Et koselig gjensyn, som utvilsomt vil gi mest til de som allerede er tilhengere av filmene. 8/10
The World According to Jeff Goldblum (sesong 2, del 1)
Premiere: 12.11.21
Tilgjengelig på: Disney+
Antall episoder: 5
Jeff Goldblum, kjent fra ikoniske filmer som The Fly, Independence Day og Jurrasic Park, og nå sannsynligvis det som dukker opp om du googler «hip, eldre mann», leder denne dokumentarserien. Konseptet er egentlig at Goldblum etterforsker, undersøker og opplever forskjellige ting rundt et tema for hver episode. Han er nevrotisk, morsom og utrolig sjarmerende, og møter det meste med et barnlig engasjement. Av uvisse grunner er sesong 2 delt i to bolker på 5 episoder, så selv om jeg kun har sett de fem første, har det i etterkant kommet ut fem til, slik at sesongen totalt er på ti. 8/10
Welcome to Earth (sesong 1)
Premiere: 08.12.21
Tilgjengelig på: Disney+
Antall episoder: 6
Naturdokumentar med Will Smith i en slags programleder-rolle. Premisset er at Smith skal få oppleve forskjellige av jordens mer ekstreme områder. For de som kan få nok av The Fresh Prince, så kan det nevnes at det også brukes en god del tid i episodene til innslag som ikke inkluderer ham. Men uansett, programmet er spektakulært og interessant, og tittelen er et fint lite spark i retning Smiths legendariske replikk i Independence Day. 8/10
The Witcher (sesong 2)
Premiere: 17.12.21
Tilgjengelig på: Netflix
Antall episoder: 8
Den andre sesongen av Netflix sin store fantasy-suksess kom ut på tampen av 2021. Her får vi mer av det vi likte fra sesong 1: Henry Cavill som fåmælt og beinhard monsterjeger, fantasifulle vesener, magi og ikke minst en bitter og sjarmerende barde. Personlig syntes jeg sesong 1 var hakket vassere, men dette holder fremdeles høy kvalitet! 8/10
Around the World in 80 Days (sesong 1)
Premiere: 25.12.21
Tilgjengelig på: NRK TV
Antall episoder: 8
Jules Verne var min favorittforfatter som barn, og Jorden Rundt på 80 Dager var selvsagt en av bøkene jeg likte best av ham også. Filmatiseringen med Steve Coogan og Jackie Chan fra 2004 etterlot en dårlig smak i munnen, men denne nyinnspillingen med David Tennant i hovedrollen er derimot veldig bra! En perfekt balanse mellom humor og dramatikk, og selv for oss som huker mye av det som skjer fra boken, så var det nok av overraskelser langs veien. Det er allerede annonsert at det skal komme en sesong to, og ut fra hintene i serien (og det faktum at bokens historie allerede er avsluttet) kan vi anta at vi skal inn i historien til min favorittbok fra barndommen: En Verdensomseiling Under Havet. Det hadde vært helt fantastisk, så jeg krysser fingrene! 9/10
Da er vi kommet til femte del av Bond-prosjektet, der jeg prøver å finne ut hva som er den ultimate Bond-filmen. I dette innlegget tar jeg for meg Pierce Brosnans filmer, fra GoldenEye til Die Another Day.
Mer om prosjektet og hvordan poengene deles ut kan du lese her.
GoldenEye (1995)
Seks år har gått siden den forrige Bond-filmen kom ut, og mye har skjedd. Berlin-muren har falt, Sovjetunionen er oppløst og den kalde krigen er over. Timothy Dalton skulle egentlig spille Bond en tredje gang tidlig på 90-tallet, men filmselskapet MGM ble kastet inn i økonomisk kaos på grunn av en feilslått overtakelse. Filmen kunne ikke produseres, kontrakter gikk ut, og Bond-rollen gikk til Brosnan i stedet. I GoldenEye må Bond finne ut hvem som har stjålet romvåpenet som heter nettopp GoldenEye, og stoppe dem fra å bruke det på verden.
Bond-sang
Her snakker vi erketypisk Bond-sang. Tina Turner er en sterk vokalist, og sangen bare drypper av Bond-stemning. Det er en skikkelig spennings-sang, med en rolig rytme som ligger i bunn, og så tråkker Turner virkelig til samtidig som blåser-rekka kommer inn. Jeg klarer ikke å finne noe med denne sangen som ikke lever opp til det en Bond-sang burde gjøre, og gir 10/10 poeng!
Åpnings-tekstene
Dette er også på et helt eget nivå, sammenlignet med alle filmene tidligere i serien. Fra starten med animert pistol-løp, og kulen som passerer oss, og inn i den gyldne bakgrunnen med lyssatte silhuetter som kommer inn fra siden, så ser du at dette rett og slett er bedre håndtverk enn det som kom før. Det er bedre planlagt også, slik at silhuettene plutselig reagerer på avfyringen av en pistol, for eksempel. Etter hvert kommer det inn massevis av elementer som viser til Sovjetunionens fall, som igjen da spiller på innholdet i filmen. Dette er den klart beste til nå, og jeg må gi 5/5 poeng.
Skurk
Skurkene i GoldenEye er den kriminelle Janus-gruppen, og de har i likhet med tidligere skurkeorganisasjoner i Bond-serien massevis av skjulte medhjelpere rundt omkring. En god stund kan det virke som at hovedskurken i filmen er den russiske obersten Ourumov, helt fra Sovjetunionen og leder av Russlands romdivisjon. Det viser seg at han er en del av Janus, men det er ikke ham som trekker i trådene.
Det blir nemlig avslørt i en twist at lederen av Janus er tidligere agent 006, Alec Trevelyan. Han spilles av Sean Bean. James Bond og 006 har en scene sammen i starten av filmen, der 006 tilsynelatende blir drept av oberst Ourumov. Det var bare et narrespill, og Alec Trevelyan har brukt muligheten til å starte Janus for å ta hevn over den britiske regjering. Det er nemlig England sin skyld at Trevelyan ble foreldreløs, og han føler seg misbrukt i tiden som agent for landet.
Sean Bean spiller dette meget godt, og rekker å gi oss et godt inntrykk av Trevelyan ved hjelp av åpningsscenen, slik at det blir en genuin overraskelse at det er ham som er skurken. Det gir gode scener og replikkvekslinger med James Bond, og jeg kjøper også motivasjonen hans som skurk.
Planen hans er overmodig og på grensen til galskap, der han vil bruke GoldenEye til å slå ut all elektronikk i hele London, noe som vil få katastrofale konsekvenser. Mens det skjer vil han benytte data-glippen til å stjele enorme pengesummer, uten at det da vil være spor av forbrytelsen etterpå. Så en storslått plan, drevet av en besettelse av hevn. Dette er min favorittskurk i serien, og jeg gir 10/10 poeng.
Damer
Etter åpningstekstene får vi en scene der Bond kjører bil i fjellene, og med seg i passasjer-setet har han en kvinnelig psykolog som skal evaluere ham. Bond vil som alltid være Bond, og scenen ender med at han forfører psykologen også. Ellers i filmen er det en ganske klassisk oppbygning, med en god og en ond stor kvinnelig karakter.
Den gode, som Bond ender opp med, er Natalya Simonova, spilt av Izabella Scorupco. Hun er programmerer på et laboratorium i Russland, og en av to overlevende etter at GoldenEye-våpenet avfyres mot arbeidsplassen hennes. Bond oppsøker henne for å få informasjon, men hun ender opp med å bli med på resten av eventyret. Jeg kjøper ikke helt overgangen fra avvisende til sjarmert av Bond, men ellers er hun en god nok karakter, og spilt bra av Scorupco.
Men den «onde» kvinnelige karakteren tar mesteparten av oppmerksomheten i GoldenEye. Famke Janssen i rollen som Xenia Onatopp. Som navnet antyder er dette en karakter som nok er et steg eller to over til å bli overdreven, men jeg syns likevel hun fanger mye av det som gjør Bond-filmene til Bond-filmer. Xenia er sadistisk, og blir tilsynelatende tent av vold og smerte, både når den blir utført på henne og når hun utfører den på andre. Hun er sterk nok i lårene til å kvele hvem som helst, og virkelig en person du har lyst å ha på din side når ting drar seg til.
Med to gode karakterer, en mer seriøs, og en som er der mest fordi det er gøy, så kan du gjøre de fleste fornøyde. Jeg gir 9/10 poeng.
Fremkomstmiddel
Bare i åpningsscenen får vi se Bond bruke både motorsykkel og et lite fly, før vi i første scene etter åpnings-tekstene ser ham kjøre rundt omkring i sin klassiske Aston Martin DB5. Bond får så etter hvert en ny bil i denne filmen, en BMW Z3. Denne bilen blir brukt, men minimalt.
Ellers får vi Bond i båt, på tog, i propellfly og i helikopter, men det mest kjente fremkomstmidlet fra denne filmen må nok være når Bond kjører en tanks i gatene i St. Petersburg…
Så vi har den klassiske bilen i tillegg til en rekke forskjellige fremkomstmiddel, og en veldig minneverdig scene med noe litt ekstra spesielt. Vi gir 6/6 poeng.
Eksotiske land
Vi befinner oss i Russland i store deler av denne filmen, på litt forskjellige stedet. Det er bare sånn passe eksotisk, men heldigvis får vi også en tur til Monte Carlo i Monaco, og avslutter på Cuba. Så til sammen blir det sånn passe eksotisk, og 4/8 poeng.
Gadgets
Bond bruker en del gadgets i filmen. Han har en pistol som kan skyte ut et tau og en krok, slik at han kan dra seg til dit han ønsker. Den samme pistolen har også muligheten til å skyte laser for å kutte seg gjennom ting. Han har en slags ekstra god kikkert, og kan få en slags fax-aktig utskrift av ting i bilen sin.
Vi besøker etter hvert Q-avdelingen, og Q får vist fram sin gips-rakett-skyter. Den blir ikke nødvendig å ha resten av filmen, men Bond får et belte med en innebygd tråd som kan holde vekten hans hvis han må rappellere ned noe sted. Han får også en penn som er en skjult bombe, og armeres og desarmeres ut fra hvor mange ganger du klikker den, og han har en klokke man kan bruke til å armere allerede oppsatte bomber med også.
Totalt sett en god del, og 6/8 poeng.
Drap, stunt og action
Du merker en umiddelbar forskjell på skytescener nå som vi har kommet til 90-tallet, og det er at maskin-geværet brukes betydelig mer. Det gir flere kuler og enda mer actionpreg over enkelte av scenene, selv om det så klart også betyr at det kan bli litt mye skyting til tider.
Den første sekvensen i filmen starter med at James Bond gjør et strikkhopp av en diger demning, og så sniker seg inn i en russisk base sammen med 006. Det er en solid action-sekvens, som får et ekstra lag med spenning i det 006 tas til fange. Bond rømmer til slutt ved å hoppe etter et fly som har falt av et stup uten pilot. Han faller i fritt fall, styrer seg inn til flyet, og klarer akkurat å rette det opp i tide til å overleve, og kan fly over basen mens den blåses fullstendig i stykker av bombene han har plassert. En rimelig solid start, med andre ord.
Vi får lekende biljakt, avfyring av GoldenEye-våpenet som fører til helikopterkrasj og at all elektronikken i området nærmest eksploderer. Bond blir gjentatte ganger tatt til fange, og må skyte seg ut av et helikopter før det sprenger, og bryte seg ut av et fengsel. Det ender med at han stjeler en tanks og lager massevis av kaos i St. Petersburgs gater.
Til slutt får vi en stor actionfylt avslutning, som starter med at Bonds fly skytes ned. De må så infiltrere den hemmelige basen, før Bond og Trevelyan prøver å drepe hverandre høyt oppe i luften på en antenne. Trevelyan faller til sin død og Bond hopper til et ventende helikopter, før alt faller sammen og eksploderer.
Vi gir 9/10 i denne kategorien, det er definitivt en actionfylt film. Bond dreper for øvrig 47 mennesker i denne filmen, og det er det største antallet i hele serien.
Klassiske Bond-tegn
Ikke bare er det ny Bond, men det er også en ny M. Judi Dench gjør det skarpt som den kvinnelige versjonen av karakteren. Moneypenny er også portrettert av en ny skuespillerinne, nemlig Samantha Bond. Q er den samme gamle. Vi får ingen Felix Leiter, kun en slags variant av ham, i CIA-agenten Jack Ward.
Det er snakk om 00-lisensen, siden vi har 006 med i filmen. Bond introduserer seg med «Bond, James Bond», og vil ha martinien sin også. Xenia Onatopp er absolutt en minneverdig medhjelper til skurken, og med en godt bortgjemt base i jungelen på Cuba, så får filmen også poeng for skurkens overdrevent bortgjemte skjulested. 24/27 poeng!
Tittel-bonus
Vi gir bonus for titler som har «gull» i tittelen, og dermed kvalifiserer GoldenEye til 3/6 poeng.
Totalt
Til sammen blir dette 86/100 Bond-poeng, og GoldenEye tar rett og slett en klar ledelse som den mest Bond-ete filmen til nå! På IMDb.com har den 7,2/10, som plasserer den som den sjette høyest rangerte Bond-filmen. Det er også en av mine favoritter, og kanskje den jeg liker aller best også. Jeg gir 9/10!
Tomorrow Never Dies (1997)
Pierce Brosnan er tilbake i sin andre film. Dette er den første filmen som ble laget etter at produsenten Albert R. Broccoli (som hadde vært involvert i serien siden starten) gikk bort. Bond må kjempe mot mediemagnaten Elliot Carver, som vil sette Kina opp mot England og manipulere frem både krig og eksklusive senderettigheter i Kina.
Bond-sang
Det er Sheryl Crow som synger «Tomorrow Never Dies», en sang som dessverre ikke holder det introen lover. Så fort du kommer til verset så mister sangen mye av energien, og selv om det tar seg litt opp i refrenget, så blir aldri dette mer enn helt greit. 6/10 poeng.
Åpnings-tekstene
Her har de tatt de teknologiske nyvinningene de først fikk brukt på GoldenEye, og kanskje gått litt for langt med dem til tider. Vignetten bærer litt preg av 90-tallets glede over å ha fått bedre data-effekter, slik at de prøver på litt mer enn de burde. Teknologi-temaet som gjennomsyrer introen passer såklart bra til filmen, men på tross av bedre datagrafikk enn alt før GoldenEye, så blir denne ganske middels. 3/5 poeng.
Skurk
Elliot Carver er nok en skurk som føltes latterlig overdreven ut i 1997, men som kanskje virker hakket mer skremmende i en verden der falske nyheter er blitt et ekte problem i ganske stor skala. Mange mener at Carver er basert på Fox-eier Rupert Murdoch, men han skal visstnok være en versjon av Robert Maxwell, en britisk mediemann, politiker, svindler og kanskje spion. Uansett, en gal og sadistisk sjef for et medie-imperium som kan manipulere nyheter, og dermed starte tredje verdenskrig, bare slik at han selv kan sikre seg eksklusive senderettigheter i Kina. Planen er meget Bondsk.
Carver spilles ganske godt av Jonathan Pryce (for mange kanskje kjent som pappa Swann i Pirates of the Caribbean og/eller «The High Sparrow» i Game of Thrones). Han er flink på å få karakteren til å fremstå som kompromissløs og selvsikker i sin makt. Om vi skal trekke for noe, så føler vi kanskje aldri den fysiske trusselen mot Bond fra ham, men det er jo det man han tyske medhjelpere til, er det ikke? Jeg gir Carver 8/10 poeng.
Damer
I en scene ganske tidlig i filmen får vi møte den type kvinnelige karakter vi ofte møter i disse filmene, nemlig hun som er til sengs med Bond i det historien starter. I dette tilfellet er det en dansk kvinne på Oxford University. Grunnen til at vi vet hun er dansk, er fordi Bond snakker dansk med henne mens de bedriver forspill, slik at han kan vise sine mange talenter til oss.
Videre går vi til den klassiske formelen med to kvinnelige karakterer. Teri Hatcher (nå mest kjent for Desperate Housewives, men på dette tidspunktet spilte hun Lois Lane i Supermann-serien Lois and Clark, og var akkurat kåret til den mest sexy kvinnen på TV) spiller Paris Carver. Hun er konen til Elliot, men det viser seg at hun og Bond har hatt et forhold tidligere. Han bruker henne for informasjon, hun bruker ham som trøst for at hun er ulykkelig i ekteskapet. De har en ganske god scene sammen, med mer følelser involvert enn det ofte er mellom Bond og hans kvinner. Så ender det slik det ofte gjør, med at Paris blir drept av sin mann på grunn av forholdet til Bond, som igjen gir Bond ekstra motivasjon til å stoppe skurken.
Michelle Yeoh spiller den største kvinnelige karakteren, som heter Wai Lin. Hun er kinesisk oberst og hemmelig agent, og er også ute på oppdrag for å finne ut av hva Elliot Carver holder på med. Hun er en mer klassisk karakter av den typen som er på høyde med Bond når det kommer til å håndtere seg ute i feltet og gjøre smarte avgjørelser. Hun ønsker ikke nødvendigvis å samarbeide med Bond, før det etter hvert blir det beste valget for dem begge. Så ender hun selvsagt opp med å bli sjarmert til slutt. Yeoh overbeviser i action-scener, og er et godt valg til karakteren, men jeg tror ikke helt på romansen mellom henne og Bond her, og det trekker en del ned. Damene samler 6/10 poeng.
Fremkomstmiddel
Bond stiller opp med sin klassiske Aston Martin DB5 i denne filmen også, men kun i et par scener. Det er nemlig en ny bil som tar førersetet, en BMW 750iL. Den er selvfølgelig full av triks (det kommer vi litt tilbake til under gadgets). Ellers er vi innom både helikopter, fly, gummibåt og gammelt kinesisk skip i løpet av filmen.
Det er en lengre jakt der Bond og Wai Lin kjører på motorsykkel sammen, og i åpningsscenen flyr Bond til og med et jagerfly! Dette gir nesten full pott, og 5/6 poeng.
Eksotiske land
Vi starter på et ukjent sted langs den russiske grensen, og er også innom Hamburg i Tyskland en stund. Men hoveddelen av filmen utspiller seg i Sørkina-havet og i Vietnam. Det er et ganske eksotisk reisemål, og i kombinasjon med litt reising gir vi 5/8 poeng.
Gadgets
Det er to ting Bond bruker som er stappet med masse gadgets, det er telefonen hans, og bilen hans. Telefonen hans har fingeravtrykk-leser (ikke fullt så imponerende nå lenger…) og kan også brukes til å gi kraftfulle støt. Ikke nok med det, den kan også brukes som fjernkontroll til BMWen!
Det fører oss videre til nevnte BMW, som altså kan fjernstyres via mobiltelefon. I tillegg har den en egen kvinnestemme som kan kommunisere med Bond. Inne i bilen må du lese av fingeravtrykket ditt for å få åpne hanskerommet, men det er ingenting mot det som er tilgjengelig på utsiden. Bilen er sikret med strømgivende håndtak om noen prøver å bryte seg inn. Glasset og karosseriet er sterkt nok til å tåle sleggeslag. For å angripe kan bilen skyte ut raketter fra en luke på taket, og slippe ut massevis av spikerfeller bak seg for å punktere de som kommer bak. Hvis BMWen skulle være uheldig og punktere sine egne dekk, så er det uproblematisk, da de kan blåses opp igjen og fikses av seg selv…
Dette gir vi 7/8 poeng for. Massevis av gadgets og triks gjennom disse to tingene.
Drap, stunt og action
Dette er også en meget actionfylt film, selv om Bond «bare» dreper 30 mennesker (mot GoldenEyes 47). I åpningsscenen må Bond infiltrere et hemmelig våpenmarked for terrorister. I det britene sender en rakett for å eksplodere markedet, så innser Bond at det står et jagerfly med atomvåpen der. Han har dermed omtrent 4 minutter på å lage mest mulig kaos, før han stjeler jagerflyet og stikker av gårde rett før raketten sprenger alt. Han blir likevel fulgt av et annet jagerfly, samtidig som den utslåtte andrepiloten våkner og prøver å kvele ham bakfra. Bond løser dette lett vet å skyte andrepiloten ut av sitt fly, og rett opp i jagerflyet som egentlig jakter på ham.
Men det er masse morsomme actionsekvenser i denne filmen. Bond og Wai Lin rømmer fra Carvers trykkeri under tung beskytning, og hopper ned fra en bygning sammen. De flykter også fra et helikopter på motorsykkel i Vietnam. Den jakten bringer dem over takene i storbyen, mens helikopteret er tett bak og hakker i stykker det meste på sin vei. Stuntmessig topper det seg når motorsykkelen hopper mellom to tak, mens helikopteret står stille under hoppet. Stuntet har nok blitt gjort på ekte, og er ganske imponerende.
Ellers får vi også et spektakulært fallskjermhopp av Bond, et såkalt HALO-hopp, der han hopper med dykkerutstyr, og må vente til han er under radarhøyde før han utløser fallskjermen. Mot slutten infiltrerer Bond og Wai Lin Carvers stealth-båt, og vi får en ganske typisk avslutning der de må skyte seg inn, og Bond får kjempe mot både hovedskurken og hans fysisk sterke medhjelper.
Dette er like actionfylt som forrige film, og jeg gir 9/10 poeng.
Klassiske Bond-tegn
Både M, Q og Moneypenny er med, men ingen Felix Leiter. «Bond, James Bond» blir sagt, men ikke noe snakk om martini eller 00-lisensen. Skurken har en stealthbåt, og jeg godkjenner det som et overdrevent bortgjemt skjulested. Jeg godkjenner også Stamper som minneverdig medhjelper, litt under tvil. Han er en beinhard tysker med Scooter-sveis, og fikk visstnok rollen etter å ha introdusert seg selv på fem sekunder under castingen av filmen. Han sa kun «I’m big, I’m bad, and I’m German.»
Til sammen gir jeg da 18/27 poeng.
Tittel-bonus
Maksimal uttelling på tittelen her, da «Tomorrow» gir poeng for å beskrive en periode av tid, og «Dies» naturlig nok godkjennes som død. 6/6 poeng!
Totalt
Til sammen blir dette 73/100 Bond-poeng, og nok en meget respektabel sum for Brosnan! På IMDb.com har filmen 6,5/10, noe som er et solid hopp ned fra GoldenEye. At det er et stort fall i kvalitet er jeg helt enig med, og gir denne filmen 6/10 selv. Jeg merket meg spesielt at filmens avslutning ikke fungerer veldig bra, da action-scenene allerede er brukt opp, og Bonds seier blir litt underveldende.
The World Is Not Enough (1999)
Pierce Brosnan spiller Bond for tredje gang i The World Is Not Enough. Tittelen er tatt fra Bond-familiens motto, som vi ser helt tilbake i On Her Majesty’ Secret Service i 1969. I filmen blir Bond satt til å beskytte Elektra King, datteren til en myrdet milliardær. Han finner så ut av en plan for å øke verdens oljepriser fra verdens mest ettersøkte terrorist.
Bond-sang
Det er bandet Garbage om har tittel-låten «The World Is Not Enough». Den er på sitt beste i refrenget, og det føles mest som en Bond-sang når Shirley Manson synge nettopp tittelen. Dessverre forsvinner den litt inn i ingenting på versene, og Manson har ikke vokalstyrken som egentlig trengs når hun skal ta i mot slutten. 6/10 poeng.
Åpnings-tekstene
Et gjennomført olje-tema på hele åpningstekstene, og det passer jo godt til filmens handling. Mye kule overganger og fascinerende fargespekter, som skal være spillet i oljesøl. Jeg syns av og til det bikker over til å bli visuelt rotete, men det er en av de bedre introene likevel. 4/5 poeng.
Skurk
Det som vi lenge tror er hovedskurken, terroristen Renard (spilt av Robert Carlyle), har en veldig passende gimmick som Bond-skurk. I et mislykket mord-forsøk har Renard endt opp med en kule som sitter fast inne i hodet hans. Den beveger seg sakte innover, og kommer til slutt til å drepe ham, men på veien gjør den slik at Renard ikke kan kjenne smerte. Han vil, som filmen sier, bli sterkere og sterkere helt frem til sin død. Jeg syns det er en morsom, og veldig Bondsk, egenskap. Renard ser også kul ut, og spilles bra av Carlyle.
Men så er det altså egentlig Elektra King, spilt av Sophie Marceau, som er skurken. Hun ble kidnappet av Renard for lenge siden, og utviklet littegrann stockholm-syndrom. Etter at hun fant ut at den superrike faren ikke betalte henne ut, så har hun blitt besatt av hevn, og er ansvarlig for hans død. Hennes store plan er å skape en nedsmelting i en atom-ubåt utenfor Istanbul, og på den måten skade russernes oljerør i området. Dette vil igjen gi hennes eget oljerør en fordel, og hun vil tjene enorme summer. Ikke den drøyeste planen, selv om det er passe sprøtt å være villig til ødelegge Istanbul for litt ekstra penger inn på konto. Marceau spiller stort sett greit, med noen virkelig dårlige scener her og der. Men hun er ingen stor skurk, serien sett over ett. Renard trekker litt opp, og jeg gir 6/10 poeng.
Damer
Elektra King er allerede omtalt, og er naturlig nok en av de to største kvinnelige karakterene i filmen. Vi får også en annen skurkete kvinne i starten, som Bond jakter i båt på Themsen. Hun ender opp med å ofre seg selv for å ikke måtte møte Renard igjen. En annen mindre karakter er Dr. Molly Warmflash, med et etternavn så latterlig at det så vidt jeg fikk med meg ikke ble nevnt i filmen i det hele tatt. Hun er hvert fall Bonds lege etter at han skader seg, og han forfører henne mot at hun skal signere for at han kan sendes ut i felten igjen.
Men Bonds motpart i denne filmen har også et tullete navn. Det er nemlig Denise Richards som spiller Dr. Christmas Jones. En mildt sagt lite troverdig atomforsker, noe som heller ikke hjelpes av at Richards spiller skikkelig dårlig. Karakteren er ikke noe god i det hele tatt, men samtidig er det jo også litt typisk Bond å ansette en vakker kvinne til å spille en karakter som er den smarteste innen sitt felt, samtidig som hun kan være med på actionscenene.
Det er nok Elektra King som må sanke mest poeng her også, men vi gir 6/10 poeng.
Fremkomstmiddel
Vi får det stiligste fremkomstmiddelet allerede får åpningstekstene, i det Bond skyter seg ut fra MI6 i en eksperimentell speed-båt for å jakte en annen båt. Han henge også fra en luftballong i denne sekvensen.
Som bil bruker Bond denne gangen en BMW Z8, men vi får også et par glimt av den tradisjonelle Aston Martin DB5. Ellers er Bond i helikopter to ganger, bruker fly, en annen bil og ender til slutt opp i ubåt. Han er også på et slags fartøy inne i en oljerørledning sammen med Christmas Jones. Her er det så mye forskjellig at vi gir 6/6 poeng!
Eksotiske land
Vi starter i Bilbao i Spania, før vi svinger innom gode, gamle England på vei til gode, gamle Skottland. Etter det befinner vi oss mye i det samme området av verden. Vi er i Aserbadjan, i Kasakhstan, i Tyrkia og i det kaspiske hav. Sånn passe eksotisk, men mange forskjellige land. Vi gir 6/8 poeng.
Gadgets
Bond har et par briller han kan bruke til å eksplodere en bombe som en avledning. Vi besøker etter hvert Q-avdelingen, der vi får se en slags sekkepipe-våpen, og Bond blir introdusert for en jakke som kan utløse en boble du kan ligge inni ved et snøskred.
Bond får senere et nytt par briller som han kan se gjennom klær med. Dette bruker han først og fremst til å avsløre våpen, men det er selvfølgelig også en god anledning til å kikke litt på damers undertøy. Bond har et Visa-kort som kan endres til et låsdirkeverktøy, har en klokke med et slags tynt klatretau inni, og kan fjernstyre den nye bilen sin også. Totalt sett 6/8 poeng.
Drap, stunt og action
Action-sekvensen i åpningen er veldig gøy, der en bombe går av i MI6 sitt hovedkvarter, og Bond setter av gårde i denne speed-båten etter den mistenkte. En båtjakt i stor fart på Themsen i London, med båten opp på land og mye forskjellig.
Senere blir Bond og Elektra King jaktet på mens de står på ski, av et besynderlig skue. Det er skurker som kommer flygende i en slags snøscooter med viftemotor bak, og hang-glider over. Det ser hvert fall kult ut, selv om selve sekvensen ikke er så vellykket, dessverre. Det er faktisk et gjennomgangsproblem i filmen, at actionscenene ikke slår noe særlig fra seg, det virker litt som at kanskje regissøren ikke helt har visst hvordan han skal sette sammen de scenene.
Vi får en scene der Bond må rømme fra en atom-bombe-silo, han og Dr. Jones prøver å desarmere en bombe i fart gjennom en oljerørledning. Det er også en stor action-sekvens der et helikopter med masse sagblader hengende under seg ødelegger et hus i jakten på Bond (og kutter BMWen hans i to i prosessen).
Mot slutten må Bond infiltrere en ubåt, slåss mot Renard inne i den, og rømmer før den eksploderer.
Det er altså mye action, og Bond dreper 27 mennesker, men filmen får likevel litt trekk i poeng for at actionen ikke nødvendigvis er så bra. 6/10 poeng.
Klassiske Bond-tegn
Her har vi de typiske karakterene, med M, Q og Moneypenny. Ingen Felix Leiter her heller. Bond sier «Bond, James Bond», og bestiller martini. Det snakkes om 00-lisensen, og terroristen Renard må hvert fall godkjennes som en minneverdig medhjelper når det viser seg at han ikke er hovedskurken lenger. Til sammen blir det 21/27 poeng!
Tittel-bonus
Ingen ord som utløser bonus her, og 0/6 poeng.
Totalt
Til sammen blir dette 67/100 Bond-poeng, og en respektabel score. På IMDb.com har filmen 6,4/10, noe jeg syns er litt for høyt. Det er rett og slett ganske mye som ikke fungerer i denne filmen, og jeg syns bare den fortjener 5/10.
Die Another Day (2002)
Pierce Brosnan er tilbake som James Bond, men dette er hans siste opptreden i rollen. I Die Another Day må Bond stoppe en gal nord-koreansk skurk som vil bruke et nytt rom-våpen for å holde verden som gissel.
Bond-sang
På tross av en meget mystisk stemning i sangens åpning, så avsløres dette ganske raskt som en forferdelig sang. Madonna er hentet inn som vokalist, men de hadde strengt tatt kunnet brukt hvem som helst, for de autotuner stemmen hennes til den store gullmedaljen. En slitsom tekno-sang som ikke fungerer som Bond-låt i det hele tatt, og jeg blir nødt til å gi 1/10 poeng…
Åpnings-tekstene
Disse er derimot ganske kule, og det anbefales å slå av lyden mens tekstene går forbi, så slipper du sangen. Filmskaperne prøver en ny ting, der åpnings-tekstene starter i det Bond er fanget av nord-koreanerne, og skal tortureres. Så er hele åpnings-tekstene inspirert av det, og viser oss den langvarige tortur-prosessen han må gå gjennom over de kommende månedene. Dette er den første gangen at en av filmene har kombinert det visuelle i tekstene med å bringe fortellingen videre, og jeg liker det godt! I tillegg er introen fylt med flammer, is og skorpioner som gjentakende elementer, da det er dette Bond tortureres med. Mange kule løsninger her, og jeg gir 5/5 poeng.
Skurk
Die Another Day har en del skurkete karakterer, men vi skal holde oss til de to største av dem. Rosamund Pikes Miranda Frost kommer vi tilbake til i neste kategori.
Hovedskurken er den suksessfulle forretningsmannen Gustav Graves, spilt av Toby Stephens. Det viser seg etter hvert at Gustav Graves har tatt omfattende plastiske operasjoner og restrukturert DNAen sin, og at han egentlig er den nord-koreanske oberst Moon (som vi trodde ble drept av Bond i starten av filmen). Han er stormannsgal, hater å tape og har dessuten planer om å bruke rom-våpenet Icarus til å holde verden som gissel på vegne av Nord-Korea. Toby Stephens gjør en respektabel jobb, spesielt med tanke på hvor utrolig dårlig manuset i denne filmen er til tider. Han balanserer greit mellom overdreven og altfor overdreven.
Graves sin hovedmann blant medhjelperne sine er Zao. I åpningsscenen avslører Zao at Bond er britisk agent, men når Bond sprenger en koffert med diamanter går det heller dårlig for Zao. Han står for nær, og får rett og slett biter av diamanter sprengt inn i ansiktet sitt. Zao skal også gjennomgå restrukturering av DNAet sitt, men Bond avbryter den prosessen. Derfor ender han opp som en slags albino-aktig gal koreaner med diamanter som sitter fast i ansiktet. En genial «look» for en Bond-skurk! Jeg syns skurkene fortjener 8/10 poeng.
Damer
På et tidspunkt dukker det opp en fekte-instruktør ved navn Verity. Hun spilles av Madonna, og gir altså enda en påminnelse om den forferdelige sangen i starten av filmen. Hun gjør heldigvis ikke så mye ut av seg. Av de andre mindre kvinnelige karakterene har vi en nord-koreansk dame som står ansvarlig for tortureringen av Bond, og en massøse i Hong Kong som viser seg å være en agent.
Ellers er det, som så ofte før, to store kvinnelige karakterer. Rosamund Pike spiller Miranda Frost. Hun dukker først opp som ansatt hos Gustav Graves, før vi får avslørt at hun egentlig er en MI6-agent som spionerer på Graves, før vi senere igjen får avslørt at hun har byttet side, og faktisk er på Graves sin side. Rosamund Pike er meget god i rollen som kald og kalkulerende, på tross av at hun tiner nok til å havne til sengs med Bond likevel.
Den andre kvinnen i filmen er Jinx, en amerikansk agent spilt av Halle Berry. Hun kommer vandrende opp av havet i en liten bikini, i en slags referanse til Ursula Andress i Dr. No. Jinx er en hardstlående karakter, og kan fint beskrives som en slags kvinnelig Bond. Det var faktisk opprinnelig planen å starte en spin-off-serie med filmer om Jinx, men planene falt gjennom. En annen likhet mellom Bond og Jinx er at de begge er glad i å snike inn en innuendo eller ti, og filmen må ha satt ny rekord i dårlige seksuelle vitser.
Karakteren Jinx passer godt inn i en Bond-film, men Hally Berry klarer ikke å redde de håpløse replikkene hun skal fremføre. Filmen er en av de få som gir de to kvinnelige karakterene en egen slåsskamp mot hverandre i slutten av filmen, og det fungerer egentlig ganske godt. Totalt gir jeg 7/10 poeng.
Fremkomstmiddel
I denne filmen tror jeg Bond må være innom flest transport-metoder av alle filmene. Han er på surfebrett to separate ganger. Den ene gangen er det et mer tradisjonelt surfebrett, mens det senere er noe han har laget selv, og som han surfer på en kjempebølge med mens han bruker en fallskjerm som hangglider, på en måte. I åpningssekvensen bruker han også flere hovercrafts.
Han er ombord i lastebil, får en Ford Fairline å kjøre rundt i på Cuba, og selvfølgelig en ny Aston Martin V12 Vanquish å frese rundt i på Island.
Han er innom hele tre fly i løpet av filmen, stjeler Gustav Graves sin spesialbil for fartsrekorder, kjører snøscooter, hopper ut av et fly festet til sitt eget enmannsfly, og avslutter med å fly et helikopter til tryggheten. Det er ingenting annet å gjøre enn å gi 6/6 poeng.
Eksotiske land
Vi befinner oss en god i Nord-Korea i filmen, og også inne i den demilitariserte sonen mellom Nord-Korea og Sør-Korea. Vi reiser til Hong Kong, videre til Cuba, før vi ender på Island. Det er med andre ord en god del reising i filmen, og de fleste stedene vi reiser til er til en viss grad eksotisk, eller hvert fall ganske uvanlige reisemål. Jeg gir filmen 7/8 poeng.
Gadgets
Først og fremst må vi snakke om den spinnville bilen Bond har fått seg i denne filmen. Den kan jo bli usynlig, på grunn av ny teknologi som ved hjelp av kameraer og skjermer kan vise hva som er på den andre siden av bilen. Bilen kan også fjernstyres, og er stappfull med våpen. Det er torpedoer og raketter, maskingevær med automatisk sikte, utskytbart passasjersete, og muligheten til å sette ut pigger på dekkene, for kjempegodt feste når man skal kjøre oppover isete vegger.
Bond har også et surfebrett som kan åpnes og er fylt av våpen og andre nyttige ting, han har en klokke med mulighet til laser, og som kan brukes som detonator for eksplosiver. Han får prøve noen nye virtuelle virkelighets-briller som kan brukes til treningsøvelser. Han får med seg et puste-apparat for å kunne svømme lenger under vann, og har også fått en ring som kan spille av høyfrekvent lyd som knuser glass.
I tillegg får vi en runde hos den nye Q (spilt av John Cleese), der dvi får et gjensyn med blant annet knivskoen fra From Russia With Love og jetpacken fra Thunderball. Gadget overload, og 8/8 poeng.
Drap, stunt og action
Bond tar knekken på 27 mennesker i løpet av filmen, og Pierce Brosnan befester sin stilling som den mest dødelige Bond i filmserien. Filmen er egentlig spekket med action tvers gjennom, og heldigvis fungerer scenene bedre enn i The World Is Not Enough. Det betyr IKKE at det som foregår er helt troverdig, vi er godt over i tulle-land på en del av disse tingene, men det er stort sett alltid ganske underholdende.
Med en åpning der Bond surfer inn fra bølgene til land i Nord-Korea, infiltrerer en militærbase, blir avslørt, sprenger så og si alt på basen før han deltar i en hovercraft-jakt der alle omgivelsene blir skutt i filler og satt fyr på. Det er eksplosjoner og fart og slåsskamp og store fartøy som faller av stup.
Vi får en slåsskamp mellom Bond og Zao på klinikken på Cuba, og en actionfylt rømning for skurken. Ved Bonds første møte med Graves utfordrer de hverandre til sverdkamp, og den kampen forflytter seg gjennom mange rom og etterlater ganske store materielle ødeleggelser.
Bond flykter fra Graves og stjeler en slags bil som blir brukt til å sette verdensrekord i fart. Graves skyter rom-våpenet Icarus mot Bond, og en enorm stråle med intensifisert sollys smelter isen bak ham mens han flykter. Han ender opp med å henge fra kanten av et stup, og må lage seg en kombinasjon av surfebrett og fallskjerm for å kunne surfe på en enorm bølge når han faller ned.
Bond og Zao har en biljakt på noen svære isområder, og begge viser hvilke våpen og muligheter bilene deres har. Bilene deres er heldigvis veldig tilpasset hverandre, slik at Bond alltid har et svar på det våpenet Zao velger å bruke. Det mest imponerende stykket action i scenen er nok øyeblikket der Bonds bil blir sprengt over på taket, slik at han sklir opp ned bortover isen. I det Zao skal ta knekken på ham med en rakett, så åpner Bond soltaket og bruker det utskytbare passasjersetet til å flippe bilen tilbake på hjulene akkurat i samme øyeblikk som raketten flyr under bilen. Biljakten ender med at Bond kræsjer to snøscootere opp mot ispalasset til Graves, før Bond og Zao kjører inn i det smeltende palasset og avslutter jakten på hverandre inne.
Til slutt må Bond og Jinx snike seg ombord på Graves sitt fly for å stoppe ham. Graves bruker Icarus til å sprenge det enorme minefeltet mellom Nord- og Sør-Korea. Bond får skutt hull i et vindu i flyet, som kastes ut i kaos uten det riktige trykket i kabinen. Jinx for sin avsluttende sverdkamp mot Miranda Frost, mens Bond klarer å overmanne Graves, og utløser fallskjermen hans slik at Graves blir dratt inn i en av flymotorene og dør.
Jeg kan egentlig ikke tenke meg en mer actionfylt film, og må gi 10/10 poeng.
Klassiske Bond-tegn
Vi har M og Moneypenny. Sistnevnte får til og med en egen scene mot slutten der hun bruker virtuell virkelighets-brillene til å spille ut en romantisk fantasi med Bond. Jeg trodde kanskje først at Q ikke skulle være med i filmen, da John Cleese sin karakter ofte omtales som R. Men jeg gir poengene for Q likevel, da Bond omtaler ham som Quartermaster.
Bond introduserer seg og bestiller martini. Det snakkes om 00-lisens, og jeg godkjenner Graves sitt ispalass i Island som ekstravagant nok til å være et overdrevent skjulested for skurken. Zao er utvilsomt en meget minneverdig medhjelper for skurken. Til sammen blir det 24/27 poeng!
Tittel-bonus
I tittelen Die Another Day har vi både et ord i kategorien død og ett ord som er en tidsbeskrivelse (day). Det blir dermed 6/6 poeng.
Totalt
Til sammen blir dette hele 82/100 Bond-poeng! På IMDb.com har filmen 6,1/10, men igjen syns jeg dette er noe høyt. Dette er nok den filmen jeg liker minst i serien, mest på grunn av at den har et forferdelig dårlig manus, og er ganske overdreven på det verste. Jeg gir den 4/10.
Stillingen foreløpig
Etter tjue offisielle Bond-filmer og to uoffisielle, så ser det slik ut:
GoldenEye 86/100
Die Another Day 82/100
Goldfinger 76/100
Tomorrow Never Dies 73/100
The Spy Who Loved Me 72/100
Licence to Kill 70/100
The Living Daylights 69/100
The World Is Not Enough 67/100
Diamonds Are Forever 67/100
A View to a Kill 66/100
You Only Live Twice 63/100
The Man With the Golden Gun 62/100
Live and Let Die 62/100
Octopussy 61/100
Moonraker 61/100
Thunderball 60/100
On Her Majesty’s Secret Service 55/100
Never Say Never Again 52/100
For Your Eyes Only 52/100
From Russia With Love 48/100
Dr. No 47/100
Casino Royale (uoffisiell) 37/100
Pierce Brosnan er hvert fall foreløpig den mest Bondete Bond av dem alle. Med hans fire filmer inn på 1., 2., 4. og 8. plass, og hele to filmer som tar ned Goldfinger fra førsteplassen. Kan Daniel Craigs filmer måle seg med dette? Det finner vi ut i det siste innlegget i Bond-prosjektet!
Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.
Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Fristen for å være med er gått ut, og du får en oversikt av deltakerne i bunnen av dette innlegget.
Manus: Matthew Michael Carnahan, Drew Goddard og Damon Lindelof, basert på en roman av Max Brooks.
Med: Brad Pitt, Mireille Enos, Danielle Kertesz, James Badge Dale, Matthew Fox, Fana Mokoena, David Morse og Peter Capaldi.
Land: USA/Malta (!)
Spilletid: 116 min.
Premiere: 12.07.13
Zombier er i skuddet, nå i det siste først og fremst med en av de mest interessante såpe-operaene noensinne, The Walking Dead. World War Z er basert på en bok (som jeg ikke har lest, men filmen får en del kritikk for å være noe helt annet en boken), og regissert av Marc Forster, en fyr som har gjort litt forskjellige ting. Hans gjennombruddsfilm, Monster’s Ball, sørget for at Halle Berry var den første (og til nå eneste) afro-amerikanske kvinnen som vant en Oscar for Beste kvinnelige hovedrolle. Etter det har han blant annet laget det fine dramaet Finding Neverland, det spennende dramaet The Kite Runner, det morsomme dramaet Stranger Than Fiction, og den dårligste Daniel Craig-Bond-filmen Quantum of Solace.
Gerry Lane (Pitt), en hjemmeværende far, har det fint med familien sin. Dessverre bryter det ut en zombie-lignende epidemi, der folk blir forvandlet til rasende, lynraske og supersterke drapsmaskiner. Heldigvis for Gerry og familien hans har han tidligere jobbet i FN, og er ekspert på kaotiske situasjoner. Derfor blir han rekruttert til å være med og ordne opp i dette, og familien får lov å bo på en av båtene i flåten som er et av de eneste sikre stedene igjen. Gerry reiser rundt omkring i verden og prøver å finne opphavet til sykdommen som herjer, og dermed finne en kur.
De fleste ser mindre bra ut ved siden av Brad Pitt.
Som du kanskje så i traileren, så er det mest negative her at det kanskje blir litt voldsomt. Jeg forstår de har lyst å lage det spektakulært, men dette her tidevannsbølge-aktige de har tillagt stormen av zombier blir til tider litt mye å akseptere for meg. Zombier generelt er jeg kjempeglad i. Jeg har heller ikke problemer med denne typen raske zombier, som vi tidligere har sett i 28 Days Later… og remaken av Dawn of the Dead., selv om jeg vel foretrekker de gode gamle trege.
Brad Pitt er kanongod på å velge filmer han passer bra i, og han er som vanlig bunnsolid her. Det er også fint å se Mireille Enos, kjent fra den ypperlige TV-serien The Killing (den amerikanske versjonen av danske Forbrydelsen, og absolutt verdt din tid), og vi får håpe hun får flere filmroller etterhvert. Resten av rollene bekles av folk som gjør sakene sine godt eller helt greit.
Det beste med filmen er intensiteten. Dette er noe av det mest spennende vi har fått i år, spesielt en lang sekvens inne på et sykehus, som bokstavelig talt økte hjerterytmen for min del. Og som vanlig, så svelger jeg gjerne litt tåpelighet så lenge det er vanskelig å se bort fra de beste scenene.
Anbefales for deg som er glad i spenning, zombier, action og deg som syntes I Am Legend var litt for treg, og gjerne syns at Brad Pitt er hakket bedre enn Will Smith.
Marius Full-G: Django Unchained (?), Silver Linings Playbook (?), Eventyrland (?), Frances Ha (?).
Oda to Joy: Django Unchained (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Life of Pi (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).
Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hunger Games: Catching Fire (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Jagten (?).
Stein Galen: The Act of Killing (?), Captain Phillips (?), Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).
Toejam: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Silver Linings Playbook (?).
13 deltakere, som har tippet til sammen 24 filmer. Den klare favoritten er Django Unchained, tippet 12 ganger, 6 ganger på førsteplass. The Hobbit: An Unexpected Journey er den andre favoritten, med 8 tips. Halvparten av tipsene er filmer som kun blir tippet en gang, hvorav HKH har tre tips helt for seg selv, og kan ta en potensiell innersving på hele feltet. Det blir spennende framover, med andre ord!
denhoyefotograf.wordpress.com 