RSS

Stikkordarkiv: king

Julekalender 2017: 8. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

17. It

Regi: Andy Muschietti

Manus: Chase Palmer, Cary Fukunaga og Gary Dauberman, basert på en roman av Stephen King.

Med: Jaeden Lieberher, Jeremy Ray Taylor, Sophia Lillis, Finn Wolfhard og Bill Skarsgård.

Land: USA/Canada

Spilletid: 135 min

Premiere: 08.09.17

Stephen King har skrevet mer eller mindre skremmende bøker i en hel mannsalder, og de aller fleste av dem har blitt laget om til mer eller mindre skremmende filmer også. Akkurat It har allerede blitt laget, i 1990. En to-episoders TV-serie med Tim Curry i rollen som morderisk monster-klovn, som får skylden for mangt et tilfelle av coulrofobi. Den nye versjonen av It har vært i planleggingsfasen siden 2009, og har vært innom to andre regissører (en av dem var Cary Fukunaga, som regisserte sesong 1 av HBO-serien True Detective) før de landet på argentinske Andy Muschietti. Muschietti har kun regissert en spillefilm før denne, skrekkfilmen Mama.

Vi befinner oss i den lille byen Derry på 80-tallet. Bill (Lieberher) sin lillebror er forsvunnet for over et halvt år siden på mystisk vis, og han nekter å gi opp håpet om å finne ut av hva som har skjedd. Sammen med en gjeng venner finner han ut at Derry har unormalt mange forsvinninger, og alt peker mot kloakksystemet. Når vennegjengen alle har opplevd å se en skrekkelig klovn, så må de prøve å finne en måte å bekjempe ondskapen på.

IT

Det er ikke tvil om at Pennywise er et stykke forstyrrende klovn, og Bill Skarsgård gjør en tilnærmet perfekt creepy tolkning av karakteren. Men det som er ekstra fint/fælt med Pennywise er jo at han tilpasser seg de forskjellige karakterenes største frykt. Dermed kan It skremme deg på mange måter i samme film.

Produksjonsdesignet er solid gjennomført. Den retro 80-talls-stilen føles riktig, samtidig som fargene er skrudd sånn at de mørkerøde ballongene (blant annet) stikker seg ekstra godt ut. Huset Pennywise «bor» i er også et nydelig forskrudd skrekk-kabinett, både på inn- og utsiden.

Barn i hovedrollene er ikke ukjent fra andre Stephen King-bøker, og i fjorårets store TV-serie-suksess Stranger Things leker man også med litt av samme oppskriften som her. Men for min del fungerer det som bare det. It vandrer mellom spenning og skrekk, og faller aldri over til det altfor tåpelige. Jeg tror mye av æren for det går til gode, unge skuespillere og en engasjerende historie. Manusforfatterene gjorde lure valg og unnlot de drøyeste delene fra boken (som jeg ikke har lest, men som inneholder en sekvens med gruppesex mellom alle barna…), og i stedet for å lage en utdradd film fra to tidsperioder, så har de lagt opp til en oppfølger. It: Chapter Two skal etter planen komme i 2019.

It slo usedvanlig godt an på kino, og er skrekkfilmen som har tjent mest billettpenger noensinne. Den tar nok ikke tronen som beste Stephen King-filmatisering (selv om du ikke «teller» Shawshank Redemption, så ligger The Shining der og lurer…), men vi snakker hvert fall topp 5!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (185 027 stemmer)

AVClub.com: B

Rotten Tomatoes: 85% fresh

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 8, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 19. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

6. The King’s Speech

Regi: Tom Hooper

Manus: David Seidler

Med: Colin Firth, Geoffrey Rush, Helena Bonham Carter, Guy Pearce, Michael Gambon og Timothy Spall.

Land: Storbritannia

Spilletid: 118 min

Premiere: 11.02.11

Nokså ukjente Tom Hooper stod stort sett bak engelske TV-serier før han lagde filmen The Damned United om Brian Cloughs tid som manager for fotballklubben Leeds. Det var to år siden, og i år hadde han altså regien på den mest forventede filmen for Oscar-komiteen.

Kong George den 6. (faren til dagens dronning) av England ble konge etter at broren hans abdiserte for å gifte seg med den han ville ha. Dessverre sliter George med en lei stamming, og det tar seg jo ikke særlig godt ut for en mann som det forventes jevnlige taler fra. Kongen bestemmer seg for å gå i taleterapi hos Lionel Logue, en mann med heller uvanlige metoder. Spørsmålet er om han kan kureres i tide til 2. verdenskrig?

Når britene lager film om sine egen kongelige, er det bare å følge med. Dette kan de, åpenbart. Og de kongelige har ganske mange interessante historier liggende på lur, selv om få av dem kan være såpass sjarmerende som denne. Flytende på en bølge av morsomme øyeblikk, med en fast bunn i og med at det er basert på ekte hendelser, slår denne filmen an hos de fleste aldre og målgrupper.

Y-You want m-m-me to sing P-P-Poker Face b-by Lad-d-d-dy Ga-ga-ga-ga-ga-ga-ga?

Skuespillet er nærmest perfekt. Colin Firth gjør sin beste rolle noensinne, og overskinner de fleste andre i filmen. Det til tross for at Geoffrey Rush absolutt gjør sine saker bra, og Helena Bonham Carter er forfriskende å se uten goth-sminken til ektemannen Tim Burton.

Historien har en lignende oppbygning som sportsfilmer, der talene George må holde er som de store kampene. Og det er ikke fritt for at det er gøy å se framgangen, og spennende under de store øyeblikkene. Musikk, lyd, kamera, lys og kostymer er også gjennomført til punkt og prikke.

Mitt problem blir at det kanskje er for flinkt. Ja, det er kvalitet i alle ledd, og en av årets beste filmer, utvilsomt. Men er det en som vil henge med meg like lenge som de aller beste? Dessverre tvilsomt. Dette er den typen film som vinner masse priser, er et trygt valg, og aldri vil komme helt til topps på min favorittliste.

Angående priser, så vant altså filmen fire Oscar under årets utdeling, for Beste film, Beste regissør, Beste mannlige hovedrolle (Firth) og Beste originale manus. Den var også nominert til Beste mannlige birolle (Rush), Beste kvinnelige birolle (Bonham Carter), Beste kinematografi, Beste filmmusikk, Beste art direction, Beste kostyme, Beste klipp og Beste lydmiksing. Den vant også 7 BAFTA-priser (av 14 nominasjoner) og ble nominert til 7 Golden Globes (der Colin Firth igjen vant for Beste mannlige hovedrolle).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.3/10 (135 353 stemmer, rangert som den 128. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 6

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Både Audun, Inge, Ottar og Stein hadde tro på førsteplass til The King’s Speech, mens Maria trodde den ville ende på tredjeplass. At den dukker opp utenfor topp 4 må derfor kanskje regnes som årets kalenders største overraskelse til nå? Audun og Inge ligger fremdeles teoretisk bra an, med tre mulige rette i topp 4.

 
8 kommentarar

Posta av den desember 20, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

 
3 kommentarar

Posta av den november 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 3

Da er vi inne i topp 3. Inne på pallen. Inne på bronseplassen, hvis det hadde vært en olympisk øvelse, eller verdensmesterskap eller noe sånn. Det er det ikke. Det er kun en liste over yndlingsfilmene mine. Men det er fint nok det, vi trenger ingen medaljer for å kose oss. 3. plass på listen er

The Shawshank Redemption (1994)

http://www.imdb.com/title/tt0111161/

Regi: Frank Darabont

Manus: Frank Darabont, basert på novelle av Stephen King.

Med: Tim Robbins, Morgan Freeman, Bob Gunton, William Sadler og Clancy Brown.

Spilletid: 142 min

Frank Darabont er en ganske flink regissør som kun har laget 4 spillefilmer. The Shawshank Redemption er den klart beste, men i likhet med den er to av de andre filmene hans adapsjoner av Stephen King-bøker. Den veldig gode The Green Mile og The Mist (som jeg ikke har sett). I tillegg står han bak The Majestic, med Jim Carrey i hovedrollen.

Morgan Freeman ble jo presentert i forrige innlegg, om Se7en. Tim Robbins er en av mine yndlingsskuespillere, og utenom denne, spiller han i Mystic River, The Player og Jacob’s Ladder. De andre skuespillerne er mindre kjente navn, som dukker opp med jevne mellomrom i tv-serier og mindre roller i filmer.

Andy Dufresne (Robbins) blir dømt til fengsel på livstid for drapet på kona og elskeren hennes, til tross for alle sine påstander om å være uskyldig. Han blir sendt til Shawshank fengsel i 1947. Der har han naturlig nok store problemer med å finne seg til rette, med en knallhard bestyrer (Gunton) som gjør livet hans vanskelig. Men så treffer han Red (Freeman), en annen innsatt. Red blir veien hans inn, og etter hvert klarer han å oppnå respekt av både innsatte og voktere. Men Andy har større planer.

Det er sjelden du får se en film som så bra som denne. Trist, inspirerende, spennende, den har det meste. Når jeg var yngre hadde jeg det inntrykket at sjangeren drama, det var kun kjedelige filmer, sånne som de viste på onsdagskvelden på TVNorge. The Shawshank Redemption var filmen som endret det for meg. Rett og slett en veldig veldig god historie, all ære til Stephen King for den. Det er også deilig med filmer som denne, der du har så mye empati for karakterene at du syns det er skikkelig fælt når dårlige ting skjer for dem, og du får lyst til å juble når det endelig går deres vei et øyeblikk. En av yndlingsscenene mine i filmen er når Andy benytter en mulighet til å låse seg inne på bestyrerens kontor for å spille Mozart over høyttaleranlegget:

Skuespillet er helt perfekt. Det er ingen jeg ville byttet ut i denne filmen. Alle passer så godt til rollene sine, og du glemmer helt ut at de faktisk spiller til tider. De får jo selvfølgelig hjelp av manuset, som er veldig fint skrevet. Mange gode dialoger, spesielt mellom Andy og Red. Det er også ganske betryggende å ha fortellerstemmen til Morgan Freeman over det hele. Det har jo blitt en slags standard å måle seg opp mot etter hvert.

Den er filmet veldig elegant, på den måten at du ikke merker mye til det. Ikke så mange flashy effekter her, men absolutt effektiv filmskaping. Som vi så i eksempelet over, mange fine kjøringer. Også veldig bra musikk gjennom hele filmen.

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si. Er vanskelig å beskrive de gullkornene av noen scener som befinner seg i denne filmen. Er en av de filmene som jeg sitter igjen med best følelse i kroppen etter å ha sett. Den ble nominert til 7 Oscar, i kategoriene Beste film, Beste mannlige hovedrolle, Beste klipp, Beste kinematografi, Beste originalmusikk, Beste lyd og Beste manus basert på annet materiale. Den vant dessverre ingen, men det var et godt år. Den tapte til henholdsvis Forrest Gump, Forrest Gump, Forrest Gump, Legends of the Fall, The Lion King, Speed, Forrest Gump. Av dem er det egentlig bare Beste film jeg absolutt ville gitt til The Shawshank Redemption.

På IMDb har The Shawshank Redemption blitt stemt fram til den æren å ligge øverst på top 250, i hvertfall for øyeblikket. 9.2/10 med 382 770 stemmer plasserer den komfortabelt på topp, og nesten 60% av stemmene er 10/10, min inkludert, såklart. Se traileren nedenfor, og uansett hvem du er, vil jeg faktisk anbefale denne filmen på det sterkeste. Alle burde se den.

Har du sett den? Legg gjerne igjen din mening om den i en kommentar.

 
2 kommentarar

Posta av den november 2, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 4. desember

Som tidligere nevnt har jeg sett mange filmer på kino dette året. Her på bloggen kommer det til å være en julekalender med nedtelling av de beste filmene jeg har sett på kino i år. En ny hver dag, bedre og bedre, helt til julaften, da den beste filmen på kino i 2007 vil bli avslørt.

 

I konkurransen om hva som blir topp 4 i denne julekalenderen, har jeg til nå fått nesten to tips:

 

Ottar Karsten Hostesaft: Death Proof, The Prestige, Amercan Gangster og The Bourne Ultimatum.

Dabju: The Prestige, American Gangster, 300 og en ledig plass. Venter på det siste tipset fra dabju der.

 

I dag er det fjerde desember, dermed får dere den 22. beste filmen 2007:

 

 

 

#22 – The Last King of Scotland

http://www.imdb.com/title/tt0455590/

Trailer:

 

Regi: Kevin Macdonald

Manus: Peter Morgan og Jeremy Block

Med: Forest Whitaker, James McAvoy, Kerry Washington og Gillian Anderson

Spilletid: 121 minutt

 

The Last King of Scotland er en engelsk film som ble sluppet i 2006, og kom til Norge tidlig i år.

 

Hovedpersonen i filmen er en Nicholas Garrigan, en skotsk lege som reiser til Uganda tidlig på 70-tallet av ideologiske grunner. Han jobber på en helsestasjon der en stund, helt til tilfeldigheter gjør at han får jobb som diktatoren Idi Amin sin personlige lege. Idi Amin var en eksentrisk type, som hadde tjenestegjort i den engelske hæren i Afrika, og hadde engelsk støtte bak seg. Han utnevnte seg selv til den siste kongen av Skottland. Til å begynne med syns Garrigan at Amin er en god leder som vil det beste for landet og folket, men etter hvert som årene går, ser han alt det forferdelige diktatoren står bak. Det er dessverre lettere sagt enn gjort å slutte som en diktators personlige lege.

 

Forest Whitaker vant Oscar for beste hovedrolle, og det er vel fortjent. Han er både sjarmerende og skremmende på en gang. James McAvoy, tidligere sett som faunen Tumnus i den første Narnia-filmen, gjør også en god jobb.

 

At alt dette er basert på ekte hendelser gjør det ikkje mindre skremmende. Du får absolutt inntrykk av at Idi Amin var forholdsvis gal, og sitter kun og venter på at ting skal gå galt. Etter hvert blir jo også denne filmen ganske voldelig.

 

Det negative her er det same som med The Wind That Shakes the Barley frå gårsdagens kalenderluke. Jeg klarer ikkje helt å leve meg inn i historien. Ikke lett å forklare hvorfor, men sånn er det bare.

 

 

Den Høye Fotograf’s dom: 8/10

 

Andres dom:

IMDb: 7.9/10

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

 

Kommentarer og synspunkter blir mottatt med glede.Følg med morgen for plass nummer 21.

 
3 kommentarar

Posta av den desember 4, 2007 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , ,