RSS

Stikkordarkiv: wahlberg

Julekalender 2012: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

21. Contraband

Regi: Baltasar Kormákur

Manus: Aaron Guzikowski, basert på filmen Reykjavik-Rotterdam, skrevet av Arnaldur Indriðason og Óskar Jónasson.

Med: Mark Wahlberg, Giovanni Ribisi, Kate Beckinsale og Ben Foster.

Land: USA/Storbritannia/Frankrike

Spilletid: 109 min

Premiere: 16.03.12

Den islandske regissøren Baltasar Kormákur har laget film i over et tiår, og har også fått vært innom noen kjente stjerneskuespillere i A Little Trip to Heaven, men på mange måter er nok Contraband hans gjennombrudd til storfilmen. Den er en remake av den islandske filmen Reykjavik-Rotterdam, der Kormákur både produserte og spilte hovedrollen.

Her får vi en av standardhistoriene innen action-thrilleren. Chris Faraday (Wahlberg) er en tidligere smugler som har giftet seg og blitt lovlydig. Men når svogeren hans kommer i problemer med en doplanger, blir han nødt til å finne fram gamle triks. Men som kjent, så er det ikke alltid ting går som de bør, og plutselig står også Chris» familie i fare.

Say hi to your mother for me. http://vimeo.com/51114175

Say hi to your mother for me. http://vimeo.com/51114175

Kritikken mot filmen blir som jeg allerede har nevnt; historien er velbrukt. Dette hadde aldri en mulighet til å bli regnet som en av de store filmene, men det står ganske stor respekt av å mestre sjangeren sin. Og det gjør Contraband til fulle. Her settes alt på spill uten at det føles tvunget, og spenningsscenarioene er intense og godt gjennomførte.

Wahlberg og Beckinsale surfer på standardkarakterene sine, henholdsvis «tøffing» og «fin», men det er ikke noe problem å bli engasjert i dem. Det hjelpes også av Giovanni Ribisis skurkekarakter, som sitter som det såkalte skuddet. En film som tåler et gjensyn, og det skal bli spennende å se Kormákurs neste prosjekt, som inneholder både Wahlberg og Denzel Washington!

Dom:

DHF: 7/10

IMDb.com: 6.4/10 (49 485 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Terningkast 3

 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 22. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

3. The Fighter

Regi: David O. Russell

Manus: Scott Silver, Paul Tamasy, Eric Johnson og Keith Dorrington.

Med: Mark Wahlberg, Christian Bale, Amy Adams og Melissa Leo.

Land: USA

Spilletid: 116 min

Premiere: 11.02.11

David O. Russell er hovedsaklig kjent for to filmer, Three Kings og I Heart Huckabees. Jeg har kun sett førstnevnte, som er en interessan krigsfilmvariant der tre soldater går på gulljakt etter den første gulf-krigen. Å ta et steg inn i boksesjangeren er altså noe nytt for han. Det er det også for den første av manusforfatterene, Scott Silver, selv om han har vært borti litt inspirerende greier før, som 8 Mile.

The Fighter er basert på den sanne historien om (halv)brødreparet Dickie Eklund og Micky Ward, begge boksere. Dicky er kjent for sin tittelkamp mot Sugar Ray Leonard, der han klarte å slå han ned, men til slutt tapte kampen. Etter hvert har han tatt over rollen som trener for Micky, som setter stor tillit til broren og moren sine meninger omkring boksekarrieren hans. Etter hvert som det endelig løsner for Micky, får Dickie større og større dop-problemer. Konflikter mellom Mickys nye kjæreste og familien setter lys på at de kanskje har forskjellige motiver for Mickys suksess.

"This guy...Can you believe he played a teacher in The Happening?"

Jeg er veldig glad i boksefilmer. Favorittene inkluderer Raging Bull, Cinderella Man og Rocky. Lite som slår spenningstoppene en får i en avgjørende boksekamp på slutten av filmer. Det er lett å lage underdog-helter og overlegne «skurker», og engasjementet river meg med til et nivå som kan nå opp til de beste «ekte» sportseventene. Så også med The Fighter, som gjør det meget godt i denne avdelingen. Følger fint reglene til sjangeren uten å bli for klisjefylt.

Skuespillet er veldig bra. Mark Wahlberg overrasker med litt mer bredde enn vi er vant til å få, og Melissa Leo er irriterende (med positivt fortegn) i rollen som moren. Amy Adams gjør det også skarpt, men det har vi blitt vant med. Noe annet vi har blitt vant med er hvor fantastisk det kan være å se Christian Bale forandre seg selv fysisk til en ny rolle. En kan bli svimmel av å se på bilder fra filmografien hans, og se hvordan kroppen blir presset til forskjellige ytterpunkter i The Machinist og Batman Begins (6 måneder mellom disse filmeperiodene).

Men det er ikke bare en fysisk endring han har gjort for å nærme seg Dickie Eklund. I løpet av filmen føler du kanskje at karakteren er litt overdreven, men i det slutten viser et klipp med den ekte Dickie forstår du hvor utrolig nær Bale er å gjenskape eks-bokseren.

Fint filmet og med godt koreograferte boksekamper, dette er god nok boksefilm til å mette behovet mitt for en ny periode. Bale vant Oscar for Beste mannlge birolle (så til de grader fortjent), mens Melissa Leo vant tilsvarende pris for kvinner. Filmen var også nominert til Beste film, Beste regi, Beste klipp, Beste originale manus og nok en nominasjon for Beste kvinnelige birolle (Adams).

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.0/10 (90 076 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (6), True Grit (?), The Fighter (3), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (8), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (6), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (3), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (6), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (6), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (7).

Stein Galen: The King’s Speech (6), Oslo, 31. august (8), Drive (9), Melancholia (?).

Audun og Inge hadde begge The Fighter, også til og med på tredjeplass begge to. Stor respekt for helt rette tips! Spesiell tilfeldighet: Dagens og gårsdagens innlegg hadde norsk premiere på samme dag. 11. februar var en god filmdag i år.

 
2 kommentarar

Posta av den desember 22, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 3. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

Siden i går har det kommet inn ett nytt tips, fra fjorårets vinner Audun.

22. The Other Guys

Regi: Adam McKay

Manus: Adam McKay og Chris Henchy

Med: Will Ferrell, Mark Wahlberg, Michael Keaton, Eva Mendes, Steve Coogan, Dwayne Johnson og Samuel L. Jackson.

Land: USA

Spilletid: 107 min

Premiere: 12.11.10

Samarbeid mellom Adam McKay og Will Ferrell pleier å gi morsomme resultater. Både Step Brothers og Talladega Nights har sine øyeblikk, mens kortfilmen The Landlord for øyeblikket har mer enn 74 millioner views og nærmest på egenhånd lanserte nettstedet funnyordie.com. Men ingenting når opp til den absurde genialiteten vi finner i Anchorman: The Legend of Ron Burgundy, en av de aller morsomste komediene fra forrige tiår.

I The Other Guys følger vi Gamble (Ferrell) og Hoitz (Wahlberg), to politimenn som sitter mest på kontoret. De ser andre kollegaer være helter, og Gamble er rimelig fornøyd med det. Hoitz, derimot, har ambisjoner om å bli en heltepolitimann selv, og irriterer seg kraftig over hvor glad partneren er i kontorarbeidet. Så når de endelig får muligheten til å ta en sak, (som viser seg å være mye større en først antatt) tvinger Hoitz med seg Gamble ut på de usikre gatene.

 

Can you stop asking me to say hi to my mother for you?

Først og fremst fortjener denne filmen skryt for et bra cast. Dwayne «The Rock» Johnson og Samuel L. Jackson spiller herlige parodier på seg selv, og smører virkelig tykt på. De får leke seg i akkurat passe overdrevne action-scener. Mark Wahlberg er kanskje ingen allsidig skuespiller, men akkurat det å være en irritert mann som skjeller folk ut mye, er han en av de beste på i Hollywood. I tillegg har vi Michael Keaton, eks-Batman. Han stjeler nesten showet i rollen som politisjefen som konstant siterer 90-tallsgruppa TLC, men nekter for å ha et forhold til dem.

Såklart står og faller mye på om du har sansen for Will Ferrell. Det har jeg. Han treffer kanskje ikke alltid like bra, men når han treffer, så sitter det også skikkelig. Her er Ferrell i form. Fremdeles ikke i Ron Burgundy-klasse, men det er jo også vanskelig, for ikke å si umulig, å nå opp på et sånt nivå i hver film. Et fint eksempel på Ferrell-humoren får vi i monologen der han forteller Mark Wahlberg om hvordan en flokk med tunfisk kunne overvunnet en løvefamilie i Sør-Afrika.

The Other Guys leverer det den bør, nemlig god komedie og underholdende action. En film som kan sees flere ganger.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.8/10 (22 318 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4

VG: Ingen anmeldelse på nett.

Kommentarer er classy, San Diego.

 
5 kommentarar

Posta av den desember 3, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Årets nye tv-serier: Hva bør du se?

I år har jeg begynt å se på en hel bråte med nye serier fra den andre siden av Atlanterhavet. Og selv om de beste seriene etter hvert vil få ryktet sitt spredd, så syns jeg det er på sin plass å gi deg beskjed om hva som faktisk er, eller har potensiale til å bli, skikkelig bra. Så kan nettopp du for en gangs skyld være den overlegne drittsekken som skryter av at du har følgt med på den serien siden den begynte, og ikke bare har slengt deg med strømmen som en annen anti-laks i gytetiden.

I tillegg til disse seriene, vil jeg absolutt anbefale det utrolig festlige norske programmet Radioresepsjonen på TV. Klukkbart i aller høyeste grad!

Rubicon

http://www.imdb.com/title/tt1389371/

Antall episoder sendt: 13

Antall episoder igjen av sesongen: 0

Kanal: AMC

Jeg begynte på denne serien med en god del skepsis, til tross for at det kom fra samme  kanal som kvalitetsseriene Mad Men og Breaking Bad. For med unntak av James Badge Dale (kjent fra The Pacific og 24) var det en rekke ukjente fjes, og de første episodene holdt et veldig bedagelig tempo. Men det varte ikke lenge før tempoet var det jeg likte aller best med serien. Den tar seg tid til å bygge opp ting grundig, sånn at når det utover i sesongen begynner å skje mer dramatiske ting, så kjenner du karakterene veldig godt. Det er sånn det blir engasjerende spenningsscener av. Og så skader det jo heller ikke at det ikke finnes et eneste svakt ledd blant skuespillerne.

Serien dreier seg om etterretningsbyrået API, og de som jobber der. De har den tunge jobben med å lete gjennom alle dokumentene etter spor for å finne ut hvor terrorister skal slå til neste gang. De er eksperter på hemmelige koder, mønstre og lignende. I tillegg må hovedpersonen Will Travers (Dale) finne ut av hvorfor mentoren hans drepte seg selv.

Rubicon dummer seg ikke på noen måte ned for publikum, og det gjør at vi egentlig er like uvitende om hva som foregår og sammenhengene i det hele som karakterene i serien. Det er noe jeg setter pris på. I de første episodene følte jeg det meste foregikk over hodet på meg, men sakte men sikkert får vi nye hint, og nå, som jeg har sett den ferdig, er det kanskje den beste nye serien i år.

Dessverre er Rubicon ferdig, det ble med den ene sesongen. Men det er en usedvanlig bra sesong, så fans av konspirasjons-thrillere bør kjenne sin besøkelsestid.

Terriers

http://www.imdb.com/title/tt1493239/

Antall episoder sendt: 12

Antall episoder igjen av sesongen: 1

Kanal: FX

To kamerater driver et privatetterforskningsbyrå, men involveres i en større sak der kameraten til den ene tar «selvmord» ved overdose. De bestemmer seg for å ta hevn, men det kan virke som om det er viktigere folk enn de hadde trodd som drar i trådene på toppen. Samtidig sliter begge med sine problemer i kjærlighets- og familieliv. Hovedrollene bekles av Donal Logue og Michael Raymond-James, to stykker film- og tv-nerder vil kjenne igjen fra henholdsvis Blade og True Blood, uten at det handler noe særlig om vampyrer i denne serien.

Terriers balanserer perfekt mellom humor og alvor. Logue og James har veldig god kjemi, og de morsomme dialogene flyter lett. Samtidig er de begge solide skuespillere, og gir det hele en skikkelig tyngde når det trengs. Det blir en slags blanding mellom sesongbasert og episodebasert historie, siden de tar forskjellige saker, men til stadighet kommer tilbake til de sentrale problemene som driver serien framover.

Med en episode igjen av sesongen, er det liten tvil om at dette er kvalitets-tv. Noen ganger klikker bare ting sammen, og dette er en serie som griper deg, og holder på oppmerksomheten, gjennom både dramatikken og småpratet. For øyeblikket er det usikkert om det kommer til å komme en ny sesong. Men jeg skal utvilsomt følge med om de lager flere episoder om disse to karene.

The Walking Dead

http://www.imdb.com/title/tt1520211/

Antall episoder sendt: 5

Antall episoder igjen av sesongen: 1

Kanal: AMC

AMC slår til igjen, og har altså to av årets beste nye serier. De setter seg virkelig i respekt hos meg, og seiler opp sammen med HBO som en av kanalene som nesten kun har laget kvalitetsserier. The Walking Dead er, som navnet antyder, en zombie-serie. Det har ikke jeg sett før, og jeg merker jeg har savnet det. Jeg er stor fan av zombie-filmer, og det var på høy tid at de tok steget inn i tv-verdenen. Serien er basert på en tegneserie, eller grafisk roman, om du vil. Den første episoden ble regissert av Frank Darabont, mannen bak såpass gode filmer som The Shawshank Redemption og The Green Mile.

En postapokalyptisk verden er en fantastisk plass for å lage dramatiske situasjoner og interessante karakterer. Vi har familier som finner hverandre, mister hverandre. Den velkjente problemstillingen med folk i gruppen som blir bitt, osv. I tillegg er zombiene en fin blanding av fysisk sminke og effekter, og de ser usedvanlig bra ut. Noen av spenningsscenene i denne serien er blant de mest intense jeg har sett innen sjangeren.

Serien er allerede fornyet med en sesong til, noe som betyr 13 nye episoder, sannsynligvis en gang neste år.

Boardwalk Empire

http://www.imdb.com/title/tt0979432/

Antall episoder sendt: 12

Antall episoder igjen av sesongen: 1

Kanal: HBO

Dette er en storsatning fra HBO om Nucky Thompson, en politisk leder i Atlantic City i 1920-årene. Alkohol blir forbudt, uten at det stopper alkoholsalg eller -handel. Serien følger begge sider av loven i denne kaotiske tiden i USAs historie. Nucky er basert på en ekte person, og møter mange historiske personer i serien, for eksempel den legendariske gangsteren Al Capone.

Serien har ikke overbevist meg helt i løpet av den første sesongen, men historien er interessant, og med jevne mellomrom glimter den til med genialitet. Dessuten er det helt på sin plass å endelig ha Steve Buscemi i en hovedrolle. Han spiller som alltid veldig godt. Den første episoden ble i tillegg regissert av Martin Scorsese, noe som ikke akkurat trekker ned kvaliteten. Scorsese har også ytret interesse om å regissere flere episoder om serien fortsetter.

Det gjør den, for HBO har allerede fornyet serien med en sesong til.

Hawaii Five-0

http://www.imdb.com/title/tt1600194/

Antall episoder sendt: 10

Antall episoder igjen av sesongen: 12

Kanal: CBS

Her har vi en serie som kanskje kan minne litt om Pacific Blue. En politiserie satt til et konstant sommerlig klima og med en utrolig catchy kjenningsmelodi. Men selv om hawaii Five-0 definitivt er en slags guilty pleasure, så stikker den en god del dypere enn Pacific Blue, som nå nærmest kun har nostalgi-effekt.

Jeg ble i første episode overrasket over hvor storslått action-scenene var. Det har til en viss grad fortsatt, samtidig som de har fått noen gode skuespillere med. Scott Caan er glimrende som den alltid klagende «Dano», også er det koselig med gjensyn med Daniel Dae Kim (fra Lost). Og i tillegg til å klare å gi meg engasjerende action-historier, så har de til og med vartet opp med et og annet mellom-menneskelig øyeblikk.

Serien er jo en nytenkning av en serie med nesten samme navn fra 1968 (Den gamle het Five-O med bokstav i stedet for tall). Jeg har sett veldig lite av den gamle, men kjente likevel igjen den gjengående replikken «Book ’em, Dano!» når den dukket opp i slutten av en episode. Serien er jo gjennomført episodisk, så om du har lyst på en historie som utspiller seg over en hel sesong, er ikke dette serien for deg. Men jeg kommer til å se på, helt til de ikke klarer å engasjere meg lenger.

Blue Bloods

http://www.imdb.com/title/tt1595859/

Antall episoder sendt: 9

Antall episoder igjen av sesongen: ?

Kanal: CBS

Til sist kommer nok en episode-basert serie. I hvert fall har det vært det stort sett til nå, med noen små hint om en større historie som kanskje kommer. Serien handler om en familie med tre generasjoner politimenn. Bestefaren er pensjonert og faren er politisjef i New York. Han har to sønner i politiet og en datter som er advokat. I tillegg viser det seg etter hvert at han hadde en tredje sønn, såklart også politimann, som ble drept i tjeneste. Så de er altså en familie fylt med politimenn, derav navnet Blue Bloods.

Her snakker vi nærmest om et stjernecast. Tom Selleck som politisjefen, kanskje mer kjent her i Norge som bartekjæresten til Monica i Friends. Donnie Wahlberg (broren til Marky Mark) og Bridget Moynahan er to andre som kommer til fra filmens verden, og spiller solid i hver eneste episode.

mange av episodene avsluttes rundt middagsbordet, der familien diskuterer mer eller mindre viktige etiske problemer rundt politiyrket. Det blir vanligvis en blanding av litt belærende og effektivt. Uansett, serien fungerer bra, og med tegn i kulissene til at den avdøde broren var innblandet i en hemmelig organisasjon innad i politiet, så kan dette bli desto mer interessant. Men er du lei av CSI og lignende, så kan dette gi et friskt blikk på politiseriene.

Håper du fant noe interessant, og lykke til med tv-tittingen! Og så er det bare å følge med på bloggen framover, for nå setter jeg i gang med årets julekalender. Årets beste film skal kåres, og du kan få være med og tippe hvilken det blir!

 
2 kommentarar

Posta av den november 29, 2010 in skryt, tv

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 10

Da er vi endelig kommet så langt som til topp 10 på listen over favorittfilmene mine. Det betyr at de følgende innleggene vil handle om den absolutte kremen av film. Selvsagt kun etter mitt syn, men om du vet hva som er godt for deg, så er mitt syn ditt syn. Plass nummer 10 er

The Departed (2006)

http://www.imdb.com/title/tt0407887/

Regi: Martin Scorsese

Manus: William Monahan

Med: Leonardo DiCaprio, Matt Damon, Jack Nicholson, Mark Wahlberg, Martin Sheen, Ray Winstone, Vera Farmiga, Anthony Anderson og Alec Baldwin.

Spilletid: 151 min

Dette er da den andre og øverste filmen av Martin Scorsese. Som sagt i forrige innlegg er han en av favorittregissørene mine. Generelt sett er Goodfellas og Taxi Driver regnet som de to beste filmene hans (henholdsvis 15. og 38. plass på top 250), og selv om begge disse er solide 9/10-filmer etter min mening, er det altså The Departed og Raging Bull som er mine favoritter.

The Departed har litt av et stjernelag på skuespillersiden, med litt eldre storheter som Nicholson (One Flew Over the Cuckoo’s Nest, The Shining), Sheen (Apocalypse Now) og Baldwin (Glengarry Glen Ross), i tillegg til de yngre som DiCaprio (Blood Diamond, The Aviator), Damon (Good Will Hunting, The Bourne Identity) og Wahlberg (Boogie Nights).

The Departed handler om to unge menn i Boston’s politiopplæring. Billy Costigan (DiCaprio) kommer fra dårlige kår, og blir valgt ut til å gå inn undercover. Politiet vil få has på Frank Costello (Nicholson), lederen av den irske mafiaen. Det de ikke vet, er at Colin Sullivan (Damon) også nettopp har blitt politimann, og hans lojalitet ligger hos Costello. Når så Sullivan blir satt opp til å lede gruppen som skal fange ham selv, og Costello ber han om å finne ut hvem muldvarpen i gjengen hans er, er det duket for forvirring og dobbeltspill med livet som innsats.

Først bør det vel nevnes at filmen er en remake av en trilogi fra Hong Kong, med navnet Infernal Affairs (den første). Den har en skare av fans som er rasende over den nye, dårlige versjonen. Jeg har sett begge to, og Infernal Affairs er en god film, men rett og slett ikke i nærheten av så bra som The Departed. Sånn ser i alle fall jeg det.

Scorsese er jo en mester innen sjangeren, og dette er toppen av kransekaka. En fantastisk historie, som aldri slutter å være spennende gjennom 2,5 time, som i tillegg har en slutt som slår pusten ut av deg. Det er vel kanskje slutten som har fått en del kritikk blant de som ikke liker filmen, men for meg fungerte det så det suste, og jeg syntes det var veldig passende i forhold til resten av filmen.

Skuespillet er det absolutt ingenting å si på. Absolutt en av Wahlbergs beste roller, og Nicholson passer utrolig godt som mafiasjef. Men de aller beste prestasjonen syns jeg DiCaprio gjør. Han tar virkelig steget inn som en kvalitetsskuespiller med denne filmen her.

Masse stilige kameraføringer, og ikke bare tradisjonelt. Er blandt annet noen kjappe kjøringer under dialogscener, som egentlig ikke er vanlig, men det brukes bra her. Apropos dialog, så er jo manuset glimrende. Føles veldig naturlig, men er samtidig «krydret» med allslags utrolig morsomme replikker, ofte levert av Wahlbergs karakter.

The Departed var den beste filmen jeg så på kino i 2006, og jeg så den i tillegg to ganger. Jeg er rimelig sikker på at dette kommer til å forbli en klassiker langt fram i tid. Den vant fire Oscar; Beste film, Beste regi, Beste klipp og Beste manus basert på annet materiale. Fire av de aller beste prisene å få, med andre ord. I tillegg ble Wahlberg nominert til Beste mannlige birolle, men vant ikke. På IMDb har den en rating på 8.5/10 med 187 156 stemme, og den er dermed på 45. plass på top 250.

Se trailer:

Få sett denne filmen, den er steinbra. Nei, bedre enn stein. Har du sett den? Legg igjen din egen lille tanke om den i en kommentar!

 
2 kommentarar

Posta av den oktober 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 21

Så er neste film i rekken klar. Nok en gang er det etter min mening en lett kvalitetsstigning fra forrige, selv om alle filmene på denne listen har fått karakteren 10/10 av meg, eller terningkast 6 om du vil. Men la oss ikke vente lenger, vi går rett på plass nummer 21:

The Sixth Sense (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0167404/

Regi: M. Night Shyamalan

Manus: M. Night Shyamalan

Med: Bruce Willis, Haley Joel Osment, Toni Collette, Olivia Williams og Donnie Wahlberg.

Spilletid: 107 min

M. Night Shyamalan er sikkert en av de mer omdiskuterte regissørene i nyere tid. Født i India, men vokste opp i Pennsylvania, USA. Det kommer fram ved at han veldig ofte lager filmer som finner sted i Philadelphia, som da er den største byen i Pennsylvania. The Sixth Sense var filmen som satte rekordfart på karrieren til Shyamalan, og etter den enorme suksessen har han kanskje fått litt for frie tøyler. De følgende filmene har nemlig mer eller mindre synkende kvalitet. Etter The Sixth Sense kom først Unbreakable, etterfølgt av Signs. Begge gode filmer. Med The Village gav han oss fremdeles en god film etter min mening, men ikke på høyde med de tidligere. Lady in the Water gikk ned på et ok nivå, og den nylige The Happening var det desidert verste jeg har sett fra Shyamalan, med et til tider latterlig manus. Forhåpentligvis finner han tilbake til god gammel form igjen.

Hovedrollen i The Sixth Sense holdes av lille Haley Joel Osment (kanskje ikke fullt så liten nå lenger), som to år senere spilte i Steven Spielberg sin sci-fi AI: Artificial Intelligence, for så å forsvinne inn i en verden med stemmelegging av tegnefilmer og spill. Bruce Willis derimot, som har den andre hovedrollen, har på ingen måte mistet A-stjerne-statusen. Men så har han tross alt vært lenger i yrket, med filmer på samvittigheten som Die Hard, 3 Die Hardoppfølgere, Sin City og Pulp Fiction.

I The Sixth Sense finner vi Cole Sear (Osment), en liten gutt som kan se spøkelser. Ikke bare kan han se dem, det virker som om de oppsøker ham, og de er ikke klare over at de er døde. Naturlig nok er han livredd, og virker for omverdenen som en sykelig paranoid liten fyr med alvorlige vrangforestillinger. Selvfølgelig er ikke moren hans (Collette) komfortabel med det, og kontakter en ekspert for hjelp. Denne eksperten er Dr. Malcolm Crowe (Willis), og han bygger opp et spesielt bånd med Cole. Etterhvert forstår også Crowe at det kan være noe i det Cole forteller.

Det mest kjente fra The Sixth Sense er etter all sannsynlighet replikken «I see dead people.», hvisket av en vettskremt gutt. Den har vel blitt parodiert i hjel over tid, men det er egentlig litt av et konsept. En har ikke akkurat lyst å være i den situasjonen selv. Filmen får veldig godt fram hvor skremmende dette er, for det er sjelden noen koselige spøkelser som besøker lille Cole. De har ofte de kroppene de hadde i øyeblikket de døde, noe som kan gi noen ganske dystre bilder til tider. Jeg husker første gang jeg så denne. Da var jeg helt alene, det var mørkt ute, og jeg hadde fått beskjed om at dette var en av de skumleste filmene noensinne. Det etterlot jo såklart meg voldsomt på vakt, men fy flaten så effektivt det var. Er nok muligens den aller skumleste filmopplevelsen jeg har hatt.

Alle spiller veldig bra, spesielt Osment, og manuset er det beste Shyamalan har kommet opp med. I tillegg er jeg veldig tilhenger av den visuelle stilen til Shyamalan. Veldig elegant, om det går an å si det. Han bruker farger, spesielt rød, for å signalisere forskjellige ting. I denne kommer rødt gjerne sammen med spøkelser, men det går også igjen i senere filmer. Så må det absolutt trekkes fram at denne filmen har en helt genial slutt, som jeg er veldig glad jeg ikke visste om første gang jeg så den. En twist som er så overraskende, men likevel helt logisk, gir en helt fantastisk følelse. Faktisk en av favorittsluttene mine.

På IMDb har 188 150 stemmer gitt denne et gjennomsnitt på 8.2/10, noe som setter den på 136. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den vant ingen Oscar-priser i 2000, men ble nominert til 6. Beste mannlige bi-rolle (Osment), Beste kvinnelige bi-rolle (Collette),  Beste klipp, Beste manus direkte for film, Beste regissør og Beste film. For meg står den som den klart beste filmen av Shyamalan, og også den beste grøsseren jeg har sett. Som alltid, kikk på trailer (den er fyllt med flotte creepy sitater. «Standing next to my window.» for eksempel), se filmen.

You ever feel the prickly things on the back of your neck? That’s them.

Har du sett denne veldig gode grøsseren? Så si i fra hva DU syns om den i kommentarene nedenfor.

 
2 kommentarar

Posta av den september 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,