RSS

Kategoriarkiv: Generelt

Julekalender 2016: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

18. The End of the Tour

Regi: James Ponsoldt

Manus: Donald Margulies, basert på en bok av David Lipsky.

Med: Jesse Eisenberg, Jason Segel, Joan Cusack, Anna Chlumsky og Ron Livingston.

Land: USA

Spilletid: 106 min.

Premiere: 11.12.15

James Ponsoldt var et nokså nytt navn for meg, og jeg har ikke sett andre av hans filmer før, selv om han har lagd et par med kjente skuespillere før denne. Nevner Smashed fra 2012 og The Spectacular Now året etter. Men de to hovedrollene i The End of the Tour kjenner du sannsynligvis igjen. Jason Segel fra mange sesonger som Marshall i komi-serien How I Met Your Mother, og Jesse Eisenberg som både grunnleggeren av Facebook i The Social Network og skurkete Lex Luthor i den nye koblingen mellom Batman og Superman.

I The End of the Tour blir vi med journalisten David Lipsky (Eisenberg). Han jobber for Rolling Stone, og har fått mast seg til å være med forfatteren David Foster Wallace (Segel) på bokturneen hans. Wallace er blitt geni-erklært etter å ha skrevet romanen «Infinite Jest», men er en type som ikke liker tanken på berømmelse. Lipsky går på med iver og engasjement, men lærer Wallace og kjenne, og ender opp med en fem dager lang fantastisk samtale. Filmen er basert på en sann historie.

the_end_of_the_tour.jpg

Denne typen film kan slå begge veier for min del. Heldigvis er den skikkelig bra, og det avhenger av noen faktorer. Skuespillet er første faktor, og i en film med så få karakterer som innehar mesteparten av skjermtiden er det ekstra viktig. Eisenberg spiller litt på den samme karakteren vi har sett han i før, den som har en vane for å tippe over til litt irriterende, men han holdes fint i sjakk av Segels Wallace-karakter, som til å begynne med nok har de samme følelsene om Lipsky som jeg har om Eisenberg. Kjemien mellom de to hovedrollene sitter som den skal, og de spiller overbevisende «bonding» over filmens spilletid.

En annen faktor er at det de to snakker om på sin ferd må være av en viss interesse. Temaene de går over er ganske forskjellige, men her holder de interessen min hele tiden. Visstnok er replikkvekslingene hentet ganske rett fra opptakene David Lipsky gjorde, og karakteren David Foster Wallace er fascinerende, rar, men umiddelbart en jeg liker.

The End of the Tour er kanskje ikkje en av årets storfilmer, og det faller heller ikke i båsen der alle de andre sterke og triste dramaene ligger. Det er en koselig, velspilt og gjennomført road-samtale-movie, og jeg tror det er altfor liten sjanse at mange der ute ser den. Jeg koste meg mye, og ble såpass interessert i David Foster Wallace at jeg begynte å lese hans fantastiske roman «Infinite Jest». Dessverre var den litt for tungrodd og assosierende for min del, så jeg måtte gi opp.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,3/10 (18 844 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 6/6

VG: Ingen anmeldelse.

Dagbladet: Terningkast 5

Advertisements
 
Éin kommentar

Posta av den desember 7, 2016 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Noen tanker om gode og dårlige filmtrailere.

I mitt virke som filmnerd blir det en del kinobesøk. Før hver film vises det som regel et par trailere, og når du har såpass høy frekvens på kinobesøkene som meg, så ser du gjerne de samme trailerne om igjen en del ganger. Det jeg umiddelbart legger merke til, er den sprikende kvaliteten på underholdningsverdien i traileren. Noen kan jeg se utallige ganger og få frysninger på ryggen likevel, mens andre er kjedelige omtrent 30 sekunder ut i første møte. Og da jeg her en dag ble servert min vanlige to-retters trailer-meny og innså at den var delt opp i høstens klart dårligste trailer, etterfulgt av en av de aller beste, begynte jeg å fundere på hva som var hemmeligheten.

La oss først ta den dårlige. Jeg vet det kan virke avskrekkende at jeg har utropt den som høstens store taper allerede, men prøv å gå inn med et åpent sinn. Jeg gir deg: Love, Rosie.

Hvorfor fungerer ikke dette? Er det fordi det er en klisjefylt film vi har sett mange mange (mange) ganger før (la gå, det er jo ganske lenge siden AUGUST…)? Ja, litt, men ikke egentlig. Det er heller ikke fordi det virker som en umorsom komedie. Eller fordi alt ser ut som om det er blitt gjort etter en oppskrift, helt ned til de fotogene pappfigurene de har stilt opp til hovedrollene sine. Det er fordi at etter å ha sett disse to minuttene, er det ikke lenger nødvendig for meg å se filmen, jeg vet uansett hva som skjer.

La oss gå gjennom det vi har lært:

Rosie og Alex er bestevenner, men Alex er forelsket i henne. Han er utrolig dårlig til å skjule det, men Rosies karakter er enten blind eller ondskapsfull. Hvilken av de to går ikke traileren inn på, så det er nok noe som utdypes i filmen.

"Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt."

«Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt.»

Så kommer den morsomme delen, der det pinlige kondom-uhellet foregår! Heldigvis blir det ikke for pinlig eller morsomt, siden avsløringen foregår i en telefonsamtale. Uansett, umiddelbart går vi videre til viktige nyheter. Alex har fått plass på Harvard i Boston! Rosie skal vel bli med? Å nei, nyheten hennes var at hun var gravid!

Alex reiser til USA. Rosie får et barn. De savner hverandre. Alex får en kjæreste, noe vi får vite ved at kjæresten annonserer ekteskapet de skal inngå. Rosie innser hvor dum hun har vært. Men det er ikke slutt! Rosie avholder sin monolog, der hun endelig forteller Alex at hun egentlig elsker ham.

Hva er igjen av denne filmen? Kun Alex sitt endelige valg. Filmen i seg selv kan jo vokse til å i beste fall bli en helt grei romantisk dramedie, men traileren er noe av det mest lettvinte jeg har sett.

Så videre til det som møtte meg rett etterpå, og som selvsagt ble enda bedre sett i sammenheng med min nylige forferdelige opplevelse. David Finchers nyeste krim-thriller: Gone Girl.

Jeg liker virkelig godt hvordan de forskjellige virkemidlene brukes til å endre vår oppfatning av historien i løpet av denne ganske effektive traileren. Fra en start der vi skal lete etter en savnet dame, før mer og mer ukoselige glimt fra eksteskapet bygger opp til et glimt fra en krangel, og etter det får vi intense øyeblikk fra politiets, medias og folkets mistanke til damens ektemann, spilt av Ben Affleck. Og i det det sjokkerende avsltuningsbildet av kvinnens druknede lik fader over i tittelen, og vi hører Afflecks insistering på at han er uskyldig, så er det ikke en avsløring, men en påminnelse om hva som er det interessante spørsmålet i denne filmen. Gjorde han det? Og i forhold til dette spørsmålet er denne traileren i en perfekt balansegang. Hvor skal man klippe vekk fra den krangelen der mannen tilsynelatende skal til å utøve vold mot kona si? Det er snakk om noen få frames fra eller til, så har publikum «bestemt» seg for at han er skyldig, noe de selvsagt vil unngå. Musikken er også et bra valg. En klassisk kjærlighetsballade, men legg merke til hvordan den utover i traileren får flere innslag av forvridde toner og ubehagelige effekter.

Så klart er disse to trailerne for filmer i veldig forskjellige sjangre, men det interessante er at begge filmene er basert på bøker. Derfor er det en god del mennesker som vet hvordan hver historie slutter. Men er det grunn nok til å avsløre det i reklamen når det skal lages film? Jeg syns ikke det. Poenget er i hvert fall at en av disse filmene får jeg veldig lyst til å se, og det har ingenting med sjanger å gjøre, det handler om hvor dyktige de som har laget reklamen er.

Til slutt, et par andre trailer-godbiter fra den siste tiden:

 
Kommenter innlegget

Posta av den oktober 2, 2014 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: The Shitlist

Som en oppvarming til årets julekalender kommer her en liten oppsummering av de ti verste filmene jeg dessverre så på kino i år. I en lekker nedtelling skal vi ende opp med den aller aller minst fantastiske nederst i dette innlegget. God fornøyelse!

 

10. Holy Motors

Lett den mest absurde filmen i år, om ikke noensinne. Vi følger Mr. Oscar gjennom en dag, en tydelig rik mann som går ut til en limousin for å komme seg til jobb. En jobb som består i å spille en rekke forskjellige roller over hele byen, tilsynelatende uten nærmere mål og mening enn å være så merkelig som mulig. Fullt av kostymeskift og med en slags meta-tilnærming det er vanskelig å få tak på. Dette er filmen som mange filmkjennere vil nikke anerkjennende av, og påstå at du ikke forstår meningen som ligger bak, men i det filmen avslutter med en garasje full av snakkende limousiner, så har jeg meldt meg ut for lenge siden. Det fine fotoet er alt som er igjen. 3/10

9. Hannah Arendt

Vi har sluppet opp for gode biografi-filmer. Mindre og mindre interessante personer skal pakkes opp og brettes ut. Hannah Arendt er jo utvilsomt en viktig og smart kvinne, og filmen er full av bra skuespill og alt det vanlige, men det er jo så utrolig kjedelig! 3/10

8. After Earth

Will Smith og lille Karate Kid-Smith i samme film! Og regissert av M. Night Shyamalan, mannen med karrieren som synker fortere enn en mafioso med betongsko. Smithene er begge noen flinkiser av noen skuespillere, men det hjelper ikke når karakterene er skrevet som folk det er vanskelig å like, og alle actionsekvensene på denne hyperfarlige framtidsjorden består av å løpe vekk fra litt skumle dyr. Ikke det verste Shyamalan har funnet på, men et bra forsøk likevel. 3/10

7. To the Wonder

Terrence Malick er verdens fremste «stemnings»-filmskaper. Med gode situasjoner og sterke øyeblikk i bunn kan det bli imponerende, The Thin Red Line er et godt eksempel på det. Men når vi får en to timer lang montasje av øyeblikk der Ben Affleck og tidligere Bond-dame Olge Kurylenko ser på flott natur til svulstig musikk og voice-over replikker om noe annet enn det som skjer i bildene, da blir det for slitsomt for meg. 3/10

6. Mormor og de 8 ungene

Med på listen kun pga et ønske om å se Radioresepsjonens Steinar Sagen utfolde seg i sang og dans. Til tross for en gjennomført flau kjærlighetsvise han synger til sin nye bil, så leverer denne lite. Koselig, ja, men akkurat den type musikal jeg har store problemer med, der folk tar en pause i handlingen for å synge og danse sammen, for så å fortsette der de slapp etterpå. 3/10

5. Beautiful Creatures

Håper det snart ikke finnes flere Twilight-kloner å lage film av. 3/10

4. Texas Chainsaw 3D

3D er i de aller fleste tilfeller en uting, og trengs i hvertfall ikke i dårlige remake-sequels av skrekkfilmer. Dette blir for forutsigbart, og er bare en dårligere versjon av den samme filmen vi hadde for 10 år siden. 3/10

3. Spring Breakers

Historien om fire amerikanske collegejenter som havner i trøbbel og fengsel, før James Franco med cornrows kommer og rekrutterer de til kriminelle liv. Med et såpass høyt konsept er det overraskende ofte kjedelig, og etter endt film sitter du igjen med følelsen av at dette ikke var noe som helst, egentlig. 2/10

2. G.I. Joe: Retaliation

Så praktisk at dette møtet ble holdt i et rom med videoovervåkning av alle de forskjellige landenes atombombe-siloer, sånn at vi kunne se når de ble skutt ut! Dette er jo selvfølgelig en tøysefilm, og det omfavner den også selv. Men der den første filmen i serien i det minste hadde en ganske intens og underholdende actionsekvens i Paris (?, gidder ikke sjekke), så er det aldri noe som helst på spill i actionscenene i denne. Derfor blir det bare action overload, og når alt annet er dritt, så har G. I. Joe: Retaliation ingenting å spille på. 2/10

1. Scary Movie 5 (eller Scary MoVie om du vil, din tittelnazi)

Jeg lengter tilbake til da en parodifilm faktisk inneholdt humor. Vi snakker Airplane!, Hot Shots!, The Naked Gun osv. Etter at Scary Movie viste sitt halvmorsomme åsyn, har vi fått en bølge av de minst morsomme komediene siden The Pianist. Det som kjennetegner dem er å avslutte tittelen med «Movie», og det er urovekkende mange av dem. Scary Movie 2, 3 og 4, Date Movie, Epic Movie, Disaster Movie, Superhero Movie, i tillegg til Meet the Spartans, en film dårligere enn kreft.

Parodistilen til disse filmene er å spille inn en kjent scene fra en annen film, men i slutten av scenen, så blir kanskje noen sparket i skrittet! Eller hva om en ku falt i hodet på dem?!? Humor!

Jeg lo ingen ganger i løpet av Scary Movie 5, og om du syns dette er morsomt er jeg nødt til å unngå deg i uoverskuelig framtid til jeg har glemt det igjen. Prøvde å finne et passende klipp på youtube, men ble for sint, så du får lete selv…

 

Nå gleder jeg meg til å starte kalenderen i morgen, og skrive litt om filmer jeg har satt mer pris på frå året som har gått. Vi snakkes. Eller ses. Leses. Blogges?

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2013 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Et usedvanlig lykketreff

Jeg fikk en veldig hyggelig mail i dag! En utrolig koselig beskjed fra min gode venn Maria Rittinger. Jeg kjenner ikke Maria så godt, faktisk har jeg aldri truffet henne. Jeg har heller aldri snakket med henne, eller i det hele tatt hørt navnet hennes før i dag. Men hun er min gode venn. Hun sender mail fra @student.uibk.ac.at, og litt leting forteller meg at hun studerer ved universitet i Innsbruck, i Østerrike.

Men, avbryter den observante leser, hvis du ikke kjenner henne, hvorfor sender hun deg mail? Å, du enkle menneske, svarer jeg overlegent. Nå skal du høre. Hun velger å uttrykke seg på engelsk, utvilsomt fordi hun forstår at jeg ikke husker nok av skoletysken til å henge med på notene.

My associate has helped me to send your first payment of $7,500 USD to you as instructed by Mr. David Cameron
the United Kingdom prime minister after the last G20 meeting that was held in United Kingdom, making you one
of the beneficiaries.

Lite visste jeg at det på det forrige G20-møtet ble bestemt at jeg skulle få penger! Av den britiske statsminister David Cameron, til og med! Litt underlig kanskje at han vil betale meg i dollar, men det føles tross alt som verdens mest betydningsfulle pengeenhet. Litt mer underlig, kanskje, at det forrige G20-møtet ble holdt i Seoul i Sør-Korea. Det eneste G20-møtet holdt i Storbritannia var i april 2009. Og veldig underlig at David Cameron bestemte dette på et tidspunkt da Gordon Brown fremdeles skulle sitte som statsminister i over et år.

Tony Blair?

Sender First Name Is = Johannes
Second Name = Davis

I told him to keep sending you $7,500 USD twice a week until the FULL payment of ($820000.00 United State Dollars) is completed.

Ok, så Johannes Davis (interessant navn), som er Maria Rittingers medarbeider (der hun studerer i Innsbruck), har fått oppdraget med å sende meg disse pengene fra Storbritannias regjering/den samlede G20-organisasjonen. Takk som byr, sier jeg! Og at jeg faktisk skal få utbetalt sånne summer to ganger i uken helt til jeg har nådd den logiske summen av 820 000 dollar (den vanlige lønnen for folk som ikke har noen som helst tilhørighet til verken Storbritannia, Østerrike, G20 eller Johannes Davis) er jo å hoppe i taket for. Ca. 4,7 millioner kroner høres svært rimelig ut, selv om det altså vil ta omtrent et år å få det hele utbetalt.

A certificate will be made to change the Receiver Name as stated by the British prime minister, send your Full Names and address via Email to: Mr Garry Moore

You cannot pickup the money until you have obtianed your certificate.

Regards
Mr. Garry Moore.
Tel: +(44) 702 401 4955.

Såklart forstår jeg at David Cameron, den første britiske statsminister som kan reise i tid, har krevd å få mitt fulle navn og selvfølgelig også min addresse. Han kunne jo risikert å gi pengene til hvem som helst, når det helt klart ble bestemt av G20 at de skulle gå til personen som eide nøyaktig min mailaddresse. De visste ikke hva jeg het eller hvem jeg var, men de visste at jeg fortjente dem, og de hadde mailaddressen min. Det var barre å sette i gang en operasjon over flere land for å få sendt mailen til meg, sånn at jeg kunne få det jeg har krav på.

Garry Moore skal lage sertifikatet mitt, sånn at jeg kan hente pengene. Her blir jeg jo litt usikker. For det første var jeg under inntrykk av at Maria Rittinger og Johannes Davis allerede hadde sendt meg den første betalingen. Men men, det betyr nok lite. Så fort jeg får sertifikatet mitt, kan jeg nok bare valse inn i banken, vise det og få mine surt ervervede penger. Blir også litt tatt på senga av mailen plutselig er fra Garry Moore selv. Jeg skal jo sende navnet og addressen til ham, men jeg har kun mailaddressen til Maria Rittinger. Og google lurer bare på om jeg mener Gary Moore med en «r» når jeg søker. Kanskje er det han? Jeg tror jeg tar en telefon (til nummeret internettet forteller meg sannsynligvis vil bli overført til Nigeria, der Gary Moore sikkert har et kontor) og finner ut av det.

Uansett, jeg ville bare dele med dere at jeg er blitt millionær! Hurra!

Vi snakkes, Gary.

 
7 kommentarar

Posta av den februar 4, 2011 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , ,

Alexander Rybak, et geni?

Og der er høstsesongen i gang for DHF, og jeg vil begynne med å snakke litt om Alexander Rybak. Et sjarmtroll som snurret hele Europa (så vel som Israel, Aserbadjan, Georgia og Armenia. Alle skal liksom være en del av Europa når vi skal kose oss og synge litt?) rundt lillefingeren og vant Melodi Grand Prix for litt over ett år siden. For all del, jeg hadde også en periode der jeg satte pris på sangen og seieren, helt til det indirekte førte til at jeg måtte se en haug med VM-kamper over internett.

Og når jeg skriver «et geni» etter navnet hans i tittelen, så tror du kanskje at jeg er skikkelig fan, og vil lovprise det musikalske talentet denne halvhviterusseren har? Men dengang ei.

I den siste tiden har det kommet fram at Rybak kanskje ikke er så glad og sjarmerende klossete hele tiden. Rett før årets melodi-finale slo han hånden så hardt i veggen at han brakk den, og i juni knuste han fiolinen sin under prøven til et svenskt tv-program. Så ja, han er litt hissig. Men det er jo forsåvidt greit.

Even thooouugh it huuuuurts

Så fikk jeg se videoen til den nye singelen hans, «Oah»:

http://www.youtube.com/watch?v=o4sfh2u8cgU

Foruten å være forstyrrende engasjert i klappingen sin og tydeligvis uten kontroll over overkroppen, så ringer det litt varselbjeller her. «You’re way too young for me, but I don’t mind!»  Rybak er 23, så hva er det som blir altfor ungt for ham? Etter å ha lett akkurat så mye som jeg orket finner jeg ut at Moa faktisk er en av de tre fiolinistene han har med seg, og at hun er 18 år. Jeg tar et lettelsens sukk. Forresten vil det si at Rybak har 4 fioliner i konsertene sine, og kan derfor begynne å lage musikk til det neste uungåelige prosjektet; Fiolinkameratene. En supergruppe bestående av Alexander Rybak, Arve Tellefsen, liket til Antonio Stradivari og Espen Lind.

Halve gruppa i gang med hiten "Fillete fioline med fela". Espen Lind, i bakgrunnen, synger "Scared of Heights".

Men tilbake til det med Rybak og alder. For selv om han antageligvis holder seg på trygg grunn, så blir jeg mer bekymret igjen når jeg, via dagbladet.no, leser noe han har sagt til FHM: «Jeg MÅ finne en jente jeg kan følge helt fra tenårene. […] Det MÅ starte ungt og uskyldig.» Han forteller videre at han vil vise dem verden, skape et eget univers med dem og se «utviklingen i deres person». Bare han ikke følger samme vei som den danske filosofen Søren Kierkegaard, som var 24 år da han valgte ut en 14-årig jente, påvirket henne i fire år sånn at hun forelsket seg i ham og deretter forlovet seg med ham. Men et år inn i forlovelsen var Kierkegaard lei, og forlot en knust jente han hadde «programmert» til kun å bli glad i ham.

Så gjenstår det å se om Rybak vil følge i hans fotspor, eller om han faktisk er et geni, og har knekt koden på hvordan en selger album til alle tenåringsjentene som drømmer om en romanse med sitt eget innpåslitne lykketroll.

Ville du skapt et eget univers med denne mannen?

 
Kommenter innlegget

Posta av den august 2, 2010 in Generelt, Kritikk, musikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: Ekstra!

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Det har kommet en ekstra film inn på listen, derfor må det skrives to innlegg i dag. Dette er det første for 3. desember.

23. Man on Wire

Regi: James Marsh

Manus: Basert på en bok av Philippe Petit.

Med: Philippe Petit, Jean Francois Heckel, Jean-Louis Blondeau og Annie Allix.

Land: Storbritannia/USA

Spilletid: 94 min

Premiere: 20.02.09

Årets første dokumentar på listen omhandler franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de to tårnene i World Trade Center. Mange kaller det «århundrets kunstneriske forbrytelse». Gjennom samtaler med de involverte og rekonstruksjoner får vi historien bak planleggingen og utførelsen av dette stuntet.

Det er lite tvil om at det er verdt å lage dokumentar med denne mannen i hovedrollen. Engasjementet hans for prosjektet skinner gjennom, og han er av den typen menneske som det aldri blir kjedelig å høre på. De andre intervjuene kommer fort i skyggen, og det føles nesten som om de bare bidrar med tilleggsinformasjon til Petits fortellinger.

«I am le crazy, non?»

Filmen sliter jo selvfølgelig med problemet som oppstår når en må fortelle om noe som ikke skjer nå, men for lenge siden. Rekonstruksjonene var definitivt det rette valget i dette tilfellet. De er meget godt utført. Svart-hvite bilder, tidsriktig look og faktisk utrolig spennende til tider. Det var litt av en operasjon å gjennomføre, med tanke på sikkerhet, opprigg og ikke minst å holde seg gjemt lenge nok til å gjennomføre det.

Det som for min del var skuffende, er at det ikke er noe videoopptak av selve gåturen mellom tårnene. De bruker stillbilder. Sannsynligvis fordi det er det eneste de har tilgjengelig, men det føles likevel litt som et antiklimaks når alt opp til det punktet har blitt så grundig forklart og vist i rekonstruksjoner. Jeg foreslår naturligvis ikke at de skulle rekonstruert det at han går på line mellom tårnene, og jeg har ingen bedre løsning på det, men det føles uansett ikke så bra som det kunne ha vært.

Men en fascinerende historie er det like fullt, og Man 0n Wire vant i år Oscar for Beste Dokumentar.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.0/10 (9 890 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 6

VG: Terningkast 4

Følg med videre for et nytt innlegg litt senere i dag, der jeg også vil gi en siste frist for konkurransen!

Vi snakkes!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 3, 2009 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

En kritisk analyse av Gran Torino (trailer)

Heisann, kjære leser! Hvordan er formen? Tipp topp? Bare topp? Ipp topp? Nei, jeg kan forsikre deg om at den ikke er «ipp topp». Det er en vending jeg nettopp fant på, som kun brukes ved beskrivelse av former. Ikke din form, men geometriske former. Nå er du kanskje litt forvirret, men det er akkurat sånn jeg vil ha det når du skal lese dette innlegget.

Clint Eastwood er en flink regissør. Det grunnlegger jeg med at han har laget mange gode filmer. I tillegg vil jeg også påstå at han er en god skuespiller, kanskje ikke med veldig mange karaktertyper under beltet, men mange nok. Uansett, nå vil jeg ta for meg traileren til hans nyeste film, Gran Torino. Først, ta en titt:

Vi begynner med at en kinesisk jente blir plaget av en gjeng med afro-amerikanere. Clint Eastwood blander seg inn, med stemmen til Batman, og erklærer at han er en de ikke burde tulle med. Da svarer den ene: «You crazy, man. *peker opp* Get out of here, man.» På dette tidspunktet må jeg si meg enig med gjeng-fyren. MEN, så drar Clintyboy noe fram fra innerlommen, en…en…ja, ok det er bare hånden hans. Han peker på fyren som om hånden var en pistol. Jeg gleder meg til å se hvordan dette i filmen vil få gjengen til å gå bort fra oppfatningen om at dette er en gal mann.

Så får vi en fin scene, der det blir etablert at Eastwood er: Gammel. Hissig. Sannsynligvis halvt hund.

Ja, det er helt klart ufølsomt av sønnen og kona å begynne å trekke fram gamlehjemsbrosjyrer på fødselsdagen hans. Så ufølsomt at Clint kun kan reagere med et snerr og flekkede tenner mens han ukritisk ser rett inn i kameraet. Vi hører en dør smelle, og sønnen og kona/dattera er kastet ut. For de som er ekstra dumme blir også dette bekreftet av sønnen i en replikk.

Neste scene viser Clint som koster rundt utenfor huset sitt. «What the hell these Chinese have to move in this neighbourhood for?», sier han til seg selv. Nok et poeng til galskaps-teorien. Etter å ha levert denne herlig grammatikkfrie replikken, spytter Clint demonstrativt på bakken der han nettopp har kostet. Men tro det eller ei, den gamle kinesiske damen spytter også, en helt latterlig stor mengde brun væske (0.49). Skråtobakk eller ei, hun må ha samlet på den klysen en stund, sannsynligvis til nettopp en sånn situasjon som dette. Clint blir rettmessig kvalm, grynter og går. Bort fra huset sitt, av en eller annen grunn. Informasjon til oss: Clint er rasistisk. Og kanskje dement. Han burde muligens ha tatt en nærmere titt på de brosjyrene.

Så til kirken, der Clint ikke liker seg. Presten er ung, det motsatte av ham. Derfor har ikke Clint noe respekt for ham, og han fornærmer han, før han går rett mot han. Den stakkars presten blir nødt til å unngå Clint sin fremadstormende kropp ved å svinge seg bakover og til siden i sakte film. Dette virker som en kul actionscene, spør du meg.

Så begynner tydeligvis moroa. En ny gjeng, kinesere denne gangen, prøver å dra noen fra nabofamilien med seg (denne familien tiltrekker seg allslags gjenger, virker det som). Nå kommer Clintern med et ekte våpen, og truer gjengen bort. Den ene kinesiske jenta takker, og Clint viser sitt komplett forvirrede blikk (1.21).

Presten besøker. Han har ikke forstått at Clint misliker ham. Clint forsterker det inntrykket ved å komme med en treffende religiøs fornærmelse. Kineserne gir ham ting, Clint kaller det søppel og spør hvorfor. «Because you saved Tao», sier jenta som ble plaget av den svarte gjengen. Her føler den som klippet traileren at dette var utydelig. «Kommer folk til å huske hva de snakker om?», tenker han, og konkluderer: «sannsynligvis ikke.» Derfor klipper han inn et svart-hvitt flashback til det som skjedde for nøyaktig 22 sekunder siden.

Clintern varmes opp til disse kineserne etterhvert, og ved et tilbud om øl så besøker han dem. Alle ser skeptisk på ham. Men de kan ikke ha vært for skeptiske, for snart er han i en samtale med den jeg tipper heter Tao. «Those guys, who were here the other night», sier Clint, «what about em?» Tao svarer med den minst behjelpelige informasjonen han kunne kommet med, de er nemlig «just a gang». Det er kanskje et hakk over svar som «just some guys», «chinese people» eller «human beings», men ikke et stort hakk.

Clint blir nok uansett utrolig sint over å finne ut at dette er «just a gang», og går for å banke opp det jeg må anta er den minste av dem. Han kaster ham ned en trapp og sparker ham i ansiktet, uten at det etterlater nevneverdige spor. Merkelig nok virker ikke denne gamle mannen så truende på en kinesisk gjeng med menn, og snart gjennomfører de en drive-by-shooting på huset hans. Viss de var virkelig sinte ville jeg tro at de kunne ta knekken på han ganske lett, men jeg forstår at de vurderer trusselnivået som såpass høyt at de bør holde seg i bilen.

Ny informasjon: Clint er krigshelt, han har en medalje. Tao treffer en gullåre i dårlig-skuespill-gruven akkurat i det han fremfører «What was it like to kill a man?» mer oppstyltet enn denne mannen. «You don’t wanna know», rasper Clint, før han plutselig snakker med presten igjen. Den lille drittsekken vil rett og slett ikke gi seg! «What are you gonna do, Walt?», spør han. «Whatever it is, they won’t have a chance.» Clint virker selvsikker, og drar nok en gang fram fingerpistolen og avfyrer den mot gjengen som kjører forbi.

For meg peker alle tegn mot at dette er en film om en dement gammel mann som prøver å skyte gjengmedlemmer med fingrene sine. Gjengmedlemmet fra begynnelsen av traileren hadde rett. Jeg gleder meg bare til slutten, der Clint løper inn i gjengens tilholdssted, og avfyrer fingerkanonene sine igjen og igjen mot alle sammen. Eventuelt at han blir tatt til fange, og prøver å ta knekken på seg selv i beste Taxi Driver-stil.

Men sånn seriøst sett, så tror jeg nok dette er en god film. Den har 8.4/10 på IMDb for øyeblikket. Det er bare en tåpelig trailer. Tror du den er bra, eller er traileren motbevis nok for deg? Legg gjerne igjen en kommentar!

 
11 kommentarar

Posta av den mars 13, 2009 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,