Dømming, ved video.

Temaet videodømming kommer stadig oftere opp i fotball, spesielt etter årets VM, der vi fikk noen uforståelige avgjørelser. For eksempel dette målet, som USA fikk annullert i sluttminuttene mot Slovenia:

Nå tok likevel USA seg videre fra gruppespillet, så situasjonen fikk egentlig ikke noen direkte innvirkning. Selv om USA hadde kommet tilbake etter å ha lugget under 0-2, og en fullstendig snuoperasjon var noe jeg absolutt unnet dem der og da. Desto verre var det derimot då mitt favorittlag England ble slått ut mot erkefienden Tyskland. På stillingen 1-2 til Tyskland sender Frank Lampard i vei et skudd, og dette skjer:

Åpenbart innenfor, men dommeren registrerer det ikke. Hadde målet blitt godkjent, ville det sannsynligvis stått 2-2 til pause, og det hadde vært en åpen kamp. Hadde England gått videre? Kanskje ikke, Tyskland var inne i en god flyt, og hadde nok muligens vunnet uansett. Men det hadde blitt en helt annen kamp. I stedet måtte England ligge høyt også i andre omgang, og Tyskland scoret to ganger til på kontringer.

Da jeg før stilte meg negativ til videodømming, var det fordi at tankene gikk til det ueffektive forholdet mellom sport og pauser du finner i amerikansk sport, hovedsaklig amerikansk fotball. En kamp i NFL består av 4×15 minutter, men med reklamer og pauser inkludert varer det i 3 timer. Det er bare 33% sport. Mens det i fotball spilles 90-95 minutter fotball på rundt 105-110 minutter. Altså ca. 85% sport. Det er en ganske stor forskjell.

Men etter hvert lener jeg meg lenger og lenger inn på videodømming-siden. Med noen forbehold. Viss fjerdedommeren, som allerede har kommunikasjonsmuligheter med hoveddommeren, kunne få se reprisene av situasjoner og gi beskjed til dommeren om noe var feil, så kunne det fungere ganske bra. Systemet burde bare brukes til å bestemme over situasjoner innenfor straffefeltet og i offsidesituasjoner som fører til mål. Det er disse situasjonene som det gjøres mest feil i, av den enkle grunn at dommerene ofte ikke har hatt tid til å komme seg i god nok posisjon. Da er det jo også irriterende at det er nettopp den type situasjoner som avgjør fotballkamper.

Det virker som om et av hovedargumentene mot videodømming er at det vil ta vekk sjarmen fra fotball. Seriøst? Er det det trenere, kommentatorer og folk flest synes er sjarmen med fotball? Har jeg misforstått helt? Er det virkelig det som er sjarmen, at en mann kan gjøre en feil, og dermed endre på et rettferdig resultat? Nei, det er feil. Rett og slett feil. Sjarmen med fotball er at det er et komplisert spill. At det har rom for store individuelle prestasjoner, samtidig som du ikke kommer noen vei viss du ikke spiller bra sammen, som et lag. Sjarmen er at du kan føle en stor tilhørighet med 11 menn du aldri har møtt eller vil møte, bare for at de har på seg en trøye med et bestemt fargemønster. Sjarmen er at du kan føle en nasjonal stolthet når en mann i gule fotballstøvler skyter en ball 11 meter og inn i et nett bak en brasiliansk keeper i Marseille. At du kan få frysninger på ryggen av å se 10 år gamle klipp på nettet.

Sjarmen ligger ikke her:

Men her:

Ikke i at en tyrker får sitt andre gule og blir utvist for dette:

Men i Bergkamps beste mål mot Argentina i VM 98, og i kommentatorens galskap:

Sjarmen ligger i Arne Scheie:

Og selvfølgelig i Bjørge Lillelien:

Og viss du kan se disse klippene, og likevel hevde at sjarmen i fotball ligger i at de som passer på at reglene følges ikke har mulighet til å følge godt nok med, og derfor gjør en del feil avgjørelser, da forstår jeg virkelig ikke fotballsynet ditt. Det er vel ingen som sitter og gleder seg til at dommeren skal gjøre feil? Folk tar kanskje i mot feilene med glede viss de gir favorittlaget en fordel, men de fleste foretrekker vel å vinne på lovlig og rettferdig vis?

Jeg ønsker videodømmingen velkommen så snart som mulig. Vi har teknologien. Ingen dommere ville mistet jobben. Det virker nesten som den eneste grunnen til at dette blir vanskelig å gjennomføre, er at det vil bli vanskeligere for dommere å ta i mot bestikkelser og prøve å påvirke resultater av kamper. Jeg bare sier det, FIFA.

Og for dere som virkelig mest ser på fotball i det håpet at dommeren skal gjøre feil avgjørelser; ta det med ro. Selv om det er på video, kommer de nok til å gjøre masser av idiotiske valg likevel. Nils Johan Semb feiltolker jo de fleste situasjoner han, selv om han får se de i reprise.

Alexander Rybak, et geni?

Og der er høstsesongen i gang for DHF, og jeg vil begynne med å snakke litt om Alexander Rybak. Et sjarmtroll som snurret hele Europa (så vel som Israel, Aserbadjan, Georgia og Armenia. Alle skal liksom være en del av Europa når vi skal kose oss og synge litt?) rundt lillefingeren og vant Melodi Grand Prix for litt over ett år siden. For all del, jeg hadde også en periode der jeg satte pris på sangen og seieren, helt til det indirekte førte til at jeg måtte se en haug med VM-kamper over internett.

Og når jeg skriver «et geni» etter navnet hans i tittelen, så tror du kanskje at jeg er skikkelig fan, og vil lovprise det musikalske talentet denne halvhviterusseren har? Men dengang ei.

I den siste tiden har det kommet fram at Rybak kanskje ikke er så glad og sjarmerende klossete hele tiden. Rett før årets melodi-finale slo han hånden så hardt i veggen at han brakk den, og i juni knuste han fiolinen sin under prøven til et svenskt tv-program. Så ja, han er litt hissig. Men det er jo forsåvidt greit.

Even thooouugh it huuuuurts

Så fikk jeg se videoen til den nye singelen hans, «Oah»:

http://www.youtube.com/watch?v=o4sfh2u8cgU

Foruten å være forstyrrende engasjert i klappingen sin og tydeligvis uten kontroll over overkroppen, så ringer det litt varselbjeller her. «You’re way too young for me, but I don’t mind!»  Rybak er 23, så hva er det som blir altfor ungt for ham? Etter å ha lett akkurat så mye som jeg orket finner jeg ut at Moa faktisk er en av de tre fiolinistene han har med seg, og at hun er 18 år. Jeg tar et lettelsens sukk. Forresten vil det si at Rybak har 4 fioliner i konsertene sine, og kan derfor begynne å lage musikk til det neste uungåelige prosjektet; Fiolinkameratene. En supergruppe bestående av Alexander Rybak, Arve Tellefsen, liket til Antonio Stradivari og Espen Lind.

Halve gruppa i gang med hiten "Fillete fioline med fela". Espen Lind, i bakgrunnen, synger "Scared of Heights".

Men tilbake til det med Rybak og alder. For selv om han antageligvis holder seg på trygg grunn, så blir jeg mer bekymret igjen når jeg, via dagbladet.no, leser noe han har sagt til FHM: «Jeg MÅ finne en jente jeg kan følge helt fra tenårene. […] Det MÅ starte ungt og uskyldig.» Han forteller videre at han vil vise dem verden, skape et eget univers med dem og se «utviklingen i deres person». Bare han ikke følger samme vei som den danske filosofen Søren Kierkegaard, som var 24 år da han valgte ut en 14-årig jente, påvirket henne i fire år sånn at hun forelsket seg i ham og deretter forlovet seg med ham. Men et år inn i forlovelsen var Kierkegaard lei, og forlot en knust jente han hadde «programmert» til kun å bli glad i ham.

Så gjenstår det å se om Rybak vil følge i hans fotspor, eller om han faktisk er et geni, og har knekt koden på hvordan en selger album til alle tenåringsjentene som drømmer om en romanse med sitt eget innpåslitne lykketroll.

Ville du skapt et eget univers med denne mannen?