RSS

Stikkordarkiv: brasil

Julekalender 2011: 10. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

15. Waste Land

Regi: Lucy Walker, Karen Harley og João Jardim.

Med: Vik Muniz

Land: Brasil/Storbritannia

Spilletid: 99 min

Premiere: 01.04.11

Britiske Lucy Walker lagde sin første dokumentar med Devil’s Playground for 9 år siden, en film om Amish-ungdommer som får reise ut og «prøve» verden før de skal bestemme seg for hvilket liv de vil leve. Den neste, Blindsight, handlet om en gruppe blinde tenåringer som besteg en fjelltopp i Himalaya. Etter det følgte altså Waste Land, før hun etter det har laget Countdown to Zero om atomvåpen.

Den kjente moderne kunstneren Vik Muniz har en ide. Han vil lage kunst av og med arbeidere fra verdens største søppelfylling, Jardim Gramacho utenfor Rio de Janeiro i Brasil. Vik er kjent for å bruke utradisjonelle materialer i kunsten sin, og planen denne gangen er å ta portrettbilder av utvalgte arbeidere, for så å rekonstruere bildene ved hjelp av faktisk søppel fra fyllingen.

Og det er litt å ta av.

De beste dokumentarene har flere elementer som kunne blitt dokumentarer i seg selv. Her er det to hoveddeler. Den første er den interessante kunstprosessen, og hvor imponerende det endelige resultatet kan bli til tross for at det er laget av søppel. Den andre delen er de fantastiske menneskene og personlighetene vi får treffe fra søppelfyllingen. Folk som viser ingenting annet enn optimisme selv om de befinner seg i søppel hele dagen, folk som lengter bort, folk som bruker all sin tid til å hjelpe andre.

Mange rørende scener å ta meg seg ut fra kinomørket her, og det er som sagt dette som løfter en dokumentar opp til de helt store filmopplevelsene. Når det er interessant og bevegende på samme tid. Og jeg tror ingen vil kunne la vær å sitte og høyne prisen i hodet sitt under auksjonen mot slutten.

Waste Land ble nominert til Oscar for Beste dokumentar, men vant ikke. Det bør ikke stoppe deg fra å få sett denne varme filmen, og få den samme godfølelsen jeg får bare av å tenke på den.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.8/10 (2 163 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

 
3 kommentarar

Posta av den desember 10, 2011 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Dømming, ved video.

Temaet videodømming kommer stadig oftere opp i fotball, spesielt etter årets VM, der vi fikk noen uforståelige avgjørelser. For eksempel dette målet, som USA fikk annullert i sluttminuttene mot Slovenia:

Nå tok likevel USA seg videre fra gruppespillet, så situasjonen fikk egentlig ikke noen direkte innvirkning. Selv om USA hadde kommet tilbake etter å ha lugget under 0-2, og en fullstendig snuoperasjon var noe jeg absolutt unnet dem der og da. Desto verre var det derimot då mitt favorittlag England ble slått ut mot erkefienden Tyskland. På stillingen 1-2 til Tyskland sender Frank Lampard i vei et skudd, og dette skjer:

Åpenbart innenfor, men dommeren registrerer det ikke. Hadde målet blitt godkjent, ville det sannsynligvis stått 2-2 til pause, og det hadde vært en åpen kamp. Hadde England gått videre? Kanskje ikke, Tyskland var inne i en god flyt, og hadde nok muligens vunnet uansett. Men det hadde blitt en helt annen kamp. I stedet måtte England ligge høyt også i andre omgang, og Tyskland scoret to ganger til på kontringer.

Da jeg før stilte meg negativ til videodømming, var det fordi at tankene gikk til det ueffektive forholdet mellom sport og pauser du finner i amerikansk sport, hovedsaklig amerikansk fotball. En kamp i NFL består av 4×15 minutter, men med reklamer og pauser inkludert varer det i 3 timer. Det er bare 33% sport. Mens det i fotball spilles 90-95 minutter fotball på rundt 105-110 minutter. Altså ca. 85% sport. Det er en ganske stor forskjell.

Men etter hvert lener jeg meg lenger og lenger inn på videodømming-siden. Med noen forbehold. Viss fjerdedommeren, som allerede har kommunikasjonsmuligheter med hoveddommeren, kunne få se reprisene av situasjoner og gi beskjed til dommeren om noe var feil, så kunne det fungere ganske bra. Systemet burde bare brukes til å bestemme over situasjoner innenfor straffefeltet og i offsidesituasjoner som fører til mål. Det er disse situasjonene som det gjøres mest feil i, av den enkle grunn at dommerene ofte ikke har hatt tid til å komme seg i god nok posisjon. Da er det jo også irriterende at det er nettopp den type situasjoner som avgjør fotballkamper.

Det virker som om et av hovedargumentene mot videodømming er at det vil ta vekk sjarmen fra fotball. Seriøst? Er det det trenere, kommentatorer og folk flest synes er sjarmen med fotball? Har jeg misforstått helt? Er det virkelig det som er sjarmen, at en mann kan gjøre en feil, og dermed endre på et rettferdig resultat? Nei, det er feil. Rett og slett feil. Sjarmen med fotball er at det er et komplisert spill. At det har rom for store individuelle prestasjoner, samtidig som du ikke kommer noen vei viss du ikke spiller bra sammen, som et lag. Sjarmen er at du kan føle en stor tilhørighet med 11 menn du aldri har møtt eller vil møte, bare for at de har på seg en trøye med et bestemt fargemønster. Sjarmen er at du kan føle en nasjonal stolthet når en mann i gule fotballstøvler skyter en ball 11 meter og inn i et nett bak en brasiliansk keeper i Marseille. At du kan få frysninger på ryggen av å se 10 år gamle klipp på nettet.

Sjarmen ligger ikke her:

Men her:

Ikke i at en tyrker får sitt andre gule og blir utvist for dette:

Men i Bergkamps beste mål mot Argentina i VM 98, og i kommentatorens galskap:

Sjarmen ligger i Arne Scheie:

Og selvfølgelig i Bjørge Lillelien:

Og viss du kan se disse klippene, og likevel hevde at sjarmen i fotball ligger i at de som passer på at reglene følges ikke har mulighet til å følge godt nok med, og derfor gjør en del feil avgjørelser, da forstår jeg virkelig ikke fotballsynet ditt. Det er vel ingen som sitter og gleder seg til at dommeren skal gjøre feil? Folk tar kanskje i mot feilene med glede viss de gir favorittlaget en fordel, men de fleste foretrekker vel å vinne på lovlig og rettferdig vis?

Jeg ønsker videodømmingen velkommen så snart som mulig. Vi har teknologien. Ingen dommere ville mistet jobben. Det virker nesten som den eneste grunnen til at dette blir vanskelig å gjennomføre, er at det vil bli vanskeligere for dommere å ta i mot bestikkelser og prøve å påvirke resultater av kamper. Jeg bare sier det, FIFA.

Og for dere som virkelig mest ser på fotball i det håpet at dommeren skal gjøre feil avgjørelser; ta det med ro. Selv om det er på video, kommer de nok til å gjøre masser av idiotiske valg likevel. Nils Johan Semb feiltolker jo de fleste situasjoner han, selv om han får se de i reprise.

 
Éin kommentar

Posta av den august 7, 2010 tommar Kritikk, Sport

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,