RSS

Stikkordarkiv: brad

Julekalender 2016: 18. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

7. The Big Short

Regi: Adam McKay

Manus: Charles Randoplh og Adam McKay basert på en bok av Michael Lewis.

Med: Christian Bale, Steve Carell, Ryan Gosling, Marisa Tomei og Brad Pitt.

Land: USA

Spilletid: 130 min.

Premiere: 29.01.16

I de første reklamekampanjene var det litt usikkert hvor mye av en komedie The Big Short skulle være, og spesielt med tanke på at den var regissert av Adam McKay, som strengt tatt er en ren komedie-regissør. Han har blitt berømt for sitt samarbeid med Will Ferrell, og har regissert en rekke av hans bedre komedier, som Anchorman, Talladega Nights, Step Brothers og The Other Guys.

The Big Short finner sted i 2005-2008, årene USAs store huslån-krise utløses. Michael Burry (Bale) er et økonominsk geni, og den eneste som ser at det hele er bygget på en boble som etter hvert vil sprekke. Han bestemmer seg for å spille mot bankene, og de tar villig mot veddemålet, overbevist om at markedet ikke kan feile. To andre grupper finner ved forskjellige tilfeldigheter ut hva Burry gjør, og bestemmer seg for å prøve på det samme. Å satse pengene sine på at USAs økonomi vil feile.

the-big-short

Den største utfordringen til en film som The Big Short er ganske klar på forhånd: Hvordan forklare oss i publikum hvordan noe sånn som denne økonomiske krisen kunne skje. Og heldigvis er dette noe av det filmen takler best. Her er det mye eksposisjon som skal legges fram, og vi får både fortellerstemmer, brudd av den fjerde veggen og ikke minst små avbrudd med forskjellige Hollywood-stjerner som forklarer økonomiske konsepter direkte til kamera.

Filmen er morsom, men mest fordi det er helt absurd hvordan Wall Street og de amerikanske bankene lot grådigheten ødelegge landets økonomi. Latteren kan fort sette seg i halsen. Filmen er fylt av fine rolleprestasjoner av finansfolk og drittsekker (ofte blandet inn i samme karakter), og Steve Carell og Christian Bale stikker seg spesielt ut. Det er jo slett ikke uvanlig for Bale, som må være en av de dyktigste skuespillerne i Hollywood den siste tiden, og har vist enorm vidde i rollefigurene sine.

Å håpe at The Big Short skal være noen slags reality check for samfunnet er dessverre naivt, det økonomiske systemet i USA er allerede tilbake i samme tralten, uten at noen fikk noe særlig straff som fortjent. Men noe å tenke på er det hvert fall at den avsluttende teksten informerer oss om at den ekte Michael Burry nå investerer tungt i vann…

The Big Short vant Oscar-prisen for Beste Manus (basert på tidligere utgitt materiale), og ble også nominert til Beste Film, Beste Regi, Beste Klipp og Beste Mannlige Birolle (Bale).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,8/10 (215 620 stemmer)

AVClub.com: B+

Rottentomatoes.com: 88% fresh

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short (7) – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short (7) – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room – The Big Short (7)

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Tre tippere hadde The Big Short blant sine utvalgte, og det var HKH, Inge(n) og Dr. Hostesaft. Det ser kanskje verst ut for HKH, som nå må stole på En Mann ved Navn Ove som sitt eneste gjenværende tips, og seier virker muligens noe mindre sannsynlig enn i går.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 18, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er I DAG!! Men nok prat, la oss begynne å snakke!

13. 12 Years a Slave

Regi: Steve McQueen

Manus: John Ridley, basert på en roman av Solomon Northup.

Med: Chiwetel Ejiofor, Michael Fassbender, Benedict Cumberbatch, Paul Dano, Brad Pitt, Paul Giamatti, Lupita Nyong’o.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 134 min

Premiere: 31.01.14

Et slave-drama regissert av Steve McQueen, den store actionhelten fra 60-tallet?!? Neida, det er bare navnebroren hans, den mye mindre døde regissøren fra England. I stedet for å hoppe rundt Europa på motorsykkel, har regi-McQueen gjort seg kjent gjennom en karriere full av kortfilmer. 24 i tallet, på 21 år. En ganske imponerende mengde. I tillegg brøt han barrieren og lagde sin første langfilm Hunger i 2008. Den fikk mye bra kritikk, og etter at han følgte opp med Shame tre år senere var suksessraten såpass stor at det var klart for en av McQueens drømmejobber. Han skulle få regissere 12 Years a Slave, og (la oss være ærlige), for alvor få luktet litt på den gode gamle gullkroppen til Oscar.

Solomon Northup (Ejiofor) er en fri svart mann i New York før den amerikanske borgerkrigens tid. Han og familien hans lever bra, men en kveld blir han bortført av slavehandlere. De nekter å høre på hva han har å si, og snart er han fraktet ned til sørstatene, der han blir solgt til den fæle gårdseieren Edwin Epps (Fassbender). Han møter mye motgang,overraskende godhet, og må kjempe for å overleve, men ikke minst for å beholde verdigheten. Er det ingen redning fra denne forferdelige skjebnen?

"Jeg har ikke bestemt meg helt for hvor lenge du skal bli her, men max 10 år. Æresord."

«Jeg har ikke bestemt meg helt for hvor lenge du skal bli her, men max 10 år. Æresord.»

Historien er vanskelig å forstå for oss i det moderne samfunnet, og det er sterkt å tenke på at dette var hverdagen for så mange for en 160 år siden eller så. Du får tilhørighet til Solomon ganske fra starten av, og jeg kjente det på kroppen at det var tungt å følge ham nedover i dypet.

Chiwetel Ejiofor bærer nærmest hele filmen selv. Han er ikke en skuespiller jeg har sett veldig mye av, men dette er nok sannsynligvis hans livs rolle. Desperasjonen er til å ta og føle på, og som enkeltprestasjon er det nok en av årets aller beste. I tillegg vil jeg dra fram Michael Fassbender, som i film etter film viser at han har en intensitet å gå til som få matcher. Paul Dano gjør det også bra, i det han får den karakteren å jobbe med som han gjør best: Han som gjør deg litt ukomfortabel når du ser på. Du vet ikke helt hva det er, men det er bare noe ekstra guffent med ham. Så får vi håpe det bare er bra skuespill, og ikke ekte personlighet som skinner gjennom…

En liten klage har jeg, og det er i forhold til rytmen og farten i filmen. Etter en god start, så går filmen i fella og det drar seg ut i andre akt. Såklart er det vanskelig å beskrive 12 år uten å gjøre det litt langsomt, men jeg mistet kanskje litt fokus underveis. Også ikke til å stikke under en stol at komponist Hans Zimmer har gjentatt seg selv litt i hovedtemaet (lytt og lytt), og at dette er en svakere versjon. Men heldigvis tas nivået opp igjen med en veldig flott og (selvforklarende spoiler) forløsende slutt.

Filmen ble nominert til hele ni Oscar (Hva sa jeg?), og vant tre av dem, for kategoriene Beste Manus basert på tidligere utgitt materiale, Beste Kvinnelige birolle og ikke minst Beste Film. Jeg kan avsløre at jeg ikke var enig i den sistnevnte avgjørelsen, selv om dette så klart er kvalitetsfilm så det holder!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (279 499 stemmer, plassert som den 174. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

 
4 kommentarar

Posta av den desember 12, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 13. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Fristen for å være med er gått ut, og du får en oversikt av deltakerne i bunnen av dette innlegget.

12. World War Z

Regi: Marc Forster

Manus: Matthew Michael Carnahan, Drew Goddard og Damon Lindelof, basert på en roman av Max Brooks.

Med: Brad Pitt, Mireille Enos, Danielle Kertesz, James Badge Dale, Matthew Fox, Fana Mokoena, David Morse og Peter Capaldi.

Land: USA/Malta (!)

Spilletid: 116 min.

Premiere: 12.07.13

Zombier er i skuddet, nå i det siste først og fremst med en av de mest interessante såpe-operaene noensinne, The Walking Dead. World War Z er basert på en bok (som jeg ikke har lest, men filmen får en del kritikk for å være noe helt annet en boken), og regissert av Marc Forster, en fyr som har gjort litt forskjellige ting. Hans gjennombruddsfilm, Monster’s Ball, sørget for at Halle Berry var den første (og til nå eneste) afro-amerikanske kvinnen som vant en Oscar for Beste kvinnelige hovedrolle. Etter det har han blant annet laget det fine dramaet Finding Neverland, det spennende dramaet The Kite Runner, det morsomme dramaet Stranger Than Fiction, og den dårligste Daniel Craig-Bond-filmen Quantum of Solace.

Gerry Lane (Pitt), en hjemmeværende far, har det fint med familien sin. Dessverre bryter det ut en zombie-lignende epidemi, der folk blir forvandlet til rasende, lynraske og supersterke drapsmaskiner. Heldigvis for Gerry og familien hans har han tidligere jobbet i FN, og er ekspert på kaotiske situasjoner. Derfor blir han rekruttert til å være med og ordne opp i dette, og familien får lov å bo på en av båtene i flåten som er et av de eneste sikre stedene igjen. Gerry reiser rundt omkring i verden og prøver å finne opphavet til sykdommen som herjer, og dermed finne en kur.

De fleste ser mindre bra ut ved siden av Brad Pitt.

De fleste ser mindre bra ut ved siden av Brad Pitt.

Som du kanskje så i traileren, så er det mest negative her at det kanskje blir litt voldsomt. Jeg forstår de har lyst å lage det spektakulært, men dette her tidevannsbølge-aktige de har tillagt stormen av zombier blir til tider litt mye å akseptere for meg. Zombier generelt er jeg kjempeglad i. Jeg har heller ikke problemer med denne typen raske zombier, som vi tidligere har sett i 28 Days Later… og remaken av Dawn of the Dead., selv om jeg vel foretrekker de gode gamle trege.

Brad Pitt er kanongod på å velge filmer han passer bra i, og han er som vanlig bunnsolid her. Det er også fint å se Mireille Enos, kjent fra den ypperlige TV-serien The Killing (den amerikanske versjonen av danske Forbrydelsen, og absolutt verdt din tid), og vi får håpe hun får flere filmroller etterhvert. Resten av rollene bekles av folk som gjør sakene sine godt eller helt greit.

Det beste med filmen er intensiteten. Dette er noe av det mest spennende vi har fått i år, spesielt en lang sekvens inne på et sykehus, som bokstavelig talt økte hjerterytmen for min del. Og som vanlig, så svelger jeg gjerne litt tåpelighet så lenge det er vanskelig å se bort fra de beste scenene.

Anbefales for deg som er glad i spenning, zombier, action og deg som syntes I Am Legend var litt for treg, og gjerne syns at Brad Pitt er hakket bedre enn Will Smith.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.1/10 (231 671 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Konkurransen:

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), The Act of Killing (?), Iron Man 3 (?).

Azzi: Django Unchained (?), Epic (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Pioner (?).

CheerNina: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Thor: The Dark World (?), Iron Man 3 (?), Django Unchained (?).

Dabju: Gravity (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Captain Phillips (?), Man of Steel (?).

HKH: De Rouille et d’os (Rust and Bone) (?), The Bling Ring (?), Django Unchained (?), Only God Forgives (?).

Inge(n): Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Cloud Atlas (?), Lincoln (?).

Lars Easthouse: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Iron Man 3 (?), Man of Steel (?).

Maria-Manah: Gravity (?), Django Unchained (?), Gåten Ragnarok (?), Ender’s Game (?).

Marius Full-G: Django Unchained (?), Silver Linings Playbook (?), Eventyrland (?), Frances Ha (?).

Oda to Joy: Django Unchained (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Life of Pi (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hunger Games: Catching Fire (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Jagten (?).

Stein Galen: The Act of Killing (?), Captain Phillips (?), Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Toejam: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Silver Linings Playbook (?).

13 deltakere, som har tippet til sammen 24 filmer. Den klare favoritten er Django Unchained, tippet 12 ganger, 6 ganger på førsteplass. The Hobbit: An Unexpected Journey er den andre favoritten, med 8 tips. Halvparten av tipsene er filmer som kun blir tippet en gang, hvorav HKH har tre tips helt for seg selv, og kan ta en potensiell innersving på hele feltet. Det blir spennende framover, med andre ord!

 
10 kommentarar

Posta av den desember 13, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

13. Moneyball

Regi: Bennett Miller

Manus: Steve Zaillian, Aaron Sorkin og Stan Chervin, basert på en bok av Michael Lewis.

Med: Brad Pitt, Jonah Hill, Philip Seymour Hoffman, Robin Wright og Chris Pratt.

Land: USA

Spilletid: 133 min

Premiere: 06.01.12

Regissør Bennett Miller er i hovedsak kjent for biografi-dramaet Capote, men forfatterteamet bak manuset har desto flere filmer å skilte med på filmografien. Steve Zaillian har skrevet for bl. a. Schindlers List, Mission: Impossible, Gangs of New York og American Gangster, mens Aaron Sorkin har hatt en finger med i spillet på A Few Good Men, Facebook-filmen The Social Network og TV-seriene The West Wing og The Newsroom.

Billy Beane (Pitt) er manager for det fattigste baseball-laget på USAs toppnivå, the Oakland A’s. Han innser at han aldri vil kunne konkurrere med storlagene når det kommer til lønninger og å friste de beste spillerne, så han prøver seg på en helt ny metode. Ved hjelp av statistikk og analyse skal han kjøpe billigere spillere som til sammen utgjør et komplett lag, med alle de forskjellige ferdigheter som trengs på et baseball-lag.

"Your acting so far is superbad." Brad og Jonah ble aldri venner.

«Your acting so far is superbad.» Brad og Jonah ble aldri venner.

Sportsfilmer lider ofte av en forutsigbarhet, samtidig som de får en del engasjement og spenningsoppbygning gratis. Det er jo ikke uvanlig med en underdog-fortelling, men Moneyball gir en ny vri på det. Det handler litt om å overprestere for utøverne, men egentlig mest om å finne en matematisk løsning på sportsproblemene. Jeg syns baseball virker som en ganske kjedelig sport, men handlingen her gjorde det absolutt interessant.

Brad Pitt har alltid vist en glimrende evne til å velge riktige filmer for sin egen karriere. Her er han nok en gang den rette mannen til rett jobb, og han glir lett fra alvorligheter til tulling og vitsing med Jonah Hills karakter. Hill er jo foreløpig mest kjent som komiker, men som vanlig viser det seg at morsomme skuespillere er mye flinkere til å gjøre seriøse ting enn motsatt. Philip Seymour Hoffman gjør som alltid en fin figur i sin rolle som misfornøyd andretrener.

Det som tar denne filmen opp det ekstra hakket er scenene mellom Billy Beane og datteran hans. Hun blir spilt av en utrolig talentfull jente som liker å spille musikk, og høydepunktet for meg er scenen der Beane sitter og hører på henne spille sangen sin i en musikkforretning. Husker jeg fikk frysninger, og øyeblikket var like fint når jeg fant det på youtube mens jeg skrev dette innlegget.

Ble nominert til seks Oscar-priser (bl. a. Beste Film, Beste Mannlige hovedrolle (Pitt) og Beste Mannlige birolle (Hill)), men vant ingen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.6/10 (134 136 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5 (Artikkelen ligger ikke på nettet)

VG: Terningkast 4

 
3 kommentarar

Posta av den desember 12, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 22. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, The Hangover (5) og District 9 (6).

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” (8) og A Serious Man (11).

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, It Might Get Loud og District 9 (6).

To dager igjen til jul, og vi får den tredje beste filmen 2009:

3. Inglourious Basterds

Regi: Quentin Tarantino

Manus: Quentin Tarantino

Med: Brad Pitt, Mélanie Laurent, Christoph Waltz, Eli Roth, Michael Fassbender, Diane Kruger, Daniel Brühl, Til Schweiger, Gedeon Burkhard og Jacky Ido.

Land: USA/Tyskland

Spilletid: 153 min

Premiere: 21.08.09

Viss du ikke har hørt om Quentin Tarantino er du vel virkelig ikke særlig filminteressert? Mannen skrev True Romance, han skrev og spilte i From Dusk Till Dawn sammen med George Clooney! I tillegg har han regissert noen halvgode filmer som Reservoir Dogs, Pulp Fiction, Jackie Brown, Kill Bill vol. 1 og 2 og Death Proof. Mannen er blitt en legende, mye på grunn av at han ennå ikke har laget en dårlig film.

Vi befinner oss i det okkuperte Frankrike under andre verdenskrig. «The Basterds» er en gruppe jødisk-amerikanske soldater som har i oppdrag å spre frykt gjennom det tredje riket. Dette gjør de ved å jakte ned og skalpere nazistene. De krysser skjebner med en fransk kinoeier (Laurent) som så familien sin bli drept av SS-offiseren Hans Landa (Waltz). Når Frederick Zoller (Brühl), en tysk krigshelt, føler seg tiltrukket av henne, hjelper han henne med å sette opp en spesiell premierevisning av filmen om hans fantastiske dåder. Ikke nok med det, han lover at mange av de største tyske offisere vil dukke opp. Den hevnhungrige franske kvinnen øyner en åpning for rettferdighet, og får villig hjelp av «The Basterds».

Tarantino har kommet opp med en utrolig morsom og underholdende historie. Han gir fullstendig blaffen i om det er historisk korrekt eller ikke på mange punkter, og det gjør ingenting. Twister kommer og går, og alt henger sammen på en herlig måte. Typisk Tarantino.

Det visuelle er veldig bra. Tarantino viser nok en gang at han også vet å instruere kameramannen. For fans vil det være mange gjenkjennelige bilder, kanskje spesielt «the trunk shot», bare uten et bagasjerom i dette tilfellet. Og selvfølgelig, soundtracket er nærmest perfeksjon, med mye musikk av Ennio Morricone (kanskje tidenes beste filmmusikk-komponist).

Castet inneholder alt fra etablerte stjerner til mer ukjente mennesker. Brad Pitt er mannen som vet å velge rett manus, og han trives åpenbart i denne rollen. Diane Kruger er også et forholdsvis kjent fjes, mens Eli Roth kanskje er mest kjent som regissør (Hostel). Vi får også en scene med Mike Myers (Austin Powers), samt at tv-serie-seere vil kjenne igjen B.J. Novak fra The Office US og Samm Levine fra Freaks and Geeks.

«Wipe that stupid smirk off my face!»

Men den aller aller beste skuespillerprestasjonen i denne filmen finner vi i Christoph Waltz som skurken Hans Landa. Ikke bare imponerer han med kjennskap til veldig mange språk, men han spiller også skurken kaldt, veldig effektivt og skremmende. I det som må ta prisen for årets åpningsscene ser vi ham foreta et rolig forhør med en bondefamilie for å finne ut om de gjemmer jøder. En mer intens,  bra fotografert og velspilt scene skal du lete lenge etter!

Tarantinos spesialitet er hans velkjente dialoger. Han kan få scener til å gli i det uendelige uten at jeg mister interessen. I Inglourious Basterds klarer han å gjennomføre det med en leken morsomhet, i tillegg til at det er ulidelig spennnende opptil flere ganger. Komiske høydepunkt inkluderer Pitt på italiensk, i tillegg til en så fantastisk slutt at jeg lo godt og lenge (akkurat som med slutten av Death Proof).

Christoph Waltz vant prisen for Beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes, og filmen er nominert til 4 Golden Globes; Beste film (drama), Beste regi, Beste manus og Beste mannlige birolle (Waltz). Tarantino har gjort det igjen. En utrolig sebar 2,5-timer, nok en gang. Hvor lenge blir det til neste? Jeg har hørt rykter om Kill Bill: Vol. 3 i 2014.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.5/10 (109 083 stemmer, den er plassert som nummer 68 på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 6

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 22, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 08: 20. desember

Først litt bloggnytt. I går slo bloggen besøksrekorden for andre gang denne måneden. Knuste, faktisk. Det endelige tallet ble 159 views, i forhold til forrige rekord, som var på usle 73. Og som om ikke det var nok, så rundet bloggen 5000 views totalt i går også! Yay! Nå tilbake til det forventede programmet.

Intro for eventuelle nye lesere:

Som i fjor kommer jeg til å avholde min egen lille julekalender her på bloggen for enhver som gidder å lese. Som i fjor er konseptet at jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i løpet av året. Som i fjor kan dere tippe hvilke filmer jeg setter på de 4 øverste plassene.

Foreløpig deltakere:

dabju: The Dark Knight, Cloverfield, Wanted (15), (tom plass)

Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, Burn After Reading

Stein Galen: The Dark Knight, No Country for Old Men, There Will Be Blood, WALL-E

Lars Østhus: The Dark Knight, No Country for Old Men, Hot Rod (6), Quantum of Solace (17)

FRISTEN ER GÅTT UT.

Men nå er vi klare, så sett deg ned, sleng beina i været og les et innlegg om en film jeg synes er bra!

5. Burn After Reading

Regi: Joel og Ethan Coen

Manus: Joel og Ethan Coen

Med: George Clooney, Frances McDormand, John Malkovich, Tilda Swinton, Brad Pitt, Richard Jenkins, Elizabeth Marvel, David Rasche og J. K. Simmons.

Land: USA/England/Frankrike

Spilletid: 96 min

Å, Coen-brødrene. Der har du et par filmskapere jeg syns veldig mye godt om. De har gitt oss fantastiske filmer som Fargo, The Big Lebowski, Barton Fink, O Brother, Where Art Thou?… Listen bare fortsetter. De behersker både komedie og drama, men i de aller fleste filmene deres finnes et element av genial svart humor. Burn After Reading var den nye komedien, og ut fra traileren, så gledet jeg meg ganske mye.

Osbourne Cox (Malkovich) blir sparket fra CIA, og bestemmer seg for å skrive memoarene sine. Konen hans, Katie (Swinton), vil skille seg og kopierer alle de personlige filene hans over på en disk, både finansiell informasjon og tilfeldigvis manuskriptet. Disken blir gjenglemt på et treningsstudio, der Chad (Pitt) og Linda (McDormand) finner den. De tror at det er hemmelige CIA-filer, og prøver å selge cden tilbake til Cox. Det er starten på en mengde med forviklinger, som inkluderer russere og Katie Cox sin elsker Harry (Clooney), som også dater Linda.

Det eneste som egentlig er negativt med denne, er at den bruker ganske lang tid til å bygge opp. Det er ikke så mye morsomt i første del, vi må gjøres kjent med alle karakterene og forholdene dem imellom. Jeg ser nødvendigheten av dette, og vil egentlig ikke rette så mye kritikk mot det. Men faktum er at den resterende delen av filmen er desto mye bedre. Filmen utvikler seg mer og mer som en farse, og mer og mer morsomt blir det.

Det som er fint, er at det bare blir morsommere og morsommere dess lengre den foregår, og den aller siste scenen er den morsomste av de alle, jeg lo sammenhengende gjennom hele den scenen, tror jeg. Slutten av denne er kanskje noe av det morsomste jeg har sett av Coen-brødrene, og det sier en hel del.

Ellers så må det jo nevnes at historien har evnen til å overraske deg skikkelig, i det de slenger en utrolig vending inn omtrent midt i filmen, uten at jeg skal avsløre den her. Og som en kan forvente av Coen-brødrene, så bør en ha en ganske stor sans for svart humor for å kunne le av enkelte ting her. Jeg har det.

Skuespillet er absolutt vidunderlig av alle involverte, fra de store stjernene til de ukjente folkene i veldig små roller. Men kaken tar muligens J. K. Simmons, som CIA-sjef som sliter med å forstå sammenhengen i alt som skjer. Han er helt perfekt til denne typen rolle, og et stort pluss med filmen.

En annen ting som filmnerder alltid kan sette pris på med en Coen-film, er at den er veldig stilfullt og gjennomført bra filmet. Jeg har faktisk ennå til gode å se en dårlig filmet Coen-film. Det skjer rett og slett ikke. Manuset er forresten også bra, som alltid.

Burn After Reading er en skikkelig Coen-komedie. Altså svart, intelligent og original. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende, og det begynner å bli litt av et kompliment i dagens filmverden. Anbefales varmt til alle Coen-fans.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb: 7.5/10 (38 115 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Da er det bare å beklage for Ottar, som får sitt første bomskudd på topp 4. Legg gjerne igjen kommentar!

 
9 kommentarar

Posta av den desember 20, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 1

Så er vi kommet fram til siste innlegg i dene serien på 26. Jeg har presentert alle filmene som jeg kaller mine favoritter. Nå har det seg sånn at jeg har måttet jukse litt med tallene, for det er rett og slett ikke så lett for meg å skille mellom kvaliteten på disse filmene. Det fører til at dette siste innlegget inneholder tre filmer. Det er selvfølgelig snakk om

The Lord of the Rings:

The Fellowship of the Ring (2001)

http://www.imdb.com/title/tt0120737/

The Two Towers (2002)

http://www.imdb.com/title/tt0167261/

The Return of the King

http://www.imdb.com/title/tt0167260/

Regi: Peter Jackson

Manus: Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens, basert på en bok av J. R. R. Tolkien.

Med: Viggo Mortensen, Elijah Wood, Ian McKellen, Sean Astin, Orlando Bloom, John Rhys-Davies, Andy Serkis, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Liv Tyler, Ian Holm, Christopher Lee, Sean Bean, Hugo Weaving, Cate Blanchett, Bernard Hill, Brad Dourif, David Wenham, Miranda Otto, John Noble og Karl Urban.

Spilletid: 558 min (9 t og 18 min)

Det er ingen overdrivelse i det hele tatt å si at disse tre filmene helt alene har gjort Peter Jackson til en regissør som nå får lage akkurat hva han vil. Tidligere var han kjent for skrekkfilmer med lavt budsjett og mye blod og gørr, som Braindead og Bad Taste, den falske dokumentaren Forgotten Silver og den Oscarnominerte Heavenly Creatures. Etter megasuksessen med The Lord of the Rings har han laget sitt eget ønskeprosjekt, en ny versjon av King Kong, i tillegg til at et slags thrillerdrama kalt The Lovely Bones er på vei i 2009.

Castet til trilogien inneholder en mengde av talentfulle skuespillere, både nye stjerneskudd som Orlando Bloom og Elijah Wood, mer erfarne folk som Viggo Mortensen, Liv Tyler og Sean Bean og kan til og med slå i bordet med å ha hele tre sir’er med, Ian McKellen, Ian Holm og Christopher Lee.

Det er vanskelig å oppsummere alle historielinjene fra tre filmer i et avsnitt, men hovedsaklig dreier The Lord of the Rings seg om ferden den lille hobbiten Frodo (Wood) må ut på for å ødelegge en ring så mektig at den vil snu hele Middle Earth over til ondskapen om den ikke blir ødelagt. På veien får han hjelp av trollmannen Gandalf (McKellen), den rettmessige kongen over menneskene, Aragorn (Mortensen), alven Legolas (Bloom), dvergen Gimli (Rhys-Davies), kongssønn Boromir (Bean) og hobbitene Sam (Astin), Merry (Monaghan) og Pippin (Boyd). De blir delt opp på veien, og hver blit involvert i det siste og avgjørende sammenstøtet mellom godt og ondt på sin egen måte.

Jeg leste boken av Tolkien før filmene kom, på barneskolen en gang. Jeg var automatisk storfan, og når jeg hørte den skulle filmatiseres, syntes jeg det var en av de beste ideer jeg noensinne hadde hørt. Jeg hadde billett til premieren på den første, 17. desember 2001, klokken 17.00 eller rundt deromkring. Premieren gikk samtidig over hele verden på den første, på de to neste ble den vist fra midnatt i hver tidssone. Jeg vet ikke hva jeg forventet av filmen, men når jeg gikk ut var jeg helt lamslått over hvor genialt det jeg hadde sett var. Litt mindre enn et år senere fikk jeg frysninger på et helt nytt nivå når jeg fikk se traileren for The Two Towers for første gang, og et år etter det igjen hadde jeg det fullstendig storveis på første rad i kinosalen i Kopervik i det jeg fikk se den mest overlegne trilogien noensinne bli avsluttet akkurat sånn den burde.

Historien er jo et klassisk eventyr, men den finner jo også mye styrke i subplotene, Aragorns kjærlighetshistorie og ikke minst stoltheten og håpløsheten som finnes i Gondors kongehus, der både kongen Denethor og sønnene hans Boromir og Faramir er av de klart mest interessante karakterene i filmene. Den verdenen Tolkien har skapt, er og blir den ultimate arbeidstegningen for fantasy, og de fleste andre låner kraftig fra hans arbeid.

Hvis det er noen filmer som skal konkurrere med Star Wars-filmene i detaljrikdom, så er det disse. Og LOTR vinner også den kampen lett. Har du sett noe særlig av ekstramateriale på dvd’ene så kan du ikke være uenig med meg. Alle kostymer og våpen er lagd til filmen, med inskripsjoner og utskjæringer til minste detalj. Det er også gjort en fantastisk jobb med prostetisk sminke, der orkene er av de beste eksemplene. Stort sett alle «skurkene» ser jo helt fantastiske ut. Nedenfor en video fra åpningen av den første filmen, der vi ser litt av dette.

Her ser vi jo også litt av de utrolig gode visuelle effektene de bruker. LOTR gjorde nyvinninger på området, og brukte en ny programvare for å simulere store mengder vesener under slag. I tillegg perfeksjonerte de «motion capture»-teknologi for å skape karakteren Gollum, som spilles av Andy Serkis, mens selve kroppen på filmen kun er dataskapte bilder laget etter Serkis faktiske bevegelser. I tillegg brukte de også smarte løsninger for å få rikitg størrelsesforhold mellom mennesker og hobbiter, ved å lure oss perspektivmessig, eller faktisk lage to like set, med forskjellig størrelse.

Skuespillet er veldig bra etter min mening. Jeg vil trekke fram Ian McKellen, som gjør det spesielt bra som Gandalf, ellers syns jeg Sean Bean er en veldig bra Boromir. Men generelt sett er det veldig bra skuespill over hele linja, ingenting som jeg reagerer på eller syns er dårlig.

Det mange klager på er vel muligens hvor lange filmene er. Jeg er kanskje ikke den rette å spørre, siden jeg koser meg i verdenen, og bare vil tilbringe mest mulig tid der (liker veldig godt de utvidede versjonene av filmene på dvd). Men jeg kan være enig med at det blir litt lang tid sammen med entene i The Two Towers. Såklart har det sammenheng med at de konstant kutter vekk fra det utrolig spennende slaget i Helm’s Deep, men egentlig trengs det jo for å forklare ting framover i historien, og det gir også et lett drag av komedie. Ellers får jo slutten(e) på The Return of the King mye kritikk, folk mener at det er altfor mange slutter etter hverandre. Jeg er uenig, og ser egentlig ikke noen annen måte å gjøre det på enn det er blitt gjort. Det er altfor mange historier vi vil vite hvordan ender til at vi kan kutte ut noen av de scenene.

Musikken er jo også noe av det bedre som er blitt laget til storslåtte filmer de siste årene, den fungerer veldig godt sammen med lyddesignet, som resten av filmen er det veldig profesjonelt og detaljert gjort. Dette får en også eksempler på på dvdene, der du kan se scener med alle lydlagene individuelt.

Kort sagt en trilogi med filmer som jeg er utrolig glad i, og har sett et utall ganger. Av de mange favorittscenene mine, så kan jeg nevne Boromirs dødsscene. Eller, egentlig først den scenen der Boromir prøver å ta ringen fra Frodo, og så satt sammen med den faktiske dødskampen, som du kan se nedenfor. Legg forresten merke til den vanvittig stilige kamerabevegelsen ned gjennom hele skogen ganske i begynnelsen her.

Den andre jeg vil vise er fra The Return of the King, og er helt fantastisk klippet. Jeg vil applaudere den som kom på å sette sammen de to scenene på den måten, det kunne ikke fungert bedre.

Kritikerne gav for det meste LOTR den skryten de fortjener, og det haglet seksere på terningen. Oscarmessig gikk det også ganske så bra, der The Fellowship of the Ring vant for Beste kinematografi, Beste visuelle effekter, Beste sminke og Beste musikk (også nominert til 9 andre Oscar), The Two Towers vant for Beste lydredigering og Beste visuelle effekter (nominert til 4 andre) og The Return of the King tok fullstendig kaka med Beste lydmiksing, Beste setdekorasjon, Beste kostymer, Beste sminke, Beste musikk, Beste originalsang, Beste klipp, Beste visuelle effekter, Beste manus basert på annet materiale, Beste regissør OG Beste film (11 totalt). Det kan vel kanskje argumenteres for at The Return of the King fikk litt betalt for hele trilogien på en måte, men i såfall syns jeg det er helt på sin plass. Vel fortjent.

På IMDb gjør de det også bra. The Two Towers har 8.6/10 med 259 107 stemmer, og ligger på 31. plass på top 250. The Fellowship of the Ring ligger litt høyere, på 20. plass. Ratingen er 8.7/10 med 311 448 stemmer. Aller høyest av trilogien ligger The Return of the King, med 8.8/10 etter 282 349 stemmer, noe som setter den på 14. plass. Forresten litt spesielt at den tredje filmen har flere stemmer enn den andre, noe som kanskje kan komme av at The Return of the King lå veldig høyt oppe tidligere, og folk som ikke har sett den stemmer 1/10 for å få den lenger ned på listen uten å ha sett den. Det er jo en uheldig bivirkning av IMDb-systemet. Nedenfor har jeg som vanlig funnet fram trailere for filmene.

(digger den musikken fra Requiem for a Dream, selv om den er overbrukt etterhvert.)

Om du har sett denne trilogien, de beste filmene jeg har sett, så legg igjen en kommentar! Jeg avslutter med Theoden, kongen av Rohan, sine ord når alt ser mørkt og håpløst ut i møte med de overveldende styrkene til Saruman:

Where is the horse and the rider?
Where is the horn that was blowing?
They have passed like rain on the mountains.
Like wind in the meadow.
The days have gone down in the west.
Behind the hills, into shadow.
How did it come to this?

 
3 kommentarar

Posta av den november 9, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,