RSS

Stikkordarkiv: moore

Julekalender 2013: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

21. Don Jon

Regi: Joseph Gordon-Levitt

Manus: Joseph Gordon-Levitt

Med: Joseph Gordon-Levitt, Scarlett Johansson, Julianne Moore og Tony Danza.

Land: USA

Spilletid: 90 min.

Premiere: 31.10.13

Joseph Gordon-Levitt startet skuespillerkarrieren som sjuåring, og har dermed allerede spilt roller i fire forskjellige tiår som 32-åring. Slo vel kanskje for alvor gjennom som den ene kid’en i komiserien 3rd Rock from the Sun, men har i de senere år eksplodert som «voksen», med roller i flere storfilmer som Inception, The Dark Knight Rises og Looper, samt mindre filmer (med en trofast følgesskare) som Brick og (500) Days of Summer. Han står også bak det kunstnerkollektiv-aktige produksjonsselskapet Hitrecord, og virker på mange måter som en fyr som ikke nødvendigvis gjør alt han gjør for penger. Med Don Jon prøver han seg for første gang som regissør, og har skrevet manuset selv. Et rimelig ambisiøst prosjekt, med andre ord.

Jon (Gordon-Levitt) er en Jersey-mann som gjør det meste om til objekter og liker å ha sitt eget system på ting. Han er kjent som en stor sjarmør, og har fått tilnavnet Don Jon (som for de uinvidde er en vri på Don Juan) av kompisene. Hverdagen handler om å trene, pliktløp i kirka, slite seg gjennom middager med familien der de maser om giftemål, og å sjekke opp damer på byen. I tillegg har Jon en tung avhengighet av nettporno, og mener at ingenting annet i livet hans gir ham mer glede enn det. Når Jon møter og legger an på Barbara (Johansson), endrer ting seg. Hun er en «tier», men har ikke nødvendigvis de samme tankene om hva som er viktig og nødvendig å bruke tid på her i livet.

Hold me closer Tony Daaaanza!

Hold me closer Tony Daaaanza!

Det første jeg vil dra fram her er hvor gode karakterene er. Både Jon og Barbara gjør valg som nok er veldig innlysende for forskjellige typer mennesker, og du skal ikke se bort fra at filmen har skapt noen diskusjoner på hjemmebane. I tillegg er Jon-karakteren veldig severdig, du blir ikke lei av å se på at han strutter rundt med overdreven selvtillit i alle situasjoner. Godt spilt av Gordon-Levitt. Et friskt pust med Julianne Moore, som bidrar med en karakter som faktisk ikke er en drittsekk.

Filmen blir fortalt i en episodisk og litt repetiv stil, noe som for så vidt er en passende måte å beskrive Jons liv på. Han er på grensen til OCD til tider, selv om han også kan relateres til. Mye fantastifulle visuelle teknikker her, som holder det friskt og interessant.

De humoristiske høydepunktene kommer i scenene der Jon er med resten av familien sin. Tony Danza leverer store ting som den rølpete faren som åpenbart er treet Jon landet i nærheten av. Glenne Headly er også nær perfekt som den smånevrotiske moren som bare vil ha barnebarn. Nå, med en gang. Også har vi Brie Larson som en tilnærmet stum søster, alltid gjemt bak en telefon. Til gjengjeld har den ene replikken hun kommer med i løpet av filmen en skikkelig punch.

Totalt sett en imponerende regidebut, med solid skuespill og manus. Kanskje litt repetetivt til tider, og så tett opp mot virkeligheten at kranglene kan gjøre deg irritert på ekte, men en morsom film lell.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (21 425 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den desember 4, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Et usedvanlig lykketreff

Jeg fikk en veldig hyggelig mail i dag! En utrolig koselig beskjed fra min gode venn Maria Rittinger. Jeg kjenner ikke Maria så godt, faktisk har jeg aldri truffet henne. Jeg har heller aldri snakket med henne, eller i det hele tatt hørt navnet hennes før i dag. Men hun er min gode venn. Hun sender mail fra @student.uibk.ac.at, og litt leting forteller meg at hun studerer ved universitet i Innsbruck, i Østerrike.

Men, avbryter den observante leser, hvis du ikke kjenner henne, hvorfor sender hun deg mail? Å, du enkle menneske, svarer jeg overlegent. Nå skal du høre. Hun velger å uttrykke seg på engelsk, utvilsomt fordi hun forstår at jeg ikke husker nok av skoletysken til å henge med på notene.

My associate has helped me to send your first payment of $7,500 USD to you as instructed by Mr. David Cameron
the United Kingdom prime minister after the last G20 meeting that was held in United Kingdom, making you one
of the beneficiaries.

Lite visste jeg at det på det forrige G20-møtet ble bestemt at jeg skulle få penger! Av den britiske statsminister David Cameron, til og med! Litt underlig kanskje at han vil betale meg i dollar, men det føles tross alt som verdens mest betydningsfulle pengeenhet. Litt mer underlig, kanskje, at det forrige G20-møtet ble holdt i Seoul i Sør-Korea. Det eneste G20-møtet holdt i Storbritannia var i april 2009. Og veldig underlig at David Cameron bestemte dette på et tidspunkt da Gordon Brown fremdeles skulle sitte som statsminister i over et år.

Tony Blair?

Sender First Name Is = Johannes
Second Name = Davis

I told him to keep sending you $7,500 USD twice a week until the FULL payment of ($820000.00 United State Dollars) is completed.

Ok, så Johannes Davis (interessant navn), som er Maria Rittingers medarbeider (der hun studerer i Innsbruck), har fått oppdraget med å sende meg disse pengene fra Storbritannias regjering/den samlede G20-organisasjonen. Takk som byr, sier jeg! Og at jeg faktisk skal få utbetalt sånne summer to ganger i uken helt til jeg har nådd den logiske summen av 820 000 dollar (den vanlige lønnen for folk som ikke har noen som helst tilhørighet til verken Storbritannia, Østerrike, G20 eller Johannes Davis) er jo å hoppe i taket for. Ca. 4,7 millioner kroner høres svært rimelig ut, selv om det altså vil ta omtrent et år å få det hele utbetalt.

A certificate will be made to change the Receiver Name as stated by the British prime minister, send your Full Names and address via Email to: Mr Garry Moore

You cannot pickup the money until you have obtianed your certificate.

Regards
Mr. Garry Moore.
Tel: +(44) 702 401 4955.

Såklart forstår jeg at David Cameron, den første britiske statsminister som kan reise i tid, har krevd å få mitt fulle navn og selvfølgelig også min addresse. Han kunne jo risikert å gi pengene til hvem som helst, når det helt klart ble bestemt av G20 at de skulle gå til personen som eide nøyaktig min mailaddresse. De visste ikke hva jeg het eller hvem jeg var, men de visste at jeg fortjente dem, og de hadde mailaddressen min. Det var barre å sette i gang en operasjon over flere land for å få sendt mailen til meg, sånn at jeg kunne få det jeg har krav på.

Garry Moore skal lage sertifikatet mitt, sånn at jeg kan hente pengene. Her blir jeg jo litt usikker. For det første var jeg under inntrykk av at Maria Rittinger og Johannes Davis allerede hadde sendt meg den første betalingen. Men men, det betyr nok lite. Så fort jeg får sertifikatet mitt, kan jeg nok bare valse inn i banken, vise det og få mine surt ervervede penger. Blir også litt tatt på senga av mailen plutselig er fra Garry Moore selv. Jeg skal jo sende navnet og addressen til ham, men jeg har kun mailaddressen til Maria Rittinger. Og google lurer bare på om jeg mener Gary Moore med en «r» når jeg søker. Kanskje er det han? Jeg tror jeg tar en telefon (til nummeret internettet forteller meg sannsynligvis vil bli overført til Nigeria, der Gary Moore sikkert har et kontor) og finner ut av det.

Uansett, jeg ville bare dele med dere at jeg er blitt millionær! Hurra!

Vi snakkes, Gary.

 
7 kommentarar

Posta av den februar 4, 2011 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 15. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Fristen er gått ut.

Deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og The Hangover.

Stein Galen: Inglourious Basterds, Slumdog Millionaire, “ukjent festivalfilm” og A Serious Man (11)

Audun: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og It Might Get Loud.

Vi går i dag inn i topp 10, og den første filmen vi møter der er

10. Watchmen

Regi: Zack Snyder

Manus: Dabid Hayter og Alex Tse, basert på en grafisk roman av Alan Moore.

Med: Malin Akerman, Billy Cydrup, Matthew Goode, Jackie Earle Haley, Jeffrey Dean Morgan, Patrick Wilson og Carla Gugino.

Land: USA

Spilletid: 162 min

Premiere: 06.03.09

Zack Snyder er et av de største regissør-stjerneskuddene for tiden. Etter kun å ha laget et par musikkvideoer på forhånd, debuterte han med en hyperaktiv remake av zombieklassikeren Dawn of the Dead i 2004. Så følgte han opp med tegnserieadapsjonen 300, en utrolig kul actionfilm som så helt fantastisk ut og endte opp på fjerdeplass i kalenderen min for to år siden. Nå er det altså en ny grafisk roman han lager film av, den såkallet «ufilmbare» Watchmen» av Alan Moore.

Watchmen finner sted i 1985 i et alternativt univers. Nixon er fremdeles president, dommedagsklokken som viser forholdet med Sovjetunionen er alltid stilt inn til fem på tolv og superhelter er velkjente skikkelser for alle. Ekshelten kjent som The Comedian (Morgan) blir drept, og dermed setter en annen helt, Rorschach (Haley), ut for å finne ut hvem som er ansvarlig. Dette setter i gang hendelser som vil forandre verden for alltid.

Watchmen ser helt vidunderlig ut, rent visuelt. Som 300 ser jeg på dette som levende malerier, noe som er fint nok til at jeg kunne hengt det på veggen, hadde det ikke vært for at det er en film. Kamera-arbeid, kostymer og set design er helt perfekt, universet selges lett til meg. Og det er jo det som er det beste med denne filmen, å få se inn på et alternativt univers med superhelter. For meg, som er litt interessert i historie fra før, så blir det veldig gøy å høre om historien til dette universet. Så begynner vi også med en fin montasje over historiske ting fra universet satt til «The times they are a-changin'».

Karakterene er veldig bra, med få helter som er like «gode» som de vanlige superheltene vi er vant til. Her har vi helter som har vekslende moral, gjør ting etter sine egne regler. Og det er ikke nødvendigvis sånn at folk generelt liker heltene. Dette åpner jo for mye mer menneskelige og realistiske problemer, og dermed en mer interessant film.

Nite Owl II hever seg for eksempel ikke over slag under beltestedet.

Skuespillet er bra i alle ledd, og gjør at de mer drøye karakterene har en viss troverdighet. Dr. Manhattan, den blå mannen som har fått gudeaktige egenskaper, kunne fort blitt teit, men jeg kjøper det her.Ellers så liker jeg veldig designet på de andre superheltene også, kanskje spesielt Rorschach sin maske med rorschach-flekker i konstant endring på.

Det negative er jo at historien er veldig tung, med en stor del lange flashbacks. Det føles som om det gjøres for mange unødvendige avstikk. Såklart er dette fordi Snyder vil være så tro til kilden som mulig, men det hjelper jo ikke når det blir litt slitsomt å henge med gjennom vel 2,5 time.

Watchmen er en vakker, interessant og kompleks film, som jeg gjerne ser igjen både en og tre ganger!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.8/10 (111 448 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Legg gjerne igjen en kommentar! Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 15, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 6. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

Vi åpner dagens luke:

19. Capitalism: A Love Story

Regi: Michael Moore

Manus: Michael Moore

Med: Michael Moore

Land: USA

Spilletid: 127 min

Premiere: 13.11.09

Michael Moore er et navn de fleste kjenner, eller burde kjenne. Han er nok verdens mest kjente dokumentar-filmskaper, og har siden debuten med Roger & Me i 1989 gitt oss blant annet Bowling for Columbine, Fahrenheit 9/11 samt et par sesonger med tv-programmet The Awful Truth. Og selv om Bowling for Columbine står frem som den klart beste filmen, så kan du vanligvis forvente deg en underholdende kritikk av den høyrevridde politikken i USA.

I Capitalism: A Love Story tar Moore et oppgjør med kapitalismen, selve grunnstøtten i det frie amerikanske samfunnet. Han prøver å forklare hvordan finanskrisen kunne skje, finne ut hva som skjedde med bail-out-pengene USA betalte bankene, følger folk som sliter økonomisk, kritiserer Bush-administrasjonen, osv.

Det første som kan tale i mot denne filmen, er jo at det ikke alltid er grensesprengende stoff Moore gir oss her. Mye av det har vi sett versjoner av før. Bilindustrien og alle som fikk sparken i Flint og lignende steder? Begynner å bli en gjenganger. Vi har vel også sett Moore prøve å bare dure inn for å snakke med sjefen av et eller annet storselskap uten avtale tidligere?

«Listen, couldn’t you guys just let me in for once?»

Men som nevnt tidligere, det er god underholdning. Moore er en ekspert på å bruke manipulative virkemidler. Stemningsfulle triste scener med uskyldige ofre av samfunnet. Latterliggjøring av høyresiden, noe vi forøvrig lettere kan relatere til i Norge. Effektiv klipping av taler satt til musikk. Såklart er han en propagandamaskin. Men han tar som alltid opp noen veldig interessante poenger på veien. Det viktige er vel å ikke la seg overbevise om at alt i filmen er rene fakta, men prøve å være litt klar over triksene som blir brukt.

Det jeg synes er interessant, er hvordan Moore kan ta oppriktige uttalelser høyrepolitiske personer har kommet med om kapitalisme, og presentere dem til oss som åpenbart dumme påstander. Spesielt en tale der George W. Bush snakker varmt om kapitalismen faller på sin egen urimelighet. Når han så viser et klipp fra Fox News der de dekker en uttalelse fra Michelle Obama om at noen kanskje må gi opp litt av paien sin for at andre skal få, og kommentatoren Glenn Beck reagerer med: «But I want all my pie!», så ler vi av den egoistiske amerikaneren. Men faktum er jo at han er helt seriøs, og har mengder med mennesker som er enige med ham.

Moore har laget en forholdsvis god kritikk av kapitalismen, og her i Norge vil nok mange være enige med han. Hos oss har vi sett at det går ganske bra med et sosialdemokrati. Så får vi for amerikanernes del håpe de kan prøve litt mer på Franklin D. Roosevelts visjon for USA, som Moore viser oss mot slutten. Jeg ender opp med å regne dette som Moores nest beste dokumentar.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (4 305 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen kommentar eller tips i konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 6, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Kunstfilm, tabber og mer!

Ja, da var det på tide med en ny bloggpost folkens, og jeg har noen godbiter klar også dene gangen. Vi begynner ballet med en ny YouTube-video, lagt ut for veldig kort tid siden. Det er den kunstneriske filmen «Ostendo Super Gelu Propinquus», laget av undertegnede og Lars Østhus. Den handler om en mann og hans kjøleskap:

I forrige innlegg la jeg ut eksamensfilmen min, Leveransen. Ute på YouTube finnes også en fin samling med tabbeklipp fra innspillingen av den filmen. Såklart deles dette med de kjære leserne mine:

Så er det jo absolutt verdt å få med seg at bandet jeg er medlem i, The GCDs, har lagt ut en ny sang på nettsiden. Det er bare å ta en tur inn og sjekke: The GCDs. Den nye sangen er jo da «Cry me a river», en Justin Timberlake-sang vi har covret. Så kan jeg faktisk avsløre her, jeg tror dette blir første plass å lese det, at neste sang for The GCDs blir «Comfortably Numb», av Pink Floyd. Det er planen slik det ser ut nå.

Så er det en liten ting til slutt jeg gjerne vil snakke litt om. Jeg kjøpte nemlig filmen G.I. Jane her en dag. Og jeg vil gjerne ta meg litt tid til å kritisere coveret på den. Framsiden først. «Failure is not an option», står det over tittelen. Det har jeg egentlig ikke noe problem med, foruten at det blir lite spenning i filmen om det ikke er mulig å feile. «Men Rune, de mener bare at om hun feiler, så går alt veldig galt…» Hysj på deg, er det min blogg eller din? Bruk dine logiske argumenter på din egen blogg.

Men for å gå videre: Øverst på framsiden av coveret står navnene til de to stjernene, og hvor de har spilt før. Vanlig trekk. G.I. Jane er fra 1997. «Viggo Mortensen (The Lord of the Rings)» og «Demi Moore (Charlie’s Angels: Full Throttle)». Ringenes Herre kom ut 2001-2003, og Charlie’s Angels 2 kom ut i 2003. Sånn som dette irriterer meg alltid, sikkert uten grunn, men irritasjon like fullt. Jeg kan forstå at de jukser på tidslinjen for å få med at Viggo har spilt i Ringenes Herre, men at Demi var med i Charlie’s Angels 2??? Opp imot 30 000 mennesker er enige om at den fortjener 4,7/10.

Vi flytter oss til baksiden av coveret. Der har vi den plagsomme dansk/norsk/svensk/finsk-typen. Det står for øvrig aldri det samme på alle fire språk. Jeg kan lite finsk, men jeg har forstått at Norge og Danmark har en oppfatning av innholdet, mens Sverige og Finland har en helt annen. Jeg vil nå sitere den norske beskrivelsen av G.I. Jane:

«Demi Moore er bare så rå og Viggo Mortensen bare så ond. Filmen om den første kvinnelige soldat som får sjansen til å gjennomføre den umenneskelig harde treningen i Navy SEALS. Hvis du bare skal se én actionfilm i ditt liv, så må det være denne!»

Her smører de tykt på. Dette er altså den beste actionfilmen noensinne! Den aller aller beste. De kunne lett byttet ut «ditt liv» med «år», me neida. Denne har de tro på. Jeg skulle likt å møtt på den personen som helt ærlig syns dette er den beste actionfilmen noensinne. I tillegg syns jeg ikke folk skal gå rundt og si hvilken film som er den beste i sin sjanger uten å ha sett alt sjangeren har å by på. Ordet «noensinne» fører også med seg en viss antydning til det som skal komme, spør du meg. Kjente feil innen dette området: «1492: Skal du drive med slaver i én verdensdel i livet, så må det bli Europa! Columbus fant hva, sa du?», «1912: Skal du krysse atlanteren én gang i livet, må det være med Titanic» og «1963: Er det én by du skal kjøre gjennom i kabriolet i livet, må det bli Dallas.»

Jeg er også interessert i situasjonen der du kun får se én actionfilm i livet ditt. For meg er det allerede kjørt. Men det må se ut noe sånn som:

«Finally I have caught you, Mr. Bond. Are you familiar with the invention of moving pictureshows?»

«Why, no, I’ve never seen a so-called movie in my life, even less so an actionmovie.»

«Ah, then I shall let you pick ONE actionmovie to watch, before I cast you into my lavapit with sharks in it and stuff. Pointy sticks. You know.»

«Yes, I do know. One movie, you say. Well golly me, I read somewhere what to pick. I’ll pick G.I. Jane, of course. Demi Moore is so hard/raw/awesome in it, and Viggo Mortensen is sooo evil.»

«You have chosen wisely, Mr. Bond. Watch the story of the first female soldier training to be a Navy SEAL, while I set my plan into motion. Mr. Bond? How did you get behind me?? No, not the lavapit! Argh, it’s burning! Ow, the sharks are biting my burning body! Ahhh, I got my foot stuck on a pointy stick!»

«Quite a burnout. That could drive a man shark raving mad. My remarks are truly like pointy sticks

Jeg beklager den lange replikkvekslingen fra den ikke ennå produserte Bond-filmen «Never Die Tomorrow», men den viste så godt hva jeg mente med at det var en usannsynlig situasjon.

Da sier jeg adjø for nå, men forvent flere oppdateringer med nye YouTube-videoer om ikke altfor lenge.

 
5 kommentarar

Posta av den januar 29, 2008 in Film, Kritikk, skryt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,