RSS

Stikkordarkiv: love

Noen tanker om gode og dårlige filmtrailere.

I mitt virke som filmnerd blir det en del kinobesøk. Før hver film vises det som regel et par trailere, og når du har såpass høy frekvens på kinobesøkene som meg, så ser du gjerne de samme trailerne om igjen en del ganger. Det jeg umiddelbart legger merke til, er den sprikende kvaliteten på underholdningsverdien i traileren. Noen kan jeg se utallige ganger og få frysninger på ryggen likevel, mens andre er kjedelige omtrent 30 sekunder ut i første møte. Og da jeg her en dag ble servert min vanlige to-retters trailer-meny og innså at den var delt opp i høstens klart dårligste trailer, etterfulgt av en av de aller beste, begynte jeg å fundere på hva som var hemmeligheten.

La oss først ta den dårlige. Jeg vet det kan virke avskrekkende at jeg har utropt den som høstens store taper allerede, men prøv å gå inn med et åpent sinn. Jeg gir deg: Love, Rosie.

Hvorfor fungerer ikke dette? Er det fordi det er en klisjefylt film vi har sett mange mange (mange) ganger før (la gå, det er jo ganske lenge siden AUGUST…)? Ja, litt, men ikke egentlig. Det er heller ikke fordi det virker som en umorsom komedie. Eller fordi alt ser ut som om det er blitt gjort etter en oppskrift, helt ned til de fotogene pappfigurene de har stilt opp til hovedrollene sine. Det er fordi at etter å ha sett disse to minuttene, er det ikke lenger nødvendig for meg å se filmen, jeg vet uansett hva som skjer.

La oss gå gjennom det vi har lært:

Rosie og Alex er bestevenner, men Alex er forelsket i henne. Han er utrolig dårlig til å skjule det, men Rosies karakter er enten blind eller ondskapsfull. Hvilken av de to går ikke traileren inn på, så det er nok noe som utdypes i filmen.

"Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt."

«Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt.»

Så kommer den morsomme delen, der det pinlige kondom-uhellet foregår! Heldigvis blir det ikke for pinlig eller morsomt, siden avsløringen foregår i en telefonsamtale. Uansett, umiddelbart går vi videre til viktige nyheter. Alex har fått plass på Harvard i Boston! Rosie skal vel bli med? Å nei, nyheten hennes var at hun var gravid!

Alex reiser til USA. Rosie får et barn. De savner hverandre. Alex får en kjæreste, noe vi får vite ved at kjæresten annonserer ekteskapet de skal inngå. Rosie innser hvor dum hun har vært. Men det er ikke slutt! Rosie avholder sin monolog, der hun endelig forteller Alex at hun egentlig elsker ham.

Hva er igjen av denne filmen? Kun Alex sitt endelige valg. Filmen i seg selv kan jo vokse til å i beste fall bli en helt grei romantisk dramedie, men traileren er noe av det mest lettvinte jeg har sett.

Så videre til det som møtte meg rett etterpå, og som selvsagt ble enda bedre sett i sammenheng med min nylige forferdelige opplevelse. David Finchers nyeste krim-thriller: Gone Girl.

Jeg liker virkelig godt hvordan de forskjellige virkemidlene brukes til å endre vår oppfatning av historien i løpet av denne ganske effektive traileren. Fra en start der vi skal lete etter en savnet dame, før mer og mer ukoselige glimt fra eksteskapet bygger opp til et glimt fra en krangel, og etter det får vi intense øyeblikk fra politiets, medias og folkets mistanke til damens ektemann, spilt av Ben Affleck. Og i det det sjokkerende avsltuningsbildet av kvinnens druknede lik fader over i tittelen, og vi hører Afflecks insistering på at han er uskyldig, så er det ikke en avsløring, men en påminnelse om hva som er det interessante spørsmålet i denne filmen. Gjorde han det? Og i forhold til dette spørsmålet er denne traileren i en perfekt balansegang. Hvor skal man klippe vekk fra den krangelen der mannen tilsynelatende skal til å utøve vold mot kona si? Det er snakk om noen få frames fra eller til, så har publikum «bestemt» seg for at han er skyldig, noe de selvsagt vil unngå. Musikken er også et bra valg. En klassisk kjærlighetsballade, men legg merke til hvordan den utover i traileren får flere innslag av forvridde toner og ubehagelige effekter.

Så klart er disse to trailerne for filmer i veldig forskjellige sjangre, men det interessante er at begge filmene er basert på bøker. Derfor er det en god del mennesker som vet hvordan hver historie slutter. Men er det grunn nok til å avsløre det i reklamen når det skal lages film? Jeg syns ikke det. Poenget er i hvert fall at en av disse filmene får jeg veldig lyst til å se, og det har ingenting med sjanger å gjøre, det handler om hvor dyktige de som har laget reklamen er.

Til slutt, et par andre trailer-godbiter fra den siste tiden:

 
Kommenter innlegget

Posta av den oktober 2, 2014 in Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 16. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Det avholdes tippekonkurranse, der leserene prøver å gjette seg til årets topp 4. Fristen for innsending av bidrag er gått ut, og du kan følge deltakerene og framgangen i konkurransen i bunnen av dette innlegget.

9. Drive

Regi: Nicolas Winding Refn

Manus: Hossein Amini, basert på en bok av James Sallis.

Med: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Bryan Cranston, Albert Brooks, Oscar Isaac, Christina Hendricks og Ron Perlman.

Land: USA

Spilletid: 100 min

Premiere: 21.10.11

Nicolas Winding Refn er en dansk regissør som har laget mye for folk med sans for filmer som tar seg god tid, noen ganger for god tid etter min smak. Han debuterte med Pusher i 1996, og lagde også etter hvert resten av trilogien. Den rimelig rare Bronson ga oss en smakebit av Refn på engelsk, mens den utrolig kjedelige ikke-filmen Valhalla Rising gav oss en smakebit av Refn som stum. Drive er hans steg inn i den amerikanske filmverdenen.

Vår navnløse hovedperson jobber som stuntsjåfør i filmbransjen, i tillegg til å bedrive fluktbilkjøring for kriminelle på kveldene. En dag møter han Irene, en alenemamma han snart faller for. Men når mannen hennes kommer ut fra fengsel, blir sjåføren vår blandet inn i et dødelig spill på vegne av Irene og familien hennes.

Her har Refn funnet/blitt hjulpet til å finne den rette takten. Det går mye tregere enn det som vil passe den jevne action-tilhenger, men betydelig kvikkere enn Valhalla Rising. Begynnelsen setter anslag for resten av filmen, med synth-pop, rosa åpningstekster og en spennende og tilbakeholden jaktscene. Forfriskende med en gang å få en politijakt der det handler like mye om å ta det med ro og gjemme seg som å kjøre fort. Føles mer realistisk med en gang.

Halvparten av filmen brukes til å vente på rødt lys, for eksempel.

Karakterene sier ikke alltid så mye, spesielt sjåføren vår og Irene er fåmælte. Desto mer imponerende hvor overbevisende de første scenene som setter opp forholdet mellom de to er. Dialogene er bra når de er der, og spilles godt ut av Ryan Gosling i det som sannsynligvis ikke er den vanskeligste rollen å spille, men all ære til han likevel. Syns også det er gøy å se den alltid like likendes Bryan Cranston i en ny film, og Albert Brooks og Ron Perlman har ingen problemer med å overbevise meg om at de er harde.

Ganske spesiell dynamikk i filmen, en rolig kjærlighetshistorie med jevne innslag av ekstremt grov og grafisk vold. Til tider sjokkerende, og kanskje for mye for et publikum å takle. Jeg merket i hvert fall at de eldre parene som var kommet for å se den kritikerroste filmen ble litt satt ut, mens guttegjengen bak meg som var kommet for å se actionfilm syntes det var så ubehagelig med love story at de måtte le røfft og høyt hver gang vi fikk se blod.

Det er ikke ofte vi får så elegant filmede og gjennomførte spenningsfilmer, og det ser virkelig bra ut hele veien gjennom. Det som tar denne ned fra de aller øverste plassene er den siste tredjedelen. Det blir for forutsigbart for min del, og det føles nesten kun som man skal gjennom visse steg for å avslutte historien slik den på en måte avsluttes.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (73 747 stemmer, rangert som den 176. beste filmen noensinne)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Konkurranse:

Her følger deltakerene alfabetisk,med tipsene i prioritert rekkefølge. Vinneren er den som klarer flest riktige i topp 4. Ved uavgjort teller summen av plasseringene til alle fire tipsene. Tipper en 1., 3., 7., og 25. plass, for eksempel, vil verdien bli 36. Lavest verdi er såklart best.

Audun: The King’s Speech (?), True Grit (?), The Fighter (?), Thor (?).

Bush: Super 8 (11), Oslo, 31. august (?), Johnny English Reborn (?), Drive (9).

Inge: The King’s Speech (?), The Greatest Movie Ever Sold (?), The Fighter (?), Sucker Punch (?).

Maria: True Grit (?), Hodejegerne (10), The King’s Speech (?), Captain America: The First Avenger (?).

Martin: Kongen av Bastøy (16), Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (?), Kong Curling (?), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (14).

Ottar Karsten Hostesaft: The King’s Speech (?), True Grit (?), Black Swan (?), The Town (?).

Stein Galen: The King’s Speech (?), Oslo, 31. august (?), Drive (9), Melancholia (?).

Fjorårets vinner Bush hadde Drive på fjerdeplass, mens Stein Galen valgte den som den tredje beste. Ikke dårlig tippet, er det jeg vil si til det. Verken Audun, Inge eller Ottar har truffet på noen av tipsene sine ennå, så gjenstår det å se om det er en positiv eller negativ ting.

 
3 kommentarar

Posta av den desember 17, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 11. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. For å gjøre hele prossessen mest mulig rettferdig, har jeg lagt ut en liste over alle filmene jeg har sett på kino i år, og som dermed er aktuelle kandidater for kalenderen. Listen finner du her. I år kjører vi hemmelig valg, sånn at ingen skal få noen fordeler ved å kikke på andres tips. Send dine personlige topp 4-tips i en melding til meg på Facebook, eller på elektronisk mail til rune_b_87@hotmail.com. Rekkefølgen teller, og du kan endre tipset helt fram til fristen, som settes til 14. desember (i løpet av dagen), sånn at alle må ha tippet før jeg begir meg inn på topp 10.

14. New York, I Love You

Regi: Fatih Akin, Yvan Attal, Randall Balsmeyer, Allen Hughes, Shunji Iwai, Wen Jiang, Shekhar Kapur, Joshua Marston, Mira Nair, Natalie Portman og Brett Ratner.

Manus: Hu Hong, Yao Meng, Israel Horowitz, Suketu Mehta, Shunji Iwai, Olivier Lécot, Jeff Nathanson, Alexandra Cassavettes, Stephen Winter, Anthony Minghella, Natalie Portman, Fatih Akin, Joshua Marston, Hall Powell, James C. Strouse, Tristan Carné og Yvan Attal.

Med (utvalg): Natalie Portman, Andy Garcia, Bradley Cooper, Ethan Hawke, James Caan, Rachel Bilson, Hayden Christensen, Christina Ricci, Orlando Bloom, Drea de Matteo, Julie Christie, John Hurt, Shia LaBeouf, Chris Cooper, Maggie Q, Robin Wright, Eli Wallach.

Land: USA

Spilletid: 103 min

Premiere: 26.12.09

Filmfans vil nok allerede ha trukket koblinger mellom denne og Paris, je t’aime, kortfilmsamlingen der en rekke kjente regissører fikk lage hver sin kjærlighetshistorie satt i kjærlighetens hovedstad. Og ja, det er en videreutvikling av konseptet, som nå skal foregå i verdens mest kjente by, New York.

Det er veldig vanskelig å gjengi noe handlingsreferat, forståelig nok. Den røde tråden er som sagt kjærlighet og New York. Vi følger en rekke små fortellinger, satt (uhyre) løst sammen med New Yorkiske overganger og noen små karakteroverlappinger. Unge som går på sitt første stevnemøte, et eldre ektepar som vandrer gjennom byen, tilfeldige møter og fornying av forhold. Vi får være med på en del i løpet av dette flettverket.

Jeg er veldig glad i konseptet. Fint å kunne få kortfilm på kino, og det er dessuten mye greiere om noe er litt mindre bra, for du vet at om ti minutter får du en helt ny historie. Så er det jo interessant å legge alt til samme by. Nå mener jeg vel kanskje at Paris-versjonen er hakket bedre, men New York, I Love You holder generelt veldig god standard. Selvfølgelig er det ikke alle segmentene som treffer like bra, men da er det jo en del av sjarmen at folk er ulike, og det du ikke liker kan kanskje noen andre sette mer pris på. En film som kan snakkes mye om etterpå.

De delene jeg fremdeles husker best (det er snart et år siden jeg så den) er en som omhandler et eldre ektepar som krangler seg gjennom byen, en om en aldrende kvinnelig operastjerne på et hotell, med Shia LaBeouf som gjør en skikkelig bra rolle, og en om et par som sitter og snakker sammen på en restaurant. Det er de jeg husker best, og de jeg likte best.

Filmen har mindre kjente regissørnavn enn Paris, je t’aime. Der Paris… kunne skilte med Coen-brødrene, Gus van Sant, Wes Craven og Alfonso Cuaron, er det få kjente navn på regilisten i New York, I Love You. Vi har Brett Ratner, en mann kanskje mest kjent for Rush Hour-filmene. I tillegg har vi selvsagt regidebuten til Natalie Portman. Egentlig skulle filmen også inneholde debuten til en annen kvinnelig skuespillerinne, nemlig Scarlett Johansson. Men innslaget hennes ble kuttet fra den ferdige filmen, uten at vi skal komme nærmere inn på hvorfor.

New York, I Love You er en interessant samling små fortellinger, til tider veldig vakker, både på innhold og visuelt. Masse flinke folk, både bak og foran kamera, og en fin filmopplevelse. Jeg håper de kommer til å fortsette denne serien, og utvide konseptet til flere byer!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 6.6/10 (11 814 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 4

Ser ut som jeg er litt alene i å rangere denne såpass høyt… Kommenter gjerne!

 

 
3 kommentarar

Posta av den desember 11, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De 10 dårligste kinofilmene 2010

Hei hei! Nå begynner julekalenderen min med nedtelling av årets beste filmer etter hvert å bli til en tradisjon. Javel, sier du, og spør hvor mange folk som må gjøre noe for at det skal regnes som en tradisjon. En, svarer jeg. Og i år som i tidligere år, så tjuvstarter jeg kalenderen med en liste over de dårligste filmene jeg har sett på kino i løpet av året, en nedtelling som begynner med minst verst og slutter med verst verst. Som vanlig finner jeg ut på slutten av året at jeg egentlig har vært rimelig fornøyd med de fleste filmene jeg har sett. Om det betyr at jeg er flink til å nesten bare se de gode filmene, eller om jeg er uhyre lite kresen, har jeg ikke bestemt meg for. Men nå begynner vi. Tjohei!

10. Four Lions

En av tre selvmordsbombere syntes faktisk at Muhammed-tegningene var litt morsomme.

En komedie om selvmordsbombere høres kanskje for svart ut. Og det er vel nettopp det det blir. Filmen begynner ganske greit, og gir oss en del morsomme situasjoner og karakterer. Men etter hvert sklir det ut i nesten kun slapstick. Og når filmen mot slutten lar både skyldige og uskyldige dø i allsalgs eksplosjoner, så passer det heller dårlig sammen med den tøysete følelsen som er satt opp.

Jeg er veldig glad i svart humor, men her ble det for svart, og for lite humor. Og humoren som var, blir jeg lei lenge før filmen faktisk er ferdig. Men den får poeng for å være original, og å ha en underholdende første halvdel.

Svak 5/10

9. Das Weisse Band

 

I am a zerious german boy. Let me tell you a long story.

Det kommer vel kanskje som en overraskelse at denne filmen havner på denne listen, og ikke i kalenderen. 7.9/10 på IMDb, nominert til 2 Oscar, blant annet Beste utenlandske film og regissert av den respekterte Michael Haneke. Jeg har bare sett en annen film av Michael Haneke. Det var den utrolig kjedelige og overtydelige Funny Games US. Og etter Das Weisse Band, er jeg slett ikke overbevist om at jeg bør respektere han noe særlig.

For jada, det ser flott ut. Det er bra skuespill, og det fanger sikkert opp både stemningen og tidsfølelsen fra merkelige Tyskland. Men selv om jeg husker at det handlet om noen mystiske dødsfall, så har jeg egenlig glemt ut hva som skjer i filmen, for den er så slitsomt saktegående og rett og slett kjedelig. Nesten 2,5 timer med gravalvorlige tyskere fra tidlig 1900-tall. Nei, det blir for mye.

Svaaaak 5/10

8. Predators

 

Ikke lag en oppfølger til dette…

Jeg hadde noen forhåpninger til den nyeste filmen i Predator-franchiset. En filmrekke som liksom ikke fikk blitt en trilogi en gang før den skulle suges inn i Alien vs. Predator-greiene. Og når Robert Rodriguez (Sin City, Planet Terror) plutselig var i produsent-rollen ble jeg enda mer optimistisk. Men når du ser rollelisten forstår du at det umulig kan leve opp til originalen fra 80-tallet. En film der han som spilte Apollo Creed i Rocky-filmene var pingla i gjengen. I denne nye versjonen har vi Adrien Brody, Eric Forman fra That ’70s Show og en mann med det snurrige navnet Mahershalalhashbaz Ali.

Til tross for noen fine action-scener, blir denne filmen lett å glemme. Jeg føler meg i hvert fall sikker på at det ikke fins noen som foretrekker den nye over originalen. Ingen jeg har lyst til å se film med, i det minste…

4/10

7. From Paris With Love

 

Tyst! Jeg ER ung og kul!

Enda en actionfilm fra hjernen til Luc Besson. Mannen som nylig gav oss den fantastiske Taken sliter med å forstå hva vi faktisk liker. John Travolta er vel en av de skuespillerne jeg syns funker aller minst som hardbarka. Ja, han kan dra i land en playboy-aktig bad guy, som i Pulp Fiction, Get Shorty eller Swordfish, for den saks skyld, men skikkelig hard? Stemmer bare ikke. Han prøvde seg som skurk i fjorårets The Taking of Pelham 123, og fungerer like dårlig som antihelten her.

Der Taken hadde en glimrende hevnhistorie, en skikkelig skuespiller i hovedrollen og skikkelig hardtslående action-scener, stiller From paris With Love opp med en latterlig klisjehistorie, desperate skuespillere som nekter å gi slipp på roller de burde slutte med og action-scener som er så overdrevne at det bare blir teit. Og tittelen er bare lov hvis du parodierer Bond-filmer. From paris With Love tar dessverre seg selv mer eller mindre seriøst.

Svak 4/10

6. The Last Airbender

 

"Hva brenner du, Slumdog Millionaire?" "Karrieren min."

Ryktene kom fra USA lenge før filmen ble satt opp på kino i Norge. Dette var en av de dårligste filmene noensinne. Siden jeg gikk inn med det i tankene, så endte den nok opp bedre i mitt syn enn den kunne gjort. En ting er i hvert fall klart: Shyamalan har mistet grepet. The Sixth Sense er en av favorittfilmene mine. Jeg er også stor fan av både Unbreakable og Signs. Jeg syns til og med The Village var ganske ok. Han er jo utvilsomt en teknisk flink regissør. Men at han fremdeles får lov å skrive sine egne manus etter The Happening er jo et mye mer interessant mysterium enn det vi fikk presentert i nettopp The Happening.

The Last Airbender har et utrolig dårlig manus. Det er det ingen tvil om. Det virker heller ikke som om Shyamalan har vært særlig kresen når det kommer til skuespillerprestasjoner. Hvis de har satt sammen de rette stavelsene, så trengs ikke noe særlig med verken følelse eller innlevelse. Og selv om det høres veldig spennende ut med kamp mellom folk som kontrollerer hvert sitt element, så klarer filmen lett å gjøre det kjedelig. Av alle mulighetene som åpnes, så velges nesten kun de enkleste løsningene.

I Shyamalans neste prosjekt, Devil, har han kun kommet opp med historien, og latt noen andre regissere. Hadde det vært opp til meg, hadde han gjort det motsatte. Uansett, The Last Airbender seiler lett inn som hans dårligste og kjedeligste film.

3/10

5. Valhalla Rising

 

One-Eye just realized he forgot the safety word.

En viking-film om den voldelige krigeren One-Eye (spilt av Mads Mikkelsen), som holdes som fange av noen andre vikinger, og brukes til gladiatorkamper. Han bryter seg fri, og slår seg sammen med noen kristne vikinger på en reise.

Denne filmen sanker alle poengene sine på at den ser helt fantastisk ut visuelt. Helt glimrende foto. Men, det skjer jo så og si ingenting! Mads Mikkelsen sin karakter er stum, men det betyr ikke at de andre står for mye snakking. Her er det helt stille for det meste av tiden, mens folk ser utover, innover, oppover og nedover. Av og til slåss noen, med ultravoldelige bilder. Men så går de igjen. Vi får nesten ingen informasjon. Ingen karakterer å bli kjent med eller identifisere oss med. Dette er den filmen jeg har hatt mest problemer med å holde meg våken gjennom i løpet av hele året. Og den er ikke lang, kun 93 minutter.

3/10

4. Brødrene Dal og Vikingsverdets Forbannelse

 

Ikke si det. Benedicte Adrian er rett bak meg, er hun ikke?

Som stor fan av i hvert fall de tre første seriene med Brødrene Dal, var jeg litt bekymret når jeg hørte om denne filmen. En filmatisering av et scene-show på Tusenfryd? Som ventet, så ble det ikke særlig bra. Trond Kirkvaag er med på storskjerm, og prøver å hjelpe de to andre med å komme seg hjem fra vikingtiden.

Humoren fungerer mye dårligere når det er på scene. Borte er de tørre ordspillene som jeg liker best. Igjen er det barre de mest tydelige vitsene, åpenbart siktet inn mot barn. I tillegg blir det ikke bedre av at de har kuttet vekk alt latteren fra publikum i etterarbeidet, sånn at det er masse merkelige pauser etter en del av replikkene.

I tillegg ser det ikke særlig fint ut med en flerkameraproduksjon på film. Det hadde nok kanskje vært bedre å ikke gi ut dette på kino i det hele tatt. Jeg foretrekker å huske tilbake til de gamle tv-seriene.

Svak 3/10

3. The Switch

 

Jason Bateman klarer ikke å huske hvorfor han sa ja til dette. Pengene var det ja. Pengene.

Uffameg. For en slitsom komedie. Jennifer Aniston begynner vi vel å bli vant med at skal være med i alle de kjedeligste romantiske komediene. Men at Jason Bateman, den geniale «straight face»-karakteren fra Arrested Development, skal fanges inn i sånne ting, er synd. Konseptet er at Jennifer skal få barn med en sæd-donor. Og så tar bestevennen Bateman og søler ut sæd-prøven. Og så tar han bare og bytter ut prøven med sine egne små soldater! Uten å fortelle Jennifer om det! Hahaaaa! Tipp om ungen ender opp med å ligne på bateman sin karakter? Både fysisk og psykisk! Hysterisk!

Det føles ikke som det er noe originalt i dette i det hele tatt, og alle involverte ser ut til å være klar over det. I tillegg er ikke vitsene særlig morsomme, og derfor er det ikke noen grunn til å se filmen lenger.

2/10

2. Kommandør Treholt og Ninjatroppen

 

"Fint å lene seg på en statue?" "Ja, bevares. Fint det."

En utrolig absurd komedie-aktig film om Arne Treholt, norsk ninja i kong Olavs tjeneste. Sammen med resten av ninjatroppen, beskytter Treholt oss mot skumlinger under den kalde krigen.

Det som redder dette fra bånnkarakter er mest Trond-Viggo Torgersen i rollen som kong Olav. Han er helt fantastisk, og det er nesten verdt å se filmen bare på grunn av ham. Men resten av filmen er bare veldig rar. Det er vanskelig å forstå hvordan de tenkte seg dette. Det ser lavbudsjett-aktig ut, men åpenbart med vilje. Humoren er en blanding av å sette disse fiktive karakterene inn i ekte historiske hendelser, og bare helt vilt tilfeldige ting. Men det fungerer dessverre ikke. At en person er rar, gjør ikke at han automatisk blir morsom.

Jeg er tilhenger av galskapshumor, og alt det absurde Monty Python har kommet opp med, men dette her gikk enten langt over hodet på meg, eller så falt det helt flatt. Og om det er meningen at det skal gå an å engasjere seg i historien, så er det i hvert fall helt umulig.

2/10

1. Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa

 

Hvorfor ler du ikke? Ser du ikke den psykisk utviklingshemmede nordlendingen i badekaret?

Jeg har aldri vært noen fan av disse karene her. Kill Buljo var ikke morsom. Død Snø var et kult konsept, men komidelen var også der veldig lite morsom. Og denne mockumentary’en var heller ikke morsom. Den er teit. De har tidligere sagt at de har hentet inspirasjon fra filmer som Airplane! og lignende, men det kan jeg ikke se igjen i humoren. Her går det mest i underbukse-humor og dårlige ordspill.

Det eneste lyspunktet i filmen er Kristoffer Joner, som spiller en pedofil lærer. Han har noen små artige øyeblikk. Ellers er dette bare sorgen, og nok et bevis på at kulturforskjellen er for stor mellom nord og sør til at jeg skal synes dette er morsomt. Jeg kårer det til den dårligste kinofilmen jeg så i 2010.

Svak 2/10

Heldigvis har jeg altså unngått rene 1/10-filmer i år, så det er jo fint å tenke på på sene høstkvelder. I morgen kommer jeg tilbake med den 24. beste filmen fra kinoåret 2010. Håper du er tilbake da!

 
2 kommentarar

Posta av den november 30, 2010 in Film, Kritikk

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Filmåret 2009 rangert

Godt nyttår! Jeg starter 2010 med å gi deg, leseren, den fulle listen over filmene jeg så på kino i 2009. I tillegg til disse filmene så jeg også Avatar, men siden kalenderen var avsluttet, så gir jeg heller Avatar en plass på listen for 2010, og mulighet til å vær med i neste kalender.

Men nok snikksnakk, her er den komplette listen på det som til slutt ble 71 filmer, delt inn etter hvor god karakter jeg gav dem.

9/10:

  1. Slumdog Millionaire
  2. It Might Get Loud
  3. Inglourious Basterds
  4. Frost/Nixon
  5. The Hangover
  6. District 9
  7. The Wrestler
  8. La Journée de la jupe

8/10:

  1. Milk
  2. Watchmen
  3. A Serious Man
  4. Taken
  5. Yes Man
  6. A Christmas Carol
  7. Star Trek
  8. Jernanger
  9. The English Surgeon
  10. The Hurt Locker
  11. Capitalism: A Love Story
  12. State of Play
  13. The Yes Men Fix the World
  14. Whatever Works
  15. Man on Wire
  16. Mammoth
  17. De Ofrivilliga

7/10:

  1. I Love You, Man
  2. Public Enemies
  3. Funny People
  4. Harry Potter and the Half-Blood Prince
  5. Looking for Eric
  6. The Reader
  7. Upperdog
  8. The Curious Case of Benjamin Button
  9. Changeling
  10. Brüno
  11. Terminator Salvation
  12. Män som hatar kvinnor
  13. Flickan som lekte med elden
  14. Luftslottet som sprängdes
  15. X-Men Origins: Wolverine
  16. Knowing
  17. The International
  18. Coraline
  19. Revolutionary Road
  20. Valkyrie

6/10:

  1. Zombieland
  2. Night at the Museum: Battle of the Smithsonian
  3. Che: Part One
  4. Angels and Demons
  5. G.I. Joe: The Rise of Cobra
  6. Transformers: Revenge of the Fallen
  7. Yatzy
  8. Sammen

5/10:

  1. 2012
  2. Nord
  3. Paranormal Activity
  4. Surrogates
  5. Law Abiding Citizen
  6. Rottenetter
  7. Gamer
  8. Bronson

4/10:

  1. Død Snø
  2. Bedtime Stories
  3. The Taking of Pelham 123
  4. Transporter 3

3/10:

  1. Revanche
  2. Seven Pounds
  3. The Spirit

2/10:

  1. Couples Retreat
  2. Absolute Evil

1/10:

  1. Rage

Litt statistikk

La oss se på gjennomsnittet på karakterene filmene i årets kalender fikk fra forskjellige kilder.

DHF: 8.32/10

IMDb.com: 7.72/10

Dagbladet: 7.62/10

VG: 7.46/10

Jeg har gitt litt dårligere karakterer i år enn i fjor, mens både IMDb.com og avisene er mer enige med meg i hvor gode kalenderfilmene jeg har valgt ut er i år. Jeg syns nok filmene i år var litt dårligere enn i det forrige, da The Dark Knight, No Country for Old Men og There Will Be Blood alle var bedre enn årets førsteplass. Men det har likevel vært mye gode opplevelser i kinosalen i dette siste året i tiåret.

Årets mest overvurderte filmer (i forhold til imdb):

Seven Pounds, Zombieland, Paranormal Activity, Nord, The Curious Case of Benjamin Button.

Filmene jeg hadde stor tro på, men som ikke leverte like bra som forventet:

Public Enemies, Terminator Salvation, Che: Part One.

Jeg har lyst til å avslutte med denne utrolig stilige videoen fra Youtube, som trekker fram noen av høydepunktene fra filmåret 2009:

Om det er noe du er uenig med, ikke nøl med å si fra! La det filmiske 2010 begynne!

R, somage 1/10
 
2 kommentarar

Posta av den januar 1, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 6. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

Angående konkurransen: Siste frist 12. desember, fram til da kan du endre på tipset ditt så mye du vil. Men du kan ikke bytte ut filmer etter at de har dukket opp i kalenderen.

Foreløpige deltakere:

Ottar Karsten Hostesaft: Slumdog Millionaire, Inglourious Basterds, District 9 og en tom plass.

Vi åpner dagens luke:

19. Capitalism: A Love Story

Regi: Michael Moore

Manus: Michael Moore

Med: Michael Moore

Land: USA

Spilletid: 127 min

Premiere: 13.11.09

Michael Moore er et navn de fleste kjenner, eller burde kjenne. Han er nok verdens mest kjente dokumentar-filmskaper, og har siden debuten med Roger & Me i 1989 gitt oss blant annet Bowling for Columbine, Fahrenheit 9/11 samt et par sesonger med tv-programmet The Awful Truth. Og selv om Bowling for Columbine står frem som den klart beste filmen, så kan du vanligvis forvente deg en underholdende kritikk av den høyrevridde politikken i USA.

I Capitalism: A Love Story tar Moore et oppgjør med kapitalismen, selve grunnstøtten i det frie amerikanske samfunnet. Han prøver å forklare hvordan finanskrisen kunne skje, finne ut hva som skjedde med bail-out-pengene USA betalte bankene, følger folk som sliter økonomisk, kritiserer Bush-administrasjonen, osv.

Det første som kan tale i mot denne filmen, er jo at det ikke alltid er grensesprengende stoff Moore gir oss her. Mye av det har vi sett versjoner av før. Bilindustrien og alle som fikk sparken i Flint og lignende steder? Begynner å bli en gjenganger. Vi har vel også sett Moore prøve å bare dure inn for å snakke med sjefen av et eller annet storselskap uten avtale tidligere?

«Listen, couldn’t you guys just let me in for once?»

Men som nevnt tidligere, det er god underholdning. Moore er en ekspert på å bruke manipulative virkemidler. Stemningsfulle triste scener med uskyldige ofre av samfunnet. Latterliggjøring av høyresiden, noe vi forøvrig lettere kan relatere til i Norge. Effektiv klipping av taler satt til musikk. Såklart er han en propagandamaskin. Men han tar som alltid opp noen veldig interessante poenger på veien. Det viktige er vel å ikke la seg overbevise om at alt i filmen er rene fakta, men prøve å være litt klar over triksene som blir brukt.

Det jeg synes er interessant, er hvordan Moore kan ta oppriktige uttalelser høyrepolitiske personer har kommet med om kapitalisme, og presentere dem til oss som åpenbart dumme påstander. Spesielt en tale der George W. Bush snakker varmt om kapitalismen faller på sin egen urimelighet. Når han så viser et klipp fra Fox News der de dekker en uttalelse fra Michelle Obama om at noen kanskje må gi opp litt av paien sin for at andre skal få, og kommentatoren Glenn Beck reagerer med: «But I want all my pie!», så ler vi av den egoistiske amerikaneren. Men faktum er jo at han er helt seriøs, og har mengder med mennesker som er enige med ham.

Moore har laget en forholdsvis god kritikk av kapitalismen, og her i Norge vil nok mange være enige med han. Hos oss har vi sett at det går ganske bra med et sosialdemokrati. Så får vi for amerikanernes del håpe de kan prøve litt mer på Franklin D. Roosevelts visjon for USA, som Moore viser oss mot slutten. Jeg ender opp med å regne dette som Moores nest beste dokumentar.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (4 305 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen kommentar eller tips i konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 6, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Den Høye Fotograf anbefaler: Komedie på YouTube

Hvem har ikke surfet på YouTube? Jeg har surfet på YouTube. Da finner jeg ofte ting jeg syns er morsomme. Så slår det meg: Hvorfor ikke dele disse tingene med andre? Så der har du det. Jeg vil presentere en hel haug av favorittene mine! Video extravaganza!!

Very Tasteful

Billy Reid er hovedmannen bak denne festlige kanalen. Han lager de fleste videoen selv, med litt hjelp på noen av de. Her kan du finne små selvskrevne sanger om ting i livet:

(Kanskje min favoritt. Tar hele «lol»-bølgen på kornet)

(Legg spesielt merke til den geniale måten han «glir» ut på slutten)

Men det er også både animasjon og lengre sanger tilgjengelig:

Picnicface

Canadisk sketsjetropp med en kjapp klippestil og «edgy» humor.

(det var denne jeg snakket om når jeg sa «edgy»)

Whitest Kids U Know

En annen sketsjegruppe, som nå har fått et tv-show, som faktisk sendes på NRK 3.

DCLugi

Genial mann som nå selger videoene sine for penger. Spesialisert på etterligninger av kjente skuespillere:

(I rekkefølge: Christopher Walken, Jack Nicholson, Joe Pesci og Robert De Niro)

(U2, nærmere bestemt Bono)

Nå virker det kanskje som om han kun har Snakes on a Plane-humor, men neida, egne sketsjer også:

(se originalen om du ikke skjønner)

Generelt

Og som om ikke det var nok, kan du finne

Big Train

Tom Cruise som ikke klarer å slutte å le (litt inn i klippet):

Klassiske sketsjer fra Not the Nine O’Clock News:

Monty Python:

Rowan Atkinson Live:

Eddie Izzard:

Og sist, men ikke minst: Teatersport, ved Whose Line is it Anyway?

Fant du noe å le av? Nei? Prøvde du alle videoene? Nei? Ikke tid? Ikke tid til å ha det morsomt? For en dyster person du er.

Manglet jeg noe genialt? Har du forslag til noe som ligner på min humor, og som jeg kan like? Trenger du å lufte ditt ekstreme grunnløse hat mot meg? Give it to me in the comments, then.

 

 
4 kommentarar

Posta av den januar 10, 2008 in skryt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,