RSS

Stikkordarkiv: williams

Julekalender 2017: 20. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Fristen for å levere bidrag gikk ut 12. desember, oversikt over deltakerne finner du i bunnen av dette innlegget. Nå til dagens film!

5. Manchester by the Sea

Regi: Kenneth Lonergan

Manus: Kenneth Lonergan

Med: Casey Affleck, Michelle Williams, Lucas Hedges, Kyle Chandler og C.J. Wilson.

Land: USA

Spilletid: 137 min

Premiere: 06.01.17

Kenneth Lonergan har allerede blitt nominert til Oscar for Beste manus to ganger før han lager Manchester by the Sea. Først for manuset til det som også var hans spillefilm-debut som regissør; You Can Count on Me. Så to år senere som en av forfatterene på Martin Scorseses storfilm Gangs of New York.  Det er 15 år siden nå, og i mellomtiden har han hatt en lang pause fra filmbransjen, kun avbrutt av å skrive og regissere Margaret i 2011.

Lee Chandler (Affleck) jobber som vaktmester i Quincy, Massachusetts, og holder seg stort sett for seg selv. En dag får han beskjed om at broren Joe (Chandler) har fått hjerteinfarkt, og før Lee rekker frem til sykehuset i Manchester er broren død.Lee insisterer på å være den som forteller nevøen Patrick (Hedges) om farens død, menblir sjokkert når han finner ut at Joe i testamentet sitt har oppnevnt Lee som verge over nevøen. Det er vinter, og begravelsen utsettes til våren, når jorden tiner, så Lee bestemmer seg for å bli værende,og gjennom flashback får vi mer og mer informasjon om hans tidligere liv og grunnen til at han flyttet bort fra Manchester-by-the-sea.

manchester

Det er ikke til å gjemme bort at dette er en meget trist film. Den har morsomme øyeblikk, og lyspunkter der Lee og nevøen finner hverandre i sorgen, men den store tristheten overskygger mye. Filmen er pen å se på, men er ikke særlig visuelt flashy. Manchester i Massachusetts minner mye om vestlandske småbyer langs kysten, og det appellerer naturlig nok til oss som kommer fra Karmøy eller lignende. Karakterene står uansett i sentrum, og filmen er skuespillernes film.

Og skuespillet er virkelig mesterlig her. Casey Affleck gjør sin beste rolle noensinne som Lee, og spiller en mann som har fått hele livet ødelagt av sin egen sorg og anger over feil han har gjort. Han spiller det hele veien rolig og fattet, en resignert type. Som Lee sier om seg selv i en av filmens sterkeste scener: «There’s nothing there.» Jeg syns det er til filmens store styrke at de ikke har gått for en scene med et stort, gråtende sammenbrudd av karakteren Lee. Det hadde nok ikke vært feil i historien, men det er også den typiske veien å gå, og slik det ender opp syns jeg Afflecks prestasjon er blant de mest realistiske jeg har sett.

Birollene skinner også. Mest tid får vi med nevøen Patrick, spilt av Lucas Hedges. Han er såvidt passert 20 år, og er definitivt en jeg håper å se mer av i årene som kommer. Kyle Chandler er trygg og god i de scenene der vi får stifte bekjentskap med Lees bror (naturlig nok i tilbakeblikk, siden hans død er det som setter handlingen i gang). Og Michelle Williams stjeler en god del av filmen i hovedsaklig en scene. Hun spiller Lees eks-kone, og deres tilfeldige møte på gata er hjerteskjærende og en av de mest vespilte scenene jeg kan huske fra de siste årene.

Filmen veksler mellom Lee og Patricks problemer i nåtiden, og en gradvis avsløring av Lees fortid i Manchester. Jeg vil ikke avsløre noe her, for de som ikke har fått se filmen, men vi aner hele tiden at det er noe forferdelig i fortiden hans. Når vi «endelig» får det avslørt er det et knallhardt slag i magen, et virkelig mareritt. Det hele klikker sammen, og du forstår hvorfor Lee er som han er og gjør som han gjør. Du kan forstå hans apati på en helt ny måte.

Manchester by the Sea er likevel ikke en film med et negativt budskap, men det er vanskelig å komme seg gjennom uten å føle seg nedtrykt og trist. For de som klarer det, så får de oppleve en av de bedre filmer om sorg jeg har sett. Filmen ble nominert til hele seks Oscar-priser, og vant for Beste originale manus (Lonergans tredje manus-Oscar) og Beste mannlige hovedrolle (Affleck). I tillegg var den nominert for Beste film, Beste mannlige birolle (Hedges), Beste kvinnelige birolle (Williams) og Beste regi.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7,9/10 (169 786 stemmer)

AVClub.com: A

Rotten Tomatoes: 95% fresh

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

I år slår vi rekorden grundig, og har hele 22 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville være med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass. En repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å tippe førsteplass teller mer enn å tippe andreplass).
  4. Hvis det mot formodning fremdeles skulle være uavgjort vil den som har flest tips på riktig plassering vinne.

Audun: Blade Runner 2049 (7) – Logan – Baby Driver – Dunkirk

Bush: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Lion (12) – Logan

Casio: Thor: Ragnarok (11) – Dunkirk – Wonder Woman – Logan

Dabju: Blade Runner 2049 (7) – Logan – La La Land – Wonder Woman

Dagi: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Thor: Ragnarok (11) – Baby Driver

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Manchester by the Sea (5) – Dunkirk – Logan – Baby Driver

Eirik: Dunkirk – Manchester by the Sea (5) – Blade Runner 2049 (7) – Logan

HKH: Dunkirk – Manchester by the Sea (5) – Nocturnal Animals – Valerian and the City of a Thousand Planets

Inge: Logan Lucky – Logan – Dunkirk – Baby Driver

Kelger: Dunkirk – Thor: Ragnarok (11) – La La Land – The Accountant

Line Victoria: Thor: Ragnarok (11) – Baby Driver – Dunkirk – Moonlight

Maria: Thor: Ragnarok (11) – La La Land – Lion (12) – Ghost in the Shell

May Linn: Blade Runner 2049 (7) – Dunkirk – Manchester by the Sea (5) – Hell or High Water (9)

Michelle: Lion (12) – Logan – Manchester by the Sea (5) – Dunkirk

Oda: Manchester by the Sea (5) – La La Land – Dunkirk – Blade Runner 2049 (7)

Roy: La La Land – Blade Runner 2049 (7) – Dunkirk – Logan

Stein Galen: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Thor: Ragnarok (11) – The Killing of a Sacred Deer

Ståle: Dunkirk – Logan – Thor: Ragnarok (11) – Manchester by the Sea (5)

Toejam: Lion (12) – Manchester by the Sea (5) – Baby Driver – Dunkirk

Tone: Manchester by the Sea (5) – Blade Runner 2049 (7) – Lion (12) – I, Daniel Blake

Tor Arne: Manchester by the Sea (5) – Logan – Dunkirk – The Square (6)

Ulrik: Moonlight – Dunkirk – Logan – Lion (12)

Nye sjokkbølger i konkurransen, da Manchester by the Sea (sammen med Blade Runner 2049) var det tredje mest populære tipset. Hele 10 av 22 tippere hadde den med, og må se i skuffelse på at den havner på den (i kalender-konkurranse-sammenheng) sure femteplassen.

Dermed er vi klar for å dele ut poeng, de resterende fire filmene i årets kalender gir poeng til deltakerne som har dem. Det er kun en deltaker som fremdeles har muligheten for å få fire riktige, og det er Inge. De aller fleste andre har mulighet for å få to eller tre riktige. Kun May Linn og Tone har fått avslørt tre av sine tips, og med kun ett poeng innenfor rekkevidde, så må det dessverre skje mange overraskelser de neste fire dagene for at de skal kunne blande seg inn i toppen.

Advertisements
 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 20, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2017: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Les mer om den her. Fristen for å levere svar er i løpet av dagen 12. desember. Nå til dagens film!

19. Get Out

Regi: Jordan Peele

Manus: Jordan Peele

Med: Daniel Kaluuya, Allison Williams, Catherine Keener og Bradley Whitford.

Land: USA

Spilletid: 104 min

Premiere: 07.04.17

Jordan Peele er ikke kjent som regissør, faktisk er Get Out hans debut. Han er hovedsaklig kjent som den ene halvdelen av komikerduoen Key and Peele. Han og makkeren Keegan-Michael Key fikk sin start i sketsje-programmet MADtv, der de begge var med i rundt 100 episoder. Senere lagde de sitt eget sketsje-program, og det er der de har blitt kjent som en komikerduo. Programmet het Key and Peele, og var veldig morsomt til tider. Til og med såpass morsomt at de fikk laget en litt middelmådig komedie sammen i fjor, kalt Keanu.

Chris (Kaluuya) skal treffe foreldrene til kjæresten Rose (Williams) for første gang, og er litt bekymret. Hun er hvit, og han svart, og han har opplevd nok pinlige rase-relaterte situasjoner fra før. Rose klarer å berolige ham, og de kjører til familiens avsidesliggende landsted. Der begynner merkelige ting å skje, etter at Rose sin mor (Keener) tilbyr å hypnotisere bort Chris sitt røyksug.

get out

Get Out er en skrekkfilm med klar satirisk snert. En skrekkfilm der det skumleste er mystiske hvite mennesker. Med andre ord er ikke jeg hovedpublikumet for filmen, den er nok aller mest laget for afro-amerikanere, som lever i lignende situasjoner fra dag til dag. Men ikke misforstå, selv om man ikke er inneforstått med alle nyansene av amerikansk rase-problematikk, så kan man likevel sette pris på Get Out som ren skrekkfilm.

Med sin humorbakgrunn har Jordan Peele klart å legge noen veldig morsomme øyeblikk inn i filmen, men det som sitter mest igjen i etterkant er hypnose-scenen. Et lite mesterverk i stemning og ekkelhet, som i tillegg ser helt nydelig ut visuelt. Ellers i filmen har jeg noen problemer med logiske brister, spesielt rundt Armitage-familiens tjeneste-personale, men i det store og hele klarer filmen å bygge opp uhyggen effektivt, til en avslutning som treffer bedre enn mange andre skrekkfilmer.

Daniel Kaluuya er imponerende i hovedrollen, og Alison Williams (kjent fra TV-serien Girls) klarer å overbevise oss i alle karakter-endringene hun går gjennom. Catherine Keener er ubehagelig som hennes hypnotiserende mor, og det er Bradley Whitford som hennes veldig afro-amerikansk-vennlige far også.

Filmen spiller lurt på enkelte skrekkfilm-klisjeer, og snurrer elegant unna andre. Et typisk valg kunne vært å legge inn en twist som endrer på hele konseptet underveis, men hvorfor gjøre det hvis du allerede har et skremmende konsept? Ikke filmen som vil få en slutt på amerikansk rasisme, men kanskje et deilig avbrekk for afro-amerikanere? Uansett en fornøyelig opplevelse for oss som kan sette pris på en god berg-og-dalbane av skrekk og humor.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,7/10 (204 891 stemmer)

AVClub.com: B+

Rotten Tomatoes: 99% fresh

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 6, 2017 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 22. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Se oversikt over deltakerne i bunnen av innlegget.

3. The Cabin in the Woods

Regi: Drew Goddard

Manus: Joss Whedon og Drew Goddard.

Med: Kristen Connolly, Fran Kranz, Chris Hemshworth, Anna Hutchison, Jesse Williams og Richard Jenkins.

Land: USA

Spilletid: 95 min

Premiere: 11.05.12

Dette er regidebuten til Drew Goddard, men ikke tro at han er uten erfaring av den grunn. Han har vært med på å skrive (tidligere kalender-fjerdeplass) Cloverfield, og TV-seriene Lost og Alias. The Cabin in the Woods har han skrevet sammen med The Avengers-regissør Joss Whedon, og de jobbet også sammen for rundt 10 år siden på Buffy og Angel.

Vanskelig å beskrive handlingen uten å avsløre for mye. Men til å begynne med er det hvertfall historien om fem tenåringsvenner (fire rimelig anatomisk perfekte, og en rappkjeftet og hasjrøykende nerdetype) som reiser på en hyttetur ut i en avsidesliggende skog. Dessverre er det mer som foregår rundt denne hytten enn de tror, og de befinner seg snart i en kamp på liv og død.

Helt vanlige hyttetur-aktiviteter, som bjørnfelle på balltreet.

Helt vanlige hyttetur-aktiviteter, som bjørnfelle på balltreet.

Dette manuset er et av de mest lekne jeg noengang har sett (eller hørt, eventuelt) i en film. En herlig sjangerlek som klarer å komme seg unna med flere ting på en gang. Det er både en velfungerende skrekkfilm, som tar i bruk de faste oppsettene, men samtidig er det en glimrende meta-parodi på skrekkfilmer, formet som en konspiratorisk thriller. Og for meg, så er skrekkfilm-delen helt grei, men den bakenforliggende ideen og avsløringen er noe av det beste jeg har sett i en film. Dette er erkeeksempelet på en fullstendig genial ide, utført på en nærmest perfekt måte.

Whedon-gjenganger Fran Kranz skuffer absolutt ikke som den mest naturlig vittige karakteren, og Chris Hemsworth var vel nesten født for å spille brautende jock. Kristen Connolly gir også en flott versjon av «den uskyldige», mens Anna Hutchison derimot er den mer syndige jenta i gruppa.

Ikke siden Shaun of the Dead har jeg ledd så mye av en «skrekkfilm». Og det fine med denne er at den hele tiden eskalerer. Jeg syns dette var en kjempefilm allerede etter en halv time, men så kommer altså en avslutning som er så vill at jeg nesten ikke har ord. Enkelte ganger kan filmer gå for langt når de på en måte balanserer mellom komedie og drama, men i The Cabin in the Woods var det tydeligvis ikke mulig å gå for langt. Jeg tror jeg satt med verdens største glis etter hvert som det utviklet seg til noe av det heftigste jeg har sett.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.2/10 (114 595 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4 (Jeg linker ikke til denne, da den avslører litt mye… (etter at jeg har trådd så forsiktig rundt temaet) Les på eget ansvar.)

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen 2012:

Med et rekordstort antall påmeldte i år (11), så blir det forhåpentligvis et tettere felt enn noensinne. Tipperne blir presentert alfabetisk.

Audun: The Dark Knight Rises, Beasts of the Southern Wild, Skyfall (10), The Avengers

DanJill: The Dark Knight Rises, Skyfall (10), The Avengers, The Intouchables

Hello Kitty: The Intouchables, Moonrise Kingdom, Looper, The Dark Knight Rises

HKH: Kon Tiki (11), Immortals, Tinker Tailor Soldier Spy (12), The Dark Knight Rises

Inge: The Dark Knight Rises, The Descendants (8), The Avengers, Kompani Orheim (5)

Kristian: The Dark Knight Rises, The Iron Lady, The Girl With the Dragon Tattoo, The Hunger Games (6)

Maria: Prometheus (7), The Dark Knight Rises, The Girl With the Dragon Tattoo, The Intouchables

Martin: Skyfall (10), Kon Tiki (11), The Hunger Games (6), The Avengers

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10), Kompani Orheim (5)

Stein Galen: Moonrise Kingdom, The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10)

Toejam: The Dark Knight Rises, The Avengers, Prometheus (7), Lawless (4)

Ingen fikk med seg at dette var en overlegent bra film, og den føyer seg dermed inn sammen med 2010s andreplass Scott Pilgrim vs. the World, en film som var gøy på samme måte.

 
9 kommentarar

Posta av den desember 22, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 15. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

10. Shutter Island

Regi: Martin Scorsese

Manus: Laeta Kalogridis, basert på en roman av Dennis Lehane.

Med: Leonardo DiCaprio, Mark Ruffalo, Ben Kingsley, Max von Sydow, Michelle Williams, Emily Mortimer, Patricia Clarkson og Jackie Earle Haley.

Land: USA

Spilletid: 138 min

Premiere: 19.02.10

Martin Scorsese burde vel ikke trenge noen introduksjon for en filminteressert person, men vi gir ham en liten en uansett. En legendarisk regissør, kanskje mest kjent for en av de beste mafiafilmene noensinne, Goodfellas. Han var en av de viktigste regissørene i den nye bølgen i Hollywood på 70-tallet, hovedsaklig representert ved Taxi Driver, en veldig innflytelsesrik film. Ellers har han laget den beste boksefilmen, Raging Bull, i tillegg til Casino og The Departed, sistnevnte vant han omsider en Oscar for. Han har tidligere hatt et nært samarbeid med skuespilleren Robert De Niro, men ser nå ut til å ha byttet ham ut med Leonardo DiCaprio for en periode. En av mine favorittregissører.

Året er 1954. Teddy Daniels og Chuck Aule er federal marshals, sendt til det psykiatriske fengselet på Shutter Island. De skal etterforske forsvinningen av en pasient. Men doktorene oppfører seg merkelig, og etter hvert som etterforskningen går fremover, virker det mer og mer som det er en konspirasjon på gang. Teddy sliter med flashbacks til andre verdenskrig, der han var en av de første som fant konsentrasjonsleiren Dachau, i tillegg til traumatiske minner fra når kona døde i en brann. Han blir besatt av å finne ut av Shutter Islands gåte.

Først og fremst er det bare å berømme Scorsese for denne filmen. Det er lett å kjenne igjen kvalitetsarbeidet hans, både når det gjelder instruksjon av skuespillere, og hvordan han håndterer bildene. I tillegg til et veldig dystert og stemningsfullt psykiatrisk sykehus/fengsel, har han også fått leke seg med flashbacks og drømmesekvenser, noe som gjør dette til en veldig imponerende visuell film.

 

"No, you gaat to hold your cig like a maaaashall, like this, you see?"

Det andre som må nevnes er skuespillet. Leonardo DiCaprio imponerer meg mer for hver film han gjør, for tiden. Han fikk mye pes for å være fløtepus etter rollen i Titanic, men for meg hadde han bevist at han var god allerede fire år tidligere, i What’s Eating Gilbert Grape. Men etter at samarbeidet med Scorsese begynte i Gangs of New York, har han virkelig tatt steget opp som en av de beste A-liste-stjernene jeg ser for tiden. I Shutter Island har han et fantastisk nærvær, og er hovedgrunnen til at vi blir dratt gjennom den litt kronglete historien. Såklart skader det ikke å ha legender som Ben Kingsley og Max von Sydow med på laget, de er eksperter på ubehagelig stemning i rollene som leger. Totalt sett et veldig godt lag med skuespillere her.

Så til det som gjør at denne filmen ikke klatrer helt til toppen av listen, nemlig den litt kronglete historien, som jeg nevnte ovenfor. Det begynner usedvanlig godt, med fin stemning, og en god oppbygning. Men for meg mister den mye av piffen midt i andre akt, når DiCaprio går for å undersøke en hule i utkanten av øya. Der får vi en scene som for meg fullstendig drepte tempoet, fulgt opp av en annen scene med en ganske merkelig samtale. Det ble for meg som et lite feilsteg i dansen, satte oss litt i ubalanse. Men for all del, innen slutten er vi på rett spor igjen. Selve slutten, selv om nok mange så den komme, blir gjort genial med en flashback-scene. En av de få scenene jeg har sett i år som gav meg frysninger.

En godt gjennomført krimhistorie, visuelt overveldende og med solid skuespill. Kunne kanskje tjent på å ikke ha såpass mange hint til slutten, jeg følte den komme ganske tidlig. Men jeg kan ikke nekte for at den i det minste er logisk og flott oppbygget, og dette er en film jeg skal se igjen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.0/10 (119 350 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 4 (!)

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (?) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (?)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (?) 3. Moon (?) 4. Kick-Ass (?)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (?)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (?) 3. Nokas (?) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (?) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (?) 4. Avatar (?)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (?) 4. The Social Network (?)

Altså ingen like tips, jeg tror det har vært et jevnt filmår. Mye bra å ta av. Mange fikk seg kanskje et lite sjokk av dagens innlegg, da både veteranene Audun og Stein, samt nykommeren Maria hadde tippet Shutter Island på 2-3. plass.

Kommenter gjerne!

 
7 kommentarar

Posta av den desember 15, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 09: 2. desember

Intro for eventuelle nye lesere:

Den Høye Fotografs filmiske julekalender avholdes for tredje år på rad! Ideen er at jeg teller ned de beste filmene jeg har sett på kino i 2009, en ny film for hver dag, med den beste filmen som avslutning på julaften. Som tidligere holdes det en konkurranse der jeg inviterer DEG til å tippe de fire øverste plassene. Kom med forslag!

I dag er det 2. desember, og jeg tar for meg følgende film:

24. Mammoth

Regi: Lukas Moodyson

Manus: Lukas Moodyson

Med: Gael García Bernal, Michelle Williams, Marife Necesito og Sophie Nyweide.

Land: Sverige/Danmark/Tyskland

Spilletid: 125 min

Premiere: 03.04.09

Leo (Bernal) og Ellen (Williams) bruker mye tid på jobben. Leo har suksess med en internettside, og har plutselig mye penger. Men med pengene kommer også viktige avgjørelser. Ellen jobber som kirurg på akuttavdelingen, der det er lange skift og mye stress. Sammen har de datteren Jackie (Nyweide) på 8 år, som de ikke føler de får nok tid til. Derfor har de skaffet seg en barnepike, Gloria (Necesito) fra Filippinene. Hun har to sønner som fremdeles bor der borte i øst.

Leo reiser på en forretningstur til Thailand, der han blir utsatt for fristelser og opplevelser av forskjellige slag. Samtidig får Gloria beskjed om at noe har skjedd med den ene sønnen hennes, og hun ser seg nødt til å reise tilbake til hjemlandet. Problemet er at Ellen er på jobb, og Gloria legger igjen en beskjed til henne før hun forlater Jackie alene hjemme.

One night in Bangkok and the world’s your oyster

Dette var en av filmene jeg så under filmfestivalen i Berlin i år, der den fikk ganske god mottakelse. Den fikk til og med en nominasjon til gullbjørnen. Jeg kjente til regissøren, Lukas Moodyson, fra før, men har egentlig aldri fått sett noen av filmene hans. Han har tidligere laget Fucking Åmål, Tillsammans og Lilja 4-ever. De har jevnt over gode anmeldelser, og dermed hadde jeg forhåpninger om at dette skulle bli en grei film. I tillegg så er det jo noen habile skuespillere som er med, Bernal har vi for eksempel tidligere sett som Che Guevara i Motorsykkeldagbøkene.

Det er definitivt en fin film, visuelt sett. Fin miks mellom storbyen New York, storbyen Bangkok og mer naturlige omgivelser i Thailand. I tillegg så er det mye bra skuespill ute å går. Både hovedrollene og de mindre rollene gjør en god jobb, og dermed blir det troverdig, noe av det jeg verdsetter mest med et drama.

Og Otto Jespersen overbeviser nok en gang stort som mammuten.

Det jeg vil klage litt på er at filmen ikke går noen særlig vei. Det er jo på mange måter heller ikke meningen, det er mer den typen film der folk opplever ting enn at de har bestemte mål. Det er dette som gjør at det for min del ikke når helt til topps, for her er det mange øyeblikk som er ganske rørende. Så altså litt ubestemt historie, men det er vel verdt å bruke to timer på å se denne.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.0/10 (1 620 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 3

VG: Terningkast 5

Legg gjerne igjen en kommentar om du har… ja, en kommentar. Og husk å sende inn et tips til konkurransen!

Takk for i dag, ha en trivelig dag!

 
8 kommentarar

Posta av den desember 2, 2009 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 5

Da er vi endelig inne i topp 5 på listen over favorittfilmene mine. Vi kutter småpraten, og går rett på. Dagens film er

Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0080684/

Regi: Irvin Kershner

Manus: George Lucas, Leigh Brackett og Lawrence Kasdan.

Med: Mark Hamill, Harrison Ford, Carrie Fisher, Billy Dee Williams, Anthony Daniels, David Prowse, Peter Mayhew, Kenny Baker, Frank Oz og Alec Guiness.

Spilletid: 124 min

Den andre filmen og femte episoden i den store sagaen om stjernekrigene, og også den beste av dem alle. George Lucas har i denne gitt fra seg regien til Irvin Kershner. Kershner har aldri laget en bedre film enn dette, av andre kan det nevnes Never Say Never Again, en uofisiell Bond-film, og RoboCop 2. Lucas stod bak historien, men gav selve manusskrivingen videre til folk som før og etter jobbet med filmer som Rio Bravo og Raiders of the Lost Ark.

Vi har stort sett det samme castet som i Star Wars (som kapret 15. plassen på denne listen), med unntak av Billy Dee Williams, som senere skulle spille i Episode VI og også dukke opp som Harvey Dent i Batman. Ellers har han kanskje i likhet med de fleste andre skuespillerne i Star Wars-filmene slitt litt med karrieren, og dukket opp i forskjellige gjesteroller og småting.

The Empire Strikes Back begynner på isplaneten Hoth, der opprørerne er under angrep av Imperiet, og må flykte. Luke Skywalker (Hamill) følger et råd han fikk av Obi-Wan Kenobi (Guiness) i et syn, og reiser til Dagobah for å få opplæring i jedi-kunsten av læremesteren Yoda (Oz). Han Solo (Ford) og prinsesse Leia (Fisher) klarer å flykte til Bespin, der Han’s gamle venn Lando Calrissian (Williams) styrer. Men det varer ikke lenge før de blir tatt til fange av Imperiet og Darth Vader (Prowse). Luke klarer å sanse det, og må velge mellom å fullføre treningen og å prøve å redde vennene sine.

Et ganske velkjent lite fun fact er at deler av scenene på isplaneten Hoth er spilt inn i Norge, på Finse. Disse scenene gir oss også en veldig god åpning på filmen, spennende og actionfylt. Vi blir introdusert for nye romskip og transportmidler på begge sider, hvor de aller gøyeste må kunne sies å være «vandrerne» til Imperiet.

Ellers er det veldig underholdende å få sitt første møte med Yoda, som er en velkjent karakter, sannsynligvis for folk som ikke har sett filmene også. Kanskje den mest kjente fra Star Wars-universet om man ser bort i fra Darth Vader, selvsagt. Selv om Yoda i denne filmen virker mye mer tøysete og barnslig enn han skal vise seg å være i de tre første episodene, så syns jeg det virker veldig bra. All ære til de som laget og styrte dokken, den er absolutt noe av det mest sjarmerende i filmene.

Det er faktisk vanskelig å dra fram det som er best med denne filmen uten å avsløre hele handlingen, men med tanke på at jeg er helt sikker på at alle kjenner til twisten i denne, tror jeg ikke det gjør noe å nevne den. Det bygges jo opp til en av de beste lyssaber-duellene mot slutten, mellom Darth Vader og Luke Skywalker. Og det er ved slutten av denne at vi får det som da sikkert er den mest kjente plot-twisten i filmhistorien. Darth Vader er faren til Luke. Hele verdenen hans raser sammen.

Den kjente replikken som alle siterer, «Luke, I am your father.», er jo faktisk en av de mest feilsiterte replikker også. Den egentlige replikken er jo «No, I am your father.». Men det har vel blitt sånn, sånn at alle tøysekoppene rundt omkring skal slippe å forklare den smarte referansen de nettopp gjorde til Star Wars. Jeg mener, en kan gjøre så mye etterligning av stemmen til Darth Vader en vil, folk forstår ikke hvor det er fra før man sier Luke.

I tillegg har vi den berømte scenen der Han Solo skal fryses i karbon av Darth Vader, for å lokke Luke i deres retning. Veldig stilig lagde kulisser, og en veldig god scene generelt. Der har vi også en godt kjent replikkveksling. Prinsesse Leia tar en sjanse og våger for første gang å si «I love you». Han ser tilbake og svarer: «I know.» Så blir han fryst fast i karbon. Nok en av yndlingsscenene mine der.

Stemningen i The Empire Strikes Back er mørkere enn i den forrige, og den slutter jo også på en ganske trist plass. Det var ikke akkurat noen hemmelighet at det skulle komme en tredje og avsluttende film etter hvert. Ellers gjelder mye av det samme som jeg skrev i innlegget om episode IV og III. Detaljrikdommen i planeter, folkeslag og vesen er fantastisk, og historien er innenfor det klassiske eventyret, gjort på en gjennomført bra måte.

The Empire Strikes Back vant Oscar for Beste lyd og en spesialpris for de visuelle effektene, samtidig som den ble nominert i kategoriene Beste Kulisser/Set-dekorasjon og Beste musikk. På IMDb har den 8.8/10 med 221 009 stemmer, og ligger dermed behaglig på 9. plass på top 250. Som alltid kan du se traileren nedenfor (med 80-talls-voice over. Frenetisk og lysere stemme enn du kanskje er vant med).

Viss du ikke har sett denne og resten av den originale trilogien, så må du faktisk få fingeren ut. Har du sett den, så kan du si hva du syns i kommentaren din nedenfor.

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 29, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 21

Så er neste film i rekken klar. Nok en gang er det etter min mening en lett kvalitetsstigning fra forrige, selv om alle filmene på denne listen har fått karakteren 10/10 av meg, eller terningkast 6 om du vil. Men la oss ikke vente lenger, vi går rett på plass nummer 21:

The Sixth Sense (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0167404/

Regi: M. Night Shyamalan

Manus: M. Night Shyamalan

Med: Bruce Willis, Haley Joel Osment, Toni Collette, Olivia Williams og Donnie Wahlberg.

Spilletid: 107 min

M. Night Shyamalan er sikkert en av de mer omdiskuterte regissørene i nyere tid. Født i India, men vokste opp i Pennsylvania, USA. Det kommer fram ved at han veldig ofte lager filmer som finner sted i Philadelphia, som da er den største byen i Pennsylvania. The Sixth Sense var filmen som satte rekordfart på karrieren til Shyamalan, og etter den enorme suksessen har han kanskje fått litt for frie tøyler. De følgende filmene har nemlig mer eller mindre synkende kvalitet. Etter The Sixth Sense kom først Unbreakable, etterfølgt av Signs. Begge gode filmer. Med The Village gav han oss fremdeles en god film etter min mening, men ikke på høyde med de tidligere. Lady in the Water gikk ned på et ok nivå, og den nylige The Happening var det desidert verste jeg har sett fra Shyamalan, med et til tider latterlig manus. Forhåpentligvis finner han tilbake til god gammel form igjen.

Hovedrollen i The Sixth Sense holdes av lille Haley Joel Osment (kanskje ikke fullt så liten nå lenger), som to år senere spilte i Steven Spielberg sin sci-fi AI: Artificial Intelligence, for så å forsvinne inn i en verden med stemmelegging av tegnefilmer og spill. Bruce Willis derimot, som har den andre hovedrollen, har på ingen måte mistet A-stjerne-statusen. Men så har han tross alt vært lenger i yrket, med filmer på samvittigheten som Die Hard, 3 Die Hardoppfølgere, Sin City og Pulp Fiction.

I The Sixth Sense finner vi Cole Sear (Osment), en liten gutt som kan se spøkelser. Ikke bare kan han se dem, det virker som om de oppsøker ham, og de er ikke klare over at de er døde. Naturlig nok er han livredd, og virker for omverdenen som en sykelig paranoid liten fyr med alvorlige vrangforestillinger. Selvfølgelig er ikke moren hans (Collette) komfortabel med det, og kontakter en ekspert for hjelp. Denne eksperten er Dr. Malcolm Crowe (Willis), og han bygger opp et spesielt bånd med Cole. Etterhvert forstår også Crowe at det kan være noe i det Cole forteller.

Det mest kjente fra The Sixth Sense er etter all sannsynlighet replikken «I see dead people.», hvisket av en vettskremt gutt. Den har vel blitt parodiert i hjel over tid, men det er egentlig litt av et konsept. En har ikke akkurat lyst å være i den situasjonen selv. Filmen får veldig godt fram hvor skremmende dette er, for det er sjelden noen koselige spøkelser som besøker lille Cole. De har ofte de kroppene de hadde i øyeblikket de døde, noe som kan gi noen ganske dystre bilder til tider. Jeg husker første gang jeg så denne. Da var jeg helt alene, det var mørkt ute, og jeg hadde fått beskjed om at dette var en av de skumleste filmene noensinne. Det etterlot jo såklart meg voldsomt på vakt, men fy flaten så effektivt det var. Er nok muligens den aller skumleste filmopplevelsen jeg har hatt.

Alle spiller veldig bra, spesielt Osment, og manuset er det beste Shyamalan har kommet opp med. I tillegg er jeg veldig tilhenger av den visuelle stilen til Shyamalan. Veldig elegant, om det går an å si det. Han bruker farger, spesielt rød, for å signalisere forskjellige ting. I denne kommer rødt gjerne sammen med spøkelser, men det går også igjen i senere filmer. Så må det absolutt trekkes fram at denne filmen har en helt genial slutt, som jeg er veldig glad jeg ikke visste om første gang jeg så den. En twist som er så overraskende, men likevel helt logisk, gir en helt fantastisk følelse. Faktisk en av favorittsluttene mine.

På IMDb har 188 150 stemmer gitt denne et gjennomsnitt på 8.2/10, noe som setter den på 136. plass på listen over de beste filmene noensinne. Den vant ingen Oscar-priser i 2000, men ble nominert til 6. Beste mannlige bi-rolle (Osment), Beste kvinnelige bi-rolle (Collette),  Beste klipp, Beste manus direkte for film, Beste regissør og Beste film. For meg står den som den klart beste filmen av Shyamalan, og også den beste grøsseren jeg har sett. Som alltid, kikk på trailer (den er fyllt med flotte creepy sitater. «Standing next to my window.» for eksempel), se filmen.

You ever feel the prickly things on the back of your neck? That’s them.

Har du sett denne veldig gode grøsseren? Så si i fra hva DU syns om den i kommentarene nedenfor.

 
2 kommentarar

Posta av den september 10, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,