RSS

Stikkordarkiv: affleck

Julekalender 2017: 20. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmetoniske julekalender, inne i sitt ellevte år! Jeg skal som vanlig kåre de 24 beste filmene jeg har sett gitt ut i perioden 1. desember 2016-1. desember 2017. I år er det 125 filmer som konkurrerer om prisen, og en ny vil avsløres hver dag frem mot julaften.

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere, kjære lesere. Fristen for å levere bidrag gikk ut 12. desember, oversikt over deltakerne finner du i bunnen av dette innlegget. Nå til dagens film!

5. Manchester by the Sea

Regi: Kenneth Lonergan

Manus: Kenneth Lonergan

Med: Casey Affleck, Michelle Williams, Lucas Hedges, Kyle Chandler og C.J. Wilson.

Land: USA

Spilletid: 137 min

Premiere: 06.01.17

Kenneth Lonergan har allerede blitt nominert til Oscar for Beste manus to ganger før han lager Manchester by the Sea. Først for manuset til det som også var hans spillefilm-debut som regissør; You Can Count on Me. Så to år senere som en av forfatterene på Martin Scorseses storfilm Gangs of New York.  Det er 15 år siden nå, og i mellomtiden har han hatt en lang pause fra filmbransjen, kun avbrutt av å skrive og regissere Margaret i 2011.

Lee Chandler (Affleck) jobber som vaktmester i Quincy, Massachusetts, og holder seg stort sett for seg selv. En dag får han beskjed om at broren Joe (Chandler) har fått hjerteinfarkt, og før Lee rekker frem til sykehuset i Manchester er broren død.Lee insisterer på å være den som forteller nevøen Patrick (Hedges) om farens død, menblir sjokkert når han finner ut at Joe i testamentet sitt har oppnevnt Lee som verge over nevøen. Det er vinter, og begravelsen utsettes til våren, når jorden tiner, så Lee bestemmer seg for å bli værende,og gjennom flashback får vi mer og mer informasjon om hans tidligere liv og grunnen til at han flyttet bort fra Manchester-by-the-sea.

manchester

Det er ikke til å gjemme bort at dette er en meget trist film. Den har morsomme øyeblikk, og lyspunkter der Lee og nevøen finner hverandre i sorgen, men den store tristheten overskygger mye. Filmen er pen å se på, men er ikke særlig visuelt flashy. Manchester i Massachusetts minner mye om vestlandske småbyer langs kysten, og det appellerer naturlig nok til oss som kommer fra Karmøy eller lignende. Karakterene står uansett i sentrum, og filmen er skuespillernes film.

Og skuespillet er virkelig mesterlig her. Casey Affleck gjør sin beste rolle noensinne som Lee, og spiller en mann som har fått hele livet ødelagt av sin egen sorg og anger over feil han har gjort. Han spiller det hele veien rolig og fattet, en resignert type. Som Lee sier om seg selv i en av filmens sterkeste scener: «There’s nothing there.» Jeg syns det er til filmens store styrke at de ikke har gått for en scene med et stort, gråtende sammenbrudd av karakteren Lee. Det hadde nok ikke vært feil i historien, men det er også den typiske veien å gå, og slik det ender opp syns jeg Afflecks prestasjon er blant de mest realistiske jeg har sett.

Birollene skinner også. Mest tid får vi med nevøen Patrick, spilt av Lucas Hedges. Han er såvidt passert 20 år, og er definitivt en jeg håper å se mer av i årene som kommer. Kyle Chandler er trygg og god i de scenene der vi får stifte bekjentskap med Lees bror (naturlig nok i tilbakeblikk, siden hans død er det som setter handlingen i gang). Og Michelle Williams stjeler en god del av filmen i hovedsaklig en scene. Hun spiller Lees eks-kone, og deres tilfeldige møte på gata er hjerteskjærende og en av de mest vespilte scenene jeg kan huske fra de siste årene.

Filmen veksler mellom Lee og Patricks problemer i nåtiden, og en gradvis avsløring av Lees fortid i Manchester. Jeg vil ikke avsløre noe her, for de som ikke har fått se filmen, men vi aner hele tiden at det er noe forferdelig i fortiden hans. Når vi «endelig» får det avslørt er det et knallhardt slag i magen, et virkelig mareritt. Det hele klikker sammen, og du forstår hvorfor Lee er som han er og gjør som han gjør. Du kan forstå hans apati på en helt ny måte.

Manchester by the Sea er likevel ikke en film med et negativt budskap, men det er vanskelig å komme seg gjennom uten å føle seg nedtrykt og trist. For de som klarer det, så får de oppleve en av de bedre filmer om sorg jeg har sett. Filmen ble nominert til hele seks Oscar-priser, og vant for Beste originale manus (Lonergans tredje manus-Oscar) og Beste mannlige hovedrolle (Affleck). I tillegg var den nominert for Beste film, Beste mannlige birolle (Hedges), Beste kvinnelige birolle (Williams) og Beste regi.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7,9/10 (169 786 stemmer)

AVClub.com: A

Rotten Tomatoes: 95% fresh

VG: Terningkast 6

Dagbladet: Terningkast 4

Filmpolitiet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

I år slår vi rekorden grundig, og har hele 22 deltakere i konkurransen! Veldig gøy at så mange ville være med! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass. En repetisjon av vinnerkriteriene:

  1. Den med flest riktige topp 4-tips vinner.
  2. Hvis det er uavgjort legges summen på alle fire tipsene sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Hvis det fremdeles er uavgjort vinner den som tippet den høyest plasserte filmen (å tippe førsteplass teller mer enn å tippe andreplass).
  4. Hvis det mot formodning fremdeles skulle være uavgjort vil den som har flest tips på riktig plassering vinne.

Audun: Blade Runner 2049 (7) – Logan – Baby Driver – Dunkirk

Bush: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Lion (12) – Logan

Casio: Thor: Ragnarok (11) – Dunkirk – Wonder Woman – Logan

Dabju: Blade Runner 2049 (7) – Logan – La La Land – Wonder Woman

Dagi: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Thor: Ragnarok (11) – Baby Driver

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Manchester by the Sea (5) – Dunkirk – Logan – Baby Driver

Eirik: Dunkirk – Manchester by the Sea (5) – Blade Runner 2049 (7) – Logan

HKH: Dunkirk – Manchester by the Sea (5) – Nocturnal Animals – Valerian and the City of a Thousand Planets

Inge: Logan Lucky – Logan – Dunkirk – Baby Driver

Kelger: Dunkirk – Thor: Ragnarok (11) – La La Land – The Accountant

Line Victoria: Thor: Ragnarok (11) – Baby Driver – Dunkirk – Moonlight

Maria: Thor: Ragnarok (11) – La La Land – Lion (12) – Ghost in the Shell

May Linn: Blade Runner 2049 (7) – Dunkirk – Manchester by the Sea (5) – Hell or High Water (9)

Michelle: Lion (12) – Logan – Manchester by the Sea (5) – Dunkirk

Oda: Manchester by the Sea (5) – La La Land – Dunkirk – Blade Runner 2049 (7)

Roy: La La Land – Blade Runner 2049 (7) – Dunkirk – Logan

Stein Galen: Dunkirk – Blade Runner 2049 (7) – Thor: Ragnarok (11) – The Killing of a Sacred Deer

Ståle: Dunkirk – Logan – Thor: Ragnarok (11) – Manchester by the Sea (5)

Toejam: Lion (12) – Manchester by the Sea (5) – Baby Driver – Dunkirk

Tone: Manchester by the Sea (5) – Blade Runner 2049 (7) – Lion (12) – I, Daniel Blake

Tor Arne: Manchester by the Sea (5) – Logan – Dunkirk – The Square (6)

Ulrik: Moonlight – Dunkirk – Logan – Lion (12)

Nye sjokkbølger i konkurransen, da Manchester by the Sea (sammen med Blade Runner 2049) var det tredje mest populære tipset. Hele 10 av 22 tippere hadde den med, og må se i skuffelse på at den havner på den (i kalender-konkurranse-sammenheng) sure femteplassen.

Dermed er vi klar for å dele ut poeng, de resterende fire filmene i årets kalender gir poeng til deltakerne som har dem. Det er kun en deltaker som fremdeles har muligheten for å få fire riktige, og det er Inge. De aller fleste andre har mulighet for å få to eller tre riktige. Kun May Linn og Tone har fått avslørt tre av sine tips, og med kun ett poeng innenfor rekkevidde, så må det dessverre skje mange overraskelser de neste fire dagene for at de skal kunne blande seg inn i toppen.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 20, 2017 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 24. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Du kan se en oversikt over deltakerne (og rekkefølgen) i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

1. Interstellar

Regi: Christopher Nolan

Manus: Jonathan Nolan og Christopher Nolan.

Med: Matthew McConaughey, Anne Hathaway, Jessica Chastain, Michael Caine, Casey Affleck, Mackenzie Foy og John Lithgow.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 169 min

Premiere: 07.11.14

Christopher Nolan har blitt en av mine favorittregissører i løpet av de siste 14 årene. Det begynte for alvor med krim-mysteriet Memento fortalt i baklengs rekkefølge. En perfekt film i seg selv, men bare starten på Nolans karriere. Hans neste film var en remake av den norske thrilleren Insomnia. Noen vil nok diskutere hvilken versjon som er best, men produksjonsverdien på Nolans versjon gjør i hvert fall at den aldres mye bedre. Den neste oppgaven han fikk, var å revitalisere Batman, en karakter som hadde ligget brakk på spillefilm siden den horrible Batman & Robin på 90-tallet. Nolans trilogi, med Batman Begins, The Dark Knight og The Dark Knight Rises, var en enorm suksess og er udiskutabelt noe av det beste vi har fått innen superhelt-sjangeren. Harde, mørke actionfilmer med smarte historier og veldig minneverdige karakterer. Innimellom de tre Batman-filmene fant han tid til å lage et mesterlig magi-mysterium i The Prestige, og 2010s kalendervinner, den kompliserte actionfilmen om drømmer, Inception. Før Interstellar hadde jeg sett 7 Nolan-filmer, der alle ble rangert som 8/10 eller bedre, og jeg satte tre av dem som 10/10. Så ja, jeg hadde litt forventninger før jeg satte meg i kinosetet…

I den nokså nære fremtiden går ting skeis for jorden vår. Store støvstormer ødelegger avlingene, og det er matmangel på hele kloden. Cooper (McConaughey) er en av dem som blir spurt om å reise gjennom et nyoppdaget ormehull, der forskererne tror redningen for menneskeheten kan være. Cooper har to barn, og sliter med å forlate dem, men innser at de også vil gå under om ikke noen finner en løsning. Han bestemmer seg for å reise, og blir det som kan vøre meneskehetens siste håp.

"Ååh, jeg som bare pakket sommerklær..."

«Ååh, jeg som bare pakket sommerklær…»

Dette er imponerende greier. Visuelt står det i særklasse for hele året, og det er absolutt en film som gjør seg best på kino. Spektakulære skuer rundt om i universet, spilt opp mot en veldig realistisk, saktegående og nedstrippet apokalypse på jorden. Sammen med filmmusikken til Hans Zimmer fører dette til at jeg blir sittende med munnen åpen i størsteparten av filmen. Med tanke på at den varer i nesten tre timer (det føles riktignok kortere), så er det lurt å ha med seg noe å drikke.

Matthew McConaughey har (som nevnt i tidligere innlegg), sin klart beste periode i karrieren. Han vant Oscar for Dallas Buyers Club (på 16. plass i min kalender), gjorde et kult innhopp i The Wolf of Wall Street (6. plass i kalenderen) og spiller altså også hovedrollen i årets beste film. Det gjør han uforskammet godt også, og til tross for et meget bra støttende cast, så er det McConaughey som skinner sterkest. På en god andreplass kommer Mackenzie Foy, som spiller McConaugheys datter.

Nolan prøver på veldig store ting med denne filmen, på en måte hans eget svar til 2001: A Space Odyssey. I kjent stil så gjør han det mer dramatisk, og legger til noen actionsekvenser. Men det fine her, er at i en kjempestor sci-fi-film med actionelementer, så er det de mellom-menneskelige scenene som er de absolutte høydepunktene. Coopers avskjed med familien som glir over i oppskytningssekvensen, med et musikkspor som får frysningene til å løpe nedover hele kroppen, når han får videomeldinger hjemme fra jorden oppe i romskipet, og helt til den fine slutten som skal binde det hele sammen. Dette er en film om kjærlighet like mye som den handler om menneskehetens undergang og store eventyr. Det er veldig sjelden jeg blir oppriktig rørt av en av disse store blockbusterne.

Forresten interessant å nevne at kjendis-fysiker Neil Degrasse Tyson har kommentert at så vidt vi kan vite er denne filmen vitenskapelig korrekt. For meg er dette nok en glimrende film av Christopher Nolan, og han fortsetter «streaket» med gode filmer. Gleder meg allerede til å se den igjen! Den vant American Film Institutes Movie of the year-pris, så gjenstår det bare å se om Oscar-komiteen liker den like godt.

Dom:

DHF: 10/10

IMDb.com: 8.9/10 (364 244 stemmer, plassert som den 15. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B-

Filmmagasinet: 6/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar (1), Fury (35), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), X-Men: Days of Future Past (3), The Hunger Games: Mockingjay Part 1 (34)

Dabju: Interstellar (1), Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury (35), The Wolf of Wall Street (6), Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar (1), The Grand Budapest Hotel (25), Sin City: A Dame to Kill for (38)

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street (6), Fury (35), Les Combattants (48), Død Snø 2 (79)

Oda to Joy: Interstellar (1), The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar (1), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), Gone Girl (8), Her (5)

Toejam: The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug (2), X-Men: Days of Future Past (3), Interstellar (1)

Seks stykk av dere hadde Interstellar med i tipset deres, og Audun Quattro, Dabju, Oda to Joy og Dr. Hostesaft forstod at det var årets beste film! Ellers har jeg avslørt plasseringen min på de andre tipsene deres. Inge(n) var nærmest utenfor kalenderen med The Grand Budapest Hotel, mens det dårligste tipset i år tilhørte Maria-Manah med Død Snø 2, som var bedre enn den første, men det sa nok ikke så mye for min del. Her kommer plasseringene deres:

1. Toejam (3 rette, totalsum 12)

2. Dr. Ottar Karsten Hostesaft (2 rette, totalsum 16)

3. Oda to Joy (2 rette, totalsum 17)

4. Dabju (2 rette, totalsum 23)

5. Audun Quattro (2 rette, totalsum 46)

6. CheerNina (2 rette, totalsum 51)

7. Inge(n) (1 rett, totalsum 76)

8. HKH (0 rette, totalsum 64)

9. Maria-Manah (0 rette, totalsum 168)

Gratulerer med seieren til Toejam, som nå vant for tredje år på rad! Ottar har vunnet to tidligere år, men må etter de to siste årenes andreplasser se seg forbigått som mestvinnende kalender-deltaker. Kan han komme sterkt tilbake neste år? Om noen lurer, over kalenderens åtte år har vi følgende vinnere: Toejam (3), Dr. Ottar Karsten Hostesaft (2), Bush (1), Dabju (1) og Audun Quattro (1). Maria-Manah må ta til takke med årets sisteplass, men om det er noen trøst, så har hun forbedret totalsummen på dine tips fra 196 i fjor til 168 i år. En trøst for HKH på 8. plass er at han har tippet bedre samlet sett enn Inge(n) på plassen over, men Inge(n) stjeler 7. plassen pga ett riktig tips.

Uansett, takk for alle som har følgt kalenderen i år også! Jeg vil ønske dere en god jul, så ses vi forhåpentligvis neste år!

 
Éin kommentar

Posta av den desember 24, 2014 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 17. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

8. Gone Girl

Regi: David Fincher

Manus: Gillian Flynn, basert på sin egen roman.

Med: Ben Affleck, Rosamund Pike, Neil Patrick Harris, Tyler Perry, Carrie Coon og Kim Dickens.

Land: USA

Spilletid: 149 min

Premiere: 03.10.14

David Fincher er på sitt beste en av de aller beste regissørene noensinne. Det er ikke dermed sant at han alltid er på det toppnivået, men filmene hans er alltid noe man kan snakke om, og han er Hollywoods «go to-guy» for beksvarte, smarte krim-thrillere. Etter å ha startet karrieren som musikkvideo-regissør, fikk han en sjanse på den tredje filmen i Alien-franchiset. Dessverre ble hans kreative visjon overkjørt av «maskineriet», og filmen skuffet etter de to sterke foreløperne. Men bare tre år senere lagde Fincher sin beste film, og min favorittkrim, Seven. Den dystre seriemorderhistorien åpnet dørene for Fincher, og etter fiffige The Game kom hans neste innertier; den fortjent bejublede Fight Club.

Mens Fight Club har vokst seg til å bli en enorm kultklassiker, så ble hans neste, Panic Room, mer av et hvileskjær, før han var tilbake på sin vanlige krimhøyde i sannhetsbaserte Zodiac. Etter den har det ikke vært samme kvalitet etter min mening, selv om The Curious Case of Benjamin Button, The Social Network og amerikaniseringen av The Girl with the Dragon Tattoo alle har et ganske høyt bunn-nivå, og alle skaper mye blest når de blir lansert. Likevel er det mest spennende med Gone Girl at det virker som et steg tilbake til de store øyeblikkene for Fincher.

Nick og Amy Dunne (Affleck og Pike) har et tilsynelatende perfekt ekteskap. Men i det Nick melder Amy savnet på deres fem-års bryllupsdag, så begynner ting å skurre. Økende press fra politiet og en mediastorm uten like gjør at idyllen begynner å slå sprekker. Nick virker mer og mer mistenksom, og det alle lurer på, er om han rett og slett har drept konen sin.

Hva mener du med "Ikke det beste valget for Batman"?!?

Hva mener du med «Ikke det beste valget for Batman»?!?

Det er vanskelig å skrive noe særlig om historien uten å avsløre interessante detaljer som helt sikkert vil ødelegge for deg som ennå ikke har sett filmen, derfor skal jeg være så kryptisk jeg klarer. Filmen er mesterlig oppbygd. Den gir oss hint og opplysninger, små dråper av mysteriet, bare for å holde tilbake store sjokkerende øyeblikk. Fincher lykkes i å holde oss publikummere i villrede om hva Nick faktisk har gjort eller ikke ganske lenge. I begynnelsen kommer det en del flashback som på meg virket ganske stivt spilt, men det blir til en viss grad forklart senere i filmen, og det meste kan tilgis når du leverer en såpass god avslutning som Gone Girl. Jeg fikk vondt i magen allerede et kvarter før slutt, og det aller siste bildet gav meg bokstavelig talt frysninger på ryggen. Det er en deilig/ekkel måte å avslutte en filmopplevelse på.

Affleck har sakte men sikkert jobbet seg opp min respekt igjen, etter en rekke forsøk på å spille helterollen i dårlige superheltfilmer, krigsfilmer og romantiske komedier. Men så viste han seg som en veldig habil regissør, lagde tre gode filmer, spilte et par gode roller i dem, og her er vi altså til der jeg vil ha Affleck. I en sårbar hovedperson, som gjerne kan framstå usympatisk mye av tiden, men egentlig virker god på bunn. Det er ikke dermed sagt at jeg friskmelder Affleck som Batman neste år, men i denne typen rolle liker jeg ham veldig godt!

Rosamund Pike leverer også formidabelt i den andre hovedrollen. Hun har kanskje mindre tid på lerretet enn Affleck, men rollen hennes er jo vel så viktig, og minst like vanskelig å spille, med mange nyanser lagt inn. Samtidig som vi har flinke folk i birollene. Mange av dem ikke de store stjernene, men Fincher er flink på å velge folk han vet kan gjøre det som han vil, så slipper han samtidig for mye stjernenykker. Et potensielt problem på forhånd var om Neil Patrick Harris ville kunne spille noe i en film uten at jeg tenkte Barney Stinson fra How I Met Your Mother. Stort sett går det heldigvis fint. Jeg klarte ikke å legge det helt vekk, men når scenene drar seg til, så glemmes også hans tidligere roller.

Fotografiet er som vanlig i en Fincher-film elegant (han har jobbet med fotograf Jeff Cronenweth siden Fight Club). Ikke direkte flashy, ganske dystre og mørke lyssettinger (vi kjenner oss igjen i Fincher generelt, og Zodiac/Seven spesielt). På musikksiden samarbeider han igjen med Trent Reznor, og soundtracket er stemningsskapende som bare det, det.

Jeg må konkludere med at Fincher er tilbake i storform, og har laget sin tredje beste film, kun slått av Seven og Fight Club. Gone Girl er nominert til 4 Golden Globes neste år, og kommer nok til å dukke opp i noen Oscar-kategorier også, vil jeg tro.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.4/10 (157 139 stemmer, plassert som den 93. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: Står ikke karakter.

VG: Terningkast 5

Dagbladet: –

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8), Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Både Audun Quattro, Dabju, Oda to Joy og Dr. Ottar Karsten Hostesaft hadde Gone Girl i sin topp fire, og tre nye deltakere mister sin drøm om å ha tippet fire av fire riktige. Trist, men sant. Det er nå kun Maria-Manah og fjorårets vinner Toejam som har den muligheten ved like, og de har KUN The Wolf of Wall Street som felles film, begge med den på første plass. Blir det en av de to, eller vil en av de andre slå tilbake?

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 17, 2014 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Noen tanker om gode og dårlige filmtrailere.

I mitt virke som filmnerd blir det en del kinobesøk. Før hver film vises det som regel et par trailere, og når du har såpass høy frekvens på kinobesøkene som meg, så ser du gjerne de samme trailerne om igjen en del ganger. Det jeg umiddelbart legger merke til, er den sprikende kvaliteten på underholdningsverdien i traileren. Noen kan jeg se utallige ganger og få frysninger på ryggen likevel, mens andre er kjedelige omtrent 30 sekunder ut i første møte. Og da jeg her en dag ble servert min vanlige to-retters trailer-meny og innså at den var delt opp i høstens klart dårligste trailer, etterfulgt av en av de aller beste, begynte jeg å fundere på hva som var hemmeligheten.

La oss først ta den dårlige. Jeg vet det kan virke avskrekkende at jeg har utropt den som høstens store taper allerede, men prøv å gå inn med et åpent sinn. Jeg gir deg: Love, Rosie.

Hvorfor fungerer ikke dette? Er det fordi det er en klisjefylt film vi har sett mange mange (mange) ganger før (la gå, det er jo ganske lenge siden AUGUST…)? Ja, litt, men ikke egentlig. Det er heller ikke fordi det virker som en umorsom komedie. Eller fordi alt ser ut som om det er blitt gjort etter en oppskrift, helt ned til de fotogene pappfigurene de har stilt opp til hovedrollene sine. Det er fordi at etter å ha sett disse to minuttene, er det ikke lenger nødvendig for meg å se filmen, jeg vet uansett hva som skjer.

La oss gå gjennom det vi har lært:

Rosie og Alex er bestevenner, men Alex er forelsket i henne. Han er utrolig dårlig til å skjule det, men Rosies karakter er enten blind eller ondskapsfull. Hvilken av de to går ikke traileren inn på, så det er nok noe som utdypes i filmen.

"Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt."

«Jeg har heller ikke lyst å risikere det gode vennskapet vårt.»

Så kommer den morsomme delen, der det pinlige kondom-uhellet foregår! Heldigvis blir det ikke for pinlig eller morsomt, siden avsløringen foregår i en telefonsamtale. Uansett, umiddelbart går vi videre til viktige nyheter. Alex har fått plass på Harvard i Boston! Rosie skal vel bli med? Å nei, nyheten hennes var at hun var gravid!

Alex reiser til USA. Rosie får et barn. De savner hverandre. Alex får en kjæreste, noe vi får vite ved at kjæresten annonserer ekteskapet de skal inngå. Rosie innser hvor dum hun har vært. Men det er ikke slutt! Rosie avholder sin monolog, der hun endelig forteller Alex at hun egentlig elsker ham.

Hva er igjen av denne filmen? Kun Alex sitt endelige valg. Filmen i seg selv kan jo vokse til å i beste fall bli en helt grei romantisk dramedie, men traileren er noe av det mest lettvinte jeg har sett.

Så videre til det som møtte meg rett etterpå, og som selvsagt ble enda bedre sett i sammenheng med min nylige forferdelige opplevelse. David Finchers nyeste krim-thriller: Gone Girl.

Jeg liker virkelig godt hvordan de forskjellige virkemidlene brukes til å endre vår oppfatning av historien i løpet av denne ganske effektive traileren. Fra en start der vi skal lete etter en savnet dame, før mer og mer ukoselige glimt fra eksteskapet bygger opp til et glimt fra en krangel, og etter det får vi intense øyeblikk fra politiets, medias og folkets mistanke til damens ektemann, spilt av Ben Affleck. Og i det det sjokkerende avsltuningsbildet av kvinnens druknede lik fader over i tittelen, og vi hører Afflecks insistering på at han er uskyldig, så er det ikke en avsløring, men en påminnelse om hva som er det interessante spørsmålet i denne filmen. Gjorde han det? Og i forhold til dette spørsmålet er denne traileren i en perfekt balansegang. Hvor skal man klippe vekk fra den krangelen der mannen tilsynelatende skal til å utøve vold mot kona si? Det er snakk om noen få frames fra eller til, så har publikum «bestemt» seg for at han er skyldig, noe de selvsagt vil unngå. Musikken er også et bra valg. En klassisk kjærlighetsballade, men legg merke til hvordan den utover i traileren får flere innslag av forvridde toner og ubehagelige effekter.

Så klart er disse to trailerne for filmer i veldig forskjellige sjangre, men det interessante er at begge filmene er basert på bøker. Derfor er det en god del mennesker som vet hvordan hver historie slutter. Men er det grunn nok til å avsløre det i reklamen når det skal lages film? Jeg syns ikke det. Poenget er i hvert fall at en av disse filmene får jeg veldig lyst til å se, og det har ingenting med sjanger å gjøre, det handler om hvor dyktige de som har laget reklamen er.

Til slutt, et par andre trailer-godbiter fra den siste tiden:

 
Kommenter innlegget

Posta av den oktober 2, 2014 tommar Generelt

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 6. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

19. Argo

Regi: Ben Affleck

Manus: Chris Terrio, basert på en artikkel av Joshuah Bearman.

Med: Ben Affleck, Bryan Cranston, Alan Arkin og John Goodman.

Land: USA

Spilletid: 120 min

Premiere: 09.11.12

Mange hadde nok avskrevet Ben Affleck tilbake i 2003, etter en usedvanlig dårlig mottatt trio av hovedroller, i Daredevil, Gigli og Paycheck. De som mente han ikke hadde noe særlig rekkevidde som skuespiller hadde få motstandere, og så fikk han heller ikke en skikkelig god rolle å spille før 6 år senere i State of Play. Men så kom en av de mest positive overraskelsene innen amerikansk film det siste tiåret; Fyren er jo en glimrende regissør! Først med barnekidnappingsdramaet Gone Baby Gone, og så med den drivende bankraner-thrilleren The Town for to år siden. Argo er hans tredje film, basert på absurde, men sanne hendelser.

Vi skal tilbake til 1979. Den iranske revolusjonen er i full gang, og på det verste stormes den amerikanske ambassaden. De aller fleste amerikanerene i ambassaden blir tatt som gisler, men seks stykker klarer å snike seg ut, og gjemmer seg hjemme hos den kanadiske ambassadøren. Ekspert på «uthenting» av gisler, Tony Mendez (Affleck), blir hentet inn som rådgiver av CIA. Problemet er hvordan de skal få dem ut av landet. Mendez klrer til slutt å få gjennom en mer eller mindre gal plan, der han skal gi dem falske identiteter som et kanadisk filmcrew som er på locationjakt til den nye science fiction-filmen sin. For å gi bakhistorien tyngde benytter han seg av hjelpen til noen kontakter i Hollywood, før han selv flyr til Iran for å gi seg ut som filmens produsent.

You expect me to believe you are involved in moviemaking?

You expect me to believe you are involved in moviemaking?

Dette er en av de filmene der det hjelper å vite at dette faktisk (mer eller mindre) har skjedd. For om du ikke visste det, ville du muligens avskrive enkelte ting som for usannsynlige. Du merker når de åpenbart har skrudd til litt tidsmessig i de mest spennende øyeblikkene, men sånt må være lov for å lage en bedre film ut av det.

Skuespillet er jevnt over bra og overbevisende, der de karakterene som skinner gjennom er filmtypene spilt av Alan Arkin og John Goodman. Rollene deres er fulle av komiske øyeblikk og observasjoner, nesten så morsomme at de til tider tar bort litt av den alvorlige stemningen situasjonen egentlig .burde hatt.

Ellers vil jeg dra fram åpningssekvensen, med rasende iranske borgere og stormingen av ambassaden. Dette fungerer veldig bra, det er spennende å få være med på de ansattes stressede sletting av dokumenter og ødelegging av stempler og lignende. Du holdes inne i historien hele veien gjennom, og det er mye takket være den gode opptakten.

En underholdende og artig film som viser at Ben Affleck (i likhet med George Clooney fra i går) er en skuespiller som takler regiyrket meget bra. En liten trekk for at det som sagt noen ganger ble litt for morsomt, sånn at jeg mistet stemningen littegrann.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (42 728 stemmer, plassert på 187. plass på Top 250)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

 
7 kommentarar

Posta av den desember 6, 2012 tommar Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,