RSS

Stikkordarkiv: paul

Julekalender 2016: 22. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er gått ut, se oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget.. Nå til dagens film!

3. Captain America: Civil War

Regi: Joe og Anthony Russo.

Manus: Christopher Markus og Stephen McFeely, basert på karakterer skapt av Joe Simon og Jack Kirby, og en tegneserie skrevet av Mark Millar.

Med: Chris Evans, Robert Downey Jr., Scarlett Johansson, Sebastian Stan, Anthony Mackie, Don Cheadle, Jeremy Renner, Chadwick Boseman, Paul Bettany og Elizabeth Olsen.

Land: USA

Spilletid: 147 min.

Premiere: 27.04.16

Tegneseriegiganten Marvels cinematiske univers har vokst seg enormt stort de siste 8 årene. Etter en pangstart med den første Iron Man-filmen, spenner til dags dato nettverket over 12 frittstående filmer og to filmer der superhelt-teamet The Avengers samles. Hele 9 kinofilmer planlegges i løpet av de neste tre årene. Som om ikke det var nok, har de produsert fem TV-serier innen det samme universet, som sendes på vanlige kanaler og Netflix, med seks flere serier på vei i løpet av de neste par årene. Filmene nærmer seg 11 milliarder dollar i billettinntekter, og er tidenes mest innbringende franchise.

For den jevne kinogjenger kan det nok være vanskelig å holde oversikten, og følelsen av at man «må» se alle for å følge med kan nok virke overveldende. Men tilhengerne av sjangeren kan hente fordelene med et delt univers, hovedsaklig en filmverden som føles levd i, og karakterer som ikke trenger å introduseres på nytt hver film.

The Avengers og deres forskjellige helter har nå reddet verden fra en del trusler, men ikke uten enorme sivile skader og tap. Etter en ny «arbeidsulykke» kommer den amerikanske regjeringen og FN på banen, og krever at heltene må underlegges en eller annen type oversyn for å få fortsette å operere med heltedådene sine. Denne problemstillingen skaper dype rifter innad i helte-teamet, og etter hvert deles de i to mostående grupper. Den ene siden, ledet av Captain America (Evans), vil at heltene selv skal få vurdere hvor de skal bruke sine krefter, og vil ikke la seg overvåke. Den andre siden, ledet av Iron Man (Downey Jr.), er villige til å underlegge seg styring for å hindre unødige tap av sivile liv. I senteret av det hele står Winter Soldier (Sebastian), en ettersøkt terrorist, men også den hjernevaskede barndomsvennen til Captain America, som er overbevist om at han kan få vennen tilbake til sitt gamle jeg.

captain america.jpg

Ikke ulikt Avengers-filmene er Civil War en øvelse i å balansere et enormt kobbel av karakterer i samme film. Det er imponerende å se hvordan de har løst det, for her føles det som det er rikelig med plass til at mange forskjellige historier kan fortelles samtidig. Ikke bare får de to hovedrollenes konflikt lov å blomstre, vi får også utviklet karakterene til Vision og Scarlet Witch, Black Widow får sin egen historiekurve å følge, Winter Soldier har sin egen kurve, samtidig som vi blir introdusert til den helt nye karakteren Black Panther, og får plass til artige cameos av både Ant-Man og Spider-Man. Ingenting av dette legges merke til når det er gjort godt, som her, men hadde det blitt håndtert dårlig, hadde det stukket seg fram og ødelagt opplevelsen med en gang.

De aller fleste skuespillerne har allerede spilt karakteren sin minst en gang, så de er komfortable i rollen, og det er ingen av disse karakterene som føles noe annet en velspilte. Chadwick Boseman leverer en veldig fin tolkning av Black Panther, en karakter det kan være verdt å se fram til får sin egen solofilm etter hvert. Tom Holland dukker også opp som en artig Spider-Man vi ser for første gang i Marvel-universet. Med tanke på at dette er den tredje nye versjonen av Spider-Man vi får i løpet av bare 14 år, så er det ikke selvsagt at den skal omfavnes. Men valget på en yngre skuespiller gjør at scenene han er med i er en fryd.

En annen ting som kan gå folk hus forbi er hvor godt hovekonflikten fungerer. Ta en veldig lignende film fra i år der det motsatte var tilfellet: Batman v Superman: Dawn of Justice. Konflikten mellom de to hovedpersonene virket ganske umotivert og ulogisk, og filmen taper mye på det. I Civil War bygges konflikten naturlig opp, og med filmens twist tillegges konflikten nok vekt til at det blir logisk at disse en gang så gode vennene kan være bitre fiender (i hvert fall for en stund, for kjennere av tegnefilm-sjangeren vet at den tiltrekkes utrolig sterkt mot en retur til utgangspunktet på lang sikt…).

Filmens actionscener står ikke tilbake for noen tidligere i serien, og spesielt den store sekvensen på en flyplass i Tyskland er blant de beste action-sekvensene jeg har sett noen gang. Med stor gjensynsverdi er dette popcornfilm på det aller høyeste nivået, og for meg på premieredatoen den nest beste Marvel-filmen til da, kun bak The Avengers. Noen begynner kanskje å bli lei av superhelter, men ikke jeg. Jeg blir ofte like imponert av en velkomponert blockbuster som et sterkt, smalt drama. Det er bare forskjellige kvaliteter som skal til for å lage de bra.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8,0/10 (357 976 stemmer)

AVClub.com: B+

Rottentomatoes.com: 90% fresh

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 3

Dagbladet: Terningkast 3

Interessant hvordan de to store avisene begge legger seg godt under poengene filmen får fra pressen og folket generelt? Sendt feil anmeldere på jobb den dagen, kanskje?

Den store tippekonkurransen

I år endte vi på 10 deltakere, en mer enn i fjor! Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass.

Hvordan bestemmes vinneren?

  1. Hvem har flest riktige topp fire-tips?
  2. Hvis uavgjort legges plasseringene på alle fire sammen. Den med lavest totalsum vinner.
  3. Fremdeles uavgjort? Den som tippet den beste plasseringen i årets kalender vinner (å tippe førsteplass er bedre enn å tippe andreplass).
  4. Fremdeles uavgjort?? Den med flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audi Quattro: Star Wars – Deadpool (10) – The Hateful Eight (8) – Dr. Strange

Casio: The Revenant – Star Wars – The Hateful Eight (8) – Kongens Nei

Snoop Dagi Dag: The Revenant – Deadpool (10) – Room (4) – Creed

HKH: The Hateful Eight (8) – The Big Short (7) – Deadpool (10) – En Mann ved Navn Ove

Inge(n): Creed – Deadpool (10) – The Big Short (7) – Star Wars

Maria-Manah: Deadpool (10) – Star Wars – Dr. Strange – Kongens Nei

Oda to Joy: Star Wars – Spotlight (9) – The Revenant – Dr. Strange

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Star Wars – Spotlight (9) – Room (4) – The Big Short (7)

Stein Galen: Star Wars – Dr. Strange – Captain America: Civil War (3) – The Hateful Eight (8)

Toejam: Dr. Strange – Saul Fia (Son of Saul) – Star Wars – Spotlight (9)

Marvels storsatsning fra året som har gått, og så er det bare Stein Galen som har forstått at den hører hjemme i topp fire! Han har til og med satt den inn på riktig plassering, all honnør til ham! men for de andre, var det en avskrekning at Avengers: Age of Ultron falt utenfor, eller har de bare satset mer på at Dr. Strange skal kapre en plass? Sistnevnte er det jo fremdeles to sjanser igjen for!

Da blir Stein Galen med Snoop Dagi Dag og Dr. Ottar Karsten Hostesaft i 1-poeng-klubben, og vi har kun de to beste filmene igjen å se frem til!

Advertisements
 
2 kommentarar

Posta av den desember 22, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2016: 4. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender, som feirer sitt tiårsjubileum i 2016! Vi er igjen kommet til desember, og jeg har igjen sett (mer enn) nok filmer på kino til å kunne telle ned de 24 beste. Frem mot julaften vil en ny avsløres hver dag, og på selve kvelden får dere vite hvilken film som var årets beste film!

Som vanlig er det en tippekonkurranse for dere lesere, les mer om den her. Fristen for å svare er 12. desember. Nå til dagens film!

21. Youth

Regi: Paolo Sorrentino

Manus: Paolo Sorrentino

Med: Michael Caine, Harvey Keitel, Rachel Weisz, Paul Dano og Jane Fonda.

Land: Italia/Frankrike/Storbritannia/Sveits

Spilletid: 124 min

Premiere: 29.01.16

Paolo Sorrentino er en italiensk regissør som har jobbet siden 90-tallet. Med tanke på at det jevne norske publikum, i likhet med meg, ikke har veldig tett kontakt med det italienske filmtilbudet, så er det i praksis to filmer han har laget som du kan ha sett. This Must Be the Place, med Sean Penn som rockestjerne, og The Great Beauty, som ble satt opp på kino i Norge i 2014. Youth er Sorrentinos andre engelsk-språklige film, og med seg har han mange amerikanske stjerner (og en britisk), hvorav tre er Oscar-vinnere.

Fred Ballinger (Caine) er pensjonert komponist, og på luksuriøs ferie i de sveitsiske alpene sammen med sin beste venn; filmskaperen Mick (Keitel). Fred blir kontaktet av en utsending fra dronning Elizabeth, som gjerne vil han skal dirigere hans berømte «Simple Song #3» i prins Philips fødselsdag. Han nekter, av personlige grunner. Mick jobber med manuset til sin neste og siste film, hans testamente. På det luksuriøse feriestedet bor det mange underlige karakterer, inkludert en ung, dansende massøse, en overvektig Maradona, Miss Universe og en skuespiller (Dano) som forbereder sin neste rolle, og er irritert over at alle kun kjenner ham fra filmen der han spilte en robot.

youth

Dette er en veldig vakker film. Om det er de europeiske folkene som er ekstra flinke på å lage fine bilder er uvisst, kanskje det er det at vi kun får servert det aller beste fra europeiske land på kino her i Norge. Uansett føles det til tider som du ser på malerier som har kommet til live.

Noen filmer av denne typen kommer aldri forbi skjønnheten, og ender opp som fine bilder, men ikke mer enn det. Heldigvis får vi i Youth også gode prestasjoner fra hovedrollene våre, og Michael Caine og Harvey Keitel holder filmen sammen med sin sjarm og gode kjemi. Med andre skuespillere kunne det blitt mer slitsomt å følge to eldre på sine spaserturer og samtaler.

I tillegg til dette er filmens sterkeste kort det varierte karakter-galleriet vi finner rundt omkring på hotellet. Det er ikke alle av disse vi kommer tett inn på, men de gir oss morsomme og fine avbrekk. Blant mine favoritter er for eksempel et par som alltid spiser sine måltider i stillhet, sier aldri ett ord til hverandre, og Mick og Fred prøver å fundere seg fram til hva som egentlig foregår mellom dem. Youth inneholder også det som i følge Whatculture.com var det mest pausede filmøyeblikket i 2015, når den nakne Miss Universe kommer gående ned i bassenget der Fred og Mick sitter, nokså fjetret av hele opplevelsen. Øyeblikket fungerer så godt at det ble til filmens offisielle plakat, selv om det betydde at plakaten ikke kunne henges opp i alle land.

Youth var deltaker i filmfestivalen i Cannes i fjor, og ble nominert til en Oscar for Beste Originale Sang (Simple Song #3).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7,4/10 (46 703 stemmer)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 4, 2016 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 21. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

4. Prisoners

Regi: Denis Villeneuve

Manus: Aaron Guzikowski

Med: Hugh Jackman, Jake Gyllenhaal, Viola Davis, Maria Bello, Terrence Howard, Melissa Leo og Paul Dano.

Land: USA

Spilletid: 153 min

Premiere: 20.12.13

Som tidligere i kalenderen (Dallas Buyers Club) så har regissøren et fransk-klingende navn, men det er bare fordi han kommer fra eneste delen av Canada som ikke er superhøflig, nemlig Quebec. Han lagde sin første langfilm i 1998, med Un 32 août sur terre, og følgte den opp to år senere med den mer nordiske tittelen Maelström. Begge i Canada. Der var også hans tredje film satt, en veldig sterk og realistisk skildring av en skoleskyting i Montreal i 1989. Filmen het Polytechnique, og de rette folkene begynte å få øynene opp for Villeneuve. I 2010 lagde han Incendies, om et tvillingpar som reiser til Midtøsten og nøster opp familiehistorien sin, og filmen ble nominert til Oscar for Beste Utenlandske film. Dermed ble det klart for å jobbe med store og kjente skuespillere i Prisoners.

I en forstad i Amerika er høsten på vei. Keller Dover (Jackman) tar med kona (Bello), sønnen og datteren til en av nabofamiliene, Franklin og Nancy Birch (Howard og Davis) og deres to barn. De to yngste døtrene spør om å få gå ut og leke, og en stund senere opplever foreldrene sitt verste mareritt. Begge to er forsvunnet, uten et spor. Det eneste hintet er at de lekte ved en mistenkelig bobil tidligere, som nå er borte. Politiet blir involvert, og detektiv Loki (Gyllenhaal) blir satt på saken. De fanger snart innehaveren av bobilen, mentalt tilbakestående Alex (Dano), som har IQ på linje med en 10-åring. Det er ingen beviser å finne, og etter 48 timer må politiet slippe ham fri igjen. Dover er overbevist om at Alex er skyldig, og bestemmer seg til slutt for å kidnappe ham, sperre ham inne og tvinge ham til å tilstå.

"Har du funnet henne ennå, Donnie Darko?"

«Har du funnet henne ennå, Donnie Darko?»

Med lange, rolige kamerabevegelser drar Villeneuve oss inn. Dette er en film som tar seg god tid inne i hver scene, og kan godt finne på å ta en omvei fordi den ser bedre ut og passer bedre inn i rytmen vi allerede er inne i. Når en film gjør dette, og historien samtidig holder på interessen, er det noe av det herligste som fins i en kinosal for meg. Settingen her er klassisk fra dyster krim, med regnver, nakne trær og en frustrert politimann som leter etter svar.

Men i tillegg til å være et krim-mysterium, så handler det om noe mer. Hva er du i stand til å gjøre, når det kommer til å beskytte dine nærmeste? Det er interessant å se karakterer som er i sin ytterste desperasjon, og hvordan de reagerer på helt forskjellige måter. Det er lett å sympatisere med Hugh Jackman når han føler at han må gjøre noe, men så vil jeg påstå at du skal være en kald fisk for å se på torturscenene uten å kjenne på at dette er skikkelig feil framgangsmåte.

Men selv om det er en forstyrrende historie med visuet slående bilder, så er det skuespillet som er i høysetet her. Vi har sett det før, både i Mystic River og Gone Baby Gone, filmer om barn som forsvinner gir noen av de beste skuespillerprestasjonene av sorg og panikk vi kan få. Så også her, der vi har glimrende hovedroller fra Jackman og Gyllenhaal, men minst like bra fra konene, spilt av Bello og Davis. Og igjen Paul Dano, som jeg nevnte i innlegget om 12 Years a Slave, kongen av ubehagelige karakterer. Lykke til med å komme deg gjennom scenen der han går tur med hunden uten å få vondt i magen.

Prisoners tviholder på deg i 2,5 time, og selv om jeg syns veien til avsløringen er bedre enn selve løsningen, så avslutter den med en knallsterk sistescene. Filmen ble nominert til Oscar for Beste Kinematografi, som jeg syns den burde vunnet over Gravity.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 8.1/10 (254 124 stemmer, plassert som den 247. beste filmen noensinne)

AVClub.com: B-

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl (8), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street (6), Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street (6), Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8)

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl (8), Her (5)

Toejam: The Wolf of Wall Street (6), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Den første filmen i topp fire kom som en overraskelse på samtlige konkurransedeltakere. Jeg mistenker at det kan ha noe med at den sikkert er sett av mange færre enn de store favorittene. Så her er det bare en ting å gjøre, folkens: Få det sett!

 
3 kommentarar

Posta av den desember 21, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 15. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

10. Saving Mr. Banks

Regi: John Lee Hancock

Manus: Kelly Marcel og Sue Smith.

Med: Emma Thompson, Tom Hanks, Annie Rose Buckley, Colin Farrell, Ruth Wilson og Paul Giamatti.

Land: USA/Storbritannia/Australia

Spilletid: 125 min

Premiere: 14.03.14

John Lee Hancock er en ganske anonym regissør, med få filmer på rullebladet. Av de kjente finnes det bare tre. Det starter med baseball-filmen The Rookie for 12 år siden, og så fortsetter han to år senere med det mindre vellykkede historiske dramaet The Alamo. Mest skryt fikk han nok for 2009s The Blind Side, der Sandra Bullock vant Oscar for Beste Kvinnelige Hovedrolle, og filmen selv ble nominert til Beste Film. Kanskje det var nettopp derfor Hancock ble valgt til å lage Saving Mr. Banks, der han virkelig får prøvd seg på noen av filmens store stjerner.

Walt Disney (Hanks) er rimelig desperat etter å lage film av boken om Mary Poppins. Ikke bare har han lovet døtrene sine det, men han lukter en økonomisk suksess i tillegg. Dessverre er forfatteren bak boken, P.L. Travers (Thompson), ikke villig til å gi fra seg rettighetene. Men siden hennes private finanser kunne sett bedre ut, lar hun seg overtale til å besøke Disney i Los Angeles. Disney kjører full sjarmoffensiv, og får henne inn i forhandlinger. Problemet er bare at hun er fullstendig kompromissløs, og siden Disney ennå ikke forstår hvor karakteren kommer fra, kommer han ikke til å klare å snu trenden heller.

Eksempler på den amerikanske og britiske erketypen.

Eksempler på den amerikanske og britiske erketypen.

Vi blir servert to filmer i samme etui. Den ene omhandler Disneys mer og mer ivrige forsøk på å engasjere en fullstendig stiv og humørløs Travers. Denne delen er lett, humørfylt og en sjarmbombe av de sjeldne. Den andre filmen i filmen er lagt til Australia og Travers barndom, der vi følger hennes turbulente forhold til en alkoholisert far, som åpenbart er glad i familien sin, men sliter med indre demoner. Denne andre delen er mye sårere og alvorlig, naturlig nok.

Det er herlig å se Hanks boltre seg i en rolle som dette. Han briljerer som Disney, og er det perfekte motstykket til Emma Thompsons Travers, som igjen er så britisk som du kan få det. Denne duoen krasjer sammen på en fantastisk fin måte, der du samtidig kan skjønne begges irritasjon med den andre. Kultursjokket og personlighets-forskjellene gir oss en god del humrestoff, og spesielt scenene med de to sangforfatterne er veldig artige.

Flashbackene til Australia er solfylte og fint fotograferte, med Colin Farrell om gjør en hjerteskjærende prestasjon i rollen som faren. Resten av familien virker også nærmere perfekt castet, og det er vanskelig å finne en eneste liten rolle her som ikke virker naturlig og velspilt.

For noen vil det kanskje bli litt i overkant til tider, men dette er utvilsomt en av årets kosligste filmopplevelser, og det er jo det Disney handler om. La varmen og godfølelsen skylle over deg i det du gir deg hen til den overraskende historien bak skapelsen av Mary Poppins!

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.6/10 (86 159 stemmer)

AVClub.com: C

Filmmagasinet: 4/6

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 3

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl, Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Ingen trodde nok på Saving Mr. Banks til å ta den med på sin liste, og HKH er nok den som er mest fornøyd med å ikke få avslørt en ny film i dag.

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 15, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 12. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er I DAG!! Men nok prat, la oss begynne å snakke!

13. 12 Years a Slave

Regi: Steve McQueen

Manus: John Ridley, basert på en roman av Solomon Northup.

Med: Chiwetel Ejiofor, Michael Fassbender, Benedict Cumberbatch, Paul Dano, Brad Pitt, Paul Giamatti, Lupita Nyong’o.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 134 min

Premiere: 31.01.14

Et slave-drama regissert av Steve McQueen, den store actionhelten fra 60-tallet?!? Neida, det er bare navnebroren hans, den mye mindre døde regissøren fra England. I stedet for å hoppe rundt Europa på motorsykkel, har regi-McQueen gjort seg kjent gjennom en karriere full av kortfilmer. 24 i tallet, på 21 år. En ganske imponerende mengde. I tillegg brøt han barrieren og lagde sin første langfilm Hunger i 2008. Den fikk mye bra kritikk, og etter at han følgte opp med Shame tre år senere var suksessraten såpass stor at det var klart for en av McQueens drømmejobber. Han skulle få regissere 12 Years a Slave, og (la oss være ærlige), for alvor få luktet litt på den gode gamle gullkroppen til Oscar.

Solomon Northup (Ejiofor) er en fri svart mann i New York før den amerikanske borgerkrigens tid. Han og familien hans lever bra, men en kveld blir han bortført av slavehandlere. De nekter å høre på hva han har å si, og snart er han fraktet ned til sørstatene, der han blir solgt til den fæle gårdseieren Edwin Epps (Fassbender). Han møter mye motgang,overraskende godhet, og må kjempe for å overleve, men ikke minst for å beholde verdigheten. Er det ingen redning fra denne forferdelige skjebnen?

"Jeg har ikke bestemt meg helt for hvor lenge du skal bli her, men max 10 år. Æresord."

«Jeg har ikke bestemt meg helt for hvor lenge du skal bli her, men max 10 år. Æresord.»

Historien er vanskelig å forstå for oss i det moderne samfunnet, og det er sterkt å tenke på at dette var hverdagen for så mange for en 160 år siden eller så. Du får tilhørighet til Solomon ganske fra starten av, og jeg kjente det på kroppen at det var tungt å følge ham nedover i dypet.

Chiwetel Ejiofor bærer nærmest hele filmen selv. Han er ikke en skuespiller jeg har sett veldig mye av, men dette er nok sannsynligvis hans livs rolle. Desperasjonen er til å ta og føle på, og som enkeltprestasjon er det nok en av årets aller beste. I tillegg vil jeg dra fram Michael Fassbender, som i film etter film viser at han har en intensitet å gå til som få matcher. Paul Dano gjør det også bra, i det han får den karakteren å jobbe med som han gjør best: Han som gjør deg litt ukomfortabel når du ser på. Du vet ikke helt hva det er, men det er bare noe ekstra guffent med ham. Så får vi håpe det bare er bra skuespill, og ikke ekte personlighet som skinner gjennom…

En liten klage har jeg, og det er i forhold til rytmen og farten i filmen. Etter en god start, så går filmen i fella og det drar seg ut i andre akt. Såklart er det vanskelig å beskrive 12 år uten å gjøre det litt langsomt, men jeg mistet kanskje litt fokus underveis. Også ikke til å stikke under en stol at komponist Hans Zimmer har gjentatt seg selv litt i hovedtemaet (lytt og lytt), og at dette er en svakere versjon. Men heldigvis tas nivået opp igjen med en veldig flott og (selvforklarende spoiler) forløsende slutt.

Filmen ble nominert til hele ni Oscar (Hva sa jeg?), og vant tre av dem, for kategoriene Beste Manus basert på tidligere utgitt materiale, Beste Kvinnelige birolle og ikke minst Beste Film. Jeg kan avsløre at jeg ikke var enig i den sistnevnte avgjørelsen, selv om dette så klart er kvalitetsfilm så det holder!

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.2/10 (279 499 stemmer, plassert som den 174. beste filmen noensinne)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 6

 
4 kommentarar

Posta av den desember 12, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 7. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

18. The Master

Regi: Paul Thomas Anderson

Manus: Paul Thomas Anderson

Med: Joaquin Phoenix, Philip Seymour Hoffman og Amy Adams.

Land: USA

Spilletid: 144 min.

Premiere: 15.02.13

Paul Thomas Anderson er en av de moderne auteurene i en filmverden der det blir mer og mer sjelden. Derfor legges det alltid høye forventninger til de nye prosjektene hans. Og ser vi på filmografien, så er det definitivt ikke uten grunn. Fra gjennombruddsfilmen Boogie Nights, via Magnolia (kanskje den beste «web of life»-filmen jeg har sett) og til min personlige favoritt There Will Be Blood, får vi gripende historier presentert i lange filmer som likevel aldri blir kjedelige.

Freddie Quell (Phoenix) er veteran fra andre verdenskrig, og kommer tilbake med posttraumatisk stress-syndrom. Etter en rekke sammenbrudd ender han opp på båten til Lancaster Dodd (Hoffman). Dodd er en karismatisk forfatter, og leder av en kultlignende organisasjon basert på tro og egne leveregler. Quell blir interessert, og blir etterhvert Dodds høyre hånd. Men ideologiene er kanskje ikke så solide som han først følte.

"Jeg kommer ikke ut før alle har glemt de der rap-greiene jeg holdt på med."

«Jeg kommer ikke ut før alle har glemt de der rap-greiene jeg holdt på med.»

Som mange har pekt ut er det en del likheter mellom Lancaster Dodd og kulten i denne filmen og L. Ron Hubbard og hans scientologikirke, uten at noen innrømmer det, såklart. Ikke at det har noe å si, men det er absolutt et interessant studie av hvordan mennesker oppfører seg i en sånn gruppe. Ikke lett å vite hvor realistisk det er uten å ha vært involvert i lignende selv.

Etter en pause på fire år er omsider Joaquin Phoenix tilbake. Han la opp skuespillerkarrieren for å fokusere på rap-musikken og skjegget sitt. Om du ikke har sett det tidligere (eller om du har sett det tidligere), kan du ta en titt på et av de merkeligste intervjuene Letterman har gjort. Etter en stund la han det fram som om alt bare hadde vært tull, uten at folk var sikre på om det stemte, eller om det var en lettvint måte å slutte med musikkfiaskoen og gå tilbake til noe han faktisk var god på.

Uansett, i sin første film siden 2008 så er Phoenix tilbake i storform. Rollen han spiller her er så bra at det vel bare er hans versjon av Johnny Cash i Walk the Line som kan måle seg. The Master er en skuespillers film, og både Phoenix, Hoffman og Adams ble nominert til Oscar for rollene sine. Som vanlig i en PT Anderson-film så fengsles du av intensiteten til karakterene, og det finnes ikke noe som heter dårlige replikker.

Utenom skuespillet så gjelder det å legge merke til det nydelige fotoet. Anderson liker å bruke et kamera i bevegelse, og han klarer å lage en slags seig framgang i bildene uansett hvilken type scene det er. Som helhet syns jeg The Master ble i overkant seig, og etter en fantastisk start så ble det langdradd mot slutten. Men her er det så mye kvalitet at alle filmfans bør kjenne sin besøkelsestid. Noe originalt og uhollywoodsk er fint å ha i blant.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.1/10 (61 022 stemmer)

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 3

 
3 kommentarar

Posta av den desember 7, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Målet er å tippe hvilke filmer jeg har på de fire øverste plassene i år. Når du får lyst til å være med, følger du denne linken for å finne ut hvordan. Siste frist i løpet av dagen 12. desember.

16. The Perks of Being a Wallflower

Regi: Stephen Chbosky

Manus: Stephen Chbosky, basert på hans egen roman.

Med: Logan Lerman, Emma Watson, Ezra Miller og Paul Rudd.

Land: USA

Spilletid: 102 min

Premiere: 09.11.12

Stephen Chbosky er en regissør med kun en film under beltet fra før av, The Four Corners of Nowhere fra 1995. Men han er litt mer erfaren som forfatter, der han har skrevet manuset til filmversjonen av musikalen Rent, og var en av skaperne bak den relativt kortlevde tv-serien Jericho. The Perks of Being a Wallflower kan absolutt regnes som hans gjennombrudd som regissør, og den er altså basert på hans egen bok. Det hører vel med til sjeldenhetene at en forfatter får regissere filmversjonen av sin egen bok.

Charlie (Lerman) er 15 år, og skal begynne på high school. Han er en introvert type, som sliter med det sosiale og har få venner. Noe av bakgrunnen for dette er at hans beste venn tok sitt eget liv, men det viser seg også at han har undertrykte hemmeligheter fra sitt eget liv. Hledigvis vil tilfeldighetene det sånn at han blir trukket inn i vennegjengen til Patrick (Miller) og Sam (Watson), to andre «outsidere» i high school-miljøet. Er det det som skal til for å redde Charlie?

Er du klar for prøven i trylleforml... eh, fysikk, Harr... Charlie?

Er du klar for prøven i trylleforml… eh, fysikk, Harr… Charlie?

En av de bedre ungdomsfilmene jeg har sett. Den blander varme og dystre øyeblikk, og kommer ut av det på en ypperlig måte. Det til tross for at disse vennene Charlie får virkelig er krampe-indie og nær malen på en såkalt «hipster». Det kunne fort ødelagt filmen, men når hovedpersonen Charlie fungerer nærmest perfekt, og du tror på de sentrale og dype vennskapssamtalene, så lar du fort det andre passere.

Skuespillet er plettfritt, spesielt av ungdomstrioen i sentrum. Men vi skal også dra fram Paul Rudd som forståelsesfull engelsk-lærer, og Dylan McDermott som ikke fullt så forståelsesfull og frustrert far. Visuelt er det gjennomført, men ikke noe som stikker seg veldig fram, samtidig som musikkbruken er effektiv, men litt for tydelig. Det er litt feil når du merker deg at «akkurat denne typen sang er typisk for lignende filmer».

Men det klart sterkeste komplimentet jeg kan gi, er at jeg virkelig brydde meg om karakterene, og da spesielt Charlie. Her ble jeg både glad og trist, og det er jo strengt tatt det beste en film kan få til.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.5/10 (17 167 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,